Den som venter på noe godt - en beretning fra de dype Sogne-fjorder

[Fisk og rask]

Til tross for at uke 15 for mitt vedkommende bare inneholdt tre, fattige arbeidsdager, ble disse utrolig lange. Ikke de faktiske arbeidstimene, men den mentale tidsregningen. Torsdag ettermiddag skulle nemlig nesen vendes nordover mot Sogn, der en langhelg med fiske i mye godt - og mye antatt godt – selskap stod for tur.

Torsdag 12. april:

Turen har vært planlagt på Facebook i månedsvis, og ved siste vareopptelling bekreftet ti mann og en kvinne at de ble med. Yr og Storm hadde som vanlig konkurrert i tidagerstipping, og i siste venteuke hadde prognosene variert fra overskyet og snø til sol og tolv pluss. En ting har meteorologene likevel vært enige om: Vind skulle vi ikke se snurten av. Noe som lovet bra med tanke på dypvannssatsingen.

Åtte av elleve fiskecampere reiste av gårde fra ulike destinasjoner denne torsdagen. Jan (Rønsingen), Svein (Hunter) og Dan (Dan) var først fremme, men det var Åsmund (Oz), Roger (Roger N), Jon (BanJon) og Christian (Earlybird) som begynte tidligst av oss, da de hadde en kjøretur på ti timer foran seg. Med innlagt bunadsprøving (!).

Selv kom jeg meg av gårde slik at jeg fikk med meg kvelden på steinbitplassen, som så langt i år ikke har vært noen steinbitplass for alle pengene i verden. Helgen var satt av til båtfiske, men torsdagskvelden ble det altså steinbitsatsing på meg. Det gikk egentlig akkurat som det pleier å gå på fangstfronten. Likevel ble det en økt som var litt artigere enn vanlig.

Det tok ikke mange minuttene før første run kom ute på venstreflanken. Tilslag, og fast fisk! Definitivt en flat en var den umiddelbare konklusjonen. Like etter kunne en grei lomre reddes opp på tørt land. Vekten stoppet på 550 gram.

Som vanlig er på denne plassen fikk jeg også besøk av en lokal helt, og tradisjonen tro fortalte han historien om da han fikk en lyr på 22 kilo på håndsnøre. Gode ni kilo over norgesrekorden, med andre ord. Ellers kunne han melde om mye torsk i fjorden, og en garnfanget breiflabb på 20 kilo. Midt i historietimen runnet det som styggen selv på høyreflanken, og jeg antok at en av de mange torskene i fjorden hadde funnet reke/blåskjell-comboen min. Det var det ikke. I andre enden hang nemlig en pale i kilosklassen.

Etter at lokalbefolkningen hadde reist fra plassen for å jakte storlyr lenger inne i forden, døde det helt ut på platået der jeg stod. Men i vannflaten inne på grunnen var det liv. Noe jagde småfisk, og jeg rigget lettspinnstangen og sendte en sluk innover. Tre fine sjøørreter fulgte etter, men ingen hugg. Ti kast senere hugg det endelig, men dette var en ny pale i kilosklassen.

Denne var ikke mer enn så vidt kommet i sjøen igjen før det hylte i Ambassadeuren som fisket 15 meter bortenfor meg. En kjapp jogg, tilslag og fast fisk. Og den kjentes bra ut.

Jeg var mer enn sikker på at det var årets første rødspette jeg nå kjørte på, men der tok jeg grundig feil. Etter litt motstand kom det nemlig først en pale og siden en kveite sigende. Det hører med til historien at kveiten neppe var mer enn en kilo tung, men arten var det ingen tvil om. Og siden det sikkert er 15 år siden min siste kveite var dette skikkelig moro. Dessverre ble det bare nesten. I det fisken så håven kom den nemlig på andre tanker, snudde stjerten til og gav gass. Og plutselig var den løs fra den lille lomrekroken. Palen? Den satt selvsagt sveiset fast i opphengeren. Kjøss meg i teinå!

Selv om kveitelappen selvsagt hadde fått friheten tilbake, var det litt kjipt og ikke kunne notere arten for året, og få et bilde av babydronningen. Så veldig lenge fikk jeg likevel ikke irritert meg, for snart runnet det på venstreflanken igjen, og jeg måtte ut på ny løpetur. Fisken satt også denne gangen, og på ny ble det konstatert flatfisk. Denne gangen var det min gamle venn sandflyndren som hadde funnet agnet. En grei fisk på rundt halvkiloen, men ikke noe å ta på vei av, akkurat.

