Triturus

5. desember. Ti år i Trøndelag

Recommended Posts

Alder er en relativ ting, og det er nok lenge til jeg føler meg gammel. I alle fall sånn gammel-gammel. I mitt hode vil jeg som 70-åring gå med de samme klær og tenke de samme tankene som nå, men jeg er likevel ikke sikker på at det blir saken. I det siste har jeg nemlig hatt en snikende følelse av at ja, nå er jeg jaggu blitt voksen, eller, er det dette som er å bli voksen? Mer spesifikt startet denne følelsen mandag 26. august i 18-tiden, da jeg tok av fra E6 inn mot Trondheim og det gikk opp for meg at jeg hadde sittet og hørt på Radioteateret på P1 hele veien fra Langesund der jeg hadde henta min nye båt. Flere hendelser denne høsten har ført til at voksenfølelsen har hengt ved meg, blant annet når det ble klart at Trondheimskapittelet snart er ved veis ende. Og da er det fort gjort å tenke litt tilbake på de ti åra, og mimre over hva jeg har opplevd og hvordan jeg har utvikla meg som person. Fra skolefersk 19-åring til Radioteateret. Det har skjedd litt på den tida. Det er utvilsomt vemodig, men det er ikke annet å gjøre enn å manne seg opp se neste utfordring i hvitøyet. Jeg vil med dette ytre takknemlighet overfor alle som har vært en del av hverdagen min i ti år. Det har vært ti år med enormt mange gode opplevelser, med studiene, jobb og fisking. Fiskersiden har vært en rød tråd hele veien, og bidratt til inspirasjon som har holdt meg gående – blanketur på blanketur. Og ikke minst har jeg blitt kjent med en haug knallbra folk og truffet mange gode venner. Det er første gang jeg har puls når jeg nå trykker «Opprett nytt emne».

24. februar 2006. Byneset

Den 11 fot lange sjøørretstanga var kilt fast mellom ett av skotta på Ally-kanoen slik at jeg hadde hendene fri til å padle. Stanga pekte skrått inn mot Byneslandet og Rapala-wobbleren som ble slept førti meter bak oss gjorde at stangtuppen vibrerte taktfast. Som nybakt kanoeier satt Arve bak og styrte skuta med sikker åreføring, avstanden til land ble stadig justert slik at dypet og bunnforhold tilsa sjøørret. Arves stang pekte ut til motsatt side av min, og Salmo-wobblerens krappe gange forplantet seg opp i stangtuppen. Det var en usedvanlig mild februardag og Trondheimsfjorden lå blank, og kun en og annen lett snøbyge brøyt vårstemninga.

Edge SST Seatrot 11’ hadde omsider blitt med opp til Trøndelag, etter å ha fungert som ferieleketøy siden jeg forlot Østlandet i august 2004. Det første året på universitetet var det nok av ting å ta seg til i Trondheim, og fiskeinteressen fikk seg naturlig nok en pause. For meg som var vokst opp med sjøørretfiske i skjærgården på Østlandet, var heller ikke Trondheimsfjorden særlig attraktiv. Men nå etter å ha blitt kompis med Arve kom fiskeinteressen snikende tilbake.

Arve begynte samtidig som meg på biologilinja på NTNU, og pussig nok skulle det være manglende matematikkunskaper som førte oss sammen. Vi ble raskt de to evneveike i øvingsgruppa, og vi forentes i en felles kamp om å forstå kalkulus’ mysterier. På ett tidspunkt kom vi inn på temaet fisk, og etter å ha fullført hverandres setninger i latinsk fiskenavn-quiz var vi solgt. Det ble stadig oftere fisketurer i nærområdet.

Vinteren hadde vi benytta til mer eller mindre seriøse fisketurer på ørretvann i nærheten av Trondheim, og det var ikke få kilometer snøvassing vi hadde tilbakelagt for å komme til små myrtjern med tusenbrødre. Sporadisk sykla vi også ned til sjøen og kasta litt sluk etter hva som måtte finnes av fisk. Det gikk stort sett i småtorsk. Nå hadde jeg overtalt Arve til å bli med på sjøørretdorging på Byneset, jeg hadde nemlig lest på Fiskenett.com at det skulle være tidvis brukbart på dette strekket. Havet var imidlertid svart denne dagen – kunne det tyde på etter flere timers resultatløs padling. Men utpå ettermiddagen mens skylaget tetnet til og truet om innkommende nedbør, hogg det på stanga til Arve. Akkurat i det vi svingte utover fra brekket og over et dypere parti. Fighten var typisk storfisk, og den viste seg aldri i overflata slik som mindre sjøørreter ofte gjør. Fravær av torskerulling gjorde at trua steg ytterligere mens fisken sakte men sikkert nærmet seg kanoen. For en fisk. Et prakteksemplar av en sjøørret lå på dørken, trinn og sølvblank og uten en skramme. Vi anslo den til godt over 2,5 kg.

11. november 2006. Paulen

Øya var smale og hodepinen lå konstant på lur i det vi krongla oss gjennom steinura mot en steinhylle vi hadde sett oss ut før helga. Det så vitterlig ikke så bratt ut på flyfoto, men frem kom vi omsider. Steinhylla var perfekt for to mann – men ikke særlig mer. Ett feiltrinn og du havna rett i sjøen, og nattefrosten hadde gjort svaberget forrædersk. Kvelden før hadde det vært fest med biologigjengen på en hytte i Åfjord, og som biologer flest kunne vi dette med alkoholinntak. Men som de nyfrelste meitefiskerne vi var, så skulle vi ut. Denne plassen virka også svært lovende. Lovende for hva, det kan jeg ikke huske vi hadde noen sterk formening om. Men vi kunne da i det minste nå over 50 meters dyp med et middels kast, det må jo være bra.

Arve og jeg rigga oss til med to stenger hver, agna med makrell og reke og lempa uti. Det bratte berget bak oss gjorde at kasta ble langt kortere enn vi hadde håpt med de nyinnkjøpte karpestengene. Etter sjøørret-herjingene våren i forveien ble vi i økende grad pensa inn på meitefiske. Arve eide allerede en gammel surfstang med multiplikatorsnelle, og hadde hatt noen spede forsøk med agn i Trondheimsfjorden. Gjennombruddet hadde vi på Børsa litt tidligere samme høst, da jeg hadde tatt mot til meg og rigga Edge SST Seatrout 11’ om til meitestang. Med kastevekt på 3-18 gram var dette groteskt underdimensjonert utstyr til kystmeite på kupert bunn, men jeg lyktes å lirke opp en 3 kilos lange. Lange hadde vi lite av på østlandet, så dette var ikke bare den første av sitt slag jeg hadde fått på stang, men også den første jeg hadde sett i det hele tatt. Boost nummer to kom da jeg la ut rapport fra turen på Fiskersidens forum. Jeg hadde vært medlem på Fiskersiden siden 2005, men stort sett holdt meg til sjøørretdelen. Nå tok jeg det store steget med å legge ut en egen rapport, og ikke bare det, jeg tok sats og hoppa med begge beina inn i en verden jeg hadde lite referanser på fra tidligere – nemlig meitefiske i sjøen. Det er merkelig hvordan tilbakemeldinger som «grattis med fin fisk» kan påvirke selvfølelsen til en ung fisker i startgropa.

Nå var det klart at vi måtte oppgradere på utstyrssida. Vi hadde lest oss opp på meiteutstyr og fra lesesalen på Gløshaugen la vi inn en saftig bestilling på Baardsen.no. Uka etter kom stæsjet og vi var rigga til all verdens erobringer i det våte element. Etter hvert som nye arter rullet inn, lange, deretter lake, så svarthå og hågjel, begynte vi å føre artslister. Dette var visst det nye på Fiskersiden hadde vi lest. Alle førte lister. Førti arter kom jeg frem til at jeg sånn cirka måtte ha. Arve kom fra Vestlandet og hadde nok ikke mer enn 30.

