Jump to content
Fiskersiden

Ølgylt

Members
  • Posts

    3885
  • Joined

  • Last visited

  • Days Won

    178

Everything posted by Ølgylt

  1. Ølgylt

    Catch 22

    Må vel telles litt fisk og. Det var et par arter som måtte komme i løpet av sommeren hvis jeg skulle ha noen sjanse for 22 av 24, og de kom ikke, så det skal holde hardt. Men er nå enda litt tid igjen. Catch 22: 1/22 Lange 112cm (8,12kg) 2/22 Blåstål 31cm 3/22 Berggylt 38cm 4/22 Torsk 72cm 5/22 Sandflyndre 28 6/22 Lyr 60cm 7/22 Piggskate 93cm 8/22 Sei 63 9/22 Glassvar 41 10/22 Knurr 36 11/22 Makrell 38 12/22 Rødspette 44 13/22 14/22 15/22 16/22 17/22 18/22 19/22 20/22 21/22 22/22 Fisketelling: 1: Lange 17 2: Sypike 102 3: Pigghå 21 4: Bergnebb 38 5: Hvitting 43 6: Sei 6 7: Hågjel 5 8: Blåstål 13 9: Berggylt 23 10: Knurr 6 11: Lyr 45 12: Svartkutling 9 13: Gressgylt 7 14: Torsk 30 15: Sandflyndre 10 16: Ørret 12 17: Kveite 2 18: Piggskate 8 19: Hyse 3 20: Glassvar 4 21: Brosme 16 22: Lusuer 3 23 Makrell 95 24: Skrubbe 1 25 Rødspette 1 26: Lomre 3 27: Vanlig Fløyfisk 1 28: Sild 1 29: Havål 1 30: Bekkerøye 6 31: Hork 1 32: Abbor 1 33: Mort 4 34: Brungylt 1 35: Dvergulke 2 36: Grønngylt 2 Fisk 543
  2. Ølgylt

    Catch 22

    Er absolutt puddelrockere som duger. Helloween er favoritten i den kategorien. Men det lover godt hvis vi skal sette på musikk når jeg endelig får drukket den sixpacken Lenth gjorde god jobb med oversettelse ja, og med egne bøker. Har han kommet med noe nytt i det siste? Vinstervann er verd turen, så enkelt er det. Informasjonen på det fiskekortet var lagd for å misforståes. Antagelig en 14-åring på jobbuke som har lagd det oppsettet, hvis ikke det er å fornærme 14åringer? Men man kan vel hevde at vi var litt mettet på opplevelser, og dermed ikke så fryktelig på hugget Og før du vet ordet av det sitter jeg i jolla di og drar blanke fisk med røde finner.
  3. Ølgylt

    Catch 22

    Vi får se hvor lenge den rekorden står. At planer går i dass er ikke akkurat noe nytt, vi tar det ved neste anledning.
  4. Ølgylt

    Catch 22

    Hadde det vært noe sted å komme opp uten å bli seende ut som schwarzenegger i predator ville vi nok tatt sjansen. Jeg måtte kikke flere ganger og google litt med den storken, men endte opp med 95% sikkerhet. Mistenker sterkt at myggfitta og myggen nevnt i rapporten er den samme, men vi hadde med nok insektsmiddel og det var ikke den verste perioden. Sånne eldingser som brenner romulansk øl er virkelig effektive.
  5. Ølgylt