Nå nærmet skumringen seg, og jeg fant frem en liten Møresild på 10 gram. På første kastet hugg det tungt ute på grunnen, og denne gangen var det ikke tvil om hvilken fiske det var. En sprek sjøørret hadde falt for den blanke med blå rygg, og en fin fight fulgte. Vel oppe på land ble fisken veid til 1128 gram. Jeg vurderte et øyeblikk om den skulle få bli kvelds inne på hytten litt senere, men det ble til at den fikk friheten tilbake.

I det vi gikk inn i mørketimen gikk jeg over til å fiske aktivt med en 100-grams pilk med slep på en stang, i håp om å trigge en steinbit til hugg. De to første kastene var resultatløse. På tredje kastet satte topshoten seg fast i en ring, og med et høyt smell fløy pilken til havs – uten snøret på slep. Slikt skjer jo av og til, så det var bare å knyte opp på nytt. Det var det som skjedde litt senere som gjorde hele episoden med snørebruddet verd å nevne.

Men før den delen av historien ble avsluttet, skulle jeg få føling med det jeg var helt sikker på var en liten havkatt. Under rykkvis og rolig innsveiving hugg det nemlig til der ute på sandbunnen. Tilslag, men ikke noe svar. Tre sekunder senere hugg det igjen, men heller ikke denne gangen skjedde det noe når jeg gjorde tilslag. Da historien gjentok seg for tredje gang var jeg 100 prosent sikker på steinbit, da denne ofte ikke gir seg så fort når den har bestemt seg for å ta. Nå satt også tilslaget slik det skulle, og jeg hadde fast fisk. Oppførselen dro jeg ikke voldsom kjensel på, så her var det muligheter. Dessverre var det, nok en gang, bare ønsketenking. Det var nemlig en hyse som ikke visste hvordan den skulle te seg som en hyse som hadde tatt agnet. Ikke var den stor heller, halvannen kilo eller so. Den havnet raskt i sjøen igjen.

Nå begynte det å nærme seg tid for å komme seg innover til resten av gjengen, men før jeg kom så langt skulle jeg få tilbake pilken jeg mistet litt tidligere på kvelden. Da jeg sveivet opp surfstangen som fisket statisk etter steinbit var det nemlig litt tyngre enn vanlig, og litt smånapping. Det som kom opp fra sjøen var mildt sagt en overraskelse. Inne på selve pulleytakkelet hang nemlig pilken min, og på slepet pilken hadde dradd etter seg hang det en liten torsk. Fuglene må vite hvordan dette har gått til, men så var det i alle fall. Torsken fikk friheten tilbake, og jeg sparte 69 kroner. Great success!

Tre kvarter, 13 hjorter og en rev senere parkerte jeg foran hyttetunet. Inne i varmen var whiskeyen sprettet, og fiskeskrønene satt løst. Jeg fikk håndhilst på noen Facebook-fjes, og takket for sist til resten av gjengen. Et par pils senere var alle som gamle venner å regne, og den ene slue planen etter den andre så dagens lys. Storlyr, lysing og blålange gikk definitivt en sikker uvisshet i møte den påfølgende fredagen…

Fredag 13. april:

Klokken 08.00 runget Apple sine komposisjoner i hytte nummer 7, der foreløpig bare Svein og jeg hadde innlosjert oss. Resten av gjengen sov i hytte 10, som også var plassen for bespisning. En bra gjeng var på beina allerede da jeg trakket bortover, og så snart frokosten var fortært var det bare å komme seg i båtene. Havet lå nemlig flatt, og fisken fanger som kjent ikke seg selv. Vi fordelte oss i fire båter. Jan og Dan la ut etter lyr og sei, det samme gjorde Åsmund og Christian. Jon og Roger staket på sin side ut stø kurs mot dypet, og Svein og jeg hengte oss på.

De fleste av karene har vært på denne plassen før, meg selv inkludert. Den gangen jeg var med var det høst, og det blåste kattunger og regnet tollkjerringer. Fasiten ble noen småhai, noen blekksprut og en kolmule. Denne gangen skulle godfisken til pers. Etter et lite kvarters gange var vi fremme på feltet, og kunne kjapt konstatere at det ikke var like rolige forhold her ute. Vi fikk bra drift, og valgte derfor å legge oss på vel 200 meters dyp. Det var også her det ble tatt mye blålange våren 2011.