Vi kvikna litt til ut over dagen, selv om vi kjente at vi hadde klart oss godt uten nachspielet i lysthuset. Stengene hadde stått stort sett rolig på den nye tripoden, kun avbrutt av et par torsk og en hyse. Edge-stanga var fremdeles med, og i fravær av særlig aktivitet på statisk fiske gikk jeg over til å fiske aktivt. På første kastet, i brekket utenfor et bekkeos rista det forsiktig i tuppen. Jeg dro inn litt til, og på neste rist satt jeg tilslaget. Det var definitivt noe i andre enden. Det var ikke større enn at jeg kunne heise den opp langs svaberget, og vel oppe på steinhylla så vi at det var en rar flyndre. Det måtte da være gapeflyndre? Eller kunne det være glassvar? Bibelen – allerede på dette tidspunktet – het Ascehougs Store Fiskebok av Per Pethon, men den lå igjen på hytta. I dét skumringa satt inn og temperaturen nok krøyp under null, dro det av gårde på den nye stanga. Ikke like raskt og ujevnt som hysa litt tidligere på dagen, og heller ikke så sakte som trollkrabba som datt av i overflata, men i et slikt tempo at vi lurte på om dette kunne være noe spennende. Fighten var av trollkrabbe-slaget, men når den kom opp så vi at det var en skate. Denne hadde vi heller aldri sett før. Den så forhistorisk ut, som om den har overlevd dinosaurene. Det er vel noe som heter piggskate som skal være vanlig langs hele kysten, hadde vi lest i Pethon. Vi tok med hjem både skata og gapeflyndrene (Arve hadde fått en til rett etter min).

17. februar 2007. Lygnin

«Fingra vekk fra spolen» lyder det bestemt fra Helge. Jeg hadde allerede skjønt at Helge var en mann man burde høre på når det kom til fisking, så jeg gjorde som han sa og studerte snøret som føyk ut i en økende fart. Det samla seg stadig flere treffdeltakere rundt hullet på isen der jeg sto i dyp konsentrasjon med stanga vekselsvis knelende ned i vannet. Fisken stoppa og var tydeligvis nede på bunnen igjen – nytt forsøk på å heise den oppover. Praten gikk og det spekulertes i om dette kunne være en spisskate, det hadde nemlig Trondheim Havfiskeklubb fått her tidligere.

Vi ble stadig mer aktive på Fiskersiden. Vi la ut stadig fyldigere rapporter og svarte «fin fisk» i andres. Av og til svarte vi til og med på andres spørsmål, som «hvilket agn er best til brosme» selv om vi aldri hadde fått brosme selv. Vi fikk også et inntrykk av hvilke forumbrukere som var fra Trøndelag; Namsenlaks, Rex Hunt (senere Trond), Vilhelm, Gjørs (senere Hugo), SMS, osv. Det var på bakgrunn av en fangstrapport fra SMS at vi fikk kryssa av svarthå og hågjel noen måneder tidligere. Denne rapporten var spekket med tips og triks til hvordan få disse sjeldne haiartene, det være seg takler, agnvalg, biotop, substrat, samt noen filosofiske refleksjoner rundt denne suksessen. SMS høstet stor cred for denne rapporten, i etterkant er det godt å se at det ikke bare var oss som var i startgropa. Hugo og SMS var også inspirasjon på hvittingfronten, og vårt første møte med Trollakaia resulterte i flere eksemplarer opp mot og over 2 kg. Det ble flere turer denne vinteren og de kommende. De senere år har dette fisket dabbet av betraktelig, men i mitt hode vil desember likevel alltid forbindes med neglsprett, eksamensangst og stor hvitting på Trolla.

Januar 2007 ba Arve og jeg inn til Fiskersiden-treff i Trondheim. Dette var vårt første møte med fire ansikter vi til nå bare hadde forbundet med en avatar; SMS, Vilhelm, Jim Frode og Trond. Det virka som alle var sultefora på forumdiett, og erfaringsutvekslinga foregikk i lyntempo. Arve og jeg var som de ferskeste i gjengen lydhøre og sugde til oss alle tips og triks, og taktisk nok la vi inn mer energi på skitprat og kaffedrikking enn selve fisket. Første del av dagen ble tilbragt på Trollakaia, med stor hvitting som mål. Fisket var labert, men jeg minnes at jeg dro til med en grei 1750-grammer, bare for å vise at unggutta ikke var født under en stein. Ellers kom det opp et par små langer og hyser. Jeg minnes også at jeg var veldig imponert over den helproffe stangholderen til Vilhelm («rod-pod» het det på meitespråket) med elektronisk nappvarsler fra Fox. Sånne måtte man selvsagt ha.

Spisskate hadde jeg lest om i Pethon og sett bilder av på nettet. Den lever dypt og er nokså sjelden å få på stang, men den er blant de med tøffest utseende. Med en uforholdsmessig lang nese og vinger som et jagerfly, men jeg hadde ennå ikke sett en i levende live. Var det dette jeg nå sto og kjempa mot i andre enden av snøret? Om ikke pulsen var høy fra før var den definitivt det nå. Under lysrøret på kjøkkenbenken hadde jeg sett at tornene på ryggen til skata jeg fikk høsten i forveien hadde radiære ribber – derav det latinske navnet Raja radiata - kloskate. Den andre skatearten, piggskate, fikk jeg notert i samme hullet som jeg nå sto og pumpa stor fisk, dagen i forveien. Det er mengden piggskate Lygnin er kjent for, og som har trukket til seg 12 fiskegale Fiskersiden-tryner denne helga i februar.

Vilhelm hadde allerede fått mange skater, både her på sjøisen og fra kaiene i Namsos der han bodde. Vilhelm var selvskreven til å ta landejobben. Med tynnslitte nerver merka jeg at spolen snart var full og det var snakk om sekunder før den nådde iskanten. Slik som sola steg opp over horisonten i «2001: A Space Odyssey» steg spisskatas evig lange nebb sakte opp av hullet. Med et tak rundt nesa lå den oppe på matta. Den var fin, og den var min, og i det øyeblikket var jeg over på flata etter første motbakke i læringskurven.

22. august 2007. Munkholmen

Den vest-tyske gummibåten var lessa til randen der vi la ut fra Nidelva på vei ut til blåkjeftplassen. Det vil si, det var bare Sverre og meg og litt fiskeutstyr, men det er ikke stort mer en får plass til på 6 fot. Mentor Sverre hadde allerede guida Arve og meg til hver vår store mort i ett av de legendariske Bymarkavanna, og nå skulle jeg få innføring i havfiske. Sverre hadde vært med i Trondheim Havfiskeklubb noen år allerede og hadde god oversikt over hvor det var tatt blåkjeft i fjorden, og prognosene for ny art på dekksgutten var lovende i følge skipperen. Søndagen var stille og varm, båten gikk i 4 knop og var akkurat passe lekk. Trua var på topp.

Siden vinteren hadde vi utvikla oss mye på kystmeitefronten. Arsenalet var oppgradert med nye stenger, sneller og diverse nyttig og unyttig utstyr, og vi hadde brukt tiden godt. Over 35 nye arter hadde jeg fått i løpet av våren og sommeren, mye takket være diverse satsinger og artsturneer med Arve og Christer. Vi fikk møtt mange nye forumfjes, Hugo, Karleif, Martin, Lasse, Jørgen, Espen, Tom Ole. Sommeren kumulerte i rødhaien jeg fikk i Sandebukta seint i juli sammen med Christer. Rødhai hadde jeg svidd av hele sist juleferie på uten resultat, og nå sto jeg oppført med norgesrekorden. Følelsen fra spisskata på Lygnin kom tilbake og ga den feedbacken som skulle til for at interessen aldri var på vei ned.

Hverdagene på NTNU ble i økende grad brukt med minst en fiskerelatert fane oppe på skjermen på datasalen, og eksamensperiodene ble oftere benyttet utendørs og til tider helt uten pensumbøker. Med Facebooks inntog økte nærheten til mange av folka vi omga oss med i det daglige på Fiskersiden. Det var Friend requests på kryss og tvers av hele Norge, mange kjente vi kun over nettet. Arve og jeg var blitt en del av miljøet, og vi trivdes svært godt med det. Linken mellom biologistudiene og fiskeinteressen ble også tydelig, og nerdegenene våre ble satt i sving på å grave i etablert systematikk. Bibelen ble i større grad gått igjennom i sømmene og vi innså at det å skille de ulike artene kunne gjøres så mye enklere. Hvordan det var mulig å ta feil av piggskate og kloskate var for oss uforståelig, og det å skille gapeflyndre fra glassvar burde ikke være så vanskelig. Slik ble tanken om Fiskipedia til.

