Fiskemannen

Det er den prisklassen jeg har handlet i også. Mulig Shimano vil melke økt etterspørsel siden salget av fiskeutstyr har gått opp under Covid-19? Tror fort det kan straffe seg. Prøver for tiden sneller fra Dam og Penn. Begge disse føles en smule mer grovmekaniske enn Shimano, men dette er ofte et bra tegn med tanke på holdbarhet.

Jeg har stort sett kjøpt Shimano de siste 20 årene, fra Twin Power og nedover. Jeg synes det er en viss forskjell på pris og hvor lenge de holder uten å trenge noe vedlikehold. Du merker kanskje ingenting på de første 100 turene men etter ett år eller to så begynner Shimano i prisklasse 1000-2000 å krangle mens en Stradic eller Twin Power (kjøpt før de ble latterlig dyre) holdt mye lenger. Shimano har blitt mye dyrere, særlig i det siste og har ikke lenger et system for service/reparasjon i Norge etter at de tok over distribusjonen selv. Før de får orden på det kommer jeg til å kjøpe andre merker.

Jepp, jeg også tenker sånn. Men prammen er lettere og har mer plass så jeg kan drasse på ting. Jeg avventer nå for å se om Erik forliser eller ikke før jeg bestemmer meg.

Jeg har ikke henger og ser for meg å kjøre en del på veier der det vil være unødig mye krøll med noe på slep. Tenker Jon 10 bør være grei til mitt bruk, mindre og mellomstore vann og i beskyttede fjorder.

Spennende den jolla. Burde være mulig å ha på taket også. Ble den testet i større hekkbølger?

Fantastisk fisk på myshka og bra historie!

Neste versjon blir så effektiv at du må gjemme deg bak et tre når du skal tre det på kroken.

Alt kan meites. Jeg har lagd meg en dedikert påskesluk.

Gratulerer! Det er jammen ofte turens fisk kommer på et av de første kastene

Lager allerede egne sluker, så vet ikke om jeg skal begynne med wobblere også. Så en som impregnerte med rå linolje også lakket med noe akryllakk. Han sier det holder veldig bra. (Jaaralbaits)

Ser bra ut! Har du noen erfaring med hvor lenge de holder i bruk? Ser at mange bruker mye tid på å forbehandle treet og på 4-5 lag med topcoat.

En god ide kan være at man bestemmer seg for å skrive et visst antall ferdige bloggposter FØR man oppretter bloggen. Da finner man kjapt ut om det er vits eller ikke. Jeg fant feks ut at det ikke var noe særlig vits for min egen del.

Det høres bra ut. Så at Biltema, av alle steder selger nappvarslere med bankstick til folkelige 99,- Så de utålmodige kan bare stripse eller gaffateipe en sånn til stangstativet.

Ser ut som Attraqua ja. Det er ufarlig, og inneholder naturlige bindemidler og ingen plast. (jeg har full kontroll på hva som er i det ) Har testet det på ørret i akvarium også, og det blir fordøyd.

Jeg har sett Rapalaen på isen og den ser definitivt gjennomtenkt ut, og er absolutt verdt pengene. Manglende gjenging for nappvarsler var det eneste som dempet min entusiasme. Mulig mitt forhold til nappvarslere er en smule mer entusiastisk enn den jevne isfisker, men jeg tror tilrettelegging for det ville økt markedspotensialet mye feks for svenske gjeddemeitere. Alt annet tilleggsutstyr som ulike stangholdere, banksticks, backgrips etc bruker samme gjenger, så man kunne komplisert fisket sitt i uendelighet sånn som jeg liker det. Men dette er neppe noe som engasjerer allmenheten. Nå er det ca 10 år mellom hver gang det er særlige muligheter til isfiske her hvor jeg bor, så antar korrekte gjenger er på plass til neste gang :-D

Selvfølgelig burde det vært gjenget for nappvarslere. Korrekte gjenger er 3/4" BSF (British Standard FIne) for de som vil mikke til noe på egenhånd.

