Lygarbenken

[mao]

Vinteren blir litt bedre av og lese dette

[sølvreven]

Jeg fisket meg sakte nedover hølen, kanskje var en og annen laks stoppet opp nede på skvalgrunna nede på det såkalte ”brekket”. Langt uti elva. En kjempegod standplass for laks som jeg har beskrevet tidligere. Men likevel så innmari krevende, da man aldri fikk god kontroll på opphenget såpass langt ut. Og strømmen over steinene dette året var ikke akkurat så rolig. Det mere frådet vannmasser over de fremste steinene nå på denne ganske så store vannføringen. Men jeg tok sjansen, når jeg nærmet meg kastet jeg noen meter lenger enn der laksen pleide å stå og lure før den gikk videre. Gjemt bak noen rullesteiner, på ganske grunt vann tross stor elv.

Det skulle ikke mere til, i og med at bunnen var veldig ensartet rett nedenfor.

Jeg løftet opp den altfor korte stanga det jeg klarte under raklingen over steinene. Søkket sugde seg som det ofte pleide rett etter at det landet, et ørlite vipp på stangtuppen og løpet var igang. Bunnkontakt videre var nesten håpløst, det var bare å håpe på en og annet bunnkontakt. Eller at søkket kilte seg fast litt før hele opphenget kom deisende opp i overflata i den verste hardstrømmen like nedenfor.

Har aldri likt å fiske slikt på lang sikt, det er ikke akkurat så avslappende kosefiske. Men du verden så spennende å prøve bare noen kast for å sjekke om det er noe der.

Opphenget gikk nærmest i 45 grader mot min side, flere meter av hovedlina nærmest opphenget gikk ned i vannmassene i elva, det var umulig å løfte mere line opp fra elva. Så her gikk det unna. Markoppheng med innlagt turbo !

Bang, bang, bang ! Der var den ! Stangtuppen på den spinkle ABU-stanga ristet. Direkte kontakt med laksen får man si, her var det ikke mye slakke på lina nei, som stod i en voldsom bue nede i vannmassene allerede. Så ble det stille, samtidig som søkket allerede føk som et prosjektil over mot min side. Er jo egentlig et lite under hver gang, når man får på en laks der ute på slik vannstand. Laksen må sitte på brøkdelen av et sekund. Det er bare å håpe på at søkket stopper opp like ovenfor laksen ett par sekunder. Så laksen kan gli hurtig fram og sluke markklysa i en eneste jafs ! Eller få satt kroken skikkelig inn i kjeven på laksen når den dundret på i fart.

Jeg snellet inn, sjekket marken. Det var ei stygg flenge i den ene marken. Typisk skarpe laksetenner som flekker marken på langs. Absolutt ikke noe smoltnapp nei, da ser marken mere ut som ei tesil.

Mere mark ble festet på kroken i en fart. Jeg sa ingenting til karene lenger oppe i ura. Som nå var godt igang med fredagsdrammen. Nytt kast på akkurat samme plass.

Og det reiv og sleit i opphenget på nytt, akkurat der det skulle gjøre. Herregud, dette går altfor raskt tenkte jeg. Jeg økte vekta atskillig på søkket, med fare for total havari av hele opphenget mellom alle kilene i bunnen der ute. Ja jeg hadde hele bunnen på netthinna, meter for meter der ute. Visste presist hvor de verste festene var. Så her gjaldt det å være touchy. Men vanskelig nok med ei slik skitstang, den var altfor myk i toppen til slike søkker. Men jeg fikk nå til det på et høvelig vis, uten å slite opphenget. En seier bare det :-)

Men jeg fikk ikke stoppet det forbaska opphenget som bare subbet bunnen i rasende fart rett ned mot laksen, eller laksene. Nå kunne jeg roet ned og finfisket midt i hølen, eller inntil muren på min side. Pleide å stille seg grov og fin laks også i juli helt inntil de bratteste partiene innmed muren. Men neida, jeg ble ledet inn i en felle av denne forbaska laksen der ute. Som gang på gang ville ta marken, men fikk ikke tid til å sluke den. Og jeg ble etterhvert ganske så sliten i armene av å holde stanga så høyt i været. Forbruket på mark ble etterhvert også ganske så uakseptabelt. Det var jo endelig blitt helg og det skulle helst være igjen litt til lørdagen også.