    Catch 22

    Muling og master Når det holdes 80-tallsfester fokuseres det hovedsaklig på de latterlige frisyrene, Samantha Fox, Roxette og til tider Paradise City, men for oss som levde da er de tinga sånt som de dumme folka holdt på med. For 80-tallet er da musikken gikk fra å være kjedelig Blues & Roll til å bli rendyrket metall. Venom, Bathory, Slayer,Anthrax og Metallica lagde sine beste ting da, og det var gode greier. Og spillene gikk fra å være flytting av digitale blokker til å inneholde grafikk og benytte de spede mulighetene til å lage spillopplevelser du ikke kunne få på annet vis. Og Nei, det er ikke tilfeldig at jeg starter en rapport om fisk med nettopp dette. Men hvorfor, kan du jo spørre? Vel, du må lese temmelig mye ræl for å få svaret, for sommeren var hendelsesrik, om enn ikke så voldsomt rik på fisk. I overgangen fra Pappus til Ølgylt kom yngstebroderen på besøk og det første vi gjorde, når han var vel installert med grønn boks i hånda, var dette For de som kjenner spillet er det ikke nødvendig å si noe, og for alle andre er det bare å si at dere er 40 år for sent. Men vi koste oss med spillet, grønne bokser og det umulelige antallet dårlige ordspill man kan lage på det, helt uvitende om at dette var et frempek på en ytterst uvanlig situasjon senere på sommeren. Neste dag stod dette på programmet For det lillebror ikke kan om fisk tar han til de grader igjen på gitar, så minstepodinnen hadde sett frem til å få han på besøk og gå og kikke på gitarer, og lære. Vi fikk et godt tilbud og så forsvant mesteparten av hennes oppsparte midler. Men når vi da skulle sette i gang hjemme måtte vi velge sang. Men egentlig hadde Stranger things gjort det for oss, så det varte ikke lenge før de første riffene på Master of Puppets ljomet i stua. Ettersom jeg ikke har mye til gitarferdigheter å lære bort, ble jeg sittende og mimre tilbake til slutten av 80-tallet der jeg og eldstebroder rodde rundt på Tanaelva og hørte på nettopp Master of Puppets. Nå husker jeg egentlig ikke mer enn at vi rodde rundt og hørte på det, men vi må jo ha fisket. På den tiden var vi vel for gamle til å fiske gratis, så Svein hadde sikkert fiskekort, og jeg hadde helt sikkert ikke. Mulig jeg bare rodde. Nå er ikke dette et frempek til at jeg tok turen opp til Tana i sommer, men en viss relevans har det allikavel, og roing ble det, om enn ikke i fullt så god båt. Åkkesom, podinne ble overlevert mor, med gitar, og en Ølgylt kunne starte en ytterst dårlig planlagt reise. Men retningen var på plass. Vekk fra kjipt vær i Bergen og mod det blide sørland. Men oppe på fjellet var det surt, så vi var egentlig ganske fornøyd med denne måten å holde øye med kaffekoking. Og godte oss litt over køen andre veien. Ca. ved Valle, langt oppi Setesdalen, ligger Honnevje, som ser veldig fint ut, men det har bestandig vært kaldt, midt på natta, vannvittig med vind etc. når jeg har vært forbi. Men denne gangen fikk jeg tatt en titt Elva er vel det som blir til Otra etterhvert, men her fristet det egentlig ikke så veldig med hverken fisking eller bading, derimot discgolfbanen lokket litt, hvis jeg hadde hatt med disker. Siden jeg skulle i retning nattfiske i Sandebukta med Erik og gjengen, ble det bare en kort stopp i Birkeland, og selvom området har mye spennende å by på fiskemessig, har det også mye bedre utvalg av bøker på brukthandlene, så jeg og far valgte ut en som lå nær brygge. Jeg fant denne boken som ga inntrykk av å være forsøkt skrevet i samme stil som Hiaasen, og tildels fikk ho det til, selvom målgruppen åpenlyst var veskekjøpende kvinner i 25-35årsalderen, og sånn sett ikke beskriver en ølgylt så treffende, selvom jeg har flere vesker, som riktignok lukter fisk alle sammen. Sånn som Mens faren min tittet litt nøyere dro jeg opp bergnebb og svartkutling på brygga ved siden av, før vi tok turen utover Odderøya for å se om det var fiskbart i det området som ligger nært festningen. Det var det ikke, men vi hadde en fin tur Riktignok Denne svartmaleren var lite fornøyd med at jeg ikke stakk utpå Topdalsfjorden, men det får bli neste gang. Litt ost og vin ble det også tid til på kvelden før turen gikk til Kjerringvik for å ikke få truffet Erik allikavel, ettersom han hadde møte med redningsselskap og båtfix. Så da ble det enda mer sivilisert adferd sammen med foreldre, Lady Knurr sine denne gang, og de er riktig hyggelige de altså, men jeg hadde lyst å fiske. Så vi utforsket litt i området og endte opp i en seilhavn der det myldret av slike og det er ikke det mest spennende, men det slumpet nå inn et par berggylt som i det minste fikk litt bøy på stanga. men ikke akkurat her da Så kom dagen som jeg hadde håpt skulle bli litt fs-treff, og siden Cannonbang heiv seg rundt ble det jo det på et vis. En ølgylt på ferie betyr jo selvfølgelig at testing kunne fortsette uten at jeg måtte prøve lettøl eller halve bokser Treverket er et aldeles glimrende stativ Cannon hadde rigga til bak i bilen, og øllen var øl, men ikke så mye mer. Sjøen var ikke rolig, men rolig nok til at kursen ble satt mot Jomfruland. Veldig mange øyer har jo navn på hva slags bufe som ble satt utpå, så hvis det stemmer her og vil jeg tro øya har vært mye besøkt. Men før det skulle Cannon ha agn, og han hadde en snasen plan Dette ledet selvfølgelig diskusjonen inn på Sportsfiskefjorden og tilsvarende, men det var tidlig ennå og ikke var vi så veldig uenig heller, så så livlig diskusjon ble det ikke, og dessuten var jeg nysgjerrig på agnplanen. Det viser seg at når reketrålere drar et hal får de jo selvfølgelig en god del småfisk, men det finnes da en teknikk for å skille de ut og så kan de hives ut før posen løftes opp, og det var disse Cannon var på jakt etter. Dette syntes jeg jo var veldig festlig. Jeg noterte meg at Cannon kalte de ismort, noe jeg i farten ikke spurte nøyere om, men regner med er en samlebetegnelse lik