piscator

"om vi så må fiske med munnbind og rope til hverandre fra avstand" det fine med fisking er at det ikke er vanskelig å følge smittevernregler, når men er der ute på det store "gjemmekontoret"!

"Hardangervidda svarthåfestival" - strålende navn og strålende rapport. Du kan skrive Ølgylt, det skal du ha! Og med et gammelt kjent fjes her på siden. Og en påminnelse om årene som har gått siden Fiskersidens barndom; den gale bananen har blitt nesten like grå i skjegget som meg selv...! har aldri vært helt på det derre artsreset noen gang. Jeg har drøye femti arter så vidt jeg vet, og nesten komplett liste i ferskvann, men det er store huller i saltvannslista. Det er mange arter jeg gjerne skulle hatt, men dørstokkmila er lang med tanke på å fylle hullene. Jeg er imponert over gutsingen til dere som er lokalisert mellom de syv fjellene. Havål og lysing står høyt på ønskelista. Og den flekkete haien er jo en vakker skapning jeg gjerne skulle hatt på lista.

dette er jo deprimerende fakta. Og med tanke på hvor få år flyplassen var i drift (det var jo riktignok en militær flyplass tidligere), gir jo det noen refleksjoner om hvor lite som skal til for å forgifte naturen, og gjøre den uegnet som mat. Et annet aspekt er hvor effektivt giftstoffene spres når de først havner i naturen. Lokal avrenning har ødelagt en relativt stor innsjø.

ja, høstfiske er gambling, både værmessig og fiskemessig. Bra å se at fiskebestanden i Vansjø er på vei oppover igjen. Var jo et legendarisk abborvann i gamledager. Trist med giftstoffer i fisken. Er neppe noe problem dersom man bare holder seg til småabbor (og setter ut igjen alle de store)? Dette er uansett ikke mat man spiser så ofte?

grattis med flott havabbor, Bonavar! Ja, det er få områder der det gamle ordtaket om at "morgenstund har gull i munn" er mer gyldig enn innenfor fisking. Timene rundt og etter soloppgang er stort sett de beste timene i døgnet, nær sagt uansett hvilken art vi snakker om. Eneste unntaket er vel arter som lever så dypt at dagslyset ikke har særlig innvirkning. også enig med Erik at morgentimene også er de mest magiske å være ute i. Å se dagslyset komme krypende og kjenne forventningene stige er noe av det fineste med fiskingen.

den største abboren jeg kjenner til fra Storsjøen var 1.7kg. Vet om flere i str 1.4-1.5kg. Det tas jevnlig kilosabbor, og finner man plassene kan man få flere store. Men ofte får man bare mindre abbor, fisk opp til 300-400 gram. Som i mange norske innsjøer er fisken som regel ganske mager. Tipper at en halvannenkilosabbor fort vekk er oppunder halvmeteren lang.

naturligvis stor gjedde i Storsjøen, sikkert 15+ potensiale. men usikker på om Storsjøen er stedet for å fiske målrettet etter de virkelig store. Mye handler om å være lokalkjent. Mye det samme kan også sies om abborfisket der, Det fins stor abbor, men de er ikke lette å finne. Båt er uansett et must i sommerhalvåret.

små blødninger som skyldes kjøttsår er som regel helt uproblematiske. Blødninger fra gjellene gir som regel fisken dårlige odds. I utgangspunktet enig med vurderingene til Ølgylt, men en fisk som har en åpenbart alvorlig blødning bør vurderes avlivet. Ja, fisken kommer til nytte som mat for andre i økosystemet, men i den grad man kan tro at fisk kan plages, bør man kanskje ikke sette tilbake fisk man tror kan lide en sakte død. Og tvilstilfeller vil alltids oppstå før eller senere. Jeg pleier å ha med en balje jeg setter fisk i. Sørger for friskt oksygenrikt vann (har pumpe). Da ser man raskt om en blødning stopper eller ikke, og om det er noe vits å sette den tilbake, eller mer fornuftig å ta den med hjem. Jeg har flere ganger opplevd at tilsynelatende håpløse situasjoner har ordnet seg. Blødningen har stoppet, og fisken har kviknet til. Men har naturligvis også opplevd det motsatte. Det skal også tilføyes at det er stor forskjell på hvor robuste fisk er. Dessuten har fisken bedre muligheter jo kaldere vannet er, sannsynligvis fordi kaldere vann inneholder mer oksygen enn varmt.

