piscator

gjenkjennelig historie! ja, selv om ikke fisket var så sensasjonelt, og en selv manglet både utstyr og ferdigheter, var mulighetene alltids der, og det ble jo tatt mye bra fisk av andre, som fungerte som en gulrot. Jeg har egentlig en kort historie som Oslofjord-fisker, var egentlig godt voksen før jeg prøvde meg der. Det var egentlig over før det egentlig hadde startet. Men det var en snaue ti års periode hvor jeg fisket regelmessig etter sjøørret, havabbor, makrell og torsk. Og selv om fangstene ikke var fantastiske var det alltids mulighet for å få en OK fisk eller tre. Om ikke annet få noen fine makrell til grillen. Min interesse for Oslofjorden handler mer om at dette kanskje er norges viktigste rekreasjonsområde; omtrent 40% av den norske befolkningen sogner naturlig dit. Sett fra et samfunnsperspektiv er det derfor synd og skam at man har klart å ødelegge dette, et område som historisk sett har vært veldig bra, og som har vist hva potensialet egentlig er. Og når denne muligheten er ødelagt, vil det legge press på områdene rundt, med overhengende fare for at også de blir ødelagt, jfr det Erik skrev.

TT skrev: "Poenget mitt over var ikke at det ikke skulle bli nullfiskeområder fordi de rammer meg personlig, men i og med at jeg blir rammet av dette har jeg en ekstra oppmerksomhet på temaet. Men jeg tror vel det var slik det ble oppfattet". Ja TT, det jeg skrev var ikke myntet på deg personlig i det hele tatt, det var et svar på det Erik skrev. Jeg tror vel at du, Erik og jeg er relativt enige om denne saken. Det er bare tragisk at myndighetene har latt det gå så langt, på tross av at varselklokkene har ringt i nesten 20 år. Et totalforbud mot alt fiske, og å fjerne mange andre negative påvirkninger, slik at økosystemet får fred til å reparere seg selv, er nok den eneste løsningen som kan ha sjanse til å lykkes. Det vil aldri bli som det var; et restaurert økosystem vil bli annerledes, der andre arter vil dominere enn de som var her i "gamledager". For eksempel vil neppe torsk noen gang bli en dominerende art igjen i Oslofjorden, delvis på grunn av oppvarmingen. Men arter som havabbor og ørret, burde jo ha alle muligheter til å lykkes, hvis de får sjansen. Erfaring viser at mye av skadene kan repareres raskt dersom økosystemet får utvikle seg uforstyrret, men det kan like gjerne ta lang tid. Det er nok en fare for at mange av oss som begynner å dra på årene, aldri vil få oppleve et bra fiske i Oslofjorden igjen. Det er det jo litt vemodig å tenke på.

Ja, å være i mot forslag til regler BARE fordi det legger begrensninger på ens eget fiske og ens egne anarkistiske holdninger blir for tynt. Man bør i det minste forsøke å argumentere for HVORFOR forslaget ikke vil virke etter hensikten. Tror du har mye rett i at man legger opp til forbud fordi det blir for ressurskrevende med en løsning som innebærer et oppsyn som likevel bare klarer å skrape i overflaten. Selv om sportsfiske ikke er hovedårsaken til at Oslofjorden har kollapset, må sportsfisket dessverre finne seg i at deres aktivitet inntil videre blir begrenset hvis man skal ha noe håp om en forbedring på (lang) sikt. Sånt virker urettferdig, men det er jo liten vits å fiske hvis det ikke er noe å fiske etter. Og hvordan skal man tro at man kan få etablert tillitsbaserte løsninger hvis man ikke viser seg tilliten verdig? Har aldri tenkt på hva som kan skje når tusenvis av frustrerte fjordfiskere, som er vant med å gjøre som det passer dem, plutselig skal fiske i sårbare vann i omegnen til Oslofjorden. Fint at du løfter denne faren frem Erik. Du løfter også frem en viktig generell debatt; hvis all skader på natur skal føre til generelle forbud er man på en farefull ferd. Oslofjorden er et ekstremtilfelle, men vanligvis løses jo slike utfordringer i "minnelighet", for eksempel ved at man stopper rypejakt i år hvor rekrutteringen kollapser. Vi kan naturligvis ikke fortsette som før, som du skriver. Naturen er under sterkt press, og dette er en variant av allmenningens tragedie; naturen tåler at noen av oss får boltre seg, men den tåler ikke den kollektive belastningen. Men mange folk er grådige og egoistiske, og sliter med å vise magamål. Begrensninger i kortsalg, bag limit, og eventuelt C&R under fiske er noen tiltak som kan hjelpe, men blir det for ille er kanskje fredning den eneste vettuge løsningen? Disse utfordringene kan også overføres til andre typer aktiviteter. Slitasje på de mest populære turiststiene, og nedleggelse av turisthytter for ikke å forstyrre de sky reinsdyrene er to eksempler. Og hvis fisking er så ille, hva da med akvarier, kjæledyr og hagebruk? Mange eksotiske fisk har havnet i norske vann gjennom tømming av akvarier, kjæledyr drar med seg sykdommer, og brunsneglene har kommet til landet via import av hageplanter. Burde ikke slik import vært forbudt for lenge siden?

