Kveitemiss

[nordmøring]

Dagen startet med leting etter fisk ute ved Grip, på en plass jeg ikke har prøvd siden sist sommer. Tydeligvis var det for tidlig for fisken her ennå og det samme kan det være, for, jeg hadde ikke ligget lenge før jeg hadde to båter fylt opp av tyskere med kurs rett på meg. Rask oppstart og forflytting med strømmen i hundre meter og ekkoloddet sa 270 meter og bløt bunn, meget bløt bunn. Og selvfølgelig ikke en fisk. Ut med snøret og ned noen meter, frem med kaffekoppen. Akkurat som ventet tok det ti minutter og jeg hadde selskap, en båt på hver side med fem tyskere i hver. Imponerende disiplin der ombord. Alle slapp ut lette sluker fra haspelstanga samtidig! Sikkert ingen som hadde nok line til å nå bunnen uten strøm og med strøm hadde de ikke en sjanse i h....e. Lå mellom dem en halv times tid før jeg ikke orket mer, pakket sammen og dro.

Jeg dro nå langt utenfor syne av tyskerne før jeg igjen begynte å fiske. Etter hvert økte vinden på og hadde bestemt meg for å gå inn mot land og mer i le for bølgene som etter hvert ville bli større og mer ubehagelig. Sveivet inn og skulle til å løfte bommen opp i båten da en skygge kom opp fra dypet og gapte over gummiblekkspruten og de selvlysende kulene.

Jeg ble så sjokkert at jeg bare ble stående og se på i flere sekunder før hjernen begynte å fungere igjen. Kveite! Et rykk i stange og søkke, bom, bleksprut med kuler og krok suste forbi øret mitt. F.. i h.....e. Kveita gjør en runde to meter fra båten, frem og ned med utstyret igjen i håp om at den ikke er skremt fra all lyst på agn. Det er den absolutt ikke, den kommer rett mot blekkspruten så snart denne kommer ned i sjøen. Igjen forsvinner kulene, blekkspruten og O`Shaugnessy-kroken nr 6/0 fra Mustad inn i kveitekjeften, venter to sekunder og rykker til i det kveita snur for å sette kursen nedover. Samme resultat som sist. Alt, unntatt kveita, suser forbi, faretruende nær venstre øre.

Flere stygge ord, frem og ned i vannet med utstyret, kveita snur samtidig som den spytter ut en gummibit, angriper blekkspruten med stor fart og svelger den for tredje gang samtidig som den dykker. Nå slipper jeg ut tre-fire meter line før jeg stopper og gjør et forsiktig mothogg i det slepet strammes opp. Enda en gang kommer agn, krok og blekksprut ut av kveitekjeften. Kveita gjør en sving og kommer mot blekkspruten igjen i det jeg begynner å sveive sakte inn. Nå er den tydeligvis blitt veldig usikker på hva dette er. Den stopper noen centimeter bak blekkspruten, jeg stopper sveiva, den kommer sakte etter og sluker alt enda en gang! Jeg venter, kveita setter kursen nedover, mothogg og alt kommer ut av kveitekjeften enda en gang.

Nå har den fått nok av gjenstridige blekkspruter med makrellsmak og fortsetter nedover og forsvinner mens jeg står og forbanner kveita, dårlige kroker, meg selv og fisking generelt. Den var ikke spesielt stor, cirka 5 kilo, men det er flere år siden sist jeg hadde ei på kroken. En ting var sikkert, nå var det ikke snakk om å dra inn til roligere farvann.

En time senere drev jeg bare noen meter fra samme sted hvor kveita tidligere hadde kommet etter agnet. Plutselig var det noe som hogg tak i agnet og holdt det rolig i noen sekunder før lina begynte å gå ut mens jeg bare holdt igjen med bremsespaken på strike-posisjonen. Etter cirka hundre meter ble det stopp og jeg kunne begynne forsiktig å sveive inn. Ti meter og fisken dro ut tjue. Ti meter inn igjen og fisken ville dra på langtur. Til slutt hadde jeg ute over 300 meter line. Nå var det total stopp, fisken sto helt stille uten at jeg klarte å ta inn en meter selv om bremsen var satt på fullt og stanga sto bøyd som ved et skikkelig bunnapp.

Stillingskrigen varte og rakk. Det eneste jeg kjente i den andre enden var svake rykk med lange mellomrom. Etter hvert begynte fisken å gi litt etter og jeg fikk sveivet inn noen meter før det var full stopp igjen. Ventet, og det løsnet litt igjen. Enda noen meter kom inn. Stopp. Så noen meter til før det var stopp igjen. Slik fortsatte det i over en time.

Siden det første hogget hadde jeg vært totalt oppslukt avfisken, bremsen på snella og hvordan sjøen ville være med båten. Derfor kom det nesten som et sjokk da jeg hørte stemmer rett bak meg. Enda en båt med tyskere lå bare tretti meter fra meg. Karene satt og fulgte med på alt jeg gjorde. De skjønte tydeligvis at jeg hadde noe stort på kroken siden det ikke var antydning til at de selv skulle fiske, i alle fall ikke så lenge jeg holdt på.

