piscator

samme art. Det er en naturlig variasjon når laksen vandrer opp, noen kommer tidlig, andre venter med å vandre opp til senere på sommeren, og kan dermed oppholde seg lenger i sjøen. Slik er det i de fleste elver. Dette er delvis genetisk bestemt. En slik variasjon er bra for bestanden fordi det gir bedre sjanser for at ihvertfall noen laks vandrer opp under gunstige forhold (god vannstand).

erfaringene med krok midt under refererer til dorging i innsjøer etter primært fiskespisende ørret. Til fjellørret tror jeg din tilnærming er fornuftig. Når fisken for det meste følger etter og nafser i wobbleren er det fornuftig med krok bak, og heller kutte ut den i buken. Jeg skal for øvrig til Hardangervidda om en uke, og skal naturligvis ha med wobblere. Skal teste ut dette.

Tidligere var originalkrokene på Rapalawobblere, særlig de små modellene for svake. Det har blitt bedre. I dag bruker jeg stort sett originalkrokene. Men hvis man er kresen er det naturligvis ikke noe i veien for å skifte de ut. Man trenger som regel ikke to splittringer, mellom krok og wobblerhempen, hvis det var hva du spurte om. De fleste wobblere har (minst) to kroksett. Man bør spørre seg om man trenger det. Under dorging pleier jeg å fjerne den bakerste kroken, og kun fiske med en treblekrok midt under, litt avhengig av hva slags wobbler jeg bruker. I så fall monterer jeg også en virvel mellom krok og wobbler (og da trenger man to splittringer). Ofte opplever man at fisken tar wobbleren fra siden, og da sitter kroken som regel som støpt i munnviken. Uten den ekstra virvelen vil risikoen for senetvinn øke dramatisk, mye fordi jeg ikke bruker sluklås med virvel under dette fisket, men heller bruker en såkalt fast nylonløkke (eller Rapala-knute som mange kaller den, en ren PR-tilsnikelse) for å feste wobbleren, da dette bevarer gangen bedre.

hmm, det synes som om du med "justere" mener to forskjellige ting. Man kan justere bremsestyrken under en fight både med spak og stjernebremser, enten ved å skyve på spaken, eller skru på stjernehjulet. Dette er jo hele poenget med en slurebrems; å kunne endre bremsestyrken underveis, etter hvor hardt fisken kjemper. Men det er likevel en prinsipiell forskjell her; spakbremser kan og bør kalibreres før bruk, det vil si å stille inn maksimal bremsestyrke. Og en slik innstilling foretas typisk med senterskruen. På mange sneller kan dette bare gjøres når spaken settes i "fri". Og hvis man forsøker å gjøre dette med makt hvis bremsen ikke er i fri risikerer man å ødelegge bremsen. Stjernebremser har ingen kalibreringsmuligheter, og det er noe av svakheten med slike bremser. Hvorvidt man skal bruke en snelle med den ene eller andre typen brems avhenger av hva slags fiske man bedriver. Til all round sjøfiske etter torsk, sei mm, eller stor ørret, laks eller gjedde i ferskvann, er som regel sneller med stjernebrems mer enn bra nok. Men er man ute etter havets storvilt, som i Norge primært betyr kveite, er kun spakbrems godt nok. En slik brems har i utgangspunktet potensielt mye sterkere bremsekraft. Skal man pumpe opp en stor kveite fra dypet vil ikke en stjernebrems ha nok å stå i mot med. Man har rett og slett ikke nok sveivekraft. I tillegg er spakbremser mye raskere å justere i kampens hete. Å skyve en spak tar kun tidels sekund, å rotere stjerneskruen tilsvarene tar kanskje flere sekunder. Det kan være fatalt. Nå er ikke alt bare fryd og gammen med spakbremser heller. Jeg har testet noen slike opp gjennom årene, og særlig på billigere modeller kan det skje at snella dras ut av kalibreringen under en fight. Risikoen for dette øker jo større belastningen blir, dvs jo større fisk. Da det er mest kritisk at dette ikke bør skje. Jeg opplevde dette for et par år siden, da jeg fikk på en god kveite. Den reiste utfor en kant og helt ned på drøye hundre meters dyp. På grunn av belastningen sviktet kaliberingen, og plutselig hadde jeg mye dårligere bremsekraft. Det ble en slitsom og langvarig kamp å pumpe kveita opp fra dypet! Så vær advart; når du skal kjøpe snelle med spakbrems, test denne først, og sjekk at kalibreringen ikke gir etter for hard belastning.'