Lenge siden jeg har fisket i vannene rundt Arendal, og den gangen satset jeg bare etter suter. Longum er vel så vidt jeg kan bedømme et betydelig mer potent gjeddevann enn Langsæ. Åpenbart stor gjedde i Longum, men 10+ individer er det aldri mange av i slike innsjøer. Men det burde jo være gode sjanser på fisk i str 4-8kg.

sånt er surt ja. Jeg knyter aldri braiden direkte til en splittring, er redd endene på splittringen skal slite av braid-knuten. Jeg knyter braiden til en virvel, som jeg så fester en splittring til. I denne fester jeg en ny virvel som så nylonfortommen festes til, slik at jeg alltid har to virvler. Dette reduserer dessuten tvinn ytterligere. Det gjør også at det går raskere å skifte fortom. Under vanlig shad-fiske etter kveite bruker jeg vanligvis en nylon-fortom på halvannen meter eller så. Da fungerer dette utmerket. Under fiske med agnfisk kan det være hensiktsmessig med lengre nylonfortom, og da forstår jeg at en albright-knute kan være nødvendig, hvis man skal trekke nylon-fortommen gjennom stangringene, og inn på spolen.

hmm, hvis du ikke bruker svivel under kveitefiske, hvordan skjøter du da braiden til nylonfortommen? Albrightknute eller liknende? Jeg har testet begge deler, og virvel/splittring/virvel, der braiden festes med en uniknute, og nylonfortommen med en slukknute, tåler generelt mer en enn Albrightknute, naturligvis forutsatt at virvler og splittring er sterk nok, dvs sterkere enn braid og fortom. I tillegg er det jo fordel med virvler pga reduksjon av tvinn. Tønnevirvler er sterkere enn kulelagervirvler, men så lenge man bruker virvler og splittringer som tåler 50kg+ er man vel på den sikre siden? Men jeg bruker ikke sluklås med hempe lenger. Jeg har aldri opplevd at virvler eller splittringer har røket, kun at braiden har blitt slitt av. Braid og fortom under kveitefiske bør ha bruddstyrke på 30-40kg eller deromkring. Dette må også ses i forhold til bremsekraften til snella, og det er sjelden hensiktsmessig at denne overskriver 20kg. Du skal jo klare å holde igjen selv også, uten å risikere å miste stanga uti. Og grunnen til å ha så sterk braid som opptil 40kg handler mest om slitestyrke. Det er jo ellers en fordel med så tynn sene som mulig, innenfor det som er forsvarlig, for å gjøre det lettere å holde bunnkontakt under raske drift og på større dyp.

