Lygarbenken

[sølvreven]

Ufremkommelige plasser er det beste jeg vet, bare det ikke setter liv på spill Og det som er enda bedre, at det er tett vegetasjon langs bredden, hvor det er mye vanskeligere å få kastet ut riktig. Dette kan ofte være gode fiskeplasser, pluss at det ikke fiskes i det hele tatt her. Men klarer man å få fisket ordentlig på slike plasser, der man alltid er den første som frister evt. laks, så er det ganske så spennende

Grunneieren var så smart at han ryddet 100 meter med skog langs elvebredden for noen år siden. For å legge til rette for fiskerene så de kunne fiske over mere av valdet. Etter utallige oppfordringer fra andre fiskere !

Makaløst sløseri av energi Jeg var nok den eneste som ble lei meg når jeg så dette. Nå ble dette strekket mye mindre utfordrende å fiske på. Og alle kunne fiske der, og kø all over. Men det går ett nytt sekel til neste gang de finner fram motorsaga, og nå allerede har ørderskogen begynt å vokse fram igjen imellom steinene. Det går bare 3-4 år det, så er det deilig skog igjen som kiler en i nakken Og samme pokker hvor man står, det skal aldri være et hinder for hvordan man skal få inn stor laks. Det "problemet" tar man etterpå. Og det går egentlig smertefritt det også, på et vis. Er det en god fiskeplass, er det en god fiskeplass, he he.

Endret September 23, 2009 av sølvreven

[mao]

Ja det var en annen tysker det, kanskje jeg får ta det senere Har noen episoder med ham ja, men redd det kan bli for mye negativt når det gjelder ham.

Er en annen her på FS som plages med ham nå

Ja det er noe med den tyskeren,men da jeg tenker tilbake på han så var han litt komisk og

ellers så skriver du knakende godt min venn, man kjenner strømmen og lukta når du skriver.

gleder med til neste

[Nikolassisen]

Takk, Silver. Interessant lesning. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Som å utfordre "terrenget" å fiske på vanskelige plasser. Samt ikke annonsere de beste plassene med å henge laks i buskene. Så også at Thor Hansen ble nevnt. Det er vel en legende i deres kretser? Leste mange kapittel om han på 80-tallet. Var det ikke han som spådde alle laksene han fikk? Hvor han skulle få neste laks, nøyaktig tidspunkt og vekt?

[sølvreven]

Takk, Silver. Interessant lesning. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Som å utfordre "terrenget" å fiske på vanskelige plasser. Samt ikke annonsere de beste plassene med å henge laks i buskene. Så også at Thor Hansen ble nevnt. Det er vel en legende i deres kretser? Leste mange kapittel om han på 80-tallet. Var det ikke han som spådde alle laksene han fikk? Hvor han skulle få neste laks, nøyaktig tidspunkt og vekt?

Thor Hansen ja, artig Tempe-gutt. Han bor ikke langt fra Nidelva nå heller. Tidligere bodde han et steinkast fra valdet sitt nede ved Valøya (Tempe), nå bor han på Rate og ser rett ned på fiskerne i Leirfossen Hadde endel interessante opplevelser med han på 70-tallet, da han fisket ovenfor fossene i Nidelva. Tørrfluefiske etter ørret, en fantastisk fisker, det fikk jeg se med egne øyne ! Han sier nå at han er synsk, at han så laksene i drømme, med temmelig nøyaktig tidspunkt, vekt og hvor den stod etc. Og det stemte ikke bare en gang Fadern ble vekket en natt, han måtte bare bli med. NOT, NOT, NOT, det får da være grenser, opp om natta. Og han skjønte jo at Thor var avhengig av en roer, he he. Det tullet, og slitet orket ikke fadern, han skulle også på arbeid.

Så ringte han onkelen min, og lurte på om han ville bli med. Men ikke napp her heller. Thor var sånn, helt vill når han fikk kicket og kunne "se" laksen. Akkurat denne laksen som han så denne natta var over 20 kilo. Neste dag ringte han fadern :

-"Nå kan du bare angre deg for at du ikke ville bli med, deinn va nok 22,5 kilo ja" Fadern bekreftet at Thor spådde nøyaktig vekt på denne laksen, dagen før han tok den !

Bøkene av Thor Hansen finnes forøvrig hos antikvariat.no og er ganske billige (brukt). Kjøpte 2 av disse som jeg leverte til en dansk venn i juni, signert av selveste Thor Hansen. Gjett om dansken ble overrasket Farsken, æ skulle ha vært mytti gamlar, da hadde æ sikkert en tjangs på å få blitt med han Thor.

Tor & Thor i samme båt.

Endret September 25, 2009 av sølvreven

[sølvreven]

En aldri så liten opplevelse igjen fra The Big Hole:

Det var en fantastisk fin fiskedag ifølge loggen min. Året var 1991, og vi hadde kommet uti den tredje uka i juni. Og den kjære Storhølen hadde forandret seg svært lite fra året før. Jeg vil si at brekket helt nederst var blitt mere markant. Året før var det bredere nederst i hølen, men nå hadde det kommet en større steingard midt uti elva, helt nede på brekket. Og så og si all laksen som kom nedenfra måtte presse seg mere over på vår side, på østsiden. Halve vestsiden nede på brekket var for grunn. Det var blitt et bortimot 30 meter bredt brekk når elva gikk på normal vannstand, 70-100kbm/s. Ja vi snakker om Gaula, den er 80 meter bred videre nedover på valdet. Og den blir ikke særlig smalere, uansett om elva går på 20 kubikk !

