Over fossen

[lias]

Over fossen

Hun var vakker. Selv fuglene sang renere når hun viste seg, og vinden holdt seg tekkelig i ro bak ospeløvet. Hun hadde stått der lenge. Den en gang sølvskimrende kjolen var flasset av og en mørkere drakt sto igjen, farget som elven som rant forbi. Selv sto du bak ospetreet og iakttok hennes skjønnhet. Hun var virkelig en vidunderlig skapning. Titt og ofte forsvant hun ut av syne for deg, men dukket stadig opp igjen. Hun beveget seg elegant omkring, nærmest forførende, og etter en liten evighet tok du mot til deg å by henne opp til dans. Med eleganse presenterte du deg for henne og kjekk og sjarmerende var du for mye å motstå. Til tross for din selvskrevne lederrolle som mannlig i pardansen tok hun raskt kontroll og dro deg med gjennom skogen. Dere nærmet dere enden av dansegulvet, og fossen var nær, men hun viste ingen tegn til å stoppe. Desperat prøvde du å snu henne, men ingenting nyttet. Du holdt igjen det du maktet, men farten var for stor. En halvmeter fra de frådende vannmassene glapp det, og du mistet henne i fossen for aldri å se henne igjen.

Slukøret og snurten tok du igjen stanga fatt, og trasket videre nedover meandersvingene på leting etter en annen kvinnelig skapning.

Laksefiske er som med damer, ny høl, ny spenning.