ja, dette er trist. Og det er forståelig at man gir opp. Den norske kulturen er så inngrodd i høsting at vi ikke evner å se at det er mer hensiktsmessige måter å utnytte fjorden til å tjene penger på, som ganger befolkningen mer, og som i tillegg tar vare på ressursene på en mye bedre måte. Men før eller senere vil dette stoppe av seg selv. Før eller senere vil myndighetene innse galskapen. Og de som driver kommersielt fiske i dag vil etter hvert dø ut. Da er det neppe noen yngre krefter som vil overta. Da er det mulig at noe vil skje. Spørsmålet er om de av oss som er godt voksne i dag vil få oppleve den dagen...?

Det forekommer stor gjedde i mange vann med gjedde, men det betyr ikke at de er spesielt vanlige. I de fleste innsjøer dominerer små og mellomstore gjedder, typisk 1-3kg. Fisk opp mot 10-kgs klassen er sjeldne. Sånn er det i alle de nevnte vann, Gjersjøen, Kolbotnvann og Langen også. I gamledager var vel Oppegårdtjernet egentlig stengt for fiske fordi det var drikkevann? Har aldri fisket der selv, men jeg vet det ble tatt abbor opp til 1,4kg der, men det er over 30 år siden nå. Vet ikke hvordan det er der i dag. Det er naturligvis potensiale for stor abbor i alle de nevnte vann, men om store gjedder er sjeldne, er det ihvertfall langt mellom de virkelig store abborene(1.5+), selv om mellomklassefisk (opp mot 1kg) er relativt vanlige. I perioder har jeg fisket mye i Gjersjøen, og også en del i Kolbotnvann, men det er over 20 år siden jeg virkelig satset der. Begynner å nærme seg ti år siden sist jeg fisket der. Har fisket i Gjersjøen både fra isen og fra båt. Men allerede den gangen ble disse vannene betegnet som veldig vanskelige. Selv om jeg har fått noe bra abbor der, sto ikke resultatet i forhold til innsatsen. Det ble aldri noen virkelig store. Har sett dokumentert 2+ abbor fra både Gjersjøen og Kolbotnvann, og slik fisk er sikkert tatt i langen også. Men det kreves utrolig mye jobbing og/eller mye flaks for å få de. Og jeg vet ikke om disse vannene er blitt lettere de senere årene, eller om de er like notorisk vanskelige (og når jeg mener vanskelige, mener jeg hvor vanskelig det er å få de store. Å få mindre abbor er vel fortsatt enkelt?).

da må det jo være stor abbor, for ut fra ekkoenes størrelse ser jo dette ut som fisk som er langt større enn 50cm pluss-minus?

de store "bananene", er det gjørs eller gjedder?

artig at du har hatt fremgang fra land i Gjersjøen. Det er jo ikke et vann som er enkelt å fiske fra bredden.

jeg har prøvd et par-tre turer i Østmarka nå i sommer. Litt for varmt vann, selv etter nedkjølingen den siste uka. Har kun fått en ørret (ca 30cm) på disse tre turene, på sluk, og hatt et par-tre hogg. Ellers kun småabbor. Konklusjonen er at det er mulig å få ørret, men vannet er i varmeste laget, og det kan nok lønne seg å fiske dypt (selv om jeg har sett noen vak). Det er nok i alle tilfelle lurt å fiske morgen og/eller kveld, og kanskje søke seg til vann som ligger høyest mulig i terrenget. Der er kanskje vannet noe kjøligere?

