Gå til innhold
Fiskersiden

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'fiskerapport'.

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Forumoversikt

  • FANGSTRAPPORTER OG DISKUSJONER
    • Artikler & eksterne nyheter
    • Oslo-området
    • Østlandet
    • Sørlandet
    • Vestlandet
    • Midt-Norge
    • Nord-Norge
    • Utlandet
    • Miljø, forvaltning og forskning
  • Konkurranser
    • Rapportkonkurranse 2016
    • Gjennomførte konkurranser
  • FISKETEKNIKKER
    • Ørretfiske
    • Sjøørretfiske / Havabborfiske
    • Laksefiske
    • Fluefiske
    • Kasteslukfiske
    • Havfiske
    • Predatorfiske - Gjedde abbor gjørs
    • Meitefiske
    • Trolling
    • Isfiske
    • Kystmeite
    • Microfiske
  • ANNET UTSTYR
    • Fiskeutstyr
    • Bekledning
    • Tilleggsutstyr
  • ANNONSØRFORUM
    • Annonsørforum
  • Velkommen
    • Informasjon fra Fiskersiden.no
  • DIVERSE
    • Forbrukerforum
    • Bok/Tv/Video/Blader/Foredrag/Kurs
    • Forskjellig
    • Gode tips
    • "Verkstedet"
    • Artsidentifisering / Artsdiskusjon
    • Open forum for non Norwegian speakers
  • INTERNE SAKER
    • Om fiskersiden.no og forumet
    • Fiskersidentreff og lokale treff
    • Testforum

Finn resultater i...

Finn resultater som...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble medlem

