Calles lubbresor og Stålormen på tur - sett meg av!

[SMS]

Re-poster dette innlegget fra vår beskjedne blogg.

Rapport fra Calles Lubbresor

Møter opp som fjerdefender/dekkstøs en lørdagsmorgen for å være med skepparen OC på Calles Lubbresor. Fjorden ligger så blank at selv Sven er utpå i Stålormen (se rapport lenger ned). Ser nøye på plotteren og bruker hele seks minutter på ankringen og ligger snart perfekt til der CO og Irvin fikk blå i fjor. Calle flekker opp et par matbrosmer mens jeg mister min første når snørene våre går i hverandre. Heldigvis er det braiden min i takkelet til OC og ikke snøret hans i idiotopplegget mitt med flere tverrstag til skolest kitta fast til fortommen.

Snart kommer Svenvårfiskervenn og madammen i Stålormen og hekter seg på oss etter at Sven har dratt dagens første nye art (se rapporten hans under).

Jeg står og lurer på hvorfor OC har dratt tre fine brosmer mens det er dødsens stille hos meg i det jeg kjenner et lite napp. Sveiver fisken på og det er tungt. 400+ meter senere er denne i båten:

10+, 12+, pers, klubbredkord, high five, bilder og "æ tok an". Et stort rumpetroll med Sauron-glimt i øyet.

Vi tåler et bilde til:

En skikkelig Conan-brosme uten hengebuk, men med fileter som en belgisk blå: 12200 gram og 103 cm.

Hurtigruta passerer:

Vi prøver dupp etter horngjel, men får ikke et napp:

Calle griller pølser og brosme nr 2 for meg i dag kommer opp:

10+ igjen, 10400 gram og 102 cm.

Havfiskerposering. "Eg etsje spontzå, men eg prøve å se spontzå ud!"

Hurtigbåten passerer:

Calle griller pølser og det blir igjen tungt på dypet:

Lange på 18 blank.

Det verker i svake kontorskuldre og laptoparmer nå etter tredje ti+ sveiva opp fra 400+ meter - uten seletøy, men med spesialteknikker utviklet av Calles Lubbresor och Havsfiskeergonomi.

Hurtigbåten passerer igjen:

Havfiskerposering må med:

(Nesten) Geir Sundet med en lange på (nesten) 70 kilo.

Calle griller pølser og en svane passerer:

OC dro først tre brosmer mens det var stille hos meg, deretter drar jeg to brosmer og en ok+ lange mens det er stille hos han, men sånn er det gjerne på dypet.

Sven har fått nok av lumske bølger og drar innover mot tryggere farvann etter å ha lovet bro eller tunnel for å bli kvitt Vanvikanruta.

Skepparen og fjerdefender sier seg fornøyde med dagen, flekker opp dreggen og kjører inn. På veien inn treffer vi Sven som har fått sin andre nye art for dagen, stay tuned for hans rapport:


Svens rapport fra Stålormen:

«Hvis en mann kan få så mange Hågjel, tenk hvor mange vi alle kan få tilsammen».

Jovisst, litt omskrevet er sitatet, men sannheten er ikke nevnverdig tilstede i denne form. For mens Sverro og CP dro enorme brosmer og langer (som du kan lese om hvis du går tilbake til toppen av innlegget, men jeg forstår at mesteparten har scrollet seg direkte ned hit), så lempet jeg først opp èn hågjel, så tre-fire svarthå/hågjel-dublè, før jeg satte kronen på makkverket med en hågjel/svarthå/hågjel-triplett. Mens haiene sakte men sikkert ble sveivet opp fra dypet, akte min motivasjon ned i det.

Det er ikke annet å si. Haien er meg. Jeg er haien.

Men jeg har forgrepet dagen litt. Heldigvis finnes det er konto for Karma, som jeg fylte opp her, og den ga betaling litt tidligere på dagen da jeg for n-te gang prøvde meg på blåkjeft her i Trøndelagen. Om blåkjeft sies mye. Et lite utdrag følger:

«Det e lett, 10+»

«Eg bare drar de» (og di? Red.anm.)

«hahahaha har du ikkje blåkjeft?»

«Amatøyr, sett meg av!»