Havfiske var fremdeles ukjent territorie for meg, og begrensa seg av tidligere erfaringer med håndsnøre etter makrell og sandflyndre i Oslofjorden. Vi hadde riktignok vært ute i leiebåten til Ola Bruns i Trondheim, og fått blant annet et par småkveiter, men da fremdeles med de noe underdimensjonerte «Mikke Mus-stengene» fra Lygnin som redskap. Jeg fikk låne Sverres BeastMaster standup-stang kobla med den gamle traveren Senator 6/0, siden posten ennå ikke var kommet med den nyeste bestillinga fra Baardsen.no. Til mitt forsvar var jeg på grensa bakfull fra dagen før, men skippern lo godt mens han bivånet dekksguttens feiltredde senatorsnelle. Fremsynt som han var lovet Sverre at dokumentasjonsbildet skulle forbli upublisert til jeg hadde tatt havfiskeeksamen - håkjerring.

GPSn vi hadde med oss fikk vi ikke til å fungere, så Sverre måtte ta plassen på gefylen. Det likevel ikke lang tid fra takkelet landa på bunn til det nappa hissig på den lånte stanga mi. Opp kom det en blåkjeft, uendelig tøffere enn bildet i Pethon. Den var som navnet tilsa mørkeblå i kjeften, og med utspilte fingeraktige brystfinner var den et syn. Godorda hagla i retning kjentmannen, stemninga var rett og slett fin der vi satt andføttes og duppa i den lille lekebåten.

14. desember 2007. Namsos

Simon holdt hågjelen i halen for å sjekke om den bulende magen bare var vann eller om det faktisk var noe solid inni der. Ikke en dråpe kom ut. Haien ble snudd og hengt på vekta for tredje gang men den viste det samme, 1830 gram og godt over gjeldende norgesrekord. Christer og jeg er minst like sjokkert som Simon. Lengden måles og jeg knipser et titalls bilder før den går på sjøen igjen. På vår relativt korte meitekarriere hadde hågjel allerede befesta seg som en lite spennende agntyv, men her på kaia i sentrum av Namsos var de digre. Både Christer og jeg hadde persa allerede med fisk på godt over 1300 og 1400 gram, før Simon klinte til med denne dundra. Plutselig ble hågjel kult igjen.

Dette var den andre norgesrekorden Simon fikk denne høsten, i september hadde han ikke vært snauere enn at han på en fisketur utenfor Hitra dro opp den første dokumenterte moraen noensinne. En enorm prestasjon. Simon, Christer, Arve og jeg ble etter hvert «Nidaros kystmeitelag» (NKML), og vi hadde stadige klubbturer til både nye og velkjente plasser langs fjorden.

Utafor kaiene i Namsos var det i likhet med Lygninfjorden fullt av piggskater, dette var tross alt i samme fjordsystem. Det var ikke få ganger vi lessa full Arves Micra eller Christers Mondeo og kjørte tre timer nordover for en kveld med DDE på anlegget og kebab med makrellfett. Kaiene ble for alvor kjent året før da Vilhelm og Jim Frode i løpet av få turer hadde hanka inn et titalls piggskater samt flere havmus og store pigghå. Det var også flere kaier å velge i, slik at vi ofte delte oss opp om vi var fire eller fler i følge. Spillumkaiene var tradisjonelt de mest bankers til piggskate. Her var det bare 15 meter dypt, men sugende slimålbefengt mudderbunn. Kiskaia på andre sida av elva var havmuskaia, men det var en såkalt ISPS-kai og ofte stengt. Sentrumskaia hadde varierende bunnforhold, her kunne man nå nesten 50 meters dyp om man kasta i rett område, og det var langt mindre slimål. Det var også her hågjelene var svære. Gikk man 100 meter bortover kaia kom man på grunnere og flatere områder, og ergo piggskateland.

17. mai 2008. Hitra

Vi våkna klokka åtte søndag 18. mai. Det første jeg oppfatta etter at øya vente seg til å bli brukt var innsida av Vilhelms avisbil, ålekvabbealarmen som var stilt til klokka 21 kvelden før hadde vi ikke ensa. Men nå var vi våkne, restituert og klare for en ny fiskedag. Det er underlig hva 11 kvalitetstimer i et bagasjerom gjør med livsgnisten, og søvnen blir ekstra god når man legger seg med både tangstikling og regnbueørret som ferske artstilskudd. Nå var det bare om å gjøre å finne en dass. Russisk rekesalat med ekstra lodderogn er en fasilitetskrevende frokost.

At vi var signe i trynet var vel ingen bombe basert på forløpet av dagen i forveien. Jeg skulle bare ta meg en liten blund fra pakkinga, som hadde foregått i en glidende overgang fra nachspielet vi hadde. Klokka 5 bråvåkna jeg av Vilhelms tuting utafor studenthybelen. Jeg raska sammen det jeg hadde rukket å pakke og var snart inne i Transportern. Bilen ble manøvrert mellom Moholts fulle studenter og ut på hovedveien, neste stopp Hitra. Slik begynte nasjonaldagen.

Vinteren hadde vært mild og med vekslende isforhold. Vilhelm ville gjenta suksessen med fjorårets Lygnin-treff, men i siste liten satt mildværet inn det siste nådestøtet og gjorde deltakerne som likevel tok turen måtte pakke kystmeiteutstyret i stedet. Helga ble likevel en suksess. Først og fremst grunnet det sosiale. Truls og Andreas hadde kjørt bil fra Troms, og Jørgen og Kjetil fra Østlandet. Det ble både pizza, øl og poker med flytekuler som sjetonger på roteloftet til Vilhelm. Fiskemessig var det heller ikke så ille. Fra kaiene i Namsos ble det tatt mange piggskater og pigghåer, noe som var både nye arter og perser for flere av deltakerne. Denne helga fikk jeg også min første uer. Ut av det blå, midt ute på muddersletta på 200 meters dyp i Namsenfjorden, fra båten til Jim Frode, med radarparet Jørgen og Kjetil i baugen.

29. juni 2008. Brekstad

Hytte nummer 2 på Austrått camping var tettpakka av håkjerringfiskere, og det var upåklagelig stemning. Frederic hadde vært innom litt tidligere og laget i stand takler, intet mindre enn 10 meter 2,5 millimeter coated wire måtte til per takkel, i tillegg til 10 meter med 2 millimeter monofilament som rullefortom øverst. Krokene var av typen Owner Super Mutu i den største størrelsen det var å oppdrive, 16/0. Hvilke syke fisker er det som krever så grove takler? For Jim Frode, Christer, Arve og meg lå forventningene tykt utenpå, mens de erfarne havfiskerne Bjørn Bakkelid og Pål Jørgensen hadde en mer avslappet holdning til de kommende dagene. Førstereisgutta satt lydhøre og sugde inn Påls samehistorier og Bjørns tørrvittige antikvariat-kommentarer, mens Jägermeister og Borg-pils ble inntatt i betydelige mengder.

MS Gotlands herjinger i Trondheimsfjorden hadde pågått noen år allerede, og skipper Frederic hadde både svartskate og flere håkjerringer å vise til. Året før var Arve og jeg blitt tilbudt plasser på en satsing, men høflig takket nei. Vi var rett og slett ikke der ennå. Vi følte at vi ikke var rede til å begi oss ut på det heftigste innen norsk arts- og specimenfiske. Vi hadde lært mye på kort tid, men hadde mer å gå på innen havfiske før en slik oppgave kunne takles komfortabelt. Året etter kom tilbudet igjen, og med et nytt års havfiskeerfaring i sekken var vi nå klar for utfordringen. Fem dager var satt av, med et blandet mannskap bestående av en kombinasjon av unge og sultne artsjegere og aldrende havfiskere.

Kvelden var blitt eldre og det var stort sett harmoni blant håkjerringfiskerne i hytte nummer 2. Men Bakkelid og Christer hadde et olmt øye til hverandre, sannsynligvis grunnet den trønderske tendensen til å bli både brysk og ovenpå etter inntak av spritholdig leskedrikk. Bakkelid var på sin side heller ikke sein om å hause opp under med sin spesielle humor som vi i ettertid ble fortalt krevde betydelig tid for å forstå seg på. Pål og jeg endte opp på hver vår side av kjøkkenbordet til en match håndbak. Pål var håndverker, senesterk og seig i vilja, og følte seg selvsikker nok til å tilby meg en håkjerringstang om han ikke vant over jyplingen. Etter en kort men intens kamp hvor det var tydelig at ingen av oss kom noen vei, kalte vi det uavgjort. To måneder seinere kom det en leveranse på døra med en 36-80 punds custom-stang fra Bar-Bar tackle, med navnet mitt inngravert under første stangring. Pål <3.

