Lady Knurr

Når man skal i familiebesøk på andre siden av byen og tilfeldigvis må kjøre forbi Bontelabo på vei hjem (det ville jo være idiotisk å ta Fløyfjellstunnelen, ikke sant?), bør man stille beredt og pakke et par småting – just in case. To par ullsokker, fotvarmere, et par–tre bukser, 4–5 ullgensere, parkas, vinterstøvler, hals, lue, hansker (Ladyer er litt frosne av seg, det har med det blå blodet å gjøre), slukstang og karpestang, en slukboks, agn, en stor pose med diverse pulley, tackel, paternoster osv., bøtte, tang, kniv – vel dere skjønner tegningen. Litt småtterier som er greit å ha i bilen. Ulempen med å ha litt småtterier i bilen, er at familiebesøk kan virke uutholdelig lange. Og da snakker jeg ikke om den type lange som interesserer oss. Men da vi alle var sånn passe kvalme og det strengt tatt ikke var noe mer å spise, satte jeg i gang med å iføre meg Michelin-kostymet mitt. Mitt moderlige opphav var dessverre lite begeistret for planen min. Stå alene og fiske midt på natten, er du rusk, jente? Jeg forsikret henne om at hverken en kniv eller andre lange gjenstander ville kunne trenge gjennom Michelin-kostymet mitt uten betydelig anstrengelse, og lovet henne å komme helskinnet hjem. Så hvis du støter på meg en vakker dag (eller rettere sagt regntung kveld), vær så snill å ikke myrde meg. Jeg har lovet mamma at du skal la være og hun dreper meg garantert hvis jeg bryter løftet. Men hvis du ønsker å bidra til mitt langsomme selvmordsprosjekt ved å tilby meg sjokolade, er det helt i orden. Mer enn i orden, faktisk. Så hvis du ser en høy, blond, veldreid ung kvinne på bryggekanten, ikke gi henne sjokolade. Det er ikke meg. Langt om lenge (lengre enn denne lange innledningen, tro det eller ei) stod jeg altså på Bontelabo i lyset fra et stort skip og med vakre Sandviken foran meg. Klar for å ta imot det gudene måtte skjenke meg. Aaaaah. Roen senker seg så deilig at jeg flyter rett over i presens. Jeg er utålmodig etter å få kastet ut snøret, men vet av erfaring at man ikke skal skynde på klønefingre, så jeg rigger meg til i bedagelig tempo og klarer å surre den blaute, resirkulerte makrellen på kroken uten å skvise den helt i stykker. Rundt kl. 23 er jeg endelig klar for action. Action my ass. Det er stillere enn *fyll inn adekvat metafor selv, din latsabb*. Tålmodighet er ikke min sterkeste dyd, jeg er definitivt ikke typen som slenger ut og setter meg og slapper av med kaffe, røyk og dype (eventuelt pelagiske) tanker. Når andre bedriver kystmeite, ser det så avslappet ut, mens jeg har knapt tid til å sitte ned et sekund. Må stadig stramme snøret, sjekke forsiktig om det var vind, bølger eller en liten luring som lagde den bevegelsen, lete etter ting jeg roter bort (nærmest fulltidsjobb), gjøre klar ny krok (fordelen med godpulleyen min er at jeg kan gjøre makrelldrittjobben i puljer og så bare hekte på ny, ferdigpimpet krok når agntyver har vært på ferde). Så jeg styrer på, uten at det skjer noe som helst. Det ene er muligens et resultat av det andre, hva vet jeg. Uansett, klokken halv ett bestemmer jeg meg for å bedrive litt mikrofiske for å sjekke om det finnes noe levende igjen på planeten. Det er jo ikke utenkelig at apokalypsen skjedde mens jeg dro på meg alle lagene med ull. Endelig – etter 20 minutter med lirking og lokking kjenner jeg et livlig napp. Det er rett og