  • Start

    Slutt


Gruppe


AIM


MSN


Website URL


ICQ


Yahoo


Jabber


Skype


Bosted


Interesser

Fant 3 resultater

  1. Då var det dags att upprätta en liten fiskelog för mig här på detta mycket informativa forum. Jag tackar för all info rörande platser runt bergen jag generöst fått tilldelat av diverse lokala legender på och utanför forumet under de 5 år jag fiskat i regionen av och till. Jag skulle vilja säga att jag har 100 + surf fiskepass i osterfjorden & öygarden sotra, och om någon har lust på tips & platser så delar jag med mig av allt. Djupt kustmete i fjordar är ett fiske nästan unikt för norge, och ger stora utfodringar för utövaren men ändock mycket intressanta belöningar. Den här hösten har ett mig ett fint utval av spännande fångster från land (fiskar bara från land, mer sport så) f.eks Lange på 16, lysing på 8,2, kveite runt 8, torsk på 5kg, flera pigghå runt 5 och en massa massa annat. Det ligger dock mycket tid och engagemang bakom dessa fiskar är värt att notera. Skall försöka smälla av min första rapport från en liten tur till steinestö (ingen favorit men kan by på suprises) 10 m/s sydvind & regn idag den 15 Jan 2020. Och sedan fortsätta rapportera allt fiske som sker under våren. Jag fiskar generellt 1-3 ggr per vecka. Over & out // Bauduin
  2. Mens jeg sitter her og slett ikke får fisk, kan jeg vel like greit poppe en boks lakris (lakris er for ladyer hva øl er for gylter) og la meg inspirere av Henrik Bauduin og nevnte gylt, og lage en 2020-tråd. Kjekt å følge med på folks fiskeeventyr, kanskje flere har lyst til å gjøre det samme? Jeg starter med årets foreløpig mest suksessrike tur, så får vi se hva som dukker opp etter hvert. *** DEN STORE SKATEJAKTEN Mange her inne kjenner Ølgylt, men de færreste kjenner nok til hans oppvaskfetish. Klassisk scenario: Lady Knurr: Bli med på fisketur! Ølgylt: Næææh, må ta oppvasken. Etter en liten tur på fredag hvor resultatet ble noenlunde slik: Ølgylt: Lady Knurr: var jeg desperat etter å få ett eller annet på kroken (ok, la oss være ærlige: få litt mer på kroken enn Ålgylt), så jeg tydde til skitne triks og gikk rett på vår venns akilleshæl: Lady Knurr: La oss dra på skatejakt på søndag! Ølgylt: Næææh, må ta oppv-v-v-g-g-g-ahhh Et par sigaretter, litt peisstirring og hodekløing senere var saken i boks. Vi skulle på tur! Vi ankom strilelandet uten dramatikk og Ølgylt startet friskt med noen tullefisk (lyr og sei og såntzzzzzzzzz) og jeg begynte å bli nervøs for at jeg fremdeles var jinxet. Alle som har vært innom min spontane julekalender vet at desember var defiskifisert deluxe. Det tok seg litt opp i januar, men de siste turene har vært irriterende labre. På tide å ofre litt blod for fiskelykken. Og da rykker det endelig i snøret! Yay! Ok, det var ikke akkurat lyr jeg ofret blodet mitt for. Men fisk er fisk, nå kunne jeg i det minste få registrert en fiskedag inne på artsfiske.com. Oppmuntret fortsatte jeg å slenge ut makrellbiter både på karpestangen og surfstangen, stullet og stelte med oppstramming og småsjekking og hadde det riktig så travelt. Ølgylt stod på han også. Mitt mål for dagen var en ny art til meg (og helst en knurr eller to til kvelds) og en skate til Ølgylt (hjemtur med en gylte uten både skate og øl virket ikke som noe en lady bør utsette seg for). Etter mye smånapping og lureutras kjentes det endelig ut som det satt noe på. Ikke stort, men definitivt noe livlig. Og opp kom denne prinsen! Akk, det var ei en prins, men en helt vanlig berggylt. Da gikk det slik Kan riktignok ikke lage prinsefisk av den, men må jo smake på splitter ny art. Nå var jeg i farta. O lykke! Solen yr og storm hadde lovet, glimret med sitt fravær, men i det minste var det opphold innimellom. Her er Ølgylt overlykkelig over endelig å få tent sneipen sin. Jeg er fremdeles i lykkerus over berggylten, den er så fin, så fin. Og lykkelig over å være på et stadium der en liten berggylte fremdeles gjør meg lykkelig. Og det bringer åpenbart lykke, for – O lykke! – se hva jeg drar opp! Fine, fiiiine knurren! 