Hva er ditt favoritt dikt?

[Rune]

Noen som leser litt poesi iblant?

hva er ditt favoritt dikt?

Selv har jeg ingen favoritter for øyeblikket, men håper det dukker opp noen gode her

[Trond]

Per satt alene kveld etter kveld,

til slutt ble han sulten og spiste seg selv.

Beina var gode, magan ok,

mens huet ble gjemt til å koke suppe på.

Herodes Falsk

[Gamlingen]

Trond!

Du burde holde Deg til fiskeboeker!!

[link]

La lykken gro som gresset bak do

Roser er røde fioler er blå fisker er søte og det er jeg og

mulig litt overdrivi den siste

[Chironomus]

Arnulf Øverland er vel favoritten, heilt sidan eg høyrte diktet på båndspelar(!) på ungdomsskulen.

http://kristian.barek.no/dmis.php3

[krheldal]

Jeg leser vel strengt tatt ikke dikt jeg heller...

Men når jeg tenker tilbake til studietiden så var det vel Nordahl Grieg jeg likte best.

Har vel ikke ett favorittdikt, men jeg kan jo f.eks nevne Sprinterne. Fin "snert" i det syns jeg..

Niggeren Owens sprinter,

germanerne stuper sprengt.

det blonde stadion undres,

og Føreren mørkner strengt.

Men tenk da med trøst på alle

jødiske kvinner og menn

som sprang for livet i gaten-

dem nådde dere igjen!

Og for dem som måtte lure... Jessie Owens vant fire OL gull i Berlin-OL i 1936. Noe som ikke var veldig godt likt i Tyskland..

[Rasmus]

Fisk

Pisk

Bisk

VOFF

Når du blir gammel

Og ingen vil ha deg

Sett deg på taket

Og la kråka ta deg

Roser er røde

fioler er blå,

Druer er søte

og du er likeså.

Tre ord på snei, glem meg ei.

7 + 7 = 14

Kjæresten venter i porten!

Endret November 5, 2008 av Rasmus

[Even A]

Fisk

Pisk

Bisk

VOFF

Når du blir gammel

Og ingen vil ha deg

Sett deg på taket

Og la kråka ta deg

Roser er røde

fioler er blå,

Druer er søte

og du er likeså.

Tre ord på snei, glem meg ei.

7 + 7 = 14

Kjæresten venter i porten!

Sånn skreiv jentene i "minnebøkene" sine då eg gjekk på barneskulen for 40 år sidan. Det er godt å sjå at ungdommen idag har oppdaga desse visdomsorda og trykka dei til sitt bryst.

[Svendinfiskervenn]

Uten tvivl:

Eg sat på dass i tredve år,

med karialgi og magesår.

Eg kjende noko bløtt i ræva,

då eg bøyde meg og skræva

sat eg jammen øvst på dungen.

Møkka ho låg tjukk rundt pungen.

Men dassen var for låg og trang,

og her ein dag så sa det pang.

Folk i nærleiken låg avsvima,

det såg nett ut som Hiroshima.

Folket høyrde englesangen,

då dei kjende møkka-angen.

Eg rava ut av gammeldassen,

møkka rann så blaut av rassen.

Treive eg meg ein spade stor,

grov eit hål i moder jord.

Graset visna, trea datt,

møkka ned i holet skvatt.

Eg sat og dreit i regn og sno,

i mangel på eit utedo.

Mange gonger vart eg sliten,

av å grava hol i heile dritten.

Eg dreit og grov, og dreit og grov,

på myra fann dei mangt eit prov.

Hele diktet finner du her:

http://www.humor911.com/art.aspx?artID=1119

[Potemkin]

Fisker bønn:

Abbor abbor broke, bit på mine kroke.

Abbor mort, bit nå fort.

Drar du ned, så drar jeg opp.

[Ølgylt]

In a Station of the Metro

The apparition of these faces in the crowd;

Petals on a wet, black bough.

av Ezra Pound

og

WANDERERS NACHTLIED II

Ueber allen Gipfeln

ist Ruh,

In allen Wipfeln

Spuerest du

Kaum einen Hauch;

Die Voegelein schweigen im Walde.

Warte nur! Balde

Ruhest du auch.

--- Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832)

[atomichaggis]

To a Mouse - A Poem by robert Burns (On turning her up in her nest, with the plough, November, 1785)

Wee, sleekit, cowran, tim'rous beastie,

O, what panic's in thy breastie!

Thou need na start awa sae hasty,

Wi' bickering brattle!

I wad be laith to rin an' chase thee,

Wi' murd'ring pattle!

I'm truly sorry Man's dominion

Has broken Nature's social union,

An' justifies that ill opinion,

Which makes thee startle,

At me, thy poor, earth-born companion,

An' fellow-mortal!

