Svein Gabrielsen

Flott rapport!

Søkke + mark fungerer veldig bra og 10 gram vil passe mange steder. Andre plasser kan det å bare sette på noen splitthagl være nok. Lurt å ha med noen tunge også så du kan fiske i dype strømfylte kulper/områder også (der står jo gjerne de største ) . Men fint med spinner og små sluker også. Som du så i lenken er det fint å ta utg.pkt ved brua du kjører over når du skal til sommerland. Både oppover og nedover. Jeg likte meg best oppover men mange fine plasser nedover etter å ha fulgt elva en 10 minutters tid. Kan ikke huske at det var noen fine teltplasser så velger du bøelva kan det være en ide å bo på camping. Vi liker oss godt på Beverøya. Var der senest for 2 uker siden Ang "ny bruker " så er det bare at jeg glemte passordet og den eposten passordet var knyttet til var ikke aktiv lenger. Etter flere forespørsler til fiskersiden uten at de klarte å løse problemet opprettet jeg heller bare en ny bruker

Her kan du (hvis bøelva er interessant ) lese litt om elva. Bildene jeg lastet opp er borte men mye info

Bøelva er jo også en mulighet. Mye ørret og artig å fiske i. Billig kort og gratis for unga. Men du som voksen må ha løst fisketrygd siden det er en og annen laks der. Har du ikke det blir det litt dyrt småørret fiske. Du kan jo vurdere bøelva ovenfor lakseførende del men der er ikke jeg kjent

Takk for tips - skal prøves neste gang

Ja, det var speke karer de med kanoen. Og ja - de skulle fiske

Etter å ha tenkt på det i mange år fikk jeg endelig tatt med ungene på tur i Femundsmarka. Jeg var mest nysgjerrig på Røa-elven som renner fra Roasten og ned til Femunden da jeg både har lest, sett bilder og hørt mye bra om hvor fin den elva er. Men det fristet også litt å komme opp i høyden, over tregrensa. Etter å ha sjekket litt på nett og hørt litt på diverse facebookgrupper hadde vi lagt en plan – og torsdag ettermiddag (etter jobb – ikke ferie helt enda, bare avspasering på fredagen) kjørte vi av gårde. Det er litt langt til Femunden. Ca 3 timer og 3 kvarter fra Veitvet og opp til sørenden av innsjøen. Og så kommer kjøring derfra og til campingen vi har valgt oss ut. Vi hadde vurdert mange alternativer. Og det man bør tenkte med når man velge startpunkt – enten det er snakk om overnatting på campingplass eller om man bare skal parkere bilen – er hvor ferja/båten går ifra. Innsjøen er diger så det er veldig greit å bli fraktet til et punkt hvor man starter turen. Og den mest populære startplassen (eller sluttplassen) er Røa-oset. Og her går ferja innom hver dag. For de som kommer sørfra er Elgå et greit sted å ta ferja Femunden II fra. Vi valgte en litt annen løsning. Vi dro til Femundshytten (ringte først selvsagt) og leide hytte der og ble fraktet over til noe som heter Storvika dagen etterpå. Samtidig avtalte vi å bli hentet på Røa-oset kl 14:00 på søndag. Fordelen med å dra til Storvika er at det er kort å gå opp til Røvoll hvor det ligger en rekke vann 775 m.o.h. som visstnok skal være brukbart med fisk i + at det er veldig åpnet og fint. Turen opp tok 1 times tid og du verden så flott det var der oppe! For oss som er vant til å gå rundt i tett skog var det utrolig deilig med så åpnet landskap. Ekstra moro for unga var at det gikk masse reinsdyr omkring der. Vi fant en super teltplass og koste oss med god mat + litt fisking. Men fisken var ikke mye bitevillig. Omsider fikk Silje en på aktivt fiske med mark, men det var tydelig at det ikke var det store bittet. De andre fiskerne vi møtte på kunne fortelle om det samme – veldig dårlig fiske. I skumringen ble det riktignok mere aktivitet og både vi og de andre fiskerne hadde flere napp – og ørreter på som hoppet høyt i været før sluken løsnet. Jeg fikk en på land etterhvert. I det lille mørket som var prøvde jeg å harve – og 2 ganger var det ørret som tok marktugga uten at noen av de kom på land. Det ble imidlertid ikke skikkelig mørkt. Hadde vært artig å teste der en mørk kveld i august… Dagen etterpå – lørdagen – våknet vi til fantastisk vær. Vi spise bacon og tok noen kast før vi pakket sammen teltet og gikk ned mot Nedre Roasten som altså er en del av Røa-vassdraget. På turen gikk vi forbi mange vann så det hadde absolutt vært spennene og testet litt mere her oppe – men det får bli en annen gang. Vi ankom Røa-vassdraget nede hvor elva renner ut av Nedre Roasten og fulgte elva nedover. Her var det mange fine fiskeplasser! Vi valgte å gå på sørsiden – motsatt side av der hvor den merkede stien gikk. Og grunnen til det var at man skulle se mer av elva med å gå på denne siden. Etter hvert fant vi en super teltplass hvor vi slo leir. Her møtte vi på et par karer som var i ferd med å bære en kano opp til Roasten. De hadde brukt 6 timer så langt! Hardt strev, men belønningen får de når de kommer opp og kan padle rundt der oppe i 2 uker! Vi rakk ikke å fiske så mye i Røa-elva, men på veien ned dagen etterpå fikk vi testet litt i noen av kulpene og fikk en del ørreter i steke størrelse. Det var veldig artig å gå nedover og ta et kast her og et kast der + hale opp småørret – så neste gang vil vi sette av mere tid til det. Da vi hadde 10 minutter igjen å gå til båten begynte det å sprutregne, så det ble ikke noe høytidlig farvel med Røa-vassdraget. Vi bare heiv tinga i båten og kjørte! Alt i alt var dette en super tur med skikkelig flott natur! Fisket var ikke all verden, men godt nok til det var litt morsomt – og det finnes jo helt klart potensiale for reale fangster der. Kort sagt: Dette er en tur vi gjerne tar igjen