540 g, ny pers og oppgradering fra bronse til sølv inne på artsfiske. Stas! (Men må innrømme at jeg fremdeles setter aller mest pris på bronse i sypike. Litt kult å ha Norges minst attraktive medalje!) Elgylt lusker rundt og mumler noe om strømskifte og hvorfor han ikke får noe fisk. Det napper og rykker jevnt og trutt i snørene mine, og jeg kan ofre en fin sei til polakken ved siden av oss og en liten hvitting til havguden. Mens Ølgylt fyrer i peisen og grunner over livets urettferdighet. Men så raser snøret hans endelig ut og han spretter opp som en ølkork. Han har selv rapportert hva som skjedde videre her, men det var jo så selvopptatt at det blir fullstendig uinteressant for andre å lese, så la meg fortelle hvordan det hele egentlig foregikk. Ølgylt roper «Håv!» og jeg slipper stangen min, stormer bort til håven og griper den med begge hender. Det er glatt, det er sleipt og det er langt ned. Jeg kaster meg ned på kne og forsøker å nå det bevingede beistet, men akk, det er for langt ned. Jeg må klatre over kanten og sette meg på rumpa. Elegant strekker jeg ut armen og håver skaten inn fra siden i én sveipende bevegelse. Omtrent som når jeg håver månen. Eller solen. Dessverre var Ølgylt altfor opptatt av sine egne greier til å ta bilde av håvingen min. Er ikke det typisk? Men det var altså denne håven: I min litt ukurante stilling ble det for tungt å løfte udyret opp, så jeg rakte hoven til Ølgylt (nok et Kodak moment han ikke gadd ta bilde av) og reiste meg opp i stående stilling. Må innrømme at det kilte litt i magen. Min første håvede skate! Jeg tok selvfølgelig en god del bilder av helten og skaten hans, og deler gjerne noen skrytebilder av ham (jeg er ikke så selvopptatt og langt fra misunnelig). Her har jeg faktisk gjort meg ekstra flid og eksperimentert med både utsnitt og filter. Kult, ikke sant? Nå fikk Ølgylt blod på tann og satte alt inn på å gjenta suksessen. Imens drar jeg opp noen deilige sykkelpumpebiffer. Og en liten kjekkas som prøver å gape over for mye: Mens andre rigger seg til med fancy TV og irriterer seg over ikke å få fisk. Roen senket seg, og jeg senket endelig mitt legeme ned ved bålet for å varme mine etter hvert blodige fingre (berggyltfinner, knurrpigger og langegjeller setter sine spor) og sørge for å forvandle makrellstanken på jakken til en litt mer behagelig duft av røkt makrell (det funker). Så var det bare å dra hjem til kjøkkenbenken og filetere fisk og eksperimentere med skatemiddag. Det ble selvsagt Ølgylts kjøkkenbenk, ettersom min er full av oppvask. Svært fornøyd med dagens resultat: - 8 fisk - 7 arter - 1 ny art (bergylte) - 2 arter jeg ikke tidligere har registrert på artsfiske.com (bergylte og sei) - Ny personlig rekord på 4 arter: (bergylte, sei, knurr og sykkelpumpe) - 1 sølvmedalje på artsfiske (knurr) - Diverse deilig mat å ta med hjem - Flere fisk og arter enn Ølgylt ... Ikke at jeg bryr meg, ass. Noen er helt månebedotten over suksessen min: *** Hehey, se der ja! Bare minutter etter at klokken slo hågjel, kom den første for å hilse på. Nå håper jeg kvelden bringer fisk i
  3. Dette, kjære venner, blir en lang og ordrik rapport, for det finnes som kjent mange ord i havet, og vi er da fiskere. Men frykt ikke, for selv om havet byr på kvantitet, finnes det (i hvert fall her på Vestlandet) også kvalitet. Og dessuten skulle du vel strengt tatt startet på oppvasken nå, så når din partner roper på deg, kan du med bare litt dårlig samvittighet svare Beklager, kjære, jeg sitter opptatt med en sosiologisk studie av terramarine raseforskjeller i Norge eller noe sånt sprøyt. Så sett deg godt til rette og la deg rive med av en beretning fylt av action og heltemot, store farer og en enda større katastrofe (samt en overflod av godslig (?) Østlands-mobbing), når vi følger en galant ridder og hans (relativt) jomfruelige lady i en intens jakt på trynefaktoren. Her vil du få svar på alt du noen gang har lurt på: Kan man si at en trønder og en bergenser i samme