piscator

småfisken ved båthavna var trolig laue. Ja, det er mye sik i Mjøsa, men ikke så enkel å fiske målrettet etter. Jeg har fått sik noen ganger som bifangst under bunnmeite med mark etter brasme, og venner av meg tar titt og stadig sik som bifangst under ordinært isfiske med agnet pimpel når de fisker etter abbor. Vanlig størrelse i Mjøsa er 0.5kg+/-. Storsjøen i Rendalen har også mye sik, og der har det vært populært å fiske sik fra isen. Der fikk man tidligere mye sik, både små og store, men jeg vet ikke hvordan ståa er etter at det ble satt ut krøkle der. Dette har utvilsomt gagnet den fiskespisende ørreten, men usikker på den totale effekten på økosystemet. I Øyeren er det også sik, og sik er muligens arten med størst biomasse i Øyeren, kanskje til overraskelse for mange. Men der går siken veldig dypt. Det er store planktonspisende stimer som holder seg nede på 30-60 meters dyp, dvs sør for Enebakkneset der det er slike dyp. Disse fiskene er nesten umulig å fiske målrettet etter med sportslige metoder. Men det er en tynn bestand med sik også i selve Glomma oppstrøms og nedstrøms Øyeren, og jeg har fått noen sik som tilfeldig bifangst i dette området.

takk for oppdatert informasjon om Jarenvannet Erik. Jeg har ikke fisket i Jarenvannet på mange år. Trist å høre at morten har tatt så fullstendig over der, men ikke så overraskende når arten først har kommet dit. Ja, sik i passende størrelse er utvilsomt en meget bra agnfisk til gjedde og ørret. Arten er viktig naturlig føde for disse rovfiskene der de forekommer sammen med sik. Sik er dessuten en slank fisk som er lettere å svelge for rovfiskene. Det eksisterer også en teori om at rovfiskene foretrekker sik som mat fremfor for eksempel mort fordi sik har mye fetere kjøtt (som sant er), uten at jeg vet hvor godt vitenskapelig underbygd denne teorien er.

sik er en undervurdert matfisk. Ypperlig både stekt og røkt. Mange steder tåler bestanden mye hardere beskatning enn hva tilfellet er i dag. Man burde faktisk tynne ut bestanden av små sik mange steder, hvis man ønsker større sik som er mer spennende å fiske etter. Det har nok heller ikke like stor negativ innvirkning om man tar ut et og annet større individ, som tilfellet er med mange andre arter. Men riktig store sik (1.5kg+) er gjerne ganske gamle, og ikke like bra som matfisk betraktet. De pleier jeg å sette ut igjen. I den grad det lar seg gjøre. For siken er ganske skjør, og det er slett ikke alltid mulig å sette de tilbake selv om de er kroket fint, og handtert pent. Men må de kakkes, havner de i gryta!

Man må ikke se seg blind på relativ bruddstyrke. Som andre er inne på er det mye "juks" ute og går, når det gjelder hvilke diametere og bruddstyrker som oppgis, og det er ofte andre egenskaper som er viktigere. De fleste sener er sterke nok. Viktigere er slitestyrke, knutestyrke, glatthet (påvirker hvor sterke knutene blir, samt kastelengde), strekk, minne, holdbarhet, farge (synlighet i vann) osv. Her må man rett og slett prøve seg frem, og vurdere senas egenskaper sett opp mot det fisket man bedriver. Generelt bruker jeg fortsatt monosene til isfiske og meite (fordi nylon tåler slitasje mot bunn eller iskant bedre enn braid), mens til spinnfiske og havfiske bruker jeg primært braid. Bruker uansett fortom av fluorcarbon, da denne synes dårlig i vann, er tyngre enn nylon, er mer slitesterk, og har mindre strekk.

Mormyshka, eller bare en agnet krok tynget med et lett søkke fungerer. Til agn fungerer både maggot og mygglarver. Eller små rekebiter. Ikke bruk for store kroker (str 10-14), fordi siken kan være ganske "picky". Samtidig bør du bruke solide kroker og ikke for tynn sene, da en stor sik på kort sene lett rett oppunder hullet, lett kan ta sena, eller rette ut svake kroker. Risikerer også å rive løs kroken fordi siken er litt løsmunnet. Foring fungerer ypperlig, enten frosne mygglarver, eller små rekebiter. Kan gjerne fiske oppover i vannsøylen, og ikke bare ved bunnen. Jarenvannet har både små og store sik. Ellers er vel fin sik i Glomma fra Rena og nordover, og i Trysilvassdraget. Oppsøk steder der det ikke er for hard strøm.

