Jump to content
Fiskersiden

Search the Community

Showing results for tags 'fangstrapport'.

  • Search By Tags

    Type tags separated by commas.
  • Search By Author

Content Type


Forums

  • FANGSTRAPPORTER OG DISKUSJONER
    • Artikler & eksterne nyheter
    • Oslo-området
    • Østlandet
    • Sørlandet
    • Vestlandet
    • Midt-Norge
    • Nord-Norge
    • Utlandet
    • Miljø, forvaltning og forskning
  • Konkurranser
    • Rapportkonkurranse 2016
    • Gjennomførte konkurranser
  • FISKETEKNIKKER
    • Ørretfiske
    • Sjøørretfiske / Havabborfiske
    • Laksefiske
    • Fluefiske
    • Kasteslukfiske
    • Havfiske
    • Predatorfiske - Gjedde abbor gjørs
    • Meitefiske
    • Trolling
    • Isfiske
    • Kystmeite
    • Microfiske
  • ANNET UTSTYR
    • Fiskeutstyr
    • Bekledning
    • Tilleggsutstyr
  • ANNONSØRFORUM
    • Annonsørforum
  • Velkommen
    • Informasjon fra Fiskersiden.no
  • DIVERSE
    • Forbrukerforum
    • Bok/Tv/Video/Blader/Foredrag/Kurs
    • Forskjellig
    • Gode tips
    • "Verkstedet"
    • Artsidentifisering / Artsdiskusjon
    • Open forum for non Norwegian speakers
  • INTERNE SAKER
    • Om fiskersiden.no og forumet
    • Fiskersidentreff og lokale treff
    • Testforum

Find results in...

Find results that contain...


Date Created

  • Start

    End


Last Updated

  • Start

    End


Filter by number of...