båt befinner seg i samme båt? Er torsketryne alltid et torsketryne? Finnes det ekte jomfruer på Jomfruland? Har Cannonbang vært ute en vinternatt før, eller foretrekker han thermodyne og raggsokker? Heter Lady Knurr egentlig Gulliver? Hvor farlig kan en fjesing egentlig være? Er ambulansetjenesten i Vestfold like effektiv som i Verden Navle? Er Verdens Navle egentlig verdens navle? (Dette kan vi svare på umiddelbart: Ja, selvsagt er Bergen verdens navle. Duh). Når man skal finne faktoren, er det først og fremst mange fakta og – ja, faktisk – faktorer det bør forskes på. At den første faktoren er fisk, kan det ikke være tvil om. Og at fisk bør fiskes av fiskefrelste fiskere, er fakta. Føler du at det ble forskrekkelig mange f-er her? Kanskje du lurer på om det er f-faktoren vi er ute etter? Vel, i så fall er du ikke fullstendig på fjorden. La oss gå tilbake til det glade 1900-tallet i nord, da Cannonbang dro håkjerringer med venstrehånden mens han sløyet tre-fire tonn fisk med den andre – alt på en ettermiddag. Riktignok var arbeidet både morsomt og givende, men én drøm slapp aldri taket: – Om jeg bare kunne få oppleve jakten på drømmefisken i Oslofjorden med en entusiastisk, dog noe klønete lady fra Bergen. Da hadde livet vært fullkomment. Cannonbang gjorde sitt, kjøpte seg hus noen hundre meter fra nevnte fjord, og ventet. Og ventet. Så en dag, helt ut av det berømte blå, meldte en bergensk lady av nevnte kvaliteter sin ankomst til den igjen nevnte fjord, og Cannonbang så sitt snitt til å invitere på båttur. Ladyen takket ja, og dermed var jakten på trynefaktoren et faktum. Hvilket tryne snakker vi om? Fjesingen, selvsagt. Denne fortryllende, forfinede, forjettede fisk. Med sine vakre striper, nydelige froskeøyne og lekre underbitt, med sine lumske pigger og lokkende fare, må denne lurendreieren av en fisk være alt et kanonsmell fra Trondheim og en knurrende lady fra Bergen kan ønske seg. Jakten skulle føre oss forbi lange sund og jomfruelige land, men ville vi lykkes? La oss nå zoome inn i hodet til en av de brave eventyrerne, den kurrende damen fra vest, for en førstehånds beretning om de skjellsettende hendelsene en onsdag i det Herrens år 2020: Da jeg ankom bryggen med det treffende navnet «Brygga» i en liten vik i Vestfold, var jeg ikke i tvil om hva jeg skulle se etter. Cannonbangs dialekt hadde røpet ham. Og ganske riktig, en nydelig, velpleid bart gliste opp til meg fra en flott alubåt. Barten hang fast på en riktig så trivelig fyr, så alt lovet godt for en perfekt fiskedag på sjøen. Med vind i håret og meg bak rattet, suste vi (synonym for freste, hoppet og dunket) utover (nedover?) Oslofjorden. Båtkjøring er ikke noe jeg har belemret verden med i særlig grad, så jeg nøt farten og frihetsfølelsen mens jeg satt og drømte om dagens mål. Min nå gode venn hadde åpenbart fått med seg at det ikke ville nytte å servere en lady lyr med langestuing, så han hadde laget et ypperlig dagsprogram: Først fjesing, så ymse flatfisk, inkludert arter jeg ikke har: rødspette, skrubbe og alle typer var, plukke opp en rødknurr eller to hvis lykken var med oss, og så – for å gi dagen litt dybde – dra opp en vakker blåkjeft til slutt. I mitt stille sinn tenkte jeg at hvis Vårherre kan lage vin av vann (tåpelig idé, spør du meg, men noen av dere er kanskje på Vårherres side her), må da en lady klare å plukke opp et par ferskvannsfisk i Oslofjorden i tillegg. En åtte-ti nye arter i løpet av dagen burde duge. Vi senket farten ved en holme for å plukke opp litt makrell. Cannonbang slengte ut en hekle, og etter en stund dro han opp verdens søteste lille makrellkrabat. Helledussen! Ut igjen med heklen, og opp kom tvillingbroren, like liten og søt. – Jaja, ypperlig som hel agnfisk, sa jeg. Etter langt om lenge, over blåner og fjell, dukket det opp en liten søtnos til. Hm. Det gikk litt tregt, og fangsten var knapt nok synlig med lupe. Var Oslofjorden fylt av småtroll som ikke hadde lært å bite skikkelig? Det lovet ikke godt. Men til slutt hadde vi nok