Jump to content
Fiskersiden

Search the Community

Showing results for tags 'fiskerapport'.

  • Search By Tags

    Type tags separated by commas.
  • Search By Author

Content Type


Forums

  • FANGSTRAPPORTER OG DISKUSJONER
    • Artikler & eksterne nyheter
    • Oslo-området
    • Østlandet
    • Sørlandet
    • Vestlandet
    • Midt-Norge
    • Nord-Norge
    • Utlandet
    • Miljø, forvaltning og forskning
  • Konkurranser
    • Rapportkonkurranse 2016
    • Gjennomførte konkurranser
  • FISKETEKNIKKER
    • Ørretfiske
    • Sjøørretfiske / Havabborfiske
    • Laksefiske
    • Fluefiske
    • Kasteslukfiske
    • Havfiske
    • Predatorfiske - Gjedde abbor gjørs
    • Meitefiske
    • Trolling
    • Isfiske
    • Kystmeite
    • Microfiske
  • ANNET UTSTYR
    • Fiskeutstyr
    • Bekledning
    • Tilleggsutstyr
  • ANNONSØRFORUM
    • Annonsørforum
  • Velkommen
    • Informasjon fra Fiskersiden.no
  • DIVERSE
    • Forbrukerforum
    • Bok/Tv/Video/Blader/Foredrag/Kurs
    • Forskjellig
    • Gode tips
    • "Verkstedet"
    • Artsidentifisering / Artsdiskusjon
    • Open forum for non Norwegian speakers
  • INTERNE SAKER
    • Om fiskersiden.no og forumet
    • Fiskersidentreff og lokale treff
    • Testforum

Find results in...

Find results that contain...


Date Created

  • Start

    End


Last Updated

  • Start

    End


Filter by number of...

