piscator

selv om myndighetenes politikk og praksis hva fremmede arter vedgår ikke er optimal, betyr ikke det at de ikke bør ha dette ansvaret av rent prinsipielle grunner, jfr det St.Nikolai skriver. Trodde at eksempelet med villsvin var klart nok i så henseende. Det vi kan gjøre er å forsøke å påvirke myndighetene til å gjøre ting bedre. Å trekke frem at fugler kan fly sin vei har egentlig ingenting med saken å gjøre. Poenget er at fuglene OPPFATTES som en positiv sak, mens andre arter oppfattes som negative. Villsvinene kan også forlate Norge akkurat når det passer dem, men de vil vi ikke ha her. Og du skal ikke se bort fra at noen av de sjeldne fuglene som kommer på besøk, også vil etablere seg her, særlig på grunn av den globale oppvarmingen. Den bidrar til at norske fugler sliter mer, mens fuglearter som egentlig hører hjemme andre steder plutselig vil få en konkurransefordel. Da er evolusjonens krefter egentlig uunngåelige. Mange av disse nye artene vil etter hvert etablere seg her enten vi vil eller ikke. Og selv om de kommer hit for egen maskin er det vi mennesker gjennom den globale oppvarmingen som har lagt forholdene til rette for at de kan etablere seg her. Og det er også interessant å sammenlikne med arter som faktisk hører hjemme her i Norge. Ganske mange vil jo helst utrydde ulv, bjørn og jerv også... og mange tar loven i egne hender, jfr den pågående saken om tyvjakt etter ulv i Eidskog. Og i denne anledning kan det også være verdt å trekke frem eksempelet med syrin, som klima og miljøvernministeren valgte å "frede" i går. Absolutt en fremmed art, innført av mennesker. Nå mener ikke jeg at vi helst burde utrydde syrin. Den er nok kommet for å bli, og det er OK. Og den kan absolutt ikke løpe sin vei. Men den blir fredet av myndighetene fordi folk flest synes det er en fin plante, ikke på grunn av biologi. Og selv om den ikke representerer et stort problem, utgjør den nok likevel en mye større økologisk påvirkning enn karpe i Norge. Og vi kan jo sammenlikne med en annen innført prydplante, lupin. Pen blomst, og så lenge den vokste i hagene til folk, var den ikke noe problem. Men da veivesenet begynte å plante den i veikantene, for å hindre gjengroing, ble den plutselig et stort biologisk problem, selv om den er aldri så fin. Den arten er nå svartelistet. og tilbake til fisk; krøkle er en fremmed art i Storsjøen i Rendalen. Den ble ulovlig innført der for noen år siden, pga "forgubbing" i sikbestanden i Storsjøen, slik at den unike Misterørreten var i ferd med å "sulte ihjel", og var sterkt truet faktisk. Krøkla har reddet denne unike storørretstammen i Storsjøen. Denne saken illustrerer med all tydelighet at dette med spredning av arter ikke er et så svart-hvit spørsmål som mange forsøker å gjøre det til. Det viser også at dette ikke er noe hver og en av oss skal drive med (selv om det teknisk sett er faunakriminalitet som nå redder Mister-ørreten), og det viser at HVIS det er biologi som skal være det styrende prinsippet, så kreves det en helt annen tilnærming enn man har hatt til nå.

