piscator

Kysttorsken er jo alltid tilgjengelig, men også den er opptatt med (forberedelser til) gyting på denne tiden, og samler seg gjerne rundt gyteplassene. De er jo ikke alltid like lett tilgjengelige fra land, og man bør jo fortrinnsvis vite hvor disse er. Dette gjelder jo uansett om det er skrei eller kysttorsk. For å forenkle det veldig; skreien gyter primært på bestemte (grunt)områder, ofte et stykke ute, mens kysttorsken nok velger grunner nærmere land. Skreiens befruktede rogn og yngel driver med havstrømmene tilbake til Barentshavet, der foreldrene vokste opp, mens kysttorskens yngel vokser opp, og slår seg ned i fjorder og kyststrøk (da kan de ikke fødes langt til havs der de ville drive opp i Barentshavet). Man kan jo tenke seg at det er et visst overlapp mellom de to typene torsk, selv om det ser ut som det er relativt adskilte bestander.

takk for svar. Ja dette burde det vært forsket mer på. Feilvandring av smittet fisk i brakkvannssoner er vel en av de mest sannsynlige årsakene til at gyro har blitt spredd mellom nærliggende elver? I tillegg til sportsfiskere som har spredd parasitten med våte håver eller vadere, kanskje?

hvis det er skrei du tenker på, så er det jo nå på vinteren, fra januar til mars, at denne vandrer fra Barentshavet til kystnære områder for å gyte. Så det er NÅ du bør komme deg ut. Utfordringen på denne tiden er jo været; både vind og temperatur kan definitivt gjøre det umulig å komme seg ut.

men kan REBU i oppdrettsanlegg (i brakkvann nær en elvemunning) smittes av infisert laks fra en elv med gyro? Siden vill laks kan smittes av lus fra fisk i O-anlegg kan man vel tenke seg at smitte også kan skje motsatt vei?

imponerende å kaste så langt med en sjufotsstang! Selv kaster jeg anslagsvis 70 meter med en 11-fotsstang, 0.15 braid og en 20-grams Atomsild (som jo er en kompakt sluk). Under praktisk fiske har luftmotstand veldig mye å si. Under en test for noen år tilbake men en 12-fots karpestang (2.75lbs testkurve), 0.30 mono og kun et 80-grams søkke klarte jeg å kaste drøye 110 meter, målt på en fotballbane. Med full rigging, med fortom og agn (boilie), samt en stringer, slet jeg med å kaste lenger enn 50-60 meter med samme stang og sene. Kastelengden ble altså i praksis halvert. Det var litt tankevekkende husker jeg. Men om luftmotstand betyr mye, er jeg også enig i at teknikk betyr vel så mye, og mulig min teknikk ikke er spesielt god. Senetykkelse har også åpenbart mye å si, det påvirker både friksjonen mot ringene, og luftmotstanden.

"ettersom det er det man har fått høre fra samtlige av de som virkelig kan dette, virker det tilforlatelig at det stemmer. Men gjør det det? Hva om den første av dem hadde fått dette fortalt av bestefaren sin som tilfeldigvis gjorde det en gang, og så virket det den første gangen, og dermed ble malen, uavhengig av om det faktisk stemmer eller ikke?" - nettopp! sånn er det ofte med fisking! Artig rapport, mange gode "filosoferinger", og grattis med skate!

--- å forsøke å tynne ut bestander med karpefisk er ofte fånyttes. Ender gjerne opp med å ta ut alle de attraktive individene, de store, mens de man ønsker å bli kvitt, de små, de er der fortsatt. De går jo ikke i garnene. For arter som ikke så lett produserer millioner av mikroeksemplarer, som suter, vil det nok kunne ha en effekt å tynne ut bestanden av middels store, som disse kilossuterne. Men dette er altså håpløst med arter som mort og sørv. skal man fiske ut småsørv må man nok gå mer målrettet til verks, det vil si ruser. Men dette er jo et enormt arbeidskrevende prosjekt. Alternativt kan man forsøke med økologisk kontroll, altså predatorer. Men det er jo et omstridt tiltak. Siden det allerede er gjedde i vannet bør jo de kunne ta unna litt, men erfaring viser at de sjelden klarer å beite ned bestander av småvokst karpefisk.

ja, oppdrett av regnbueørret er kanskje det beste eksempelet på hvor inkonsekvent norske myndigheter er mhp bevaring av biologisk mangfold. Rent pragmatisk er ikke jeg noen motstander av regnbueørret, det er jo god mat, og den reelle smitterisikoen er kanskje liten? Men som det skrives, den er en smittebærer av gyro, og selv om oppdrett foregår i saltvann, vil det jo kunne være brakkvann, som gyro delvis tåler. Derfor representerer rømt regnbueørret et prinsipielt problem. Myndighetene er ofte pragmatiske der de burde være prinsipielle, og så er de prinsipielle der de burde være pragmatiske... Vi har noen få vann der arten har etablert lokale reproduserende bestander. De er trolig uproblematiske, og ikke noen vits å gjøre noe med. Det vil trolig skade mer enn det vil gagne.