slett trivelig å føle et levende vesen på enden av snøret, selv om det viser seg bare å være en sypike. Kveldens første er aldri ille, de er tross alt vakre sin Apple rosagullfargede skrud. Ikke før jentungen har sluppet løs, ser jeg at det napper i meitestangen. Yay! Jeg iler til, løfter stangen forsiktig opp og kjenner etter. Definitivt noe der! Jeg venter bittelitt før jeg satser på at sirkelkroken har gjort jobben sin, og sveiver i vei. Hva det nå er veier litt, men beveger seg ikke. Kan det være en kjedelig krabbe? Jupp. Uti med seg! "Men kånemor ba meg kjøpe nytt lysrør til badet, ikke ta det fra meg, din kjeltring!" Vente vente vente. Nappe tullenappe ingentingnappe. Det står en taxi et stykke bak meg, med lysene på. Hva kan være mer frydefullt enn å stå som en føkkings Michelinkjerring i flombelysning og bli beglodd av en taxisjåfør mens absolutt ingenting vil sitte på? En god del faktisk. Jeg begynner å bli seriøst irritert og vurderer å pakke sammen. Men hva kjenner jeg når jeg løfter stangen? Liv! Røre! (Dog ikke vaffelrøre, dessverre. Begynner å bli en stund siden middag.) Plutselig ser verden mye mørkere ut. Det gir ingen mening, før det går opp for meg at stalkeren med flombelysningen har forsvunnet. Dobbel lykke! Jeg sveier i vei. Ingen stor kar, en relativt føyelig liten sak, faktisk. Kan det være knurr, siden den snek seg så ubemerket på kroken? Jadda, opp kommer denne vakre engelen. Den blir belønnet med et kyss (et intimt øyeblikk jeg ikke ønsker å dele) før jeg sender den ned for å fortelle havmusene om all moroa på land. Tiden går, gjenstridige består og taxien kommer tilbake. Mens jeg står og filosoferer over poenget med å slutte å røyke for 4 år siden, hører jeg den liflige lyden av en god mentolsigarett som – nei, hva ***** er det jeg sier, jeg mener lyden av et skikkelig run. Hoho, her skjer det ting, gitt! Vente eller dra? Dra eller vente? Det evige spørsmålet. Kompromisset blir å vente i 10 sekunder og så løfte stangen bestemt og presist som bare en Lady kan. Fyttibutlerensrumpe, det er tungt! Nå tilhører jo jeg det svake kjønn (eller the fairy sex, som det heter over there. Selv om jeg ikke begriper hvorfor feer skulle være synonym for kvinner. Er alle feer bittesmå, fluffy lesber liksom? Hvordan formerer de seg da? Må det ikke noe storfe til?), og akkurat denne kvelden er Ladyen relativt nyoperert og skal ikke løfte mer enn maks 5 kg. Men som min fjortisdatter ville sagt: kem bryr seg? Jeg pumper og sveiver og drar og tenker at dette kommer jeg aldri til å klare å få opp, men ikke ***** om jeg skal gi meg (har siden lært meg litt bedre teknikker, gudskjelov). Hva pokker skal jeg gjøre? Lo and behold, ut av taxien kommer en ung mann stormende. Det er nesten så jeg kan skimte en hvit hest mellom beina hans. Jeg nikker mot min nye, lille håv, som virket mye større hjemme, og min lånehåv, som definitivt virket større hjemme. Han griper den største resolutt og legger seg på kne ved kanten og kikker ned. Noe langt og lysebrunt kommer til syne. Min aller første lange (kunne taxifyren fortelle meg, jeg hadde aldri sett en før og hadde et blånnt øyeblikk). Ikke kjempediger, men definitivt ikke patetisk heller. Jeg holder linen stram mens han prøver å nå den med lånehåven. Men vi er fremdeles et par timer unna flo, det er for langt ned. Langen freser og brøler (jada, jeg