Virket som det var blitt noe dypere også på utsiden av denne steingarden. Den øverste steinen var meget markant, vi så den aldri over vannflata uansett vannstand, men vi så den enormt fine skvalstrømmen den laget. Som å se på baugen på et skip, der baugen danner fine bølger på begge sidene. Og dolpa rett ovenfor steinen. Ja akkurat der i dolpa kunne det godt stå laks, den trivdes ofte i blankstrømmen ovenfor slike steiner. Jevn og fin strøm ! Men det visste seg at akkurat her likte laksen å stå presist på siden av steinen, i skvalpestrømmen. Og den trakk gjerne lenger bak på denne strømmen, avhengig av vannstanden. Laksen er meget finstemt, den velger presist det perfekte strømdrag, hvis den har muligheten. Og hver eneste meter på slike markante plasser har ulik karakter. Ser jo det på plasser som aldri forandrer seg, hvert år inneholder disse laks. Og er det en ekstra god posisjon på godplassen, så er det helst de store bamsene som alltid inntar sjefsrollen der.

Det er nesten så man kan forutsi vekta på de også. Jaha, i år kom det en ny 18-kilos og stilte seg på nuten, presist som ifjor, og i forfjor etc.

Akkurat denne skvalpestrømmen i utgangen av Storhølen var ikke reservert for smålaks. Dette var sjefsplassen. Stod det en 8-kilos der, måtte den pent vike hvis det kom en større en. Akkurat disse dagene stod det en laks på rundt 9-10 kilo der. Vi visste ikke vekta enda, men den hadde blitt sett utrolig mange ganger. Jeg hadde sett den bare en gang eller to. Men de som fisket hele dagen på andre siden hadde forarget seg over denne i mange dager. Og nærmest fisket seg ihjel etter den. Med sluker i alle varianter, og delikate markklyser rett foran snuten på den. Typisk en vranglaks som hadde vært på elva noen uker. Elva var omtrent på middels vannstand, kanskje bortimot 70-80 kubikk. Og den var klar med kanskje et aldri så svakt skjær av konjakk :-) Perfekt til ei flue egentlig, og det var akkurat planen min også. Jeg hadde enda ikke prøvd meg på denne laksen, det stod altfor mye folk på andre siden og fisket nede på brekket. Og jeg fisket som regel på østsiden, og skulle jeg ha noen sjanse måtte jeg kaste redskapen over lina til de på den andre siden.

Det begynte å nærme seg kveldinga, sola la seg bak åskammen rett imot. Det er mere enn lyst nok på denne tiden midtsommers, men det er noe magisk med denne skimringstimen som vi kaller det. Å bruke fluestang på laksen var kul umulig, fra begge sider, man rakk ikke ut. Smarting, den stod 5 meter bak den fremste steinen, og like utenfor strømkanten den dannet, mot min side. Joda, der kom den jaggu opp som en feit delfin, og det glinset i ryggen på den når den dukket. Nisevak !

Endret October 3, 2009 av sølvreven

[Even A]

Ta ein konjakk til, Silver, og la fingrane spela over tastaturet.

[mao]

Ta ein konjakk til, Silver, og la fingrane spela over tastaturet.

Men ikke for mange da for da sovner du

[sølvreven]

Skal aldri begynne å skrive memoarer fra elva når jeg har det så innmari travelt ! Men jeg har ikke glemt Storhølen. Og mens jeg skriver dukker det opp flere hendelser etterhvert. Kanskje jeg kan komme med de utover en lang og motbydelig vinter. Så holder jeg liv i noen laksefiskere også. Man må jo psyke seg opp litt til neste år

Her er endelig fortsettelsen på bind III, kapittel 45: (men jeg er ikke ferdig enda, som vanlig)

Jeg satt tålmodig og ventet på et digert betongelement i muren på side øst. Og det gikk sikkert med 2-3 rullings. Eneste fiskeren nå sent på kveldinga var en kompis av Rigor, som prøvde seg på den fine storlaksen med mark like ved skvalkanten. Han hadde vært en tur oppe på Smutthullet like ovenfor tidligere på dagen, men det virket ikke som det var så mye laks i bevegelse denne perioden. Til slutt pakket han sammen sakene og ville hvile ut litt til neste fiskedøgn. Jeg hadde hele Storhølen for meg selv, og kunne styre løpet akkurat som jeg ville. På min side var det uansett lite folk, det var mye mere behageligere å gå på den andre siden, særlig med fluestanga. Og jeg kastet aldri med dupp når det stod folk på andre siden. Ingen vits å kaste duppen midt uti elva, da var den og fortommen kommet for nære land før utstyret fisket ordentlig. Cluet var litt futt og fres i flua over laksen, og da måtte flua komme perfekt foran laksen en stund før den passerte. Storlaksen hadde nok sett endel redskap de siste timene, men jeg holdt litt igjen. Jeg ville at den skulle roe seg sånn akkurat passe, til at den ”trodde” at de gale fiskerne hadde forduftet. For så å overraske den med en alldeles uimotståelig fristelse ! En liten Thunder & Lightning bundet på trippelkrok nr. 6. En godsak like før skumring eller under skumring, akkurat idet laksebettet på litt vrang laks er på ”topp”.

