Jump to content
Fiskersiden

Search the Community

Showing results for tags 'bontelabo'.

  • Search By Tags

    Type tags separated by commas.
  • Search By Author

Content Type


Forums

  • FANGSTRAPPORTER OG DISKUSJONER
    • Artikler & eksterne nyheter
    • Oslo-området
    • Østlandet
    • Sørlandet
    • Vestlandet
    • Midt-Norge
    • Nord-Norge
    • Utlandet
    • Miljø, forvaltning og forskning
  • Konkurranser
    • Rapportkonkurranse 2016
    • Gjennomførte konkurranser
  • FISKETEKNIKKER
    • Ørretfiske
    • Sjøørretfiske / Havabborfiske
    • Laksefiske
    • Fluefiske
    • Kasteslukfiske
    • Havfiske
    • Predatorfiske - Gjedde abbor gjørs
    • Meitefiske
    • Trolling
    • Isfiske
    • Kystmeite
    • Microfiske
  • ANNET UTSTYR
    • Fiskeutstyr
    • Bekledning
    • Tilleggsutstyr
  • ANNONSØRFORUM
    • Annonsørforum
  • Velkommen
    • Informasjon fra Fiskersiden.no
  • DIVERSE
    • Forbrukerforum
    • Bok/Tv/Video/Blader/Foredrag/Kurs
    • Forskjellig
    • Gode tips
    • "Verkstedet"
    • Artsidentifisering / Artsdiskusjon
    • Open forum for non Norwegian speakers
  • INTERNE SAKER
    • Om fiskersiden.no og forumet
    • Fiskersidentreff og lokale treff
    • Testforum

Find results in...

Find results that contain...


Date Created

  • Start

    End


Last Updated

  • Start

    End


Filter by number of...

