piscator

så er vel ikke behovet for kalking like sterkt som i hine hårde dager da nedbøren var sur? Naturlig å trappe ned kalkingen når behovet ikke er der lenger. Ja, noen steder må det fortsatt kalkes, men ny kunnskap har vel vist at mye av kalkingen også har vært "feil".

"vi kan ikke se den grense under vann" - en klassiker!

ikke formanende i det hele tatt! som du selv skriver, gode holdninger er bra uansett hva andre måtte finne på. Og hvis vi skal kunne kritisere kommerse aktører, bør vi jo vise at vi er litt mer bevisste. Hva EN sportsfisker finner på har absolutt ingen betydning for bestandene, men hva alle gjør kan jo samlet sett ha noe å si. Dette er jo en variant av det kjente prinsippet om allmenningens tragedie. Selv om det er mye svarthå og hågjel i norske farvann, og disse artene neppe er truet, er det likevel slik at bruskfisk er en truet gruppe fisk, og derfor arter vi må passe litt ekstra på. Og siden disse artene vel er nærmest uspiselige, er det knapt noen grunn til å kakke dem, selv om det ikke spiller noen rolle om man kakker EN fisk.

fine farger ja. Men til tider en plagsom agntyv. Det sammen med småvoksthet og manglende kvaliteter på kjøkkenet forklarer vel langt på vei dens manglende status? For øvrig vil jeg vel mene at en taretorsk i sin beste prakt kanskje har enda finere farger enn sypike?

artig beretning. Å dra på fjorden i en liten plastbalje høres ut som kamikaze-sport på meg... ja, fisk har svært god luktesans, særlig fisk som lever dypt, i stummende mørke. Det siste snev av lys forsvinner på omtrent 100 meters dyp +/-, litt avhengig av hvor klart vannet er. Fiskearter som lever så dypt trenger derfor god luktesans. Som andre er inne på, å gå overskudd på fiskingen er en ren utopi, og bør uansett ikke være noe mål i seg selv. Målet er vel opplevelsene? Og så er det jo fint om man kan spe på med litt til matbudsjettet i samme slengen. Tør ikke tenke på kilosprisen på den fisken jeg har fått. Hvis man inkluderer bensin, overnatting, reise, i tillegg til alt utstyret, så er vi nok nærmere et firesifret kronebeløp per kilo vil jeg tro. Artig takkelløsning. Her har du jo gjort en oppdagelse mange bruker mye lenger tid på; at det ofte lønner seg å få løftet agnet litt opp fra bunnen. Det samme konseptet har blant annet benyttet av karpefiskere for å løfte agnet klar av bunnvegetasjon (som det gjerne er mye av i vann hvor man fisker karpe), og de som har skrevet om dette har gjerne geniforklart seg selv, på tross av at ideen tross alt er ganske nærliggende? EDIT: for øvrig synes jeg du viser en sunn innstilling allerede i overskriften; "hva lærte jeg på fjorden i dag?" for meg er faktisk dette essensen med fiskingen, at jeg lærer noe nytt på hver eneste tur, og gjør nye erfaringer som kan tas med videre. Fiskingen bør ikke måles ut fra resultater der og da alene, men vel så mye ut fra det at man er inne i en kontinuerlig læreprosess, stadig på vei mot bedre resultater. For hver bomtur er du en tur nærmere drømmefisken!

en gammel falmet sluk kan levere. Erfaringer viser vel at wobblere med litt tannmerker, eller fluer som man har fått fisk på og er litt rufsete, ofte fisker bedre enn agn som tas rett ut av esken. Som det påpekes må kroker (og splittringer) skiftes ut hvis de er rustne, og rust på selve pilken kan også være greit å fjerne, for eksempel ved å legge den i cola natta over.