Dette er vel toppen på laksefiske, man sitter der og kun hører det svake suset fra elva. Og finner roen fullstendig og ikke trenger å stresse med å kaste uti. Sette seg ned ved elvebredden med nykokt kaffe, stirre litt på godfluene. Holde dem ut mot elva, og gruble, gruble. Lyset, elvas beskaffenhet, laksens humør etc. etc. Man tenker egentlig ikke høyt, det er bare en intuisjon, og man tror at man har funnet den rette flua. Ja jeg nøyer meg nok ikke med å se på flua ut mot lyset og elva bare en gang. Det surrer og går i hodet noen ganger, før jeg endelig bestemmer meg. Jeg har faktisk knytt på en flue noen ganger også, og tatt den like raskt av. Da jeg trodde jeg hadde gjort et feil valg. Mulig alt dette er bare tull, kanskje laksen har tatt andre fluer i de få utvalgte godfluene i boksen ? Men det er jo litt moro at man ”tror” at man har løst en eller annen kode :-)

Jeg tror jeg roet ned i nærmere en halvtime, ingen fiskere i sikte. Kysten var klar, herlig ! Alltid under slike situasjoner gir jeg blaffen i om laksen tar eller ikke. Ja det er jo selvsagt mest trivelig når en evt. storlaks hiver seg på flua. Men jeg blir alldeles ikke skuffet hvis den viser null interesse. Og det er jo det man opplever desidert mest. Så det er jo en vane etterhvert. Men trua, den var viktig. Ikke noe feilskjær nå, 100% skjerpings ! Var det noe jeg hatet så var det et feilkast med duppen rett over fleisen på laksen. Alt spolert. Laks i bettet kunne godt ta for det, men da stakk jeg unna uansett og prøvde en annen plass.

Jeg hadde allerede knytt på en turleknute på trippelkroken, og fuktet den godt. Og vridd og vridd på fortommen ut av øyet på krokstammen for at 0.40-lina skulle være så rett som mulig ut fra øyet. En uvane jeg har, men her skulle ikke flua gå det minste skjevt, jeg er sær sånn !

Jeg gikk med støvlene uti vannet i den bratte skråningen, like før det skvulpet over og jeg ble blaut på leggene. De svære ørdertrærne hang utover elva på min side, så det var best å komme så ”langt” uti elva som mulig. En halv meter utenfor var det igjen 2 meter dypt, uff hvor bratt det var her.

Jeg gikk ihvertfall 20-30 meter ovenfor laksen og kastet duppen så den gikk som en prosjektil over elva. Og der landet den med et lite plask bare 5 meter ved gruskanten på andre siden. Jeg stoppet duppen hardt i lufta like før den landet, for å rette ut den lange fortommen mest mulig under landing. Og flua la seg bare noen cm. utenfor grusen. Perfekt timing ! Men mange meter fortom hadde ikke rettet seg ut enda, men det kom etterhvert.

Endret October 11, 2009 av sølvreven

[mao]

JA-JA-JA også....(venter spent nå)

[rogna]

Vi vil ha mer

[Even A]

Kom igjenn, Silver, det er ikkje RBK-kamp i kveld så kom med resten av historien før helga er over.

[sølvreven]

Jada, jada, maskråka ! Det bli da slutt engang, men ikkje i helga, ho ho.

Strømmen var så blank og fin like ovenfor der laksen stod, og et aldri så lite plask her ville gjort laksen mistenksom. Så jeg kastet med vilje duppen mye lenger over mot den andre siden. Også for å få den utrolig fine buen i flua over der laksen stod. Det er først når flua går litt nedstrøms etter duppen, og senere skyter litt fart i buen over hodet på laksen at den blir skikkelig interessert. Snella fungerte fint, ingen kluss med fireline på trommelen. Og duppen gikk så det dundret over elva for hvert kast. Ikke noe irritasjon med snurr i duppen i lufta, som lagde tvinn på fortommen. Jeg nærmet med skvalkanten eller baugen fra den øverste steinen. Duppen landet nå et stykke bortenfor skvalsteinen, og det tok litt tid før duppen begynte å røre på seg og øke farten mot skvalkanten. Det var svak strøm bortenfor skvalet, nesten dødt vatn.

Uhyre spennende, jeg visste storlaksen stod der ! Og jeg visste at den ville se den lille flua fare som en liten råtass over den. Jeg løftet opp stanga så den stod nesten vertikalt for hvert sweep. Her skulle absolutt ikke hovedlina ned i elva. Det ble perfekt fart likevel på denne strømmen. Duppen landet nå noen få meter ovenfor, og bortenfor laksebassen, den ville snart gå på et panserløp rett foran snuten på laksen. Jeg så for meg laksen på bunnen, som begynte å vibrere med rotorbladene. Nå gjaldt det å holde stanga høggandes i ro, og la duppen gjøre resten, slowly, slowly.