Joined

  • Start

    End


Group


AIM


MSN


Website URL


ICQ


Yahoo


Jabber


Skype


Bosted


Interesser

Found 3 results

  1. Dette, kjære venner, blir en lang og ordrik rapport, for det finnes som kjent mange ord i havet, og vi er da fiskere. Men frykt ikke, for selv om havet byr på kvantitet, finnes det (i hvert fall her på Vestlandet) også kvalitet. Og dessuten skulle du vel strengt tatt startet på oppvasken nå, så når din partner roper på deg, kan du med bare litt dårlig samvittighet svare Beklager, kjære, jeg sitter opptatt med en sosiologisk studie av terramarine raseforskjeller i Norge eller noe sånt sprøyt. Så sett deg godt til rette og la deg rive med av en beretning fylt av action og heltemot, store farer og en enda større katastrofe (samt en overflod av godslig (?) Østlands-mobbing), når vi følger en galant ridder og hans (relativt) jomfruelige lady i en intens jakt på trynefaktoren. Her vil du få svar på alt du noen gang har lurt på: Kan man si at en trønder og en bergenser i samme båt befinner seg i samme båt? Er torsketryne alltid et torsketryne? Finnes det ekte jomfruer på Jomfruland? Har Cannonbang vært ute en vinternatt før, eller foretrekker han thermodyne og raggsokker? Heter Lady Knurr egentlig Gulliver? Hvor farlig kan en fjesing egentlig være? Er ambulansetjenesten i Vestfold like effektiv som i Verden Navle? Er Verdens Navle egentlig verdens navle? (Dette kan vi svare på umiddelbart: Ja, selvsagt er Bergen verdens navle. Duh). Når man skal finne faktoren, er det først og fremst mange fakta og – ja, faktisk – faktorer det bør forskes på. At den første faktoren er fisk, kan det ikke være tvil om. Og at fisk bør fiskes av fiskefrelste fiskere, er fakta. Føler du at det ble forskrekkelig mange f-er her? Kanskje du lurer på om det er f-faktoren vi er ute etter? Vel, i så fall er du ikke fullstendig på fjorden. La oss gå tilbake til det glade 1900-tallet i nord, da Cannonbang dro håkjerringer med venstrehånden mens han sløyet tre-fire tonn fisk med den andre – alt på en ettermiddag. Riktignok var arbeidet både morsomt og givende, men én drøm slapp aldri taket: – Om jeg bare kunne få oppleve jakten på drømmefisken i Oslofjorden med en entusiastisk, dog noe klønete lady fra Bergen. Da hadde livet vært fullkomment. Cannonbang gjorde sitt, kjøpte seg hus noen hundre meter fra nevnte fjord, og ventet. Og ventet. Så en dag, helt ut av det berømte blå, meldte en bergensk lady av nevnte kvaliteter sin ankomst til den igjen nevnte fjord, og Cannonbang så sitt snitt til å invitere på båttur. Ladyen takket ja, og dermed var jakten på trynefaktoren et faktum. Hvilket tryne snakker vi om? Fjesingen, selvsagt. Denne fortryllende, forfinede, forjettede fisk. Med sine vakre striper, nydelige froskeøyne og lekre underbitt, med sine lumske pigger og lokkende fare, må denne lurendreieren av en fisk være alt et kanonsmell fra Trondheim og en knurrende lady fra Bergen kan ønske seg. Jakten skulle føre oss forbi lange sund og jomfruelige land, men ville vi lykkes? La oss nå zoome inn i hodet til en av de brave eventyrerne, den kurrende damen fra vest, for en førstehånds beretning om de skjellsettende hendelsene en onsdag i det Herrens år 2020: Da jeg ankom bryggen med det treffende navnet «Brygga» i en liten vik i Vestfold, var jeg ikke i tvil om hva jeg skulle se etter. Cannonbangs dialekt hadde røpet ham. Og ganske riktig, en nydelig, velpleid bart gliste opp til meg fra en flott alubåt. Barten hang fast på en riktig så trivelig fyr, så alt lovet godt for en perfekt fiskedag på sjøen. Med vind i håret og meg bak rattet, suste vi (synonym for freste, hoppet og dunket) utover (nedover?) Oslofjorden. Båtkjøring er ikke noe jeg har belemret verden med i særlig grad, så jeg nøt farten og frihetsfølelsen mens jeg satt og drømte om dagens mål. Min nå