Etter halvannen time fikk jeg det første glimtet av fisken. Bare den som har sett ei storkveite komme opp av dypet, kan forstå hva jeg følte da ei brun og grå bordplate kommer sigende opp mot overflata noen meter fra båten. Jeg gjorde meg klar til å sette kleppen i den da den bestemmer seg for at den heller vil ha mange meter vann over hodet, ikke under. Kursen settes nedover mens jeg bare må vente til den finner det for godt å stoppe. Heldigvis drar den ikke like langt som sist men stopper nede ved bunnen, 120 meter rett under båten. Så er det bare å begynne å sveive inn igjen, meter for meter.

Etter hvert har jeg også begynt å merke at dette er tungt. Det svir i ryggmuskler som ikke har vært forberedt på slike langvarige påkjenninger og fingrene er skikkelig stive etter å ha tatt skikkelig tak i stanga. Heldigvis har havfiskevesten tatt mye av belastningen fra armer og fingre.

Til slutt er fisken igjen oppe ved båten og bryter vannflate noen meter fra båten. Da hører jeg tyskerne kakle som høns seg imellom. De er tydeligvis imponert. Ikke er jeg spesielt god i tysk, men hørte i alle fall ordet "Heilbutt" flere ganger. Heller ikke nå vil kveita inn til båten for å få en klepp i skallen. Den setter kursen nedover igjen med et skikkelig plask. Etter femti meter er det stopp igjen. Å dra ut og stritte imot hele tiden begynner tydeligvis å sette sine spor der også.

Nå er det tydelig enklere å få den opp mot overflata. Det går ikke spesielt fort, men det går jevnt. Og denne gangen kommer den helt inntil båten etter å ha kommet opp til overflata fem meter unna. Jeg blir kald i hele kroppen i det jeg får se krokfestet. Det er så dårlig at det er et under at den ikke har kommet løs. I det den ligger rolig langs sida på båten, bøyer jeg meg etter kleppen. Samtidig senker jeg sannsynligvis stangtuppen litt for kveita tar løs med ett kjempeplask, river nesten stanga ut av hendene på meg og setter på ny kursen nedover. Forskjellen fra tidligere er at nå har den ikke en krok i kjeften lenger. Jeg står bare og ser dagens andre kveite forsvinne nedover med rolige slag fra sporden.

Jeg skal ikke forsøke å beskrive hva som gikk gjennom hodet på meg da den forsvant nedover. Jeg prøvde å rulle en røyk. Det gikk ikke. Heldigvis kom tyskerne bort og de hadde sigaretter som reddet situasjonen. Etter litt dårlig tysk og tegnspråk forstod jeg at de hadde fulgt med i over to timer. To timer som sitter spikret i hodet og vil sitte der i lang tid fremover og bare kan fjernes ved at ei kveite på samme størrelse, eller enda større, ender opp i båten.

Størrelsen anslår jeg til et sted mellom 30 og 50 kilo. Ikke akkurat noen rekord, men med 0,20 Fireline med bruddstyrke på 13 kilo var det spenning i lange baner så lenge det stod på.

Endret September 23, 2007 av nordmøring

[ahamm]

Synd den glapp, men neste gang har den vokst seg enda større

[Chironomus]

Dæven, det må ha vore litt av ein opplevelse! Det var endå godt at det var krokfestet som rauk, og ikkje ein knute...

[tryta]

Virkelig leit at den glapp for deg.

Tror jeg hadde reist hjem å drekki meg sanseløst dritings å hørt på Pink floyd.

[nordmøring]

Virkelig leit at den glapp for deg.

Tror jeg hadde reist hjem å drekki meg sanseløst dritings å hørt på Pink floyd.

Du hadde nesten rett, bomma bare på musikken!

Spilte Black Sabbath

Endret September 22, 2007 av nordmøring

[Triturus]

Det var en knakende bra historie, jeg føler virkelig med deg! Flott fortalt

[Gjest gjørs]

Kjempebra rapport. Utrolig synd den store og den lille slap, men her har du historien til barnebarna i uoverskuelig fremtidig.

[bsalte]

Fikk vond klump i magen nå altså.... føler med deg! men nå vet du jo hvor de bor........

[cb]

Kondolerer! Trøst deg med at du i hvert fall har fått med deg kanskje det heftigste, nemlig fighten samt opplevelsen.

[nordmøring]

Takker for all medfølelse

Har ennå opplevelsen sittende i bakhodet, og spenningen stiger i takt med minkende avstand til fiskeplassen. Dessverre ser det så langt ut som om kveitene bare var på gjennomreise.

[Davidsen]

Føler med deg, men du har i det minste opplevd slike ting - det er ikke alle forunt.

Men det burde vel inspirere deg til å fortsette å prøve?

[nordmøring]

Føler med deg, men du har i det minste opplevd slike ting - det er ikke alle forunt.

Men det burde vel inspirere deg til å fortsette å prøve?

Brukte fem timer der ute senest i går uten en eneste fisk

Havner sikkert der også i ettermiddag, om ikke fralandsvinden er for sterk. 16,5 fot med båt og neste landkjenning Island, er en dårlig kombinasjon