For mitt vedkommende var hovedmålet for hele turen å kunne krysse av blålangen på artslisten. Svein var, som sin

, og blålange fristet litt ekstra, selv om han har fått den tidlige. Snart var takkel egnet med sild og makrell på vei ned i dypet.

Jeg hadde av en eller annen grunn glemt å kjøpe 8/0- og 10/0-kroker, så mine takkel var utstyrt med WMC-kroker i størrelse 6/0. Det tok heller ikke lang tid før noe fant de overnevnte krokene der nede, og jeg kunne konstatere fast fisk etter bare rundt ti minutters fiske. Opp kom favorittdoubléten til alle dypvannsfiskere, hågjel og svarthå. Sistnevnte tangerte min nokså beskjedne pers på 360 gram, men klarte ikke å plusse på noen gram på rekorden. Fredag den 13. begynte med andre ord strålende.

Vindstyrken lå sikkert på 6-7 sekundmeter, men vinden kom rett fra nord, og da tok den veldig godt. Om dette var grunnen til at vi ikke fikk noe særlig å skryte av skal være usagt, men det var i alle fall lite moro å vise til. Jeg dro ytterligere tre hågjel og to brosmer, mens Svein noterte seg for to hågjel. Da det endelig nappet litt tyngre hos mannen i baugen, var det brosme også hos han.

Heller ikke Jon og Roger presterte i nordavinden. Det gikk i svarthå, hågjel og brosme også der i gården. Ikke før klokken nærmet seg 16.00 og lunsjtid ble det litt lovende liv i leiren. En vilter fisk tok hos meg, og håpet om lysing steg betraktelig. Men, som kvelden i forveien, var det en jævla hyse som gav meg falske forhåpninger.

Etter en tur på land for litt felles mat, bar det ut igjen for å prøve driftfiske etter lysing i stadig økende vind. Kort oppsummert ble det tre timer av livene våre vi aldri får igjen. Jon og Roger dro opp noen blekkspruter og litt sei og lyr når de gikk over til jiggfiske på grunnere vann, men hos oss var det steindødt. Ikke før mørket kom sigende på nappet det hos meg. Tungt og dødt var det, og jeg kunne konstatere blekksprut etter to sekunder. Og blekksprut var det. Den hadde fint avvist tre sildefileter, men søkke og bom ble så fristende at den hadde kastet seg over hele saligheten. Fangsten oppsummerte egentlig fint ulykkesdagen. Her var det forbedringspotensial.

Da mørket senket seg for alvor klappet båtene til land, og det var liten tvil om hvem som hadde mest grunn til å være fornøyd med dagen. Jan, Dan, Åsmund og Christian hadde alle gutset etter lyr og sei, og med en fjord full av brisling ble det bra bett. Dessverre var det ikke særlig størrelse på fisken, men noen fine eksemplarer hadde det likevel blitt. Christian, som har fiskeerfaringen sin fra sjøørret, makrell og teinetorsk fra Langesund, ble utvilsomt dagens mann. Toppfisken hans var en sei på like over fire kilo, og alle som har fått en slik en på lett utstyr vet at de spenner skikkelig ifra. Mannen var et eneste stort glis der han lempet fiskekassen på land, hentet seg en pils og gikk i gang med sløyingen. Det er lite som slår ekte fiskeglede, og det er ekstra gøy når det er for gjennomtrivelige mennesker det klaffer.

Utover sei og lyr på opp mot 3,5 kilo var eneste, brukbare fisk denne dagen Åsmund sin sandflyndre på 780 gram, tatt under et lite forsøk med målrettet fiske etter flate.

I løpet av ettermiddagen hadde også Elin (Fru Rønsingen) og Torbjørn (T-Bear) kommet innover. Elin hadde for sikkerhets skyld kjøpt seg en skikkelig Bompebær-gryte på Jernia, og det tok ikke lang tid før det ble fiskesuppe på hele gjengen, ispedd et og annet Grandiosa-stykke. Suppen var nokså outstanding i seg selv, men etter tolv timer på sjøen var den et måltid en konge verdig. Så godt var det at de fleste spiste seg gode og trøtte.