vet at den ikke kan det, men det virket sånn). HVORFOR eier jeg ikke en stor håv?!? Taxifyren lener seg faretruende over kanten og når ned, men ikke ***** om beistet får plass. Til slutt drar den seg fri og forsvinner i mørket. Akk mitt hjerte, brist ei! Jeg er gjennomsvett og verker intenst i operasjonssåret. Var det verd det? Haha, som om du ville spurt om det. Min aller første lange – nesten! (Nei, jeg hadde ikke en ledig arm til å ta bildebevis, takk som spør. Du kan få et halvt båtbilde i stedet.) Den unge taxifyren, som jeg tipper har familie fra Midt-Østen, kikker interessert på utstyret mitt. Hva er dette for slags fiske? Jeg tegner og forteller og vi blir riktig vel forlikt. Vi presenterer oss, men av en eller annen grunn vil hodet mitt at han skal hete Nadir, selv om det er en indisk perlefisker i en Bizet-opera, så det kan umulig stemme. Min nye venn er genuint interessert i fiske og skulle nok gjerne tatt seg noen kast, men jobben kaller. Jeg blir nesten trist når han går, og vurderer å pakke sammen. Men det er nå litt kjipt å dra hjem uten en eneste lånehai, så jeg slenger uti igjen. Det tar ikke lang tid før jeg blir belønnet for strevet (aka makrellstanken på fingrene). Det raser ut, og det noe så vanvittig og. Denne gangen driter jeg i å vurdere hva som er lurt, jeg stormer bort til stangen og drar til. Definitivt noe substansielt der, ja! Og ikke vil det opp uten protester heller. Hehey! Operasjonssåret skriker, jeg traller, og snellen surrer lystig. Kan det være samme langen som vil lufte seg igjen? Mnjaa, det kjennes ikke SÅ tungt ut. Men definitivt ikke en jævla krabbe heller. Nope, det er ikke en jævla krabbe, det er en jævla krabbe OG en sjøstjerne. Hva pokker …? Man var muligens en smule agitert da man tok dette bildet. De krabbene jeg har stiftet bekjentskap med, har nappet og rykket i snøret, ikke hoppet en meter bortover. Det må være sjøstjernen. Jeg har rett og slett støtt på Svampebobkompisen Patrick, akkurat i øyeblikket han får vite at de har badeshorts med rosa blekkspruter (ikke be meg utdype begeistringen hans her) på tilbud på H&M. Arrrgh, SKUFFET! Nå er jo jeg en vaskekte Lady (har dere sett hvordan de ikke-vaskeekte ser ut i bergensværet? Huff og huff), så mine ord er like milde og velduftende som min morgenånde. – Skjønne småtroll, nå spilte dere meg virkelig et artig puss, kurret jeg. Omtrent slik. Og med det var fisketuren over. Nadir traff jeg igjen uken etter på samme sted, han var innom for å se om det var noe action. Jeg var smart nok til å spørre hva han egentlig het. Og dessverre heter han fremdeles Nadir i hodet mitt. Beklager, Nadir. Han fortalte forresten at han hadde ringt en kompis og fortalt om vårt langeeventyr samme natt, og de var begge klare som torskeegg for å teste kystmeite på Bonten. Har jeg arvet min tantes misjonærgener? Uansett, enden på visen og fisen er at jeg stakk innom Campelen neste dag og kjøpte meg en stor håv. Hvilke eventyr den har vært med på, får du kanskje høre om en annen dag – hvis været fortsetter å være like bedritent. Selv gode vibber fra oven sørget ikke for ny art på listen denne natten. Edit: For øvrig vil jeg gjøre det klinkende klart at det ikke er jeg som har sensurert ordet *****, det er åpenbart et filter på fiskersiden. Og jeg protesterer mot at et ord på fire bokstaver får fem stjerner. Så det så.