helt enig i dine betraktninger Atle. Alt er forbundet med større eller mindre risiko, og det handler om å møte denne på en god måte, og gjøre nødvendige grep i forkant. Tørrdrakt anser jeg for å være det aller viktigste under slike satsninger. Faller man overbord vil man raskt fryse ihjel dersom man ikke har tørrdrakt, og sannsynligvis lenge før noen rekker å komme ut og hente deg, selv om de vet hvor du er. Jeg har forsøkt å skaffe meg (GPS-basert) nødpeiler til å henge på tørrdrakta, slik at det bare er å trykke på SOS-knappen hvis man faller overbord. Da vet redningstjenesten øyeblikkelig hvor du er, og kan komme ut og hente deg i løpet av kort tid. Med tørrdrakt kan man holde ut i over fem timer i 10 graders vann. Det har imidlertid vært problem med leveranse av nødpeilere under Corona-pandemien. Garmins fabrikk i Kina har vært stengt så vidt jeg vet.

mange gode refleksjoner her Teddy. Forstår at slitasjen på braiden er stor når man fisker der det er mye vegetasjon, og at det er fordel med litt tykkere sene når man skal dra seg løs. Hva med tilsvarende tykkelse (0.30-0.35) nylon istedenfor braid? Nylon er stivere, og gir vel ikke så lett backlash, og tåler mye mer slitasje. Den skjærer seg heller ikke like lett ned i spolen. Ved samme tykkelse skulle det vel ikke bli så stor forskjell i kastelengde? Ulempen med nylon er vel at den ikke er like "stum" som braid, og derfor ikke gir like god kroking. For øvrig er jeg enig i det du skriver om snørefører og krysslegging. Det er viktig at denne fungerer bra. Synes også du bruker veldig tykk fluorkarbon-fortom. Jeg fisker ikke mye gjedde, men bruker 0.27-0.30 fluorkarbonfortom under abborfiske, og får jo der mye gjedde som bifangst. Det er ganske sjelden at gjedda klipper fortommen, selv om agnet sitter langt inne i gjeddekjeftene. Det er utrolig hvilken slitasje flurkarbon tåler. Ser derfor ingen grunn til å bruke så veldig tykk fluorkarbonfortom.

den abboren var jo stygg da. Må jo ha vært syk ser det ut til. Ganske typisk i vann der det er store og relativt jevndype områder at fisken farter mye omkring, og at det å finne fisken er den største utfordringen. Og i slike vann kan fisken gjerne gå langt ute, slik at det er vanskelig å fiske effektivt fra bredden. Å kunne kaste langt vil naturligvis kunne hjelpe noe, men ofte er en båt den beste løsningen. I Årungen burde vel en packraft eller liknende kunne fungere?

Fin film. gratulerer med hvitskate! satsning for spesielt interesserte dette. Må si det er dristig å dra langt ut i Skagerrak alene i småbåt! Har du nødpeiler på havfiskedressen i tilfelle du skulle falle overbord?

ja, duppstoppere av gummi er bedre enn tannpirker. Men bruk gjerne tre istedenfor to stoppere, for å redusere risikoen for at fikseringen gir etter (gjør det samme når jeg bruker boltrigger til karpe). Og ja, fiksering er avgjørende for å unngå at agnfisken bøyer seg. Hvis det skjer vil agnfisken rotere for raskt. Ut over det at den fisker mye dårligere vil sena tvinnes, slik at sena ender opp som en ball. Har opplevd dette noen ganger. Ved perfekt montering skal agnfisken rotere SAKTE. Bruk virvler for å unngå tvinn. At man får til monteringen av agnfisken er gjerne forskjellen på suksess og fiasko under dorging.

jeg kjøper argumentene dine vedrørende valg av tykkere braid til gjeddefiske erik. Slitestyrke var jo ett av momentene jeg også nevnte lenger opp. Men i dette tilfellet ville jeg heller brukt 0.30 nylon til gjeddefiske, nettopp på grunn av den større slitestyrke nylon har enn braid. Og med samme diameter blir det ingen vesentlig forskjell i kastelengde. Så er det naturligvis også slik at selv om nylon fortsatt er billigere og mer slitesterkt enn braid, så er det også slik at nylon raskere brytes ned av sollys og vann. Nylon må stort sett skiftes årlig, mens braid kan man ha i flere år forutsatt at den får tørke ordentlig mellom hver tur. I det lange løp er vel derfor ikke nylon kanskje noe billigere enn braid. Og selv om nylon er mer slitesterk enn braid, så er det også mer strekk i nylon, noe som kan være en ulempe når man skal kroke fisk som er harde i kjeften, sånn som gjedde. Summa summarum får man heller ikke i pose og sekk her, men må gjøre noen kvalifiserte vurderinger.

viktig råd dette. Ved bunnapp bør man aldri belaste utstyret (stang/snelle), men som TT skriver heller bruke arm/pinne/åre eller liknende, og dra løs agnet etter dette. Husk at braiden skjærer veldig, slik at man bør bruke hansker for å spare fingrene. Hvis man prøver å dra løs ved hjelp av stang og/eller snelle risikerer man ikke bare at braiden graver seg ned på spolen, men i verste fall stangbrudd, eller nesten verre, at spoleakselen på snella eller snøreføreren dras skjev.

