En forsinket rapport fra en av våre sommer turer 2006 (m/bilder).

[frodeh]

Det rister i kastarmen.

En av årets definitive høydepuntker nærmer seg: Skrukkevann! Bare tanken på det lille vannet, inneklemt mellom noen små høydedrag, gir meg skikkelig gåsehud. Jeg tenker på en morgenen for ca et år siden. Jørn sto ved siden av meg mens jeg forsøkte å lande en ørret: "Den er svær". Jeg hadde som vanlig ikke fått kastet på meg kontaktlinsene og hadde følgelig ingen sjangs til å se hvor stor fisken var. Det var kun noe stort som velvet seg i vannflaten.

Solnedgang over et nesten blikkstille Skrukkevann.

Fy *****. Fremmedord og andre ellers meningsløse ord strømmet på. Surrealistisk. Jeg har fisket i mange vann. Men, med en snittvekt på 1,05 kilo er nettopp … Surrealistisk. Bjessingvannet på Veggli blir i beste fall et tusenbrødrevann. Sjelssettende. Hvor mange steder kan man krype ut av soveposen, tenne opp et bål og dælje sluken ut i et tilnærmet postkortmotiv. Om morgenen tegner vakene seg tydelig i solen som speiler seg nydelig i vannet. Og, over halvparten av den fisken vi lander her er over den magiske grensen. Autopoiese. Ingenting er viktigere for å overleve den tøffe hverdagen blant kravstore kjerringer og grinete barn, enn en tur hit hver sommer. Slikt sett får Maturana og Varelas teori om selvopprettholdende systemer applikasjonsverdi langt utenfor sine normale bruksområder. Jeg stopper der....

Vi visste at sjansen for at fortroppen, det vil si Frode og Ottar, allerede hadde landet en kilofisk da vi ankom Skrukkevann sent fredag kveld. Jørn gikk og verket etter å komme fram. Opp mørdarbakken kunne jeg høre den sedvanlig pustingen hans blandet med ord som kilofisk, flue, whisky, rekord. Hvem trenger å høre sammenhengende setninger for å forstå meningen med det som blir sagt. Knut kom litt lenger bak. Han småsnakket også med seg selv samtidig som han ristet forsiktig i markbøtta. Omtrent som spillegale når de kaster terningene i et av Las Vegas sine mange kasinoer. Come to daddy!

Undertegnede mente han selv tok det rolig, men ble avslørt da han småsprang de siste hundre metrene opp til vannet. Det ellers ugjennomtrengelig bjørkekrattet oppførte seg som portugisiske fotballspillere. De falt, brakk eller trakk seg pent tilbake. Jeg skal også innrømme at da jeg kom fram husket jeg knapt den siste halvtimen. Hodet mitt var alle andre steder enn i den tette fjellskogen. Dels strømmet det tanker som: Hva om Frode, lillebror, hadde dratt en kilosfisk? Og jeg ikke fikk noen. Frykten var begrunnet. Vi får som regel ikke mer enn tre, fire fisk på en tur. Hva med Ottar? Enklere å godta. Førstereis. Men, tenk om rekorden min var slått. Uutholdelig! Fram. Jeg bare må fram. Ut med sluken, marken, flua, spinner.

Gleden var blandet da vi kom fram. Frode hatt kjent på en fisk. En stor en. Godt over kiloen. Men, den forsvant etter en lengre kamp. Lillebror var merkelig lite skuffet. Det virket som han var fornøyd med å konstantere at det var bet. Praten gikk villig rundt bålet. Ottar hadde dratt med seg et telt av en presenning som hadde spent opp mellom to trær. Vi besluttet å ikke sette opp eget telt. I alle fall fram til en lite vindkast tok tak i presenningen og løftet den litt. Frode kvakk til og borte var han. Da han returnerte en halvtime senere var teltet satt opp. Han tok ingen sjanser. Resten av oss hadde slått oss til ro med at været holdt seg og satt ut marksnører. Det vil si, aller først, selvfølgelig, hadde vi dæljet sluk og spinner et visst antall ganger, men uten resultat.