hva som er best av ørret og røye avhenger veldig av hvilket vann det dreier seg om og hvilke næringsdyr som fins der. Men hvis vi snakker om rene ørret eller røyevann der begge kan spise marflo og/eller skjoldkreps, synes jeg røye er hakket bedre enn ørret, og har finere konsistens på kjøttet. I vann der begge arter er tilstede, har den territorielle ørreten en tendens til å presse røya ut i pelagialen, og da vil ofte ørreten ha tilgang til den beste føden, selv om hoppekreps ute i pelagialen vel også kan gi rødt kjøtt? I kalkrike vann med begge arter tilstede er også røya ofte av god kvalitet. Uansett, begge arter er generelt sett flott matfisk.

imponerende mengde fin ørret og røye. Får absolutt lyst til å ta en tur til fjells, gjerne til Finnmark! Aller mest imponerende er lengden på artikkelen, og alle bilder og fnutter du har linket. Du har virkelig lagt deg i selen!

en 45cm lang abbor veier normalt 1200-1300 gram i Norge. Nå, en måned eller to etter gyting kanskje bare 1000-1100. I den kondisjonen abborene på bildene har, vil jeg anta at man kan legge på 200-400 gram. Derfor tipper jeg disse abborene veide et sted mellom 1400 og 1700 gram.

bra at de tar tak i dette. Men om det er et økende problem er jeg usikker på. For å pirke og nyansere litt; pukkellaks er vel strengt talt ikke satt ut i Norge. Den har kommet hit for egen maskin, som "naturlig" spredning (såkalt sekundærspredninger) etter utsettinger i Russland/Sovjetunionen. Akkurat som kongekrabbe (kan ikke se den grense under vann som kjent). Og av artene på plakaten er det vel strengt talt bare pukkellaksen som virkelig er et problem. Den er godt tilpasset til å leve i norsk klima og natur, selv om artene egentlig hører hjemme i Stillehavsregionen. Regnbueørret kan være et problem som vert for gyro, men den arten har man vel fått kontroll på? Og Kanadarøye er vel primært et lokalt problem i innsjøen den er satt ut, hvis den er et problem? Lokale problemer skaper også arter som karpe og solabbor. Klimaendringer vil nok gjøre at begge arter vil trives bedre her, men i og med at de primært spres til mindre vann og vassdrag vil det neppe forbli noe annet enn et lokalt problem. Lav risiko for sekundærspredning med andre ord. Sekundærspredning er da et mye større problem hos arter som forekommer naturlig i Norge; kanskje primært gjedde, mort og ørekyt. Problemet har vært oppe mange ganger tidligere; "sportsfiskere" som har brukt levende mort og ørekyt som agn i vann de ikke forekommer fra før har vært en viktig årsak til sekundærspredninger. Men kraftverksbygging, eutrofiering, og klimaendringer (som har gjort det lettere for artene å etablere seg på nye steder), har nok bidratt vel så mye. Ørekyt som blindpassasjer under utsetting av ørretyngel har jo vært en klassisk spredningsvei. Og kanskje det aller største problemet ikke handler om fisk, men om kreps? For den amerikanske signalkrepsen har blitt satt ut i Sverige i hopetall. Og den både bærer og tåler soppen som forårsaker krepsepest. Vi har hatt noen runder med krepsepest i Glommavassdraget, etter at den først kom inn i Norge via Vrangselva i Eidskog på begynnelsen av 1970-tallet. Signalkreps forekommer nå i Norge, i Stora Lee, innsjøen på grensen til Sverige. Eidet over til Haldensvassdraget er svært smalt, og det skal ytterst lite til for at signalkrepsen kommer seg over dit. Og krepsepest er påvist i Mossevassdraget (uvisst hvordan den er kommet dit). Veien derfra (Mjær) til Lyseren er kort. Som jeg har skrevet andre steder: hvis dere skal flytte båt fra et vassdrag til et annet; desinfiser skuta skikkelig først! EDIT: og til slutt en generell betraktning; at arter sprer seg selv er en naturlig del av evolusjonen. Det er slik kloden har blitt kolonisert. Mange av forekomstene av fisk i Norge er et resultat av at mennesker har satt ut fisk i vann og vassdrag. Dette er tilfelle med så og si alle bestander av ørret og røye i fjellet. For dit har ikke disse artene kommet på egenhånd. Og på Østlandet ble abbor, gjedde og mort satt ut i skogsvann, som et naturlig matforråd, i vann der ørreten ikke trivdes. Så har alle disse artene spredd seg videre for egen maskin til atter nye vann. Mennesket har derfor satt sitt "stempel" på og bidratt til evolusjonen så lenge vi har vært på kloden. Mye av dette nyter vi godt av den dag i dag. Nå har vi kunnskap som også forteller oss at ikke alt dette har vært bra. Vi skal naturligvis lære av denne historien, og ikke spre arter i hytt og pine. Men kunnskapen KAN også brukes konstruktivt til å etablere bestander som er nyttige for oss mennesker. Dette utfordrer det ensidige bildet som skapes av slik spredning. Ikke minst har det bildet av spredningen som har blitt servert oss vært ensidig. For der soper man under teppet at arter som ørret og røye også helt opp til vår tid har blitt spredd aktivt av oss selv.