Mnja. Friskt til sinns startet jeg altså dagen med å se etter litt blåkjeft. I Stålormen hadde jeg god fjerdefender i samboer, som fant seg en god lese-bok-stilling ganske tidlig.

Tidligere blåkjeftsatsinger har vært forbannet med ganske fint vær. Dessverre betyr «ganske fint vær» ingenting for Trondheimsfjorden, og det har vært en drift som er vanskelig å leve med uten betydelig motorføring. Det har resultert i lubb, lange og andre ting som er ganske uinteressante på rundt 100 meters dyp. Denne dagen var det heldigvis veldig fint vær, og nærmest havblikk på fjorden. Jeg tok ikke bilde av dette, som man pleier i rapporter, men her er et illustrerende bilde av hvordan det ikke var, sånn for kontrastens skyld.

Sven og Stålormen når hurtigbåten passerer.

Etter å ha forsert et lite tusentalls seilbåter (seriøst, hvorfor drar alle seilbåter ut i så fint vær??) lempet jeg ut mitt go-to blåkjefttackle. Enkelt som fy, paternoster med et par opphengere og så store makrellagn man tar å bruke når man har lite agn. Etter et par drift over et sted jeg har troen på så napper det endelig. Jeg gir fisken litt tid, men tydeligvis for lite. Tilslaget sitter ikke. Jeg slipper hurtig ned igjen, og venter spent. Skuldrene er høye, stangtuppen peker forsiktig ned mot sjøen. Anne sier noe. Jeg overser det glatt. Litt risting. Stille. Litt mer risting. Jeg slipper forsiktig ut et par titals centimeter før jeg sveiver og peker stanga mot en blå himmel. Fisk! På vei opp aner jeg ikke hva det kan være. Tankene dreier mest mot hågjel egentlig, da det er dødt, men tungt. Etter hva jeg har hørt skal blåkjeften riste mye, så jeg har egentlig avskrevet arten. Når monoen endelig viser seg kommer det plutselig noe rødt opp i overflaten. Jeg skriker til med lite «ÆH! Den e rød! Det betyr blå!» Kroken sitter godt, så jeg løfter den rett opp i båten. Jada! Endelig satt den, ny art. Dagen begynner bra! Etter et par veiinger stopper vekten på 1.17 kg. En solid debut.

Jeg tenker som så at nå er det bare å fortsette mens jeg er i siget, og kjører bort til der Sverre og Calle ligger ankret opp på 400 meters dyp.

Som den observante leser allerede har merket seg så gikk ikke dette fisket fullt like bra for meg som gjengen i «Lubbresor AS». Etter mange hågjel ble jeg stående med 990 gram som største.

Etter å ha ligget på dypet et par timer begynner Anne å ymte frempå om å bli satt av. Jeg kjører henne inn, men klarer ikke å gi meg helt for dagen enda. En annen art jeg har bommet mye på i år er kolmulen. «Æ kjenne plassn», men den har gitt lite annet enn hvitting og sypike til nå. Jeg agner opp et hekle med makrell og reke, og slenger ned. Første nappet sitter ikke. Jeg har akkurat agnet opp et nytt hekle med mindre krok før det napper igjen, og fisken er på. Lite vekt, lover godt. Etter ca 80 meter oppsveiving kommer det to avslørende ryggfinner opp av vannet. Jeg føler meg alltid litt rar når jeg får ny art alene. Det blir liksom litt rart å stå å brøle for seg selv, men jeg gjør det jo likevel. Den veies inn til 160 gram, også en grei debutvekt. På dette tidspunktet er sulten påtrengende. Jeg har spist frokost og to pølser servert av CP, men klokka er 1800. Jeg klarer selvsagt ikke å gi meg likevel, og fisker enda to timer. Dette gir ingenting annet enn sedvanlig hvitting- og sypike-bonanza.

Når jeg kjenner at kroppen begynner å tære på øreflippene for å holde oppe energinivået innser jeg at jeg har fått det jeg kan forvente ut av dagen, og setter snuten innover. Til middag blir det blåkjeft med potet- og gulrotpurè. Jeg har aldri smakt bedre fisk, så dette er forhåpentligvis ikke siste blåkjeften som ender sine dager i Stålormen.

[Ølgylt]

Digg lesning (og di?)

[havtryta]

Nydelig fiska og skrivd.