enig med Vidario, det lønner seg å gå litt opp i kvalitet, selv om det koster noe mer. Og det viktigste er egentlig spakbremsen. Det er det eneste som duger når det kommer til stykket, i hvert fall hvis man er ute etter skikkelig stor fisk. Men sjekk at den holder på kalibreringen. Jeg har opplevd at grunninnstillingen av bremsen - som bestemmer hvor mye bremsekraft det er i en gitt posisjon - endres når belastningen blir stor (kjøring av stor fisk). Da ender man plutselig opp med mye dårligere bremsekraft.

vil bare hive meg på her; det er bra det kommer noen nye, friske pust her på forumet. Det trengs! og godt å se at noen klarer å komme seg ut... og til det Cannonbang skriver; hvor mye filet man ender opp med avhenger veldig av art, absolutt størrelse, og ikke minst kondisjon. Og alle arter er ikke like enkle å filetere. Men en fin måte å utnytte hele fisken på er å koke kraft av det som er igjen etter filetering, altså skroget. Og juksebacalao er snadder. Lange er for øvrig en undervurdert matfisk.

for å spille djevelens advokat; hvor stor nytte har man EGENTLIG av dette? Kan noen av dere som bruker slikt stasj, uansett hvor morsomt og spennende det er, dokumentere at det har økt effektiviteten på isfisket? får dere flere og større abbor? Og blir det ikke tungt å dra rundt på dette på isen, selv med pulk? Bidrar ikke dette til at man blir for statisk? At det koster for mye i form av både tid og krefter å flytte på seg hvis nødvendig? Og bruker man ikke uforholdsmessig stor del av turen på teknologien fremfor å fiske? Og rent praktisk; skal man bruke denne teknologien bør man vel alltid borre to hull, ett til loddet, og ett til å fiske gjennom?

dette er et dilemma, men jeg ville aldri gått under 0.30 braid til kveite. Og det er det to grunner til; hvis man får på en virkelig stor plate kan det bli i snaueste laget. Men enda viktigere er det at tynnere braid tåler MYE mindre slitasje. Selv om jeg innser ulempene bruker jeg 0.35-0.40 braid til vertikalfiske. Mulig jeg ville gått litt ned i tykkelse til dorging, litt avhengig av hva slags erfaringer jeg gjør. Men til fortom vil jeg aldri bruke så tynn mono som 0.80. Jeg bruker 1mm fluorkarbon, eller 1.2mm nylon.

Har en Imax dress som jeg bruker til isfiske, og høstfiske fra båt i ferskvann. Fornøyd med den. Til seriøst havfiske er tørrdrakt det eneste som virkelig duger. Ursuit-draktene er svinedyre, men likevel en fornuftig investering. Må se på det som en form for livsforsikring. Finske tester har vel vist at man med vanlig flytedress i 5-10 graders vann, typisk det man har i Nord-Norge, holder ut i en times tid +/- før kroppstemperaturen blir faretruende lav. Med tørrdrakt tar det kanskje fem timer eller mer.

Har opplevd liknende ting. Dette er jo spesielt et utfordring når man fisker statisk. Husker en gang jeg fisket karpe, og det kom en fyr og begynte å kaste med sluk der tacklene mine lå. Jeg forsøkte å rope til ham, men ble ignorert, og det gikk som det måtte gå; han fanget opp en av senene mine. Da ble jeg så forbanna at jeg gjorde ekstra hardt tilslag med det resultatet at jeg røsket stanga til vedkommende ut av hendene hans, og uti vannet. Nå fulgte stanga med når jeg sveivet inn, og vedkommende fikk tilbake utstyret, men jeg ga ham en overhøvling fordi han ikke hadde reagert på advarslene. Det er utrolig mange som ikke evner å lese en situasjon. Et godt råd er å holde god avstand til hverandre, og ikke minst; kommunisere, slik at man unngår å være til sjenanse for hverandre. Det er mer en plass nok til alle; vi må ikke sette oss oppå andre. Og vi må akseptere at førstemann til mølla er et gjeldende prinsipp. Samtidig er det naturligvis et dilemma dersom noen gir seg til og okkuperer den samme plassen i flere døgn. Dette gjelder nok særlig under karpefiske. Man kan forstå at de som bruker mye tid på oppforing og etablering av plasser ønsker å høste gevinstene av dette. Samtidig sier vel loven om allemannsrett at vi egentlig ikke har rett til å være (å telte) på den samme plassen mer enn to døgn om gangen. I praksis brukes sunn fornuft i forhold til denne regelen, men det kan altså tenkes situasjoner der man muligens burde følge lovverket mer presist?

for å supplere; hvis man ikke spoler stramt nok på risikerer man at snøret skjærer seg ned i underliggende lag, slik at snella låser seg. Da blir det raskt katastrofe dersom man får på ei kveite for eksempel...