Noen timer med pisspreik ble det likevel tid til. Historier fra gamle fisketreff florerte, og latteren satt løst. Dan sine imponerende, hjemmelagde woblere gikk på rundgang, og det ble raskt konkludert med at han burde starte sin egen, lille bakgårdsbedrift, fortrinnsvis i nærheten av Omastrand. Ellers beviste Åsmund for alvor at han er en mann å regne med i festlig lag. Jeg mener, hvor mange andre begynner - helt forbanna uoppfordret - å plystre på

, etter bare to pils og en liten whiskey?

Rundt klokken 01.00 var sistemann i seng, slik at Jon kunne få sofaen i stuen. Han hadde nemlig hørt at han snorker hver gang han er på tur, og i ren sympati med omverden valgte han sen leggetid og grytidlig morgen helgen igjennom. Er ikke det å ta en for laget så vet ikke jeg. Borte i hytte 7 var det for øvrig ingen som tok noe som helst for noen lag. Både Svein og Torbjørn var potte tett i både bihuler og halser, og det ble hostet og snorket om en annen natten igjennom. Then again, soving er jo oppskrytt. Med dynen kvernet rundt hodet unnet jeg meg fire timer natt til lørdag, dagen da hellet skulle snu. I alle fall i teorien…

Lørdag 15. april:

Jeg stod opp med solen denne lørdagen, og sparket raskt liv i Torbjørn. Å få Svein til å ønske en ny dag velkommen var ikke like enkelt. Han trengte en time til. Minst. Dermed ble det mannskapsbytte på 16-foteren. Turens eldste mønstret av, og turens yngste på. Etter en kjapp frokost med Trønderfår, egg og bacon bar det til havs igjen.

Også denne dagen var det Roger og Jon som la seg ut på dypt vann sammen med oss. Og for et vær Sognefjorden skjenket oss. Havblikk og sol er ord som får frem smilet hos en fisker. Nå gjaldt det bare å få noe skapelig til å bite 200-350 meter under kjølen.

Det var hos meg det nappet først, og det ar ikke akkurat noen stor overraskelse at det var en liten brosme som satt i andre enden. Det som derimot var en stor overraskelse var det som tok agnet mitt en halvtimes tid senere. Etter mye sveiving kom to svære øyne til syne. En vassild hadde tatt toppopphengeren, og dermed kunne årets første, nye art noteres. Fisken ble klokket inn til 660 gram, og dagen hadde begynt strålende.

På slepet under vassilden hang også en liten brosme, som gikk rett på sjøen igjen. Midt i vassildfotograferingen gikk en jumbojet inn for landing ti meter bak oss og 30 meter foran Roger og Jon, og lettet med den stakkars fisken i klørne. En svær havørn gav tilreisende østlendinger med orkesterplass en stor naturopplevelse. Dessverre fikk Torbjørn og jeg bare med oss avslutningen, men nye sjanser skulle by seg senere.

Med fornyet tillitt til fiskeplassen, sendte jeg hele isenkrammet til bunns igjen. I mellomtiden heiste Torbjørn opp superdoubléten over alle superdoubléter: Hågjel/svarthå. 20 minutter senere nappet det hos meg igjen, og jeg kunne sveive opp nok en doublét, denne gangen bestående av svarthå og dagens andre vassild. Vekten på sild nummer to var for øvrig 340 gram, og begge de to artsfrendene skulle komme godt til nytte ved en senere anledning.

Hos Roger og Jon skjedde det lite. Det gikk i brosme, svarthå og hågjel. Jeg dro også ytterligere en svarthå og en hågjel, før det ble meldt om pigghå hos Roger. På dette tidspunktet hadde også Åsmund og Christian kommet ut på dypt vann for litt målrettet haifiske. Christian var overbegeistret for svarthå nummer en, men, som seg hør og bør, var reaksjonen på nummer to av arten: ”***** a´, ennå en av dem dærre jævlene!”

Omsider tok det litt tyngre hos meg, og når tilslaget ble satt steg håpet om en skikkelig fisk. Siden skulle det også vise seg å bli min nest største på turen. Dessverre var det ikke targetfisken denne gangen heller, men en brosme. ”Hvor stor ær´n”, ropte Åsmund fra nabobåten. ”3140”, svarte jeg, før fisken i det hele tatt var avkroket. Lawsonen stoppet på 3160.

