Lady Knurr

— Speil, speil på veggen der, hvor mange kroker ligger på gulvet her? — Tja, et sted mellom 4 og 17. — Det var det jeg trodde, ja. Var det menneskefiskeren som oppfant tøfler?

Vel, i min alder tar man de komplimenter man kan få.

Skulle ønske jeg bodde i mer maritime kretser jeg også. Er stort sett 30-60 min kjøretur til et anstendig fiskested, så la oss ikke snakke om miljøaspektet eller økonomien i det hele ... Men det er klart at virkeligheten her vestpå er mer skjønnprosaaktig romantisk, ingen tvil om det. Jf. neste svar om briller. Ubeskjeden? Godt at noen endelig legger merke til det. Har testet det der med hjemmefisking. Det eneste jeg får på kroken er Salmalaks, og den slags styggedom vil man ha seg frabedt. Må nok innrømme at når det gjelder utsikt + spennende arter, har vi nok litt mer moro her vestpå. Men så fikk jeg sørgelig lite tid til å teste østlandsfisket i sommer. Rakk egentlig bare å herpe Cannonbang før jeg dro hjem. Og trøndere teller lizzm ikke som fisk. Skjønner ikke hva du mener. Eller hentyder du til stråleglansen vi bergensere omgir oss med? Det er det dere andre kaller "stjerner i blikket."

Man tager en slukstang, et 60 g søkke, en perle, et minilys, litt bling og en Mutu light #6 krok, og vips haver man en havmus og et særs fornøyd glis.

For et kult prosjekt! Digger sånt. Flott film også. Ser frem til flere artige poster fra deg.

Godt å høre at du i det minste kommer deg rundt på krykker, Cannon (Ja, vi er vel på fornavn nå som vi har brutt, vel, kanskje ikke akkurat isen, men brudd er brudd ...) Jeg husker jo forventningen og gleden når du snakket om det kommende laksefiske, og skuffelsen da du satt der med en ankel som ikke så ut som den hørte hjemme på noe menneskelig vesen. Jeg regnet ikke med at du skulle bli sittende fastsugd i australske såpeserier på TV, men at du skulle komme deg såpass rundt er vel utelukkende et resultat av hardbarka ståpåvilje og et kreativt hode. Respect, man! (som min fjortisdatter ville sagt) Hvis du har Huawei, er det ikke noe problem: Ladyen 7. april med tilsvarende antall grader i vannet og noen flere antall minutters leting på bunnen. Telefonen fungerte fint halvannen meter under vann, og lever fremdeles (til tross for noen flere turer i det salte element ...) God tanke det

I de fleste kretser lever man etter en gammel kodeks som har vist seg å være en ypperlig guide til fornuftig adferd, også for gjenstridige personer: Damene først og størst Du skal ikke sløye fisken før damen har fått fløyet snøret Den første skal være den siste og den siste skal være den første (Dette er bare vås som mangler enhver tilknytning til hoder av en viss rang. Se bort fra denne.) Det er vulgært å tenke på vekt og lengde når en lady er til stede Ikke ta norgesrekorden i targetarten til nærmeste lady Når alt kommer til alt, skal man huske at når kvelden kommer og stæsjet skal bæres hjem, er det sammenlagt vekt som teller Når alt kommer til alt 2: Er ikke alle enige om at seks er best? Men for all del, jeg ville selvsagt ikke drømme om å dømme en mann bare fordi han hensynsløst, med griske, grådige og glupske fingre, græbber til seg den største og beste godsaken før en stakkars lady har fått snørt korsettet sitt. Her må hver og en granske sin egen samvittighet. Men for all del 2: Gratulerer med norgesrekord. Men for all del 3: Man kan muligens innrømme at det gledes over at turer rapporteres, og at rapporteringen ikke var helt ueffen.