Ingen rykk og napp, anonymt som beksvarte natten skulle flua seile over min kjære laksebums. Der kom duppen rolig over dødvannet bortenfor skvalet, den gikk litt ned og begynte å akselerere over skvalet i farlig høy fart. Det var på grensen til at treblekroken kom opp og stripet akkurat når den skjøt fart i buen. Perfekt, like under overflata, kan ikke bli bedre. Jeg så duppen passere like ovenfor laksen, men jeg visste at flua kom pesende langt etter duppen der ute. Og den ville gå rett foran laksen. Duppen nærmet seg midten av det forholdsvis smale brekket som det var dengang, og min lille Thunder fløy forbi laksen. Der ! Jeg så en rygg komme opp et stykke bak der jeg innbilte meg flua var. Og det fosset i ryggfinne og haleror. Laksen kom opp i overflata og dundret etter flua i en makaløs fart. Det gikk så kjapt at jeg rakk nesten ikke å tenke før den deilige følelsen av at noe tungt hadde satt seg fast på redskapen uti elva. Laksen gapte opp den svære kjeften like før angrepet, den lot vannet strømme gjennom kjeften og ut gjellene, og slurpet i seg den lille fluefanden. Duppen forsvant nede i dypet og det ble seigt og dødsens rolig. Laksen ble overrasket, den hang som vanlig på flua ett sekund eller to, så eksploderte den. Nok en illsint kroklaks hadde bitt på Thunder`n. Det gikk som det pleier, når vrang laks som har hvilt lenge nok våkner, og blir overrasket, blir det nesten alltid en helsikkes fart nedover elva etterpå. Og laksen den tverrvendte og brukte alle sine krefter på å riste av seg flua på vei nedover elva. Noen viltre sprang underveis for å slite av lina var som det skulle være. Men 0.40 skulle holde denne gangen også. Her var det bare å sørge for løs clutch og småjogge nedover ura som vanlig. Kun for å unngå at laksen tømte snella mi for snøre. Plutselig stoppet laksen opp bare 50-60 meter nedenfor, og tverrvendte oppover igjen ! Det ble totalt slakke, og jeg trodde at jeg hadde mistet den. Og med et skuffende blikk utover elva begynte jeg rolig å veive inn lina. Men hvor var duppen, den pleide jo å flyte opp til vannskorpa med en gang ?

Jeg tror ikke det var mange metrene igjen før jeg hadde duppen i syne og den kom mot stangtoppen. Og der så jeg bamsemumsen min komme glidende rett imot meg inntil muren. Typisk, den satt dønn fast enda. Jeg så ikke flua heller i kjeften på laksen, den hadde svelget hele greia ! Det var nå slakke på fortommen og laksen kjente ikke presset fra duppen. Kritisk, meget kritisk. Enn om laksen tverrvendte nå i hundre, med duppen hengende å dingle rett utenfor toppringen.

-Ned med stanga, løs clutch, og la den for steike gå i hundre, tenkte jeg. Hvis den raste ut igjen. Dette har jeg opplevd mange ganger, at laksen kommer rett mot der man står. Det er nesten så man tror at den kommer glidende opp på siden av en, for å stirre opp på fienden, og måle krefter med motstanderen. Merkelig, de vet eksakt hvor man står.

Endret October 11, 2009 av sølvreven

[h1rik]

Jada, jada, maskråka ! Det bli da slutt engang, men ikkje i helga, ho ho.

Herre, fred, no må du fortsett da...snart e klokka 24 og da kan du fortsette....

[storlaksen16]

ÅÅÅÅÅÅÅ vi blir gale her!!!!!!!!

[Tequila]

....... Sølvreven har skjønt det. Sulten er som kjent den beste kokk

[sølvreven]

Jaaaa, æ e heme idag, og æ får skriv litt igjen, kjære galninger (inkludert mæ). Men jeg blir jo aldri ferdig med denne laksen, men jeg husker hele kjøringen, og må jo få med hele greia

Bind III, kapittel 46:

-”Javel laks, du vil hilse på meg. Jeg får gå litt oppunder trærne da, så jeg ikke skremmer deg da” :-)

Som tenkt, så gjort. Jeg gikk helt oppunder de store trærne som hang ut, og begynte å gå oppover muren. Men det er ikke like enkelt akkurat her. Typisk at laksene av og til stryker klin langs murkanten der nede under vann, og med 8-10 meter fortom var det ganske så komisk å se på. Jeg konsentrerte meg mest om å plante støvlene riktig på de kvasse og løse steinene oppover ura, og måtte huke meg ned hele veien pga. de tunge greinene som hang utover elva bare 2 meter ovenfor vannkanten. Laksen svømmet rolig langs muren og jeg så den tydelig, bare 1 meter nedi det klare vannet.

-”Jaså gett, du hadde en liten eksplosjon isted, og nå står du bare og pønsker ut neste trekk” ? Jeg føler alltid at laksen vrenger høyre øye litt opp og vrir litt på den feite bredsiden for å iakkta styggdommen som står oppe i muren. Det er som at laksen vet presist at det er akkurat han med stanga som er problemet !

Jeg oppdaget ganske så kjapt at laksen var villig til å gå et stykke langs muren, og jeg var temmelig rask med å få et lite ”psykologisk forsprang”.

Dvs. at jeg måtte alltid være noen meter foran laksen, og med rett fortom på skrå ned i elva. Med bittelite press så laksen kunne leies perfekt oppover i samme tempo. Uten for mye rykk og napp. Da ville den bli alvorlig provosert igjen, og ryke ut og ned i vill fart. Den ville sikkert gjøre det snart, men nå gjaldt det å leie, leie, leie. Få den så langt oppover som mulig. Jo lenger tid det tok, jo bedre.