Så fulgte noen steindøde timer. Ikke en dritt skjedde i dypet, men havflaten var blank og solen fremme, så det var ikke så verst å ligge og meite likevel. Omsider rykket det skikkelig til i Torbjørn sin stang, og han satte et tilslag så jævlig at vi bare med et nødskrik unngikk slagside. Fast fisk, og dette kunne ikke være en hai. Eller, vent litt. Det kunne det, faktisk. Opp fra dypet kom nemlig en vilter pigghå. Dermed var hat-tricket med tullehaier komplett hos broderen. For å toppe det hele fulgte han opp med en lusuer en times tid senere. Det er lite som slår agntyvfiske på store dyp!

Vi avsluttet dagen med et par drift etter lysing. I enden av første drift hugg det tungt hos meg, og jeg hadde troen. Lysing var det dessverre ikke, men en grei matlange på et par kilo, dog ikke blå. Når mørket falt på gjorde vi noen drift etter flatfisken, inspirert av Åsmund sin fine sandflyndre fra dagen før, og ikke minst Roger sin potensielle norgesrekord fra fjoråret. Jeg noterte en knurr og en hvitting, mens Torbjørn slet takkelet sitt. Øyvind (Truttakiller) hadde også tatt turen innover lørdag ettermiddag, og de siste timene av kvelden tok han og Svein seg en tur på sjøen. Det resulterte i tre feilkrokede paler og en knurr, men for en mann som ikke har fisket på et godt halvår var dette helt greit.

Da det ble mørkt gikk båtene til kai igjen, også denne gang uten noe voldsomt å slå i bordet med. Det gikk mest i sei, lyr og brosme. Åsmund noterte, som meg, ny art i form av vassild, mens Christian krysset av svarthå, hågjel og kanskje en eller to andre tullearter. Elin, som hadde brukt dagen på micromeite, perset også på noe smått, og noterte årets første tangsprell.

Nok en gang var det

som hadde klart mest energi når vi kom opp på tørt land igjen. Sammen med Jon tok han fatt på fileteringen, og kommentaren: ”Fy *****, blod og bæsj og gørr… Jeg elsker det, asså!”, sier vel det meste om fiskeadrenalinet i trommiskroppen. Men fileter ble det, fine sådan, og etter at fisken var i hus gikk kvelden nok en gang med til pisspreik og gamle historier.

Siden dette var siste fiskedag for østlandsgjengen, ble natten litt lengre før folk gikk til ro. Christian og Jon stod for underholdningen, førstenevnte med en sinnssyk manusplan om en fiskeactionfilm han driver og pønsker ut i søvne, sistnevnte med beretninger om alle de sprø fiskerne han har møtt opp gjennom tidene, primært på Vestlandet. Torbjørn og Jan konkurrerte om hvem som kunne fremprovosere svartest øl, en konkurranse som strengt tatt aldri fikk noen vinner. Roger gikk på sin side for å lade mobilen sin ved midnatt, og kom tilbake i 02.30-tiden. Han hadde sovnet på veien. Det var i det hele tatt god stemning.

Søndag 15. april:

Solen rant tidlig også søndag morgen, og etter litt innsats fikk jeg min bror på beina. Han var tydelig preget av nattens pissekonkurranse med Jan, men klarte etter hvert å snuble seg opp i Hydro Guarden og av gårde. Borte i den andre hytta var det helt stille, og gjennom altandøren konstaterte vi at Jon sov søtt. Det fikk han fortsette med, og vi tok en pakke Pringles til frokost i stedet.

Klokken 09.00 traff takkelet mitt bunn på 300 meters dyp, og på krokene hang fileter av gårsdagens nye art. Kvarteret senere hadde jeg dagens første fisk i båten, en liten brosme. Denne svømte for øvrig rett ned igjen med stor iver, men om det var på rein vilje vites ikke. Takkelet mitt gikk uansett til bunns igjen med samme agn.

I baugen satt Torbjørn med to snøreender, begge med svivel. Hjernen hadde ikke koblet inn i det hele tatt, og han visste ikke hva han skulle gjøre med noen av dem. Til slutt gikk han lei, og kvernet alt sammen til en knute, egnet opp og kastet saligheten på sjøen.