Jeg begynner å få en pen liten samling stenger etter hvert, men den eneste stangen jeg har valgt kun fordi jeg ønsket akkurat den (og ikke fordi det var et godt tilbud), er min 5-delte Lawson Norwegian 9' 5–20 g. Kjærlighet ved første blikk. Det er ikke den nyeste modellen, men fjerdegenerasjon. Utrolig praktisk med 5-delt, og jeg liker hvordan den ser ut, hvordan den er å holde og kaste med. Forsøkte samme type i 5–25 gram, den likte jeg ikke. Jeg bruker den når jeg skal denge sluk i sjøen, som ikke er min favorittaktivitet, men som er trivelig en gang i blant. Mitt inntrykk etter en vår og sommer, er at den er solid og tåler det den skal av vekt, og en del mer attpåtil. Jeg har ikke enorm erfaring med ulike slukstenger, men en del har jeg nå prøvd. Brukte en stund på å venne meg til Beastmastrene, mens Lawson bare var riktig fra første stund. Så jeg håper ikke jeg en vakker dag ender opp med brukket stang som dere, da hadde jeg virkelig blitt lei meg.

En kjapp statistisk oppdatering for å holde oversikten. STATUS 2020 Antall turer pr. 8/9: 76 Antall arter pr. 8/9: 32 Antall fisk pr. 8/9: 501 Snitt pr. fisketur: 6,6 (fjerner jeg 4 arter, blir resultatet riktig så begredelig ...) Litt flere turer, færre arter og færre fisk enn jeg hadde sett for meg, men moro har det jo vært. Fornøydliste for 2020 pr. 8/9: 1. Knurr på 715 g som stod til gull. 2. Årets første havmus (måtte det komme flere!) 3. Få oppleve å være jordmor for 4 nydelige pigghåbabyer. It's a long story, yet to be told. 4. Spisskate fra land nær Bergen - hvor kult er ikke det?!? 5. Piggskate – har blitt svak for skater og vurderer å utvide tittelrepertoaret til Sypikedronning, Knurrlady og Skateprinsesse. 6. Havål på 8710 g. En fisk jeg aldri ønsket å ta, men da den først kom, var det jo ganske kult. Og min hittil største fisk. 7. Den vakreste ulke med sjøgrønn kjeft. I’m in love! 8. Nydelig fløyfiskhann som stod til sølv (og skinte som gull). Og blodfersk nr. 9: Nok en piggskate, men i miniformat. Verdens søteste lille nurk!

Lenke til rapporter som er lagt ut i før 2020 eller i andre forum her inne – for å samle alt for min egen del. Feel free to ignore. Jakten på trynefaktoren Ca 5 tabber og et gjennomblåst hue Fiskerapport – mimring i mangel på vettugt fiskevær (sukk) Fiskerapport: Drit i kveiten, gi meg en … Julemeitangeliet - en tidagers julekalender Episk fangst?! Gjett hva jeg fikk!

Beklager, dette har jo ingenting med fisking å gjøre, men det er sikkert flere enn meg som bor trangt. Da kan jeg anbefale disse tørkestativene til å henge på døren. Helt supre til å tørke undertøy på. Kluter og kjøkkenhåndklær. Faktisk gensere og T-skjorter også, hvis de ikke er for store.

Skjønner ikke bæret av noe av dette, men jeg imponert! Håper det går bedre med foten.

Tror jeg har blitt miljøskadd. Var på vei for å pynte lokalet til min datters konfirmasjon. Det siste jeg tenkte på vei ut døren, var: Har jeg husket rekesprayen?

Riktig så trivelig lesning, og for min del også litt mimring. Men skjønner ikke helt hva du mener med at jeg har konkurranseinstinkt. Det var jo bare da jeg ledet.

Hvordan går det med rælknotingen? Er småplagsomt at du driver og får flere fisk og arter enn meg på færre turer. Men jeg kan i det minste skrive rapport, da.

Er underbevisstheten min overbevist? Det under jeg meg over. Men takk, du har nok rett. Et underverk.