Noen fiskere på den andre siden ble nysgjerrig og glante opp i steinura på vår side.

Nå hadde allsangen tatt fullstendig overhånd der oppe, gutan var i form. Og her stod jeg og kjente laks på nesten hvert eneste kast. Fy flate, elva var jo stinn av laks. Jeg så mange laks komme som delfiner i overflata nedenfor der jeg stod.

-”Det e itj nå fesk i ælva, det e itj nå fesk i elva”, kauket kompisene så det ljomet nedover valdet !

Og noen gloser om Sølvreven som ikke egner seg på trykk. Kanskje jeg skulle slå lag med sangkoret jeg også. Og ta en liten hinkas, og glemme laksen ? Og ta imot eder og galle, og la dem få utløp for sin glede over å ha tatt noen lakser, he, he.

Det var som regel jeg som tok den store til slutt, og la den foran trynet på kompisene som stod og måpte. Ganske så animerte. Og det skulle bli slik denne gangen også, basta ! Så jeg duret på med nye kast, jeg var så nære, så nære. Laksepsyken denne kvelden herjet vilt, det var råspennende bare å kjenne de voldsomme rykkene der ute. For dette var alldeles ikke smålaks, såpass kjente jeg. Men herre Jesus hvor raskt tiden gikk når man hadde det moro, det var blitt småskumt allerede.

[Nikolassisen]

Ja? Fortsett

[sølvreven]

Beklager at det tar litt tid, neste gang skriver jeg hele historien før den lanseres

Dukker stadig opp nye minner etterhvert som jeg skriver, de må jeg ta senere. For der er det mye rart stoff

Men her er nå fortsettelsen på verdens mest rabiate laks som tydeligvis går på speed (men problemet igjen er at jeg aldri blir ferdig):

Jeg nådde de store steinblokkene som ruvet over elvekanten nesten helt nederst i hølen. Her var det godt å stå igjen. Den ene blokka lignet svært på Prekestolen, og vi kalte den også for det. Fikk faktisk litt bedre kontroll på avfiskinga også nå, da jeg stod hele 2 meter over vannspeilet, med godt fotfeste. Med meg og stanga i tillegg, ble litt mere hovedline løftet opp av elva under raklingen. Det sleit hardt på marken når opphenget dundret nedover de uregelmessige steinene langt der ute. Jeg hadde en god følelse, ante at noe var i gjære. På med nye deilige marker på kroken, og neste kast landet perfekt noen få meter ovenfor og utenfor der det fine laksetaket var. Omtrent når søkket landet, så jeg ryggen på en kjempefin laks komme opp fra ”danskestredet”, den hadde kursen rett mot skvalpestrømmen ved steinene. Typisk at laksen viser seg i overflata når den kommer mot grunt vann. Når den må passere en grunn terskel.

Og som vanlig like før man kjenner laksen, så er all automatikk borte. Hjernen kobler ut, man går på autopilot. Alt stemmer plutselig, uten at det egentlig er helt bevisst. De 2- 3 sekundene før laksen tar ! Søkket stoppet opp litt foran steinene, løsnet i et lite vipp på stanga, og sugde seg på mirakeløst vis bare 1 meter nedenfor. Fremdeles på den blanke og fine dolpa like ovenfor steinene. Og der kom laksen igjen opp i været som om den skulle vært skutt opp fra bunnen. Som en delfin. Og vred seg i alle retninger før den gikk i vannskorpa med et skikkelig maggaplask.

Og det var like før jeg ble kastet ut fra ”prekestolen” og rett uti elva. Laksen hadde kommet i fullt driv over steinene, og kastet seg på markklysa i vilt sinne. Det måtte være den laksen jeg så på vei opp. Jeg bråvåknet ! Fytte rakkern for et brutalt napp !

-”Æ har`n”, kauket jeg oppover til kompisene.

-”Hæ, har du fesk” ?

Han ene kom springende langs veien nedover med en diger hov, totalt umulig å lande noen laks her i den bratte ura.

Snørebukta over elva ville nedover i den harde strømmen mellom meg og laksen. Men den viltre laksen ville oppover i en faderlig fart. Ja der ser man hvor raskt en nygått og feit mellomlaks kan gå motstrøms, når den har bestemt seg, Laksen var plutselig 20 meter lenger opp i hølen, nesten helt på motsatt side. Den kom skrått skytende opp forbi vannspeilet, og tok en baklengs saltomorale så vasskura sprutet.