I mellomtiden hadde jeg napp igjen, og opp kom en hågjel. Som like etter ble fulgt av nok en brosme. Denne var ikke like ivrig på å berge livet som artsfrenden, og med buken i været drev den ut til ventende svartbaker. Men det var en annen frue med langt større vingespenn som også hadde sett det potensielle måltidet. Oppe i en fjellside lettet en stor ørn, og like etter kom enda en glidende, dog mye høyere oppe. Den første ørnen fløy i store sirklet rundt brosmen, med hysteriske måker i alle retninger. Selv fikk jeg god tid til å få opp fotoapparatet, og i det ørnen gikk til angrep lot jeg kameraet gå varmt. Første landingsforsøk gikk bare nesten, men på andre forsøk fikk brosmen nådestøtet. Jeg lar bildene snakke for seg:

Etter denne mektige naturopplevelsen tok det ikke lang tid før det nappet hos meg igjen. Dette kjentes ikke helt brosmete ut, og optimismen steg. Opp kom da heller ikke en brosme, men en lange. Dessverre var den ikke blå, den heller. En time senere dro Torbjørn opp nok en lange, støpt i samme form og malt av samme kunstner. Ikke blå den heller, med andre ord.

Søndagen var unektelig den fineste dagen på havet. Blå himmel, høy sol og svart hav gjorde livet godt. Etter en død time nappet det også kraftig hos meg, og jeg trodde nok en gang på lysing, som altså er den sprekeste av targetfiskene for turen (lysing og blålange). Men var det lysing, da? Nei, nei… En pigghå hadde funnet vassildfileten. Den fredede haien ble veid til 4140 gram før den ble sluppet tilbake der den kom fra.

Nå nærmet det seg dags for å begynne å tenke på hjemreisen, men vi kunne liksom ikke gi oss helt enda. I halvveis frustrasjon peiste vi utover i Sognefjorden, og stoppet båten vilkårlig på en plass vi antok var skamdyp. Det var den også, rundt 650 meter for å være nøyaktig, og her la vi oss til. Etter 20 minutters tid traff vi også bunn, og ventingen kunne begynne. Tradisjonelt sett er slike dyp bedre for blålange enn de 200-300 meterne vi fisket på det meste av helgen, men akkurat i denne fjorden har folk altså hatt mest suksess litt grunnere.

Hos meg tok det rundt to minutter før det begynte å rykke i stangtuppen, og jeg satte alle tilslags sure gamle oldemor mens jeg treiv sveiven rundt som en galleislave. Fast fisk!

Å sveive en god halvkilo opp fra 650 meters dyp tar tid. Å sveive opp flere kilo tar i alle fall tid. Torbjørn, som nå hadde fått oljeølet til Jan ut av systemet, ble litt giret da jeg annonserte at det var action på gang, men han modererte seg fort da han kom på hvilket dyp vi var på. Hvor lang tid det gikk å få opp jævelskapen har jeg ikke helt kontroll på, men jeg skal ikke legge skjul på at det kom et lite jubelbrøl når fisken endelig kom sigende. Blålange!

Det tok tid, og vi måtte ***** så dypt, men den satt til slutt. Lawsonen stoppet på 2200 fine gram, og dermed var turen ikke bare en sosial, men også fiskemessig suksess, i alle fall for meg.

Etter dette skjedde det ikke stort. Noen smånapp, men ingenting som ble sittende. Derfor reiste vi inn igjen, noen mer fornøyde enn andre. 15 arter, hvorav to nye, i løpet av helgen sier jeg meg godt fornøyd med.

På vei inn møtte vi Jan, som hadde hatt seg en økt etter storlyren. Han returnerte med uforrettet sak, og stampen full av sei i halvannenkilosklassen. Av en eller annen merkelig grunn syntes jeg det var moro både å sløye og filetere dagens fangst. Det var også med et smil om munnen at gulvet i hytten ble vasket. Det er merkelig med det.

Avslutningsvis: En stor takk til hele gjengen for en kjempehelg, med god mat, god drikke, utrolige beretninger og mye, mye latter. Jeg gleder meg allerede til neste gang! Og for the record. Dette er hva resten av reisefølget gjorde på søndagen (Foto: Dan Strandberg):

Personlig fangstoppsummering:

* Lomre: 1

* Sei: 3

* Sandflyndre: 1

* Sjøørret: 1

* Torsk: 1

* Hyse: 2

* Hågjel: 6

* Svarthå: 3

* Brosme: 7

* Vassild: 2

* Lange: 2

* Knurr: 1

* Hvitting: 1

* Pigghå: 1

* Blålange: 1

Endret April 16, 2012 av Fisk og rask

[Dan]

Takk for turen Endre

[Oz]

Vakkert Endre, vakkert!