Å hindre spredning av fremmede arter er helt greit, og skal man først fjerne individer er ikke metoden som sådan så viktig. Når man fjerner ulv så skytes de fra helikopter om nødvendig. Ingenting av slik virksomhet kan karakteriseres som "jakt", eller "fiske", alt etter som hvilken art vi snakker om. Når det er sagt, føyer saken fra Fredrikstad seg pent inn i rekken av tilsvarende saker som med ALL TYDELIGHET avslører at dette ikke primært handler om forvaltning av natur, basert på biologi. Dette handler om kultur. Som gjentatt i det kjedsommelige opp gjennom årene er denne virksomheten sørgelig inkonsekvent. Det burde ikke være opp til enkeltmennesker å gjøre noe med slike saker. Dette er et myndighetsansvar, som burde være handtert der etter. Man kan ikke bare gå ut i skogen og begynne å skyte villsvin selv om arten er aldri så svartelistet. Så vil mange si at en så firkantet praksis vil gjøre ting unødvendig byråkratisk, men forvaltning av arter må nesten være det, bestemt ut fra biologi, og ikke noe som overlates til i overkant "triggerhappye" enkeltmennesker der ute. Selv om det er en nulltoleranse for spredning av arter, bør man dessuten puste med magen, og vurdere skadepotensial når ulykken først har skjedd. Noen alvorlige tilfeller ser man mellom fingrene på, og er veldig "laid back" overfor, andre mindre alvorlige tilfeller blir det et veldig oppstyr omkring. Og reaksjonene er på ingen måte korrelert med skadepotensialet eller biologiske kjensgjerninger. Det er nesten utelukkende bestemt av hvilken "status" arten har kulturelt sett. At de fjernet denne koikarpen er ingen katastrofe, og når den først skulle lide en dårlig begrunnet død var det ihvertfall bra at de spiste den. For hvilken skade gjorde nå denne koikarpen i det aktuelle økosystemet? INGEN vil jeg påstå. Det er knapt noen som tenker at det første de må gjøre når vi får besøk av en sjelden fugl, som en stork eller en pelikan, er at den må fjernes. Hadde noen skutt en slik fugl hadde det blitt ramaskrik. Sånne hendelser blir betraktet som artige kuriositeter. Og karpe er ikke lenger å anse som en "fremmed" art i Norge. Det er ihvertfall i størrelsesklasse 100 lokaliteter (sikkert flere?) med karpe, og selv om mange er etablert ulovlig de siste 30 årene, er det mange titalls bestander som har et opptil flere hundre år gammelt opphav. Det betyr ikke at vi skal spre karpe ukritisk, men det betyr heller ikke at vi MÅ fjerne slike bestander etter eget forgodtbefinnende. Og så vidt jeg kan vurdere er det ingen av disse karpebestandene som representerer eller noen gang har representert et økologisk problem. Det eneste jeg kan tenke meg er tilfeller der arten har blitt satt ut i dammer med salamander. Og hvor lenge må en art ha vært et sted for å få status som "etablert" eller stedegen? Hadde ikke arter spredd seg naturlig for egen maskin, så hadde Norge fortsatt vært ei gold steinrøys, slik landet var rett etter istiden. Men landet ble raskt kolonisert av utallige arter. Dette er naturens gang. Hele debatten rundt fremmede arter bærer preg av at mange ikke forstår dette. Naturen er dynamisk, den er i evig endring. Nye arter vil uunngåelig komme til. Vi ser jo nå for eksempel et økende innslags av såkalte "sydlige" fiskearter i Norge, åpenbart en konsekvens av den globale oppvarmingen. Så er det naturligvis slik at vi mennesker kanskje ikke bør pushe unødvendig på denne prosessen, men vi er også en del av naturen, og all virksomhet vi driver med basert på reise medfører en eller annen risiko for at det blir arter med som blindpassasjerer. Den forhatte brunsneglen er et eksempel på dette, en blindpassasjer med mat og prydplanter fra sydlige strøk. Men når man ser hvor mye oppmerksomhet en ufarlig (og ENSLIG?) koikarpe i Fredrikstad får så er myndighetenes passivitet overfor brunsneglen mildt sagt ironisk. Brunsnegler blir vi aldri kvitt, og klimaendringene gjør at arten trives stadig bedre i Norge, men med tanke på artens skadepotensial burde man brukt mye mer ressurser på å redusere bestanden. Istedet er det full jubel når noen klarer å harpunere en stakkars koikarpe. Dette er egentlig helt parodisk og useriøst.

har ikke fisket utenfor Langesund de siste drøye 15 årene, men forstår at ting er like elendig der som i Oslofjorden. Det at (mindre) sei og torsk har forsvunnet indikerer at temperatur er en viktigere forklaring enn overfiske. Selv om temperaturen er akseptabel på 100 meters dyp +/- kan det likevel hende at fisken trekker bort fra området for godt når det blir for varmt i de grunnere områdene, der den normalt oppholder seg mye av tiden. Hvittingen er nok sulten mer eller mindre hele tiden, at den går på en 500 grams pilk har nok noe med at den går på det den blir servert å gjøre.

grattis med første tikilos! Brukbar kondisjon også. Og ikke minst den på 100cm og 8.4kg. Bra innsats over tid også. Det er det som pleier å gi belønning til slutt.

