Det var en......

[Ølgylt]

Det var en mørk og stormfull aften, som hentet ut fra en klisjefylt krimnovelle. Regnbygene rullet innover byen, vinden hylte sine vemodige ul og gradestokken klarte ikke helt å bestemme seg for hva den skulle vise.

Protagonisten i denne historien satt lunt og godt foran peisen, hvor et lystig bål varmet kropp og sinn. I kjøleskapet lå ingrediensene klare til en krydderteppebombet kyllig og nuddel-rett som skulle inntas mens intrigene i Westeros spant videre.

Men så ringte havmussensoren. Dette var kvelden da alle byfjordens havmus` mor ville komme innmot land. Protagonisten prøvde å stritte imot, "det er surt og vått, og bare fordi den j***a fisken kommer inn til land betyr ikke at man får den", men det var nytteløst, noen ting kan man bare ikke kjempe imot.

Vel vitende om at forholdene kom til å bli vanskelige, og at fingrene kom til å bli kalde og uinteresserte i takkelfiksing, ble det til en så grunnleggende pakking som mulig. En stang, en snelle, to tackler ferdig knytet med opphengsklips og søkke, en makrellfilet, en kniv, litt surgifix, og røyk og lighter.

Vekt og kamera måtte også med, i tilfelle fisken kom opp. Det var ingen øl i kjøleskapet, og siden vi bor i sivilisasjonens rævhøl var det for sent å kjøpe noen, men det var en liten skvett homeopatwhiskey igjen.

På med dressen og så labbet protagonisten avgårde mot plassen der musa ville komme forbi, her illustrert med et bilde fra en triveligere kveld:

I mellomtiden var MEGAMUSA begynt å svømme ut fra det gamle skipsvraket der den har basen sin. Skipet ble senket en vakker dag, og består nå hovedsaklig av langsomtrustende tysk stål. MEGAMUSA var på den tiden allerede en anseelig madam, og annekterte umiddelbart skipet, i hard kamp med store langer, havål og en gammel gråhai. I et sjeldent tilfelle av piscisk eldreomsorg fikk allikavel gråhaien et rom, og klar beskjed om å holde seg unna madammes gemakker.

MEGAMUSA svømte langsomt innover, fulgte kanalene langs bunnen og holdt seg rundt 300 meters dyp helt til den kom til kanalen som ledet opp til 70 meter og en jevn strøm av mat.

Innen den var nådd frem til kanalen var protagonisten ankommet plassen og lempet agnet opp mot vinden. På denne plassen får ofte vinden veldig godt tak, og på de "riktige" forholdene blir det vind en vei, overflatestrøm en annen og bunnstrøm nok en annen vei. Noe som tilsier at blyet må nærme seg 200 gram for å kunne holde god nok kontakt, men av diverse grunner hadde protagonisten ikke tyngre bly enn 130 gram med.

Selvom blyet danset på bunnen, snøret tegnet en S og vinden dro så hardt i stangtuppen at det ikke gikk an å ha bremsa løst nok, var det mulig å merke når fisken tok. En hågjel tok seg en liten jafs av agnet og ble sittende halveis på, og kom halveis opp før den slapp.

På neste kast tok en ny artsfelle nesten med en gang, og denne kom opp for fotografering:

MEGAMUSA var nå kommet langt opp kanalen, og kunne se makkapakkaperlen omgitt av usikre hågjel. Den ble nysgjerrig og svevde nærmere. Lik hvordan hyenene trekker seg tilbake når en løve nærmer seg byttet, utvidet hågjelene diameteren på sirklene sine. MEGAMUSA studerte fascinert den dansende lysprikken, og merket seg lukten fra agnet. En liten godbit! Riktignok hadde den ikke tenkt å spise ennå, men kanskje en liten forrett?

Mens den vurderte så en liten hågjel sitt snitt og raste inn og snappet opp godbiten. Og plutselig forsvant både lysprikken og hågjelen.

Noen minutter senere kom hågjelen svømmende tilbake, og like etter kom lysprikken og en ny godbit dalende ned.

MEGAMUSA var blitt såpass interessert at den smakte prøvende på godbiten. Ytterst forsiktig lukket den leppene om godbiten og rygget. Plutselig ble godbiten røsket ut av munnen og forsvant.

MEGAMUSA kjente at smaken av mat hadde gjort den sulten og den skulle til å svømme videre til der den hadde planlagt å spise denne kvelden når lysprikken nok en gang kom dalende med nok en godbit. Den skjønte jo at det var noe som ikke helt stemte her, men nå ville den ha litt mat. Den svømte bort og tok en god jafs. Noe stakk den i munnen, og den lille godbiten gjorde brått kraftig motstand. Dette hadde MEGAMUSA vært borti før, den lot seg trekke med et stykke mens den med de store vingene styrte mot noen metallstenger, som den så svømte rundt et par ganger. Så kunne den spytte ut godbiten og svømme videre.

Protagonisten sto gjennomvåt og kjente adrenalinrushet gå over i frustrasjon. Han hadde også vært borti slikt før så det tok ikke så lang tid før tackelet var viklet fritt og snellet inn. Protagonisten skjønte at sjansen var gått. Og pakket sammen og labbet hjemover med en blanding av følelser i kroppen.

Vel hjemme kom han til å huske på at han ikke hadde tatt noen bilder av vekta, og det hører jo med!

Samtidig hadde de siste metrene i oppoverbakke vært usedvanlig tunge, så her er er bilde av hvor mye dressen veide:

[Kim Rasmussen]

Fin-fin fortelling.

[havtryta]

En herlig fortelling!

[Fisk og rask]

Dette er bra stuff

[kjernsmoing]

haha,, så genialt

[don don]

Veldig fin historie.

[veg]

haha, Knallrapport!

[Millionas]

flott lesing

[Gabrielsen]

Kjempebra!

[Tequila]

[Edvard]

Herlig. Grattis med våt dress!

[Martin S]

Hehe, fin rapport Ølgylt

[Maritim]

Ser for meg en Walt Disney produksjon på den storryen der

[Ølgylt]

Ser for meg en Walt Disney produksjon på den storryen der

Når du sier det er det så jeg ser for meg det jeg og.

Takk for positive lesninger.