Utpå kvisten tvang behovet for søvn seg på og festen ble oppløst. Jim Frodes exit var av den minneverdige sorten, midt under en latterkrampe skled han langflat på trammen og kvesta korsryggen nedover trappetrinna. Han lo fremdeles når han lå på bakken, men jeg mistenker at han kjente det i dagene som fulgte.

18. desember 2008. Lygnin

Kong Vinters grusomme hevn for manglende kulde vinteren i forveien gjorde seg gjeldende til de grader i ukene før jul. Islagt Lygnin før den første ribba er fordøyd hører til sjeldenhetene, så her gjaldt det å smi før vinterkongen fikk varme føtter. Det passet seg også sånn at Mari ville bli med denne helga, og for å øke kosfaktoren to hakk hadde jeg bestilt campinghytte og kjøpt inn stearinlys og rødvin. Værvarslet hadde lovet behagelige 7 minus, ingen problem for en jente fra indre Østlandet. I bilen på vei oppover fikk vi en reality-check av de sjeldne da gradestokken viste stedvis 20 minusgrader. I det vi parkerte bilen i Leirvika lørdag formiddag sto tallet 31 og blinka i displayet.

Mari og jeg hadde vært sammen i 4 måneder, men kjent hverandre i rundt ett år. Vi møttes gjennom linjeforeninga til biologi og kjemi, der vi begge var faddere for de nye studentene både i 2007 og 2008. Det var stadige fester i Herman Krags vei 25 på Moholt, der jeg bodde sammen klassekompisene Even, Thomas og Oddmund. Mari ble etter hvert en del av kollektivet, og spoone-preferansene var heldigvis samkjørte fra starten av, så smal som studentsenga var. Suksessfaktor nummer 2 var at Mari var både tålmodig og forståelsesfull overfor min lidenskap til fiske.

Etter to timer med neglsprett og spede forsøk på primus og buljong innså selv jeg at dette var for de enda mer spesielt interesserte enn meg selv, og definitivt for Mari. Retretten var enstemmig, og muligens allerede etterlengtet for Mari sin del. Rødvin og rømme med jegergryte frista hakket mer. På søndagen hadde været skifta, og de 10 minusgradene vi våkna til føltes som en mild vårbris sammenligna med gårsdagens jernklo. Mari levde seg helt inn i det og synes synd på den stakkars strømsilda som mista så mange skjell fra kroppen sin, og følte sterk sympati for den søte hågjelen som vrei på seg og lukka øya i smerte. Hun viste samtidig naturtalent som skatefisker, og fighta firekilos piggskater med Kongsbergknekk og stålkontroll.

Tre uker tidligere var jeg igjen på langtur med Vilhelm, denne gang til Bergen. Hovedmålet var havål, med innlagte avstikkere for andre potensielle nye arter. Vi innkvarterte oss i huset til Jan og Elin på Radøy, og før vi hadde rukket å blanke etter havål var vi på plass i mikrovika til Elin. Det var ikke måte på hvor mye rart Elin hadde lurt opp av snåle fisker fra denne vika, men den arten som nå lokket var leirkutling. Til nå den eneste plassen hvor denne er sikkert identifisert. Etter litt jobbing var leirkutlingen i boks, sånn at når vi senere på kvelden så på at Erling fikk havål så gjorde ikke det så altfor mye. Den neste nye arten på lista for min del var piggvar. Denne hadde jeg blanka etter på Jæren sammen med Arve året før, men på Sandvesanden på Karmøy lå de oppå hverandre. Vi hadde tatt en avstikker fra Bergen for å prøve den nye havålbrygga i Veavågen, og uten at jeg skal berette inngående fra denne satsinga så fikk jeg en havållignende torsk på 8 kg og en specimen paddetorsk som Richard dro opp for meg sånn at den ikke telte. Mer givende var det å bli servert pizza av FS-legende Karl-Inge, og hilse på den overraskende sjenerte nettkverulanten og reptilfotografen Thor.

Et annet fint minne denne høsten var turen til Murusjøen i Lierne etter hvitfinna steinulke. Noen dager tidligere hadde det stått i avisa om en fiskeundersøkelse som hadde avdekket en stor forekomst av en fremmed og skummel fisk i den store sjøen på grensa til Sverige. Rådsnare som vi var tok vi turen opp sporenstreks, etter først å ha funnet frem til den aktuelle artikkelen som beskrev fangstområde i detalj. Det viste seg senere at de søte 6-7 cm lange ulkene hadde vært der hele tiden, og rotenonkanneraslinga stilna etter hvert. Resultatet var i hvert fall at jeg etter denne turen kunne skilte med Norges første sportsfiskefanga hvitfinna steinulke, tatt på kikkfiske under en stein med krok 16 og rekefragment. Små gleder.

4. juli 2009. Trolla

Trollabrygga utvikla seg mer og med til å bli en mikrokai. Hvittingfisket hadde blitt dårligere det siste året, og etter havfiskets inntog ble kystmeite et ork. Det krever litt motivasjon for å drasse med seg tre fullrigga kystmeitestenger, tripod, nappvarslere, håv, stol og en stappfull takkelboks. Dessuten var det lite Trolla kunne by på som kystmeitekai, som vi ikke hadde fra før. Unntaket var steinbit, som Arve hadde fått for et par år siden, men som ingen har sett der siden. Under kaia derimot, nede i et hull på rundt 7 meters dyp var potensialet langt større. Her bodde det foruten en koloni med paddetorsk, sjeldenhetene hårvar og hornkvabbe. Jeg har ikke tall på hvor mange søkker jeg hadde sliti nedi steinura der til nå, med en og annen paddetorsk som tellende resultat. Det er ikke fritt for agntyver heller, leppefisk om sommeren og sypiker om vinteren. Men nå, mot slutten av en uvanlig lang bergnebbpause, satt hornkvabba endelig. Makrellfiskende Vietnamesere kom strømmende til i forundring over solstrålen som tok selfie med et fiskeyngel. No eat.

Seinvinteren hadde bydd på noe så uvanlig som is på Trondheimsfjorden. Isen lå fra Gaulosen og ut til Børsa, og den var til og med gangbar. Jeg rakk to turer før isen slapp fra land og folk måtte hentes med Sea King helikopter, en med Arve og en med Andreas Johansen. I mellom der hadde Arve en tur med samboer Vibeke, hvor han ikke var snauere enn at han dro opp tidenes første og eneste dokumenterte sportsfiskefangst av rødknurr i Trondheimsfjorden.

En vårdag i april ble jeg plukka opp i svart og sint bil. Bak rattet satt Carl Oscar. Det var midt i den beste flyndretida og vi hadde avtalt litt lett kystmeite fra Storsandbrygga. Carl Oscar hadde tatt fri fra fitnesskjøret og dukka opp på Fiskersiden samme våren. Jeg så raskt det samme helhjerta fokuset mot fisking som han tidligere hadde hatt på bodybuilding. Hvert fall etter bildene på google å dømme, brun og blid. Fisket var labert med slimål, sjøstjerner og baby sandflyndrer. Det var ikke stort bedre på Børsakaia uka etter, der vi fiska småsei på flue med Sven. Helga etter tok det seg litt opp da vi fikk hver vår greie brosme fra land ute på dypplassen forbi Lensvik. Selv om fisket var trasig denne våren, så vi konturene av det som etter hvert kom til å bli NKML 2.0.

21. september 2009. Frøya.

«Helvetes jävla skatfaan» kom det til stadighet fra Lars, der han sto og ikke helt fikk det til å stemme. Det var knapt drift i sjøen, MS Gotland lå stabilt i renna mellom noen holmer utafor Frøya. Resten av mannskapet hadde halt opp flere piggskater hver allerede. Men på Lars sin Antares-stang var det helt dødt. «Skitfiskar».

Tidligere på dagen hadde jeg innkassert min 93. art, i form av en liten lysing på 2,8 kg. Lysing hadde også resten av mannskapet fått, og dette var ny art også for Jørgen, Sverre, Calle og Lars. Vilhelm hadde arten fra før. For Sverre var dette art nr. 94, og vårt interne og aldri uttalte kappløp om flest arter starta rundt dette tidspunktet. Snittet på lysing var lavt dette året, Calles toppfisk var på beskjedne 4,8 kg. Men det var til gjengjeld mengder. På få timer var stampen full av delikatessefisken, som på kvelden ble omhyggelig filetert og pakket i plastikkposer for et opphold i fryseboksen. Piggskatefisket var også eksepsjonelt bra denne helgen, med et tyvetalls fisk på et par timers fiske. På ett tidspunkt lå det seks piggskater på dekk samtidig. Lars fikk til slutt han og.