OVER ELLER UNDER I FLYSEFJORDEN Det hendte i de dager (jommen ble de stakkars folkene i de dager utsatt for mye, gitt) at en lady fikk lyst til å dra på telttur til Lysefjorden. Etter 17 sekunders anstrengende lirking og luring, fikk hun lokket en person i besittelse av et telt ut på ville veier. Dette er selvsagt en sannhet med modifikasjoner. Man kan vel heller si at det var en tur fra løvens gap til Elvis’ glatte sleik. Jo lengre sør vi kom, jo mindre ville ble veiene. Det var faktisk så en Hordalending – vant til å kjøre på veier som får 2332 år gamle via Appia til å fremstå som futuristisk – kunne bli rent provosert. Vakre solnedganger har de også der sør. Jævlene. Uansett, ettersom både ladyens butler og kammertjener hadde reist på en høyst ufortjent ferie, tok pakkingen litt mer tid enn den burde. Sjåføren, som tilfeldigvis var identisk med personen i besittelse av et telt – også kalt herr Ølnebb eller noe sånt – måtte svinge inn på parkeringsplassen i Dørviga i nattens mulm (dvs. tette mørke) og mørke (dvs. smør på flesk, som ikke høres spesielt godt ut. Putter man derimot smøret under flesket, høres det plutselig mer appetittvekkende ut. I hvert fall ikke direkte kvalmt. Så da kan man jo spørre seg om en plassering oppå generelt sett er mer frastøtende enn en plassering under. Og hvis man da foretrekker under, men velger å ha noe oppå, er man da tiltrukket av det frastøtende? Alt dette blir selvsagt veldig hypotetisk og ærlig talt i overkant filosofisk, for vi vet jo at medlemmene her inne foretrekker å ta det som er under og heise det opp til over, og så enten flytte det bortover, nedover og igjennom og så ut– ja, vi trenger ikke gå i detalj – eller direkte ned under igjen. Og det er alt jeg har å si om det.) Så hvis dere heretter kan la være å distrahere meg med usaklige spørsmål, skal jeg berette om den eventyrlige jakten på fløyfisk i Flysefjorden. I Lysefjorden finnes nemlig vanlig fløyfisk, flekket fløyfisk (for et klingende navn!) og liten fløyfisk. Det hadde selvsagt vært gøy å få de sjeldnere artene liten og flekket, men når en er såpass ny i gamet og har så mye moro foran seg, er det fint å kunne fryde seg over de mer vanlige artene også. Så mitt mål for turen var den vanlige fløyfisken – dog en riktig lekker hann med flotte farger og flagget til topps. Jupp, her er det ærlig talt kun utseendet som teller. Fløyfisk er en av mine tre top target-arter for 2020, sammen med ulke og rødknurr. Det kan virke som beskjedne mål, men disse artene har vist seg å være flyktige for en lady med sans for estetiske nytelser. Men nå skulle de til pers, om man så måtte kjøre langt om lenge for å øke sannsynligheten for – bokstavelig talt – å dra dem i land. Turens første overraskelse var Dørviga, som skulle være vår base i fire dager. I lyset fra noen spredte bål, kunne vi skimte en 15–20 telt langs stranden. Ble vi møtt av skråling, latter, kumbaya og gitarklimpring? Nope. Kun bølgesus, en sildrende bekk og trærne som bruste forsiktig med fjærene. Hadde vi havnet i en spøkelseslandsby eller en alternativ virkelighet? Neida, forklaringen kom neste morgen. De var utlendinger alle sammen. Litt overraskende i disse korona-tider, men det lovet godt for noen fredelige dager under himmelen (ja, se der var vi under igjen). Vi startet dagen med litt mikrofiske fra bryggekanten, aka søndagsskole for Dørvigas yngre garde. Stor jubel og begeistring, men nå var det ikke svartkutlinger og bergnebb vi kom for (selv om de så ut til å trives riktig så godt sammen). Her måtte nye strategier til. I et ikke sjeldent anfall av genialitet, hadde jeg anskaffet en stor gummibåt slik at vi kunne komme oss litt lengre ut på fjorden. Ettersom jeg har den uvanen å knekke beina på folk som tilbyr meg skyss (se Jakten på trynefaktoren), og jeg trengte Ølgylt til diverse sjauing osv., var en ting sikkert: noe råkjøring var ikke aktuelt. Det er mulig det kan defineres som en annen type galskap, men uansett: det ble ikke mye fartsgalskap av en 2,5 meter gummibåt med underdimensjonerte årer, som attpåtil knakk etter 20 meter. Heldigvis hadde jeg maskeringstape og Ølgylt – som personen