Joined

  • Start

    End


Group


AIM


MSN


Website URL


ICQ


Yahoo


Jabber


Skype


Bosted


Interesser

Found 5 results

  1. Dette, kjære venner, blir en lang og ordrik rapport, for det finnes som kjent mange ord i havet, og vi er da fiskere. Men frykt ikke, for selv om havet byr på kvantitet, finnes det (i hvert fall her på Vestlandet) også kvalitet. Og dessuten skulle du vel strengt tatt startet på oppvasken nå, så når din partner roper på deg, kan du med bare litt dårlig samvittighet svare Beklager, kjære, jeg sitter opptatt med en sosiologisk studie av terramarine raseforskjeller i Norge eller noe sånt sprøyt. Så sett deg godt til rette og la deg rive med av en beretning fylt av action og heltemot, store farer og en enda større katastrofe (samt en overflod av godslig (?) Østlands-mobbing), når vi følger en galant ridder og hans (relativt) jomfruelige lady i en intens jakt på trynefaktoren. Her vil du få svar på alt du noen gang har lurt på: Kan man si at en trønder og en bergenser i samme båt befinner seg i samme båt? Er torsketryne alltid et torsketryne? Finnes det ekte jomfruer på Jomfruland? Har Cannonbang vært ute en vinternatt før, eller foretrekker han thermodyne og raggsokker? Heter Lady Knurr egentlig Gulliver? Hvor farlig kan en fjesing egentlig være? Er ambulansetjenesten i Vestfold like effektiv som i Verden Navle? Er Verdens Navle egentlig verdens navle? (Dette kan vi svare på umiddelbart: Ja, selvsagt er Bergen verdens navle. Duh). Når man skal finne faktoren, er det først og fremst mange fakta og – ja, faktisk – faktorer det bør forskes på. At den første faktoren er fisk, kan det ikke være tvil om. Og at fisk bør fiskes av fiskefrelste fiskere, er fakta. Føler du at det ble forskrekkelig mange f-er her? Kanskje du lurer på om det er f-faktoren vi er ute etter? Vel, i så fall er du ikke fullstendig på fjorden. La oss gå tilbake til det glade 1900-tallet i nord, da Cannonbang dro håkjerringer med venstrehånden mens han sløyet tre-fire tonn fisk med den andre – alt på en ettermiddag. Riktignok var arbeidet både morsomt og givende, men én drøm slapp aldri taket: – Om jeg bare kunne få oppleve jakten på drømmefisken i Oslofjorden med en entusiastisk, dog noe klønete lady fra Bergen. Da hadde livet vært fullkomment. Cannonbang gjorde sitt, kjøpte seg hus noen hundre meter fra nevnte fjord, og ventet. Og ventet. Så en dag, helt ut av det berømte blå, meldte en bergensk lady av nevnte kvaliteter sin ankomst til den igjen nevnte fjord, og Cannonbang så sitt snitt til å invitere på båttur. Ladyen takket ja, og dermed var jakten på trynefaktoren et faktum. Hvilket tryne snakker vi om? Fjesingen, selvsagt. Denne fortryllende, forfinede, forjettede fisk. Med sine vakre striper, nydelige froskeøyne og lekre underbitt, med sine lumske pigger og lokkende fare, må denne lurendreieren av en fisk være alt et kanonsmell fra Trondheim og en knurrende lady fra Bergen kan ønske seg. Jakten skulle føre oss forbi lange sund og jomfruelige land, men ville vi lykkes? La oss nå zoome inn i hodet til en av de brave eventyrerne, den kurrende damen fra vest, for en førstehånds beretning om de skjellsettende hendelsene en onsdag i det Herrens år 2020: Da jeg ankom bryggen med det treffende navnet «Brygga» i en liten vik i Vestfold, var jeg ikke i tvil om hva jeg skulle se etter. Cannonbangs dialekt hadde røpet ham. Og ganske riktig, en nydelig, velpleid bart gliste opp til meg fra en flott alubåt. Barten hang fast på en riktig så trivelig fyr, så alt lovet godt for en perfekt fiskedag på sjøen. Med vind i håret og meg bak rattet, suste vi (synonym for freste, hoppet og dunket) utover (nedover?) Oslofjorden. Båtkjøring er ikke noe jeg har belemret verden med i særlig grad, så jeg nøt farten og frihetsfølelsen mens jeg satt og drømte om dagens mål. Min nå gode venn hadde åpenbart fått med seg at det ikke ville nytte å servere en lady lyr med langestuing, så han hadde laget et ypperlig dagsprogram: Først fjesing, så ymse flatfisk, inkludert arter jeg ikke har: rødspette, skrubbe og alle typer var, plukke opp en rødknurr eller to hvis lykken var med oss, og så – for å gi dagen litt dybde – dra opp en vakker blåkjeft til slutt. I mitt stille sinn tenkte jeg at hvis Vårherre kan lage vin av vann (tåpelig idé, spør du meg, men noen av dere er kanskje på Vårherres side her), må da en lady klare å plukke opp et par ferskvannsfisk i Oslofjorden i tillegg. En åtte-ti nye arter i løpet av dagen burde duge. Vi senket farten ved en holme for å plukke opp litt makrell. Cannonbang slengte ut en hekle, og etter en stund dro han opp verdens søteste lille makrellkrabat. Helledussen! Ut igjen med heklen, og opp kom tvillingbroren, like liten og søt. – Jaja, ypperlig som hel agnfisk, sa jeg. Etter langt om lenge, over blåner og fjell, dukket det opp en liten søtnos til. Hm. Det gikk litt tregt, og fangsten var knapt nok synlig med lupe. Var Oslofjorden fylt av småtroll som ikke hadde lært å bite skikkelig? Det lovet ikke godt. Men til slutt hadde vi nok minimakrell til å starte med litt seriøs fisking. Cannonbang hadde gjort godt forarbeide og notert seg en del plasser med sandgrunn som burde være ypperlige til både trynejakt og flatinger. I full fart fikset han et paternoster og slapp ut. Jeg gjorde det samme i litt mer edruelig fart, mens jeg beundret min venns oppfinnsomhet. Jeg har vært så heldig å lære å fiske av en som ikke tar alt for god fisk (yes, pun intended), men finner sine egne