I Yrkjefjorden er det mye isfiske for tiden og det taes hvertfall en del sei, taggmakrell og lyr, men også steinbit og andre arter. I Etnefjorden har jeg vært to ganger i år, innerst fikk vi mye hvitting, torsk og lysing. Lenger ute var det skate, lange, torsk og uhorvelig med knurr. I Etne er det beste å fiske et par meter over bunnen de fleste steder fordi det er en del slimål. Vi har hatt best resultater mellom 30-50 meter. Bruk gjerne feks appen "Gule sider på sjøen" for å finne passe dyp.

Når jeg fisket fra rigg brukte vi senkehåv. En ring på vel en meter med noe not tenkt til å stoppe fallende gjenstander. En vekt i bunnen. Senkes ned et godt stykke under vann. Fest en karabinkrok på håvlina og klips den innpå fiskesnøret. Da gikk det forhlodsvis greit å få stor lange opp i håven, selv om man var alene. Fra Statfjord C:

Helt enig. De propper seg med både stingsild og rompetroll til tider men selv de mest frilynte vil vel neppe putte den i en predatorkonkurranse. Mine valg er veldig subjektivt basert på egne preferanser og kort vei til bra fiskeplasser. Jeg forstår jo at det ville vært litt ekskluderende for brorparten av det norske folk.

Spennende. Aner ikke om jeg kommer til å gå målbevisst for sei, kanskje jeg blir nødt til å prøve om jeg får en lang sjøørret. Makrell får jeg jo enten jeg vil eller ikke. I min perfekte verden hadde grand slam vært havabbor, sjøørret og karpe. Men det blir muligens i smaleste laget

Da har jeg meldt meg på. Selvfølgelig helt skandale at havabboren er borte, men det får passere. Det var uansett veldig morro i fjor og blir sikkert morro i år også.

Siden det ikke var noe i dag så copy/pastet jeg en gammel artikkel til.