Jeg hadde absolutt null kontroll, jeg bare stod der som paralysert og prøvde å holde stanga så godt jeg kunne. Godt å ha 0.50 line tenkte jeg, for dette tok på.

Kameraten så den ville ferden til laksen uti elva, og hadde aldri sett en så vill laks.

-”Dæven, for en toillat laks”, kauket han.

Jeg var overbevist om at laksen satt såvidt fast i munnvika, den kunne umulig sitte bra så raskt og kontant som den tok. Og jeg ventet bare på at den skulle hekte seg av når som helst. Den råfeite mellomlaksen tverrvendte et stykke ovenfor der jeg stod, og pilte rett ned mot utgangen av hølen igjen. Med enda større fart. Jeg og kompisen stod oppi ura og var lettere sjokkert over hele greia. Hovedlina som flerret i utrolig fart først oppover hølen, så nedover igjen. Og det ristet voldsomt i stanga, det var noen illsinte rykk både histen og pisten under vann hele tiden. Denne laksen var rett og slett umulig å få kontroll på, det var bare å kjøre på med løs clutch og håpe på at den roet seg engang.

Kanskje etter et minutt med kaos på kryss og tvers uti elva, kom et voldsomt rykk, og det ble totalt stille, stanga rettet seg ut. Jeg kjente bare såvidt draget i lina som lå nede i vannmassene.

-”Farsken, der for den”, mumlet jeg i ørska. Ja jeg ventet på det. Men herregud for en fight, enn om denne hadde tatt på fluestanga, jeg ville fått sjokk ! :-)

Som så mange ganger i ettertid, jeg begynte å snøre inn lina som lå ute i vannet, til det bare var noen få meter igjen. Og der ble det jaggu tungt i andre enden igjen. Jeg hadde strammet clutchen litt igjen, for i det hele tatt å få lina inn på snella. Stangtuppen dundret hardt ned mot elva igjen, og det var på nippet til at jeg tok et svalestup fra prekestolen og uti elva igjen. Laksen hadde gått på nok et lynløp, denne gang rett mot der jeg stod. Og når den kjente motstand igjen, føk den i hundre over mot den andre siden igjen, like mye over vann som under. Hadde jeg ikke lynkjapt løsnet litt på clutchen igjen der, hadde nok enten jeg havnet uti elva, stanga brukket, eller lina gått tvert av i knuten. Utstyret hadde aldri tålt å holde igjen noe slikt, laksen hadde krefter som var hinsides. Rett og slett umulig å holde !

-”Dette er det verste jeg har vært borti, for en gærning av en laks”, kauket jeg oppi ura til hjelperen som stod der klar med hoven. Han hadde store klinkekuleøyne han også nå.

Endret November 18, 2009 av sølvreven

[storlaksen16]

og nå skal du holde oss på pine benken enda en stund:P trur lærern er litt sur for dette for sitter og leser her i stedet for å følge med på tavla hehe

[sølvreven]

og nå skal du holde oss på pine benken enda en stund:P trur lærern er litt sur for dette for sitter og leser her i stedet for å følge med på tavla hehe

Følg med i timen, for ellers kan du bli bussjåfør

[nanablag]

Følg med i timen, for ellers kan du bli bussjåfør

Er du bussjåfør?

[sølvreven]

Er du bussjåfør?

He he, faktisk. Men utdannet radio/TV-tekn. Jobbet som serv.sjef hos Thorn Utleie A/S i 26 år, men nå en perfekt jobb for en lett aldrende mann, med sans for mye fri når fisken biter

[sølvreven]