Resten av fredagskvelden forløp rolig, som vanlig. Vi visste av erfaring at morgenstund har gull i munn. Vi brukte derfor tiden til å kaste i oss masse whisky og litt/lite øl. Mimring over alt fra Veggli, mattis, Hvalen, Kroa i Bø og gjenglemte koner og barn, sto på programmet. Og undertegnede la merke til en vesentlig endring fra Vegglituren. Ingen mobildekning, Knut!

Rigging av frokost i nydelig vær lørdag morgen.

Jeg våkner av et lite plask i det fjerne. Var det en fisk? Jeg raser ut av posen. Briller. Hodelykt. Jeg leiter febrilsk. Der er snøret. Det henger rett ned. Neste snøre. Dette henger også rett ned. Jeg blir intenst skuffet. Var det kun en drøm. Jeg legger meg i soveposen. Noen mumler i det fjerne om at jeg burde kanskje sjekke flere snører, men jeg er bare så trøtt… og fremdeles rimelig bedugget etter et utall slurker Caol Ila. Det er utrolig hvordan den tjukke smaken sitter igjen i ganen opptil flere timer etter siste inntak. Islay- whisky på sitt beste!

Dunk. Den ugjenkjennelige lyden av en stang og snøre som settes raskt i spenn. Dunk. Lyden kommer definitivt ikke fra noen av mine stenger. Er det ingen som reagerer? Jeg fomler nok en gang etter brillene. Jeg kan nå se at Knut, Jørn og Ottar fortsatt ligger dypt nede i soveposen. Dunk. Nok nå! Jeg raser av gårde mot lyden. På veien ser jeg det ligger løst grass i kanten av vannet. Jeg spurter videre og ser at en stang på odden like borenfor leirstedet vårt står litt i spenn. Snøret er tilsvarende stramt. Jeg røsker opp stangen og kjenner at det er noe tungt i andre enden. Hvor ***** er sveiva? Er det mulig? På høyre side! Knut! Jeg roper. Du har fisk! Det rasler i lynga. Jørn er som vanlig raskt på beina, etterfulgt av Ottar som definitivt har årets pu..sveis. Knut! Ja, grynter han fra langt nede i soveposen. Litt småsur over å bli vekt så tidlig på morgen. Hva er det? Fisk! Jeg svarer med litt irritasjon i stemmen. Skjønner han ikke hva som skjer? Jævla småbarnsforeldre som bare skal sove når de har ungefri. Ikke en gang en kilofisk ser ut til å få han ut av posen. Jeg begynner å lure på om han i det hele tatt vil ha den. Etter hvert (en evighet) kommer han og tar stangen. Nå har også Frode krabbet ut av bivuakken sin. Teltmenneske. Praten begynner nå å gå fort. Jørn drar fram kamera og skrur stolt over på videofunksjon. Jeg filmer – sier han, eller et eller annet i den duren. Knut dedikerer meg den ære å håve. Eller kanskje jeg tok den ære. Hva vet jeg? Trøtt i tryne! Det var godt at fisken hadde gjort sitt. Og deilig å få landet årets første fisk i Skrukkevann.

Mark, ja! Alle sjekker snørene sine, men konstanterer null fangst. Skuffelsen sitter ikke lenge i. Iveren hadde tatt over og alle forsvinner hver sin retning for å gjøre noen kast. Undertegnede og Knut setter seg. Frokost. Bål. Kaffe. Deilig. Jeg sjekker marksnørene mine nok en gang. Tomt. Kutter snøret på en av dem og setter på sølvkroken blå og sølv med røde prikker. Min favorittsluk. Jørn kommer tilbake. Ottar også. Slukøret! Null bitt! En liten skuffelse...

Plask. Oi! Der ute! Jeg er ikke helt sikker på om det er Jørn eller Ottar som peker ut hvor den vaket. I alle fall brøyter jeg meg vei. Jeg var jo klar med ny sluk. Den faller ned med et stort plask, mitt i vaket.