kreative løsninger og tester mer eller mindre vettuge teorier. Sånt setter man pris på. Cannonbang var åpenbart samme type. Hvorfor slenge dyrt bly i sjøen når man kan bruke skrapjern, tape og piperensere? Hvorfor dille med perler og paljetter, når man kjapt kan surre en skinnende, sølvblank piperenser rundt snøret? Jeg digger sånt! Så satt vi der og banget og knurret mens fjesinger og flattryner spratt rundt oss som flyvefisk. Ok, det må jeg dessverre dementere. Jeg er stolt av min potetnese, og vil nødig bytte den ut med en lang og spiss Pinocchio-utvekst. Det var ikke annet enn bølgeplask og måker i sikte. En og annen nesten usynlig torsk. Og en vid, vid fjord med horisont istedenfor dramatiske fjell. Det er ikke så lett å få horisonten rett når man sitter i en båt. Trallala. Hu hei hvor det går på bøljan blå. Fin tang på fjordbunnen. Fine bølger i overflaten. Blå himmel. Blått hav. Litt mye vind i trynet. Jau jau. Skal tro hvordan knarren på snellen høres ut? Ikke vet jeg. Cannonbang underholdt meg med gode historier og fiskekunnskap mens vi flyttet rundt og dro opp den ene miniatyrtorsken etter den andre. Var jeg kommet til Lilleputtland? Var min galante eventyrer og jeg kjemper i et rike med knøttsmå skapninger? Var jeg – kort sagt– Lady Gulliver in disguise? Heldigvis freste en av Oslofjordens lovende poder forbi i en latterlig båt som det umulig kan være behagelig å fiske fra. Han skjønte åpenbart ikke at han skremte bort fisken når han kjørte i 70 knop eller noe tre meter fra båten vår. Eller at det ærlig talt ikke spilte noen rolle. Jaja, han var i hvert fall på vår størrelse, og så definitivt ikke ut som en eventyrer. Så da var vel vi helt normale, også. Det måtte være Oslofjorden det var noe galt med. Aldri så galt at det ikke er galt på galt sted. For å besvare spørsmål nr. 2 øverst i denne lange beretningen: Nei, et torsketryne er ikke et torsketryne. Du har de som mottas med et Yessss! og de som mottas med et zzzzzzzzz eller enda verre, et F@%ˆ$&A. Torskenurkene vi dro, hørte til de to siste kategoriene. Og hvor ble det av fjesingene og de veivalsede trynene? En melodi hørtes plutselig i det fjerne. Å Vestland, Vestland, når eg ser deg slik ... Nei! Situasjonen kunne da umulig være ille nok til å invitere Sissel Kyrkjebø inn i hodet mitt? Desperate times call for desperate measures. Av med mitt strippede, fargeløse paternoster, og på med et som kunne få en conquistador på vei til indianere til å føle seg som millionær. Makan til discokule har Oslofjorden neppe sett. Den svarte med et gjesp, leet knapt på øyet. Jeg var åpenbart like naiv som conquistadoren. Dette har jeg bommet på før. Men hva pokker gjør man ikke for å riste litt liv i havbunnen? Jeg har vunnet på det før også, men denne gangen var det bare torskete babyer på sfo som ville perle. Og jeg hadde absolutt ikke lyst til å leke med dem. I det minste var denne rød. Cannonbang og jeg sukket til hverandre, og ristet på hodet av galskapen. Hvorfor forlot vi våre respektive fjorder for dette? Var det mulig at vår drøm om fjesing falt i torsk? Vi freste videre på jakt etter ny type agn. De av dere som er spent på å få høre om Cannonbangs vinternattvaner, bør være Luthers øre nå (hvis noen vet hva vår reformkonspiratoriske reformatør skal med alle de ørene, send meg gjerne en pm). For ikke bare har han vært ute en vinternatt eller tre før, men trolig også både en og to sommerdager. Muligens ikke i 100% maskulint nærvær, heller. For da han styrte oss inn til en nydelig, kupert holme for å plukke strandsnegler og mark, nevnte han tilfeldigvis at jeg kunne ta en tur bak de knausene der om du har behov for det. Det hadde jeg. Og siden dette er opphavet til en viss bekymring for forfinede ladyer på båttur med fremmede menn, må jeg gi trønderen et knippe bonuspoeng. (Selv om jeg begynner å bli litt bekymret for mangelen på trøndermobbing her – har jeg ingen bergensk stolthet lenger?) En fordums stolt bergenser på tur. Med en pen samling snegler, én mark og en litt lettere (og lettet) lady ombord, førte herr Pangpang oss til neste plass. Mange vil si at maleren Manets maleteknikk i hans representasjon av sjø og vann er spot on. Et slikt synspunkt skal jeg på ingen måte spotte. Men nå var det faktisk manetspotting jeg holdt på med. En, to, tre, syttifire, trehundreogsekstiåtte, femhundreognittiseks. Ildfulle røde, kjølige blå, og noen dyp lilla – en for meg helt ny manetfarge. Kan det være at de røde og blå manetnissene i Oslofjorden forener seg i et tolerant fellesskap, inspirert av Blåfjell? Har maneter TV? Dette og mye annet får du svar på i neste episode av Brødene Dal og spektakulærmanetene. Nå hadde det blåst opp og ble en anelse utrivelig. Jeg savnet min vindtette flytedress og en god pute under min aristokratiske bakende. Tror dere vinden pisket opp noen spennende fisk? Å neida. Hva er dette for lureri, hører jeg dere mumle. Skulle det ikke være action og heltedåder og greier? Vel, alle som har holdt i en fiskestang vet at det er aksjon og det er action. Det siste kommer til sin tid, akkurat som godfisken (ikke pleier å gjøre). Og hva slags aksjon stengene våre hadde, holder vi for oss selv, takk. Jeg er redd det mest dramatiske som skjedde den neste timen var at Cannonbang oppdaget at han hadde lagt igjen tobakken på avlatsholmen. Så vi smatt innom sjøbua ved Valle for å skaffe dette livsviktige remediet. Og jeg følte meg temmelig dum siden jeg burde og ville ha spandert, men hadde glemt lommeboken hjemme