piscator

det er vel ganske typisk med "gjeste-arter" at de kan opptre i stort antall, for så å være helt borte årete etter. Særlig gjelder dette stimfisk som alle slike makrellfisk er. Når de først dukker opp kommer de sjelden alene. Men det skal fortsatt noe til for at slike arter etablerer seg permanent i norske farvann.

ting er alltid i endring. I et system der det kun er avstand og temperatur som begrenser arters bevegelse, som i havet, er det en tendens til at ALLE arter over tid vil utvide sitt leveområde, UAVHENGIG av klimaendringer. Har de først svømt en kilometer mot nord, kan de like gjerne svømme en til. I løpet av noen generasjoner kan derfor arten utvide sitt utbredelsesområde mye. Dette er naturlige "diffusjonsprosesser". Og selv om det tar veldig lang tid for en art å etablere seg langt unna det opprinnelige utbredelsesområdet, kan alltids enkeltindivider legge ut på langtur, og "forville" seg til andre steder. Dette har alltid skjedd. Hvis man snoker i gamle nedtegnelser vil man endog se at innslaget av eksotiske arter tilsynelatende var høyere i gamledager, da klimaet var mye kaldere enn nå. Det tror jeg skyldes det enkle faktum at det var mye mer fisk enn nå, slik at dette kan forklares statistisk. Spørsmålet vi nå står overfor er om det tilsynelatende økte innslaget av fremmede arter skyldes klimaendringer, eller om det er mer tilfeldig. Jeg har ikke noen fasit her, men jeg tviler på om observasjonene til nå er nok til å konkludere. Det kan jo tenkes at en bestand har økt veldig den senere tiden i det egentlige utbredelsesområdet. I så fall er det helt naturlig at spredningen også øker; mange tvinges bort pga ressursmangel. Naturligvis kan slike lokale økninger skyldes klimaendringer, men de kan også skyldes andre faktorer. Jeg synes det er lite konstruktivt å kalle slik naturlig spredning for trist. Den er en del av naturens prosesser, og dette er egentlig økologiske kuriositeter, som neppe representerer noen stor risiko. Det som derimot er trist er at vi mennesker aktivt flytter arter langt bort fra deres opprinnelige utbredelsesområder. Utsetting av kongekrabbe og pukkellaks utenfor Kola-halvøya er eksempler på dette, arter som egentlig hører hjemme i Stillehavet. Begge deler har fått dramatiske konsekvenser for økosystemene i nord. Hadde de kommet for egen maskin (noe de teoretisk sett kunne ha gjort) hadde det egentlig ikke vært så mye å bli opprørt over, men siden det er oss mennesker som er synderen er det ille. Og det er påfallende hvor mye dobbeltmoral som er ute og går. Kongekrabbene har man tatt i mot med åpne armer fordi det genererer store inntekter, mens pukkellaksen skys som pesten. Vi vil naturligvis ikke ha pukkellaks, og det er rørende å se innsatsen for å fjerne den fra norske lakseelver. Men kongekrabbene setter et like sterkt økologisk fotavtrykk på havbunnen i nord, som det pukkellaksen gjør i elvene. Her savner jeg en mer konsekvent holdning, der man evner å skille økologi og økonomi på en bedre måte. EDIT: havskilpadder utenfor norskekysten er i hvertfall eksotisk. Den eneste gangen jeg har sett en slik var utenfor Mosambique.

er ikke det litt typisk at der vannet er litt grumsete (som i Årungen), så er agn med sterke farger ofte mer effektive enn mer naturtro agn, mens det motsatte gjerne er tilfelle der vannet er klart? Med alle mulige unntak naturligvis. Det er ihvertfall min erfaring.

ja den har tidligere vært observert til Danmark, så det er ingen bombe at den også har krysset Skagerrak. Kanskje en naturlig konsekvens av det vi kaller biologisk diffusjon, at de fleste arter over tid utvider sitt utbredelsesområde, sakte men sikkert. Så kan naturligvis den globale oppvarmingen ha fremskyndet prosessen. Kjerneutbredelsen er vel likevel Middelhavslandene. Skal nok mye til for at det etablerer seg en stor bestand i Norge.

https://www.nettavisen.no/nyheter/giftig-dvergfjesing-for-forste-gang-pavist-pa-norske-strender/s/12-95-3424183934 fjesingens lillebror, som er enda hakket giftigere, har nå blitt funnet i Norge for første gang.

fin film. Drone-bilder øker kvaliteten. Og helt enig i din oppfordring om desinfeksjon av skuta når den skal flyttes fra ett vassdrag til et annet. Gyro er en ting, men i mange predatorvann er krepsepest en mer aktuell utfordring. Middelet heter for øvrig VirkonS. Kan kjøpes på Felleskjøpet, blandes ut i passende konsentrasjon, og sprøytes på med en hagesprøyte, eller man kan vaske båten med svamp. Bruk hansker. VirkonS kan, om det ikke er direkte farlig, være irriterende for huden. La bare båten tørke med VirkonS på, ikke skyll av. Middelet skader ikke båten. En positiv spinn off er at det holder båten fritt for alger.