gode venn hadde åpenbart fått med seg at det ikke ville nytte å servere en lady lyr med langestuing, så han hadde laget et ypperlig dagsprogram: Først fjesing, så ymse flatfisk, inkludert arter jeg ikke har: rødspette, skrubbe og alle typer var, plukke opp en rødknurr eller to hvis lykken var med oss, og så – for å gi dagen litt dybde – dra opp en vakker blåkjeft til slutt. I mitt stille sinn tenkte jeg at hvis Vårherre kan lage vin av vann (tåpelig idé, spør du meg, men noen av dere er kanskje på Vårherres side her), må da en lady klare å plukke opp et par ferskvannsfisk i Oslofjorden i tillegg. En åtte-ti nye arter i løpet av dagen burde duge. Vi senket farten ved en holme for å plukke opp litt makrell. Cannonbang slengte ut en hekle, og etter en stund dro han opp verdens søteste lille makrellkrabat. Helledussen! Ut igjen med heklen, og opp kom tvillingbroren, like liten og søt. – Jaja, ypperlig som hel agnfisk, sa jeg. Etter langt om lenge, over blåner og fjell, dukket det opp en liten søtnos til. Hm. Det gikk litt tregt, og fangsten var knapt nok synlig med lupe. Var Oslofjorden fylt av småtroll som ikke hadde lært å bite skikkelig? Det lovet ikke godt. Men til slutt hadde vi nok minimakrell til å starte med litt seriøs fisking. Cannonbang hadde gjort godt forarbeide og notert seg en del plasser med sandgrunn som burde være ypperlige til både trynejakt og flatinger. I full fart fikset han et paternoster og slapp ut. Jeg gjorde det samme i litt mer edruelig fart, mens jeg beundret min venns oppfinnsomhet. Jeg har vært så heldig å lære å fiske av en som ikke tar alt for god fisk (yes, pun intended), men finner sine egne kreative løsninger og tester mer eller mindre vettuge teorier. Sånt setter man pris på. Cannonbang var åpenbart samme type. Hvorfor slenge dyrt bly i sjøen når man kan bruke skrapjern, tape og piperensere? Hvorfor dille med perler og paljetter, når man kjapt kan surre en skinnende, sølvblank piperenser rundt snøret? Jeg digger sånt! Så satt vi der og banget og knurret mens fjesinger og flattryner spratt rundt oss som flyvefisk. Ok, det må jeg dessverre dementere. Jeg er stolt av min potetnese, og vil nødig bytte den ut med en lang og spiss Pinocchio-utvekst. Det var ikke annet enn bølgeplask og måker i sikte. En og annen nesten usynlig torsk. Og en vid, vid fjord med horisont istedenfor dramatiske fjell. Det er ikke så lett å få horisonten rett når man sitter i en båt. Trallala. Hu hei hvor det går på bøljan blå. Fin tang på fjordbunnen. Fine bølger i overflaten. Blå himmel. Blått hav. Litt mye vind i trynet. Jau jau. Skal tro hvordan knarren på snellen høres ut? Ikke vet jeg. Cannonbang underholdt meg med gode historier og fiskekunnskap mens vi flyttet rundt og dro opp den ene miniatyrtorsken etter den andre. Var jeg kommet til Lilleputtland? Var min galante eventyrer og jeg kjemper i et rike med knøttsmå skapninger? Var jeg – kort sagt– Lady Gulliver in disguise? Heldigvis freste en av Oslofjordens lovende poder forbi i en latterlig båt som det umulig kan være behagelig å fiske fra. Han skjønte åpenbart ikke at han skremte bort fisken når han kjørte i 70 knop eller noe tre meter fra båten vår. Eller at det ærlig talt ikke spilte noen rolle. Jaja, han var i hvert fall på vår størrelse, og så definitivt ikke ut som en eventyrer. Så da var vel vi helt normale, også. Det måtte være Oslofjorden det var noe galt med. Aldri så galt at det ikke er galt på galt sted. For å besvare spørsmål nr. 2 øverst i denne lange beretningen: Nei, et torsketryne er ikke et torsketryne. Du har de som mottas med et Yessss! og de som mottas med et zzzzzzzzz eller enda verre, et F@%ˆ$&A. Torskenurkene vi dro, hørte til de to siste kategoriene. Og hvor ble det av fjesingene og de veivalsede trynene? En melodi hørtes plutselig i det fjerne. Å Vestland, Vestland, når