og kunne hverken hoste opp røyk eller fylle mulige tørste bensintanker på båt eller bil på veien hjem. Slik går det når en distré lady må klare seg uten kammerpike og butler. Noe beskjemmet sendte jeg Cannonbang inn alene, mens jeg betraktet Oslofjordens glade sosser. De så ut akkurat som jeg trodde Oslofjordens glade sosser skulle se ut. Dette er ikke en av Oslofjordens glade sosser, men en vaskeekte glad sjøulk. Nå hadde vinden løyet og bølgene roet seg, men dagen var på hell, og vi orket ikke dra ut på dypet for å lete etter blåkjeft. I et siste, desperat forsøk på å lande en targetfisk, dro vi til Langesund og slapp ut våre håpefulle på sandgrunn nær en holme. Cannonbang dro opp en liten makrell, et par nusselige hvittinger og noen torsk som knapt var ute av bleiene. Når jeg tenkte meg om, hadde han fått en del flere fisk på turen enn meg. Ikke at jeg var spesielt misunnelig på agntyvene, men er det en ting jeg har lært, så er det å finne ut hva bedre fiskere gjør annerledes. I dette tilfellet var svaret såre enkelt: jeg fisket med havfiskestang, mens han brukte vanlig stang og snelle, og kunne kaste ut i vifte og raske med seg det som var i nærheten. Snegler, piperensere og skrapjern. Et must på fisketur. Det led mot kveld og jeg følte det var på tide å befri min utholdende og underholdende guide fra jakten på trynefaktoren. Så vi vendte båtnesen hjemmover. Og igjen viste herr Kruttsmell – som vi allerede har fastslått har vært ute både en vinternatt og sommerdag før (det skulle sannelig ikke forundre meg om han har vært ute en høstettermiddag og) – instinktivt hva en lady trengte. Alle som har fulgt mine rapporter, har nok fått med seg at en aristokratisk quinde på dannet fiskeutflukt liker å ha et bilde av de største triumfene, og at mangelen på fotobutlere nu til dags er et økende problem. Nå hadde jeg dessverre ingen trofefangst å vise frem, så siden sjøen hadde lagt seg i bedagelig hvilestilling, forslo Cannonbang et bilde av meg bak rattet i fart, med sjøsprøyten bak meg. Jeg lot meg ikke be to ganger, og satte meg bak rattet med det digre gliset man har når man sitter bak et ratt og kjører klampen i bånn og kjenner vinden i fjesingen. Cannonbang stilte seg opp i baugen og knipset i vei med mobilen min. Så ser jeg vekk fra kameraet og – tre store bølger dukker opp fra intet. Vi befinner oss i en alubåt i stor fart rett inn i dem. Og jeg har ingen anelse om hvordan jeg skal håndtere det neste sekundet. Kanskje det ikke ville ha hjulpet om jeg visste det. Skulle jeg ha bremset hardt? Vridd rattet? Ville det ha vært bedre? Jeg vet ikke. Hva om Cannonbang da hadde havnet på sjøen eller smelt bakhodet i motoren? Jeg vet ikke. For noen sekunder siden var sjøen stille, hvor kom disse bølgene fra? Jeg er paralysert. Så kommer et kraftig dunk, og jeg hopper i setet. Cannonbang vaier kraftig, men finner fotfeste igjen. Jeg er livredd, ser at dette er farlig. En ny bølge treffer. Båten hopper og braker ned med et smell som kjennes i hver eneste lille knokkel i kroppen. Cannonbang stuper fremover, brøler, og løfter seg akkurat nok opp til at jeg ser at foten henger i en unaturlig stilling, og så hører jeg meg selv rope før det siste smellet treffer. Bølgene er forbi, det er stille, og Cannonbang ligger foran meg og stønner: Foten er brukket. Hva skal jeg si? At Cannonbang trynte i jakten på trynefaktoren? Nei. Dette var bare jævlig. Og hva jeg følte og føler oppi det hele betyr ingenting, men la meg berette om en trønder som har vært ute en vinternatt før. Vi har alle hørt om det underholdende fenomenet manflu. Cannonbang var definitivt ikke befengt med mannevonde fluer. Mens vi sneglet oss langsomt mot Brygga, lå han i bunnen av båten og kjederøykte (takk gud for at han i det minste hadde sigaretter!) og forsikret meg om at det ikke var særlig vondt, mens jeg så ankelen svelle mer og mer for hvert minutt som gikk. Han viste meg at han kunne bevege tærne, og at foten ikke hang så løst som det først virket som. – Tror ikke den er brukket, sa han. Vel, den var blitt hoven, hvor mye kunne den dingle? Det var åpenbart at han trengte ambulanse, men da vi endelig kom frem, karret han seg ut av båten med ankelen dinglende under seg, krøp på alle fire med høyrefoten i været bortover bryggen, opp en ulendt sti, opp en lang trapp, videre bortover en grusvei, for så å klatre inn i baksetet på bilen min. Deretter ut av bilen, bortetter oppkjørselen, opp enda flere trapper, gjennom gangen i huset frem til godstolen i stuen. Først da satte han seg ned og var villig til å tenke på legevakten. Etter diverse frem og tilbake meldte operatøren at hun skulle undersøke om det var en ambulanse tilgjengelig. Her forente øst og vest seg i rørende likhet. – Vi ringer deg tilbake, sa hun. Og det gjorde de selvsagt aldri, akkurat som i Bergen. Så der satt vi, mens Cannonbang underholdt meg med fortellinger fra livet som fisker i nord og trailersjåfør i sør, og stadig forsikret meg om at det var ikke særlig vondt. Yeah right. Så, etter vel en halvtime, dukket utrolig nok to hyggelige ambulansefyrer opp, og det neste kvarteret var slanger og sprøyter og blodtrykksmålere og oppblåsbar avstivning og maskiner, og ikke minst morfin, som Cannonbang blåste av – det kunne de bare glemme. Men kom ikke her og fortell meg at det ikke var vondt da de stivet av foten. Selv om det ærlig talt virket verre for dem enn for min venn. Vel, slik endte det som var en helt nydelig dag, selv om vi bare fikk tullefisk. Hvordan det gikk videre skal vår helt få lov til å fortelle selv. Takk for at du fjaset bort en hel feriedag på forgjeves fjesingjakt på fjorden med en fjollete lady, Cannonbang. Og beklager at jeg ødela ankelen din, laksedrømmen din og det som ellers var en fengende flott fabulistisk dag. PS. De som fremdeles sitter og lurer på jomfruene på Jomfruland, kan ta seg en bolle. PPS. Vær forsiktig på sjøen i sommer. Og ikke sett deg bak rattet hvis du ikke kan kjøre. PPPS. Jeg tror vi kan fastslå at fjesing er farlig.