ja, det er nok ikke enkelt å fiske målrettet etter lysing fra land. Slike fangster blir nok neppe noe annet enn artige bifangster. Jeg kommer nok til å satse fra båt, hvis det blir satsning i 2022...

ja, fisken må være kroket i munn eller svelg, og hvis fisken bare "henger" i agnet er ikke det godt nok. Men det fins jeg en slags tvilssituasjon her likevel. hvis du håver en fisk som åpenbart har agn/krok i munnen, men som faller av når du får den i håven, noe som jo er rimelig vanlig, kan den godtas? og selv om den har agnet godt inne i munnen er det jo likevel ikke gitt at selve kroken har fått feste i lepper, munnhule eller svelg. Det kan jo rett og slett være vanskelig å avgjøre noen ganger. Uansett må man jo her stole på det fiskeren opplyser. Vedkommende kan jo uansett feste kroken i munnen til fisken etterpå og ta bilde om det så skulle være for å skaffe "bevis".

lysing er en kul fisk, har dessverre aldri fått den, og aldri fått meg til å prioritere en satsning. Kanskje et mål for 2022? Og lysing er langt opp på tabellen i eliteserien når det gjelder kvaliteter på kjøkkenet, det er helt sikkert!

veldig bra at det tas tak i dette. Aner ikke hvor mange bæreposer med søppel jeg har tatt med fra bredden opp gjennom årene. Med den kunnskapen vi har fått de senere årene om plast i naturen, vil jeg bare legge til en liten detalj jeg tror mange fiskere, inkludert meg selv, ikke har tenkt så mye på. Jeg har hatt en tendens til å bare kaste små senestumper der og da når jeg trimmer takkelet. De "forsvinner" jo bare likevel ikke sant!? Dette har jeg sluttet med. For det vi nå vet er jo at det nettopp er slike SMÅ plastfragmenter som tas opp i næringskjedene, og som kanskje representerer det største problemet på sikt? Jeg prøver nå å ta med ALL plast, og alt annet skrot bortsett fra matrester, som jo er organisk materiale og ikke representerer et problem. Og bare så det er sagt; det er fortsatt like viktig å ta med større senevaser også. Slike brytes like sakte ned, og er fortsatt en felle for fugl. Det er bare et drøyt år siden jeg reddet livet til en and som hadde rotet seg inn i sene ved et vann på Hardangervidda. En skam at noen legger igjen sene i det hele tatt, spesielt ille i en nasjonalpark.

så er vel ikke behovet for kalking like sterkt som i hine hårde dager da nedbøren var sur? Naturlig å trappe ned kalkingen når behovet ikke er der lenger. Ja, noen steder må det fortsatt kalkes, men ny kunnskap har vel vist at mye av kalkingen også har vært "feil".

"vi kan ikke se den grense under vann" - en klassiker!

ikke formanende i det hele tatt! som du selv skriver, gode holdninger er bra uansett hva andre måtte finne på. Og hvis vi skal kunne kritisere kommerse aktører, bør vi jo vise at vi er litt mer bevisste. Hva EN sportsfisker finner på har absolutt ingen betydning for bestandene, men hva alle gjør kan jo samlet sett ha noe å si. Dette er jo en variant av det kjente prinsippet om allmenningens tragedie. Selv om det er mye svarthå og hågjel i norske farvann, og disse artene neppe er truet, er det likevel slik at bruskfisk er en truet gruppe fisk, og derfor arter vi må passe litt ekstra på. Og siden disse artene vel er nærmest uspiselige, er det knapt noen grunn til å kakke dem, selv om det ikke spiller noen rolle om man kakker EN fisk.

fine farger ja. Men til tider en plagsom agntyv. Det sammen med småvoksthet og manglende kvaliteter på kjøkkenet forklarer vel langt på vei dens manglende status? For øvrig vil jeg vel mene at en taretorsk i sin beste prakt kanskje har enda finere farger enn sypike?