Ja, da har Mattilsynet avslått anken, og akkurat nå ser det veldig mørkt ut for fremtidens laksefiske i Drammenselva

Ja - beklager Da er det ikke godt å si hva det var du fikk.

Skal ikke være laue i Nøklevann. Og er det ikke krøkle kan det kanskje være en tynn mort?

Markopphenget - eller takkelet - er jo ( som ford prefect nevner i innlegget over) ganske forskjellig avhengig av om du fisker i en liten grunn elv hvor flomvannføring er på noen få kubikk, eller om du fisker i store elver hvor vannstanden gjerne er på 100 kubikk og mer. I store elver som Drammenselva og Numedalslågen på Østlandet og Otra på Sørlandet bruker jeg følgende takkel som standard - og varierer lengden ned til søkket etter bunnforhold og strømhastighet - og tykkelsen på sena etter hvor brutale fighter jeg forventer å få (størrelse på fisk, strømforhold og evt. muligheter til å følge etter fisken hvis den feks. kommer seg over brekk-kanten) Lurt med tynnere sene ned til søkket - og greit å bruke slangesøkke der det er lov. ( Pga fare for spredning av gyro og annet er det viktig å å ikke bruke slangesøkke i en annen elv etter at du har brukt det i en elv da det fort kommer litt vann inn i slangen.) Miljøsøkker er et fint alternativ. Enkelte andre bruker motsatt - kortere fortom til marken og lengre ned til søkket. Og tanken er vel å få løftet marken litt opp fra bunnen. De får laks de også - så du får prøve deg litt fram og se hva du har mest troa på selv

Vi var på skøytetur på Steinbruvann i dag. Og noen hadde borret flere hull så vi kunne konstatere at det var over 20cm stålis. Flere andre skøytegåere. Likevel sto det to damer på land og ropte at isen ikke er trygg Vi kunne gått bort til de og takket for omtanken, og så vist de hullene hvor de kunne se istykkelsen. Det kunne vi ha gjort, men vi dro heller over på andre siden der det ikke var noen som ropte (Man blir litt lei disse bedreviterne )

Hvis Mat-tilsynet ikke ombestemmer seg betyr det kort sagt slutten på lakseeventyret i Drammenselva. Så det er absolutt dramatisk. Foreningen har sendt klage og de som er interessert kan lese mer om det på FB-siden deres:

Er dype områder i Sognsvann også - i hvert fall ned mot 17 meter, nordøst i vannet. Noen ganger står det mye fisk der

Først vil jeg takke PeterSL for at han dro i gang julekalenderen i år! Vi på Fiskersiden trenger initiativtakere – akkurat som resten av verden Årets kalenderbidrag fra meg blir et lite dykk i slukboksen min for å se på gamle sluker. Og jeg må med en gang si at jeg angrer veldig på at jeg ikke starter på dette innlegget tidligere og fikk bedre tid – for du verden så mange artige minner som dukker opp. Men førjulstiden er travel – så det får bli et lite dykk i slukboksen og ikke et stort. Det som slår meg når jeg ser gjennom slukene, er at selv om det stadig kommer nye spennende sluker som må testes, og selv om noen av disse fisker skikkelig bra - så holder de gamle stand. De nye slukene, wobblerne og spinnerne blir supplement til de gamle i stedet for å overta. Stort sett. Nå tenkte jeg å se litt nærmere på noen av slukene som har fulgt meg gjennom livet og som har gitt gode fangster For enkelthets skyld holder jeg meg i hovedsak til sluker til fettfinnefisker, lett gjeddefiske og lett kystfiske. Dropper også sluker jeg så og si bare bruker til laks. Jeg gjør meg raskt ferdig med de suverene klassikerne som fortsatt selger som hakka møkk: Møresilda, Sølvkroken spesial, Lilleauren, Jensen pirken og standard Rapalawobblere. Disse fisker skikkelig bra og vil nok fortsatt være å finne i butikkene etter at vi som leser dette har reist til de evige fiskeplasser. Jeg skal heller ikke bruke så mye tid på gamle klassikere som jeg ikke bruker så mye lenger. For det er noen sluker jeg har brukt skikkelig mye og fått mye bra fisk på i årenes løp - men som av en eller annen grunn har falt litt fra de siste årene. Det er Toby - sluken jeg fikk min første laks over 10 kg på, Stingsilda som var mitt absolutte førstevalg da jeg som barn/tidlig ungdom fisket på bryggene i Altafjorden. Storauren som var min favorittsluk til gjedda på slutten av 80-tallet. Koster, som var en av mine absolutte favoritter til laks, sjøfiske fra land og litt større elveørret fram til de gjorde noen endringer på den slik at "magien" ble borte., Storlaksen som jeg brukte mest i sjøen+ til gjedde og ørret. Og Mosca-spinneren som fungerte på alt fra laks til sik Min første laks over 10 kg. Året er 1990 og i bakgrunnen ser vi Tana Bru. Og sluken er Toby 12 gram. I de grunne strykene i Tanaelva var lette livlige sluker et godt valg Koster: Nederst er den siste versjonen som fisket bra. Øverst er aller siste versjon. Ikke store synlige forskjellen, men stor forskjell i effektivitet. Flying condom Dette er den nyeste av de gamle "Klassikerne" jeg skal omtale nærmere. Det er bare litt over 10 år siden jeg begynte å fiske med denne spinner-typen. Men maken til suksess skal man lete lenge etter. Det viste seg å være en svært god spinner til laks og ørret. Og merittlisten ble lang bare i løpet av de første årene jeg brukte de. Og det var spesielt den gule 20-grammerne fra Mepps som dominerte, men også den fluoriserende røde også fisket skikkelig bra. Det er Karleif på forumet her som introduserte meg for denne sluktypen gjennom et innlegg her på Fiskersiden i 2007 ( https://www.fiskersiden.no/forum/index.php?/topic/26811-endelig-satt-storlaksen/ ) og da jeg testet den ut ga den raskt resulter både på Østlandet, Sørlandet og til og mer i barteland. Og både til laks og ørret. Den fisker godt nesten uansett hvordan man fisker den. Men det er 2 metoder som skiller seg ut som ekstra effektive synes jeg. Det ene er å la den sveipe over brekk-kanten som en flue fisket med fluestang. Det andre er (gjerne i litt dypere høler) å kaste oppstrøms slik at den kommer inn i en bue foran deg. Da kommer den tydeligvis svært provoserende imot fisken og resulterer i voldsomme hugg. Ellers fungerer vanlige oppstrøms kast bra med denne