  2. Mens jeg sitter her og slett ikke får fisk, kan jeg vel like greit poppe en boks lakris (lakris er for ladyer hva øl er for gylter) og la meg inspirere av Henrik Bauduin og nevnte gylt, og lage en 2020-tråd. Kjekt å følge med på folks fiskeeventyr, kanskje flere har lyst til å gjøre det samme? Jeg starter med årets foreløpig mest suksessrike tur, så får vi se hva som dukker opp etter hvert. *** DEN STORE SKATEJAKTEN Mange her inne kjenner Ølgylt, men de færreste kjenner nok til hans oppvaskfetish. Klassisk scenario: Lady Knurr: Bli med på fisketur! Ølgylt: Næææh, må ta oppvasken. Etter en liten tur på fredag hvor resultatet ble noenlunde slik: Ølgylt: Lady Knurr: var jeg desperat etter å få ett eller annet på kroken (ok, la oss være ærlige: få litt mer på kroken enn Ålgylt), så jeg tydde til skitne triks og gikk rett på vår venns akilleshæl: Lady Knurr: La oss dra på skatejakt på søndag! Ølgylt: Næææh, må ta oppv-v-v-g-g-g-ahhh Et par sigaretter, litt peisstirring og hodekløing senere var saken i boks. Vi skulle på tur! Vi ankom strilelandet uten dramatikk og Ølgylt startet friskt med noen tullefisk (lyr og sei og såntzzzzzzzzz) og jeg begynte å bli nervøs for at jeg fremdeles var jinxet. Alle som har vært innom min spontane julekalender vet at desember var defiskifisert deluxe. Det tok seg litt opp i januar, men de siste turene har vært irriterende labre. På tide å ofre litt blod for fiskelykken. Og da rykker det endelig i snøret! Yay! Ok, det var ikke akkurat lyr jeg ofret blodet mitt for. Men fisk er fisk, nå kunne jeg i det minste få registrert en fiskedag inne på artsfiske.com. Oppmuntret fortsatte jeg å slenge ut makrellbiter både på karpestangen og surfstangen, stullet og stelte med oppstramming og småsjekking og hadde det riktig så travelt. Ølgylt stod på han også. Mitt mål for dagen var en ny art til meg (og helst en knurr eller to til kvelds) og en skate til Ølgylt (hjemtur med en gylte uten både skate og øl virket ikke som noe en lady bør utsette seg for). Etter mye smånapping og lureutras kjentes det endelig ut som det satt noe på. Ikke stort, men definitivt noe livlig. Og opp kom denne prinsen! Akk, det var ei en prins, men en helt vanlig berggylt. Da gikk det slik Kan riktignok ikke lage prinsefisk av den, men må jo smake på splitter ny art. Nå var jeg i farta. O lykke! Solen yr og storm hadde lovet, glimret med sitt fravær, men i det minste var det opphold innimellom. Her er Ølgylt overlykkelig over endelig å få tent sneipen sin. Jeg er fremdeles i lykkerus over berggylten, den er så fin, så fin. Og lykkelig over å være på et stadium der en liten berggylte fremdeles gjør meg lykkelig. Og det bringer åpenbart lykke, for – O lykke! – se hva jeg drar opp! Fine, fiiiine knurren! 540 g, ny pers og oppgradering fra bronse til sølv inne på artsfiske. Stas! (Men må innrømme at jeg fremdeles setter aller mest pris på bronse i sypike. Litt kult å ha Norges minst attraktive medalje!) Elgylt lusker rundt og mumler noe om strømskifte og hvorfor han ikke får noe fisk. Det napper og rykker jevnt og trutt i snørene mine, og jeg kan ofre en fin sei til polakken ved siden av oss og en liten hvitting til havguden. Mens Ølgylt fyrer i peisen og grunner over livets urettferdighet. Men så raser snøret hans endelig ut og han spretter opp som en ølkork. Han har selv rapportert hva som skjedde videre her, men det var jo så selvopptatt at det blir fullstendig uinteressant for andre å lese, så la meg fortelle hvordan det hele egentlig foregikk. Ølgylt roper «Håv!» og jeg slipper stangen min, stormer bort til håven og griper den med begge hender. Det er glatt, det er sleipt og det er langt ned. Jeg kaster meg ned på kne og forsøker å nå det bevingede beistet, men akk, det er for langt ned. Jeg må klatre over kanten og sette meg på rumpa. Elegant strekker jeg ut armen og håver skaten inn fra siden i én sveipende bevegelse. Omtrent som når jeg håver månen. Eller solen. Dessverre var Ølgylt altfor opptatt av sine egne greier til å ta bilde av håvingen min. Er ikke det typisk? Men det var altså denne håven: I min litt ukurante stilling ble det for tungt å løfte udyret opp, så jeg rakte hoven til Ølgylt (nok et Kodak moment han ikke gadd ta bilde av) og reiste meg opp i stående stilling. Må innrømme at det kilte litt i magen. Min første håvede skate! Jeg tok selvfølgelig en god del bilder av helten og skaten hans, og deler gjerne noen skrytebilder av ham (jeg er ikke så selvopptatt og langt fra misunnelig). Her har jeg faktisk gjort meg ekstra flid og eksperimentert med både utsnitt og filter. Kult, ikke sant? Nå fikk Ølgylt blod på tann og satte alt inn på å gjenta suksessen. Imens drar jeg opp noen deilige sykkelpumpebiffer. Og en liten kjekkas som prøver å gape over for mye: Mens andre rigger seg til med fancy TV og irriterer seg over ikke å få fisk. Roen senket seg, og jeg senket endelig mitt legeme ned ved bålet for å varme mine etter hvert blodige fingre (berggyltfinner, knurrpigger