Kveita er nok ikke spesielt sær å få til å bite, selv om den kan være det. Den største utfordringen i Sør-Norge er nok bestandstettheten. Bestanden har rett og slett blitt så liten at det er vanskelig å fiske målrettet etter kveite i Sør-Norge. Dessuten går kveitene i sør dypere enn de i nord, noe som trolig har noe med vanntemperaturen å gjøre. Og klimaendringer har trolig forsterket dette. Det fins en kveitebestand ute på flere hundre meters dyp i Skagerrak, bevist av sportsfiskere som faktisk har testet dette. Tidligere ble det tatt kveite også kystnært for eksempel utenfor Langesund, men det synes å være en saga blott i dag. Hvis man forsøker på dypt vann i vestlandsfjordene, der det utvilsomt fins kveite, vil man stort sett oppleve å få fisk av arter det er mye tettere bestander av, som blålange, brosme, eller kanskje lysing. Når man tenker på alle andre utfordringene med å fiske på dypt vann, fremstår kveitefiske i sør som en ekstrem tålmodighetsprøve for spesielt interesserte. Da er det bedre å bestille tur til Nord-Norge! Det er en mye kortere vei til kveite, tross alt.

dette er et spørsmål det er umulig å svare presist på. Som du selv er inne på løfter man jo aldri større fisk etter sena, slik at bruddstyrken kan være mye lavere enn vekta på fisken. En fisk nedsenket i vann veier svært lite, fordi fiskekroppens tetthet så vidt er over 1, og med fylt svømmeblære vil jo fisken i praksis flyte, eller ha samme tetthet som vann. Dersom man heiser for eksempel en brosme opp fra stort dyp vil magesekken som regel vrenges ut på grunn av trykkfallet, og fisken vil i praksis flyte opp, uansett hvor stor den er. Det som bestemmer hvor stor fisk man kan ta på en bestemt linetykkelse er derfor hvor hardt fisken kjemper, og hvilken slitasje sena eventuelt blir utsatt for. Et multisnøre som tåler 15 kilo ferskt har kanskje en diameter på 0.20-0.25 eller der omkring. Så lenge sena er intakt er det utrolig hvor stor fisk man kan taue inn på slik sene, spesielt med en god stang og en jevn og fin slurebrems som effektivt tretter ut fisken. Så kommer fiskerens rutine og evne til å holde hodet kaldt i tillegg. Det er nok tatt mange store kveiter på braid helt ned i 0.25mm tykkelse. Rent personlig har jeg pleid å bruke 0.40 braid til kveite, IKKE på grunn av bruddstyrken som sådan, men fordi jeg da har hatt mer å gå på med hensyn på slitasje. Nå har jeg gått ned til braid i diameter 0.30 eller der omkring, med en bruddstyrke på omkring 30kg. Det er mer enn bra nok, og det har kommet nye typer braid på markedet som er mer slitesterke. Tynnere braid blir i mindre grad tatt av strøm, slik at man ikke så lett mister bunnkontakten. EDIT: i tillegg til senas diameter og slitasjestyrke, og det øvrige utstyrets kvalitet er det også viktig å bruke riktige knuter, som i minst mulig grad reduserer bruddstyrken, og som tåler slitasje. En kjede er aldri sterkere enn det svakeste leddet som kjent.

he he, det er delte meninger om isfiske. De fleste synes vel av naturlige årsaker at isfiske er mindre behagelig og fristende enn fiske i sommerhalvåret. Men gitt at forholdene er fine; dvs et par kuldegrader, og tørt vintervær uten for mye vind, er det ikke særlig problem å kle på seg slik at man ikke fryser. Og isfiske kan gi store opplevelser, noen steder gir isfiske større sjanser for gode opplevelser enn sommerfiske, særlig gjelder dette røye, men også tildels abbor i enkelte vann. Når isen legger kommer man til overalt, og det er jo noen vann der det ikke er mulig å sette ut båt, eller hvor det er vanskelig å komme til langs bredden. Slike steder kan man gjerne fiske mer effektivt når isen ligger.

det er viktig å verne om sine favorittplasser. Slike er sårbare, og det er utrolig hvor konsentrerte og små de kan være... Jo da, det var is sist vinter, men det er slett ingen garanti lenger. Isen legger seg i snitt en måned senere enn før, og blir liggende nesten en måned kortere om våren enn den gjorde for 30-40 år siden. Det betyr også at isen er tynnere, og svakere, og dermed farligere, enn den var tidligere.