I doubt na, whyles, but thou may thieve;

What then? poor beastie, thou maun live!

A daimen-icker in a thrave 'S a sma' request:

I'll get a blessin wi' the lave,

An' never miss't!

Thy wee-bit housie, too, in ruin!

It's silly wa's the win's are strewin!

An' naething, now, to big a new ane,

O' foggage green!

An' bleak December's winds ensuin,

Baith snell an' keen!

Thou saw the fields laid bare an' wast,

An' weary Winter comin fast,

An' cozie here, beneath the blast,

Thou thought to dwell,

Till crash! the cruel coulter past

Out thro' thy cell.

That wee-bit heap o' leaves an' stibble,

Has cost thee monie a weary nibble!

Now thou's turn'd out, for a' thy trouble,

But house or hald.

To thole the Winter's sleety dribble,

An' cranreuch cauld!

But Mousie, thou are no thy-lane,

In proving foresight may be vain:

The best laid schemes o' Mice an' Men,

Gang aft agley,

An' lea'e us nought but grief an' pain,

For promis'd joy!

Still, thou art blest, compar'd wi' me!

The present only toucheth thee:

But Och! I backward cast my e'e,

On prospects drear!

An' forward, tho' I canna see,

I guess an' fear!

[ovejan]

Det sitter en underlig gråsprengt en ..............

Terje Vigen selvsagt,

eneste forholdet jeg har til dikt, kunne det på rams når jeg var guttunge.

[Tequila]

På et laken

ligger en kvinne naken

med bare meg

over seg

Herman Wildenway

... eller noe slikt (ikke helt korrekt gjenfortalt tror jeg).

Endret November 6, 2008 av Tequila

[Olagaard]

"Ingenting er noe som kommer over natten"

Fritt etter meg selv

På et laken

ligger en kvinne naken

med bare meg

over seg

Herman Wildenway

... eller noe slikt (ikke helt korrekt gjenfortalt tror jeg).

He he.. Min mormor turnerte som pianist med Herman Wildenvey...

[Tequila]

He he.. Min mormor turnerte som pianist med Herman Wildenvey...

[HRT]

Likfunn av Jakob Sande

So fann dei han Ole Johan,

langt burte i Håsteins-hagen.

Der låg han og rotna og brann,

med solsteiken rett i magen.

Og magen var grønn og blå,

av steinklaka gorr og slim,

og flugor og kvitmakk små,

aula i yrjande stim

Spyfluga grøn og feit,

la sine egg i skinne’,

og ålkvite småmakkar beit

seg gangar og hol der inne.

Ei rotte stakk tranten ut,

- kva svarten som no var å sjå?

Ho var som ein blodgorra klut,

med blankslimut hale på.-

Og auga hans Ole Johan,

var berre ei slimut glye

som nedover kinnet rann,

so sleip som ei slimut spye.

Og nasa eit blodraudt sår,

der beinpipa lyste bleik.

- For rotta ho var der i går,

og åt seg so feit ei steik.

Og lippa for kjøt var rein,

og gliste med kvasse tenner,

som illkvite stakk og skein,

som marssol på frosne fenner.

Og teven sto tjukk ikring,

den blaute, flytande kropp,

og kråka sat rundt i ring,

og skratta med høge hopp.

So tok dei han Ole Johan,

og la han på fire påla.

So bar dei han fire mann,

med’ kråkene skratta og skråla.

Mykje tå skrotten flaut vekk,

og mykje karv burt som eim,

og mykje i spyfluga gjekk,

men beina kom heile heim

[Gamlingen]

Her har Du en dikt som kan forandre liv til flere om Du klikker paa linken til venstre paa siden

http://transcendafrica.net/?p=287

[PtrSev]

Fish

av D.H. Lawrence

Fish, oh Fish,

So little matters!

Whether the waters rise and cover the earth

Or whether the waters wilt in the hollow places,

All one to you.

Aqueous, subaqueous,

Submerged

And wave-thrilled.

As the waters roll

Roll you.

The waters wash,

You wash in oneness

And never emerge.

Never know,

Never grasp.

Your life a sluice of sensation along your sides,

A flush at the flails of your fins, down the whorl of your tail,

And water wetly on fire in the grates of your gills;

Fixed water-eyes.

Even snakes lie together.

But oh, fish, that rock in water,

You lie only with the waters;

One touch.

No fingers, no hands and feet, no lips;

No tender muzzles,

No wistful bellies,

No loins of desire,

None.

You and the naked element,

Sway-wave.

Curvetting bits of tin in the evening light.

Who is it ejects his sperm to the naked flood?

In the wave-mother?

Who swims enwombed?

Who lies with the waters of his silent passion, womb-element?