ja, det er imponerende antall turer disse vestlendingene får til. Dørstokkmila synes å være mye lengre her øst for fjellene. Og fisk får de også, i motsetning til noen av oss som synes å ha mistet det meste av fiskekarma, om vi noen gang har hatt noe slikt. Eller er dette nok et prov på at den eneste måten å fisk på er å komme seg ut? Det er i hvert fall ikke mye fisk å se her hjemme i sofaen, eller hjemmekontor som det også heter i disse Corona-tider. ellers et lite tips til bergensere; hva med vindusviskere på brillene? det burde det jo være et stort marked for der borte...?

ja, det er på mange måter en smaksak. men det fins også mer objektive argumenter. Til en kortere stang (7-9 fot) vil nok en mindre snelle gi litt bedre balanse, men hvis man bruker en lang stang (10-11 fot+) vil det nok fungere bedre med en litt større snelle (2500). Hvis man skal fiske på steder som krever lange kast er det også et poeng å ha bedre senekapasitet.

viktig problemstilling dere tar opp her, illustrert ved eksempelet med tare, kråkeboller og steinbit. Overbeskatning av en toppredator skaper ubalanse nedover i økosystemet, fordi en "mellomart" - i dette tilfellet kråkeboller - ikke blir beskattet. En liten presisering angående torskebestanden utenfor østkysten av Canada. Torskebestanden der kollapset i 1992 etter flere tiår med overbeskatning, som det poengteres. Men så vidt jeg vet har ikke bestanden tatt seg særlig opp igjen i løpet av de 30 årene som har gått. Det vil si, det er mye torsk. Problemet er at overbeskatningen førte til en evolusjonær respons, der alder ved kjønnsmodning avtok fra sju til to år (i gjennomsnitt). De individene som ble tidlig kjønnsmodne fikk en evolusjonær fordel, de rakk å formere seg før de ble fisket opp Dermed har veksten blitt mye dårligere (fordi kjønnsmodning gjør at veksten stopper opp), og bestanden domineres nå av småtorsk. Parallellen til Oslofjorden er på sett og vis slående! Den motsatte effekten, at alder ved kjønnsmodning øker, er en prosess som tar mye lenger tid, om det noen gang vil skje. Erfaringene fra Canada viser hvor viktig er ikke å overbeskatte gytebestanden, og ta ut for mange av de store individene. Dette har blitt et styrende prinsipp også for forvaltning av skrei i Barentshavet, skjønt nå ser man tendenser til at innslaget av "kaffetorsk" (over 30kg) synker på gytefeltene i Nord-Norge, så det er grunn til å rope varsku. Og det at man ikke skal ta ut for mange av de store "praktekesemplarene", de som bærer de beste genene, er gyldig uansett hvilken art vi snakker om, enten det er torsk, ørret, gjedde, eller hjortedyr, der en slik forvaltningsstrategi brukes aktivt.

med alt fokuset på fremmede arter, og hvilke trussel slike utgjør for det biologiske mangfoldet, er det et paradoks at man tillater å bruke en fremmed art som regnbueørret i oppdrett. Særlig fordi denne arten faglig sett er vurdert som en høyrisikoart. For alle vet jo at statistisk sett vil fisk rømme fra oppdrett, og det har skjedd mange ganger. Dette lukter det dobbeltmoral av lang vei. Et annet eksempel er minkoppdrett. Dette er riktignok en aktivitet som etter hvert skal avvikles, ikke på grunn av at minken utgjør en trussel for det biologiske mangfoldet, men av dyrevernhensyn. Jeg har ikke sansen for å holde dyr i bur, men enda verre er den ugagn mink har gjort mot norsk natur etter at arten ble introdusert her, i form av rømminger fra pelsfarmer. Hvis norske myndigheter skal få full troverdighet i kampen mot fremmede arter, bør de bli mye mer konsekvente. Det verste er jo at man ofte forsøker å bekjempe naturlig spredning (som er en del av naturens gang), mens man tillater innførsel av kommersielt viktige, men farlige arter...