Krysser fingrene for at julenissen er snill i år. ;-)

Wow, for en opplevelse! Gøy å se film, ser ut som en fantastisk tur. Blir nesten litt misunnelig. ;-) Stilig når fiskene pisker vannet rundt båten. Utrolig flott fisk på "forsidebildet" av filmen, med de 7 piggene som stikker opp. Hva slags fisk er det?

Hei, jeg er dessverre ingen erfaren fisker (selv om det ikke står på iveren!) og kjenner ikke til noen plasser mellom Odda og Trondheim. Håper du får gode tips fra noen andre. Men skal dere innom Bergen, kan det kanskje være en idé å ta seg en tur på Bontelabo og fiske havmus og hai? Du finner mye informasjon om det her inne hvis du søker. :-)

Det der så fristende ut, gitt! Utrolig kul fisk. Og FOR et blikk på på den karen, stilig bilde. Har så vidt forsøkt meg på skatefiske, men fikk ikke annet enn knurr (det er definitivt ikke det verste man kan få, så klager ikke). Men en skikkelig skate på kroken hadde gjort seg!

Dagbladet har testet 6 flytedresser (testen er utført av Båtmagasinet, virker det som). Dessverre testet de ikke den jeg nettopp har kjøpt: DAM Steelpower, men så langt er jeg fornøyd med den. Testen ligger bak betalingsmur, vet ikke om jeg har lov å dele hele? Uansett, her er konklusjonen: TESTET: Her er draktene vi har testet. Fra venstre: Fladen, 1852 (Flak), Maritim, Baltic, Regatta og Hansen Protection. Foto: Trond J. Hansen FLADEN REGATTA MARITIM FLAK BALTIC HANSEN PROTECTION Modell PRO 848G Sportline 954 Maritim 1852 Amarok SeaBass Type drakt Flytedress hel Flytedress hel Flytedress hel Flytedress hel Flytedress hel Arbeidsflytedress Farge Neongul/Svart Neongul/Svart Neongul/Grå Rød/Svart Rød/Svart* Neongul/Svart Størrelser S-XXL XS-XXL XS-XXXL XS-XXL XS-XXXL XS-XXL Str. testdrakt M M M L L L Damestørrelser Modell 845 Nei Nei Nei Nei Nei Barn/Junior-str Nei Ja Nei Nei Ja Nei Vekt (Large) Cirka 2,2 kg 1,45 kg ? ? ? Cirka 3 kg Oppdrift (Large) 62N 65N 75N 75N 58N 150N Ytelsesklasse D D D D D D Godkjenning CE EN393 CE EN393 CE EN393 CE EN393 CE EN393 EN396 Lånt av Maritim Maritim Maritim Flak Flak Seatronic Pris Kr 2.599,- Kr 1.799,- Kr 1.159,- Kr 1.390,- Kr 3.190,- Kr 3.599,- FLADEN: REGATTA: MARITIM og FLAK: BALTIC: HANSEN PROTECTION:

Det var en vakker knurr (smakte den godt?), lekker brungyllen i fargene. Kloke ord, moralen er så god at jeg mistenker Hr. Ølgylt for å ha vært på vekkelsesmøte.

Kanskje en fin aktivitet til halvdårlige sommerkvelder! ;-)

Kanskje smartere å gå for tinn, da? Hvis det funker like bra til søkk? Knøttliten hybel med lavt under taket og ingen kjøkkenvinduer høres ikke ideelt ut til blysmelting ... Men man må kanskje produsere veldig mye for at det skal lønne seg?

Ozzie, det har etterhvert gått opp for meg at Ormhilleren er et stort område og at jeg bare har utforsket en liten flis av det. Faktisk visste jeg ikke at det var strand og greier der før jeg lette etter et kart til deg! Tror jeg må rusle bort en dag det er sol og leke meg med minifisk og tenke på sommer. :-) Jeg vet ikke om dette er den mest barnevennlige plassen, men jeg har nå sett en del unger som har kost seg med stang på svabergene. Det går en (fuktig) sti omtrent der pilen er. Fint for unger (og andre!) å stå på flaten foran det lille vannet, der jeg har satt en rød strek. Om du utforsker området og finner andre fine plasser, er det hyggelig om du tipser! Alltid plass til en til som bruker Sterilan, som de sa i reklamen.

Så utrolig kult! De ble skikkelig fine,og jeg tviler ikke på at det er stas å fiske meg egenstøpte sluk. (Selv er jeg stolt nok over egenknyttet paternoster foreløpig!) Må innrømme at det er småfristende å prøve seg på noe sånt, eller kanskje søkk. I serien fylle opp huset med allverdens hobbysaker jeg ikke har plass til ... ;-) Hvor kjøper du bly?