eg ser deg slik ... Nei! Situasjonen kunne da umulig være ille nok til å invitere Sissel Kyrkjebø inn i hodet mitt? Desperate times call for desperate measures. Av med mitt strippede, fargeløse paternoster, og på med et som kunne få en conquistador på vei til indianere til å føle seg som millionær. Makan til discokule har Oslofjorden neppe sett. Den svarte med et gjesp, leet knapt på øyet. Jeg var åpenbart like naiv som conquistadoren. Dette har jeg bommet på før. Men hva pokker gjør man ikke for å riste litt liv i havbunnen? Jeg har vunnet på det før også, men denne gangen var det bare torskete babyer på sfo som ville perle. Og jeg hadde absolutt ikke lyst til å leke med dem. I det minste var denne rød. Cannonbang og jeg sukket til hverandre, og ristet på hodet av galskapen. Hvorfor forlot vi våre respektive fjorder for dette? Var det mulig at vår drøm om fjesing falt i torsk? Vi freste videre på jakt etter ny type agn. De av dere som er spent på å få høre om Cannonbangs vinternattvaner, bør være Luthers øre nå (hvis noen vet hva vår reformkonspiratoriske reformatør skal med alle de ørene, send meg gjerne en pm). For ikke bare har han vært ute en vinternatt eller tre før, men trolig også både en og to sommerdager. Muligens ikke i 100% maskulint nærvær, heller. For da han styrte oss inn til en nydelig, kupert holme for å plukke strandsnegler og mark, nevnte han tilfeldigvis at jeg kunne ta en tur bak de knausene der om du har behov for det. Det hadde jeg. Og siden dette er opphavet til en viss bekymring for forfinede ladyer på båttur med fremmede menn, må jeg gi trønderen et knippe bonuspoeng. (Selv om jeg begynner å bli litt bekymret for mangelen på trøndermobbing her – har jeg ingen bergensk stolthet lenger?) En fordums stolt bergenser på tur. Med en pen samling snegler, én mark og en litt lettere (og lettet) lady ombord, førte herr Pangpang oss til neste plass. Mange vil si at maleren Manets maleteknikk i hans representasjon av sjø og vann er spot on. Et slikt synspunkt skal jeg på ingen måte spotte. Men nå var det faktisk manetspotting jeg holdt på med. En, to, tre, syttifire, trehundreogsekstiåtte, femhundreognittiseks. Ildfulle røde, kjølige blå, og noen dyp lilla – en for meg helt ny manetfarge. Kan det være at de røde og blå manetnissene i Oslofjorden forener seg i et tolerant fellesskap, inspirert av Blåfjell? Har maneter TV? Dette og mye annet får du svar på i neste episode av Brødene Dal og spektakulærmanetene. Nå hadde det blåst opp og ble en anelse utrivelig. Jeg savnet min vindtette flytedress og en god pute under min aristokratiske bakende. Tror dere vinden pisket opp noen spennende fisk? Å neida. Hva er dette for lureri, hører jeg dere mumle. Skulle det ikke være action og heltedåder og greier? Vel, alle som har holdt i en fiskestang vet at det er aksjon og det er action. Det siste kommer til sin tid, akkurat som godfisken (ikke pleier å gjøre). Og hva slags aksjon stengene våre hadde, holder vi for oss selv, takk. Jeg er redd det mest dramatiske som skjedde den neste timen var at Cannonbang oppdaget at han hadde lagt igjen tobakken på avlatsholmen. Så vi smatt innom sjøbua ved Valle for å skaffe dette livsviktige remediet. Og jeg følte meg temmelig dum siden jeg burde og ville ha spandert, men hadde glemt lommeboken hjemme og kunne hverken hoste opp røyk eller fylle mulige tørste bensintanker på båt eller bil på veien hjem. Slik går det når en distré lady må klare seg uten kammerpike og butler. Noe beskjemmet sendte jeg Cannonbang inn alene, mens jeg betraktet Oslofjordens glade sosser. De så ut akkurat som jeg trodde Oslofjordens glade sosser skulle se ut. Dette er ikke en av Oslofjordens glade sosser, men en vaskeekte glad sjøulk. Nå hadde vinden løyet og bølgene roet seg, men dagen var på hell, og vi orket ikke dra ut på dypet for