Å løfte opp stanga var håpløst når jeg trippet rolig oppover steinrøysa. Jeg så sikkert ut som en slu sølvrev med kroket rygg som siklet etter fangsten nedi elva. Kanskje ikke så rart, jeg er jo en sølvrev :-)

En og annen glenne eller åpning i skogen er alltid kjærkommen, her kunne jeg løfte opp stanga og lirke stangtopp og dupp halvveis oppe i skråningen, og det pussige, laksen stoppet og ventet på et ørlite drag i lina igjen. Det er akkurat dette som er så fascinerende når man kjører storlaks, man har virkelig nærkontakt med laksen. Og holder man presist riktig press på laksen, er det som å leie på et lam. Men på tross av at man gjør alt riktig kan jo lammet plutselig bli en illisint hingst, og da blir det blodsmak i kjeften på fiskeren igjen, he he. Noen få vridninger med overkroppen på laksen kjentes godt i stanga, den kjente utmerket godt den lille flua i kjeften og prøvde med små rykk å bli kvitt greia. Men den kom, den var på vei opp til stryket !

Der ! Endelig lettet trykket av den tette skogen bak meg, og det var bare steinskråning resten av hølen oppover. Jeg kom med helt opp til utgangen av stryket, og jeg var temmelig sikker på at laksen ville merke et større strømdrag på kroppen innmed land. Og da kunne alt skje. Det var en liten ”odde” som stakk ut i muren, og der var det temmelig hard strøm. Og laksen måtte svinge på seg for å evt. komme videre. Jeg stod dønn rolig og holdt stanga i været og litt mot laksen. Og lina gikk som et rett strekk ned til laksen. Duppen var sikkert bare 1-2cm unna toppringen. Jeg så den ikke lenger, den hadde gått helt ned til bunns mellom noen svære steiner. Men jeg kjente draget og de ørsmå bevegelsene på laksen.

-Ka farsken pønsket den på nå” ? Skulle den klemme seg imellom steinene og slite av lina” ? Det hadde jo vært typisk ! Laksen var på langt nær ferdig, men det er ikke sikkert den var i særlig humør til flere løp. Og var av den snille typen som nærmest ba om å bli løftet rolig opp av vannet.

-”Men da må du komme nærmere gutt, så jeg får fatt på spolerota di” !

Fortsettelse følgjar utpå dagen/kveldinga

[Even A]

Og me venter alle spendt på fortsetjinga, men me veit den kjem snart.

[sølvreven]

Eg er så fascinert over den nynorsken din Even Eg prøvde og prøvde på skulen, men det ville seg ikkje Fikk vel Lg i nynorsk såvidt jeg husker.

Og endelig er jeg i mål med denne laksen også, puh.

Der skar lina ut mot elva, spillet var igang. Jeg tittet nedover muren, jeg hadde bortimot 40 meter klar bane før skogen ned mot vannkanten. Og her var det ganske så lett å røre på seg. Laksen gikk i ett eneste hardt utras til midt i hølen, mens jeg la stanga rett mot laksen og lot den gå uten noen motstand. Ingen vits å bremse en slik laks med slikt utstyr. Bare den var i bevegelse, så var jeg fornøyd. Og den slepte jo på duppen så det fikk være motstand nok. Jeg holdt som vanlig venstrehånda på stanga og høyrehånda på clutchjusteringen hele tiden. Laksen stoppet opp som sagt, og vendte snuten oppover igjen, jeg justerte clutchen litt strammere. Akkurat passe til at jeg kunne leie den mot meg igjen. Men tok jeg i for mye, ble den bare vrang.

-”Kjære snille laksen min, du er en skikkelig snill bamse du. Bare kom, jeg skal ikke gjøre deg noe jeg”. Ja litt mumling hører til under fighten. Det er jo kompisen man kjører på der ute i elva :-)

Jada, jada, dette går som smurt ! Laksen gikk i rolige og grasiøse bevegelser ut og inn, ut og inn. Og jeg rygget langt opp i skråningen hver gang den var tett inntil muren igjen. For ikke å få slakke på fortommen og kort line. Hver gang jeg kjører laks inn mot muren må jeg bare ha åpning bak meg, i og med at fortommen er ganske lang. Ellers blir det bare å gå oppover langs muren med laksen igjen, men her ved stryket var det ganske så dumt å fortsette. Kom den oppi hardstrømmen der, ville den legge seg på strømmen og fighten ville bli for hard til den vesle fortommen min.

3-4 ganger fikk jeg småpumpet laksen inn, og den gikk kortere ut for hver gang. Den begynte å daske litt med spolen i vannskorpa nå. Den var i siste fase.

Nå begynte nærkontakten med laksen til gangs, som jeg synes er så inni hampen moro hver gang. Jeg kunne jo ikke stå 7-8 meter oppe i muren og glane på laksen når den snart var ferdig. Å dra den opp i steinene var ikke så lurt, fortommen ville meget sannsynlig ryke tvert av hvis den kom over kanten på en kvass stein.

Jeg kjente at laksen var klar, men den kunne godt gå noen meter lenger ut enn beregnet flere ganger enda. Har opplevd det flere ganger. Men en gang må man ta avgjørelsen. Jeg tok sjansen, jeg ventet til det siste korte ”utraset”, så sveivet jeg rolig, rolig inn laksen til duppen var ett par meter fra stangtoppen. Den kom sigende som ei rolig ”fjøl”, men den var enda dyp. Javel, ei vasstrukke fjøl da :-)

Nå gjaldt det å få laksen mot seg i siget i omtrent samme tempo som jeg sveivet. Jeg dro rolig stangtoppen til venstre så den pekte oppover landet. Tok tak i fortommen like nedenfor duppen. Samtidig med at jeg gikk rolig ned mot vannkanten. Jeg hadde bare støvler, men jeg likte alldeles ikke å bli blaut på fotan, så jeg gikk uti til vannet stod like under kanten på støvlene. Jeg hadde sett meg ut hele tiden en passe plass å leie inn laksen. Der det gikk brått ned mot bunnen, uten noen skumle steiner like ved. Der hadde jeg kontroll hvis laksen begynte å rotere i alle retninger. Laks liker ikke å klaske borti steinene i sluttfasen, da blir den rabiat.