i besittelse av et telt – teltplugger og en viss MacGyverisk nevenyttighet. Du og jeg og vi to seilte i en gummisko Årene knakk Og båten lakk Men fisk ble det jo Joda, heldigvis er jeg en bedre fisker enn poet, for her dukket det opp både sypiker og minihvitting. Hurra. Hurra. Hurra. Jeg må bare beklage mangelen på entusiasme i stemmen min her, for både sypiker og hvitting er fine fisk i all sin skimrende rosahet, men de er da FOR POKKER IKKE ULKE ELLER FLØYFISK! Eller femtrådet tangbrosme, nordlig knurrulke, paddetorsk, hornkvabbe, tangsprell og andre festlige sprell som det hadde vært gøy å få på kroken. Vi forlot da ikke sypikenes eldorado for å reise til deres mekka? Sypike med matchende reke. Aaaw. Etter noen timer ble én ting klart: Her måtte det mer sjokolade til. Så vi spiste mer sjokolade. Etter litt LMP (Lesing, Middag, Planlegging) var solen på vei fra over til under, og jeg lusket bort på bryggen for å ta noen kast lengre ut. Hvem vet hvor mange sypiker det fantes under kveldssolens vannlek? En del. Så jeg lot snøret ligge ute, mens jeg kikket på dagens bilder og lurte på om jeg burde spise mer sjokolade. Ja, det sier vel alt om hvor ute av balanse (både fysisk og moralsk) jeg var blitt av gummiferden på bøljan blå. Selvsagt burde jeg spise mer sjokolade. Jeg strammet opp snøret, og ble ikke direkte overrasket over mangelen på entusiasme i andre enden. Når man drar på årene, er det på tide å legge dem inn. Eventuelt dra inn snøret. Nå må jeg legge inn et par ord til mitt forsvar. Det var ikke min stang, og jeg var ikke vant til denne vekten på blyet (bare 70 gram). Fingerspitzengefülen var åpenbart ikke til stede. For da knekklysets lystige dans kom til syne, dukket det også opp en diger kjeft. En monsterbreiflabb i miniformat! Ho ho! Dette må jo være ... Det kan ikke være noe annet enn ... Er det ikke ...? Yesssss! Se på den da! (Beklager fingerplasseringen) Så vakker! Det nydelige hodet, da! Småfornøyd lady og ulke med sneipen i kjeften. Er det Ølgylt in disguise? 239 gram og 25 cm. Onde tunger (hah, løgn og fanteri, tunger fra Toten kan pr. definisjon ikke være onde) har fortalt meg at det er en ganske solid ulke til å være tatt sørpå. Herr Gylt, som i sine spede år tråkket på barnetær i nord, fnyser av ulker under kiloet. Spiller ingen rolle for meg om den var over eller under, det var min aller første, den tok min jomfrulkelighet og jeg ble veldig glad for å se den. For min del var turen allerede en opptur, jeg var simpelthen ovenpå. Men min venn var definitivt under på tilfredshetsskalaen: ikke en eneste ny art i sikte. Her hjalp det ikke med sjokolade for nevnte venn, nå måtte det boksing til. Så vi hentet et anselig nummer bokser og rigget oss til på bryggekanten. Jeg fisket opp en og annen sypike, sandflyndre og andre buskevekster med noen timers mellomrom gjennom natten, mens Herr Gylt gjorde seg fortjent til fornavnet sitt. Morgengry i Lysefjorden Da våre naboer begynte å røre på seg og kaffelukten spredte seg i Dørviga, ruslet vi inn i teltet for en liten blund. Oppspilt som jeg var av alle de vidunderlige møtene med sypiker i løpet av natten, fikk jeg ikke sove, så jeg satte meg utenfor og knytte mikrotackler. Ikke min mest effektive dag, da Øl rørte på seg langt utpå ettermiddagen, hadde jeg gjort klar fem (5) mikropaternoster. Jaja, man kan ikke være ovenpå hele tiden, noen ganger må man spille underdog. Men nå var vi jo ved Lysefjorden for å fiske, ikke sove bort sumardagen. Så det var bare å pumpe litt mer luft i gummibåten, klistre årene sammen så godt som mulig, og så bar det ut på bøljan blå igjen. Ikke så blå som leppene våre etter et kvarters tid, for det var kaldt. Veldig kaldt. Faktisk så kaldt at ladyen ikke satte pris på alle sypikene og mikrohvittingene. For en gangs skyld feiget hun ut og ville gi seg. (Joda, man distanserer seg selvsagt språklig i slike tilfeller, og glir elegant over i tredjeperson.) Det var bare å håpe at Prøysen ville gi oss en ny dag. Det gjorde han, gitt, så det var bare å reparere det som skulle repareres, og så var vi i gang. Jeg skal innrømme at jeg begynte å miste tålmodigheten med