[Kay-Arne Olsen]

Flott rapport som vanlig:-) Tøffe ørnebilder...

[ahamm]

Hærlig rapport

[Hunter]

Takk for turen folkens. Superkjekke folk som vanlig.

Bra du klarte den blå til slutt. Den fortjente du.

[tah]

Dette er vel så og si den beste rapporten jeg har lest noen gang..

Utrolig bra!

[Martin S]

Fantastisk rapport Endre, grattis med vassild og blålange!

Takk for turen til alle som bidro til at jeg deltok passivt, pr mms, sms og facebook

[OLHEI]

Flott rapport:)

[Stian N E]

Flott rapport, grattis med blålange også

[Davidsen]

Flott rapport og mye fin fisk. Glimrende bilder - og ørna var jo kjempeflott!

[Sigve A]

Konge rapport, fra noe som så ut som en konge tur!

[bsalte]

fin rapport,grattis med kule arter!

[T-Bear]

Svarthå er sjef..

[BanJon]

Flott rapport, synd du ikke har tatt bilder som bedre får frem hvor utrolig vakker jeg er med briller og fiskelue. <5 Takk for tureeeeen (bergensk)!

[Ølgylt]

og nå som jeg trodde du endelig hadde dratt steinbiten opp, og så var det bare en sild og en lange, med prefiks. pføy

forøvrig : mikrofisket alle sammen søndags morgen?

Endret April 16, 2012 av Ølgylt

[Edvard]

Stas!

[Arachnida]

Kjempeflott rapport! Grattis med nye kule arter!

[BanJon]

forøvrig : mikrofisket alle sammen søndags morgen?

Tvangsposering (heldigvis).

[MrVolcom]

Ja di ørnebildorna va kjempeopplegg! Likte spesielt d siste

[Fisk og rask]

Takk for kjekke tilbakemeldinger, folkens. Kjempetur!

Fantastisk rapport Endre, grattis med vassild og blålange!

Takk for turen til alle som bidro til at jeg deltok passivt, pr mms, sms og facebook

Du var med oss i hjertene våre, også

Dette er vel så og si den beste rapporten jeg har lest noen gang..

Utrolig bra!

Oj, du. Takk for det

Konge rapport, fra noe som så ut som en konge tur!

Med kongeørn. Eller havørn, for å være pinlig nøyaktig...

Svarthå er sjef..

Nei...

Flott rapport, synd du ikke har tatt bilder som bedre får frem hvor utrolig vakker jeg er med briller og fiskelue. <5 Takk for tureeeeen (bergensk)!

Vi prøver vel å kjøre en familievennlig profil her. Bra bergensk, du lærer fort!

og nå som jeg trodde du endelig hadde dratt steinbiten opp, og så var det bare en sild og en lange, med prefiks. pføy

forøvrig : mikrofisket alle sammen søndags morgen?

Steinbit er en myte... Endret April 17, 2012 av Fisk og rask

[steady]

herregud for en fin rapport. knall tur .

ja åsså herregud nevnte jeg rapporten var knall?

[ensinkm]

Herlig rapport Endre!!

så kult at lyren fortsatt var 22 kilo!!! klarte du denne gangen å informere om norgesrekorden?

Gratulere med nye arter!

PS: takk for Bic et Bac på hjernen:)

[Fisk og rask]

herregud for en fin rapport. knall tur .

ja åsså herregud nevnte jeg rapporten var knall?

Hjertelig

Herlig rapport Endre!!

så kult at lyren fortsatt var 22 kilo!!! klarte du denne gangen å informere om norgesrekorden?

Gratulere med nye arter!

PS: takk for Bic et Bac på hjernen:)

Lyren er og blir 22 kilo, den. Sa ikke noe nå heller, har tenkt å se hvor mange ganger jeg kan få høre den historien fra samme kar. Er oppe i tre nå. Bic og Bac er awesome

[Hengas]

Nydelige ørnebilder!