- Fish in the waters under the earth.

What price his bread upon the waters?

Himself all silvery himself

In the element,

No more.

Nothing more.

Himself,

And the element.

Food, of course!

Water-eager eyes,

Mouth-gate open

And strong spine urging, driving;

And desirous belly gulping.

Fear also!

He knows fear!

Water-eyes craning,

A rush that almost screams,

Almost fish voice

As the pike comes ...

Then gay fear, that turns the tail sprightly, from a shadow.

Food and fear, and joie de vivre,

Without love.

The other way about:

Joie de vivre, and fear, and food,

All without love.

Quelle joie de vivre

Dans l'eau!

Slowly to gape through the waters,

Alone with the element;

To sink, and rise, and go to sleep with the waters;

To speak endless inaudible wavelets into the wave;

To breathe from the flood at the gills,

Fish-blood slowly running next to the flood, extracting fish-fire;

To have the element under one, like a lover;

And to spring away with a curvetting click in the air,

Provocative.

Dropping back with a slap on the face of the flood.

And merging oneself!

To be a fish!

So utterly without misgiving

To be a fish

In the waters.

Loveless, and so lively!

Born before God was love,

Or life knew loving.

Beautifully beforehand with it all.

Admitted, they swarm in companies,

Fishes.

They drive in shoals.

But soundless, and out of contact.

They exchange no word, no spasm, not even anger.

Not one touch.

Many suspended together, forever apart,

Each one alone with the waters, upon one wave with the rest.

A magnetism in the water between them only.

I saw a water-serpent swim across Anapo,

And I said to my heart, look, look at him!

With his head up, steering like a bird!

He's a rare one, but he belongs ...

But sitting in a boat on the Zeller lake

And watching the fishes in the breathing waters

Lift and swim and go their way -

I said to my heart, who are these?

And my heart couldn't own them ...

A slim young pike, with smart fins

And grey-striped suit, a young cub of a pike

Slouching along away below, half out of sight,

Like a lout on an obscure pavement ...

Aha, there's somebody in the know!

But watching closer

That motionless deadly motion,

That unnatural barrel body, that long ghoul nose, ...

I left off hailing him.

I had made a mistake,

I didn't know him.

This grey, monotonous soul in the water,

This intense individual in shadow,

Fish-alive

I didn't know his God,

I didn't know his God.

Which is perhaps the last admission that life has to wring out of us.

I saw, dimly,

Once a big pike rush,

And small fish fly like splinters.

And I said to my heart, there are limits

To you, my heart;

And to the one God.

Fish are beyond me.

Other Gods

Beyond my range ... gods beyond my God ...

They are beyond me, are fishes.

I stand at the pale of my being

And look beyond, and see

Fish, in the outerwards,

As one stands on a bank and looks in.

I have waited with a long rod

And suddenly pulled a gold-and-greenish, lucent fish from below,

And had him fly like a halo round my head,

Lunging in the air on the line.

Unhooked his gorping, water-horny mouth,

And seen his horror-tilted eye,

His red-gold, water-precious, mirror-flat bright eye;

And felt him beat in my hand, with his mucous, leaping life-throb.

And my heart accused itself

Thinking: I am not the measure of creation.

This is beyond me, this fish.

His God stands outside my God.

And the gold-and-green pure lacquer-mucus comes off in my hand,

And the red-gold mirror eye stares and dies,

And the water-suave contour dims.

But not before I have had to know

He was born in front of my sunrise,

Before my day.

He outstarts me.

And I, a many-fingered horror of daylight to him,

Have made him die.

Fishes

With their gold, red eyes, and green-pure gleam, and under-gold,

And their pre-world loneliness,

And more-than-lovelessness,

And white meat;

They move in other circles.

Outsiders.

Water-wayfarers.

Things of one element.

Aqueous,

Each by itself.

Cats, and the Neapolitans,

Sulphur sun-beasts,

Thirst for fish as for more-than-water;

Water-alive

To quench their over-sulphureous lusts.

But I, I only wonder

And don't kniw.

I don't know fishes.

In the beginning

Jesus was called The Fish ...

And in the end.

[krheldal]

Det var det beste diktet du skulle komme med... Ikke det lengste.. :-p

[Hunter]

Jakob Sande

Er en jeg virkelig har sansen for.

[Lord Flashheart]

Mange fine dikt, men er svak for Øverland og Grieg. Favoritten er "17.mai 1940"

"17.mai 1940

I dag står flaggstangen naken

blant Eidsvolls grønnende trær.

Men nettopp i denne timen

vet vi hva frihet er.

Der stiger en sang over landet,

seirende i sitt språk,

skjønt hvisket med lukkede leber

under de fremmedes åk.