og langegjeller setter sine spor) og sørge for å forvandle makrellstanken på jakken til en litt mer behagelig duft av røkt makrell (det funker). Så var det bare å dra hjem til kjøkkenbenken og filetere fisk og eksperimentere med skatemiddag. Det ble selvsagt Ølgylts kjøkkenbenk, ettersom min er full av oppvask. Svært fornøyd med dagens resultat: - 8 fisk - 7 arter - 1 ny art (bergylte) - 2 arter jeg ikke tidligere har registrert på artsfiske.com (bergylte og sei) - Ny personlig rekord på 4 arter: (bergylte, sei, knurr og sykkelpumpe) - 1 sølvmedalje på artsfiske (knurr) - Diverse deilig mat å ta med hjem - Flere fisk og arter enn Ølgylt ... Ikke at jeg bryr meg, ass. Noen er helt månebedotten over suksessen min: *** Hehey, se der ja! Bare minutter etter at klokken slo hågjel, kom den første for å hilse på. Nå håper jeg kvelden bringer fisk i
  3. Då var det dags att upprätta en liten fiskelog för mig här på detta mycket informativa forum. Jag tackar för all info rörande platser runt bergen jag generöst fått tilldelat av diverse lokala legender på och utanför forumet under de 5 år jag fiskat i regionen av och till. Jag skulle vilja säga att jag har 100 + surf fiskepass i osterfjorden & öygarden sotra, och om någon har lust på tips & platser så delar jag med mig av allt. Djupt kustmete i fjordar är ett fiske nästan unikt för norge, och ger stora utfodringar för utövaren men ändock mycket intressanta belöningar. Den här hösten har ett mig ett fint utval av spännande fångster från land (fiskar bara från land, mer sport så) f.eks Lange på 16, lysing på 8,2, kveite runt 8, torsk på 5kg, flera pigghå runt 5 och en massa massa annat. Det ligger dock mycket tid och engagemang bakom dessa fiskar är värt att notera. Skall försöka smälla av min första rapport från en liten tur till steinestö (ingen favorit men kan by på suprises) 10 m/s sydvind & regn idag den 15 Jan 2020. Och sedan fortsätta rapportera allt fiske som sker under våren. Jag fiskar generellt 1-3 ggr per vecka. Over & out // Bauduin
  4. I dag ble det en tur ut i periferien (nei, jeg mener ikke Oslo), ettersom både yr og storm var skjønt enige om at akkurat dette stedet skulle være en noenlunde vindstille oase på en dag som ellers truet med å blåse bort i ingenting. Jeg så frem til en 8–10 timer i ro og fred med mine egne geniale tanker, og ble litt skuffet da jeg oppdaget at plassen allerede var okkupert av en herremann som nok var på jakt etter pirogfyll. Heldigvis ble han så skremt av synet av den mektige Ladyen og hennes råbarske utstyr at han pakket sammen pinglestangen sin og stakk før jeg fikk sagt good afternoon (som ville vært svært upassende siden vi var på feil side av noon). Noe annet var også helt feil. Tabbe nr. 1: Å stole på yr og storm. Vindstille my ass. Da jeg strevde meg gjennom desember med lange fisketurer og null fisk, følte jeg virkelig at jeg bedrev motvindsfiske. Lite visste jeg at ekte motvindsfiske fører en tilbake til aller første fisketur, da bare det å treffe vannet var en seier. I dag var det tider da det virket mer sannsynlig å få et 150 grams boomerangsøkke i trynet enn at det landet i vannet. Men det er jo tross alt en verdslig sak, som Karlsson ville sagt. Og i det minste fikk jeg bedre forståelse for begrepet horisontalfiske. Jeg hadde dog ikke sett for meg at det skulle ha en så … øhm … ornitologisk betydning. Ups. Sorry. Tabbe nr. 2: Å treffe noe man absolutt ikke sikter på. Men jeg tror det gikk fint med pippen. Skylder på et gjennomblåst hue. Tabbe nr. 3 er jeg veldig usikker på om var en tabbe eller simpelthen fornuftig oppførsel. Case: Jeg står med karpestangen i hånden og sneller inn en liten, småsprelsk fyr, sannsynligvis en lyr (gjesp). Plutselig hører jeg noen rare lydeffekter og ser campingstolen fyke på sjøen. Samtidig raser snøret ut på surfstangen, dagens første virkelig interessante napp. Hva gjør jeg? Legger fra meg karpestangen og lyren, lar campingstolen seile sin egen sjø, og redder den potensielt spennende fisken? Ville ikke en ekte fisker gjøre det? Eller bør jeg drite i begge stengene og redde stolen av miljøhensyn? Eller gå for lyren? Pfff, selvfølgelig gir jeg blaffen i lyren, men karpestangen har jeg varme følelser for, selv om jeg er nyforelsket i surfstangen. I frykt for at førstnevnte også skal fly på sjøen, tviholder jeg på den med den ene hånden, griper kleppen med den andre og legger meg på magen. Jeg klarer akkurat å fiske opp stolen før den flyter vekk og får så sikret karpestangen før jeg stormer bort (det var altså motvind, så se for deg Ladyen i slow motion her) til surfstangen. Kleppen har knapt vært i nærheten av en fisk, men sannelig har den fått svingt seg de siste månedene. Et uvurderlig multiredskap! Sukk, stønn og æsj. Fisken er borte og snøret sitter fast. Men jeg har fremdeles to stenger og en campingstol. Og snøret fikk jeg lirket løs med litt ladylike tålmodighet (med interessante lydeffekter). Hva ville du gjort i denne situasjonen? Vi snakker om få sekunder før stolen ville vært utenfor rekkevidde. Kanskje vi kan si at tabbe nr. 3 var å sette frem en campingstol i håp om å kverke maurene i rumpa (her snakker vi symbolske maur, altså). Tabbe nr. 4: Hovmod står for fall. I et anfall av stormannsgalskap og testosteronvanvidd (fremkalt av O mektige surfstang) hadde jeg fått det for meg at jeg skulle ha tak i STOR fisk på STORE kroker. Tull og tøys. Altfor mange timer, et par sypiker og nesten hele makrellpakken senere gir jeg