minimakrell til å starte med litt seriøs fisking. Cannonbang hadde gjort godt forarbeide og notert seg en del plasser med sandgrunn som burde være ypperlige til både trynejakt og flatinger. I full fart fikset han et paternoster og slapp ut. Jeg gjorde det samme i litt mer edruelig fart, mens jeg beundret min venns oppfinnsomhet. Jeg har vært så heldig å lære å fiske av en som ikke tar alt for god fisk (yes, pun intended), men finner sine egne kreative løsninger og tester mer eller mindre vettuge teorier. Sånt setter man pris på. Cannonbang var åpenbart samme type. Hvorfor slenge dyrt bly i sjøen når man kan bruke skrapjern, tape og piperensere? Hvorfor dille med perler og paljetter, når man kjapt kan surre en skinnende, sølvblank piperenser rundt snøret? Jeg digger sånt! Så satt vi der og banget og knurret mens fjesinger og flattryner spratt rundt oss som flyvefisk. Ok, det må jeg dessverre dementere. Jeg er stolt av min potetnese, og vil nødig bytte den ut med en lang og spiss Pinocchio-utvekst. Det var ikke annet enn bølgeplask og måker i sikte. En og annen nesten usynlig torsk. Og en vid, vid fjord med horisont istedenfor dramatiske fjell. Det er ikke så lett å få horisonten rett når man sitter i en båt. Trallala. Hu hei hvor det går på bøljan blå. Fin tang på fjordbunnen. Fine bølger i overflaten. Blå himmel. Blått hav. Litt mye vind i trynet. Jau jau. Skal tro hvordan knarren på snellen høres ut? Ikke vet jeg. Cannonbang underholdt meg med gode historier og fiskekunnskap mens vi flyttet rundt og dro opp den ene miniatyrtorsken etter den andre. Var jeg kommet til Lilleputtland? Var min galante eventyrer og jeg kjemper i et rike med knøttsmå skapninger? Var jeg – kort sagt– Lady Gulliver in disguise? Heldigvis freste en av Oslofjordens lovende poder forbi i en latterlig båt som det umulig kan være behagelig å fiske fra. Han skjønte åpenbart ikke at han skremte bort fisken når han kjørte i 70 knop eller noe tre meter fra båten vår. Eller at det ærlig talt ikke spilte noen rolle. Jaja, han var i hvert fall på vår størrelse, og så definitivt ikke ut som en eventyrer. Så da var vel vi helt normale, også. Det måtte være Oslofjorden det var noe galt med. Aldri så galt at det ikke er galt på galt sted. For å besvare spørsmål nr. 2 øverst i denne lange beretningen: Nei, et torsketryne er ikke et torsketryne. Du har de som mottas med et Yessss! og de som mottas med et zzzzzzzzz eller enda verre, et F@%ˆ$&A. Torskenurkene vi dro, hørte til de to siste kategoriene. Og hvor ble det av fjesingene og de veivalsede trynene? En melodi hørtes plutselig i det fjerne. Å Vestland, Vestland, når eg ser deg slik ... Nei! Situasjonen kunne da umulig være ille nok til å invitere Sissel Kyrkjebø inn i hodet mitt? Desperate times call for desperate measures. Av med mitt strippede, fargeløse paternoster, og på med et som kunne få en conquistador på vei til indianere til å føle seg som millionær. Makan til discokule har Oslofjorden neppe sett. Den svarte med et gjesp, leet knapt på øyet. Jeg var åpenbart like naiv som conquistadoren. Dette har jeg bommet på før. Men hva pokker gjør man ikke for å riste litt liv i havbunnen? Jeg har vunnet på det før også, men denne gangen var det bare torskete babyer på sfo som ville perle. Og jeg hadde absolutt ikke lyst til å leke med dem. I det minste var denne rød. Cannonbang og jeg sukket til hverandre, og ristet på hodet av galskapen. Hvorfor forlot vi våre respektive fjorder for dette? Var det mulig at vår drøm om fjesing falt i torsk? Vi freste videre på jakt etter ny type agn. De av dere som er spent på å få høre om Cannonbangs vinternattvaner, bør være Luthers øre nå (hvis noen vet hva vår reformkonspiratoriske reformatør skal med alle de ørene, send meg gjerne en pm). For ikke bare har han vært ute en vinternatt eller tre før, men trolig også både en og to sommerdager. Muligens ikke i 100% maskulint nærvær, heller. For da han styrte oss inn til en nydelig, kupert holme for å plukke strandsnegler og mark, nevnte