dassmort og stinte. Og diskusjon tilside, her ble det mye godt tilbehør til hvitvin og majones Og så var det bare å gi bånn pinne i retning jomfruene, eller vel det var bare i ly av dem vi kunne gasse på. Jeg synes jo det er fascinerende med landskap der alt er flatt, ettersom det for meg er eksotisk, eller mer ligner på Danmark som jeg forbinder med barnelatter og billige øl. Både sel og skarv dukket opp, ikke uventet, ettersom begge to definitivt vitner om hvor latterlig dårlig naturen er forvaltet, men fine å se på er de. (Hvis man ser godt etter ser man hverken sel eller skarv, dette er like etter at vi hadde kjørt forbi dem) Også, endelig, kunne vi finne frem fiskestengene. Min erfaring med å fiske i sjøen på østlandet er at det skjer lite, med mye plunder, og det slo til. Vi fant ikke fisken, men teinene som lå teppebombet og tauene dems fant oss, så vi ofret bly og eder. Men tilslutt skjedde det noe. Jeg dro opp en knurr, og de to andre fikk fjesing Der løsnet det, tenkte vi, men naup, vi fant ikke flere. Fisk altså, teiner fant vi mange av. Vel, vel, vi kunne jo prøve etter rødknurr i et mindre taulagt område. Så vi gikk som katten rundt den varme jomfruen, og prøvde litt der, uten hell, men i det minste mistet vi ikke bly og tackler. Og så var det tilbakeover. Cannon skal berømmes for å kruse bølgene på en måte som gjør turen svært behagelig, men det tar jo litt lengre tid da. Sånn i ettertid synes jeg vi burde brukt litt mere tid på enkelte plasser, men jeg har også kjent på følelsen av å ikke levere helt som guide, og være litt for ivrig på å prøve neste. Jeg satt uansett og koste meg i godt selskap, med god drikke, og relativt godt vær, så hvem vet om ikke det blir flere slike turen i fremtiden? Mengden imbibert medførte litt mer pratsomhet på meg på kvelden, så det var på nære nippen at jeg avtalte kystvandring med knurrens opphav, men heldigvis skulle jeg reise videre såpass tidlig at det ikke ble noe av. Grunnen til at jeg skulle avgårde, og forsåvidt hele grunnen til at jeg brukte ølgyltferie i sørlige og østlige strøk var at podinnen hadde fått billetter til Queenkonsert, som hun gledet seg veldig til. Nå skal jeg ikke gå inn på det logistiske helvedet det var å få passet det inn med flerfoldiges reiseplaner, men si at ikke helt tilfeldig befant da jeg og begge podinnene oss i Oslove (som visstnok er det sørsamiske navnet, men høres ut som Pride) en ytterst varm sommerdag. (Dette er ca en time før ting starter) Mitt forhold til Queen startet da jeg var på minstepodinnens alder og så på wrestling, der Mr T brukte another one bites the dust som introsang, og gjennom årene forbindes jo de sangene med ymse gode og dårlige minner. Så jeg forventet en ok mimrestund, men det ble mye bedre enn det. Jeg var rett og slett imponert over hvor godt showet var lagd. (men det føltes veldig rart å ha sitteplass på en konsert) Når jeg da langt utpå natta hadde deponert podene til videre reise nordover og fått meg selv opp til Broderen, var jeg veldig glad for at han hadde satt en kald en i kjøleskapet til meg. Og etter noen få timer søvn var jeg klar for neste eventyr i Broderens utforskning av fjellstrøka bakom. Man har jo ofte lett for å glemme at foreldrene ens har hatt et liv, og langt tilbake i tid hadde faren vår tenkt at Vinstra måtte jo være et fint sted å dra til, og gjort det, og teltet og fått flotte ørreter og i det hele tatt, og på ingen måte langt tilbake i tid hadde Erik Walman (er det sånn det skrives?) tenkt og gjort det samme, og begge hadde da brodern diskutert med og funnet ut at dette måtte man jo ta en titt på. Så mens jeg suttet på en god gammel klassiker putret vi i langsom sommertrafikk i retning Jotunheimen med en klar forventning om å få mer fisk enn på Istern, hvilket jo ikke burde være så vanskelig. Jeg har ikke noen forhistorie verken i dalen oppover eller Jotunheimen, og observerte nøkternt at dette er så typisk kjedelig østlandsnatur som man får, og Svein som da har forhistorie i området var ikke direkte uenig, men påpekte at det er noen gode fiskeplasser og elver underveis, og dessuten ville det bli mye bedre etter Beitostølen Og det stemte jo. Men først måtte vi innom Sporten på Beitostølen og hanke inn litt tips og wobblere. Det er tydelig at det renner inn mange folk der og stiller dumme spørsmål, så de var litt tilbakeholdne først, og ettersom jeg innen den tid hadde klart å helle en halv øl i fanget (jeg skulle jo ikke drikke halve øl), og da luktet mindre seriøs gjorde jeg det ikke bedre, men Svein overbeviste med kunnskapene sine og påfølgende diskusjon med Vinstraeksperten i butikken ble både lang og til tider interessant også for meg. Wobbleren Duo Spearhead Ryuki i 6 og 7 cm var tydelig Da Shit! og Svein valgte farger basert på tidligere erfaringer, og så ville det jo bli spennende å se om de da var faktisk bedre enn Rapala. Øverst i dalom bredte Jotunheimen seg ut i sin prakt og velde, og joda, litt fint er det, men på ingen måte så vakkert som forrevne vestlandssvaberg eller Isternområdet, og når vi måtte svinge åt høgre for å komma åt vinstra steg spenningen. Fjellstueopplegget med hytte og båtutleie var veldig fint, med hyggelige men en anelse travle folk i, og litt vel stive priser for en underbetalt tølper som meg, men med såpass kort sesong må de vel egentlig ha såpass for å få det til å gå rundt, og når vi uansett bare skulle leie båt var det ikke så ille alikkavel. Motoren var liten og vannet ganske stort, så jeg ante en del transportetapper, som er så vesentlige i fantasybøker for å underbygge karakterene, og med klar beskjed om at det stikker opp steiner både her og der så ta det forsiktig! Vel, denne gangen hadde vi ikke dårlig tid. Og det var bra, for det ble en lang putretur for å komme ut av det området vi ikke hadde fiskekort for (det er to fiskekort i Vinstra) og til det området vi hadde følelsen