Er ikke 0.30 braid overkill på gjedde? Det er jo mer slike tykkelser man bruker på kveite. Man bruker jo uansett fortom av wire eller fluorcarbon. Og braid tåler ikke gjeddetenner nær sagt uansett hvor tykk den er. Har tatt og hatt på mange større gjedder under abborfiske, og braid i tykkelse 0.12-0.14, uten at det har vært noe problem. Og hvis man fisker gjedde på steder med mye vegetasjon og/eller sunkne grener spørs det om ikke vanlig nylonsene er bedre enn braid, siden nylon tåler slitasje bedre? Jeg ville vel heller anbefalt 0.20-0.25mm braid til gjeddefiske. For øvrig enig med Erik i at dersom braiden graver seg ned på spolen er den ikke spolt hardt nok på. Og så må du huske på å krysslegge sena på spolen for å motvirke at sena graver seg ned, noe snøreføreren på snella egentlig skal gjøre, men som kanskje ikke alltid fungerer optimalt?

det er vel ganske typisk med "gjeste-arter" at de kan opptre i stort antall, for så å være helt borte årete etter. Særlig gjelder dette stimfisk som alle slike makrellfisk er. Når de først dukker opp kommer de sjelden alene. Men det skal fortsatt noe til for at slike arter etablerer seg permanent i norske farvann.

ting er alltid i endring. I et system der det kun er avstand og temperatur som begrenser arters bevegelse, som i havet, er det en tendens til at ALLE arter over tid vil utvide sitt leveområde, UAVHENGIG av klimaendringer. Har de først svømt en kilometer mot nord, kan de like gjerne svømme en til. I løpet av noen generasjoner kan derfor arten utvide sitt utbredelsesområde mye. Dette er naturlige "diffusjonsprosesser". Og selv om det tar veldig lang tid for en art å etablere seg langt unna det opprinnelige utbredelsesområdet, kan alltids enkeltindivider legge ut på langtur, og "forville" seg til andre steder. Dette har alltid skjedd. Hvis man snoker i gamle nedtegnelser vil man endog se at innslaget av eksotiske arter tilsynelatende var høyere i gamledager, da klimaet var mye kaldere enn nå. Det tror jeg skyldes det enkle faktum at det var mye mer fisk enn nå, slik at dette kan forklares statistisk. Spørsmålet vi nå står overfor er om det tilsynelatende økte innslaget av fremmede arter skyldes klimaendringer, eller om det er mer tilfeldig. Jeg har ikke noen fasit her, men jeg tviler på om observasjonene til nå er nok til å konkludere. Det kan jo tenkes at en bestand har økt veldig den senere tiden i det egentlige utbredelsesområdet. I så fall er det helt naturlig at spredningen også øker; mange tvinges bort pga ressursmangel. Naturligvis kan slike lokale økninger skyldes klimaendringer, men de kan også skyldes andre faktorer. Jeg synes det er lite konstruktivt å kalle slik naturlig spredning for trist. Den er en del av naturens prosesser, og dette er egentlig økologiske kuriositeter, som neppe representerer noen stor risiko. Det som derimot er trist er at vi mennesker aktivt flytter arter langt bort fra deres opprinnelige utbredelsesområder. Utsetting av kongekrabbe og pukkellaks utenfor Kola-halvøya er eksempler på dette, arter som egentlig hører hjemme i Stillehavet. Begge deler har fått dramatiske konsekvenser for økosystemene i nord. Hadde de kommet for egen maskin (noe de teoretisk sett kunne ha gjort) hadde det egentlig ikke vært så mye å bli opprørt over, men siden det er oss mennesker som er synderen er det ille. Og det er påfallende hvor mye dobbeltmoral som er ute og går. Kongekrabbene har man tatt i mot med åpne armer fordi det genererer store inntekter, mens pukkellaksen skys som pesten. Vi vil naturligvis ikke ha pukkellaks, og det er rørende å se innsatsen for å fjerne den fra norske lakseelver. Men kongekrabbene setter et like sterkt økologisk fotavtrykk på havbunnen i nord, som det pukkellaksen gjør i elvene. Her savner jeg en mer konsekvent holdning, der man evner å skille økologi og økonomi på en bedre måte. EDIT: havskilpadder utenfor norskekysten er i hvertfall eksotisk. Den eneste gangen jeg har sett en slik var utenfor Mosambique.