du har rett i at karpefiske ikke er enkelt, og noen ganger krever enormt med grundig jobb, og ikke minst tålmodighet. Mange steder skyldes det kanskje primært at karpene er fåtallige, og da handler det mye om statistikk (sånn er det mange steder i Norge). Andre steder handler det om å presentere agn for en bestemt fisk, og unngå alle agntyver (små karpefisk), og i hardt fiskede vann, som sydover i Europa, handler det om at fiskene er kroksky. Det praktiseres C&R, og fiskes hardt; de fleste individene har vært på krok tidligere. Når vi har erfart at karper i tillegg er flinkere til å lære enn de fleste andre fisk, så sier det seg selv at det kan bli vanskelig. Men det betyr ikke at utfordringen er uoverkommelig, og i noen situasjoner er nok tålmodighet viktigere enn å bruke veldig "avanserte" metoder. I relativt jomfruelige vann er det ikke nødvendigvis veldig vanskelig å få fisk, bare man gjør "hjemmeleksa" og er villig til å bruke tiden som trengs. Og selv om karper kan bli veldig "picky" er det grenser for hvor langt ned i senetykkelse man kan gå, på grunn av fiskenes størrelse og styrke. Når jeg fisker karpe bruker jeg utelukkende nylon hovedsene på grunn av slitestyrke, det er mye bunnkontakt og i tillegg gjerne vegetasjon der de holder til. ca 0.30mm er passende, i vann med veldig store fisk bør man gå opp i tykkelse, kanskje til 0.35-0-40mm. Hvordan man skal presentere agn er en helt egen vitenskap, men man trenger ikke å gjøre ting vanskeligere enn de er. I vann med moderat store karper (opp til ca fem kilo) synes jeg noe av det mest spennende er å fiske dem med dupp og mais, og da bruker jeg vanligvis 0.25mm sene, avhengig av mengden vegetasjon. Kanskje det aller mest spennende er å fiske med flytende brødbit og friline; teknisk sett veldig enkelt. Taktisk sett håpløst vanskelig. Det er nesten umulig å få dem til å ta en brødbit med krok i, mens de ukritisk tar alle "frie" brødbiter man lokker dem med.

grattis med pigghå. Jeg har verken den eller rødhai på min liste, men så kan jeg heller ikke påstå at jeg har forsøkt særlig hardt... dvergmalle klarte jeg i første forsøk, og har siden ikke sett noen grunn til å forsøke. Tok med et par til akvariet, og de så ut til å trives ganske bra så lenge jeg hadde de der.

Vi har alle våre nemesiser, men vet ikke om dvergmalle er en slik. Misforstå meg rett, forstår jo at det alltid er stas med en ny art. Det synes jeg også, og bra at du fikk krysset den av. Men på mange artsprosjekter er det grenser for hvor mye innsats jeg gidder å legge ned for å få en ny art. Men det er nå meg. Men hva nemesiser angår, så synes jeg det er verre med litt mer utfordrende (les storvokste) arter og prosjekter, der man virkelig gjør et skikkelig forsøk, kanskje i flere år, uten å lykkes. Som et eksempel brukte jeg 12 år før jeg fikk en sik over halvkiloen, med mye innsats, samtidig som kameratene bagget kilosfisk. Det kaller jeg en nemesis. Da jeg først brøt grensen veide fisken over to kilo... og etter det var liksom ikke kilosfisk noe stort problem lenger...! Hørte jeg noen si "ketchup-effekt"? Og det interessante er at slik har det vært med flere arter. En bekjent kalte meg det klassiske eksempel på en "late bloomer". Eller er det et tegn på at jeg er treg til å lære, eller rett og slett dårlig til å fiske?

om man har sovet i timen vet ikke jeg. Men endringsblindhet gjør at man typisk ikke oppfatter de virkelige faresignalene før det er for sent. Ofte kan ting se OK ut lenge, selv om bestandene ser ut til å avta sakte. Da er det lett å rote seg inn i en falsk trygghet. Men plutselig oppstår en såkalt terskeleffekt, og da kollapser ting forbløffende raskt. Uten sammenlikning for øvrig, så var det nettopp det som skjedde utenfor østkysten av Canada, da torskebestanden der kollapset i 1992. Man hadde sett en nedadgående tendens i mange år, men det var tilsynelatende ingen dramatikk før det plutselig "smalt". EDIT: kan også legge til at slike kollapser typisk oppstår når man hele tiden forvalter bestander opp mot hva de tåler, altså på randen av destabilisering. Og det er slik mange bestander forvaltes. Da skal det lite til før man trår over grensen. Det er derfor man alltid bør legge inn romslige sikkerhetsmarginer når man skal forvalte en art.