av at vi skulle være i, og ettersom vi også studerte formasjoner for å bygge opp magefølelsen for vannet tok det ennå mere tid, så innen vi begynte å fiske lakket det mot kveld. Været var ikke shorts og T-skjortevær, og siden mesteparten av bagasjen min lå i Kjerringvik og vinden var ganske kald var jeg glad for reserveklærne Svein hadde med, men dårlig vær var det ikke. På forhånd hadde jeg sagt at den første fisken kom jeg til å miste ved å kjøre for hardt eller svakt, og det stemte som bare det det. Fisken var vel bortimot kiloen og i kampen nært båten ble jeg for ivrig og kjørte for hardt, så den stakk. Men det beviste at her var det fisk, og de var ikke små, og ikke lenge etter skjedde dette Han gjorde ingen tullete feil, og turens første fisk i båten var faktum. Og for en fisk! og ikke lenge etter hadde jeg også min første Vinstraørret i håven. Terrenget bak så ikke så ille ut for camping, men det var ikke sånn som i Istern der det var nydelige teltplasser overalt. Her var det vått, og kvistete og myrete og steinete og så videre, men vi fant en fin plass til slutt og var akkurat ferdig med å rigge camp i tide til å få tatt poseringsbilde i det siste dagslyset. Man ser jo tydelig på blikket vårt at dagen hadde vært lang, med kort natt før, så vi var skjønt enige om at vi ikke skulle ut på nattfiske. Men noen kast kunne man jo ta Neste dag rant, og Svein holdt seg til Real turfrokost, mens jeg sverget til mer tradisjonell kost Hoppy Joe var ganske god, men ikke så god at den var verdt de ekstra kronene, men uansett en god start på en god dag. Vi brukte ikke lange tiden på å komme i gang med utforskning, men selve utforskningen tok sin tid, noen napp her, noen fisk der, men så fant vi riktig område Her smalt det på godt med fisk, men jeg kunne jo ikke unngå å legge merke til at Svein fikk sånn cirka tre fisk for hver av mine, så teknikk betyr mye. Men jeg fikk nok så jeg storkoste meg. Været skiftet mellom fint til surt til veldig fint til tordenvær (vi gikk på land mens det passerte) og det kan hende at det at det skiftet slik hadde noe å si for bittet, men for humøret var det ubetydelig, dette var akkurat sånn fisking vi hadde ønsket. Duoene kastet langt, gikk fint i vannet og fisken beit på dem, så vi glemte å teste opp mot Rapala, og jeg satt nå og humret litt for meg selv over at de skulle jerkes og twitches og så for meg rare danser. Jeg er absolutt med på at det ikke er alle spesifikke termer som er like lett å oversette, men i dette tilfelle ville rykk og napp gjort nytten. Etterhvert fant vi ut at vi trengte litt mat og la turen innom basen. Slik så den ut forresten Mens vi nå satt der godt fornøyde og fordøyde så vi at det tegnet til å bli en vakker kveld, så vi måtte utpå igjen. Siden vi allerede hadde god fangst (dette var bare noen av de vi fikk) kunne vi med god samvittighet teste videre og se om vi fant noen gode grunner utpå vannet, og grunner fant vi men spesielt gode var de ikke. Det ble med noen napp, men det gjorde ikke så mye siden Jotunheimen skulle brife med hvordan det kan se ut Neste dag var avreisedag, men så veldig hastverk hadde vi ikke. Jeg rigget meg til med kaffe og bok, mens Svein tenkte å prøve dupp og mark, og det må man jo si ga uttelling Turens største, 1.6kg Da ble jeg jo nødt til å prøve litt og, men det skjedde ikke mer. Så vi pakket ned camp i tide til å rekke å teste et par plasser til. Først var det tilbake til godplassen fra i går, og det ga uttelling med at også jeg bikket kiloen på turen Men hvilken wobbler brukte vi, er det vel kanskje noen som lurer på, og her ser dere den tydelig. Om det var akkurat under de forholdene eller om den er best bestandig vet jeg ikke, og det beit mest i ruskeværperiodene, noe som gir mening i et grunt og klart fjellvann. Så putret vi, litt fortere denne gangen ettersom jeg nå visste hvor det var for grunt og ikke, til vi var like ved fjellstua, og testet grunnen rundt steinene man ser fra fjellstua. Her var det bitt på nesten hvert kast, men bare 2-300gramsere. Så kastet vi et blikk på himmelen, og tenkte at det været som kom der, det hadde vi ikke lyst å være ute i, så vi kjørte inn. Selvfølgelig gikk vi tom for bensin mindre enn 100 meter fra land, men det var nå en kjapp sak å fikse. Og med bilen pakket og oss inni kom det skikkelige gråværet Vi var veldig fornøyd med timingen der. Turen fra Vinstra til Veitvet tar sin tid, men det ble tid til litt carcassonne og. Nå skulle man jo tru at etter en sånn opplevelse var man mettet og ville hjem igjen, men neida. Under diskusjonen om Eriktur hadde Øyeren vært nevnt, og jeg hadde søkt opp en del informasjon om området, og absolutt fått lyst til å ta et besøk. Og det hadde seg sånn at Lady Knurr uansett skulle hjemover fra Kjerringvik på den tiden, så en liten omtur via Oslo og Øyeren måtte til. Øyeren er diger, så her må man ha båt (Erik hadde ikke mulighet) så det ble til å låne Broderens gummibåt som er aldeles glimrende. Men ikke langt fra Veitvet svømmer det noen bekkerøyer, og de hadde ikke Knurr fra før, så vi måtte starte der. De var med på leken, så vi brukte litt lengre tid enn planlagt på det, før vi satte retning østover. Men først måtte vi innom Gero og få litt tips og agn og legge igjen litt penger. Der ble vi møtt med masse kunnskap og vennlighet og fikk de tips vi trengte og brukte en del tid på å sikle på utstyr vi ikke trenger, akkurat slik det skal være på en god fiskesjappe. Men det betydde at vi var noen timer bak skjema når vi ankom Øyeren, og er det en ting man vet om gummibåt så er det at det tar lang tid å pumpe den opp, og dessuten tar det lang tid å ro, så vi bestemte oss for å slenge opp en nødcamp på bredden og heller starte neste morgen. Men da hadde vi til gjengjeld god tid til å fiske og grille litt kveldsmiddag Vinstraørret ved Øyeren klinger godt på tunga, og smakte enda bedre. og litt fisk ble