Nedtur for sjøørreten

[kamico]

Krise for sjøøreten, ytterligere begrensninger i fisket - når skal serøse tiltak settes i verk for å få bestandene på fote igjen?

På Vestlandet og i Midt-Norge har fangstene avtatt dramatisk siden 1990-tallet, mens de har økt i Nord-Norge. På Skagerrakkysten har fangstene vært noenlunde stabile, med unntak av Vest-Agder som har hatt en viss nedgang de senere årene.

Min lenke

[Rigor Mortis]

"Utslipp av lakselus fra oppdrettsanlegg, dårligere tilgang på næring og klimaendringer ser ut til å være hovedårsakene."

Greit dette, men hva med småvassdragene og deres tilstand...det er jo her grunnlaget skal legges for livskraftige sjøørretbestander?

Jeg kan si endel om Trondheimsfjrodens småvassdrag....har vel vært i de fleste de siste 10 årene. De er i ekstremt dårlig forfatning. Er de ikke reguslerte med elendig fastsatt minstevannsføring eller fullstendig mangel på dette, så er de forurenset, utrettet og kanalisert, lagt i bakken eller har vandringshinder i nedre del.

Det hadde blitt nokså skremmende tall å summert tapt areal og tapt produksjon basert på de siste års undersøkelser i de mange bekker og mindre elver i Trøndelag. Blant de omlag 20 sjøørretbekkene fra Hommelvik til Gaulosen er i dag kun 1 stk i god nok stand til å kunne kalles i funksjon. Resten er i ekstremt dårlig stanbd eller fisketomme. Dette er vannvittig mye brakt areal for sjøørret. Fra Gaulosen og oppover til Singsås er det likedan. Her står småvassdrag etter småvassdrag og produserer bare en brøkdel av det egentlig skulle gjort,først og fremst fordi det er noe i veien med selve vassdraget. dernest fordi det er forhold i sjøren som er mindre bra. En dristig påstand, men jeg står for den.

Det er en ting som ikke kan forklares med de dårlige forholdene i sjøen, og det er at de få intkate bekkene og mindre elvene i Trondheimsfjoren produserer mengder med sjøørret midt i blant disse som står brakke. Til samme tid, i et relativt avgrenset område. Hvorfor er disse fulle av gytende, stor sjøørret? Hvorfor rammer ikke forholdene i sjøen også disse sjøørretene, som tilfeldigvis har intakte gyte-/rekrutteringsvassdrag å komme tilbake til for å fullføre livssyklus?

[kamico]

Hvis en løfter hodet og ser til Danmark og den fantastiske restaureringen av bekker og elver som har blit gjort der, blir en skuffet over forvaltningen her på berget. De har ikke oppdrettsanlegg i sjøen som desimerer allt med fettfinne heller. Vi har en stor jobb å gjøre i Norge, men jeg er glad for at fokus settes på sjøørret stammene som har lidd altfor lenge. Det var store konflikter mellom bønder, myndigheter og forvaltning før de fikk til restaurering av og forhodene ble lagt til rette i Danmark.

Nå holder myndigheter på med EU sitt vanndirektiv, kansje kreftene må settes inn her for å få noe til i Norge?

"Utslipp av lakselus fra oppdrettsanlegg, dårligere tilgang på næring og klimaendringer ser ut til å være hovedårsakene."

Enig med deg Rigor Mortis, DN ser ikke din vinkel på problemene.

[mortwe]

HELT enig Rigor. Vi er utrolig kjappe til å skylde på eksterne årsaker (der hvor jeg kommer fra er visst kraftuybyggingen skyld i absolutt alt som er galt), men sannheten er at det nærmest er utrolig at det fortsatt finnes fisk i våre vassdrag når vi ser hvor elendig vi har behandlet dem gjennom historien. Men det du peker på er dessverre nærmest ukjent for de fleste som burde ha interesse av å gjøre noe med det. Den jevne grunneiere har enten ikke peiling, gir blaffen eller mener at ting var mye værre før.

Her er det behov for:

- Større oppmerksomhet og kunnskap

- Flere ressurser tilgjengelige for de som VIL gjøre noe med det

- Økt offentlig involvering: NVE, kommuner, DN etc.

- Økt bruk av lovverket (som faktisk eksisterer) for å slå ned på uvettig ødeleggelse av viktig produksjonsareal

At det nytter er Danmark et levende eksempel på. Der var det opprinnelig 887 "vandløb" (elver/bekker) som produserte sjøørret. I 1960 var dette tallet nede i 176, men nå er tallet oppe i 324 og store kommunale restaureringsprosjekt har ført til at mange ørretbekker produserer mer enn noensinne. Det NYTTER å gjøre noe. Det som ikke nytter er å sitte å klage og skylde på alt mulig som man ikke har noen kontroll over.