TT, ikke vær en feig fis! I hvert fall ikke hvis du liker fjellørret. Tror jeg kunne forvekslet dem i en blindtest, faktisk. Men knurren har en del bein og ikke så veldig mye kjøtt, så det er litt mer styr. Men delikat der den! Jeg lar meg klone hver tredje onsdag. Hvis du finner meg. Og jeg må få testet om jeg har et aurejeger-gen. I det hele tatt mye en burde teste. Heldige meg som er helt i startfasen og har så mye å utforske!

Tusen takk for veldig hyggelig respons, folkens! Klart en blir inspirert til å skrive mer når det blir satt sånn pris på. Det var forresten en trivelig beskjeftigelse, og definitivt ingen heksekunst. Oppfordrer dere til å gjøre det samme, hadde vært gøy om vi fikk litt liv i siden her igjen. Vestlandet må da kunne vise litt muskler? Gi fisken litt løøøøv i tekst og bilder!

Ølgylt, nå må du ikke være så beskjeden. Klart du er en vettug kar iblant. Jeg husker klart og tydelig at du gjorde noe vettugt 28. juni 2018. Så får det heller være at du nullet det ut så ettertrykkelig etterpå. Ellers må du bare spørre om du trenger kveitetips. Om ikke jeg husker heeelt feil, har jeg nå fått en kveite mer enn deg dette året vi har fisket sammen … Just sayin’. (Puh en blir sannelig sliten av å gni det inn)