det og. Selvfølgelig starter man med hork, men dette var ny art for henne så helt ok Jeg fikk ingen nye arter, men en pers dukket opp Jeg hadde jo en mistanke om hva det var, men blanke fisker i ferskvann er ikke akkurat mitt fagfelt, så jeg måtte få det bekreftet. For dere andre som også bare fisker i saltvann så er det da en brasme. Planen neste dag var da som følgende. Legge ut fra Årnestangen, krysse strømmen fra Nitelva, krysse strømmen fra Glomma og inn i hjertet av Everglades, som deler av året er forbudt å ferdes i pga fugler, men ikke nå. Så var det å finne et sted der vinden får mest mulig tak og slenge opp camp og deretter se hva som skjer. Så vi satte igang. Jeg pumpet og pakket og pustet og peste, for det var varmt, mens Ladyen satt i kjølig aircondition for å hente de tingene vi hadde funnet ut at vi manglet, primært mais og små dupper. Og etter sin tid var vi klare for å lempe alt oppi båten. Det ble litt fullt. Når vi da hadde funnet ut at det gikk an å få med alt, hadde vi valget mellom å ta alt ut og pakke ordentlig, eller bare legge i vei, gjett hva vi gjorde. Man kan vel argumentere for at dette er en rostilling som ikke er i bruk i OL I tillegg til at det var fullt, var balansen tvilsom, så jeg fikk tatt noen tak og så virret båten rundt, så litt hamling, og så rundt igjen, men vi skulle primært medstrøms, så jeg gikk fort over til å åpne bokser, tenne røyk og nyte varmen. Kryssingen av Glommastrømmen var litt slitsom, men følelsen av å være på ekspedisjon i ukjent farvann var så digg, og jo mer vi kom inn i deltaet, jo mere lignet det på mangroveskog, så vi begynte å se etter krokodiller og Hiaasenkarakterer. Vi så ingen av delene. Faktisk var det helt folketomt, ingen båter, ingen lyder av trafikk, og dette rett ved siden av norges største ansamling av beboelse. I nærheten av lagunen som heter myggen, et illevarslende navn, begynte vi å se etter leirplass, og plutselig lå den foran oss og bare ropte her skal dere være! Jeg gikk i land for å sjekke at det var egnet, og et lite nes med flatt gress og vind nok til å blåse bort insekter bare sa yes, så vi satte igang med campbygging. Jeg la merke til at det var en del kuruker, så mest på et innfall spente jeg opp kugjerde rundt leirplassen. det ble ganske så idyllisk Det som bekymret oss litt var at vi ikke så vak, men hvem pokern vet hva ferskvannsfisk holder på med, så vi dro på jakt etter små tullefisk. Det var veldig lett å skjønne hvorfor myggen er reservert for fugler mens de vandrer, rolig vadegrunne med perfekte forhold for insekter, omgitt av trær som skapt for å hvile vinger i, og litt småfisk tilgjengelig for de av dem som liker det, deriblant oss. Ladyen krysset fort av mort og abbor på artslista, mens jeg som hadde krokstørrelse 8 istedenfor 10 fikk bare en mort. Nå vet jo alle litt beleste mennesker at Mort er dødens lærling (Discworld), så derfor fikk han stort sett være i fred fra oss. I det sola bikket bak horisonten sank temperaturen betraktelig og insektstettheten økte tilsvarende, så vi dro tilbake til base for å ta på mer klær og insektsmiddel. Landskapet fikk de skarpe konturene som gjerne tegner seg om kvelden og bare det å være inne i det føltes passe magisk. Jeg fant ut at jeg måtte teste litt fra land rundt campen og gikk langs mangrovene på jakt etter egnede steder å kaste ut. Plutselig var jeg i en scene fra Jurassic park der bakken dirret og lyden av kvister som knekker nådde ørene, jeg skvatt en meter i været, snudde meg i lufta og så en dinosaurflokk komme mot meg. På avstand ser kyr så trivelige ut der de lunter rundt i landskapet, men nært, da er de digre. Og jeg vet at for folk som kan dem, er de koselige skapninger som krøller seg sammen foran peisen og møler, men for meg så de skumle ut, så jeg gikk tilbake med raske skritt, og hele flokken fulgte etter meg. Shait, shait, shait, tenkte jeg i det jeg gikk under kugjerdet, som da bare er et tynt bånd spent opp mellom trærne, virker det? og ja, det gjorde det. Lederkua gikk hele veien langs gjerdet og så etter en åpning, som det heldigvis ikke var, sannsynligvis fordi de forbinder mennesker med mat og kos, eller fordi de likte plassen og var misfornøyd med å ikke få gå som de pleier. Så da stod vi da, omringet, og så for oss nedtrampet leir og knekte stenger, vi selv kunne jo klatre ut på trærne som hang over vannet, og bortsett fra Mamma Mø er det vel ingen kyr som klatrer. Flere av kyrne satte i gang og ule, eller da muling. (Der kom den ja.) Men snora var tydeligvis for stort hinder, men ikke for kalvene, de var så små at de kunne gå under, og da ble jeg redd for at morsinstinktet kunne slå inn slik at beskyttelsestrangen ble større enn frykten, Snora er litt solid, men vekten av en ku vil den ikke tåle, så jeg måtte finne en måte å jage de på. Jeg tok håven og viftet foran kalvene og torte ikke å heve stemmen, så jeg hvisket tsjuu,tsjuu. Og hele flokken heiv seg rundt og stormet vekk. Det var så voldsom reaksjon og så uventet at vi ble sittende på bakken og le hysterisk, lenge. Og resten av kvelden ble jeg sittende i en stol og humre mens jeg gjorde som en ølgylt gjerne gjør. Godt ute i de mørke timene så jeg en bever humpe seg ned til kanalen rett fremfor meg og svømme over. Det har jeg aldri sett før. Neste dag startet i største ro og mak med kaffe og bok. Og denne boken var jeg ganske spent på Den første sci-fiantologien i norge på over 20 år. Ville den holde mål? Mange norske forfattere har et godt språk, men er så navlebeskuende at det knapt er interessant for mora dems, og så uproblematiske liv at de tror farge på sko eller en uheldig kommentar i lunsjen er verdensproblemer (ok, det var satt litt på spissen, men du skjønner hva jeg mener?), og mange redaktører har betraktelig mer kompetanse på økonomi enn på litteratur. Men sci-fi er mer aktuelt nå enn noensinne, og da jeg var på lanseringen av