-”Hold den uti elva”, var min tanke. Nå var det bare 3-4 meter igjen fra meg og til laksen. Stanga var lagt rolig ned på noen steiner, og flere små kveiler av fortommen lå allerede i skikkelig system oppå steinene like ovenfor vannkanten. Laksen ville helt sikkert ta minst 3-4 smårunder til uti elva, og da var det nok best å ha kontroll på fortommen, så den ikke hektet seg fast. Hender det, kan det være over på et blunk. Laksen kjenner dønn motstand, tar et byks og farvel med laks, fortom og ei nydelig flue !

Jeg hadde nå begge hendene fri til å kjøre laksen med. Eller rettere sagt 2 pekefingre og 2 tommeltotter. Verdens fineste clutch ! Det er så fascinerende å se og merke hvor utrolig snill laksen blir når den får en slik soft kjøring. Den kommer rolig inn mot meg, vrir litt på kroppen og jeg ser den rett inn i øynene. Den vender rolig ut, akkurat som den leker med meg. Jeg letter litt på presset mellom tommel og pekefinger over fortommen. Jeg har allerede tittet såvidt inn i munnen på laksen, jeg så såvidt flua der inne, rett innenfor overkjeven, på venstre side. Den satt, her var det bare å ta det slowly og pent. Laksen var min !

Jeg ventet helt til den kom og nærmest stod dønn i ro rett foran støvlene mine, med snuten vendt oppover. Den var like under overflata nå. Fisker og laks stod og glante på hverandre, og jeg var nok mest opptatt av spolerota. Den var innen rekkevidde snart. Lirke, lirke laksen noen centimeter opp til med venstrehånda på fortommen.

Der ! Nå lå den og ventet på Sølvrevens høyre hånd :-)

Akkurat i denne fasen, når jeg trodde at den var helt ferdig, hadde flere lakser nullstilt seg og gått langt uti elva igjen. Og da var det godt at man hadde kontroll på den lange fortommen, og være kjapt opp med stanga igjen. Og begynne lirkinga på nytt.

Men denne laksen var av den eksemplariske typen, jeg grep rolig over spolerota, men jeg klemte ikke hardt til. Måtte bare kjenne om det var noen reaksjon på laksen, men den var like rolig. Jeg slapp fortommen med venstrehånda, nå var all fiskeredskap på bakken. Og førte venstrehånda rolig under buken på laksen og løftet den andektig opp av vannet. Laksen var som bedøvet, men jeg var ikke sikker på situasjonen før jeg var flere meter oppe i ura. Nå gjaldt det ikke å kludre det til med fortommen, så den hang seg fast når jeg gikk litt vekk fra elva, men det gikk fint.

Åh, hvor fin den var ! Ganske så kort, men råfeit. En skikkelig kubbe av en hannlaks som allerede hadde begynt å få kleshenger i underkjeften. Med en stor spole og store finner. Den var ikke nygått, da den hadde begynt å bli ørlite matt i skjæret. Ikke så sølvaktig som de nygåtte laksen. Ja den hadde nok gått opp tidlig og vært på elva noen uker. Kanskje den kom i mai ?

Ikke noe rart den var vrien å lure. Men nok en gang var det en liten flue som fristet litt for mye. Jeg tippet vekta til rundt 10kg. men etter nøye veiing ble det til 9.85kg.

Nå kunne det være større mulighet for å få nygått laks nede ved skvalkanten, for alle og enhver. Det var en laks mindre der nå, som skremte bort de mindre laksene. Men det gikk vel ikke så lenge før en ny sjef ankom skvalet, den plassen hadde en egen evne til å tiltrekke seg slike bamser :-)

Jeg tittet inn i kjeften på laksen, hvor var flua ? Og var den like hel ?

Joda, den satt skikkelig fast i det seige skinnet et stykke inn i overkjeften, her var det bare å kappe lina og skjære ut trippelkroken senere. Og godflua så like fin ut, ingen kroker var heller rettet ut. Akkurat den flua skulle ta noen flere runder senere nede ved baugen på ”Titanic”, som den etterhvert ble kalt. Og det gjorde den, men det får være en annen historie :-)

Jeg vil tilføye en spesiell sak som jeg fikk erfare senest i sommer. Man lærer så lenge man lever :-) Har faktisk ikke vært klar over dette.

Når man bærer en laks opp av vannet, og den alldeles ikke er ferdigkjørt, og er litt for sprelsk. Hva gjør man ?

Joda, man løfter laksen så den står vannrett, og opp/ned ! Snodige greier, laksene blir dønn rolig. Fikk sett dette flere ganger i sommer. Virker som laksen blir totalt ute av stand til å orientere seg, og den rikker ikke på en muskel. Måtte nevne det, for det var så snodig :-) Akkurat som med duene, he he.

Mens jeg skrev denne historien strømmer jo minnene på etter hvert (som vanlig) :-)

Det var St.Hansaften husker jeg, og jeg og kompisan var oppi Storhølen og koste oss med mat og drikke. Akkurat denne dagen husker jeg meget godt, for jeg ble etter hvert ganske så SUR ! Det gikk et enormt flak med knallfeit mellomlaks denne dagen, og alle kompisan hadde fått laks og mobbingen var igang.