artig beretning. Å dra på fjorden i en liten plastbalje høres ut som kamikaze-sport på meg... ja, fisk har svært god luktesans, særlig fisk som lever dypt, i stummende mørke. Det siste snev av lys forsvinner på omtrent 100 meters dyp +/-, litt avhengig av hvor klart vannet er. Fiskearter som lever så dypt trenger derfor god luktesans. Som andre er inne på, å gå overskudd på fiskingen er en ren utopi, og bør uansett ikke være noe mål i seg selv. Målet er vel opplevelsene? Og så er det jo fint om man kan spe på med litt til matbudsjettet i samme slengen. Tør ikke tenke på kilosprisen på den fisken jeg har fått. Hvis man inkluderer bensin, overnatting, reise, i tillegg til alt utstyret, så er vi nok nærmere et firesifret kronebeløp per kilo vil jeg tro. Artig takkelløsning. Her har du jo gjort en oppdagelse mange bruker mye lenger tid på; at det ofte lønner seg å få løftet agnet litt opp fra bunnen. Det samme konseptet har blant annet benyttet av karpefiskere for å løfte agnet klar av bunnvegetasjon (som det gjerne er mye av i vann hvor man fisker karpe), og de som har skrevet om dette har gjerne geniforklart seg selv, på tross av at ideen tross alt er ganske nærliggende? EDIT: for øvrig synes jeg du viser en sunn innstilling allerede i overskriften; "hva lærte jeg på fjorden i dag?" for meg er faktisk dette essensen med fiskingen, at jeg lærer noe nytt på hver eneste tur, og gjør nye erfaringer som kan tas med videre. Fiskingen bør ikke måles ut fra resultater der og da alene, men vel så mye ut fra det at man er inne i en kontinuerlig læreprosess, stadig på vei mot bedre resultater. For hver bomtur er du en tur nærmere drømmefisken!

en gammel falmet sluk kan levere. Erfaringer viser vel at wobblere med litt tannmerker, eller fluer som man har fått fisk på og er litt rufsete, ofte fisker bedre enn agn som tas rett ut av esken. Som det påpekes må kroker (og splittringer) skiftes ut hvis de er rustne, og rust på selve pilken kan også være greit å fjerne, for eksempel ved å legge den i cola natta over.

Kveita er nok ikke spesielt sær å få til å bite, selv om den kan være det. Den største utfordringen i Sør-Norge er nok bestandstettheten. Bestanden har rett og slett blitt så liten at det er vanskelig å fiske målrettet etter kveite i Sør-Norge. Dessuten går kveitene i sør dypere enn de i nord, noe som trolig har noe med vanntemperaturen å gjøre. Og klimaendringer har trolig forsterket dette. Det fins en kveitebestand ute på flere hundre meters dyp i Skagerrak, bevist av sportsfiskere som faktisk har testet dette. Tidligere ble det tatt kveite også kystnært for eksempel utenfor Langesund, men det synes å være en saga blott i dag. Hvis man forsøker på dypt vann i vestlandsfjordene, der det utvilsomt fins kveite, vil man stort sett oppleve å få fisk av arter det er mye tettere bestander av, som blålange, brosme, eller kanskje lysing. Når man tenker på alle andre utfordringene med å fiske på dypt vann, fremstår kveitefiske i sør som en ekstrem tålmodighetsprøve for spesielt interesserte. Da er det bedre å bestille tur til Nord-Norge! Det er en mye kortere vei til kveite, tross alt.

dette er et spørsmål det er umulig å svare presist på. Som du selv er inne på løfter man jo aldri større fisk etter sena, slik at bruddstyrken kan være mye lavere enn vekta på fisken. En fisk nedsenket i vann veier svært lite, fordi fiskekroppens tetthet så vidt er over 1, og med fylt svømmeblære vil jo fisken i praksis flyte, eller ha samme tetthet som vann. Dersom man heiser for eksempel en brosme opp fra stort dyp vil magesekken som regel vrenges ut på grunn av trykkfallet, og fisken vil i praksis flyte opp, uansett hvor stor den er. Det som bestemmer hvor stor fisk man kan ta på en bestemt linetykkelse er derfor hvor hardt fisken kjemper, og hvilken slitasje sena eventuelt blir utsatt for. Et multisnøre som tåler 15 kilo ferskt har kanskje en diameter på 0.20-0.25 eller der omkring. Så lenge sena er intakt er det utrolig hvor stor fisk man kan taue inn på slik sene, spesielt med en god stang og en jevn og fin slurebrems som effektivt tretter ut fisken. Så kommer fiskerens rutine og evne til å holde hodet kaldt i tillegg. Det er nok tatt mange store kveiter på braid helt ned i 0.25mm tykkelse. Rent personlig har jeg pleid å bruke 0.40 braid til kveite, IKKE på grunn av bruddstyrken som sådan, men fordi jeg da har hatt mer å gå på med hensyn på slitasje. Nå har jeg gått ned til braid i diameter 0.30 eller der omkring, med en bruddstyrke på omkring 30kg. Det er mer enn bra nok, og det har kommet nye typer braid på markedet som er mer slitesterke. Tynnere braid blir i mindre grad tatt av strøm, slik at man ikke så lett mister bunnkontakten. EDIT: i tillegg til senas diameter og slitasjestyrke, og det øvrige utstyrets kvalitet er det også viktig å bruke riktige knuter, som i minst mulig grad reduserer bruddstyrken, og som tåler slitasje. En kjede er aldri sterkere enn det svakeste leddet som kjent.