Carolina-rig fungerer helt supert. Gummi gir nok flere hogg enn jern. Grunnen til at det blir lavere krokingsprosent er nok todelt; delvis at man får flere hogg av småfisk, selv på ganske store shads. Men de klarer ikke å gape over kroken, de går og nafser i halen. Og kroking kan være en utfordring også på større fisk. På en sluk er kroken bakerst, og det er gjerne denne fisken gaper over, mens på en shad sitter kroken lengre fremme. Det er en grunn til at man setter på en stinger-krok ved halen på store shads beregnet på torsk og kveite. Men stinger er ikke like hensiktsmessig eller praktisk på små shads. Den påvirker utvilsomt gangen. Jeg anser den beste løsningen er å bruke en mindre shad. Det gir mer småfisk, men samtidig øker det krokingsprosenten, og gir også mer stor fisk i situasjoner der disse er "picky".

kommer helt an på hvor og hvordan du skal fiske. Hvis du hovedsakelig fisker i (langgrunne) fjellvann, der det kan være en fordel å kaste langt, bør du velge en lang stang, 10 fot, eller gjerne enda lenger. Hvis du fisker i skogsvann, der det er mye trangere kasteforhold, med trær som er i veien, og kanskje ikke behov for så lange kast, kan det være en fordel med en noe kortere stang, for eksempel 8-9. Fisker du mye fra båt er en lang stang en ulempe når man skal lande fisk. Da foretrekker jeg en stang på 7-8 fot. Konklusjonen mange av oss har kommet frem til er altså å kjøpe en stang til hvert bruk...

har ingen konkrete tips til hvilken modell du bør velge (men Berkeley og Daiwa er velprøvde merker), men det synes som du bør kjøpe en lengre stang, for eksempel en stang på 9-11 fot, og tilpasset slukvekter på 5-25 gram eller noe i den duren. Så bør du kjøpe en litt større snelle (2500 eller 3000 modell), slik at du får litt mere sene. Dette vil også bidra til lengre kast. Og du har litt mer å gå på hvis du skulle få på litt større fisk. Til mitt fjellfiske etter ørret har jeg nettopp en slik ekvipasje. Var nylig på hardangervidda, og den ene dagen blåste det kuling. I medvind klarte jeg da å kaste over 100 meter med en 20 grams sluk, og 0.14 braid... klarer nok å kaste bortimot 70 meter når det er vindstille også. Og jeg er ikke spesielt flink til å kaste. og btw, ingen grunn til å kjøpe de dyreste modellene. Stenger og sneller i mellomklassen er i dag nesten like gode som de langt dyrere modellene.

kjøper dette. Siden lovverket praktiseres (eller er) så uklart, er vel den eneste løsningen å gjøre grundig research før man kjøper dyrere saker?

ja, stordriftsfordeler skal man ikke kimse av. Det er jo nettopp dette konseptet de fleste butikker, enten det er dagligvare (Rema 1000, Kiwi, Coop etc), elektro (Elkjøp, Power) eller sport (XXL) baserer seg på; selg størst mulig volum. Da kan man ta mindre fortjeneste på hver vare, og likevel tjene mer penger. Sånn sett er det norske markedet håpløst mhp fiskeutstyr; få aktører og generelt høyt pris og lønnsnivå gjør det vanskelig å selge nok til å få en grei bunnlinje. Og av samme årsak vil derfor spesialbutikker som selger utstyr for den spesielt interesserte, utstyr det går lite av, slite med å overleve. Det er svært kostbart å sitte på et lager med (dyrt) spesialutstyr med liten turnover. Den eneste muligheten er kanskje å kombinere; ha et lager med ("billig") utstyr det selges mye av, og samtidig etablere mulighet for å bestille spesialutstyr. Problemet med dette i vår tid er imidlertid at mange synes det da er like greit å bestille direkte på nettet. Rent personlig synes jeg imidlertid det er greit å slippe å bestille utstyr fra utlandet. Jeg har noen ganger bestilt utstyr via norske forhandlere, og har funnet ut at forskjellen i pris på dette, og å selv kjøpe varen via nettet fra utlandet, mange ganger blir marginal. Og da slipper jeg utfordringene med å ta varen inn til landet. Dette bryderiet overlater jeg til forhandler, som har et apparat for slikt. Det er det faktisk verdt å betale litt for. Nettopp derfor burde de fleste norske forhandlere etablere et bedre nettilbud, hvis de har ambisjoner med å henge med videre. Sånn sett er det forretningskonseptet for eksempel Skitt Fiske har etablert (kombinert butikk/netthandel), smart.