Hva med Silver ?

-”Får du itj nokka laks, Silver ? E du ut av trening, ho ho ”.

Joda jeg kjente laks, og vel så det. Men de ville farsken ikke sitte. Men den som ler sist...... :-) Får ta den senere, tror jeg. Den var ganske morsom den dagen, he he.

Endret October 12, 2009 av sølvreven

[Even A]

Takk for at avslutta historia i kveld, det du nemner om kor paralysert laksen vert i det den vert liggande opp/ned har eg og bitt meg merke i, men som når den vert tailet og hengt opp/ned vertikalt, så vert den rolig ei stund. Men det er individuelt frå fisk til fisk kor lenge denne situasjonen er reell, nokre er stille lenge, medan andre snart får virilliteten attende. Ellers er eg godt nøgd med at du skriv dine storyer på bymål, då det er nok av oss som hopper frå det eine målet til det andre.

[mao]

Nok igjen en flott historie Tusen takk

Endret October 12, 2009 av mao

[Laksalaura]

Å så greit å ha en som forteller godnatt-historier

[sølvreven]

Å så greit å ha en som forteller godnatt-historier

Tja, jeg vet ikke om det er så særlig sunt disse "natta-storyene"

Slite seg gjennom natta, gjennomblaut av svette. Etter en hard kamp med en megalaks i drømmeland. For så å våkne opp akkurat idet laksen skal tas, og skjønne at det bare var en drøm. Men nå er det også heldigvis håp til psykisk lidende laksefiskere gjennom en motbydelig og lang vinter. Nå skal legene minske forbruket av medisiner mot depresjon. Og ta i bruk mere terapi og samtaler med pasienten Min terapi består i å få ut "skiten" gjennom å fortelle om det

Endret October 13, 2009 av sølvreven

[h1rik]

Nå skal legene minske forbruket av medisiner mot depresjon. Og ta i bruk mere terapi og samtaler med pasienten Min terapi består i å få ut "skiten" gjennom å fortelle om det

Det blir morsomt å se om "fritt-sykehus-modellen" blir brukt her....jeg nekter å gå til en lege, for å snakke om traumer knyttet til laksefiske, for så oppdage at legen er opptatt av micro-meite..Dessuten bør oversikten hos NAV over fastleger ha egen rubrik hvor det opplyses om legen i hele tatt er dugandes (altså fisker..) og hvilke preferanser/kompetanse denne har mht. fiske...

[sølvreven]

Long time, no see. Men jeg kjente skrivekløa var oppadstigende igjen. Så her kjem en ny story fra den beryktede Storhølen i Gaula , kjære laksefiskere.

En ganske så vanlig dag en eller annen plass, side vest i Gaula på 90-tallet altså

Dagen da Silver surnet (litt). Men den som ler sist............:

Joda, dette var dagen da jeg ble lettere frustrert nedi Storhølen. Ikke for at jeg ikke fikk noe laks, men mere for at de ”hersens fiskekameratene” ikke klarte å styre seg, og måtte mobbe meg til vannvidd. Ja, jeg var nok en ganske så dårlig ”bad looser”. Det gikk faktisk litt konkurranse dengang oss kompiser imellom, blir gjerne slik når man i årevis fisket i flokk, med de samme gutta. Med en god porsjon mobbing når en av oss ikke fikk noe laks på aldri så lenge. Særlig når de som sjelden fikk laks, endelig hadde fått en storlaks på land. Karavoli kaller vi det i Trøndelagen ! Jeg innbilte meg at jeg var så mye mere ydmyk overfor de andre kompisene, og hadde respekt for at de ikke fikk noe laks. Men det spørs om ikke jeg selv gikk i ”god” lære og tok etter aldri så lite. For jeg var nok en slu liten djevel sjøl, og kommer med noen småfrekke gloser når fiskebettet uteblir hos de andre. Men på en morsom måte, hvis noen forstår, he he. Men nok om det, denne dagen fikk kompisene tråkket meg nedi den verste sprekken som var å oppdrive nedi ura på side vest i Storhølen. Endelig kunne de ta rotta på ”reven lusker over isen” (ble ofte kalt det). De 3 fiskekompisene hadde nemlig ”tjuvstartet” denne dagen, lenge før jeg kom opp til elva etter endt arbeidsdag.

Sikkert noen som lurer på uttrykket ”tjuvstarte” i laksefiske :-) Man kan da vel for pokker starte fisket når det passer en selv, så lenge man har fiskekort. Men det var nok svært ofte ikke slik oss imellom. Særlig når det gikk mye laks på elva, og Storhølen åpenbarte seg som et himmelrike for en laksefisker sommeren 1990.