Dørviga og hadde mer lyst til å utforske andre steder. Min siste rest av tålmodighet ble belønnet med denne lille søtnosen her: Hvorfor dette undrende blikket? Identitetskrise. "Er jeg en ulke eller er jeg en bart? That's the question." Jeg puttet den i akvariet for å sjekke. Litt usikker her, så jeg må be forumets trøndere om å nedsette en komité som kan utrede saken. Resultatet oversendes til undertegnede. Og mens trønderne diskuterer, setter vi oss i bilen og kjører mot det forjettede land. Alle som kjenner sin bibel (altså Det norske akademis ordbok, NAOB (ikke å forveksle med Noah eller Moab)), vet at forjettet betyr lovet og at det forjettede land er et sted eller en tilstand som man lengter etter å komme til eller få del i. Vi snakker altså om et sted hvor fløyfisk er lovet og kan bli fisket fra land, som igjen fører til en euforisk tilstand. Om ikke det høres lovende ut, vet ikke jeg. Utsikt på veien. Nesten så en burde fortelle turister at det er verd å ta seg en tur til Lysefjorden. Vi rigget oss til på Forjetningskaien. Ut med snørene. Før mitt traff bunnen, hadde jeg napp! Yay, for et sted! Nei, for en fisk. Minihyse. Sukk. Ingen flere kast utover. Det er rett ned som gjelder. Så nappet det hos Gylten, og plutselig stod han der med noe moro på kroken. Jeg skal innrømme at jeg ble en anelse misunnelig, men samtidig veldig glad for å se noe annet enn bergnebb og sypiker. Og da det noen minutter senere gikk opp for meg at ingen av oss hadde forstått hva han egentlig poserte med, begynte det å krible både her og der. Det var bare så vanvittig kult! Men det vil han sikkert fortelle selv. Heldigvis hadde vi med oss passende remedier for feiring av eventuelle feirbare feiringer. Så stod jeg der da, mens Ølgylt dro opp den ene godsaken etter den andre. Vel, rett skal være rett, den ene var god, resten var bare saker, og dessuten var det vel strengt tatt bare tre. Men det var varmt, og jeg ville ha fisk – nei, det jeg ville ha, var et bad, men den som gir seg er en lort, og det fikk være nok at jeg stinket makrell. Så humøret mitt stinket mer og mer, og til slutt kapitulerte jeg. Jeg ville under. Som sagt, så gjort. Plask! Og med en gang jeg var under, begynte det selvsagt å skje ting over. Stangtuppen danset på den irriterende måten den gjør når du akkurat har stupt uti nydelig vann en varm sommerdag – eller er på vei for å late vannet. Så da var det bare å komme seg ovenpå igjen. Kanskje jeg endelig skulle få svømme med en fløyfisk? Vel, ingen grunn til hastverk. Resultatet var flatt. Og slik fortsatte det. Ble det mer lomret nå, ville vel Tor fly over himmelen med hammeren sin. Men ikke fløy han, og ikke fløy fisken. Neste morgen pakket vi sammen imponerende effektivt, og satte kursen mot det forgjettede igjen (eller var det nå blitt ettergjettet?) Det måtte da være mulig å få plukket opp noen spennende arter i Lysefjorden før vi kjørte tilbake til Bergen? Ok, all erfaring de siste dagene tilsa at det ikke var mulig, men er man sta, så er man sta. Og stahet skal hverken over- eller undervurderes – balanse er alt, min venn. Og fløyfisk. For det var nettopp det jeg fikk. En To Tre Fire og fem (Fy flate, de piggene stikker!) Seks Fem hannfisk og en hunn. Er svak for hannene, men hunnen er da vakker hun også: Så svarte Lysefjorden til forventningene? Både ja og nei. Stedet, turen og opplevelsene var over all forventning. Fisket var til tider kanskje litt under forventning. Men slik er det. Over og under. Jeg skal definitivt tilbake. Over og ut. Fornøydliste for 2020: 1. Knurr på 715 g som stod til gull. 2. Årets første havmus (måtte det komme flere!) 3. Få oppleve å være jordmor for 4 nydelige pigghåbabyer. It's a long story, yet to be told. 4. Spisskate fra land nær Bergen - hvor kult er ikke det?!? 5. Piggskate – har blitt svak for skater og vurderer å utvide tittelrepertoaret til Sypikedronning, Knurrlady og Skateprinsesse. 6. Havål på 8710 g. En fisk jeg aldri ønsket å ta, men da den først kom, var det jo ganske kult. Og min hittil største fisk. 7. Den vakreste ulke med sjøgrønn kjeft. 8. Nydelig fløyfiskhann som stod til sølv (og skinte som gull).