spinneren som for andre spinnere. I Danmark er denne sluktypen mye mer populær enn i Norge så på danske nettbutikker finner man gjerne et stort utvalg. I Norge får man kjøpt en variant som kalles Salmon seeker fra Abu - som er en tyngre variant med ganske kort "hale". men pga tyngden kommer den lenger ut og går dypere. Den fisker ikke fullt så bra som en vanlig Flyng C, Men forhold til andre ordinære lakse-spinnere over 30 gram fisker den veldig godt. Har mange ganger opplevd at den har reddet turen i diverse lakseelver både på Østlandet, Sørlandet og en gang også i Nordland. (Beiarelva) Gjennombruddsfisken min med Flying C, og min første laks i Otra. Begge deler var starten på hvert sitt eventyr. Grunnen til at den ordinære flying c ikke brukes mer i Norge enn det den gjør er nok i hovedsak den dårlige tilgjengeligheten i norske butikker. Men kanskje også litt at det sluktype du må bli litt kjent med egenskapene til før den virkelig begynner å levere resultater. Flying C er god på ørret også – her har en halvannenkilos fra Randselva latt seg friste. De to øverste er Salmon Seeker, resten er varianter av Flying C. Tasmanian devil Min første Tasmanian devil kom jeg borti en gang på 90-tallet og skepsisen til denne litt rare sluken ble etter hvert byttet ut med begeistring. Den fisket godt. Og hadde en egen evne til å lokke opp treg fisk som ellers bare sto på og sturet på bunnen og ikke reagerte på den andre man serverte den. Den fungerer helt topp på markaørret og ordinær elveørret, samt at den fungerer helt ok i sjøen etter et utall arter. + at mange bruker den til trolling og dorging med godt resultat. Men der den virkelig kommer til sin rett er i gyteelvene til laks, sjø-ørret og brunørret. Det virker som om jo nærmere fisken er gytingen jo mer reagerer den på de sprø bevegelsene til en Tassie - og spesielt hvis den er i litt skrikende farger. Skal selvsagt ikke oppfordre til fiske etter gyteklar fisk, men allerede i august begynner denne sluken å ha «magiske» evner på slik fisk. (på fisk som gyter i okt/nov) Husker spesielt en gang på 90-tallet da jeg sto nedenfor Ankerbrua i Akerselva og fisket laks. I august. En fyr som kom innom tittet med stor mistro på den skrikende Chartreuse Tasmanien min som jeg kastet oppstrøms og sveivet inn i overflaten mens den føyk fra side til side. Han tittet enda mer mistro på de 2 laksene som lå ved siden av meg – og så på sluken igjen. Husker ikke hvordan det endte akkurat da – men hvem vet? Kanskje han ga den sluk-typen en sjanse han også. Panther Martin spinner I riktig gamle dager - skikkelig lenge siden - var Droppen min favorittspinner til ørret og røye. Og da vi i 1982 flyttet til Modum merket jeg at den fungerte supert på ørreten i Drammenselva og abboren i skogsvannene Også. Men så en dag på midten (kanskje litt mot slutten) av 80-tallet var jeg inne på en sportsbutikk i Mjøndalen og ble introdusert for Panther Martin spinneren. Og kort sagt så utkonkurrerte den Droppen i løpet av kort tid. Nå når jeg skriver dette får jeg litt lyst til å fiske med Droppen igjen - for jeg har jo noen liggende - men om jeg gjør det blir det første gang på denne siden av millennium-skiftet PM-spinneren er kjempegod i mange situasjoner. Men det spiller naturligvis en rolle hvilken fargekombinasjon og størrelse man bruker. For å gjøre en lang avhandling veldig kort: Jeg har boksen full av PM-spinnere i alle str fra 2 gram til 15 gram, men de utgavene jeg nå (etter å ha eksperimentert med de forskjellige typene gjennom et par tiår) har størst tro på er de på bildet under: 6 grams svart med gule prikker suveren til skogsvannsfiske etter ørret og abbor. 