Når man er sykemeldt, litt tung om hjertet og solen skinner over Bergen i en hel uke, ville det være galskap ikke å ta seg en fisketur eller to når man først har sett lyset. Så jeg tok fire. Først en nattutflukt til Nordnes i håp om å lokke en havmus med dåreblikk eller en kjekkas av en hågjel, men de var visst dratt på ekstra tidlig julebord. Så istedenfor å fø på krabbene, dro jeg heller hjem og kokte smalahove. Noen dager senere søkte jeg lykken på Sotra, denne gangen i solskinn. Fant meg en fin plass mutters alene og nøt roen og den etter hvert påtrengende makrellstanken fra fingrene mine (ikke helt heldig med innfrysingen av agnet, nei). Mens pullyen og stinkemakrellen lå og godgjorde seg på bunnen, dæljet jeg løs med slukstangen uten resultat (ok, et par lyr fikk seg en luftetur, men jeg er i alt annet enn lyrisk humør for tiden, så de nevner vi ikke). Men plutselig rykket det i meitestangen, og opp dro jeg en nydelig blåstål. Ikke store rakkeren, 26 cm og 200 g, men jeg slutter aldri å forundre meg over hvor vakre disse skapningene er. Hvorfor heter den blåstål og ikke blåild? Kun 3960 korte sekunder senere hørte jeg velkjente lyden. Ikke at den har kommet fra min jomfruelige stang før, men jeg har da vært vitne til dyktigere/mer erfarne/har-solgt-sjelen-til-djevelen venners lykke. Men nå var det altså lyden av mitt snøre som raste ut jeg hørte. Kunne det være …? Så var spørsmålet: løfte opp med en gang eller vente? Hah, kødder du? Jeg har tålmodighet som en firfisle. Den sprellet definitivt mer enn en krabbe og veide uten tvil mer enn en sypike. Snellet pent og forsiktig og forbannet meg selv for å ha glemt håven i bilen (etter å ha kjørt opp til en venn i ens ærend for å låne den). Joda, en liten rakkar av en kveite på 1,6 kg/50 cm landet på svaberget med et plask. Hodet og hjertet skjønner poenget med minstemål, men magen knurret nå litt likevel. En liten milepæl i min snart ett år lange karriere som hobbyfisker (lidenskapen kom dog for bare noen måneder siden). Men var det den mest staselige fangsten denne uken? Mnja … Tur nr. 3: I et anfall av ladylike godhet, ønsket jeg å introdusere noen medmennesker til Den store fiskelykken, så jeg dro et par av medmenneskearten ut til Ormhilleren. Planen var selvsagt å vise hvor treffsikker jeg er med sluken (treffer vannet nesten hver gang), men de tullet seg inn i skjerf og luer, plasserte rumpene sine på svaberget og stakk nesen ned i mobilen – og enset ikke engang de elegante håndleddsbevegelsene mine og hvor høyt jeg kan kaste (onde tunger sier man heller bør kaste langt, men er ikke lengden oppskrytt, folkens?) Jaja, der kunne de for såvidt ha sittet mens jeg fisket i ro og fred, men siden det var et par småsyke eksemplarer av medmenneskearten og siden det plutselig blåste opp og ble surt og kaldt (dog ingen breiflabb overalt), var det ikke annet å gjøre enn å tilberede medbragt fisk på grillen, fø dem, og så skysse dem tilbake til bilen, der de takknemlig sank ned i setet og stakk nesen ned i mobilen igjen. Og jeg dro hjem uten fisk og definitivt uten den sagnomsuste Ormhillerenroen. Vakkert var det lell Etter en så mislykket tur til favorittplassen, måtte jeg tilbake neste dag. Jeg kom tidlig om morgenen (i 12.30-tiden, altså) i strålende høstsol, og hadde hele stedet for meg selv. Følgelig breiet jeg meg godt, og lagde plass til mr. Ølgylt, som skulle komme med kortesje litt senere. Men snart ble plassen invadert med en gjeng blide karer fra sørøst (nei, en del lengre sørøst enn Arendal). De plasserte sakene sine oppå, under og mellom mine, og ropte til hverandre oppå, under og gjennom meg (Vi stod da som sild i tønne, så ropingen var helt overflødig, men what the heck. Bølgesus er noe dritt, lizzm.) Ikke fikk vi fisk heller, men en og annen fregne dalte ned på de blekeste av oss (meg). Mr. Ølgylt dukket opp og gjorde en glimrende jobb med ikke å få fisk, han også. Planen min var å dra en ny og større kveite til å fø halve slekta på, men det var ikke tegn til annet enn krabbekjeltringer som stakk av med agnet. Men kl. 17.00, akkurat da Krepsen stod med ascendant i Værrumpa eller noe sånt, lettet jeg på rova for å sette på ny makrell til de stakkars, sultne krabbelurene. Stangen kjentes merkverdig tung og sannelig var det ikke tegn til liv også! Ikke vær en lyr, hvisket jeg. Ikke vær en forbannet lyr! Det var ikke en forbannet lyr, men den deiligste, vidunderligste lille sjarmøren du kan tenke deg. En finfin knurr på 440 g og 40 cm. Sorry, guys, her må jeg bare spandere på meg en emoji: Hva er vakrere enn knurr i solnedgang? Å få kveite var stas, men like stas som å få min tredje og største knurr? Nope. Riktignok blir det lyd i snøret når kveiten raser avgårde, den spreller lystig og både dasker og slår når den kommer opp – det er rent så en masochist kan bli heit – men knurr, folkens. Finnes det noe kulere? 