å lete etter blåkjeft. I et siste, desperat forsøk på å lande en targetfisk, dro vi til Langesund og slapp ut våre håpefulle på sandgrunn nær en holme. Cannonbang dro opp en liten makrell, et par nusselige hvittinger og noen torsk som knapt var ute av bleiene. Når jeg tenkte meg om, hadde han fått en del flere fisk på turen enn meg. Ikke at jeg var spesielt misunnelig på agntyvene, men er det en ting jeg har lært, så er det å finne ut hva bedre fiskere gjør annerledes. I dette tilfellet var svaret såre enkelt: jeg fisket med havfiskestang, mens han brukte vanlig stang og snelle, og kunne kaste ut i vifte og raske med seg det som var i nærheten. Snegler, piperensere og skrapjern. Et must på fisketur. Det led mot kveld og jeg følte det var på tide å befri min utholdende og underholdende guide fra jakten på trynefaktoren. Så vi vendte båtnesen hjemmover. Og igjen viste herr Kruttsmell – som vi allerede har fastslått har vært ute både en vinternatt og sommerdag før (det skulle sannelig ikke forundre meg om han har vært ute en høstettermiddag og) – instinktivt hva en lady trengte. Alle som har fulgt mine rapporter, har nok fått med seg at en aristokratisk quinde på dannet fiskeutflukt liker å ha et bilde av de største triumfene, og at mangelen på fotobutlere nu til dags er et økende problem. Nå hadde jeg dessverre ingen trofefangst å vise frem, så siden sjøen hadde lagt seg i bedagelig hvilestilling, forslo Cannonbang et bilde av meg bak rattet i fart, med sjøsprøyten bak meg. Jeg lot meg ikke be to ganger, og satte meg bak rattet med det digre gliset man har når man sitter bak et ratt og kjører klampen i bånn og kjenner vinden i fjesingen. Cannonbang stilte seg opp i baugen og knipset i vei med mobilen min. Så ser jeg vekk fra kameraet og – tre store bølger dukker opp fra intet. Vi befinner oss i en alubåt i stor fart rett inn i dem. Og jeg har ingen anelse om hvordan jeg skal håndtere det neste sekundet. Kanskje det ikke ville ha hjulpet om jeg visste det. Skulle jeg ha bremset hardt? Vridd rattet? Ville det ha vært bedre? Jeg vet ikke. Hva om Cannonbang da hadde havnet på sjøen eller smelt bakhodet i motoren? Jeg vet ikke. For noen sekunder siden var sjøen stille, hvor kom disse bølgene fra? Jeg er paralysert. Så kommer et kraftig dunk, og jeg hopper i setet. Cannonbang vaier kraftig, men finner fotfeste igjen. Jeg er livredd, ser at dette er farlig. En ny bølge treffer. Båten hopper og braker ned med et smell som kjennes i hver eneste lille knokkel i kroppen. Cannonbang stuper fremover, brøler, og løfter seg akkurat nok opp til at jeg ser at foten henger i en unaturlig stilling, og så hører jeg meg selv rope før det siste smellet treffer. Bølgene er forbi, det er stille, og Cannonbang ligger foran meg og stønner: Foten er brukket. Hva skal jeg si? At Cannonbang trynte i jakten på trynefaktoren? Nei. Dette var bare jævlig. Og hva jeg følte og føler oppi det hele betyr ingenting, men la meg berette om en trønder som har vært ute en vinternatt før. Vi har alle hørt om det underholdende fenomenet manflu. Cannonbang var definitivt ikke befengt med mannevonde fluer. Mens vi sneglet oss langsomt mot Brygga, lå han i bunnen av båten og kjederøykte (takk gud for at han i det minste hadde sigaretter!) og forsikret meg om at det ikke var særlig vondt, mens jeg så ankelen svelle mer og mer for hvert minutt som gikk. Han viste meg at han kunne bevege tærne, og at foten ikke hang så løst som det først virket som. – Tror ikke den er brukket, sa han. Vel, den var blitt hoven, hvor mye kunne den dingle? Det var åpenbart at han trengte ambulanse, men da vi endelig kom frem, karret han seg ut av båten med ankelen dinglende under seg, krøp på alle fire med høyrefoten i været bortover bryggen, opp en ulendt sti, opp en lang trapp, videre bortover en grusvei, for så å klatre