Denne turen var i det herrens år 2011. og historien var på trykk på en nå nedlagt nettside. Tyske turister reiser i hopetall til Norge for å fiske. Mange steder langs kysten er det første vårtegnet ikke trekkfugler, men småbåter stappfulle av ivrig pilkende menn i brune boblevester. Alle står i båten og de drar til havs uansett vær og vind. Fryserne skal fylles og det tyske folk trenger lebensmittel. Det er kanskje ikke unaturlig at hamstringsrefleksen ligger latent i et folk som har startet og tapt to verdenskriger men det blir litt drøyt for den jevne nordmann når de fyller fryserne med hundrevis av kilo med fisk. Som en slags motreaksjon bestemte en gruppe med dansker og en enslig nordmann seg for å dra på fisketur til Tyskland. Ikke for å fylle fryseren men for å fange digre fisker som skulle fotograferes og slippes ut igjen. Det handler om karpefiske. Om stenger i stativer og elektriske nappvarslere. Om å fiske flere døgn i strekk uten å forlate bredden. En type sportsfiske som kan kombineres med øldrikking og grillmat. Og da passer det ganske utmerket å reise til landet med det billigste ølet, de feiteste pølsene og noen av de feiteste karpene. Vi hadde blitt invitert til Das Vaterland av våre gode venn Tysker-Frank. Først var det meningen vi skulle fiske i et klubbvann hos noen av Franks venner med masser av fisk fra 10 til 15 kilo. Guttene i klubben fikk dog plutselig kalde føtter to uker før vi skulle reise så det ble en litt panikkartet forandring i planleggingen. Til slutt stod valget mellom to vann, et lite vann med masse fisk fra 8 til 12 kilo og et stort og vanskelig vann med fisk fra 10 til kanskje 30 kilo. Siden vi er ukuelige optimister ble vi enige om å gå for storfiskvannet. For, som Tysker-Frank skrev per sms: «If we get one carp out of this damn nazilake, it will be a fat pig!» På vei til «Das Vaterland» Vår tysker er en meget erfaren fisker som har dratt opp lassevis med store karper, særlig fra Tysklands elver og kanaler. Turen startet med danskebåten der det selvfølgelig ikke var ledige lugarer. Det eneste alternativet var da og drikke seg såpass svimmel at man klarte å sove i de middelalderske liggestolene. Neste morgen ankom vi Danmark der vi hadde planlagt et par travle dager før vi skulle sette kursen mot Das Vaterland. Vi kjørte oss vill flere ganger noe som både skyldtes en utdatert GPS og visse kommunikasjonsproblemer mellom den danske sjåføren og den norske GPS-operatøren. Vi fikk ihvertfall sett store deler av den danske landsbygden, deler av den opptil flere ganger. Når vi til slutt kom fram til våre danske reisefeller ble bilen pakket om, og vi ble servert grillet rådyrlår innpakket i bacon. Fantastisk. Når rådyrlåret var spist og vi hadde drukket et par øl, var det på tide å ta seg en liten aftenstur for å fiske litt. Våre danske venner visste nemlig om et vann der det var stør. En sånn som er i ræva på de som spør Vi ladet tre stenger med boilies og dumpet agnene ut fra en til tre meter fra land på en spot der de generøse vertene hadde fôret flere dager før vi kom og åpnet noen øl. Det tok neppe mer enn fem minutter før det hylte i en nappvarsler og undertegnede fightet en stør. Etter en frisk kamp ble det landet en diamantstør på rundt sju kilo. Det tok heller ikke lang tid før neste fisk var på land, en russisk stør på ni. Deretter gikk det nærmest slag i slag og alle fikk fisk. Vi fikk til og med samme støren på land to ganger. Dansk-sibirsk stør Det kan vel tyde på at størene kanskje ikke er de mest intelligente fiskene som svømmer rundt, men de kan i hvertfall by på god underholdning. Neste dag var det å pakke bilene om igjen og fire dansker og en nordmann satt kursen mot Tyskland. Ferden langs autobahn gikk relativt problemfritt, det store høydepunktet var en gal mann i bar overkropp som stod og danset alene i veikanten en knapp meter fra der bilene suste forbi i 180 kilometer i timen. Frekt! Nok utstyr er viktig når man er på tokt i fiendeland Da vi ankom vannet ble vi møtt av vår mann i Tyskland, «Der Frank» som anviste fiskeplasser og oppdaterte oss om de siste dagers hendelser ved vannet. Litt tregt fiske men vi satset