Joined

  • Start

    End


Group


AIM


MSN


Website URL


ICQ


Yahoo


Jabber


Skype


Bosted


Interesser

Found 1 result

  1. Når man skal i familiebesøk på andre siden av byen og tilfeldigvis må kjøre forbi Bontelabo på vei hjem (det ville jo være idiotisk å ta Fløyfjellstunnelen, ikke sant?), bør man stille beredt og pakke et par småting – just in case. To par ullsokker, fotvarmere, et par–tre bukser, 4–5 ullgensere, parkas, vinterstøvler, hals, lue, hansker (Ladyer er litt frosne av seg, det har med det blå blodet å gjøre), slukstang og karpestang, en slukboks, agn, en stor pose med diverse pulley, tackel, paternoster osv., bøtte, tang, kniv – vel dere skjønner tegningen. Litt småtterier som er greit å ha i bilen. Ulempen med å ha litt småtterier i bilen, er at familiebesøk kan virke uutholdelig lange. Og da snakker jeg ikke om den type lange som interesserer oss. Men da vi alle var sånn passe kvalme og det strengt tatt ikke var noe mer å spise, lot jeg meg inspirere av den nylig inntatte lagkaken og gikk løs på kleshaugen. Mitt moderlige opphav var dessverre lite begeistret for planen min. Stå alene og fiske midt på natten, er du rusk, jente? Jeg forsikret henne om at hverken en kniv eller andre lange gjenstander ville kunne trenge gjennom Michelin-kostymet mitt uten betydelig anstrengelse, og lovet henne å komme helskinnet hjem. Så hvis du støter på meg en vakker dag (eller rettere sagt regntung kveld), vær snill ikke å myrde meg. Jeg lovet mamma at du skal la være og hun dreper meg garantert hvis jeg bryter det løftet. Men hvis du ønsker å bidra til mitt langsomme selvmordsprosjekt ved å tilby meg sjokolade, er det helt i orden. Mer enn i orden, faktisk. Så hvis du ser en høy, blond, veldreid ung kvinne på bryggekanten, ikke gi henne sjokolade. Det er ikke meg. Langt om lenge (lengre enn denne lange innledningen, tro det eller ei) stod jeg altså på Bontelabo i lyset fra et stort skip og med vakre Sandviken foran meg. Klar for å ta imot det gudene måtte skjenke meg. Aaaaah. Roen senker seg så deilig at jeg flyter rett over i presens. Jeg er utålmodig etter å få kastet ut snøret, men vet av erfaring at man ikke skal skynde på klønefingre, så jeg rigger meg til i bedagelig tempo og klarer å surre den blaute, resirkulerte makrellen på kroken uten å skvise den helt i stykker. Rundt kl. 23 er jeg endelig klar for action. Action my ass. Det er stillere enn *fyll inn adekvat metafor*. Tålmodighet er ikke min sterkeste dyd (ei heller metaforer), jeg er definitivt ikke typen som slenger ut, setter meg ned og slapper av med kaffe, røyk og dype (eventuelt pelagiske) tanker. Stolen er mest til pynt. Så jeg styrer på, kjenner på stangen og strammer snøret, gjør klar agn osv., uten at det skjer noe som helst. Det ene er muligens et resultat av det andre, hva vet jeg. Uansett, klokken halv ett bestemmer jeg meg for å bedrive litt mikrofiske for å sjekke om det finnes noe levende igjen på planeten. Det er jo ikke utenkelig at apokalypsen skjedde mens jeg dro på meg alle lagene med ull. Endelig – etter 20 minutter med lirking og lokking kjenner jeg et livlig napp. Det er rett og slett trivelig å føle et levende vesen på enden av snøret, selv om det viser seg bare å være en sypike. Kveldens første er aldri ille, de er tross alt vakre sin Apple rosagullfargede skrud. Ikke før jentungen har sluppet løs, ser jeg at det napper i meitestangen. Yay! Jeg iler til, løfter stangen forsiktig opp og kjenner etter. Definitivt noe der! Jeg venter bittelitt før jeg satser på at sirkelkroken har gjort jobben sin, og sveiver i vei. Hva det nå er veier litt, men beveger seg ikke. Kan det være en kjedelig krabbe? "Men kånemor ba meg kjøpe nytt lysrør til badet, ikke ta det fra meg, din kjeltring!" Jupp. Uti med seg! Vente vente vente. Nappe tullenappe ingentingnappe. Det står en taxi et stykke bak meg, med lysene på. Hva kan være mer frydefullt enn å stå som en føkkings Michelinkjerring i flombelysning og bli beglodd av en taxisjåfør mens absolutt ingenting vil sitte på og kastene blir pinligere og pinligere? En god del faktisk. Jeg begynner å bli seriøst irritert og vurderer å pakke sammen. Men hva kjenner jeg når jeg løfter stangen? Liv! Røre! (Nei, ikke vaffelrøre.) Men plutselig virker verden mørk. Det gir ingen mening i et så lyst øyeblikk, men så går det opp for meg at stalkeren med flombelysningen har forsvunnet. Dobbel lykke! Jeg sveiver i vei. Ingen stor kar, en relativt føyelig liten sak, faktisk. Kan det være knurr, siden den snek seg så ubemerket på kroken? Jadda, opp kommer denne vakre engelen. Den blir belønnet med et kyss (et intimt øyeblikk jeg ikke ønsker å dele) før jeg sender den ned for å fortelle havmusene om all moroa på land. Tiden går, gjenstridige består og taxien kommer tilbake med flombelysningen. Mens jeg står og filosoferer over hva et gripesøkke kunne