nettopp, dette er den viktigste grunnen til at fiskeutstyr er dyrere i Norge enn de fleste andre land, akkurat som de fleste andre varer. De som skal selge varene skal jo også betale lønnen til sine selgere. Og når lønnsnivået i Norge er mye høyere enn i USA (for vanlige arbeidere) sier det seg selv at for at butikkene skal kunne drive med overskudd må de ta høyere priser. Forhandlerne må jo også betale for importen; transport, eventuell toll og moms etc. I internettets tidsalder kan vi naturligvis kjøpe varene over nettet, direkte fra forhandler der ute i verden et sted. Det blir ofte billigere enn over disk i Norge, selv om man må betale moms og transport. Det får bli opp til den enkelte. Men det er grunn til å minne på det vi har skrevet om tidligere; hvis vi systematisk kjøper alle (dyre) varer over nettet, og bare bruker våre lokale forhandlere som "prøverom", vil disse snart forsvinne. Og hvem skal vi da kjøpe mark, sluk, og annet smådims av på sparket, når vi er på vei til fjells for eksempel? Når det er sagt, er det absolutt grunn til å la seg frustrere av prisingen på varene her hjemme innimellom. Når man ser hvor mye de noen ganger kan sette ned en vare i pris, og hvor stor variasjon det kan være på prisnivået på den samme varen, er det grunn til å spørre seg om hva slags prispolitikk forhandlerne følger. For øvrig mener jeg at det er all grunn til å styre klar av de dyreste produktene. De er ofte marginalt bedre enn produkter som koster en brøkdel. Jeg har nylig kjøpt en ny lettspinnstang som jeg betalte en drøy tusenlapp for, og som jeg etter grundig vurdering anser som mye stang for pengene, og som jeg mener fullt ut dekker mitt behov. Noen venner av meg har kjøpt en nær identisk stang til nesten fem ganger prisen. Prisforskjellen reflekterer på ingen måte forskjellen i kvalitet. Sånn er det med de fleste typer utstyr.

hvorvidt trolling er så effektivt at det utgjør en trussel for bestandene er høyst diskutabelt, og jeg tror dette er en myte mange "anti-trollere" har satt ut, kanskje pga en form for "misunnelse"? Dessuten praktiserer de aller fleste seriøse trolling-fiskere fang og slipp som hovedregel, der de kun tar ut en matfisk i ny og ne. Mange av de store predator-fiskene, også laksefisk, er dessuten ikke så spennende som matfisk, siden de mange steder inneholder mye miljøgifter. Trolling er kanskje den eneste metoden som gjør det mulig å fiske noen lunde målrettet etter storvokste laksefisk ute i de frie vannmassene, enten det er i store innsjøer eller i havet. Dette er verre enn å lete etter nåla i høystakken. På den annen side er naturligvis trolling et svært "teknologisk" fiske som krever store investeringer. En ting er båt og stor motor. En slik investering krever ofte at man kjøper ny bil for å taue ekvipasjen rundt fra den ene innsjøen til den andre. På toppen av dette kommer store investeringer i form av dyprigger, mange stenger, planerboard, paravaner osv, og et kjempelager med wobblere og agnfiskskaller... Det får bli opp til den enkelte å vurdere om dette er noe for en selv og ens lommebok, men å tro at det bare er å dra ut å hente fisken er en sannhet med sterke modifikasjoner. Mange er også kritisk til at det brukes så mange stenger. Men statistikk viser at man ikke dobler effektiviteten ved å doble antall stenger, fordi stengene ikke fiskes uavhengig av hverandre. Wobblerne er jo hele tiden i nærheten av hverandre. Tall tyder vel heller på at man må bruke fire stenger for å oppnå dobbelt så stor effektivitet som med en stang. Å bruke mange stenger handler derfor om å skvise ut marginer i et fiske som i utgangspunktet gir dårlige odds. Den store foordelen med flere stenger er at man raskere kan teste ut ulike agn. Det jeg er mest skeptisk til når det gjelder trolling er at båter flyttes fra ett vassdrag til et annet. Hvor flinke er trolling-fiskerne til å desinfisere skutene sine for å unngå å spre krepsepest eller andre sykdommer?