han tilfeldigvis at jeg kunne ta en tur bak de knausene der om du har behov for det. Det hadde jeg. Og siden dette er opphavet til en viss bekymring for forfinede ladyer på båttur med fremmede menn, må jeg gi trønderen et knippe bonuspoeng. (Selv om jeg begynner å bli litt bekymret for mangelen på trøndermobbing her – har jeg ingen bergensk stolthet lenger?) En fordums stolt bergenser på tur. Med en pen samling snegler, én mark og en litt lettere (og lettet) lady ombord, førte herr Pangpang oss til neste plass. Mange vil si at maleren Manets maleteknikk i hans representasjon av sjø og vann er spot on. Et slikt synspunkt skal jeg på ingen måte spotte. Men nå var det faktisk manetspotting jeg holdt på med. En, to, tre, syttifire, trehundreogsekstiåtte, femhundreognittiseks. Ildfulle røde, kjølige blå, og noen dyp lilla – en for meg helt ny manetfarge. Kan det være at de røde og blå manetnissene i Oslofjorden forener seg i et tolerant fellesskap, inspirert av Blåfjell? Har maneter TV? Dette og mye annet får du svar på i neste episode av Brødene Dal og spektakulærmanetene. Nå hadde det blåst opp og ble en anelse utrivelig. Jeg savnet min vindtette flytedress og en god pute under min aristokratiske bakende. Tror dere vinden pisket opp noen spennende fisk? Å neida. Hva er dette for lureri, hører jeg dere mumle. Skulle det ikke være action og heltedåder og greier? Vel, alle som har holdt i en fiskestang vet at det er aksjon og det er action. Det siste kommer til sin tid, akkurat som godfisken (ikke pleier å gjøre). Og hva slags aksjon stengene våre hadde, holder vi for oss selv, takk. Jeg er redd det mest dramatiske som skjedde den neste timen var at Cannonbang oppdaget at han hadde lagt igjen tobakken på avlatsholmen. Så vi smatt innom sjøbua ved Valle for å skaffe dette livsviktige remediet. Og jeg følte meg temmelig dum siden jeg burde og ville ha spandert, men hadde glemt lommeboken hjemme og kunne hverken hoste opp røyk eller fylle mulige tørste bensintanker på båt eller bil på veien hjem. Slik går det når en distré lady må klare seg uten kammerpike og butler. Noe beskjemmet sendte jeg Cannonbang inn alene, mens jeg betraktet Oslofjordens glade sosser. De så ut akkurat som jeg trodde Oslofjordens glade sosser skulle se ut. Dette er ikke en av Oslofjordens glade sosser, men en vaskeekte glad sjøulk. Nå hadde vinden løyet og bølgene roet seg, men dagen var på hell, og vi orket ikke dra ut på dypet for å lete etter blåkjeft. I et siste, desperat forsøk på å lande en targetfisk, dro vi til Langesund og slapp ut våre håpefulle på sandgrunn nær en holme. Cannonbang dro opp en liten makrell, et par nusselige hvittinger og noen torsk som knapt var ute av bleiene. Når jeg tenkte meg om, hadde han fått en del flere fisk på turen enn meg. Ikke at jeg var spesielt misunnelig på agntyvene, men er det en ting jeg har lært, så er det å finne ut hva bedre fiskere gjør annerledes. I dette tilfellet var svaret såre enkelt: jeg fisket med havfiskestang, mens han brukte vanlig stang og snelle, og kunne kaste ut i vifte og raske med seg det som var i nærheten. Snegler, piperensere og skrapjern. Et must på fisketur. Det led mot kveld og jeg følte det var på tide å befri min utholdende og underholdende guide fra jakten på trynefaktoren. Så vi vendte båtnesen hjemmover. Og igjen viste herr Kruttsmell – som vi allerede har fastslått har vært ute både en vinternatt og sommerdag før (det skulle sannelig ikke forundre meg om han har vært ute en høstettermiddag og) – instinktivt hva en lady trengte. Alle som har fulgt mine rapporter, har nok fått med seg at en aristokratisk quinde på dannet fiskeutflukt liker å ha et bilde av de største triumfene, og at mangelen på fotobutlere nu til dags er et økende problem. Nå hadde jeg dessverre ingen trofefangst å vise frem, så siden sjøen hadde lagt seg i bedagelig hvilestilling, forslo Cannonbang et bilde av meg bak rattet i fart, med sjøsprøyten bak meg. Jeg lot meg ikke be to ganger, og satte meg bak rattet med det