boka på biblioteket i Bergen fremsto antologisten som person med mer enn luft i hodet, så ja... Jeg leste litt, og etterhvert overtok Lady Knurr boka og leste litt, og neste morgen leste vi også mer. Og ja, den holdt mål. Jevnt over god kvalitet med noen skikkelig gode innimellom (og noen mindre gode). Mens dette pågikk kom det til tider noen saftige plask, som da er god indikasjon på jagende gjedde, så vi begynte å tenke fisk. Og lang lang tid etter at vi begynte å tenke fisk var vi klare for å teste ymse varianter etter ymse arter Gressletten på andre siden av kanalen var området som skulle testes, så vi padlet de to meterene og satte i gang. Og ingenting skjedde. Vi prøvde mais, mark og maggot på bunn og under dupp, og wobblere og mort med både bly og dupp, og nada. Og slik fortsatte det. Det var bare ikke fisk som ville bite. Vi tok ikke det så tungt, for det var en ganske så magisk plass å være. Og artsrikdommen i fisk som ikke ville bite ble gjenspeilet i lufta. Jeg har aldri sett så mange forskjellige insekter, og øyenstikkerene var fantastiske. Svermer av gyldne små drager med noen blåe innimellom ga en følelse av å være inni et eventyr. Og også blant fuglene myldret det av arter. Jeg tror det er første gang jeg har sett stork i Norge, og mange av de mindre kunne jeg ikke identifisere. Vi ble lullet inn i en forunderlig stemning og mistet helt begrep om tid og dager. Vi padlet og vasset i små kanaler, solte oss, druknet oss i insektsmidler og solkrem, og rett og slett drømte i våken tilstand. Og hadde vi hatt med mer vann (og røyk og øl og mat) kunne vi sikkert fortsatt lenge. Men gitt at Glomma er konglomeratet av gamle miljøsynder var vi skeptiske til bading, og det begynte å bli ganske stram lukt i leiren, så vi måtte si, i morgen drar vi. Ganske sent i kveldingen sluttet plutselig nordavinden, og vannflaten som hadde vært død i flere dager eksploderte. Slik leiren lå, fikk vi ikke utnyttet øyeblikket til mer enn noen mort, men da fikk vi ihvertfall en forklaring på dødheten. Neste dag gjorde jeg meg betraktelig mere flid med pakkingen i båten, som da gjorde at jeg holdt nesten en halv knops fart tilbake Og det kommer man frem med. Den siste biten oppover nitelva var det enklest å leie båten, og da la jeg også merke til at det var merkbart kjøligere vann der, sannsynligvis har fisken også lagt merke til det Etter avlevering av båt tok vi strake veien til Steinsbruvann, som er en fin badeplass, og når jeg stupte uti kjentes det som om det skulle være et flak av oljer, svette, solkrem, insektsmidler og rester av øyene og insekter der jeg traff vannet. Utvilsomt årets beste bad. Så kunne kursen settes mot Bergen. Mens vi kjørte oppsummerte vi, og det aller viktigste for å nyte Øyeren naturreservat er at det ikke går an å ta med for mye vann, og heller ikke insektsmidler, men med det med er det et fantastisk område. Og skal det besøkes igjen, noe jeg håper, så skal vi også ha med kikkert og fuglebok, turen skal ikke legges til når det blåser nordavind, dregg, og leiren skal plasseres på en øy det ikke er kyr på. Men hvor haren kommer til å hoppe engang, vet ikke haren selv engang. Det slo meg plutselig at nå hadde jeg gått flere dager uten øl, så vi googlet for å se om det var noe utsalg vi kunne rekke på de ti minuttene som var før det stengte. Og det var det, nærbutikken på utøya camping. For meg er Utøya forbundet med båtutleie for å fiske i steinsfjorden, og steinsfjorden er forbundet med militærtid der jeg og en annen rekvirerte bensin til båt i store mengder på velferdsbudsjett, og en gang tilogmed klarte å få gjennom rekvisisjon på to kasser øl, som ble levert til båten med taxi, det var gode tider det. Men for de fleste andre betyr Utøya noe mindre god tid. Klokken 1959 betalte jeg for øllene, og så kjørte vi bort for å titte på monumentet Jeg skjønner ikke hva folk klagde for, det var et fint monument, med nok informasjon til at man kunne kjenne litt av grøsset. Man kan selvfølgelig diskutere det å lage en turistseverdighet av en tragedie, men det gjorde ikke vi, ettersom når man da kjører er vakker sommerkveld, og vet man skal gjennom et fint område, og ikke har noen som helst hast med å komme frem, kunne vi tenke litt over ideen om å stoppe i fjelltraktene og se om ørret og sånt ville bite. I tidligere tider, men ikke så langt tilbake som 80-tallet, flyttet jeg til Bergen mens foreldrene mine fremdeles bodde på østlandet, så det ble noen turer over fjellet, og jeg syntes navnet Ustaoset klang så fint, og derav har det blitt besøkt flere ganger i forskjellige årstider, men da som Pappus Norvegicus, så jeg hadde lyst å ta en titt på området med tid til litt mer enn bare ett kast. Så vi rigget camp ved Krøderen Og der er det sikkert fisk, men her skulle det bare soves litt, samt gjenopprettes fluidiumbalanse i kroppen. Elva som renner fra Ustaoset og nedover er med i fiskekortet for området, dvs deler av den, så det var en naturlig ting å starte med. Og det var en nydelig liten elv, som med sommerens vannføring nok helte mer mot å være bekk, med litt fisk i Det var en trivelig spasertur oppover i bekken, men etterhvert kjente vi begge på at det hadde egentlig gjort seg med litt mere vann, så vi klatret rett opp en anelse bratt skråning fant bilen, og durte videre Neste stopp var ustaoset, mest for mimring for min del, men vi tok noen kast og fikk noen fisk og hadde det egentlig helt fint, frem til det slo meg at fiskekortet kanskje ikke gjaldt her. Og det gjorde det ikke, så vi kjørte videre. På Ustaoset butikk kjøpte jeg da noen øl to minutter før det stengte og noen relativt lokale spekematgreier Den var god, så den forsvant mens vi kjørte til den delen av Ustevatn som fiskekortet gjelder for. Men når vi da gikk ut av bilen og kikket på passe ulendt terreng og kjente ganske så kald vind, så måtte vi innrømme at egentlig kunne det være det