inn i baksetet på bilen min. Deretter ut av bilen, bortetter oppkjørselen, opp enda flere trapper, gjennom gangen i huset frem til godstolen i stuen. Først da satte han seg ned og var villig til å tenke på legevakten. Etter diverse frem og tilbake meldte operatøren at hun skulle undersøke om det var en ambulanse tilgjengelig. Her forente øst og vest seg i rørende likhet. – Vi ringer deg tilbake, sa hun. Og det gjorde de selvsagt aldri, akkurat som i Bergen. Så der satt vi, mens Cannonbang underholdt meg med fortellinger fra livet som fisker i nord og trailersjåfør i sør, og stadig forsikret meg om at det var ikke særlig vondt. Yeah right. Så, etter vel en halvtime, dukket utrolig nok to hyggelige ambulansefyrer opp, og det neste kvarteret var slanger og sprøyter og blodtrykksmålere og oppblåsbar avstivning og maskiner, og ikke minst morfin, som Cannonbang blåste av – det kunne de bare glemme. Men kom ikke her og fortell meg at det ikke var vondt da de stivet av foten. Selv om det ærlig talt virket verre for dem enn for min venn. Vel, slik endte det som var en helt nydelig dag, selv om vi bare fikk tullefisk. Hvordan det gikk videre skal vår helt få lov til å fortelle selv. Takk for at du fjaset bort en hel feriedag på forgjeves fjesingjakt på fjorden med en fjollete lady, Cannonbang. Og beklager at jeg ødela ankelen din, laksedrømmen din og det som ellers var en fengende flott fabulistisk dag. PS. De som fremdeles sitter og lurer på jomfruene på Jomfruland, kan ta seg en bolle. PPS. Vær forsiktig på sjøen i sommer. Og ikke sett deg bak rattet hvis du ikke kan kjøre. PPPS. Jeg tror vi kan fastslå at fjesing er farlig.
  2. Når man er sykemeldt, litt tung om hjertet og solen skinner over Bergen i en hel uke, ville det være galskap ikke å ta seg en fisketur eller to når man først har sett lyset. Så jeg tok fire. Først en nattutflukt til Nordnes i håp om å lokke en havmus med dåreblikk eller en kjekkas av en hågjel, men de var visst dratt på ekstra tidlig julebord. Så istedenfor å fø på krabbene, dro jeg heller hjem og kokte smalahove. Noen dager senere søkte jeg lykken på Sotra, denne gangen i solskinn. Fant meg en fin plass mutters alene og nøt roen og den etter hvert påtrengende makrellstanken fra fingrene mine (ikke helt heldig med innfrysingen av agnet, nei). Mens pullyen og stinkemakrellen lå og godgjorde seg på bunnen, dæljet jeg løs med slukstangen uten resultat (ok, et par lyr fikk seg en luftetur, men jeg er i alt annet enn lyrisk humør for tiden, så de nevner vi ikke). Men plutselig rykket det i meitestangen, og opp dro jeg en nydelig blåstål. Ikke store rakkeren, 26 cm og 200 g, men jeg slutter aldri å forundre meg over hvor vakre disse skapningene er. Hvorfor heter den blåstål og ikke blåild? Kun 3960 korte sekunder senere hørte jeg velkjente lyden. Ikke at den har kommet fra min jomfruelige stang før, men jeg har da vært vitne til dyktigere/mer erfarne/har-solgt-sjelen-til-djevelen venners lykke. Men nå var det altså lyden av mitt snøre som raste ut jeg hørte. Kunne det være …? Så var spørsmålet: løfte opp med en gang eller vente? Hah, kødder du? Jeg har tålmodighet som en firfisle. Den sprellet definitivt mer enn en krabbe og veide uten tvil mer enn en sypike. Snellet pent og forsiktig og forbannet meg selv for å ha glemt håven i bilen (etter å ha kjørt opp til en venn i ens ærend for å låne den). Joda, en liten rakkar av en kveite på 1,6 kg/50 cm landet på svaberget med et plask. Hodet og hjertet skjønner poenget med minstemål, men magen knurret nå litt likevel. En liten milepæl i min korte karriere som hobbyfisker. Men var det den mest staselige fangsten denne uken? Mnja … Tur nr. 3: I et anfall av ladylike godhet, ønsket jeg å introdusere noen medmennesker til Den store fiskelykken, så jeg dro et par av medmenneskearten ut til Ormhilleren. Planen