Siden høsten før var masterstudentrommet på NTNU Vitenskapsmuseet blitt vår base. Arve hadde dykka dypt ned i skatenes systematikk, mens jeg samla genetiske prøver av salamander. Det var ikke utelukkende studier det gikk i på denne tiden heller, og fanen med Fiskersiden var stort sett oppe hver dag. Senere samme dag som vi ble intervjua av Adressa-TV om Fiskipedia, slentra en lang skikkelse med glis fra øre til øret inn på masterrommet. Enter Bjørn Florø-Larsen.

Bjørn gikk året under oss på biologilinja, og holdt på med master om røye på Bjørnøya. Igjen fikk vi et eksempel på hvordan folk med felles interesser har en tendens til å finne sammen. Bjørn var sultefora på fiskeprat etter å ha oppholdt seg på Propilkki-forumet til nå. Etter heftig propaganda fra Arve og meg var Bjørns første Fiskersiden-rapport et faktum noen uker seinere, etter å ha ringt meg opp for detaljguiding etter svarthå på Børsa. Børsa hadde igjen vært arnested for en demrende galskap.

10. august 2010. Børsaelva

Siden jeg ble hekta på artsfiske fire år tidligere hadde mitt eneste møte med fettfinnefisk vært i form av irriterende bifangster under skrubbe- eller havabborfiske. Mye energi ble lagt i å drive gjøn med laks- og ørretfiskerne fordi de ikke hadde fått øya opp for den nye (og bedre) verdenen vi nå var blitt en del av. Jeg hadde nok ikke innsett at mine stikk kanskje berodde på fordommer i like stor grad. Kall det en modningsprosess, kall det sentimentalitet (for minnene fra lakse-stalking i Aulielva sammen med pappa på 90-tallet var utvilsomt gode), men uten at jeg helt skjønte hva som foregikk befant jeg meg i Børsaelva flere kvelder denne sommeren.

Året som ledet opp til mastergradseksamen i mars 2010 ble nesten i sin helhet dedikert til studiene. Dagene på lesesalen ble mange og lange, og det ble lite tid til ekstrakurrikulære aktiviteter som fisking. Nesten umiddelbart etter å ha dratt i land en A på oppgaven og fått de formelle papirene gikk jeg inn i jobb på Vitenskapsmuseet der jeg hadde hatt base de siste 2 åra. Det forholdsvis frie studentlivet var over, nå var det på tide å ta steget opp gå inn i en mer rutinepreget og ansvarsfull hverdag. Dessuten var Arve forlatt byen til fordel for doktorgradsstudier i Tromsø. Trondheim har siden aldri vært det helt samme uten Arve.

Men det var likevel lys i tunellen. Jeg ble etter hvert komfortabel i den nye jobbsituasjonen og fiskelysten kom snikende tilbake. NKMLs nye tilskudd, Calle og Bjørn, var allerede blitt sentrale skikkelser i byens fiskemiljø, og de gangene Sverre rota seg ut fra kontoret på Gløshaugen var vi igjen en enhetlig og sammensveisa trøndergjeng. To nye skikkelser tredde også frem i lyset via Fiskersiden dette året. To juniorer, som fra starten var trollbundet av Sølvrevens fettfinnehypnose fikk nå øya opp for andre arter og fiskeformer. Vi så på det som vår oppgave å rettlede Vegar og Sigve til å fortsette med meitefiske før laksen tok helt overhånd. Jeg hadde kanskje kvitta meg med noen fordommer i løpet av året, men var definitivt ikke interessert i å miste to lovende juniorfiskere til feitmakk og tørrflue.

26. august 2010. Trondheimsfjorden

Agna hadde ligget i sjøen en times tid allerede, nede på 420 meter på flat leirebunn. Rein mudder kan det ikke ha vært, for vi merka lite til slimålen på tidligere agnsjekk. Sverre hadde dratt frem remedier fra tidlige håkjerringturer med MS Gotland, sprøyter fylt med diverse luktstoff og nylonstrømper med rester fra kjøleskapet. Jeg skulle ikke være noe dårligere og hadde funnet frem en glemt familieribbe fra frysern. Ellers gikk det i råtten sei. Det var seint på ettermiddagen og sola sto lavt. Tankbåten som var på vei ut fjorden nærma seg MS Tvåan med en farlig retning. Gradvis forsto vi alvoret i situasjonen og begynte å gjøre klart til evakuering. Ankertauet hadde vi knytt fast til blåsa, og da tankeren var 50 meter unna oss tok vi sjefsavgjørelsen og kutta tauet. Med snørene uti fikk vi bakka opp båten og kommet oss unna kollisjonskurs. Sekunder senere ser vi NKML-blåsa dunke langs skroget på den gamle rustholken som dundra forbi. Dette var det nærmeste vi hadde kommet en nestenulykke.

MS Tvåan var kommet inn i sortimentet til NKML og Calle var stolt skipsreder med nyinnkjøpt kapteinslue. For en i utgangspunktet lite maritim nord-trønder var den første vaklende manøvreringa ut elva et syn for gudene, men han vokste snart med oppgaven. Etter at Arve hadde evakuert byen og solgt båten sin var vi igjen et lag med en planende båt. Jomfruturen tok Bjørn og Calle seg av, utenfor Munkholmen siden begge var blåkjeftløse. Calle starta med ny art ganske raskt, mens Bjørn mista en i overflata og det eneste som hindra han i å følge etter fisken ned i dypet var Calles solide tak i bukselinningen. Jeg skulle egentlig også ha blitt med på denne turen, men måtte vente forgjeves på brygga i Ilsvika. Blåkjeft i bettet er nemlig legitim ditchegrunn.

I min jobb på Vitenskapsmuseet hadde jeg tilgang til artikkelkartoteket til «Det Kongelig Norske Videnskabers Selskap», Norges eldste vitenskapelige selskap og en viktig formidlingskanal for 18- og 1900-tallets tidlige marine forskning. Vilhelm Storm, konservator ved Selskapets naturhistoriske samlinger utga på 1890-tallet en rekke banebrytende observasjoner fra Trondheimsfjordens fiskefauna. Den viktigste var utvilsomt oppdagelsen av en ny art skate som «forekommer i Mængde på det største Dyb i den bredeste Del af Fjorden i Nordvest for Munkholmen». Skata fikk etter hvert det passende navnet Raja nidarosiensis. Svartskata er en symbolart for Trondheimsfjorden, og grunnet sin potensielle størrelse (80 kg +) og sjeldenhet (kun en liten håndfull tatt på stang) troner den på toppen av ultimate norske sportsfisker. Motivert av den nye lokalitetsinformasjonen jeg hadde gravd frem blant støvete tigre på Museet, gjorde at høsten 2010 ble starten på en storstilt dypvannssatsing etter Trondheimsfjord-trippelen. Trondheimsfjord-trippelen er betegnelsen på håkjerring, spisskate og svartskate, og det er bare to personer som kan skilte med den prestasjonen; Pål Jørgensen og Jonas Botilsrud. Anker, kjetting og 900 meter ankertau ble kjøpt inn og senka midtfjords etter nøye kalkulering av bunn- og strømforhold.

Hendelsen med tankeren satte en liten støkk i oss, men Jon konkluderte fint i Calles Fiskersidenføljetong med at «det lukter Nidarvoll Kystmeitelag lang vei av den torpedobåten der». Det ble mange dager og ettermiddager på jakt etter trippelen etter dette, uten annet enn en og annen rosa lange og en og annen småhai.

Særlig bedre gikk det ikke på småfiskfronten. En lørdag hadde vi planlagt en lengre nattsatsing etter havmus på halvdypt vann. Dagslyset skulle vi bruke til agnfiske, siden Asia-mat var tom for makkaarelll. Klokken 04 natt til søndag hadde vi fremdeles ikke fått en eneste agnfisk. Vi følte oss temmelig tåpelige der vi lå oppankra på 100 meters dyp utenfor Høvringen og fiska hågjel statisk pelagisk med hekle og jigg. Men det var tydeligvis litt skotsk magi som skulle til for å få litt snev av suksess i MS Tvåan, for dagen etter troppa David opp på togstasjonen med fullada fiskebag. Nå var Gj-toppen på Storgrunnen full av sei i passende agnstørrelse, og Bjørn fikk endelig blåkjeftrevansj ved Munkholmen. Bade Calle og David dro pen blåkjeft også, selv hadde jeg mer enn nok med å dra tre og tre lusuer.