på at vi var mye flinkere enn den jevne tysker og optimismen var på topp. Vi fordelte oss parvis med et par hundre meters mellomrom langs bredden Frank hadde valgt for oss. Jeg posisjonerte meg strategisk i nærheten av Frank og grillen hans. Frank elsker å grille og det er bare timer mellom hver gang han entusiastisk roper «Lezzzt haff a barrrbeque!». Da er det bare å innfinne seg og bli servert de lekreste retter bestående av diverse stekte pølser og kjøttvarer akkompanjert av hvitløksbaguetter og den tyske spesialiteten karri-ketsjup. Frank er også veldig glad i søtsaker. Mens andre gjerne har med seg noen øl på overnattingstur har vår tyske venn på fisketur i Norge stilt med en helflaske egglikør. Som et slags eksperiment hadde jeg derfor tatt med meg en liter vaniljesaus hjemmefra. Denne gav jeg som gave til Frank uten å kommentere hva det normale bruksområdet er. Frank åpnet denne øyeblikkelig og styrtet en god fjerdedel. "Mmmm, GEIL! " var kommentaren og neste morgen var kartongen tom. «Der Frank» i kjent positur Etter en kjapp tur på Aldi der vi lo og frydet oss over billig kjøtt og brennevin var vi klar for å fiske. Bivvyer ble satt opp og stengene rigget. Vannet var for det meste fra 2-3 meter dypt og rikelig befengt med lange siv som vokste nesten opp til overflaten. Det er ikke enkelt å fiske effektiv i en sånn jungel. Min swim var velsignet med en sandbanke ca. 30 meter ute, denne fikk jeg tips om av en annen fisker som pakket sammen da vi ankom. Jeg brukte mye tid på å kartlegge sandbanken fra gummibåt og satt opp en enkelt markørbøye i bakkant av midten på banken slik at jeg kunne kaste ut agnene mine uten å treffe det evinnelige sivet. Andre var ikke fullt så heldige og brukte store deler av første dagen på å rydde vekk siv utenfor sine respektive fiskeplasser. Det ryddes i sivet. Som man gjør. Fiskekort var ordnet på forhånd av Frank, så når fiskekontrollen kom litt utpå dagen svingte jeg elegant fram kortet trygg på alt var i den skjønneste orden. Der tok jeg skammelig feil. Herr Fiske-Polizei rakte fram hånden og holdt en lengre tale på tysk. Da jeg ikke er særlig stø i språket, var jeg ikke sikker på hva mannen ønsket seg, men det var tydelig at han veldig gjerne ville ha noe mer enn fiskekortet mitt. Jeg tilbød ham pass, sertifikat, penger og forskjellige andre ting jeg hadde i lommene men han var aldeles ikke fornøyd. Selv ikke når jeg snakket stadig høyere på min beste ‘Allo ‘Allo-tysk-engelsk forstod han hva jeg sa. Etterhvert hadde Frank blitt tiltrukket av all halloien og kom ut av buskene for å megle. Norske-swimmen Etterhvert kom det fram at kontrolløren ville ha mitt NASJONALE, norske fiskekort. I Tyskland må man nemlig ha et slags fiskesertifikat med prøve og hele pakken og i Danmark må alle som skal fiske betale en fiskeavgift. Dermed hadde alle andre enn meg nasjonale kort. Jeg prøvde å forklare tyskeren at dette ikke fantes i Norge, men dette trodde han ikke helt på og henvendte seg til Frank. Det utviklet seg til en rimelig høylytt diskusjon der Frank stakk pekefingeren opp i ansiktet på den stadig surere kontrolløren som svarte med korslagte armer og intens risting på hodet. Han gav tydelig uttrykk for at han ihvertfall ikke trodde på at det fantes land som lot sine innbyggere fiske uten å ha gyldig sertifikat. Jeg kikket desperat gjennom alle lommer, og som ved ett under fant jeg et gammelt fiskekort fra Vigdarvassdraget hjemme i Norge. Det overrakte jeg Frank som stolt gav det videre til kontrolløren. Kortet var utstyrt med både bilde av en ørret og stempler og signaturer og kontrolløren gransket det nøye før han nikket anerkjennende. Han gav meg et klapp på ryggen og kom med den litt urovekkende fiskehilsenen «Petri Heil!» før han fornøyd marsjerte videre for å plage noen andre. Den første dagen var rolig, en og annen hundelufter passerte men vi hadde stort sett vår side av vannet for oss selv. Dagen etter var helvete løs. Folk svømte, seilte, snorklet og syklet rundt i flokkevis. Store skarer med pensjonister stavret seg frem langs strendene mens de brølte og kauket. Det var lørdag, det var fint vær, og hele Tyskland hadde bestemt