8 gode grunner til å elske knurr: 1. Den knurrer. Say no more! 2. Den er nydelig – sjekk de finnene, fargene og mønstrene! 3. Den ligner en slange, en drage, en flyvefisk, et fabeldyr, en …? <3 4. Den biter så diskret, så diskret, men protesterer vilt når du trekker den opp (og svelger gjerne kroken helt ned i tærne – en blodig affære) 5. Hvert knurretryne har sin personlighet: noen smiler blidt, noen er nyfikne, andre skeptiske, noen er arrogante jævler 6. Den smaker himmelsk, en av mine absolutte favoritter. Som en blanding av fjellørret og kveite. Se oppskrift under! 7. Den kan "gå" på bunnen med finnestrålene sine 8. Nevnte jeg at den er kul? Fangstmetoden var velfundert og nøye planlagt: Jeg valgte pulley fremfor paternoster (fordi paternosteret jeg hadde med var for langt og/eller jeg for kort til at jeg klarte å kaste md det – og jeg hadde glemt stiletthælene mine) Krok 2/0 (fordi jeg skulle fø halve slekten med kveite) 1 bit makrell (som vendte tilbake til Ormhilleren etter noen uker i fryseren. Den var adskillig modnere enn sist den skuet utover hafuet, gjensynet gjorde den så rørt at den simpelthen gikk i oppløsning) Noen dæsjer Yum rekespray (fordi mr. Ølgylt sier at det må til og innimellom er han en vettug kar) Ble kald i rumpen, så lettet på rova og løftet stangen – og der var den! Slik har det vært med knurrene jeg har fått: ingen tegn til liv i snøret, de har bare bitt seg diskret fast og ventet tålmodig på å bli sendt til evigheten. Veggprydknurr Nå drømmer jeg om en rødknurr. Noen som har fått en i nærheten av Verdens Navle (Bergen)? Knurr med vind i seilet Dagens fisk nr. 2 dukket opp vel en time senere. Da hadde jeg endelig gitt opp tanken på å fø halve slekta (kan de ikke bare gå på Rema og skaffe seg mat sjøl, latsabbene?) og satset på morofiske (mer knurr). Byttet til mindre krok og dro selvfølgelig opp en babykveite. Sang byssanlull og sendte den rett hjem til mamma. Dagens tredje og siste fisk fulgte like på rappen. Hyse eller hvitting? Eller er det rett og slett den myteomspunne og meget omtalte (av en forvirret Lady) hysingen? Kjapp googling sier meg at det er en viss sjanse for at jeg har fått min første hyse. Eller? Er dette verdens første hysing? Resten av kvelden var solnedgang og måneskinn. Ikke ille det heller. Her er min oppskrift på knurr, anbefales! SALTBAKT KNURR Man tager minst en knurr pr. person, dreper den på adekvat vis og frakter den blank og fin i pelsen (altså sløyd og vasket, men ellers hel) til nærmeste kjøkken. Dekk en stekeplate med alufolie og bland en uanstendig mengde grovt havsalt (jeg brukte en 4 kg sekk, men kunne klart meg med en del mindre) med litt vann slik at saltet blir akkurat fuktig nok til å kunne pakkes tett rundt fisken. Du bør bruke hel fisk til dette, og skinnet bør være mest mulig intakt. Saltet skal ikke inn i fisken, men sørge for at den blir bakt. Resultatet blir mye bedre enn om du pakker den i folie (da blir den koktbakt!). Det er nå mi meining. Fyll buken med det du ønsker – jeg liker fersk dill og sitron i tillegg til salt og pepper. Lukk den gjerne igjen med noen tannpirkere slik at ikke havsaltet renner inn. Legg fisken på havsaltet, og pakk resten av saltet tett rundt den. Har du lite salt, er det ikke så nøye med hode og hale. Jeg dullet litt ekstra med finnene for at de skulle bli fine til serveringen, men det er selvsagt bare Ladyjåleri. (Ligger en hvitting diskret i bakgrunnen, smakte ikke ille den heller. ) Klar for å begraves Kremasjon neste – grundig skal det gjøres! Stek på 200 grader i 20–30 min., etter størrelse og smak. Bank lett på saltlokket med en kniv så det sprekker, og pill bort flakene. Den er oppstanden! Voilà – server og nyt! Forslag til tilbehør: Grønnsaker julienne (tynne strimler av f.eks. gulrot, fennikel og purre). Smørdamp! Ris eller poteter Rømme eller lag en enkel fløtesaus (surr sjalottløk i litt smør eller olje, tilsett en dæsj tørr hvitvin og kok inn, ha så i fløte og litt fiskebuljong og kok til det tykner). Neste gang skal jeg dyppe knurren i skikkelig beer batter og lage fish & chips. Det må da bli godt? – Var det dette du så for deg da kjerringa reddet oss fra helgerengjøringen? ------- Hva skal jeg jakte på nå da? Kul fisk trumfer stor fisk. Kanskje en ulke? Anbefalinger mottas med takk! Bør helst finnes på Vestlandet. Ladyen og kamuflasjeknurren takker for seg!