Men dette er jo ditt fagfelt.. Kan du ikke skrive en kronikk i Adressa om det da, Rigor?

[Olav Moberg]

Historisk er vel problemet at ingen har brydd seg om ørreten, uansett, har alltid forventet at den klarer seg alltids.

Videre, at så lenge vi alltids har et reservoar i de stedegne stammene, så vil sjøørreten alltids dukke opp igjen etterhvert som forholda blir bedre. Denne holdningen har heldigvis endret seg med tiden, men gamle holdninger henger fortsatt med, ikke minst i forvaltningen.

I Bergensområdet har alle de viktigste gytebekkene blitt skikkelig kartlagt av UNI miljø, og utgitt i en kjekk trykksak om sjøørret i bergensområdet, som forteller om både dagens tilstand, potensiale og anrtyder tiltak som kan bedre forholdene. Dette er et resultat av vanndirektivet, og man skulle vel kunne kreve at dette var gjort over hele linja, i regi av kommuner eller fylkeskommuner.

Hvis så grunneierlag og fiskeforeninger kunne "adoptere" noen bekker, hadde mye vært gjort. I mange tilfeller kan det gjøres billig og enkelt av ufaglærte dugnadshelter, i andre tilfeller vil det være enkelt å bake inn i reguleringsplaner og andre utbedringer i elvenes nærhet. Jeg vokste opp med et svært ivrig dugnadsutvalg, og tiden vi har brukt i og ved elva eller klekkeriet er anseelig, og jeg tror fremdeles det burde være mulig å få både grunneiere og fiskere med på dugnad. Under forutsetning av at det virker som om forvaltende myndigheter skjønner tegningen.

Får vi fokus, kan mye gjøres med bekkefasen, så får den økte sjødødeligheten vi ser så tydelig mange steder reduseres gjennom andre kanaler.

Eller vi kan fortsette, og tenke at ørreten kommer sikkert igjen. Etterhvert.

I en del tilfeller er det ikke godt å si hva tilbakegangen skyldes, men veldig mange steder er årsaksammenhengen godt kjent, være seg lus eller ødelagte gytebekker.

Endret May 18, 2011 av Olav Moberg

[BDA]

"Utslipp av lakselus fra oppdrettsanlegg, dårligere tilgang på næring og klimaendringer ser ut til å være hovedårsakene."

Greit dette, men hva med småvassdragene og deres tilstand...det er jo her grunnlaget skal legges for livskraftige sjøørretbestander?

Jeg kan si endel om Trondheimsfjrodens småvassdrag....har vel vært i de fleste de siste 10 årene. De er i ekstremt dårlig forfatning. Er de ikke reguslerte med elendig fastsatt minstevannsføring eller fullstendig mangel på dette, så er de forurenset, utrettet og kanalisert, lagt i bakken eller har vandringshinder i nedre del.

Det hadde blitt nokså skremmende tall å summert tapt areal og tapt produksjon basert på de siste års undersøkelser i de mange bekker og mindre elver i Trøndelag. Blant de omlag 20 sjøørretbekkene fra Hommelvik til Gaulosen er i dag kun 1 stk i god nok stand til å kunne kalles i funksjon. Resten er i ekstremt dårlig stanbd eller fisketomme. Dette er vannvittig mye brakt areal for sjøørret. Fra Gaulosen og oppover til Singsås er det likedan. Her står småvassdrag etter småvassdrag og produserer bare en brøkdel av det egentlig skulle gjort,først og fremst fordi det er noe i veien med selve vassdraget. dernest fordi det er forhold i sjøren som er mindre bra. En dristig påstand, men jeg står for den.

Det er en ting som ikke kan forklares med de dårlige forholdene i sjøen, og det er at de få intkate bekkene og mindre elvene i Trondheimsfjoren produserer mengder med sjøørret midt i blant disse som står brakke. Til samme tid, i et relativt avgrenset område. Hvorfor er disse fulle av gytende, stor sjøørret? Hvorfor rammer ikke forholdene i sjøen også disse sjøørretene, som tilfeldigvis har intakte gyte-/rekrutteringsvassdrag å komme tilbake til for å fullføre livssyklus?