Når vi lå og drømte om den store inne i campingvogna natters tid, ble den som snek seg først uti elva på morran skutt midt på E-6 ! En for alle, alle for en, det var mottoet. Ingen skulle driste seg til å ”liste” seg oppi Storhølen før de andre var klar. Og det var Storhølen kun denne rare, og barnslige regelen gjaldt. Alle mann skulle starte samtidig, hvis man derimot skulle fiske oppi hølen der da. De andre syntes dette var en fin ordning, he he. Men jeg syntes ikke om den i det hele tatt. (Kanskje jeg heller ville snike meg oppi hølen før de andre våknet ?) Det var liksom mere meg i et nøtteskall det :-) Å være litt på forkant med de andre, litt lurere liksom. Det er hva laksefiske først og fremst handler om. Lurere enn reven. Men uansett, alle rever liker litt morgenstell. Først skulle det tvinges ned en blings eller to med syltetøy, så skulle det lages litt kaffe. Så smaker rullingsen så mye bedre etterpå også. For det ble nok av nikotin oppi ura utover morran ! Og litt morgenstell og tannpuss var også på sin plass. Så var jeg klar for fight og litt action oppi Storhølen. Men fiskekompisene hadde ikke slike ritualer klokka 4-5 om morran. Fiske først, mat og annet unødvendig onde kom etterpå ! Så når alarmen på klokka gikk grytidlig om morran, var alle de andre plutselig lys våken. Og det tok sikkert ikke mere enn 2 minutter, så var de allerede i bilen på vei opp til lakseparadiset. Med meg hesblesende etter. Fytte rakkern hvor jeg hatet disse morgenene, mere stress enn behag. Flokkdyr, det var det vi var. Jeg kunne ikke klage, det var bare å fiske andre plasser. Så meg var det nok ikke synd på, he he. Men det var så innmari bra oppi Storhølen da sjø, og det var jo sikkerstikk nr. 1. Så alle ville opp dit å fiske i beste sendetid. Og særlig i juli da de enorme flakene med smålaks og mellomlaks gikk på regnelva ! Så jeg fikk kastet iskaldt elvevann i fjeset, heiv meg inn i bilen og ble med på galskapen ! Kunne jo ikke risikere at kompisene stakk av med all laksen før jeg kom. Og når jeg endelig våknet skikkelig oppe i ura var livet verdt å leve igjen. Medbrakt sjokolade ble frokosten idag også. For å understreke hvor djevelsk og ond (lur) en rev egentlig kan bli, må jeg bare komme med et godt eksempel fra en meget god fiskedag oppi Storhølen noen dager tidligere. Joda, jeg og de 3 kompisene hadde en fantastisk dag oppi hølen, og det gikk smålaks i enorme stimer uavbrutt. Elva var helt fantastisk etter et voldsomt regnskyll døgnet før. Og den var saktesynkende, passe kald og konjakkfarget. Så enorme mengder med smålaks drog på et løp opp elva fra Melhus. Men vi ble så ivrige utover dagen og glemte å spise middag fullstendig, helt til sulten gnog i knokene. Så måtte vi bare dra en kjapp tur bort til ”autorasten” for å spise middag. Menyen bestod som vanlig av ”trailer med henger” (dobbel korbonade med speilegg, pluss kaffe). Og på denne autorasten akkurat denne dagen kom nok det største sjakktrekket i min historie som laksefisker.

-”Vi sier til de andre to at vi har bestilt dessert også, sa jeg til brodern” He, he, smart ikke sant ?

Og de bet fem på, og bestilte dessert også. Alle kastet i seg middagen, det gikk laks som bare rakkern i elva denne dagen så vi var i laksekoma hele bunten ! Og når desserten kom på bordet til de 2 andre fiskekompisene, spurtet jeg og brodern ut av autorasten og kjørte sporenstreks ned til valdet igjen. Vi ville tjuvstarte ett kvarter ! Og når de 2 andre kom hesblesende og fly forbanna ned til elva etter verdens raskeste bespisning av dessert, hang det 2-3 smålakser i trærne som jeg og brodern hadde tatt tvert :-) Så miljøet ble bare råere og råere. Joda, det var morsomme tider gitt, må si det.

Men idag ble jeg altså tatt på senga så det sang. Fytte rakkern hvor det gikk smålaks, og alle kompisene hadde tatt både en og 2-3 laks allerede. Men jeg hadde god tid, hele kvelden faktisk. Og det så ikke akkurat ut som flaket hadde gitt seg enda. Det blinket i smålaks så langt øyet rakk nedover elva. Og endel mellomlaks var det faktisk også. De kom pøsende på i store stimer, på vår side, midt uti eller på motsatt side. Fiskekompisene satt og grillet pølser på bål oppi ura, og var så rene fornøyd med fangsten. Og enda mere fornøyd over at de hadde ”lurt” meg trill rundt. Men det var nok presist mitt luretriks gang på gang de iverksatte idag. Å stikke oppi elva mange timer tidligere enn planen var.

Endelig var det min tur, koppen var full av mellomstore mark som var gravd i bushen så svetten silte. Perfekt mark til smålaks. Og jeg hadde nå hele hølen for meg selv, mens de andre satt og grillet og koste seg med en tår. De tok sikkert noen tårer til (reven siklet litt av tanken). Så hadde jeg hele hølen for meg selv resten av kvelden, he he.

-”Jeg skal jaggu vis dem kverulantene", tenkte jeg. Må ikke komme her og komme her, og være karavoli. Snart begynner kompisene å synge allsang, og ikke er fiskbare på noen timer. Storhølen lå der innbydende som et sølvfat, det var bare å lempe marken uti.

Men den første timen var en katastrofe ! Jeg var borti utrolig mye laks på markopphenget, det røsket og drog overalt der nede i hølen. Men de ville farsken ikke sitte. Dæven hvor travelt laksen hadde det idag, den bare spurtet forbi. Og rå latter fulgte fra ”bermen” ved bålplassen (Ja idag tok de igjen til gangs).

-”Fe du itj nå fesk idag Silver” ? Ho ho ho ! (Det gikk på bondialekt nå).

Endret November 15, 2009 av sølvreven

[h1rik]

Long time, no see. Men jeg kjente skrivekløa var oppadstigende igjen.

Åhhhhhhhhh, endelig