var selvsagt å vise hvor treffsikker jeg er med sluken (treffer vannet nesten hver gang), men de tullet seg inn i skjerf og luer, plasserte rumpene sine på svaberget og stakk nesen ned i mobilen – og enset ikke engang de elegante håndleddsbevegelsene mine og hvor høyt jeg kan kaste (onde tunger sier man heller bør kaste langt, men er ikke lengden oppskrytt, folkens?) Jaja, der kunne de for så vidt ha sittet mens jeg fisket i ro og fred, men siden det var et par småsyke eksemplarer av medmenneskearten og siden det plutselig blåste opp og ble surt og kaldt (dog ingen breiflabb overalt), var det ikke annet å gjøre enn å tilberede medbragt fisk på grillen, fø dem, og så skysse dem tilbake til bilen, der de takknemlig sank ned i setet og stakk nesen ned i mobilen igjen. Og jeg dro hjem uten fisk og definitivt uten den sagnomsuste Ormhillerenroen. Vakkert var det lell Etter en så mislykket tur til favorittplassen, måtte jeg tilbake neste dag. Jeg kom tidlig om morgenen (i 12.30-tiden, altså) i strålende høstsol, og hadde hele stedet for meg selv. Følgelig breiet jeg meg godt, og lagde plass til mr. Ølgylt, som skulle komme med kortesje litt senere. Men snart ble plassen invadert med en gjeng blide karer fra sørøst (nei, en del lengre sørøst enn Arendal). De plasserte sakene sine oppå, under og mellom mine, og ropte til hverandre oppå, under og gjennom meg (Vi stod som sild i tønne, så ropingen var helt overflødig, men what the heck. Bølgesus er noe dritt, lizzm.) Ikke fikk vi fisk heller, men en og annen fregne dalte ned på de blekeste av oss (meg). Mr. Ølgylt dukket opp og gjorde en glimrende jobb med ikke å få fisk, han også. Planen min var å dra en ny og større kveite til å fø halve slekta på, men det var ikke tegn til annet enn krabbekjeltringer som stakk av med agnet. Men kl. 17.00, akkurat da Krepsen stod med ascendant i Værrumpa eller noe sånt, lettet jeg på rova for å sette på ny makrell til de stakkars, sultne krabbelurene. Stangen kjentes merkverdig tung og sannelig var det ikke tegn til liv også! Ikke vær en lyr, hvisket jeg. Ikke vær en forbannet lyr! Det var ikke en forbannet lyr, men den deiligste, vidunderligste lille sjarmøren du kan tenke deg. En finfin knurr på 440 g og 40 cm. Sorry, guys, her må jeg bare spandere på meg en emoji: Hva er vakrere enn knurr i solnedgang? Å få kveite var stas, men like stas som å få min tredje og største knurr? Nope. Riktignok blir det lyd i snøret når kveiten raser avgårde, den spreller lystig og både dasker og slår når den kommer opp – det er rent så en masochist kan bli heit – men knurr, folkens. Finnes det noe kulere? 8 gode grunner til å elske knurr: 1. Den knurrer. Say no more! 2. Den er nydelig – sjekk de finnene, fargene og mønstrene! 3. Den ligner en slange, en drage, en flyvefisk, et fabeldyr, en …? <3 4. Den biter så diskret, så diskret, men protesterer vilt når du trekker den opp (og svelger gjerne kroken helt ned i tærne – en blodig affære. Akkurat det er jo ikke så kult, men kunsten min ble jo ganske tøff) 5. Hvert knurretryne har sin personlighet: noen smiler blidt, noen er nyfikne, andre skeptiske, noen er arrogante jævler 6. Den smaker himmelsk, en av mine absolutte favoritter. Som en blanding av fjellørret og kveite. Se oppskrift under! 