som andre skriver, stanga er fullt brukbar til lettere fiske i sjøen, men man vil nok fort erfare dens begrensninger, fordi man gjerne vil bruke litt tyngre sluk for å kaste lengre. Jeg vil også tilføye at det ikke bare er anbefalte kastevekter som er utfordrende her. En stang på sju fot er i korteste laget for dette fisket, på samme måte som den blir litt i korteste laget under ørretfiske i fjellvann. Så til standard spinnfiske langs kysten til jeg anbefale en stang på 9-10 fot med kastevekter fra 10-35 gram eller noe sånt. En sjufotsstang med kastevekter 5-15 gram passer best til spinnfiske fra båt etter abbor og ørret. Da kommer en kort stang til sin rett, særlig når fisk skal landes. Og fordi man er ute i båt trenger man sjelden å kaste noe lengre enn 30 meter eller så.

på midten av 1990-tallet var Årungen et veldig bra isfiskevann, og det ble tatt mengder med pen abbor der i løpet av et par sesonger før det roet seg ned. Lite C&R den gangen... mye fisk i str 0.5-1.2kg. Få som var større dog. Erfaringene til TeddyBJ tyder vel på at det kan bli bra fiske der til vinteren. Hvis det blir is som bærer da? Klimaendringene har utvilsomt forkortet isfiskesesongen i de lavereliggende strøkene på Østlandet.

den avbildete stinger-kroken fungerer utmerket. Som Erik skriver festes den best til agnfisk eller shad-hale med strikk. Den røskes lett løs, men det er litt av poenget. Utfordringen er alle småbrosmene ("lubbjävler") som hele tiden roter til takkelet, som gjør at det må justeres. Apropos selvmotsigelsen Erik skriver om, så har man lite nytte av en sirkelkrok i kjeften på agnfisken, hvis fisken likevel krokes i stingeren, som den klart oftest gjør. Men man kan naturligvis bruke en sirkelkrok bak også, istedenfor en stinger. Da har man ihvertfall et konsekvent opplegg. Dette har ikke jeg testet ut, men det fungerer nok i tilfelle best med agnfisk. Til shad kan man ikke basere seg på at fisken kroker seg selv, som jo er hensikten med sirkelkrok. Skjønt det skjer jo av og til at kveita sluker hele shaden...

Asp over 3kg er å betrakte som store. Tradisjonelt har Øyeren vært stedet der sjansene for virkelig stor asp, dvs eksemplarer fra 4-5 kg og oppover, har vært størst, men det tas jo av og til fin asp i selve Glomma, og som det nevnes i Nitelva og Leira. Den legendariske Dynovika ved Lillestrøm var jo en slags hotspot for asp, men ble jo etter hvert veldig hardt fisket. Jeg har ikke vært der på flere år, så jeg vet ikke hvordan ståa er i dag. Men for 20 år siden +/- var det ganske greit å få asp der, selv om de fleste lå på 1-2kg, og 3+ eksemplarer var svært sjeldne. På tross av alle timene jeg brukte på asp den gangen, og alle aspene jeg fikk, var det vel bare et par-tre eksemplarer som så vidt var over to kilo.

ja, det er vel 3.5-4kg som er naturlig å gjette på ut fra bildet. Det er en stor asp, særlig når den er tatt i Glomma, og ikke i Øyeren.

det er en asp ja. Et flott eksemplar også! gratulerer.

når det gjelder haspel til sjøfiske (seifiske for eksempel) bruker jeg Penn Slammer (ny type) i passende størrelse. Veldig solide saker. Kraftig slurebrems. Anbefales. til kveitefiske har jeg en Penn Regiment travel 30lbs, som jeg synes fungerer alldeles utmerket. En kompis har samme stanga og tok ei 80kg+ kveite på den i sommer. Det gikk helt greit... har også Penn overseas i samme dimensjon som også er bra. har ikke prøvd Fathom-sneller, men på generelt grunnlag vil jeg si at det eneste som duger til kveite er sneller med spakbrems.

som TT skriver er det fisk i Bessvatn også. Og Russvatn som man passerer før man kommer til Besseggen (når man går fra Memurubu), men som ligger litt lavere, er jo et legendarisk fiskevann fra gammelt av. Hvordan det er i dag vet jeg ikke.