Jeg skjønner at jeg er en skikkelig markjomfru, jeg har ingen gode historier på lur. Men koser meg veldig med deres, og håper på flere - både i denne fine tråden og om andre tema.

Wow, for en opplevelse å se en slik skapning dukke opp etter en halvtimes slit. Gratulerer! Å dra den opp over 500 meter - det står det respekt av Og gratulerer med mange finfine fisk, tenk at det faktisk finnes noe annet enn minitorsk utenfor Langesund! Og jeg som akkurat hadde kjøpt inn nye sviver til neste års fiske i Oslofjorden: (Sorry, anser det som min plikt å leve opp til alle bergenserklisjeer) Men godt dere har forstått at alle båter bør ha en bergenser ombord, da må jeg vel prøve å snike meg med på et lag neste år. :-D Fin rapport på bloggen også!

Kjenner dessverre ikke til noen piggskateplasser på Møre, men håper du får svar. Er utrolig gøy å følge Insta-kontoen din, stian_er_ute. Alt du kan om det som finnes i norsk natur! Du har sikkert noe interessant å fortelle om piggskater og, når du lander en. :-)

Kjekt å lese! Var det på Nautnes dere var? Men Hardanger og Sotra har ingenting med hverken navler eller navlelo å gjøre. Sotra er strileland, og Hardanger tilhører provinsen, dvs. alt som befinner seg mellom Bergen og Norges grenser i alle retninger. Ikke at det betyr no', ass.

Rødknurr, fjesing og kloskate? Det var turen sin det! Neste år satser vi på 17 lekre arter på en dag, Cannonbang! Og ingen menneskelige offer ...

Er alltid gem for gjetteleker, jeg. Nederste tipper jeg er dvergulke. Riktig så nydelig! Øverste er jeg usikker på. Minner om en knøttliten taggmakrell (hestmakrell), men vi får se hva klokere hoder sier.

:-O Huff og huff. Blir stadig tydeligere at forholdene i Oslofjorden er horrible. Du må nok dra til Navleloland for å få no' skikkelig fiske.