viktig problemstilling dere tar opp her, illustrert ved eksempelet med tare, kråkeboller og steinbit. Overbeskatning av en toppredator skaper ubalanse nedover i økosystemet, fordi en "mellomart" - i dette tilfellet kråkeboller - ikke blir beskattet.
En liten presisering angående torskebestanden utenfor østkysten av Canada. Torskebestanden der kollapset i 1992 etter flere tiår med overbeskatning, som det poengteres. Men så vidt jeg vet har ikke bestanden tatt seg særlig opp igjen i løpet av de 30 årene som har gått. Det vil si, det er mye torsk. Problemet er at overbeskatningen førte til en evolusjonær respons, der alder ved kjønnsmodning avtok fra sju til to år (i gjennomsnitt). De individene som ble tidlig kjønnsmodne fikk en evolusjonær fordel, de rakk å formere seg før de ble fisket opp Dermed har veksten blitt mye dårligere (fordi kjønnsmodning gjør at veksten stopper opp), og bestanden domineres nå av småtorsk. Parallellen til Oslofjorden er på sett og vis slående! Den motsatte effekten, at alder ved kjønnsmodning øker, er en prosess som tar mye lenger tid, om det noen gang vil skje. Erfaringene fra Canada viser hvor viktig er ikke å overbeskatte gytebestanden, og ta ut for mange av de store individene. Dette har blitt et styrende prinsipp også for forvaltning av skrei i Barentshavet, skjønt nå ser man tendenser til at innslaget av "kaffetorsk" (over 30kg) synker på gytefeltene i Nord-Norge, så det er grunn til å rope varsku.
Og det at man ikke skal ta ut for mange av de store "praktekesemplarene", de som bærer de beste genene, er gyldig uansett hvilken art vi snakker om, enten det er torsk, ørret, gjedde, eller hjortedyr, der en slik forvaltningsstrategi brukes aktivt.