"Laksen blir forvaltet på bestandsnivå både internasjonalt og i Norge, i henhold til retningslinjer fra NASCO (North Atlantic Salmon Conservation Organisation) og råd fra ICES (International Council for the Exploration of the Sea)" jo da, man har retningslinjer for forvaltning. Men når det er så kritisk at arten har havnet på rødlista, da er det neppe noe reelt høstbart overskudd igjen, kanskje bortsett fra noen fåtalls elver. Og klarer politikerne å følge forvaltningsrådene de får for eksempel fra ICES?

oppdrettsnæringen påstår de har brukt enorme ressurser på å redusere luseproblematikken. Det har de sikkert, men de har ikke klart å redusere problemet i det hele tatt, det har snarere bare blitt verre, sikkert et uttrykk for flere anlegg og mer fisk i merdene. Og så har vi klimaendringene på toppen av det hele, som trolig bidrar til å forsterke problemet. Men de får vi ikke gjort noe med på kort sikt. Det eneste vi kan endre er næringen selv. Det er snart på tide å stikke fingeren i Jorda og innse at dette ikke er bærekraftig, og ikke praktisk løsbart på noen annen måte enn å få anleggene på land. Men som nevnt i en annen tråd, selv om de gjør det, og klarer å løse luseproblematikken, tror jeg dessverre at det er for sent for villaksen uansett. Galskapen har gått for langt.

nå ble det en komisk trykkfeil i emnetittelen her. Det skal naturligvis være "fisk" istedenfor "disk". Men hvorfor er det ikke en opsjon der jeg som trådstarter kan editere trådtittelen? EDIT: klarte å endre.

Vasskraft drep fisk med «luftoverdose» i vatnet – høg risiko ved 1 av 4 norske vasskraftverk – NRK Vestland vannet som kommer ut fra kraftstasjonenes turbiner kan være så mettet med luft at det er farlig for fisken...

det eneste fornuftige er å stenge laksefisket fullstendig inntil bestandene eventuelt tar seg opp (noe jeg dessverre frykter aldri vil skje). Jeg forstår at laksefiskere ønsker å fiske laks, og det er ille at fiskerne skal straffes for ting som egentlig andre (oppdrettsnæringen) er skyld i. Men samtidig bør de i større grad evne å se lenger enn egen nese rekker. Hvorfor fiske når det ikke er noe å fiske etter? Man stenger jo rypeterreng når det ikke er noe høstbart overskudd. Bør det være noe annerledes med laks? Det er likevel en deprimerende erkjennelse at mens rypebestandene gjerne tar seg opp igjen hvis bestanden får mulighet til det, synes det dessverre som om villaksen er dødsdømt. Og politikerne er helt handlingslammet. Dette er en nasjonal, og egentlig en internasjonal, skandale uten sidestykke.

har selv prøvd å fiske stam der oppe en tre-fire ganger, med dårlig uttellling. Men jeg vet folk har fått stam i strekningen nedstrøms Tøyenfossen, men det har vært fisk under kiloen.

stam fins opp til fossen nedstrøms Sagdammen i Hakadal (der RV4 krysser elva). Bestanden oppstrøms Rotnes synes å være ganske tynn, og mest små individer.

bare sånn apropos; hvis man er så redd for gjedde, er det å ta ut de store gjeddene en spesielt smart tilnærming? Som det skrives fører jo det gjerne til at antallet smågjedder eksploderer, og de er ihvertfall fæle predatorer på småørret, og svekker reproduksjonen av denne. De store gjeddene er for en stor del kannibaler, og bidrar til å holde gjeddebestanden nede, så det er jo ikke disse store gjeddene man bør være redde for. De er stort sett nyttige. ...og de er interessante sportsfisk i tillegg! kulere å få ei tikilosgjedde enn en kvartkilos ørret

dette spørsmålet er det umulig å gi et presist svar på grunnlag av den oppgitte informasjonen. Potensielt kan en ørret vokse mange kilo på åtte år, men det kommer jo an på hvor mye mat den har. Og dette avhenger av tettheten på bestanden sammenliknet med næringsforholdene. Hvis noen titalls av ynglene har overlevd, noe som ikke virker å være urimelig ut fra opplysningene, bør jo fiskene ha brukbart med mat. Ut fra opplysningene kan det virke som gyting ikke er enkelt, slik at overbefolkning ikke er et problem, ihvertfall ikke enda. Det er jo typisk at den første generasjonen skaper de største individene. De kommer til dekket bord. Dette er annerledes enn i vann der fisk har vært lenge, jfr de nevnte nabovannene. Så er dette vannet 1400 meter over havet, som kan være en utfordring. Har jo selv fisket i vann på Hardangervidda som ligger så høyt, og observert at kvaliteten på fisken varierer veldig med næringsforholdene. Hvis vannet ligger på kalkrik grunn og det er skjoldkreps eller marflo i vannet burde det være rikelig med mat, og da kan det nok potensielt være stor fisk i dette vannet, kanskje to-tre-fire kilo?