ål anses som kritisk truet, og er forbudt å fiske målrettet etter, som det skrives. Det burde jo vært nevnt i avisen. På den annen side er det neppe å anse som noe grov feil. At noen fisker en ål i Vansjø for å fylle artslista der, vil neppe ha noen betydning for artens overlevelse. Metoden som trolig er mest hensiktsmessig for å fiske ål, bunnmeite med mark, reke eller fiskefilet, vil jo også være naturlig etter mange av de andre artene (abbor, gjørs, hork, lake, brasme feks). Sånn sett kan jo ål bare betraktes som en bifangst. Og det er nok noen av artene som er verre å få i Vansjø enn akkurat ål; for eksempel ørret, sik, stingsild, niøye (umulig å få på sportslige metoder?), karuss... btw, til opplysning er det, eller har vært krepsepest i Mossevassdraget. Båter, kanoer, packrafts etc, samt håver og fiskeutstyr for øvrig som brukes der bør desinfiseres, feks med VirkonS, og tørkes godt, før de benyttes i andre vassdrag.

gode råd fra Gabriel og TT. på fjellet (uten trær man kan henge seg fast i) foretrekker jeg en enda lenger stang; 10-11 fot. Det gir litt lengre kast, noe som kan være en fordel på langgrunne steder. I tillegg er det praktisk hvis man fisker med flue og dupp, og litt lang fortom, noe som kan være aktuelt hvis det er lite vind og sky fisk.

takker, ja vi traff bra for en gangs skyld. Pleier alltid å få noen kvalitetsfisk, men denne gangen fikk vi mer enn vi pleier.

Dividalsblinken ja. Inntrykk av at typen blink ikke har så mye å si, men størrelsen. På dypt vann kan man gjerne bruke litt stor blink, både for å opprettholde god kontakt med det som skjer der nede, men også for bedre lokking i dunklere lys. På grunt vann bruker jeg en mindre blink, særlig hvis det er blank is, og gode lysforhold.

mens noen vasker båten i sommerlige forhold, er det noen av oss som ikke er lei av vinteren enda... ble da noen fine matrøyer om ikke annet. Og en del kilometer på ski, så man kjenner at man lever.

forståelig dette da. Hvis man bare skal fiske en gang, for eksempel i forbindelse med ferie, er det rimelig at man slipper å bruke opp all tiden på å lete opp plasser. Det er derfor fiskecamper ofte informerer kundene om hvor det er bra fiske, som en slags service overfor kundene. Men under hverdagsfisket, der man kanskje har et "prosjekt", og hvor man skal satse over lengre tid, er noe av sjarmen at man selv finner go'plassene, og prøver og feiler til man knekker kodene. Da blir gleden over å lykkes my større.

Da er det ikke så rart at arten har klart å spre seg videre i løpet av denne lange perioden, enten ved at noen idioter har satt dem ut, eller i form av befruktet gjedderogn som blindpassasjer på føttene til ender. Dette har vært en slags "tidsinnstilt bombe".