flotte abbor dette, og som vanlig i super kondisjon sammenliknet med det vi pleier å få her hjemme. Kanskje litt overraskende så tidlig på sommeren? Her i Norge har jo fisken knapt rukket å spise seg opp igjen etter gyting. Dette viser vel at fisken i England gyter ganske tidlig. Abbor begynner å gyte når vanntemperaturen når sju grader. I Norge skjer det først i slutten av april eller begynnelsen av mai, og enda senere i større og kjøligere innsjøer som Mjøsa. I England blir vel kanskje vanntemperaturen aldri lavere enn sju grader, og dermed vil abboren gyte tidlig. Da får den også mye lengre sesong å hente seg inn igjen, og spise seg opp på. Dette kan nok for en stor del forklare hvorfor abboren i England vokser raskere, og har bedre kondisjon enn norsk abbor generelt.

generelt er det aldri fordel med en lang stang i båt. Kasting er sjelden et viktig poeng. Derimot vil en lang stang gjøre landing av fisk vanskeligere. Til vertikalfiske/dropshot foretrekker jeg en stang på sju fot. Tror ikke det er noe annerledes med ørret enn med abbor/gjørs/gjedde.

disse virvlene fungerer helt fint til lettere ferskvannsfiske. Til tyngre fiske, og i saltvann foretrekker jeg såkalte "crane swivels", som de fleste produsenter lager (Mustad, Søvik, Berkeley, VMC osv). Slike virvler roterer bedre ved stor belastning, de er mer solide. I tillegg kommer viktigheten av å bruke rustfrie virvler i saltvann.

kan dessverre ikke hjelpe deg med mulige salgssteder, annet enn på anbefale et søk på nettet (hvilket du kanskje allerede har gjort?). Jeg brukte slike i mine tidlige faser som kveitefisker, både montert med jigghale og med agnfisk. Og for all del, agnet fanget kveite. Men jeg synes selve riggingen egentlig ble litt klønete, og har de senere årene gått over til andre løsninger. Nå bruker jeg enten en vanlig shad i str 300-500 gram, eller agnfisk montert på et standard paternostertackel, eller eventuelt duppmeitet.