"For alle dere som jakter på det perfekte utstyret, den perfekte fiskeopplevelsen så vil jeg si stopp heller litt opp og se dere rundt. Eventyret er ikke så lang unna hvis dere evner å se mulighetene rundt dere" dette kan jeg jo skrive under på. Og ja, jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Uten tilgang på bra utstyr, langt mindre å ha råd til det som fantes, måtte man improvisere. Mine første fiskestenger lagde jeg av en passende raje av selje eller bjørk. Rent frilinefiske med mark i bekker etter ørret, eller eventuelt påmontert en dupp til abbormeite i tjern og vann. Og fisk fikk vi på dette enkle utstyret, om enn stort sett bare småfisk. Etter hvert fikk jeg en glassfiberstang med tilhørende snelle, slik at jeg kunne fiske med sluk (også etter gjedde), eventuelt flue og dupp. Var vel nesten voksen før jeg fikk råd til å kjøpe min første fluestang, en Vangen 602 ørretstang, med tilhørende Cortland fluesnøre og Diplomat snelle. Men jeg ble aldri noen fluefisker, og det på tross av at også jeg hadde en slags "mentor" - en kamerat av min bestefar - som fisket med flue, og tok utrolige mengder fisk på denne metoden. Jeg opplevde likevel dette som å gå over bekken etter vann, og å gjøre ting unødvendig komplisert. Mark og/eller sluk var mye mer effektivt i de fleste situasjoner. Og selv om det er aldri så gøy å kaste med fluestang, og artig å få fisk på dette utstyret, målet var jo tross alt å få fisk. Jeg har oppgradert flueutstyret mange ganger siden da, og fisker av og til med flue, men er såpass pragmatisk at jeg kun bruker metoden når jeg opplever den som den mest effektive eller hensiktsmessige. Og det skjer ikke så ofte. Og dette tror jeg er den store forskjellen mellom rendyrkede fluefiskere og andre sportsfiskere. De fleste av oss har en fluestang, som vi tørker støvet av når anledningen tilsier det. For øvrig bruker vi andre og mer effektive metoder. Fluefiskepuristene derimot, bruker på liv og død flue uansett forhold. På den måten begrenser de kraftig eget fiske. Det synes som om selve metoden er det viktigste, ikke det å fiske effektivt. Det er snålt i mine øyne.

som et generelt innspill; slike kombo-løsninger fungerer sjelden særlig bra. Det man må finne ut er hva er den beste løsningen til en gitt situasjon. Hvis man skal fiske fra båt vil man nok (til nød) kunne bruke den samme stanga til dorging etter (stor) laksefisk, som til spinnfiske etter gjedde. I båt må ikke stanga være for lang, kanskje maks 8 fot. Men en slik stang vil ikke fungere spesielt bra til laksefiske i elv. Der vil en lengre stang med bedre "styrende" egenskaper være det man trenger. På generelt grunnlag støtter jeg nok derfor TTs kommentar!

har selv nettopp kommet tilbake etter en ukes loffing på vidda. Været var småkjølig, men ikke verre enn det pleier i fjellet. Tror ikke det var hovedårsak til det trege fisket. At det har vært en sen vår med mye snø, og en generelt kald juli derimot, synes å ha gjort at fisket i høyereliggende vann har vært helt off. Liten næringsproduksjon har gjort fisken mager. Dette er et kjent fenomen på vidda, også beskrevet i boka til Tore Qvenild om fiske på Hardangervidda. Bedre i vannene litt lavere i terrenget, men fikk ikke mange ørretene der heller. Måtte jobbe mye for hver fisk. Men der var fisken i det minste i bedre hold.

mange betrakter den som en ugressfisk, et håpløst begrep. Men for all del, arten har blitt spredd av mennesker, og det er jo ikke greit. Og noen steder har den skapt problemer. Men der arten naturlig forekommer har den sin viktige rolle i det lokale økosystemet. Og som sagt, selv om den er en dårlig matfisk, er den interessant å fiske etter der den blir stor for sørv å være. Fisk fra omtrent trekvart kilo og oppover er fullverdig sportsfisk.

ja, sørv er en vakker fisk med sine gylne skjell og knall røde finner. Og større eksemplarer er interessante å fiske etter.

det er en sørv ja. Vil hevde den er nær uspiselig. Full av bein, muddersmak og dårlig konsistens på kjøttet.