seg for å herje rundt vannet der vi fisket. I Tyskland må jødene gå med en gul stjerne på jakken og syklistene må ha en liten ballong bundet fast bak på sykkelen sin Våre danske venner fikk også besøk av en riktig frekkas. Kun iført en minimal badebukse lå han og snodde seg rett foran teltet til en våre kamerater en hel dag mens han mesket seg med øl og sendte skjelmske blikk i alle retninger. Denne frekkasen la seg like godt til her for dagen. Stakkaren i teltet er hvit av skrekk. Fisket var tregt, kun en og annen liten brasme nedverdiget seg til å ta agnene våre de første dagene. Jeg fisket en stang et par hundre meter ute og en ute på sandbanken min. Det var kun lov å fiske med to stenger, men om natten, når fiskokontrolløren hadde lagt seg fisket vi med tre stenger hver. Agnene var diverse boilies og Frank fisket også med peanøtter. Endene synes det var stor stas hver gang Frank rodde ut i gummibåten for å fôre og han hadde alltid en hale av entusiastiske gakk-gakker etter seg når han plasket omkring. Endene dykket etter peanøtter og boilies og når Frank hadde fôret fra seg fulgte de han og gummibåten til land igjen. Father Duck og hans trofaste ender Den ene dagen satt vi som normalt og hygget oss med en lunken øl og diskuterte den sedvanlige mangelen på karper da Frank plutselig fikk et vaktsomt uttrykk i bollekinnene. Han reiste seg opp og skuet mot horisonten mens han skygget for solen med den ene hånden. »Zere iz going to be a DUNDERSTURM» erklærer han så skråsikkert, og gir seg til å pakke karriketchup og andre løse gjenstander inn i teltet. Været var da helt fint, det var sol og stille men på Franks oppfordring vandret jeg tilbake til mitt eget telt og satt sånn halvhjertet på et par barduner. At en halvslapp tysker-storm skulle imponere en viking fra Norge var ikke akkurat noe jeg ventet så jeg tok det hele med knusende ro. Så ble himmelen i horisonten mørkt grålilla og det kom et gufs med vind. Plutselig brakte det løs. Regndråper store som kattunger datt ned fra himmelen og vinden ulte som besatt rett i mot meg. Lyn gikk i sikksakk over himmelen og det tordnet i ett. Bølgene gikk hvite på innsjøen. Teltet mitt holdt på å bli vrengt bakover og jeg måtte tviholde på det med begge hender for å hindre at det forsvant til skogs. Hele spetakkelet varte kanskje en halvtime. Så roet vinden seg ned igjen og regnet forsvant. Jeg satt meg klissvåt inn i teltet, dypt sjokkert over det tyske været. Neste morgen ble jeg vekket av fornøyd tralling og hoiing utenfor teltet. Der ser jeg en fornøyd Frank som padler rundt i ring mens han gliser som en veldig tjukk utgave av Wolverine. «I hafe got zooomething to shooow yooou!» Tyskeren har fått fisk. På en hjemmelaget boilie og på en av stengene som ligger lengst ute har han fått ei god og feit tyskerkarpe. Det blir stor halloi og Frank er fornøyd som aldri før. Karpen slippes tilbake og alle går på med nytt mot. Senere på kvelden er jeg akkurat borte i naboteltet da jeg hører nappvarsleren min går. Jeg bykser i vei og ser at den midterste stanga mi står og hopper. En fisk har tatt agnet som ligger på sandbanken 30 meter ute. Jeg stuper i gummibåten og kjører fisken derfra. Plutselig sitter den bom fast i sivet. Jeg prøver å lure den ut men det eneste som kommer opp er en tom rigg. Det er i sånne øyeblikk man er glad for at man investerte i en helflaske med Aldi-whiskey. En andefamile hadde en tendens til å pakke seg sammen rundt stengene mine. Det ble ikke mere fisk og tradisjonen tro begynte det å høljregne akkurat i det vi skulle pakke sammen. Et halvt tonn med klissvått utstyr ble pakket i bilen og vi satte kursen tilbake til det kalde nord. Fire dagers fiske og en fisk på seks mann er ikke akkurat noe å juble over men jeg kommer gjerne tilbake. Og da, jævlar, da skal jeg få en av de feite nazikarpene på land!

Hvis du ikke har besøkt den før så har Erik og vennene hans lagt ut en hel masse artikler her: https://teamcolibri.blogspot.com/ De har også en egen nerdegruppe på Facebook som heter "Ekkolodd og marin elektronikk"

Det var vel kanskje bildet mer enn ordene som overtalte meg. Kan vi få tilbake katten vår snart?