opp prosjektet og går for klassikerne 1/0, 2/0 og 6. Opp kommer den skjønneste lille babylangen! Jeg er visst en langemagnet for tiden. Burde jeg ha kalt meg Lady Linglang i stedet? Tabbe nr. 5: Jeg vet at jeg er altfor ukoordinert til å håndtere både en kamplysten fisk på stang og håven samtidig, men jeg har ikke giddet å øve meg. Så når torsken endelig biter, står jeg som en idiot og veiver med stang og snøre og håv og hår og vind og whatnot. Jeg ender opp med å kaste fra meg håven, balansere stangen på den ene foten og meg selv på den andre, mens jeg griper etter fortommen som blåser akkurat utenfor rekkevidde. I en helt usannsynlig (dog særs ladylike) stilling får jeg tak i fortommen og drar fisken på land. Hendene ble ikke akkurat mindre blodige, men yay! Torsk! Ikke store rakkaren, 2555 g, men tipper den gjør seg med litt eggsmør og bacon. Glad det ikke er den som skal spise meg. Akkurat denne skal foreldrene mine få kose seg med, og det betyr at jeg nok må dra og hente en annen så snart yr og storm spår en vindstille dag. Edit: Tabbe nr. 6: Å glemme tabbe nr. 6, som nå blir tabbe nr. 7. Tabbe nr. 7: Å teste ut glidende med gripesøkke som ikke har helt tett ring til snøret. Regnet med at det var en dårlig idé, men er det en grunn til å la være å prøve? Ho hei, som den fløy! Dagens kast! Hvil i fred, min vakre nittigrammer med grønne Hama-perler på.
  5. Når man skal i familiebesøk på andre siden av byen og tilfeldigvis må kjøre forbi Bontelabo på vei hjem (det ville jo være idiotisk å ta Fløyfjellstunnelen, ikke sant?), bør man stille beredt og pakke et par småting – just in case. To par ullsokker, fotvarmere, et par–tre bukser, 4–5 ullgensere, parkas, vinterstøvler, hals, lue, hansker (Ladyer er litt frosne av seg, det har med det blå blodet å gjøre), slukstang og karpestang, en slukboks, agn, en stor pose med diverse pulley, tackel, paternoster osv., bøtte, tang, kniv – vel dere skjønner tegningen. Litt småtterier som er greit å ha i bilen. Ulempen med å ha litt småtterier i bilen, er at familiebesøk kan virke uutholdelig lange. Og da snakker jeg ikke om den type lange som interesserer oss. Men da vi alle var sånn passe kvalme og det strengt tatt ikke var noe mer å spise, lot jeg meg inspirere av den nylig inntatte lagkaken og gikk løs på kleshaugen. Mitt moderlige opphav var dessverre lite begeistret for planen min. Stå alene og fiske midt på natten, er du rusk, jente? Jeg forsikret henne om at hverken en kniv eller andre lange gjenstander ville kunne trenge gjennom Michelin-kostymet mitt uten betydelig anstrengelse, og lovet henne å komme helskinnet hjem. Så hvis du støter på meg en vakker dag (eller rettere sagt regntung kveld), vær snill ikke å myrde meg. Jeg lovet mamma at du skal la være og hun dreper meg garantert hvis jeg bryter det løftet. Men hvis du ønsker å bidra til mitt langsomme selvmordsprosjekt ved å tilby meg sjokolade, er det helt i orden. Mer enn i orden, faktisk. Så hvis du ser en høy, blond, veldreid ung kvinne på bryggekanten, ikke gi henne sjokolade. Det er ikke meg. Langt om lenge (lengre enn denne lange innledningen, tro det eller ei) stod jeg altså på Bontelabo i lyset fra et stort skip og med vakre Sandviken foran meg. Klar for å ta imot det gudene måtte skjenke meg. Aaaaah. Roen senker seg så deilig at jeg flyter rett over i presens. Jeg er utålmodig etter å få kastet ut snøret, men vet av erfaring at man ikke skal skynde på klønefingre, så jeg rigger meg til i bedagelig tempo og klarer å surre den blaute, resirkulerte makrellen på kroken uten å skvise den helt i stykker. Rundt kl. 23 er jeg endelig klar for action. Action my ass. Det er stillere enn *fyll inn adekvat metafor*. Tålmodighet er ikke min sterkeste dyd (ei heller metaforer), jeg er definitivt ikke typen som slenger ut, setter meg ned og slapper av med kaffe, røyk og dype (eventuelt pelagiske) tanker. Stolen er mest til pynt. Så jeg styrer på, kjenner på stangen og strammer snøret, gjør klar agn osv., uten at det skjer noe som helst. Det ene er muligens et resultat av det andre, hva vet jeg. Uansett, klokken halv ett bestemmer jeg meg for å bedrive litt mikrofiske for å sjekke om det finnes noe levende igjen på planeten. Det er jo ikke utenkelig at apokalypsen skjedde mens jeg dro på meg alle lagene med ull. Endelig – etter 20 minutter med lirking og lokking kjenner jeg et livlig napp. Det er rett og slett trivelig å føle et levende vesen på enden av snøret, selv om det viser seg bare å være en sypike. Kveldens første er aldri ille, de er tross alt vakre sin Apple rosagullfargede skrud. Ikke før jentungen har sluppet løs, ser jeg at det napper i meitestangen. Yay! Jeg iler til, løfter stangen forsiktig opp og kjenner etter. Definitivt noe der! Jeg venter bittelitt før jeg satser på at sirkelkroken har gjort jobben sin, og sveiver i vei. Hva det nå er veier litt, men beveger seg ikke. Kan det være en kjedelig krabbe? "Men kånemor ba meg kjøpe nytt lysrør til badet, ikke ta det fra meg, din kjeltring!" Jupp. Uti med seg! Vente vente vente. Nappe tullenappe ingentingnappe. Det står en taxi et stykke bak meg, med lysene på. Hva kan være mer frydefullt enn å stå som en føkkings Michelinkjerring i flombelysning og bli beglodd av en taxisjåfør mens absolutt ingenting vil sitte på og kastene blir pinligere og pinligere? En god del faktisk. Jeg begynner å bli seriøst irritert og vurderer å pakke sammen. Men hva kjenner jeg når jeg løfter stangen? Liv! Røre! (Nei, ikke vaffelrøre.) Men