gjøre med Toyotalakk, hører jeg den liflige lyden av et panser som, – nei, hva ***** er det jeg sier, jeg mener lyden av et skikkelig run. Hoho, her skjer det ting, gitt! Vente eller dra? Dra eller vente? Det evige spørsmålet. Kompromisset blir å vente i 10 sekunder og så løfte stangen bestemt og presist som bare en Lady kan. Fyttibutlerensrumpe, det er tungt! Nå tilhører jo jeg det svake kjønn (eller the fairy sex, som det heter over there. Selv om jeg ikke begriper hvorfor feer skulle være synonym for kvinner. Er alle feer bittesmå, fluffy lesber liksom? Hvordan formerer de seg da? Må det ikke noe storfe til?), og akkurat denne kvelden er Ladyen relativt nyoperert og skal ikke løfte mer enn maks 5 kg. Men som min fjortisdatter ville sagt: kem bryr seg? Jeg pumper og sveiver og drar og tenker at dette kommer jeg aldri til å klare å få opp, men ikke ***** om jeg skal gi meg. Hva pokker skal jeg gjøre? Lo and behold, ut av taxien kommer en ung mann stormende. Det er nesten så jeg kan skimte en hvit hest mellom knærne hans. Jeg nikker mot min nye, lille håv, som virket mye større hjemme, og min lånehåv, som definitivt virket større hjemme. Han griper den største resolutt og legger seg på kne ved kanten og kikker ned. Noe langt og lysebrunt kommer til syne. Min aller første lange (kunne taxifyren fortelle meg, jeg hadde aldri sett en før og hadde et blånnt øyeblikk). Ikke kjempediger, men definitivt ikke patetisk heller. Jeg holder linen stram mens han prøver å nå den med håven. Men vi er fremdeles et par timer unna flo, det er for langt ned. Langen freser og brøler (jada, jeg vet at den ikke kan det, men det virket sånn). HVORFOR eier jeg ikke en stor håv?!? Taxifyren lener seg faretruende over kanten og når ned, men ikke ***** om beistet får plass. Til slutt drar den seg fri og forsvinner i mørket. Akk mitt hjerte, brist ei! Jeg er gjennomsvett og verker intenst i operasjonssåret. Var det verd det? Haha, som om du ville spurt om det. Min aller første lange – nesten! (Nei, jeg hadde ikke en ledig arm til å ta bildebevis, takk som spør. Du kan få et halvt båtbilde i stedet.) Den unge taxifyren, som jeg tipper har familie fra Midtøsten, kikker interessert på utstyret mitt. Hva er dette for slags fiske? Jeg tegner og forteller og vi blir riktig vel forlikt. Vi presenterer oss, men av en eller annen grunn vil hodet mitt at han skal hete Nadir, selv om det er en indisk perlefisker i en Bizet-opera, så det kan umulig stemme. Min nye venn er genuint interessert i fiske og skulle nok gjerne tatt seg noen kast, men jobben kaller. Jeg blir nesten trist når han går, og vurderer å pakke sammen. Men det er nå litt kjipt å dra hjem uten en eneste lånehai, så jeg slenger uti igjen. Det tar ikke lang tid før jeg blir belønnet for strevet (aka makrellstanken på fingrene). Det raser ut, og det noe så vanvittig og. Denne gangen driter jeg i å vurdere hva som er lurt, jeg stormer bort til stangen og drar til. Definitivt noe substansielt der, ja! Og ikke vil det opp uten protester heller. Hehey! Operasjonssåret skriker, jeg traller, og snellen surrer lystig. Kan det være samme langen som vil lufte seg igjen? Mnjaa, det kjennes ikke SÅ tungt ut. Men definitivt ikke en jævla krabbe heller. Nope, det er ikke en jævla krabbe, det er en jævla krabbe OG en sjøstjerne. Hva pokker …? Man var muligens en smule agitert da man tok dette bildet. De krabbene jeg har stiftet bekjentskap med, har nappet og rykket i snøret, ikke hoppet en meter bortover. Det må være sjøstjernen. Jeg har rett og slett støtt på Svampebobkompisen Patrick, akkurat i øyeblikket han får vite at de har badeshorts med rosa blekkspruter (ikke be meg utdype begeistringen hans her) på tilbud på H&M. Arrrgh, SKUFFET! Nå er jo jeg en vaskekte Lady (har dere sett hvordan de ikke-vaskeekte ser ut i bergensværet? Huff og huff), så mine ord er like milde og velduftende som min morgenånde. – Skjønne småtroll, nå spilte dere meg virkelig et artig puss, kurret jeg. Omtrent slik. Og med det var fisketuren over. Nadir traff jeg igjen uken etter på samme sted, han var innom for å se om det var noe action. Jeg var smart nok til å spørre hva han egentlig het. Og dessverre heter han fremdeles Nadir i hodet mitt. Beklager, Nadir. Uansett, enden på visen og fisen er at jeg fremdeles er i live og ny stor håv ble skaffet fra Campelen neste dag. Hvilke eventyr den har vært med på, får du kanskje høre om en annen dag – hvis været fortsetter å være like bedritent. Selv gode vibber fra oven sørget ikke for ny art på listen denne natten. Edit: For øvrig vil jeg gjøre det klinkende klart at det ikke er jeg som har sensurert ordet *****, det er åpenbart et filter på fiskersiden. Og jeg protesterer mot at et ord på fire bokstaver får fem stjerner. Så det så.
×
×
  • Create New...

Important Information

By using this site, you agree to our Terms of Use.