7. Den kan "gå" på bunnen med finnestrålene sine 8. Nevnte jeg at den er kul? Fangstmetoden var velfundert og nøye planlagt: Jeg valgte pulley fremfor paternoster (fordi paternosteret jeg hadde med var for langt og/eller jeg for kort til at jeg klarte å kaste med det – og jeg hadde glemt stiletthælene mine) Krok 2/0 (fordi jeg skulle fø halve slekten med kveite) 1 bit makrell (som vendte tilbake til Ormhilleren etter noen uker i fryseren. Den var adskillig modnere enn sist den skuet utover hafuet, gjensynet gjorde den så rørt at den simpelthen gikk i oppløsning) Noen dæsjer Yum rekespray (fordi mr. Ølgylt sier at det må til og innimellom er han en vettug kar) Ble kald i rumpen, så lettet på rova og løftet stangen – og der var den! Slik har det vært med knurrene jeg har fått: ingen tegn til liv i snøret, de har bare bitt seg diskret fast og ventet tålmodig på å bli sendt til evigheten. Veggprydknurr Nå drømmer jeg om en rødknurr. Noen som har fått en i nærheten av Verdens Navle (Bergen)? Knurr med vind i seilet Dagens fisk nr. 2 dukket opp vel en time senere. Da hadde jeg endelig gitt opp tanken på å fø halve slekta (kan de ikke bare gå på Rema og skaffe seg mat sjøl, latsabbene?) og satset på morofiske (mer knurr). Byttet til mindre krok og dro selvfølgelig opp en babykveite. Sang byssanlull og sendte den rett hjem til mamma. Dagens tredje og siste fisk fulgte like på rappen. Hyse eller hvitting? Eller er det rett og slett den myteomspunne og meget omtalte (av en forvirret Lady) hysingen? Kjapp googling sier meg at det er en viss sjanse for at jeg har fått min første hyse. Eller? Er dette verdens første hysing? Resten av kvelden var solnedgang og måneskinn. Ikke ille det heller. Her er min oppskrift på knurr, anbefales! SALTBAKT KNURR Man tager minst en knurr pr. person, dreper den på adekvat vis og frakter den blank og fin i pelsen (altså sløyd og vasket, men ellers hel) til nærmeste kjøkken. Dekk en stekeplate med alufolie og bland en uanstendig mengde grovt havsalt (jeg brukte en 4 kg sekk, men kunne klart meg med en del mindre) med litt vann og gjerne en eggehvite eller to, slik at saltet blir akkurat fuktig nok til å kunne pakkes tett rundt fisken. Du bør bruke hel fisk til dette, og skinnet bør være mest mulig intakt. Saltet skal ikke inn i fisken, men sørge for at den blir bakt. Resultatet blir mye bedre enn om du pakker den i folie (da blir den koktbakt!). Det er nå mi meining. Fyll buken med det du ønsker – jeg liker fersk dill og sitron i tillegg til salt og pepper. Lukk den gjerne igjen med noen tannpirkere slik at ikke havsaltet renner inn. Legg fisken på havsaltet, og pakk resten av saltet tett rundt den. Har du lite salt, er det ikke så nøye med hode og hale. Jeg dullet litt ekstra med finnene for at de skulle bli fine til serveringen, men det er selvsagt bare Ladyjåleri. (Ligger en hvitting diskret i bakgrunnen, smakte ikke ille den heller. ) Klar for å begraves Kremasjon neste – grundig skal det gjøres! Stek på 200 grader i 20–30 min., etter størrelse og smak. Bank lett på saltlokket med en kniv så det sprekker, og pill bort flakene. Den er oppstanden! Voilà – server og nyt! Forslag til tilbehør: Grønnsaker julienne (tynne strimler av f.eks. gulrot, fennikel og purre). Smørdamp! Ris eller poteter Rømme eller lag en enkel fløtesaus (surr sjalottløk i litt smør eller olje, tilsett en dæsj tørr hvitvin og kok inn, ha så i fløte og litt fiskebuljong og kok til det tykner). Neste gang skal jeg dyppe knurren i skikkelig beer batter og lage fish & chips. Det må da bli godt? – Var det dette du så for deg da kjerringa reddet oss fra helgerengjøringen? ------- Hva skal jeg jakte på nå da? Kul fisk trumfer stor fisk. Kanskje en ulke? Anbefalinger mottas med takk! Bør helst finnes på Vestlandet. Ladyen og kamuflasjeknurren takker for seg!
  3. Hei. Ønsker å få laget en kjapp liten oversikt over fangster i Oslofjorden nå som fisken begynner kommer tilbake til fjordene. Så har du eller noen du kjenner fått SØ siste tiden(og fremover) så post det her med område, art, osv osv. Har man noen gode områder man vet det pleier å bli tatt mye på, skader det ikke legge ved noen hint slik at andre også får gleden av påsken og tiden fremover Jeg startet tråden med å legge inn en SØ tatt 17.3 ytre Oslofjord, målte 1,5kg
×
×
  • Create New...

Important Information

By using this site, you agree to our Terms of Use.