Vi var også et par runder på Tautraryggen på jakt etter kveite sammen med vårt politiske alibi Sven. Det var flotte dager på sjøen selv om knurr og pigghå vant over kveita, men det gjorde ikke så mye ettersom Svens overfølsomme indre øret skapte flere artige situasjoner der vi lå og duppa i skumle 2 desimeters bølger. Høsten 2010 var også året der NKML-bloggen ble oppretta, som et direkte resultat av økende ambisjoner, formidlingstrang og en dårlig forvaltet Fiskersiden. Høstens nedtur var da salget av MS Tvåan, etter bare et halvt år i tjeneste som Trondheims midtpunkt. Calle skulle bli Adm. Dir. i eget firma og trengte finansiering. Et stort tap for laget.

25. mai 2011. Haukvatnet

Stimen kom inn fra høyre denne kvelden, det var min ytterste dupp som først begynte å vugge. Jeg gikk rolig bort til stanga og løfta den ut av stangholderen. Tre sekunder senere gikk duppen sakte under og forsvant. En kontant oppstramming fulgte og fisken satt. Vi håva fisken og ser at den er stor. I det vekta viser 1060 gram skimtes en dupp som går under ute på vannet. Andreas iler til og setter mothugget. Halvminuttet seinere står vi der i vannkanten med hver vår store mort i hver vår håv. Før Andreas får kroka av sin fisk går den andre duppen under, og med ett har vi tre morter i håvene. Vi ser dumt på hverandre. Etter fire turer de foregående dagene med toppen to morter på en hel kveld har vi nå tre på tre minutter. Vi får satt fiskene i karpesekken, før vi trer nye brødkuler på krokene og kaster uti på nytt. I løpet av nye 10 minutter kommer det opp ytterligere tre store morter. Vi trodde ikke våre egne øyne. For et kanonfiske. Andreas gjorde klar selvutløseren på kameraet og karpesekken ble tatt opp på land og åpnet. Fiskene ble plassert side om side og vi stilte oss bak med henda i været. Det lød et dobbelt «yohoo» ut over Bymarka i det blitzen fanga øyeblikket.

Vinteren og vårens store fokus var NM i sportsfiske. Jeg hadde deltatt i denne konkurransen siden jeg ble Norgesmester i 2007, men med vekslende innsats i årene som fulgte. Artsjakta hadde tatt opp for stor del av fisketida slik at rent poengfiske ble nedprioritert. Nå i 2011, etter fire års intenst artsfokus hadde jeg nærmet meg 100 arter og kommet opp på topp 3 i Norge. Potensiale for enkle nye arter var langt mindre nå enn tidligere. Dessuten følte jeg meg på en måte tilfreds med situasjonen – jeg hadde prestert og vist at jeg var flink, derfor roet jeg ned presset på meg selv. Når jeg hadde fått alle disse artene kunne jeg endelig senke skuldra og gå målretta etter de store eksemplarene av de kuleste av dem, noe som ikke tilfeldig var svært forenlig med NM-konkurransens format. Sverre var dypt begravd i doktorgradsjobbing på NTNU og fiska stort sett bare i juli, så lagoppstillinga med Calle, Bjørn og meg var godt etablert. I takt med økende lagfølelse innad i NKML ble forventningene lagkonkurransen hausa opp internt.

Det dette nyerverva konkurranseinstinktet førte til i praksis var et rekordstort antall resultatløse turer. Hukommelsen min synes med overlegg å glemme at sofasitting faktisk er en bedre bruk av tiden enn kystmeite i snødrev etter hågjel og skrubbe i vintermånedene. Bedre uttelling var det på sjøisen, med blant annet min fjerde spisskate, tatt på nøyaktig det samme stedet som den første jeg fikk i 2007. Enda bedre ble uttellinga da jeg ble med Andreas, Jon og Fredrik til naturskjønne Hardangerfjorden i påska. Ikke bare ordna jeg meg poengfisk i form av brungylt, lusuer og glassvar, men det ble også ny art i form av blålange. To uker seinere kom art nummer 95, nordlig knurrulke, på klubbtur med Bjørn og Calle i Stavangertraktene. I tillegg til tidene vårvær ble det både pen piggvar, steinbit, fløyfisker og lomrer på denne turen. Livet lekte våren 2011, og bedre skulle det bli.

30. juni 2011. Frøya

Jeg kan for pokker ikke være den eneste som ikke får, tenkte jeg i mitt stille sinn mens jeg innbitt dro opp hågjel nummer fjorten for dagen fra 540 meters dyp. Alle i båten hadde fått, Øyvind til og med fire stykker. Jeg fikk bare hågjel. Euforien over å ha vært vitne til at seks moraer ble flekka opp på dekk – de første siden Simons legendariske slumpfangst i 2007 – gikk snart over i det inderlige ønske om å få en selv. De var jo her! Det måtte stå tjukt av dem nede på bunnen. Det lakket og lei mot kveld og 40 nautiske mils tilbaketur. Bicepsen verka og frustrasjonen lå tykt utenpå, men jeg stramma alle musklene i kroppen og fortsatte innbitt sveivinga der jeg satt aleine i baugen. Dette var en once-in-a-lifetime sjanse.

Noen varme sommerkvelder tidligere samme måned var satt av til gjørsfiske på Akersvannet sammen med Adrian. Det var gått noen år nå siden sist tur her, men det satt fremdeles i fingertuppene. Jeg hadde jo i praksis vokst opp her, pappa rista på hodet når han satt av meg på Akers på vei til sjøørretfiske på søndagene. Allerede før jeg investerte alle konfirmasjonspengene i elektrisk påhengsmotor hadde jeg tilbakelagt et betydelig antall kilometer med ryggen mot baugen og gnagsår i håndflatene. Akkurat denne junikvelden var spesiell, og den fisken kommer jeg til leve på i flere tiår fremover. Etthundreogtre centimeter med gjørs, så grov over nakken som en nilabbor, og selv etter gyting dro den vekta til 11,5 kilo. Og selv om denne norgesrekorden ikke fikk stå lenger enn ett år, overgikk følelsen både spisskate og rødhai.

«Fem minutter» lød det medlidende fra skipper Frederic. Det var straks på tide å vende nesa mot land og utsiktene for ny art så alt annet enn lovende ut. Jeg innser at slaget er tapt og begynner å sveive. Jeg merker at det er noe i tillegg til blylodd og takkel i enden av snøret, men det kjennes ikke annerledes ut enn de foregående noen-og-tjue hågjelene. Snella fylles og det begynner å nærme seg. De andre har allerede utstyret på dekk og begynner å demontere takler og stenger. Frederic gjør klar for ankerhaling. Opp av havet, mot alle odds i hele verden, stiger en sprengt liten torskefisk opp mens Kim og Truls henger med nesa over ripa i tilfelle overtidsflaksen skulle slå til. Moraen ble vippa opp og jubelen kunne slås løs. Etter åtte lange timer i anspent stilling slappet alle musklene mine av samtidig og jeg sank ned på dekk som en våt skurefille. Smilemusklene var de første som våkna til liv. Så inderlig deilig.

3. oktober 2011. Oppdal

I sms til Calle skriver jeg: «Gått på en smell på Oppdal, har du mulighet til å hente meg? Carina RIP.»

På vei hjem fra jubileumsturen til Sunnmøre går det galt. Min trofaste Toyota Carina 1987 er offisielt død. Bilen som har fungert som verdens mest driftssikre slukboks i 2 fulle år, har kjørt rundt på meg, fiskere og fiskestenger for siste gang. Og det er nettopp det, den var fullstappa med fiskestenger når det gikk galt. Havålturen til legendariske Hjørundfjorden, som ble turen der jeg runda 100 arter med både havål og overraskelsen skolest. En knallhelg med base på strategisk plasserte Hustadneset camping, og i toppklasse sosialt med Jan, Endre, Håvard og Andreas. Så høyt oppe, og deretter så langt nede. Calle slipper alt han har i hendene og halvannen time seinere ruller han opp på XY Oppdal. På en mandags formiddag.