Der fødtes i oss en visshet,

frihet og liv er ett,

så enkelt, så uundværlig

som menneskets åndedrett.

Vi følte da treldommen truet

at lungene gispet i nød

som i en sunken u-båt;

vi vil ikke dø slik død.

Værre enn brennende byer

er den krig som ingen kan se

som legger et giftig slimslør

på bjørker og jord og sne.

Med angiverangst og terror

besmittet de våre hjem,

Vi hadde andre drømmer

og vi kan ikke glemme dem.

Langsomt ble landet vårt eget,

med grøde av hav og jord,

og slitet skapte en ømhet

en svakhet for liv som gror.

Vi fulgte ikke med tiden,

vi bygde på fred, som i tross,

og de hvis dåd er ruiner

har grunn til å håne oss.

Nå slåss vi for rett til å puste

vi vet det må demre en dag

da nordmenn forenes i samme

befriede åndedrag.

Vi skiltes fra våre sydpå,

fra bleke utslitte menn.

Til dere er gitt et løfte;

at vi skal komme igjen.

Her skal vi minnes de døde

som ga sitt liv for vår fred,

soldaten i blod på sneen,

sjømannen som gikk ned.

Vi er så få her i landet;

hver falden er bror og ven.

Vi har de døde med oss

den dag vi kommer igjen."

<object width="425" height="344"><param name="movie" value="

name="allowFullScreen" value="true"></param><param name="allowscriptaccess" value="always"></param><embed src="

type="application/x-shockwave-flash" allowscriptaccess="always" allowfullscreen="true" width="425" height="344"></embed></object>

[moby]

Fiskerbønn:

Når jeg har fått det jeg skal ha,

og vel så det.

Og du har fått det du skal ha,

og knapt nok det,

da er jeg fornøyd.

Lest på en dovegg i Sverige:

Om jag kunde skita guld

aldrig mera krita

bare sitte her och drita.

Ikke akkurat favoritter men...

Her er en favoritt iallefall:

FM Franzén,Tiden er ingenting.

Grässtråets barn så lika sin fader

Växa och dö i oändliga rader

Morgon blir afton i evig ring

Tiden är ingenting

Endret November 29, 2008 av moby

[Morten Opsahl]

jeg klødde meg i r*mpesprekken og hva fant jeg der

En lodott ifra silkeboxeren, den var svart og svær

Hvordan er det mulig at en liten silkebit

kan fylle r*mpesprekken med lodotter og drit?

Ingar Engeskaug...

[Espen Ørud]

Lars Poverud - Kua i dassen:

Det er ei ku i dassen min!

Det er ei ku i dassen min!

Herregud, hva gjør

man med sånt a du???

Jeg mener

den bare svømmer rundt

og rundt i dassen min!!!

Jeg ække hypp på å hjælpe'n!

Ække hypp på det!

Man veit nemlig aldri

kan bli rettssak også videre

av sånt noe!

Jeg kjenner en fyr som

hjalp en hest ut av

oppvaskmaskinen sin en gang.

Han sitter inne enda,

for mishandling

av oppvaskmaskiner!

Så ikke spør meg om

å hjelpe den forbanna

kua ut av dassen min!

"Hvem hyler på baaaaaaaaaaaaadet???"

roper jeg.

"ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅHHHH, det er bare meg, kua i dassen din!"

Eller doen

som kua sier det.

Attpåtil måtte det bli ei riksmålsku.

Ække grenser, spørru meg,

ÆKKE GRENSER!!!

Jeg har prøvd å dra ned!

Det gikk ikke.

Ei ku gir seg ikke så lett!

Prøvde slegge,

og traff elegant

venstre

stortå.

Man kan ikke ha suksess i

alt man foretar seg her i livet.

MEN DET VILLE VÆRT LITT ÅLLRÆJT

å bli kvitt den idiotiske kua!

Få'n ut av dassen på en måte!

Men, på den annen side,

fin å vise venner og bekjente...

Conversation piss,

så og si.

Lenge siden jeg har sett Lars nå, men han var en slager som gatepoet omtrent hver gang vi var på byen - Kua i Dassen er en klassiker, men er ekstremt vanskelig å gjengi på trykk - man må nesten ha hørt og sett Lars lese dette selv for fullkommen oppleverglede...

(Det nærmeste jeg kommer er om du forsøker se for deg Jan Erik Wold på speed lese dette)

Ellers er det vel lite som slår Barske Børnerim for viderekomne voksen når det gjelder humor:

Helan gaar!

Søren, Svend og Sivert

trængte til en Hivert,

tømte Faders Flaske Snaps,

og for saa at undgaa Klaps

fyldte de smaa kvikke Fyre

Flasken med Salpetersyre.

© Poul Sørensen 1952, 1974. Tekst: Poeten.