Det er i skrivende stund nesten en uke siden det skjedde, men jeg husker at gåshuden reiste seg lenge før fisken satt på. Akkurat som jeg visste hva som skulle skje. Mannlig intuisjon! Fireline gir deg en helt fantastisk følelse med beistet i andre enden. Litt skuffet merket jeg først at den følger litt motvillig med innover. Men .... så forsvinner den. Sånn ja, konstanterer jeg fornøyd. Hviiiiiin! Dette var ingen småfisk. Slagene jeg merket gjennom snøret og stanga tilsa at det måtte være en kilofisk. Triumferende er vel den rette betegnelsen på måten jeg kjørte fisken. Jeg var sikker på at den satt godt og lot den jobbe seg tom for krefter. Noen minutter senere var den på land. 1,1 kg. Et hekto mindre enn Knut sin, men det gjorde absolutt ingenting. Whisky.

Ottar renser morgenens fangst på gourmetvis.

Mmmmmm!

Praten og iveren var til å ta på den påfølgende timen. Ottar tilberedte fisken, mens vi andre gjorde frokosten ferdig. Væren var nydelig med solen hengende over en de duvende fjelltoppene som omkranset Skrukkevann. Vi bestemte oss for at det var best å dele seg. Knut og undertegnede tok turen over til et nabovann hvor de satset på å bli hele dagen. Godt valg skulle det vise seg. Lillebror Hansen var fast bestemt på å prøve ut medbragt gummibåt og fikk følge av Jørn og Ottar. Allerede før vi mistet Skrukkevann av syne så vi Frode padle rundt i vannet akkompangnert av en fornøyd latter. Storebror fikk et lite smil om munnen og mimret om en litt småfet lillebror plaskende timesvis rundt i vannet ved hytta. Godt han har inntatt matchvekt.

Hverdagen nådde Knut og undertegnede i det de tok fatt på nedstigningen til det neste vannet. "Message from the dark side, there is" gjomet bortover lynga. Det vil si, plutselig var det dekning på mobilen. Master Yodas legendariske stemme varslet at en SMS var mottatt. Tekstmeldingen dro oss rett ut av drømmelandet og inn i hverdagen til småbarnsforeldre. Men, bekymrede mødre og syke barn er en annen historie. Vi raste videre ned lia mot vannet. For en gang skyld så det lovende ut. Jeg hadde vært her flere ganger før, men aldri fått fisk. Ikke sett et vak en gang. Samtidig visste jeg at dette kunne også bety stor fisk. Fordi det var fisk i vannet. I alle fall i følge butikkeieren i Vråliosen.

Som vanlig dæljet jeg sluken ut i vannet lenge før meitefiskeren Knut Fulsebakke hadde rukket å tenke. Noen ganger forstår jeg at andre kan bli irritert over min relativt overivrige fiskestil. Men fisk er fisk. I andre kastet sitter den. Et kjemperykk. Knut måtte til med håv istedenfor å kaste marken sin ut i vannet. Pene 7 hekto stoppet vekta på. Knut får endelig ut snøret. I neste sekund hører vi et kjempeplask ca femten meter fra land. Det rykker i stanga til Knut. Jeg gir beskjed om at han har noe på marken sin. Men hører han? Nei. Ikke en gang når stanga rykker den andre gangen, reagerer han. Jeg griper stanga og drar til. Snøret var røket tvert av. Litt senere ser vi at det ligger en gammel rot i vannet som fisken trolig har hengt seg opp i.

Hendelsen var betegnende for vår lille utflukt. Kort fortalt; Atle setter marksnøre. Atle får fisk. Knut bytter til sluk. Kaster. Ingen fisk. Kaster mer. Nei. Atle venter to minutter. Kaster på samme sted. Stor fisk. 8 hekto. Knut går videre. Bortsett fra et napp hos Knut ble resten av turen resultatløs. Vi besluttet å dra tilbake. Over ryggen. Yoda ga lyd fra seg nok en gang. Diagnose: øreverk. Den mer erfarne barnefaren kunne trøste med at det gikk over. Bra! Vi var her for å fiske.

Jørn og assistent Atle med turens største.

Returen til leirplassen avslørte en viss spenning mellom de to reisefølgene. Vi kikket nysgjerrig på hverandre. Hadde noen fått fisk? Jeg visste at jeg trolig hadde sikret trøstepremien med mine tre fisker i nabovannet. Men var det noen som hadde slått Knut sine 1,2 kg. Nei, det hadde de ikke. Allikevel var det en blandet følelse at de andre blanket. Fangst indikerte godt bitt, men samtidig ville null fangst bety at jeg lå godt an til storeslem. Jeg manglet kun en på over 1200 g i løpet av natten. 1201 g holdt.