med forbehold om at bildet kan "lyve", men den "brasmen" Vera fikk på sluk likner mistenkelig på en flire, jfr stort øye, rød basis brystfinne, sølvfargede skjell. I så fall enda mer oppsiktsvekkende, og i så fall et stort eksemplar for arten å være.

de fleste hvaler kan snøfte når de puster. Vanligvis pleier nok ikke vågehval å bevege seg så raskt som feks spekkhoggere, som jo er rene rovhvaler. Men hvis vågehval jager fisk, som de kan gjøre, litt avhengig av størrelse på byttefisken, kan de jo bli nødt til å svømme nokså raskt. Jeg har selv sett vågehval jage småfisk. Knølhval, som også er en bardehval, lever jo for en stor del av fisk. Kanskje ikke så vanlig at vågehval tar seg langt inn i fjorder. Der ser man typisk mest spekkhoggere og niser. Men hvis de følger stimer med fisk, vil sikkert også andre arter hvaler kunne følge etter. Har gjort utrolig mange interessante hvalobservasjoner under kveitefiske i Nord-Norge. En gang så vi en flokk på et tyvetalls spekkhoggere jage en gruppe niser like ved båten. Da fikk vi se hvor utrolig raske disse dyrene kan være. En annen gang dukket det plutselig opp tre spekkhoggere bare fem meter foran baugen på båten, mens vi tøffet sakte innover i en fjord, i grauttjukk tåke. Hvalene var lengre enn båten... Har også blitt omringet av en kjempeflokk med tumler-delfiner. Og en gang observerte vi noen skikkelig store dyr, noen hundre meter unna. Vi dro opp alt bruket, og reiste ut for å se om vi kunne klare å fotografere dem, men de hadde forsvunnet. Vet fortsatt ikke hvilken art vi så.

utrolig kult! tror det er første gang jeg hører om gjenfangst på berggylt. Men at det er samme fisk er det neppe særlig tvil om. Artig å se hvor mye den har endret fargene, og dette viser jo hvordan fisk raskt kan endre farge avhengig av hvor de holder til. Også påfallende at den har vokst såpass mye på relativt kort tid; 430 gram på tre måneder er mye. Og berggylt på 1.8kg er jo en stor fisk.

ut fra bildene å dømme kan sikkert vannet dere testet produsere 2+ abbor. Et vann med nokså tynn abborbestand og brukbart med byttefisk, særlig hvis det i tillegg er kreps, synes å være en god kombinasjon. Istedenfor å reise rundt og teste nye vann, har jeg funnet et par vann, der jeg satser relativt hardt, under troen på at det å bli kjent er viktig. Og ikke minst ta statistikken til hjelp. Hvis man fisker lenge nok på et sted vil man før eller senere råke på en bra fisk. Det er langt mellom kvalitetsfiskene, og mange regelrette blanketurer, som naturligvis tærer på troen på prosjektet. Men det blir jo noen fine opplevelser innimellom, selv om det fortsatt et stykke igjen til den magiske 2-kilosgrensen... men det er jo veien mot målet som er viktig, eller hur...?

alltid spennende å teste nye vann. Jeg lurer på hvor mange ganger jeg har fått et eller annet tips om at det en eller annen gang i en fjern fortid skal ha blitt tatt 2+ abbor i et vann, og hvor jeg selv har forsøkt å sjekke ut. Ingen av disse forsøkene har noen gang ført til noe...! Det betyr naturligvis ikke at det ikke fins slik fisk der, men uansett om man VET at det fins slik fisk i et vann, å få dem er en helt annen sak. Statistisk sett er det ytterst få av oss som får oppleve noe sånt, nesten uansett hvor hardt man prøver.

neppe åleyngel (glassål eller ålefaring). De kommer inn til kysten på høsten, og er bare aktive om natta. Dessuten har jo tettheten av åleyngel blit svært lav, arten er kritisk truet. Ikke sikker, men synes dette ser ut som en sil-art av noe slag (tobis). Har sett stimer av slike som likner på dette.