er ikke det litt typisk at der vannet er litt grumsete (som i Årungen), så er agn med sterke farger ofte mer effektive enn mer naturtro agn, mens det motsatte gjerne er tilfelle der vannet er klart? Med alle mulige unntak naturligvis. Det er ihvertfall min erfaring.

ja den har tidligere vært observert til Danmark, så det er ingen bombe at den også har krysset Skagerrak. Kanskje en naturlig konsekvens av det vi kaller biologisk diffusjon, at de fleste arter over tid utvider sitt utbredelsesområde, sakte men sikkert. Så kan naturligvis den globale oppvarmingen ha fremskyndet prosessen. Kjerneutbredelsen er vel likevel Middelhavslandene. Skal nok mye til for at det etablerer seg en stor bestand i Norge.

https://www.nettavisen.no/nyheter/giftig-dvergfjesing-for-forste-gang-pavist-pa-norske-strender/s/12-95-3424183934 fjesingens lillebror, som er enda hakket giftigere, har nå blitt funnet i Norge for første gang.

fin film. Drone-bilder øker kvaliteten. Og helt enig i din oppfordring om desinfeksjon av skuta når den skal flyttes fra ett vassdrag til et annet. Gyro er en ting, men i mange predatorvann er krepsepest en mer aktuell utfordring. Middelet heter for øvrig VirkonS. Kan kjøpes på Felleskjøpet, blandes ut i passende konsentrasjon, og sprøytes på med en hagesprøyte, eller man kan vaske båten med svamp. Bruk hansker. VirkonS kan, om det ikke er direkte farlig, være irriterende for huden. La bare båten tørke med VirkonS på, ikke skyll av. Middelet skader ikke båten. En positiv spinn off er at det holder båten fritt for alger.

ja, det er nok ikke enkelt å fiske målrettet etter lysing fra land. Slike fangster blir nok neppe noe annet enn artige bifangster. Jeg kommer nok til å satse fra båt, hvis det blir satsning i 2022...

ja, fisken må være kroket i munn eller svelg, og hvis fisken bare "henger" i agnet er ikke det godt nok. Men det fins jeg en slags tvilssituasjon her likevel. hvis du håver en fisk som åpenbart har agn/krok i munnen, men som faller av når du får den i håven, noe som jo er rimelig vanlig, kan den godtas? og selv om den har agnet godt inne i munnen er det jo likevel ikke gitt at selve kroken har fått feste i lepper, munnhule eller svelg. Det kan jo rett og slett være vanskelig å avgjøre noen ganger. Uansett må man jo her stole på det fiskeren opplyser. Vedkommende kan jo uansett feste kroken i munnen til fisken etterpå og ta bilde om det så skulle være for å skaffe "bevis".

lysing er en kul fisk, har dessverre aldri fått den, og aldri fått meg til å prioritere en satsning. Kanskje et mål for 2022? Og lysing er langt opp på tabellen i eliteserien når det gjelder kvaliteter på kjøkkenet, det er helt sikkert!

veldig bra at det tas tak i dette. Aner ikke hvor mange bæreposer med søppel jeg har tatt med fra bredden opp gjennom årene. Med den kunnskapen vi har fått de senere årene om plast i naturen, vil jeg bare legge til en liten detalj jeg tror mange fiskere, inkludert meg selv, ikke har tenkt så mye på. Jeg har hatt en tendens til å bare kaste små senestumper der og da når jeg trimmer takkelet. De "forsvinner" jo bare likevel ikke sant!? Dette har jeg sluttet med. For det vi nå vet er jo at det nettopp er slike SMÅ plastfragmenter som tas opp i næringskjedene, og som kanskje representerer det største problemet på sikt? Jeg prøver nå å ta med ALL plast, og alt annet skrot bortsett fra matrester, som jo er organisk materiale og ikke representerer et problem. Og bare så det er sagt; det er fortsatt like viktig å ta med større senevaser også. Slike brytes like sakte ned, og er fortsatt en felle for fugl. Det er bare et drøyt år siden jeg reddet livet til en and som hadde rotet seg inn i sene ved et vann på Hardangervidda. En skam at noen legger igjen sene i det hele tatt, spesielt ille i en nasjonalpark.

så er vel ikke behovet for kalking like sterkt som i hine hårde dager da nedbøren var sur? Naturlig å trappe ned kalkingen når behovet ikke er der lenger. Ja, noen steder må det fortsatt kalkes, men ny kunnskap har vel vist at mye av kalkingen også har vært "feil".

"vi kan ikke se den grense under vann" - en klassiker!