Laksen roet ned etterhvert, og det var helt slutt på de ville utrasene. Den hadde nok brukt mesteparten av kruttet, som en sprinter. Jeg fikk pumpet den over strømmen og helt inntil steinene like utenfor der jeg stod. Men den hadde likevel endel igjen på reservetanken. Ikke at det var så mye krefter igjen i den, men den brukte alle sine lure knep for å unngå å komme opp til overflata. Så den stilte svømte meg snuten skrått ned mot bunnen for å gjøre mest mulig motstand. Har sett mang en laks gjøre slikt, og noen med vidåpent for å gjøre seg enda større. Ikke enkelt å trekke en slik storlaks opp fra bunnen. Fiskekompisen gjorde seg klar med hoven skrått nedstrøms der jeg stod. Huff det var noen fæle steiner rundt oss, men hva skulle man gjøre. Det var ikke akkurat noe bedre andre plasser. Dette var faktisk beste plassen å kjøre laksen fra da det tross alt var en liten åpning i skogen bak så jeg fikk noen meter ned til fisken, og kunne styre den litt. Men det var umulig å se laksen nedi den urolige elva. Den gikk i sirkler der nede, ganske så dypt. Javel, vi får lirke den litt opp for hver gang den snur, og lure den over kanten på hoven. Der så vi såvidt snurten i den, men den dukket like kjapt og unngikk hoven. Men nå var den iallefall på første visitt ved overflata, så da var det nok like før. Jeg lurte den litt med å slikke litt og la den få kjøre en liten karusell nedi dypet igjen, la ned stanga 1 meter og strammet clutchen ørlite. Og akkurat idet den vendte nede ved bunnen pumpet jeg sakte opp stanga med hardere press, og jeg følte at den kom som skutt opp fra elva.

-No kjæm`n, sa jeg til hovmesteren.

Han la ned den svære hoven imellom kampesteinene som halvveis var under vann med halve ringen over vann. Og der kom en sølvglinsende torpedo opp fra dypet i en jafs og rett mot hovkanten. Kompisen lurte hoven kjapt over hodet på laksen, og den stupte selv nedi hoven.

-Perfekt, akkurat som jeg skulle gjort det sjøl, kauket jeg så kompisen holdt på å bli tunghørt.

Stakkars mannen, han var blaut opp til leggene, han hadde bare støvler på seg :-)

Men jeg tror ikke det gjorde noe, han pleide å være blaut rett som det var. Særlig de gangene han ramlet på elva !

-Æ ofre livet for laksen, har itj nokka å sei, var den faste kommentar.

Jeg tok tak i hovkanten og hjalp til med å bære laksen gjennom buskaset flere meter opp til veien, med ham hesblesende etter. Og vel oppe på platået kunne vi bivåne den praktfulle laksen som virkelig hadde satt inn turboen. Må være en av de største mellomlaksene jeg hadde tatt, ja den var bortimot 6,8 kg. Og godt med lus hadde den. Ja denne hadde ikke brukt mange timene oppe i elva, ikke rart den hadde så mye krefter. Den skulle sikkert helt oppe i Haltdalen på et run. Slike bajasser stopper aldri. Har sett noen flak med stor smålaks på 3-4kg. jage oppover elva til og med under flom. Hundrevis av dem, og det er skikkelig vanskelig å få dem til å bite, uansett om marken er aldri så fin og fristes rett foran snuten på laksen.

Markkroken satt godt fast et stykke inne i kjeften på mellomlaksen.

De 2 andre karene hadde satt seg ned i ura igjen rundt bålet, og vi bar laksen oppover og viste den fram.

-Flakskaill, du fikk en læll, din forbaska heldiggris. :-)

Nå var vi 4 mann som satt rundt bålet og sang så det ljomet helt ned til Kvål !

-Det e itj nå fesk i elva, det e itj nå fesk i elva. Danskene og noen nordmenn langs hele den andre siden glante over til Ivo Caprino-figurene som satt i ura og spiste gråstein, skyllet ned med den fineste konjakk. De fisket på hardingen, det gikk laks som bare rakkern. Men det skjedde ganske så lite, så vi måtte holde underholdningen for oss selv. Så sånn ebbet nok en vanlig dag ut ved Gaulas bredder. Tror ikke det ble noe tidligfiske dagen etter nei. (Jaja, man vet aldri).

Hender ganske så ofte at Silver lurenipper på dramglasset, når lukta av laks blir for stram. Og lurer seg opp lenge før skallebanken til de andre hadde gitt seg :-) Man kan aldri stole på en rev !

Endret November 18, 2009 av sølvreven

[veg]

[sølvreven]

Jasså gett

Du driver og psyker deg opp til sommeren. Jeg liker din innstilling ! Det blir noe stort av deg gutt, som laksefisker

Og du har tiden foran deg, jeg begynte ikke å fiske storlaks før jeg var 34 år !!!! (Heldigvis)

Ikke glem EMIL nåda, den forgrømmande ongen.

-"Inn i snikkarboden med deg Emil, og spis GULL Gråstein"

Endret February 16, 2010 av sølvreven

[veg]

jada, følger med på han og