Det er unødvendig å nevne at det ble minimalt med fiske resten av denne høsten, som ellers hadde begynt så bra. Vi hadde vært på klubbtur til Troms, hvor vi hadde kanonfiske etter kveite med flere godfisker opp mot 40 kg. I Skarnsundet hadde vi havmusbonanza for andre året på rad, med blant annet ny pers og specimenvekt. Den tradisjonsrike Frøyaturen ble nok en suksess, Calle hadde fått norgesrekord på hornkvabbe på Trolla og Sverre hadde endelig kommet over kilosgrensa på mort i Bymarka. Men mens jeg satt hjemme resten av året og var generelt lei alt som hadde med fisk å gjøre, holdt Bjørn trykket oppe med å være førstemann til å få målrettet havål i Sør-Trøndelag.

28. april 2012. Trondheimsfjorden

Blåkjeft har aldri vært så lett som den første jeg fikk med Sverre i MS Barbara i 2007. Senere forsøk har vi måttet jobbe betydelig hardere for å finne disse kolonifiskene nede i Munkholmenskråninga. Denne tåkete aprildagen virket i første øyekast å bli en slik sliteøkt, men det var bare en liten justering som skulle til for at det virkelig løsnet. Og på kort tid var det hoiing og kjempeopplegg fra begge gummibåtene. Intet mindre enn syv blåkjefter kom opp og ble dokumentert med mitt nye GoPro-kamera.

I savnet av MS Tvåan hadde Calle gått til innkjøp av MS Tvåan mini, en 8 fots gummibåt støpt i samme form som Sverres førkrigs-badering. Bjørn hadde akkurat fått sin andre Briobåt i rekka, etter at den første ble stjålet under gjeddefiske i Jonsvatnet. Selv om vær og vind begrenser rekkevidden betydelig, er enhver båt bedre enn ingenting på slike fine dager.

GoPro og filmredigering var gjennomgangstonen denne våren. Det gikk raskt opp for meg hvor mye tid slik redigering faktisk tar, jeg er sikker på at jeg satt flere timer foran pc-enn jeg faktisk var ute og fiska. Og det ble brukbart mye fiske denne våren. Det var Lygninturer med Adrian, Bjørn og Maria, Hardangertur med Andreas, Marius og Adrian, blålangejakt utenfor Frøya med Frederic, Vilhelm og Andreas Johansen, også videre.

Det økte fokuset på formidling av fisketurene våre kom som et resultat av min og Bjørns ambisjon om å fronte arts- og specimenfiske gjennom NKML. Dette er en nisje som ligger der, up for our taking mente vi, det gjelder bare å finne det rette formatet og nå ut til flest mulig folk. Det begynte bra vinteren 2012 da vi ble kontakta av NRK med forespørsel om å bli med i barne- og ungdomsprogrammet Newton. De skulle ha et helt program om blodtørste haier, og hva passa vel ikke bedre enn å fiske søte hågjel og svarthå rett utenfor Tyholt. Som neste skritt på veien til verdensherredømme lå ideen om et TV-program. Vi pitcha et par ideer til NRK, uten at de tok agnet så å si.

Fiskemessig, og NKML-messig sto Sverre for vårens desidert største bragd, med sin 8,35 kgs rognlyr fra land en sein aprilkveld. Det var utvilsomt fortjent at Sverre fikk nettopp den fisken, og ikke Bjørn eller meg som var med på samme turen. Ikke at vi to ikke hadde lyst på specimenlyr, men Sverre var den eneste av oss som faktisk hadde fiska etter dette flere ganger hvert år siden Morten Bergans legendariske 10-kilos kubbe i 2008.

24. september 2012. Agdenes

En slik fisketur kommer jeg nok ikke til å oppleve igjen noen gang, og tilfeldigvis endte turen opp som et perfekt ledd i NKMLs slu plan om verdensherredømme. Kanskje visste jeg dette allerede i 2008 da jeg bada med håkjerring og endte opp i avisa. Det var nemlig det stuntet som var årsaken til henvendelsen fra NRK en torsdags ettermiddag i august, der jeg satt på jobb hos Fylkesmannen og ante fred og ingen fare. Helga i september ble det som skulle være NKMLs råeste fisketur noensinne, og rikskringkastinga fikk det hele på film. Eller, de fikk med seg to av mine håkjerringer på dagtid lørdag, men mer trengte de ikke og dro hjem to dager før planlagt. Resultatet ble en episode som vant programmet «Skaperverket» overlegent. For mediehorer som Bjørn og meg var dette julaften og kutlingsøndag på en gang.

I programmet fikk vi heldigvis klemt inn Sverres håkjerringkompleks, mest for å poengtere at det ikke bare er å gå å hente denne arten. Jeg skal spare Sverre for utbrodering, annet enn å nevne kort at Sverre Magnus Selbach er mannen med flest blankedøgn etter håkjerrng. Ikke bare blanker mannen uansett hvor mye han prøver, han blir tidvis også regelrett utsatt for drapsforsøk.

Jeg var ganske overbevist om at jeg hadde knerta han. I forbindelse med lengdemåling av håkjerringpersen kommer jeg uheldigvis til å svinge tuppen på båtshaka 180 grader bakover der Sverre uheldigvis står med nesa fremme. Hylet som fulgte var nifst, og med ett var ikke håkjerringa som lå og vasa i overflata så viktig likevel. Sverre kommer heldigvis raskt til hektene og stotrer avvæpnende «jeg skvatt mest». Jeg puster lettet ut, og umiddelbart etter er manøvrering og målinga av håkjerringa igjen det viktigste i verden. Den ble snart estimert til 492 kg, ny pers og min tredje håkjerring for helga. Sverre kom fra det hele med hovent nesegrev, verre var det at han heller ikke denne gangen var i nærheten av håkjerring.

Bedre uttelling hadde Sverre på ukesturen til Halten i månedsskifte juni-juli. Ikke siden den første kilosmorten to år tidligere hadde jeg sett han så andektig og så til de grader i sin egen verden som når rekordmoraen lå på dekk. Sverre tok fri resten av økta og laget i stand sjampanjekjøler av en tom femliters Imsdal-dunk, mens resten av mannskapet gikk inn i den velkjente morapsykosen. Jim Frode banna høyere og høyere for hver brosme som kom opp, Lars var så sliten at øya gikk rundt i hodet på han, Andreas tygde hardere og hardere på rosinbollene mens Jonas virka som vanlig uberørt. Frederic satt bare og lo av oss. Selv hadde jeg mora fra før, og slappet litt mer av denne gangen. Dessuten hadde dagens første nedslipp produsert art nummer 102, skjellbrosme. På sedvanlig vis var klærne snart av og mesanmasta ble besteget med flatt Atlanterhav og sprettende vågehval som bakteppe.

22. februar 2013. Ytre Lygnin

Vegars liggeunderlag lå i sikksakk under, og delvis mellom de tre stolsengene inne i meiteteltet, som slettes ikke er laget for fire mann pluss oppakning. Vegar lå oppå liggeunderlaget, og enkelte juvenile snork vitnet om at den unge hakkespetten taklet forholda overraskende bra. Isen lå rekordlangt ut i Lygnin, og kvelden i forveien hadde vi traska i timesvis over myr, strand, berg og is for å komme oss ut på en ny lovende plass. Ett og annet pip kunne høres fra nappvarslerne igjennom natta, ettersom floa sakte heva isen. Skate-action ble det ikke før solen steg over fjellsida og vi hadde trøkt nedpå en særdeles enkel frokost bestående av rosinboller og Yt. Men da kom det til gjengjeld jevnt og trutt med skater ut over dagen. I mellom slaga kom en sildestim innom og Bjørn og jeg hadde sildekonkurranse. Sindre trakk det lengste skatestrået med en vakker 6,8 kilos hunnfisk, mens Vegar fikk kveiterevansj fra Verrafjorden helga før. Nevnte jeg at jeg fikk spisskate igjen?

Vinteren 2013 går inn i historien som tidenes isvinter. Bortsett fra Trondheimsfjorden var de fleste fjordarmer islagte, og vi fikk testa mange nye kule plasser. Det passa også bra med kuldevinter når vi for første gang skrudde opp lista og forvandlet det årlige Lygnin-treffet til NM i Sjøisfiske med nær hundre deltakere og et imponerende premiebord. Hadde det ikke vært for tidenes drittvær både fredag og lørdag hadde helga vært komplett, men folk klaga ikke tro det eller ei. Bare tre dager etter var Bjørn og jeg tilbake på Lygnin, og booka oss inn på nachspielrommet fra helga i forveien. Nå hadde vi igjen et NRK-team på slep, og etter en treig start fikk vi endelig opp noen skater sånn at vi ikke virka som totalt amatører. Kanskje var vi nå ett lite skritt nærmere «Ett år med Bjørn og Irvin på fisketur».