6 grams gul med blank skje er supert alternativ i skogsvannene spesielt når det er sol. Og 9 grams gul med blank skje har merkelig stor tiltrekningskraft på smålaksene i Akerselva og andre elver som renner ut i Oslofjorden. I tillegg bruker jeg også kobberutgaven en del, spesielt etter harr og røye. Her har Silje fått en fin ørret i Oslomarka – på 6 grams blank og gul PM-spinner. Og her har Silje fått en smålaks – på 9 grams blank og gul PM-spinner. Noen ganger fungerer de små utgavene (2 og 4 gram) best, og både 12- og 15- grams-utgaven har flere ganger lokket grov ørret, spesielt i elv. Men jeg tar meg ikke tid til å gå nærmere inn på det nå. På 80-tallet lagde de også noen store PM-spinnerne var på 20 og 28 gram (hvis jeg husker riktig). De var helt rå etter små- og mellomstore gjedder i Bergsjø + de med jevne mellomrom klarte å friste laks og større ørret. Jeg mistenker at de sluttet å produsere PM-spinnere av denne typen rett og slett for å redde fiskebestanden i verden (OK, det var en liten overdrivelse) Det finnes noen produksjoner av større PM-spinnere i nyere tid også, men de har en annen konstruksjon og er ikke like stor fare for fiskebestanden. Viking Herring Min første Viking Herring fikk jeg fra min far (som hadde fått den som vedlegg til et tidsskrift eller noe slikt) i 1994. Litt artig var det at jeg fikk den overrakt på sykehuset i Drammen da jeg ble far og han ble bestefar - og han sa litt spøkefullt at det måtte jo være en fin "pappa-gave" til meg. Og det var det jo. På den tiden var jeg veldig ivrig på fiske i Indre Oslofjord (er vel ivrig nå også - men nå blir det bare en tur dit nå og da) så sluken ble raskt testet. Og kort sagt: Den fungerte som bare det! Torsk på 6.4 kg Fornebu 1996. På Viking Herring blå/sølv 15 gram. I sjøen er det naturligvis ofte blå/sølv som blir brukt. Både i den tynne 15 grams-utgaven som kan fiskes sakte men samtidig være livlig. Og den mer kompakte 22 grams-utgaven når man trenger lengre kast, fiske dypere, eller når man ønsker å fiske den raskt uten at den spretter opp i overflaten (selv om det kan være lurt noen ganger - at sluken spretter i overflaten altså) Men Viking Herring er absolutt ikke en ren saltvannssluk. Sluken fungerer glimrende i ferskvann også - både til ørret, gjedde, abbor og laks. Da også i andre farger, og i hele vekt-spennet fra 7-40 gram. Den har mange konkurrenter - bruksområdet er jo ganske likt som for Møresilda, Toby og en rekke andre tilsvarende sluker - men den har ingen problemer med å forsvare sin plass i slukboksen. Rapala Husky Jerk – en super wobbler både i saltvann og ferskvann - men kanskje aller mest til elvefiske etter ørret. Og da kastet ut uten søkke eller bombarda. Å fiske med "frittkastet" wobbler i ørretelver er veldig populært da det både er effektivt og gjerne gir store ørreter, og på dette området er det et enormt utvalg av wobblere. Husky jerk i fargen blå/sølv/orange i 10 cm er en av mine 5 mest brukte wobblere til slikt fiske, og er førstevalget på tidlig fiske i f.eks Drammenselva (den gang det var lov å starte fisket i mars der feks). Av tidshensyn skal jeg ikke gå inn på fisketeknikk med denne wobbleren, men det kan gjøre seg med litt rykk og napp mens man sveiver den inn. En real ørret som lot seg friste av Huskyen. Vil bare nevne at jeg forsøkte å sette den ut igjen (før jeg tok bildet i snøen selvsagt) men den var rett og slett ferdig etter en altfor lang kamp i sterk strøm. Å la seg friste til å bruke veldig tynn sene for å kaste wobbleren ekstra langt har sine ulemper. Favoritt Må også nevne sluken favoritt som leverer sjø-ørret jevnt og trutt. Denne begynner å bli litt vrient å få tak i, men finnes i enkelte butikkhyller. Det er 12 grams blå/sølv som er favoritten min her. Her viser Water wolf-kameraet en sjø-ørret som ombestemte seg i siste liten – men det er det mange sjø-ørreter som ikke har gjort. Den fungerer selvsagt bra i ferskvann også. Her med en noe eksotisk fangst Ellers er det masse sluker det kunne være artig å mimre litt om. Men det får bli en annen gang. Takk for meg