Ja, historien får vi ikke gjort noe med. Men selv om det var generelt større aksept for å sette ut fiskearter i Norge den gangen enn nå, var ikke gjedde en av artene man anså det som hensiktsmessig å spre. Kunnskapen om at gjedde kan ødelegge ørretvann er gammel, jfr det som har vært skrevet om historisk sabotasje. Derfor er det vanskelig å se for seg hvordan noen med vitende vilje har satt ut gjedde på Vestlandet, med mindre det er snakk om sabotasje. Ingen seriøse sportsfiskere vurderer i hvertfall noe sånt, ei gjorde de det den gangen. Og når man først har havnet i "uløkka", er man best tjent med å bruke kunnskapsbaserte tiltak, istedenfor å leve på gamle dogmer. Og vi har MYE mer kunnskap om dynamikken mellom ørret, gjedde, og andre arter i dag enn vi hadde for 50 år siden. Men denne kunnskapen vegrer man seg likevel for å bruke, istedenfor bruker man fortsatt gamle metoder, som man har erfart at IKKE virker. Og et er synd at NJFF ikke i større grad har evnet å oppdatere sin kompetanse, eller er mer villig til å bruke slik kunnskap, men heller fortsetter i gamle, mislykkede spor. Eller de synes ihvertfall å støtte slike.

Alle må tåle kritikk, dersom den er konstruktiv og saklig. At NJFF gir støtte til tiltak som faglig sett er tvilsomme er jo en ripe i lakken, og selv om de ikke kan ta ansvar for alt usaklig vås medlemmene finner på, ala "gjeddemord", er det jo trist at organisasjonen ikke tar et tydelig oppgjør med slike holdninger, og heller spiller på lag med dem. Og dette er en av de viktigste grunnene til at mange "moderne" og seriøse sportsfiskere ikke føler seg hjemme i organisasjonen, det tør jeg påstå.

Ja, NJFF er den eneste organisasjonen som har mange nok medlemmer til å ha noen påvirkningskraft overfor myndighetene. Vi prøvde jo med NMU på slutten av 1980-tallet, men vi fikk aldri nok medlemmer til å representere et alternativ. Ikke i nærheten. Og du illustrerer problemet med ethvert demokrati. Erik. Men som i politikken generelt, er det et problem at det ikke legges nok vekt på fagkunnskap, enten det er snakk om fiskeforvaltning eller andre politiske saker. Og det tar i beste fall veldig lang tid før man evner å ta i bruk ny erkjennelse. Det blir FOR konservativt. Og dette skyldes ikke BARE mangel på kunnskap ute i medlemsmassen. Dette handler også i høyeste grad om hvilke kunnskap de som skal gjøre jobben har eller velger å bruke, og hvordan de selger inn sitt budskap overfor medlemsmassen. Og her mener jeg NJFF på mange måter har sviktet, dessverre. I enhver organisasjon er det viktig at noen evner å ta inn nye impulser, og bidra til å dra organisasjonen inn i fremtiden. Og i et slikt perspektiv er det viktig at organisasjonen jobber for å bevare og/eller øke mangfoldet, ikke minst for å treffe eventuelle nye medlemsgrupper. Hvis både de ansatte og tillitsvalgte BARE representerer tradisjonene blir man stående på stedet hvil. Og potensielt nye medlemmer vil slite med å identifisere seg med organisasjonen. Den representerer ikke DEM.

interessante betraktninger dette. Det hører med til historien at krøkle ble satt ut i Storsjøen for ikke så mange år siden, ulovlig. I forkant hadde sikbestanden i Storsjøen opplevd "forgubbing", det var nesten bare gammel sik igjen, alt for store som byttefisk for ørret, med den konsekvensen at storørreten i sjøen, den sagnomsuste Mister-ørreten var i kraftig tilbakegang, sikkert på grunn av de mekanismene du er inne på Erik; stadig færre klarte overgangen til å bli rene predatorer, og de hadde jo knapt noe å spise heller. Men uten å forsvare utsettingen som sådan, eller ihvertfall måten det ble gjort på; de fleste hyller vel i dag denne "miljøkriminaliteten". For nå synes Mister-ørreten mer livskraftig enn noen gang, og det tas rekordmye stor ørret, både på dorging i Storsjøen, og under gytevandring oppe i Mistra. Og dette viser at ikke all utsetting av nye arter trenger å være negativ. Men 1) det bør aldri skje i privat regi, dette er noe fagfolk og offentligheten må gjøre, og 2) man må gjøre en grundig faglig utredning før man tyr til slike grep.