dette var drøyt! Har aldri opplevd så mye kveis i makrell. Generelt sett synes jeg det er lite kveis i makrellen. Hva dette skyldes vet ikke jeg. Som forrige taler skriver, ved skikkelig varmebehandling er det ikke farlig å spise fisken, men når det er så mye av svineriet, er jo ikke fisken særlig fristende å spise. Som et lite apropos, som ikke har noe med den aktuelle saken å gjøre. Vi har observert at det er visse plasser der vi fisker i Nord-Norge hvor det er et større innslag av kveis enn andre steder. Forstår ikke helt hvorfor det skulle være slik. Noen skylder på sel; med et høyt innslag av sluttverter vil nye kveislarver stadig havne i det lokale økosystemet, og dermed kunne starte en ny syklus.

er på ingen måte sikker, men dette ser ut som en ABU-stang fra 1970-tallet i glassfiber. En typisk "folkemodell". Aner ikke hva den er verdt. Neppe spesielt gode kasteegenskaper.

enig med siste taler. Har alltid med meg fluestanga på fjellet, også på Hardangervidda sist sommer. Men sjelden den tas i bruk fordi det nesten alltid blåser på fjellet, og sjelden det blir særlig vaking. Man kan naturligvis prøve å fiske med nymfe eller våtflue/streamer, men i så fall er det som regel mer effektivt med sluk eller eventuelt mark. Jeg helgarderer... mulig det er litt tidlig i vestlige fjellstrøk, som Hardangervidda, pga all snøen i vinter. Jeg vet ikke, men dette kan være lurt på sjekke. På den annen side pleier det ofte å være bra tidlig. Fisken er sulten, og det er mange måneder siden det sist ble fisket. Til slutt et hjertesukk om Hardangervidda. Hvis man går inn fra Telemark/Hallingdal-siden er det alt for mye private vann, der man må gå slalom for å finne steder å fiske. Håpløst å forholde seg til. I en nasjonalpark burde det være et samlet fiskekort for hele parken, der man kan gå fra vann til vann og fiske der det passer en uten å måtte finlese kart, i tilfelle vannet er privat. En ting er at noen har gammel hevd på garnfiske. Stangfiske fra land burde være tilgjengelig for alle. Man må jo kunne skaffe seg en ørret til steikepanna når man loffer rundt i fjellet. "Konglomeratet" av stengte vann og haugevis med fiskekort på Hardangervidda er en skam. Det strider vel egentlig mot hele ideen om en nasjonalpark?

på siden der det står at mange av de andre veien er stengte, står det ingenting om de nevnte veiene. På snøkartet til NVE ser vi at det ligger igjen snøflekker i terrenget helt ned mot Sverjesjøen. Ser også at flommen har kulminert i Nord-Østerdalen. Været fremover ser også OK ut. mange plussgrader også om natta, og kanskje opp mot 20 varmegrader og ingen nedbør til helgen. Bør jo ta resten av snøen, og sørge for at det tørker opp endel.

takk for info.

Rigget riktig er ikke en andersdupp primært en nappindikator. Men du vil nok likevel se på duppen at det biter, og du vil kjenne draget i sena. Poenget med andersduppen er delvis kastetyngde, og delvis bidra til å holde agnet oppe. Man trenger egentlig ikke fortom når man fisker med dupp, hvis man fisker med vanlig nylonsene. Kan bare la sena løpe gjennom. Man likevel vurdere å montere en kort fortom av fluorkarbon, som både synes dårligere i vannet, og er mer slitesterk enn vanlig nylon. Hvis man bruker braid bør man alltid bruke fortom, enten nylon eller fluorkarbon. fortommer av nylon eller fluorkarbon kan skjøtes til braid ved hjelp av en dobbelt uni-knute (denne kan man sikkert søke opp på nettet).

Viktig presisering: hvis den rigges HELT gjennomløpende, uten duppstopper, er dette riktig. Men hvis duppen fikseres på ett dyp med duppstopper, vil den gi veldig mye motstand, mer enn en isopordupp.