Jo, det er vel egentlig konsensus om dette. Men når en forsker skriver om makrellbestandens oppsving som en del av bildet, som sikkert er riktig, men unnlater eksplisitt å nevne at makrellen ikke er årsaken til at Oslofjorden som økosystem sliter, da skapes et feilaktig inntrykk, som kan "misbrukes" til ikke å gjøre noe med situasjonen.

morsomt at Årungen har tatt seg opp igjen som abborvann! Naturligvis umulig å vite om en muligens 2+ abbor man mister er over eller under grensen, men åkkesom forteller jo erfaringene dine at potensialet er der. Hvis de fiskene du har vist bilde av er representative kondisjonsmessig for Årungen er neppe en 47cm fisk 2kg. Det er veldig sjelden fisk under 50cm er 2+ i Norge. Men en 47cm abbor er uansett stor, og har den først blitt så stor kan den gjerne legge på seg et par centimeter til... og du peker på den viktigste faktoren for å få slik fisk; å fiske MYE. Det handler i høy grad om statistikk og sannsynlighet om man skal råke på slik sjelden fisk. Og antall timer brukt er antageligvis en viktigere faktor enn såkalt dyktighet... (?)

nettopp. Selv om artikkelen om makrell sikkert er korrekt isolert sett, kan den gi et feilaktig inntrykk at makrellen er ÅRSAKEN til problemene i Oslofjorden. Det er den neppe, noe også dine erfaringer langt på vei bekrefter. Men når man gir et slikt inntrykk vil mange lett kunne hoppe på den enkle konklusjonen, og dermed ikke få motivasjonen som trengs for å ta tak i det som virkelig er problemet i Oslofjorden.

ja, man har i det minste en sportsfisk, kanskje ved siden av sjøørret og havabbor? Og du er selv inne på faktorer man burde ta tak i. Men jeg er redd for at makrellen kan bli en sovepute for politikere til ikke å gjøre noe, selv om den er en del av problemet. "Se fjorden er full av makrell, her er alt bare fryd og gammen..." og siden makrellen ikke nødvendigvis er en årsak, men muligens et indirekte resultat av de andre faktorene, synes veien enda lenger dessverre...?

https://www.dagbladet.no/meninger/dette-er-dramatisk-for-oslofjorden/74094752 viktig og tankevekkende artikkel om ståa i oslofjorden, og makrellens rolle i det vi ser nå. Bestrider ikke noe av det som står i artikkelen, men det mangler et viktig perspektiv slik jeg ser det. Selv om økningen i makrellbestanden i Oslofjorden åpenbart henger sammen med en større generell bestandsøkning i nordlige farvann, er dette ÅRSAKEN til at Oslofjorden har blitt ødelagt? Eller er det andre årsaker til at de andre artene sliter, og som har ført til at bordet har vært dekket for makrellen? Hadde vi sett det vi nå ser hvis økosystemet i utgangspunktet hadde vært sunt og friskt? Hva er høna og egget her?

karuss har kommet hit til landet via mange veier. Det er riktig at den historisk sett ble satt ut i mange dammer knyttet til klostere som mat i fastetiden. Senere har den blitt spredt av menneskets hjelp til mange andre lokaliteter, for eksempel som "vannrenser" i mange gårdsdammer. Tror også karussen i mange av de bynære vannene i Oslo er en slik sekundærutsetting i relativt sett nyere tid. For øvrig har genetiske undersøkelser vist at karussen i de større vassdragene, som Glomma (ja, det er en karussbestand i nedre Glomma, ikke spesielt enkelt å fiske etter...), etablerte seg der etter den siste istiden, da den vandret inn sammen med mange av de andre karpefiskene. Så karussen har vært en del av norsk fauna mye lenger enn gjennom utsetting gjort av munker.

gratulerer med flott piggvar Ølgylt! den er høyt oppe på ønskelisten min. Jeg er ikke inne på noen artsfiskesites. Tør jeg spørre om vekten på piggvaren. Blitt lite fisking her også i varmen. Kun noen pir og ei økt etter berggylt, med kun en suppefisk som resultat. Men med væromslaget og litt kjøligere vær er det kanskje på tide å sjøsette abborskuta?