samme med disse ørretene. Litt utforskning må man jo la være igjen til neste gang. Turen over fjellet er jo en av de finere strekninger å kjøre men det føltes som om det gikk altfor fort over. Fordelen med å ha røyker i bilen er at man får stoppet og sett severdigheter underveis Og så plutselig var reisen i Østerled over. Og da skulle man jo tro at rapporten var over, men neida. Det har seg jo slik at etter en turne etter fisk som ikke er så viktige for meg, må det en tur ut i Øygarden til for å gjenopprette balanse. Så alt sommerstæsjet ble dumpet i en haug på stuegulvet og kystmeitegreier og større kroker ble hentet frem. Men før natten med greit vær kom, spurte en kompis om vi ikke skulle ta en kjapp grilltur i solskinnet. Vi kjørte litt østover igjen, bilen døde, og jeg hadde vel en halvtime til rådighet før hjelpebil skulle komme. Jojo, har man med fiskeutstyr så kan en halvtime være nok. Og denne valgte da å overse skatetackelet mitt og heller bite på småkrok. Det ble ganske spennende å få opp litt over fire kilo skate på lett utstyr. Man må jo si det er ganske imponerende hvor mye en mosquitokrok str 6 tåler. Så kom tidspunktet for siste fisketur i Ølgyltferien, og jeg syntes det var helt passende at Ladyen presterte å si "Du får være Mule" Og muling trengtes, for på en skikkelig kystmeiteøkt skal det være med mye vekt. Faktisk for mye for meg å bære i en økt, så jeg gikk et par hundre meter, lempet fra meg, gikk tilbake og hentet resten, gikk noen hundre meter til og så videre. Det ble en skikkelig tur. Mørk metall og lyst øl i de mørke timene, et lite knitrende bål, og fiskingen gikk absolutt greit. Ny pers på sild, 560 gram, kveite på 3,7, ymse arter og ny pers på havål, 12,31. Og Ladyen bikket også 10-kilosgrensa. Og siste kvelden av Ølgyltferien ringte moderen og fortalte at hun hadde fått seg tur på Tanaelva i skikkelig elvebåt, men Master of Puppets hadde hun ikke hørt på.
  6. Dette er et helt standard tackel. Flagreopphengeren skaper liv og er synlig på avstand, men fisken tar som regel på det bunnliggende. Med at tackelet har glidebom kan fisken gå en meter med agnet før den merker motstand, noe som gjør at de rekker å svelge Akkurat dette tackelet er beregnet på knurr, hvitting og taggmakrell, men bytter du ut nederste krok tilb8/0-11/0 og øverste til feks 5/0 så er det bra etter brosme og lange, men da ville jeg brukt 0.80 i ryggen Ulempen med mye lysende ting er at det trekker til seg hai, men ellers er det som regel en fordel å ha det
  7. En sånn side ville bare ødelagt moroa. Dessuten er det som er et målrettet tackel et sted, feil en annen plass. Test litt med forskjellige krokstørrelser først, sånn at du får begynt å bygge egne erfaringer på den plassen
  8. Finnes mange fisk i havet som kan ta den dimensjonen, slenger du på en opphenger over på 3/0-5/0 med 5-10cm makrellfille får du også mindre fisk. Og blir det for mange av de mindre klipper du bare av den minste kroken igjen. Alvestad sin oppskrift fungerer, men den er hverken best eller den eneste løsningen. (og siden jeg nevner det, det beste er når du knytter tackel for hver enkelt art du jakter på, men da er det en fordel å vite at arten faktisk finnes der) spinnerblad på dypet er bare tull, det eneste du oppnår med det er mere avdrift mens det synker.
  9. Rystrømmen på kvaløya er en kjent og god plass, med grei buss dekning. Moloen som går ut under brua i sentrum har pleid å levere godt med fisk. Remakaia er ofte nevnt som god plass. Alle bryggene rundt om vil fungere, men mange er avsperret pga truckkjøring, men skader ikke å sjekke.
  10. Ung kvinne kalles småkveit, altså uten siste e. Og jeg tror du kan være rimelig trygg på at de som kaller fisken for truseinnlegg og andre underlivsting er representanter for de holdninger som fiskerlaget later som om de prøver å bli kvitt. Så skal du nevne det i en oppgave bør du gjøre det med forbehold. Hellebarn er den vanligste betegnelsen.
  11. Den prøver å få spenntak slik at den kan dra seg løs
  12. Trenger du kurs? Er det ikke bare å slippe ned et paternoster dypere enn 70 meter med makrellbiter på? Eller er det bestemt du tenker på?
  13. Gratulerer med brungylt. Ingen tvil om arten, selv om de var betraktelig fargesvakere enn vanlig, kanskje noe med sesongen eller en lokal variasjon.
  14. Men bare for å kunne legge den ballen død, du har ikke vektene dine på pund(lbs)?
  15. Stor gratulasjon. Er alltid digg når nemesisarter må gi tapt.
  16. Grattis med fin fangst
  17. Jeg kjenner ikke den snella, men den er jo beregnet til laksefiske så den bør fungere bra. Får du stort misforhold mellom vekt og kadtestyrke ihenholdtil spinkel stang, vil stanga knekke, men går an å prøve seg frem med ikke så veldig tunge søkker. Hva regner du som tjukk snøre?
  18. Der lureste er nok å ta kontakt med fiskesjappe med peiling, sånn som campelen, gero og flere. Da vil du også kunne få en pakkepris. Rimelige surfstenger er tunge og stive, så skal budsjettet holdes lavt er bruktmarkedet bedre. I utgangspunktet trenger du ikke å kunne dælje 250 gram, de fleste steder holder det med ca 120, og det får du på meite stenger, laksestenger og flere til. Minimum av stash, før du utvikler personlige preferanser er, Stang Snelle Multisnøre, 018-028 Mono til fortom 050-070 Søkker Gummiperler, til beskyttelse av knuter, og til glidende tackel Svivler Tackelstammemateriale, feks wire eller 060-070 mono Kroker. Sirkelkrok er veldig greit for catch and release, 1/0 kan nesten all fisk ta, er du på sørlandet eller i Oslo går du enda litt ned, er du på Vestlandet eller nordover 3/0 Tang Saks Surretråd Sportstape og plaster Ting med lys, feks knekklys, øker ofte fangsten Lykke til Og ja, lyden når snøret går ut er helt avhengighetsskapende
  19. Flott med turrapport. Kjipt å miste spole på en sånn tur. BTW Skulle gjerne sett ett bilde eller to.
  20. Ølgylt

