FRIFO-konferansen 2009

[piscator]

Har nettopp kommet tilbake fra FRIFO (Friluftslivets fellesorganisasjon) sin årlige konferanse Forskning i friluft 2009. Det ble tatt opp mange interessante tema for oss her inne. Her skal jeg si noe om forskningsresultater knyttet til hvorfor folk driver med jakt og fiske, motsetninger mellom by og land, som gjerne kan ses i perspektiv med motsetningene overfor C&R.

Oddgeir Andersen og Bjørn P Kaltenborn har sett på rekrutteringen til jakt, hvorfor folk jakter, og hva de opplever som barrierer. Det interessante er at man ser det samme i jakt som i fiske; opplevelsen betyr totalt sett mer enn kjøttet, enda jakt jo innebærer at man MÅ drepe byttet, og således at man ender opp med et stykke mat uansett. For øvrig betyr matauk mer på landsbygda. Dette er helt i tråd med mønsteret man ser når det gjelder C&R.

Bjørn Egil Flø og Katrina Rønningen ved Senter for bygdeforskning hadde sett nærmere på elgjakta, og dens sosiale rolle i lokalsamfunnet. Det hevdes at moderne kommersialisme truer den lokale elgjaktkulturen og tradisjonene knyttet til denne. Men er dette tilfelle? For det første kunne Flø opplyse at denne tradisjonen kanskje ikke er så lang som mange prøver å gi inntrykk av. Faktisk har elgjakta alltid vært i endring, som det meste annet, og elgjakta slik vi kjenner den i dag, og dens sosiale betydning i lokalsamfunnene har i Norge kun 30-40 års tradisjon.

Og den rollen elgjakta i dag spiller blir forsøkt utnyttet lokalt for det den er verdt. Det handler om tilhørighet, styrking av sosiale bånd, og en slags lokal uniformering, fordi man skal jo stå samlet mot storsamfunnet utenfor. Dette er jo eksakt det samme man ser innenfor sportsfiske generelt, og holdningene til moderne fiskeforvaltning og C&R spesielt. For det er en enorm selvjustis i dette miljøet som kollektivt bremser potensielle endringer; jakt og fiske uten høsting er derfor umoralsk i følge de lokale jegerne, og opplevelse er nærmest et negativt ladet ord, mer fordi lokalsamfunnene ikke ønsker å ta til seg impulser eller la seg styre utenfra, enn på grunn av realiteter.

Og når disse lokalmiljøene nå observerer sterkt synkende rekruttering til elgjakta, er det få ting som bekymrer mer. Men funnene til Flø og Rønningen tyder jo ikke på at det er storsamfunnets kommersialisme som er den stor trusselen her. Den vinner jo eventuelt frem fordi lokalsamfunnenes egne strukturer brytes ned, slik at de lokale samfunnene blir økonomisk avhengig av å slippe til krefter utenfra, som kan tilføre lokalsamfunnene sårt tiltrengte midler. At færre ungdommer ønsker å ta over foreldrenes aktivitet, delvis fordi de er mer åpne for impulser utenfra, og delvis fordi tilbudet av aktiviteter er så stort at kanskje elgjakt taper kampen mot andre ting, er jo kanskje den viktigste grunnen til denne rekrutteringssvikten.

Men det er mye som tyder på at indre sosiale strukturer og motsetninger i lokalsamfunnene har vel så mye å si. For som en grunneier uttalte om ungdom i hans hjembygd som ikke hadde begynt med jakt; ingen kommer fra gard, og da er det vanskeligere å komme med på et jaktlag. Ja, nettopp, hvis man er så opptatt av lokal rekruttering og å tviholde på dette som en lokal tradisjon, må man i det minste være villig til å gjøre slike rettigheter mer tilgjengelig for de i lokalsamfunnet som faktisk er interessert, uansett om de er i familie eller ikke. Derfor virker problemet her mer å ligge hos lokalsamfunnene, deres manglende vilje til å ta til seg nye impulser, deres manglende fleksibilitet og mangel på lokal inkludering, heller enn på storsamfunnets forsøk på å få innpass. Dette burde jo være en tankevekker, både innenfor jakt og sportsfiske.

Alf Odden fra Høgskolen i telemark holdt et interessant foredrag om hvordan det å drive friluftsliv i barndommen var en viktig forutsetning for at man også gjorde det som voksen. Og fiske var den aktiviteten hvor man så dette tydeligst! God mestring gir større gleder, og dermed større sannsynlighet for at man fortsetter med en aktivitet. Og man lærer som regel best når man er ung. Odden berørte også dette med forståelse for aktiviteten fra omverdenen; En aktivitet fremstår sjelden som umiddelbar forståelig for utenforstående, verken hvordan eller hvorfor. Den må læres. Dette er jo noe vi alltid bør ha i bakhodet når vi forsøker å markedsføre og rettferdiggjøre vår aktivitet overfor samfunnet for øvrig.

Til slutt ble det også sagt noen ord om den overordnede forvaltningen. Roar Skuterud fra DN påpekte at det de senere årene hadde blitt en betydelig politisering på fylkesnivå av anvendelsen av forvaltningsloven, ikke minst i forhold til friluftslivet. Og hvilke konsekvenser har så dette i praksis? Jo, det kan gi utøverne en følelse av avmakt, at mulighetene til å påvirke utviklingen er blitt mye dårligere, at dialogen med besluttende myndigheter er blitt dårligere. For eksempel er det jo en potensiell motsetning mellom bruk og vern. Her ble det fra DNs side etterlyst at friluftsorgansisasjonene måtte komme mer på banen. Men det er jo ikke lett å komme på banen når man føler seg fullstendig overkjørt av politiske vedtak, som til og med savner vitenskaplig forankring. Dette er jo uhyre relevant i forhold til forvaltning av fiskebestander og tilgjengelighet på godt sportsfiske. Her burde det være mye å ta tak i!

Endret November 26, 2009 av piscator