Jeg er ikke sikker på at DN tar lett på dette. At rydding og oppgradering av bekker er viktig er selvfølgelig riktig. Men et forhold har blitt påpekt av flere her inne og det er at deet til tider slett ikke er lite SØ i Gaule, det er massevis av SØ mellom 3 og 5 hg. Til tider plagsomt mye. Men den blir borte. Den burde komme igjen som fin ørret på 1,2-2 kg. Hvor blir den av. DN sine årsaker lakselus kan passe med at større SØ vandrer mer i ytre deler av fjordssystemet (les Hitra) samt at større ørret er mer avhengig av småfisk, (ei marflo metter ikke mye.)

mvh

bda

[Olav Moberg]

Jeg er ikke sikker på at DN tar lett på dette. At rydding og oppgradering av bekker er viktig er selvfølgelig riktig. Men et forhold har blitt påpekt av flere her inne og det er at deet til tider slett ikke er lite SØ i Gaule, det er massevis av SØ mellom 3 og 5 hg. Til tider plagsomt mye. Men den blir borte. Den burde komme igjen som fin ørret på 1,2-2 kg. Hvor blir den av. DN sine årsaker lakselus kan passe med at større SØ vandrer mer i ytre deler av fjordssystemet (les Hitra) samt at større ørret er mer avhengig av småfisk, (ei marflo metter ikke mye.)

mvh

bda

Dette er forsåvidt noe vi ser i en del vestlandselver. År etter år får vi høre at nå er vi på rett vei, ettersom det er så mye blenkje i elva. Like forbanna, de blir ikke etterfulgt av år med større fisk. har inntrykk av at disse elvene produserer bra med fisk, og de henger med opp til et visst punkt, og så forsvinner de som i et svart hull.

Ihvertfall her vestpå skjer det noe i saltvanssfasen, og siden jeg ikke helt klarer å relatere ørretens problemer til sild, plankton og norskehavet, så er det nærliggende at det er i fjorden det skjer.

[Rigor Mortis]

Hvis vi ser bort fra den begredelige sitiasjonen for sidevassdrag I Gaula, då har det også blitt svært lite av den storvokste hovedelv-sjøørreten, som før i tida brukte viktige gyteområder langt oppe i dalen. Haltdalen, Singsås osv. Gammelkara forteller om diger sjøørret i bøtter og spann som gikk i flak oppover elva, og stilte seg opp på brekkene oppi dalen. De drev faktisk garnfiske etter den, med smekkfulle garn i skumringa. Det var den gang det var overflod, før oppdrett og regulering. En bitteliten rest av denne fisken ser vi også i dag, som går på elva i slutten av juni. Ofte i flokk, på brun storelv i denne perioden. Sjøørret på 2-6 kilo. Det er et godt tips at disse store fiskene også er de som går langt til havs, og er mest utsatt for luspåslag og andre dårlige forhold lenger ute.

For Nidelvørreten ser det ihvertfall slik ut. Disse kubbene på 3-6 kilo bruker de ytterste områdene i fjorden. De går ihvertfall ut til Agdenes, men trolig enda lenger spør du meg. Jeg har fått to slike kubber de siste årene i Nidelva, som begge var merket av NINA på Agdenes i forbindelse med lakseinnsiget. I Nidelva kommer disse store på elbva i løpet av en kort periode i slutten av juni og starten på juli.

Også Sognefjordørreten vandrer langt. Nye merkeforsøk av NIVA viser at den går ut gjennom hele fjorden og beiter på de grunne, næringsrike områdene utenfor selve fjorden, ut mot havet. Da kan en jo spørre seg hvorfor forvaltningen setter en strek midt i fjorden, og stopper å tenke på sjøørret utenfor dette punktet. Regelrett svak forvaltning, siden gamle fangstadata viser akkurat det samme vandringsmønsteret. Store fangster av diger sjøørret helt ut mot havgapet.

Det blir som å forvalte 50 meter av en 10 mil lang bekk, og tro at det er nok.

Vi er såvidt inne på kjernen av problemet. Vi står med fingeren i været og lurer på hvilken vei det blåser når det gjelder sjøørreten Sjøørretene har så mange strategier og er så fleksibel, med ulik livshistorie fra vassdrag til vassdrag og region til region. Vi tar allikevel rotta på den med den ene faktoren etter den andre. Fra kloakk, landrbuk og vandringhindre, til oppdrett og regulering. Vi angriper sjøørreten i alle faser av livssyklusen, og da må det gå som det går. Det blir et stort surr av påvirkningsfaktorere som ingen finner ut av, og alle skylder på andre enn seg selv.