Skuffende nok var det Jørn som for andre gang skulle få tilslag på turens største (1,3 kg). Og som med Knut, holdt jeg merkelig nok stanga denne gang også. Det vil si, Jørn var opptatt med å ro, jeg med å holde stengene våres (og drikke whisky). Resten av lørdagskvelden forløp uten synlig dramatikk. Frode og Ottar, som foreløpig ikke hadde fått fangst og småløp desperat mellom småbjørkene på jakt etter vak og lignende som kunne indikere fisk. Vi oppdaget at bålet varmet godt og vi fant oss godt til rette under presenningen.

Ottar og Jørn trygt under presenningen mens uværet raser over Skrukkvann.

Søndag våknet vi opp til brakvær. Utover morgenen dro det på et voldsomt regnvær. Mens noen tolket dette som godt fiskevær forble andre under presenningen i påvente av sol og blikkstille vann. Ingen fikk innfridd sine forventninger. Etter latterlige tre timer med konstant pøs(!) besluttet vi å trekke inn årene. Kalde og forfrosne satte vi retning mot bilene. Etter en snarvei kunne vi lykkelige konstantere at vi brukte hele 15 min mindre ned til parkeringen, enn vi gjorde forrige gang. Ottar, Jørn, Knut, Frode og undertegnede kunne enes om god tur. Nok en gang. For enkelte av oss hadde Skrukkevann innfridd forventningene til storfisk. For andre var det bare å drømme om neste gang. Fordi det blir det.

Forfatter: © Atle Ø. Hansen

Foto: © fiskejuntaen.com

Invitasjon lød som følger:

Skrukkevann skal nok en gang avlegges et besøk. Den lille pytten i hjerte av Telemark har blitt drømmenes vann, mulighetenes vann, bjessingvannet. Ingen klisjeer er gode nok.

På turen til Veggli ble siste helgen i august nevnt som mulig dato. Ottar vurderer nok en gang å ta den tunge turen over fjellet og vi bør derfor finne en helg som passer.

Jeg vurderer og besøke et av de andre vannene i området i løpet av den samme helgen. Det ligger et par god vann innen rekkevidde fra Skrukkevann (ca 1-1,5t gange), men skal vi nå disse må vi planlegge litt på forhånd.

Med andre ord; hvem er med og passer siste helgen i august?

Endret January 30, 2007 av frodeh

[ErikR]

kjempefin rapport Frode!

[Karl Inge S]

Herlig

[Gjest StadJon]

Se her ja! Alt fra flott ørret og natur, til Kroa i Bø. Ahhh...herlig.

[GStrike]

Flott rapport!

Ligger det filmklipp av denne turen på youtube? Mener å ha sett et par snutter, der hvertfall en som ligner på Atle, er med.

[Hunter]

Flott rapport og enda bedre at det går mot slike tider igjen.

Endret January 30, 2007 av Hunter

[Helge S]

Herlig rapport. Gleder meg til sommeren...

[kim andre]

bra rapport! men fiska dere med mange stenger mens dere sov? tenk om den store hadde gått på da?

[Jfarmen]

bra rapport! men fiska dere med mange stenger mens dere sov? tenk om den store hadde gått på da?

Har skjedd noen ganger det ja. Har våknet opp et par ganger av noen skikkelige plask, og røket snøre.

Mye morro med å sjekking av snøre. For et par år siden våknet jeg av et plask, men var litt usikker på om jeg hadde hørt riktig. Fikk på meg buksa i en fart og sjekket over snørene - flere snører var røket over men ikke alle. Det var liv i andre enden på stanga til Atle og han rev seg ut av soveposen for å overta stanga. Det var ikke mer enn et par grader i lufta og han glemte å kle på seg i iveren Et fantastisk skue å se han sammenkrøpet og skjelvende mens han kjørte fisk, gliste og smålo

Gleder meg til neste tur

Flott rapport Atle - deilig å gjennoppleve turen.

[ravanus]

Kjempe fin rapport. Nå gleder jeg meg sykt til sommerens ørretfiske igjen.

Men der i mellom kommer Surfing

[mao]

flott,flott