he he, det er delte meninger om isfiske. De fleste synes vel av naturlige årsaker at isfiske er mindre behagelig og fristende enn fiske i sommerhalvåret. Men gitt at forholdene er fine; dvs et par kuldegrader, og tørt vintervær uten for mye vind, er det ikke særlig problem å kle på seg slik at man ikke fryser. Og isfiske kan gi store opplevelser, noen steder gir isfiske større sjanser for gode opplevelser enn sommerfiske, særlig gjelder dette røye, men også tildels abbor i enkelte vann. Når isen legger kommer man til overalt, og det er jo noen vann der det ikke er mulig å sette ut båt, eller hvor det er vanskelig å komme til langs bredden. Slike steder kan man gjerne fiske mer effektivt når isen ligger.

det er viktig å verne om sine favorittplasser. Slike er sårbare, og det er utrolig hvor konsentrerte og små de kan være... Jo da, det var is sist vinter, men det er slett ingen garanti lenger. Isen legger seg i snitt en måned senere enn før, og blir liggende nesten en måned kortere om våren enn den gjorde for 30-40 år siden. Det betyr også at isen er tynnere, og svakere, og dermed farligere, enn den var tidligere.

som andre skriver, stanga er fullt brukbar til lettere fiske i sjøen, men man vil nok fort erfare dens begrensninger, fordi man gjerne vil bruke litt tyngre sluk for å kaste lengre. Jeg vil også tilføye at det ikke bare er anbefalte kastevekter som er utfordrende her. En stang på sju fot er i korteste laget for dette fisket, på samme måte som den blir litt i korteste laget under ørretfiske i fjellvann. Så til standard spinnfiske langs kysten til jeg anbefale en stang på 9-10 fot med kastevekter fra 10-35 gram eller noe sånt. En sjufotsstang med kastevekter 5-15 gram passer best til spinnfiske fra båt etter abbor og ørret. Da kommer en kort stang til sin rett, særlig når fisk skal landes. Og fordi man er ute i båt trenger man sjelden å kaste noe lengre enn 30 meter eller så.

på midten av 1990-tallet var Årungen et veldig bra isfiskevann, og det ble tatt mengder med pen abbor der i løpet av et par sesonger før det roet seg ned. Lite C&R den gangen... mye fisk i str 0.5-1.2kg. Få som var større dog. Erfaringene til TeddyBJ tyder vel på at det kan bli bra fiske der til vinteren. Hvis det blir is som bærer da? Klimaendringene har utvilsomt forkortet isfiskesesongen i de lavereliggende strøkene på Østlandet.

den avbildete stinger-kroken fungerer utmerket. Som Erik skriver festes den best til agnfisk eller shad-hale med strikk. Den røskes lett løs, men det er litt av poenget. Utfordringen er alle småbrosmene ("lubbjävler") som hele tiden roter til takkelet, som gjør at det må justeres. Apropos selvmotsigelsen Erik skriver om, så har man lite nytte av en sirkelkrok i kjeften på agnfisken, hvis fisken likevel krokes i stingeren, som den klart oftest gjør. Men man kan naturligvis bruke en sirkelkrok bak også, istedenfor en stinger. Da har man ihvertfall et konsekvent opplegg. Dette har ikke jeg testet ut, men det fungerer nok i tilfelle best med agnfisk. Til shad kan man ikke basere seg på at fisken kroker seg selv, som jo er hensikten med sirkelkrok. Skjønt det skjer jo av og til at kveita sluker hele shaden...

Asp over 3kg er å betrakte som store. Tradisjonelt har Øyeren vært stedet der sjansene for virkelig stor asp, dvs eksemplarer fra 4-5 kg og oppover, har vært størst, men det tas jo av og til fin asp i selve Glomma, og som det nevnes i Nitelva og Leira. Den legendariske Dynovika ved Lillestrøm var jo en slags hotspot for asp, men ble jo etter hvert veldig hardt fisket. Jeg har ikke vært der på flere år, så jeg vet ikke hvordan ståa er i dag. Men for 20 år siden +/- var det ganske greit å få asp der, selv om de fleste lå på 1-2kg, og 3+ eksemplarer var svært sjeldne. På tross av alle timene jeg brukte på asp den gangen, og alle aspene jeg fikk, var det vel bare et par-tre eksemplarer som så vidt var over to kilo.

ja, det er vel 3.5-4kg som er naturlig å gjette på ut fra bildet. Det er en stor asp, særlig når den er tatt i Glomma, og ikke i Øyeren.