Endret May 18, 2011 av Rigor Mortis

[arctic charr]

Hvis vi ser bort fra den begredelige sitiasjonen for sidevassdrag I Gaula, då har det også blitt svært lite av den storvokste hovedelv-sjøørreten, som før i tida brukte viktige gyteområder langt oppe i dalen. Haltdalen, Singsås osv. Gammelkara forteller om diger sjøørret i bøtter og spann som gikk i flak oppover elva, og stilte seg opp på brekkene oppi dalen. De drev faktisk garnfiske etter den, med smekkfulle garn i skumringa. Det var den gang det var overflod, før oppdrett og regulering. En bitteliten rest av denne fisken ser vi også i dag, som går på elva i slutten av juni. Ofte i flokk, på brun storelv i denne perioden. Sjøørret på 2-6 kilo. Det er et godt tips at disse store fiskene også er de som går langt til havs, og er mest utsatt for luspåslag og andre dårlige forhold lenger ute.

For Nidelvørreten ser det ihvertfall slik ut. Disse kubbene på 3-6 kilo bruker de ytterste områdene i fjorden. De går ihvertfall ut til Agdenes, men trolig enda lenger spør du meg. Jeg har fått to slike kubber de siste årene i Nidelva, som begge var merket av NINA på Agdenes i forbindelse med lakseinnsiget. I Nidelva kommer disse store på elbva i løpet av en kort periode i slutten av juni og starten på juli.

Også Sognefjordørreten vandrer langt. Nye merkeforsøk av NIVA viser at den går ut gjennom hele fjorden og beiter på de grunne, næringsrike områdene utenfor selve fjorden, ut mot havet. Da kan en jo spørre seg hvorfor forvaltningen setter en strek midt i fjorden, og stopper å tenke på sjøørret utenfor dette punktet. Regelrett svak forvaltning, siden gamle fangstadata viser akkurat det samme vandringsmønsteret. Store fangster av diger sjøørret helt ut mot havgapet.

Det blir som å forvalte 50 meter av en 10 mil lang bekk, og tro at det er nok.

Vi er såvidt inne på kjernen av problemet. Vi står med fingeren i været og lurer på hvilken vei det blåser når det gjelder sjøørreten Sjøørretene har så mange strategier og er så fleksibel, med ulik livshistorie fra vassdrag til vassdrag og region til region. Vi tar allikevel rotta på den med den ene faktoren etter den andre. Fra kloakk, landrbuk og vandringhindre, til oppdrett og regulering. Vi angriper sjøørreten i alle faser av livssyklusen, og da må det gå som det går. Det blir et stort surr av påvirkningsfaktorere som ingen finner ut av, og alle skylder på andre enn seg selv.

Jeg må nok si meg enig i mye av det du skriver. Merkeprosjektet med akustiske sendere vi (NINA) og to av dine kollegaer i NIVA har gjort på sjøaure fra Driva viser vel også at den stammen vandrer langt ut. Tidligere individmerkinger av den stammen på 1970-tallet gav jo også gjenfangster så langt nord som til Lofoten. Den stammen er nå også bare en skygge av hva den var. Her har vi også sett store mengder med 200-500 grams sjøaure i fjorden i enkelte år, men det er svært lite av dette som har kommet tilbake på elva.

Selv om det fortsatt er mye vi ikke vet om sjøfasen til sjøaure og det derfor trengs mer forskning, så vet vi nå at den vandrer langt ut mot havet. Vi må derfor bruke denne kunnskapen og begynne å forvalte den ut i fra det. Det er derfor på tide å legge bort den gamle læreboka som sier at den oppholder seg i kort avstand fra elva når den er i sjøen. Dette stemmer kanskje for stammer fra små bekker og elver, men det ser det altså ikke ut til å gjøre for de store vassdragene.

Øyvind

[BDA]

Vi er såvidt inne på kjernen av problemet. Vi står med fingeren i været og lurer på hvilken vei det blåser når det gjelder sjøørreten Sjøørretene har så mange strategier og er så fleksibel, med ulik livshistorie fra vassdrag til vassdrag og region til region. Vi tar allikevel rotta på den med den ene faktoren etter den andre. Fra kloakk, landrbuk og vandringhindre, til oppdrett og regulering. Vi angriper sjøørreten i alle faser av livssyklusen, og da må det gå som det går. Det blir et stort surr av påvirkningsfaktorere som ingen finner ut av, og alle skylder på andre enn seg selv.

For det første er jeg enig med mesteparten av det du skriver, men ikke dette. Personlig tror jeg også vi kan få et hyggeligere SØ fiske dersom vi tar bedre vare på gytebekkene. Men, hvis det produseres massivis av SØ som ikke blir mer enn 300-500 gr. Og som ikke kommer tilbake som kjønnsmoden gytefisk da må dette være hovedproblemet. Hvis det er, som jeg tror det er (jeg er ikke biolog) lusepåslag som er hovedårsaken så er skylddeling med oppdrettsindustrien en dårlig strategi. Oppdrettsindustrien er eksperter på å slå kiler inn i debatten med påstander om alternative og sammensatte årsaksforhold.

mvh

bda