    TT kystmeiter

    Ja, det er utvilsomt en skandale, men siden du innrømmer grunnen kan vi vel kanskje ta det som gullfisk. Forøvrig er årsaken til at remediene er så viktige at man ikke skal stramme opp for tidlig. Fisken trenger tid, og noen ganger får den mange timer på seg. "nja, det ble nå litt torsk og hvitting", er kurant fangst det. Og gyltene der er vel sendt i konsentrasjonsleir for lengst? Baitrunnerhyllest, stor tommel opp
  21. Havpus er kul når den vandrer på dekka, men ille i veien når den prøver å ta tackelet man skal kaste. På dypet der bør du bruke enkroks patetnoster, søkket triller langs veggen og legger seg klint inni, ca meter fra søkke til utlegger er det jeg har fått mest på
  22. Vann eroderer så litt forandring er ikke rart, men det var jo mye som var forsvunnet. Når var sist noen så stien? Kudos for god oppdragelse. Jeg har riktignok lært mine å ta bilder og slippe ut igjen, men respekt for naturen kommer i flere former.
  23. Leon, No worries. Vi skjønner deg godt Erik, flott, da får vi til noe ved første anledning. Cannonbang, takk for en flott tur
×
×
  • Create New...

Important Information

By using this site, you agree to our Terms of Use.