digre gliset man har når man sitter bak et ratt og kjører klampen i bånn og kjenner vinden i fjesingen. Cannonbang stilte seg opp i baugen og knipset i vei med mobilen min. Så ser jeg vekk fra kameraet og – tre store bølger dukker opp fra intet. Vi befinner oss i en alubåt i stor fart rett inn i dem. Og jeg har ingen anelse om hvordan jeg skal håndtere det neste sekundet. Kanskje det ikke ville ha hjulpet om jeg visste det. Skulle jeg ha bremset hardt? Vridd rattet? Ville det ha vært bedre? Jeg vet ikke. Hva om Cannonbang da hadde havnet på sjøen eller smelt bakhodet i motoren? Jeg vet ikke. For noen sekunder siden var sjøen stille, hvor kom disse bølgene fra? Jeg er paralysert. Så kommer et kraftig dunk, og jeg hopper i setet. Cannonbang vaier kraftig, men finner fotfeste igjen. Jeg er livredd, ser at dette er farlig. En ny bølge treffer. Båten hopper og braker ned med et smell som kjennes i hver eneste lille knokkel i kroppen. Cannonbang stuper fremover, brøler, og løfter seg akkurat nok opp til at jeg ser at foten henger i en unaturlig stilling, og så hører jeg meg selv rope før det siste smellet treffer. Bølgene er forbi, det er stille, og Cannonbang ligger foran meg og stønner: Foten er brukket. Hva skal jeg si? At Cannonbang trynte i jakten på trynefaktoren? Nei. Dette var bare jævlig. Og hva jeg følte og føler oppi det hele betyr ingenting, men la meg berette om en trønder som har vært ute en vinternatt før. Vi har alle hørt om det underholdende fenomenet manflu. Cannonbang var definitivt ikke befengt med mannevonde fluer. Mens vi sneglet oss langsomt mot Brygga, lå han i bunnen av båten og kjederøykte (takk gud for at han i det minste hadde sigaretter!) og forsikret meg om at det ikke var særlig vondt, mens jeg så ankelen svelle mer og mer for hvert minutt som gikk. Han viste meg at han kunne bevege tærne, og at foten ikke hang så løst som det først virket som. – Tror ikke den er brukket, sa han. Vel, den var blitt hoven, hvor mye kunne den dingle? Det var åpenbart at han trengte ambulanse, men da vi endelig kom frem, karret han seg ut av båten med ankelen dinglende under seg, krøp på alle fire med høyrefoten i været bortover bryggen, opp en ulendt sti, opp en lang trapp, videre bortover en grusvei, for så å klatre inn i baksetet på bilen min. Deretter ut av bilen, bortetter oppkjørselen, opp enda flere trapper, gjennom gangen i huset frem til godstolen i stuen. Først da satte han seg ned og var villig til å tenke på legevakten. Etter diverse frem og tilbake meldte operatøren at hun skulle undersøke om det var en ambulanse tilgjengelig. Her forente øst og vest seg i rørende likhet. – Vi ringer deg tilbake, sa hun. Og det gjorde de selvsagt aldri, akkurat som i Bergen. Så der satt vi, mens Cannonbang underholdt meg med fortellinger fra livet som fisker i nord og trailersjåfør i sør, og stadig forsikret meg om at det var ikke særlig vondt. Yeah right. Så, etter vel en halvtime, dukket utrolig nok to hyggelige ambulansefyrer opp, og det neste kvarteret var slanger og sprøyter og blodtrykksmålere og oppblåsbar avstivning og maskiner, og ikke minst morfin, som Cannonbang blåste av – det kunne de bare glemme. Men kom ikke her og fortell meg at det ikke var vondt da de stivet av foten. Selv om det ærlig talt virket verre for dem enn for min venn. Vel, slik endte det som var en helt nydelig dag, selv om vi bare fikk tullefisk. Hvordan det gikk videre skal vår helt få lov til å fortelle selv. Takk for at du fjaset bort en hel feriedag på forgjeves fjesingjakt på fjorden med en fjollete lady, Cannonbang. Og beklager at jeg ødela ankelen din, laksedrømmen din og det som ellers var en fengende flott fabulistisk dag. PS. De som fremdeles sitter og lurer på jomfruene på Jomfruland, kan ta seg en bolle. PPS. Vær forsiktig på sjøen i sommer. Og ikke sett deg bak rattet hvis du ikke kan kjøre. PPPS. Jeg tror vi kan fastslå at fjesing er farlig.
×
×
  • Opprett ny...

Important Information

By using this site, you agree to our Bruksvilkår.