plutselig virker verden mørk. Det gir ingen mening i et så lyst øyeblikk, men så går det opp for meg at stalkeren med flombelysningen har forsvunnet. Dobbel lykke! Jeg sveiver i vei. Ingen stor kar, en relativt føyelig liten sak, faktisk. Kan det være knurr, siden den snek seg så ubemerket på kroken? Jadda, opp kommer denne vakre engelen. Den blir belønnet med et kyss (et intimt øyeblikk jeg ikke ønsker å dele) før jeg sender den ned for å fortelle havmusene om all moroa på land. Tiden går, gjenstridige består og taxien kommer tilbake med flombelysningen. Mens jeg står og filosoferer over hva et gripesøkke kunne gjøre med Toyotalakk, hører jeg den liflige lyden av et panser som, – nei, hva ***** er det jeg sier, jeg mener lyden av et skikkelig run. Hoho, her skjer det ting, gitt! Vente eller dra? Dra eller vente? Det evige spørsmålet. Kompromisset blir å vente i 10 sekunder og så løfte stangen bestemt og presist som bare en Lady kan. Fyttibutlerensrumpe, det er tungt! Nå tilhører jo jeg det svake kjønn (eller the fairy sex, som det heter over there. Selv om jeg ikke begriper hvorfor feer skulle være synonym for kvinner. Er alle feer bittesmå, fluffy lesber liksom? Hvordan formerer de seg da? Må det ikke noe storfe til?), og akkurat denne kvelden er Ladyen relativt nyoperert og skal ikke løfte mer enn maks 5 kg. Men som min fjortisdatter ville sagt: kem bryr seg? Jeg pumper og sveiver og drar og tenker at dette kommer jeg aldri til å klare å få opp, men ikke ***** om jeg skal gi meg. Hva pokker skal jeg gjøre? Lo and behold, ut av taxien kommer en ung mann stormende. Det er nesten så jeg kan skimte en hvit hest mellom knærne hans. Jeg nikker mot min nye, lille håv, som virket mye større hjemme, og min lånehåv, som definitivt virket større hjemme. Han griper den største resolutt og legger seg på kne ved kanten og kikker ned. Noe langt og lysebrunt kommer til syne. Min aller første lange (kunne taxifyren fortelle meg, jeg hadde aldri sett en før og hadde et blånnt øyeblikk). Ikke kjempediger, men definitivt ikke patetisk heller. Jeg holder linen stram mens han prøver å nå den med håven. Men vi er fremdeles et par timer unna flo, det er for langt ned. Langen freser og brøler (jada, jeg vet at den ikke kan det, men det virket sånn). HVORFOR eier jeg ikke en stor håv?!? Taxifyren lener seg faretruende over kanten og når ned, men ikke ***** om beistet får plass. Til slutt drar den seg fri og forsvinner i mørket. Akk mitt hjerte, brist ei! Jeg er gjennomsvett og verker intenst i operasjonssåret. Var det verd det? Haha, som om du ville spurt om det. Min aller første lange – nesten! (Nei, jeg hadde ikke en ledig arm til å ta bildebevis, takk som spør. Du kan få et halvt båtbilde i stedet.) Den unge taxifyren, som jeg tipper har familie fra Midtøsten, kikker interessert på utstyret mitt. Hva er dette for slags fiske? Jeg tegner og forteller og vi blir riktig vel forlikt. Vi presenterer oss, men av en eller annen grunn vil hodet mitt at han skal hete Nadir, selv om det er en indisk perlefisker i en Bizet-opera, så det kan umulig stemme. Min nye venn er genuint interessert i fiske og skulle nok gjerne tatt seg noen kast, men jobben kaller. Jeg blir nesten trist når han går, og vurderer å pakke sammen. Men det er nå litt kjipt å dra hjem uten en eneste lånehai, så jeg slenger uti igjen. Det tar ikke lang tid før jeg blir belønnet for strevet (aka makrellstanken på fingrene). Det raser ut, og det noe så vanvittig og. Denne gangen driter jeg i å vurdere hva som er lurt, jeg stormer bort til stangen og drar til. Definitivt noe substansielt der, ja! Og ikke vil det opp uten protester heller. Hehey! Operasjonssåret skriker, jeg traller, og snellen surrer lystig. Kan det være samme langen som vil lufte seg igjen? Mnjaa, det kjennes ikke SÅ tungt ut. Men definitivt ikke en jævla krabbe heller. Nope, det er ikke en jævla krabbe, det er en jævla krabbe OG en sjøstjerne. Hva pokker …? Man var muligens en smule agitert da man tok dette bildet. De krabbene jeg har stiftet bekjentskap med, har nappet og rykket i snøret, ikke hoppet en meter bortover. Det må være sjøstjernen. Jeg har rett og slett støtt på Svampebobkompisen Patrick, akkurat i øyeblikket han får vite at de har badeshorts med rosa blekkspruter (ikke be meg utdype begeistringen hans her) på tilbud på H&M. Arrrgh, SKUFFET! Nå er jo jeg en vaskekte Lady (har dere sett hvordan de ikke-vaskeekte ser ut i bergensværet? Huff og huff), så mine ord er like milde og velduftende som min morgenånde. – Skjønne småtroll, nå spilte dere meg virkelig et artig puss, kurret jeg. Omtrent slik. Og med det var fisketuren over. Nadir traff jeg igjen uken etter på samme sted, han var innom for å se om det var noe action. Jeg var smart nok til å spørre hva han egentlig het. Og dessverre heter han fremdeles Nadir i hodet mitt. Beklager, Nadir. Uansett, enden på visen og fisen er at jeg fremdeles er i live og ny stor håv ble skaffet fra Campelen neste dag. Hvilke eventyr den har vært med på, får du kanskje høre om en annen dag – hvis været fortsetter å være like bedritent. Selv gode vibber fra oven sørget ikke for ny art på listen denne natten. Edit: For øvrig vil jeg gjøre det klinkende klart at det ikke er jeg som har sensurert ordet *****, det er åpenbart et filter på fiskersiden. Og jeg protesterer mot at et ord på fire bokstaver får fem stjerner. Så det så.
×
×
  • Create New...

Important Information

By using this site, you agree to our Terms of Use.