Etter å ha stilt med tremannslag på Gullkroken i november, ringet vi julebordssesongen inn med innlemmelsen av fem nye medlemmer. Både Sindre, Adam, Thomas, Vegar og Sigve hadde vært tett knytta opp mot klubben og miljøet i lengre tid og var naturlige utvidelser. I en så smal hobby som vi bedriver, er det viktig å ta vare på og samle de folka som har samme interesse. Og at hele ni stykker (også kalt 10+ på fisketrøndersk) er gale nok til å ville samles under NKMLs kappe, er jo helt utrolig!

15. juni 2013. Murusjøen

Gummibåten var utstyrt med min gamle elektriske påhengsmotor og lessa til randen med fiskeutstyr, soveposer, meitetelt, stolsenger, en kasse mellanøl, avsindige mengder bacon, ekkolodd, tre 12-volts batterier, Sverres discokule samt Bjørn og meg. Det var marginalt med fribord, men vi fikk plass til alt takket være høyt lufttrykk og rolige vindforhold. Vi gled langs landet på utkikk etter en teltplass, og snart hadde vi satt opp camp. Kanadarøya skulle til pers, med backup i hvitfinna steinulke i Fiskløysa. Den mangla nemlig Bjørn.

Våren bød på to høydepunkter, det første var Villmarksmessa på Melhus. Her var vi blitt bedt med for å skape liv og røre rundt alternativt fiske, og få av oss sier nei takk til å skape liv og røre på generell basis. I alle fall ikke når det gjelder fiske. Det ble to dager med fiskeprat med interesserte og uinteresserte, vi holdt foredrag og viste film, vi demonstrerte utstyr og kødda med fluegutta. Det var overraskende mange som var nysgjerrige på det vi drev med, men ikke overraskende så var det også en god del som spurte om favorittelva vår.

Det andre høydepunktet var påsketuren til Langenuen på Stord. Turen kan karakteriseres som en hågjelfest uten sidestykke, hvor hågjel utgjorde anslagsvis 90 % av all fisken vi fikk på seks dager. Ni prosent var svarthå og den resterende prosenten var av det interessante slaget. Vi krangla oss til blålange for de som mangla den, men de på 10 pluss var nok opptatt med andre ting. Men stemninga i jacuzzien var god, og ikke minst grunnet hjortepølsene til Asmund og samt gjestevisitt av John Olav og brødrene Hopland. Men, ett minne trumfer dem alle denne påsken, og forårsaka en psykopatisk spontanreaksjon jeg ikke var klar over at jeg var i stand til. Og Bjørns reaksjon i timen som fulgte var av de mest følelsesladde jeg har opplevd i en flytefarkost noen gang. Den er hvit.

Etter å ha prøvd noen timer med meitefiske over noen dyphøler på 17-25 meter gikk vi over til dorging med wobblere. Vi så ikke snurten til kanadarøye. Vi dorga oss bort til Fiskløysa hvor Bjørn skulle plukke hvitfinna steinulke. Det var her Trond, Vilhelm og jeg hadde plukka hver vår med letthet fem år tidligere. Nå var vannstanden betydelig høyere, og forholda mildt sagt vanskelige. Etter et par timers vending av steiner og vassing i smeltevann ga vi opp. Ikke minst hadde myggen blitt mannevond. Etter én av fem kilometer på tilbakeveien sa motorbatteriet takk for seg, og ekkoloddbatteriet tok oss bare noen hundre meter til før båten gikk i middels sneglefart. Det var frem med årene og bytte på å kave oss tilbake til campen, der ekstrabatteriet lå. Foruten en trivelig helg i villmarka med øl og BLT-sandwicher (minus L og T) til frokost, lunsj og middag var utbyttet over grensa magert. Et knippe baby harr og en oransje fjellgjedde var alt Murusjøen hadde å by på denne helga.

4.

Endret av Triturus

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Flott luke og velkommen til Rogaland. Regner ikke med at det tar lang tid før både langebarn og spisshalet kutling landes på dertil egnet utstyr.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Veldig, veldig bra, Irvin! Hadde dette vært en trykt biografi, som jo er tingen nå rett før jul, hadde baksiden sett omtrent slik ut:

- Nakent, ærlig og inspirerende, Dagbladet

- Oioioi! Og nå vert han våår! Eg lige ikkje fodball, eg, Jærbladet

- Den beste bigografien siden Gift med Gro, Dagens Næringsliv

- Schøøø! Lælll, Adresseavisen

- Han karen her skal jammen meg på tinget, Fiskeribladet Fiskaren

Endret av Fisk og rask

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Og folk bare "Skal lage fet årsrapport jeg ass" Og Irvin bare "pfff. Ti år, bitch!"

Dritbra!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Over 10.000 ord. Dette er både lengre, og sannsynligvis langt bedre enn 95% av alle oppgavene jeg leverte som student. Jeg gir meg ende over lar meg bende over.

A+ til deg, min gode herre.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Det her er det drøyeste....
Lett å kjenne seg igjen i mye av det du skriver her. Det er lov å gråte en skvett av mindre!
Helt supert og utrolig bra skrevet. Det er ikke mange avhandlinger som holder det nivået her over så mange sider. Det her er minst 24 luker i èn!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Wow ikke dårlig, du klarte å få hyper dyslektikeren til å lese (mer enn korte setninger) det er noe lærere sleit i 12 år med å ikke fikk til. fantastisk bra skrevet!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Den sentimentale følelsen e bretta godt øve heile meg når eg lese denne biografiendin Irv. Eg tror ihvertfall me kan fastslå at du har fått utbytte rett over snittet+ av studietidå di her i Trøndelag^^

Du har på ein eller aen måte vert med på de aller fleste store fiskeøyeblikkene mine, helt siden du var tlf-guide min etter svarthå på Børsa, fram te mitt hittil største øyeblikk i Langenuen 2013.

Trondheim blir aldri d sama uden deg nedi Ilsvika, men eg må jo sei at du konne definitivt havna ein verre plass! Tydelig at du har latt din elsk på siddiser <3

§ 4.2 i statuttene «En gang NKML-er, alltid NKML-er».

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Eit glitrande epos! Kjenner eg blir rørt sjølv, og då trur eg nok Bjørn verkeleg kjenner det på kroppen. Dykk er litt som lav. Ei symbiose mellom alge og sopp. Kven som er soppen og kven som er algen er eg ikkje sikker på, men vi av nyare dato blir kanskje som ny, ung mugg?

«En gang NKML-er, alltid NKML-er».

Trur vi frå no av bør ha dette som fast kamprop og skål!

"...og trøndene gråtet i tredeve hele døger, for de havet tapet den mand som hadde været deres fræmste borger, og Trondhjæmen blevet igen et fatigere stede at leve sine pinslefule dager på iorden."
- Sindre Bøe, 1864

Endret av Dr. Hook

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Og så sier folk at de ikke vil skrive fordi de ikke har bilder? Flotte greier, og velkommen inn i voksenverdenen. (29.12.13 feirer jeg fireårsdagen for tilsvarende inntreden selv.)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Sjelden har en så lang bildeløs rapport vert så lettlest. Velkommen skal du være til Stavanger! Og om du ser vekk fra bilkøene, boligprisene, mangelen på båtplasser og det faktum at snittstørrelsen på fisken er mindre enn i Trøndelag så tror jeg du kommer til å trives. :)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

sat** i gatan! Måtte ta noen runder for å komme meg gjennom! Må være Fiskersiden rekord for lengste innlegg! Da kan du skryte av det og. :P

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Æ kjennan! Fantastisk oppsummering av et tiår+ med fiske+ i Trondheim+!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Dette er så knakende godt skrevet, rett og slett episk. Mye å kjenne seg igjen i, enda mer å beundre.

Trondheim står igjen med et tomrom, samtidig som kystmeitemiljøet ekspanderer.

Lykke til i Stavanger, Irvo!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Dette er jævlig bra. For en gnistrende luke, og lykke til med ny jobb og ny tilværelse!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

flott skrevet! regner med at vi da treffes oftere med fiskeslo,reker,og blåskjellgris på hendene :) nye steder,nye muligheter :)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå