Leaderboard


Popular Content

Showing content with the highest reputation since 08/11/19 in all areas

  1. 15 points
    Når man er sykemeldt, litt tung om hjertet og solen skinner over Bergen i en hel uke, ville det være galskap ikke å ta seg en fisketur eller to når man først har sett lyset. Så jeg tok fire. Først en nattutflukt til Nordnes i håp om å lokke en havmus med dåreblikk eller en kjekkas av en hågjel, men de var visst dratt på ekstra tidlig julebord. Så istedenfor å fø på krabbene, dro jeg heller hjem og kokte smalahove. Noen dager senere søkte jeg lykken på Sotra, denne gangen i solskinn. Fant meg en fin plass mutters alene og nøt roen og den etter hvert påtrengende makrellstanken fra fingrene mine (ikke helt heldig med innfrysingen av agnet, nei). Mens pullyen og stinkemakrellen lå og godgjorde seg på bunnen, dæljet jeg løs med slukstangen uten resultat (ok, et par lyr fikk seg en luftetur, men jeg er i alt annet enn lyrisk humør for tiden, så de nevner vi ikke). Men plutselig rykket det i meitestangen, og opp dro jeg en nydelig blåstål. Ikke store rakkeren, 26 cm og 200 g, men jeg slutter aldri å forundre meg over hvor vakre disse skapningene er. Hvorfor heter den blåstål og ikke blåild? Kun 3960 korte sekunder senere hørte jeg velkjente lyden. Ikke at den har kommet fra min jomfruelige stang før, men jeg har da vært vitne til dyktigere/mer erfarne/har-solgt-sjelen-til-djevelen venners lykke. Men nå var det altså lyden av mitt snøre som raste ut jeg hørte. Kunne det være …? Så var spørsmålet: løfte opp med en gang eller vente? Hah, kødder du? Jeg har tålmodighet som en firfisle. Den sprellet definitivt mer enn en krabbe og veide uten tvil mer enn en sypike. Snellet pent og forsiktig og forbannet meg selv for å ha glemt håven i bilen (etter å ha kjørt opp til en venn i ens ærend for å låne den). Joda, en liten rakkar av en kveite på 1,6 kg/50 cm landet på svaberget med et plask. Hodet og hjertet skjønner poenget med minstemål, men magen knurret nå litt likevel. En liten milepæl i min korte karriere som hobbyfisker. Men var det den mest staselige fangsten denne uken? Mnja … Tur nr. 3: I et anfall av ladylike godhet, ønsket jeg å introdusere noen medmennesker til Den store fiskelykken, så jeg dro et par av medmenneskearten ut til Ormhilleren. Planen var selvsagt å vise hvor treffsikker jeg er med sluken (treffer vannet nesten hver gang), men de tullet seg inn i skjerf og luer, plasserte rumpene sine på svaberget og stakk nesen ned i mobilen – og enset ikke engang de elegante håndleddsbevegelsene mine og hvor høyt jeg kan kaste (onde tunger sier man heller bør kaste langt, men er ikke lengden oppskrytt, folkens?) Jaja, der kunne de for så vidt ha sittet mens jeg fisket i ro og fred, men siden det var et par småsyke eksemplarer av medmenneskearten og siden det plutselig blåste opp og ble surt og kaldt (dog ingen breiflabb overalt), var det ikke annet å gjøre enn å tilberede medbragt fisk på grillen, fø dem, og så skysse dem tilbake til bilen, der de takknemlig sank ned i setet og stakk nesen ned i mobilen igjen. Og jeg dro hjem uten fisk og definitivt uten den sagnomsuste Ormhillerenroen. Vakkert var det lell Etter en så mislykket tur til favorittplassen, måtte jeg tilbake neste dag. Jeg kom tidlig om morgenen (i 12.30-tiden, altså) i strålende høstsol, og hadde hele stedet for meg selv. Følgelig breiet jeg meg godt, og lagde plass til mr. Ølgylt, som skulle komme med kortesje litt senere. Men snart ble plassen invadert med en gjeng blide karer fra sørøst (nei, en del lengre sørøst enn Arendal). De plasserte sakene sine oppå, under og mellom mine, og ropte til hverandre oppå, under og gjennom meg (Vi stod som sild i tønne, så ropingen var helt overflødig, men what the heck. Bølgesus er noe dritt, lizzm.) Ikke fikk vi fisk heller, men en og annen fregne dalte ned på de blekeste av oss (meg). Mr. Ølgylt dukket opp og gjorde en glimrende jobb med ikke å få fisk, han også. Planen min var å dra en ny og større kveite til å fø halve slekta på, men det var ikke tegn til annet enn krabbekjeltringer som stakk av med agnet. Men kl. 17.00, akkurat da Krepsen stod med ascendant i Værrumpa eller noe sånt, lettet jeg på rova for å sette på ny makrell til de stakkars, sultne krabbelurene. Stangen kjentes merkverdig tung og sannelig var det ikke tegn til liv også! Ikke vær en lyr, hvisket jeg. Ikke vær en forbannet lyr! Det var ikke en forbannet lyr, men den deiligste, vidunderligste lille sjarmøren du kan tenke deg. En finfin knurr på 440 g og 40 cm. Sorry, guys, her må jeg bare spandere på meg en emoji: Hva er vakrere enn knurr i solnedgang? Å få kveite var stas, men like stas som å få min tredje og største knurr? Nope. Riktignok blir det lyd i snøret når kveiten raser avgårde, den spreller lystig og både dasker og slår når den kommer opp – det er rent så en masochist kan bli heit – men knurr, folkens. Finnes det noe kulere? 8 gode grunner til å elske knurr: 1. Den knurrer. Say no more! 2. Den er nydelig – sjekk de finnene, fargene og mønstrene! 3. Den ligner en slange, en drage, en flyvefisk, et fabeldyr, en …? <3 4. Den biter så diskret, så diskret, men protesterer vilt når du trekker den opp (og svelger gjerne kroken helt ned i tærne – en blodig affære. Akkurat det er jo ikke så kult, men kunsten min ble jo ganske tøff) 5. Hvert knurretryne har sin personlighet: noen smiler blidt, noen er nyfikne, andre skeptiske, noen er arrogante jævler 6. Den smaker himmelsk, en av mine absolutte favoritter. Som en blanding av fjellørret og kveite. Se oppskrift under! 7. Den kan "gå" på bunnen med finnestrålene sine 8. Nevnte jeg at den er kul? Fangstmetoden var velfundert og nøye planlagt: Jeg valgte pulley fremfor paternoster (fordi paternosteret jeg hadde med var for langt og/eller jeg for kort til at jeg klarte å kaste med det – og jeg hadde glemt stiletthælene mine) Krok 2/0 (fordi jeg skulle fø halve slekten med kveite) 1 bit makrell (som vendte tilbake til Ormhilleren etter noen uker i fryseren. Den var adskillig modnere enn sist den skuet utover hafuet, gjensynet gjorde den så rørt at den simpelthen gikk i oppløsning) Noen dæsjer Yum rekespray (fordi mr. Ølgylt sier at det må til og innimellom er han en vettug kar) Ble kald i rumpen, så lettet på rova og løftet stangen – og der var den! Slik har det vært med knurrene jeg har fått: ingen tegn til liv i snøret, de har bare bitt seg diskret fast og ventet tålmodig på å bli sendt til evigheten. Veggprydknurr Nå drømmer jeg om en rødknurr. Noen som har fått en i nærheten av Verdens Navle (Bergen)? Knurr med vind i seilet Dagens fisk nr. 2 dukket opp vel en time senere. Da hadde jeg endelig gitt opp tanken på å fø halve slekta (kan de ikke bare gå på Rema og skaffe seg mat sjøl, latsabbene?) og satset på morofiske (mer knurr). Byttet til mindre krok og dro selvfølgelig opp en babykveite. Sang byssanlull og sendte den rett hjem til mamma. Dagens tredje og siste fisk fulgte like på rappen. Hyse eller hvitting? Eller er det rett og slett den myteomspunne og meget omtalte (av en forvirret Lady) hysingen? Kjapp googling sier meg at det er en viss sjanse for at jeg har fått min første hyse. Eller? Er dette verdens første hysing? Resten av kvelden var solnedgang og måneskinn. Ikke ille det heller. Her er min oppskrift på knurr, anbefales! SALTBAKT KNURR Man tager minst en knurr pr. person, dreper den på adekvat vis og frakter den blank og fin i pelsen (altså sløyd og vasket, men ellers hel) til nærmeste kjøkken. Dekk en stekeplate med alufolie og bland en uanstendig mengde grovt havsalt (jeg brukte en 4 kg sekk, men kunne klart meg med en del mindre) med litt vann og gjerne en eggehvite eller to, slik at saltet blir akkurat fuktig nok til å kunne pakkes tett rundt fisken. Du bør bruke hel fisk til dette, og skinnet bør være mest mulig intakt. Saltet skal ikke inn i fisken, men sørge for at den blir bakt. Resultatet blir mye bedre enn om du pakker den i folie (da blir den koktbakt!). Det er nå mi meining. Fyll buken med det du ønsker – jeg liker fersk dill og sitron i tillegg til salt og pepper. Lukk den gjerne igjen med noen tannpirkere slik at ikke havsaltet renner inn. Legg fisken på havsaltet, og pakk resten av saltet tett rundt den. Har du lite salt, er det ikke så nøye med hode og hale. Jeg dullet litt ekstra med finnene for at de skulle bli fine til serveringen, men det er selvsagt bare Ladyjåleri. (Ligger en hvitting diskret i bakgrunnen, smakte ikke ille den heller. ) Klar for å begraves Kremasjon neste – grundig skal det gjøres! Stek på 200 grader i 20–30 min., etter størrelse og smak. Bank lett på saltlokket med en kniv så det sprekker, og pill bort flakene. Den er oppstanden! Voilà – server og nyt! Forslag til tilbehør: Grønnsaker julienne (tynne strimler av f.eks. gulrot, fennikel og purre). Smørdamp! Ris eller poteter Rømme eller lag en enkel fløtesaus (surr sjalottløk i litt smør eller olje, tilsett en dæsj tørr hvitvin og kok inn, ha så i fløte og litt fiskebuljong og kok til det tykner). Neste gang skal jeg dyppe knurren i skikkelig beer batter og lage fish & chips. Det må da bli godt? – Var det dette du så for deg da kjerringa reddet oss fra helgerengjøringen? ------- Hva skal jeg jakte på nå da? Kul fisk trumfer stor fisk. Kanskje en ulke? Anbefalinger mottas med takk! Bør helst finnes på Vestlandet. Ladyen og kamuflasjeknurren takker for seg!
  2. 11 points
    Heh, sypike på 3,8 kg hadde vært rimelig episk, ja. Nesten så jeg skulle ønske det var det jeg kunne rapportere. En orgie i råååååsagull. Kveite er ikke så uvanlig å få her i vest (dog ikke så vanlig som vi skulle ønske, ei heller så store). Har fått noen på kroken selv. Breiflabb er overalt, det stemmer, og jeg har fått en drøss av dem på stang. Dessverre er den bergenske breiflabben både usynlig og vektløs. Den er faktisk bare synlig søndager kl. 8 om morgenen, og hvem pokker er våken da? Skulle gjerne fått en synlig en på kroken, men enn så lenge lar de vente på seg. Men brei var fisken, dog på en mer strømlinjeformet, jegerflyaktig måte. Jadda, nå begynner det å demre for deg? Ta-dam! Oh yess, en spisskate. Er den ikke bare helt vanvittig, fabelaktig, vidunderlig vakker og eventyrlig? Hvorfor heter den ikke drageskate? Tenk å fly over de vestnorske fjordene på en sånn! Den lille tassen hadde forvillet seg lang inn på grunnen. Skal tro hvordan den havnet der? Kanskje den ble tatt som bifangst i et garn og hevet ut nær land? Så vidt jeg forstår trives de best på 250–500 meters dyp, denne ble altså tatt på ca. 30 meter på karpestang fra land. Vidunderet fikk servert fersk sypike marinert i rekespray, lett krydret med Attraqua Spice Torsk + Saltvann. Gode manerer hadde den og, nippet litt forsiktig på agnet, dro ut en meter eller så, og kroket seg rolig og helt perfekt. Nå har det blitt tradisjon at hver gang jeg får en virkelig kul fisk, er jeg alene. Kanskje jeg har mer fokus da? Uansett, det betyr ofte et hels.... styr å få fisken på land. For de dukker selvsagt alltid opp på lavvann. Var livredd for å miste denne, rakk ikke ned med håven og måtte dra den opp en meter eller så med snøret før jeg klarte å lirke håven under. En annen utfordring er å få tatt et skikkelig poseringsbilde. Forsøk nr. 1: Uhm, ja. Den nye bæreselen babyspiss...? Fancy brynje med ondt øye? Eller rett og slett Phillips' nye barberingsmaskin? Forsøk nr 2: Hufsa, sa jentungen. Er ikke helt sikker på hvem av oss hun siktet til. Men skaten hadde nå et godt øye til meg, det er sikkert. Så da går 100% heder og ære til meg, siden ingen gjettet riktig. Og det er jo som det skal være. Som trøst skal dere få et riktig så vakkert syn:
  3. 8 points
    Mens jeg sitter her og slett ikke får fisk, kan jeg vel like greit poppe en boks lakris (lakris er for ladyer hva øl er for gylter) og la meg inspirere av Henrik Bauduin og nevnte gylt, og lage en 2020-tråd. Kjekt å følge med på folks fiskeeventyr, kanskje flere har lyst til å gjøre det samme? Jeg starter med årets foreløpig mest suksessrike tur, så får vi se hva som dukker opp etter hvert. *** DEN STORE SKATEJAKTEN Mange her inne kjenner Ølgylt, men de færreste kjenner nok til hans oppvaskfetish. Klassisk scenario: Lady Knurr: Bli med på fisketur! Ølgylt: Næææh, må ta oppvasken. Etter en liten tur på fredag hvor resultatet ble noenlunde slik: Ølgylt: Lady Knurr: var jeg desperat etter å få ett eller annet på kroken (ok, la oss være ærlige: få litt mer på kroken enn Ålgylt), så jeg tydde til skitne triks og gikk rett på vår venns akilleshæl: Lady Knurr: La oss dra på skatejakt på søndag! Ølgylt: Næææh, må ta oppv-v-v-g-g-g-ahhh Et par sigaretter, litt peisstirring og hodekløing senere var saken i boks. Vi skulle på tur! Vi ankom strilelandet uten dramatikk og Ølgylt startet friskt med noen tullefisk (lyr og sei og såntzzzzzzzzz) og jeg begynte å bli nervøs for at jeg fremdeles var jinxet. Alle som har vært innom min spontane julekalender vet at desember var defiskifisert deluxe. Det tok seg litt opp i januar, men de siste turene har vært irriterende labre. På tide å ofre litt blod for fiskelykken. Og da rykker det endelig i snøret! Yay! Ok, det var ikke akkurat lyr jeg ofret blodet mitt for. Men fisk er fisk, nå kunne jeg i det minste få registrert en fiskedag inne på artsfiske.com. Oppmuntret fortsatte jeg å slenge ut makrellbiter både på karpestangen og surfstangen, stullet og stelte med oppstramming og småsjekking og hadde det riktig så travelt. Ølgylt stod på han også. Mitt mål for dagen var en ny art til meg (og helst en knurr eller to til kvelds) og en skate til Ølgylt (hjemtur med en gylte uten både skate og øl virket ikke som noe en lady bør utsette seg for). Etter mye smånapping og lureutras kjentes det endelig ut som det satt noe på. Ikke stort, men definitivt noe livlig. Og opp kom denne prinsen! Akk, det var ei en prins, men en helt vanlig berggylt. Da gikk det slik Kan riktignok ikke lage prinsefisk av den, men må jo smake på splitter ny art. Nå var jeg i farta. O lykke! Solen yr og storm hadde lovet, glimret med sitt fravær, men i det minste var det opphold innimellom. Her er Ølgylt overlykkelig over endelig å få tent sneipen sin. Jeg er fremdeles i lykkerus over berggylten, den er så fin, så fin. Og lykkelig over å være på et stadium der en liten berggylte fremdeles gjør meg lykkelig. Og det bringer åpenbart lykke, for – O lykke! – se hva jeg drar opp! Fine, fiiiine knurren! 540 g, ny pers og oppgradering fra bronse til sølv inne på artsfiske. Stas! (Men må innrømme at jeg fremdeles setter aller mest pris på bronse i sypike. Litt kult å ha Norges minst attraktive medalje!) Elgylt lusker rundt og mumler noe om strømskifte og hvorfor han ikke får noe fisk. Det napper og rykker jevnt og trutt i snørene mine, og jeg kan ofre en fin sei til polakken ved siden av oss og en liten hvitting til havguden. Mens Ølgylt fyrer i peisen og grunner over livets urettferdighet. Men så raser snøret hans endelig ut og han spretter opp som en ølkork. Han har selv rapportert hva som skjedde videre her, men det var jo så selvopptatt at det blir fullstendig uinteressant for andre å lese, så la meg fortelle hvordan det hele egentlig foregikk. Ølgylt roper «Håv!» og jeg slipper stangen min, stormer bort til håven og griper den med begge hender. Det er glatt, det er sleipt og det er langt ned. Jeg kaster meg ned på kne og forsøker å nå det bevingede beistet, men akk, det er for langt ned. Jeg må klatre over kanten og sette meg på rumpa. Elegant strekker jeg ut armen og håver skaten inn fra siden i én sveipende bevegelse. Omtrent som når jeg håver månen. Eller solen. Dessverre var Ølgylt altfor opptatt av sine egne greier til å ta bilde av håvingen min. Er ikke det typisk? Men det var altså denne håven: I min litt ukurante stilling ble det for tungt å løfte udyret opp, så jeg rakte hoven til Ølgylt (nok et Kodak moment han ikke gadd ta bilde av) og reiste meg opp i stående stilling. Må innrømme at det kilte litt i magen. Min første håvede skate! Jeg tok selvfølgelig en god del bilder av helten og skaten hans, og deler gjerne noen skrytebilder av ham (jeg er ikke så selvopptatt og langt fra misunnelig). Her har jeg faktisk gjort meg ekstra flid og eksperimentert med både utsnitt og filter. Kult, ikke sant? Nå fikk Ølgylt blod på tann og satte alt inn på å gjenta suksessen. Imens drar jeg opp noen deilige sykkelpumpebiffer. Og en liten kjekkas som prøver å gape over for mye: Mens andre rigger seg til med fancy TV og irriterer seg over ikke å få fisk. Roen senket seg, og jeg senket endelig mitt legeme ned ved bålet for å varme mine etter hvert blodige fingre (berggyltfinner, knurrpigger og langegjeller setter sine spor) og sørge for å forvandle makrellstanken på jakken til en litt mer behagelig duft av røkt makrell (det funker). Så var det bare å dra hjem til kjøkkenbenken og filetere fisk og eksperimentere med skatemiddag. Det ble selvsagt Ølgylts kjøkkenbenk, ettersom min er full av oppvask. Svært fornøyd med dagens resultat: - 8 fisk - 7 arter - 1 ny art (bergylte) - 2 arter jeg ikke tidligere har registrert på artsfiske.com (bergylte og sei) - Ny personlig rekord på 4 arter: (bergylte, sei, knurr og sykkelpumpe) - 1 sølvmedalje på artsfiske (knurr) - Diverse deilig mat å ta med hjem - Flere fisk og arter enn Ølgylt ... Ikke at jeg bryr meg, ass. Noen er helt månebedotten over suksessen min: *** Hehey, se der ja! Bare minutter etter at klokken slo hågjel, kom den første for å hilse på. Nå håper jeg kvelden bringer fisk i
  4. 7 points
    Finnmarksvidda Jeg lovet rapport av min Finnmarks tur og her kommer den 1 år forsinka. Grunnen er at jeg skrev rapporten nesten ferdig, men så krasjet pc’en og alt ble borte. Jeg orka ikke å skrive alt på nytt, siden det var en del. Nå har jeg endelig skrevet den ferdig, i tillegg redigert og lagt til filmsnutter. Håper noen kan få nytte av rapporten, eller kan vel nesten kalle det en blogg innlegg? Uansett hva det er for noe, så inneholder den info om så og si alt av min 14 dagers fisketur i Finnmarksvidda. To av dagene går til reise må jeg bemerke. I denne kan du få info av fisket, fiske teknikkene mine, fiskeplasser, erfaringer, hvordan jeg kom meg dit, hvor mye hele turen kosta etc. Ja så og si alt. Jeg deler også nesten alle vanne jeg er ved, for jeg tror ikke de er noe ukjente. Og skulle denne rapporten bli så populær at det gir trykk, noe jeg tviler sterkt på. Så tror jeg vannene tåler litt mer trykk. Det er nok også bare oss spesielt interesserte som også gidder. Dag 1: Starter som alltid med avreise, denne gangen litt spesielt for meg. Det blir fly for første gang på lenge, og med fullpakket sekk pluss fiskestenger for 14 dager! Mitt pakketips til stenger og flyreise, det er å pakke stenger slik at de ikke får flytta på seg i et hard rør eller "bazooka" Jeg brukte en hard papp rør, som jeg beholdte fra da jeg importerte stang fra USA. Hadde i stor bobleplast nederst som jeg dytta hardt ned til bunn, så med stang i stang trekk ned. Ny bobleplast på toppen, så forsegle. Så stappa jeg hele denne tuben på sidelomma/vannflaske lomma. Teipet rundt hele sekken og røret, og sjekket inn alt som spesial bagasje. Husk å la gass og brensel ligge hjemme. Fort gjort å glemme seg! Fly tur/retur med ekstra spesial bagasje ble på ca 3000kr. Jeg måtte endre ankomststed fra Lakselv til Alta som kosta 1500kr. Så totalt for fly relatert for meg ble på ca 4500kr. Flyet var bestilt 2 mnd før avreise. Når alt var pakket og sjekket inn, var det avreise. En mellom stop i Tromsø så var det videre. Over Tromsø¸ så det ut som snø¸ og is overalt, men ting bedra seg ved ankomst Alta. Ved ankomst skjedde det jeg frykta, sekken min kom ikke med flyet. Og på grunn av det, ble det en natt i hotell. Sur start på turen, en dag på hotell betyr en mindre fiske dag! Ta vare på alle papirer hvis du skulle være like uheldig. De er viktig for dokumentasjon, og for at du skal få igjen på forsikring. Det var bare å bite i det sure eplet, finne leiebilen og så finne seg hotell. Bilen var leid av en privat person, fra en Facebook side kjøp og salg Lakselv. Veldig hyggelig kar som leide meg bil, og redda turen! Mye billigere enn Rent-a-wreck også! Kan jeg anbefale det, ikke helt. Det er en stor risiko for bedrageri. Og skal du prøve deg på noe slikt, så tar jeg null ansvar!!! Grunnen til at det ikke ble Ren-a-wreck var at de “plutselig” ikke hadde bilen jeg hadde bestilt. De større bilene de hadde igjen var altfor dyre. Før jeg gikk med på leie bil av en ukjent person, søkte jeg han opp på google, facebook og alt som var. Han hadde mye ros, og ting så godt ut. Tross for det var jeg skeptisk og diskré Hotell ble tilbakebetalt av forsikring. PS! Visste du at ved bagasje forsinkelse mer enn 4 timer gir reiseforsikringen din inntil 4000kr å handle for. Hadde jeg ikke landet på en søndag, hadde jeg brukt noe av denne summen på utstyr og ikke bare hotell! Dag 2: Dagen etter våkna jeg med sår hals, og tett nese. Yes da herlig start på livs fisketuren min dette! Det var ikke noe å grine over, tilbake til flyplassen for å hente sekken! Rart det går an å rote bort bagasje ved innlands flyvning! Så var det bare å kjøpe gass, kart, og en god whiskey også reise asap til paradis! Etter ca 4 timer kjøring på asfalt, svinger jeg inn til land vei. Og i retning mot store-Måsvatn. Planen er å kjøre langt inn, parkere ved starten av Mohkkejávri. Men før jeg kommer noe særlig inn, treffer jeg på en bom og litt skilting. Statkraft står det på et stort skilt med info om kraftverk. Bommen åpner ikke for privatpersonen før 27.juli. Jeg blir oppgitt og undre på om jeg må endre hele ruteplanen. Jeg tar en sjekk på bommen, og den er faktisk ikke låst. Nå står jeg og undrer på hvorfor. I mens jeg tenker så kjører det flere gjennom bommen. Som om den skulle vært åpen. Og med det bestemte jeg meg for å kjøre på. Følge planen og tar risikoen. Jeg kan ikke anbefale å gjøre slikt, men samtidig er det vanskelig å vite hvor det er bom eller ikke bare av kart som jeg har brukt. Ifølge en finnmarking så kan det bli mange tusen i bot, om de finner bilen. Det tar ca 30-45 min til jeg er framme. Og da var det bare å ta siste sjekk av sekken. Så traske på, prøve å komme seg så nærme Dollajávri som mulig. Været er grått, og det er merkbart kaldere enn hjemme på Hedmarken! Noe jeg er glad for, perfekt når sekken er såpass tung. Jeg går mot Gorsagaesjávri, og klarer ikke å la være å pakke ut stanga. Jeg måtte fiske litt i det lille vannet. Etter et par kast ser jeg noe følge. Tredje kaste sakter jeg ned innsveivingen, og det smeller på noe langt der ute! Det raser avgårde non-stop lenge! Snella lager en ukjent lyd, som jeg fikk høre for første gang. Første gangen den har fått kjenne virkelig utras, og så lenge. I stillheten her oppe, så var det musikk i mine ører! Med en gang den stopper gjør den mange ville, harde, raske head shakes og den røsker seg fri. Jeg står igjen å måpe, og tenker "okei...Det er såpass ja" ante ikke hva jeg skulle gjort der, ble rett og slett paff. Kjente på bremsen og den var relativt stram, men jeg strammer to klikk til. Snøret er suffix nanobraid på 0.4mm med bruddstykke på 2.8kg så det skal holde. Selv om det er Finnmark, så tviler jeg på fisk over det. Ikke at de ikke finnes her, men såpass flaks har jeg ikke! Dette er noe jeg angrer på i etter tid, men greia er at jeg har brukt dette for ørret i alle år. Det funker og jeg kaster sinnsykt langt med såpass tynt snøre. Ryker veldig sjeldent, men her oppe er jo fisken i et annet kaliber. I dag skulle jeg ønsket at jeg gikk for 0.6 og oppover for Finnmark. Og hvorfor får du vite i innlegget! Noen kast til så trasker jeg videre, det er bare dag en. Og sjansen på stor fisk har jeg flere av. Været blir kaldere, og det små regner. Tross det tar jeg noen 300g i noen navnløse vann. Det blir camp i det øverste vannet i Coarvvosoaivi. Dag 2 ble ikke som jeg hadde håpet på, men fra nå var det bare å glede seg fremover! Dag 3: starter med litt bedre vær, tåkete, vindstille og fortsatt veldig kaldt. Det starter også med fisk før morgen kaffen! Min aller første røye ble også tatt! Det er ønskelig med røye til frokost, men det frister mer å komme seg langt inn til Dollajávri! Jeg fisker i det minste vannet, som ligger mellom camp og Coarvvosoaivi. Her er det på mange mindre fisk, nesten hvert kast. Og en sværing, men som selvfølgelig glipper under ut ras. Klør meg litt i hodet, og begynner å analysere hva jeg må prøve å gjøre annerledes på neste sværing. Jeg må nevne at jeg kun bruker enkelt kroker, når jeg ikke fisker for mat. Været slår om, og jeg får ekstremt mye kald vind fra nord. Godt tegn for å begynne å gå mer! Jeg kommer inn nord enden av Dollalouppal, til vindstille vær. Det skifter fort her ja! Ute i det stille vannet ser jeg to steiner som stikker opp. Av erfaring så pleier det å ligge fisk bak slike steiner. Bra bakholdsangrep posisjon på slike, så jeg kaster mot. Det skyter ut noe med en gang sluken lander, og jeg rekker bare to sveiv før den sitter på! Det røsker og drar hardt, men den gjør ikke så lange utras. Mer tung ploging bortover lenge. Jeg får et nakke grep på den, og det blir feiring og dans! Røye nummer to på dag to, blir en plugg på 1,2kg! Vanvittig start! Det er altfor tidlig for lunsj, og jeg har “policy” å ikke spise noe større enn 700g. Den får en nuss, og friheten tilbake. Det er to steiner der, så jeg tenker det kanskje kan stå en til der. Kaste bak hver stein er noe jeg har gjort før, og fått bra resultat av det. Røya ble tatt bak steinen på venstre side, da ble det nytt kast på høyere side. Akkurat det samme skjer igjen, men denne gangen helt ville ut ras. Nei, brutale u tras!! Bremsen er allerede ganske stram, men nå måtte jeg kjøre to klikk til. Har justert slik at ved sjette klikket, så vet jeg det kanskje ryker. Tilstramminga føles ikke som til nytte, den drar som den vil. Tenkte dette må da være en to kilos eller noe. Vi driver på en stund, og til min overraskelse så er det en lik fisk som den forrige! Det er en pen kilos ørret! Jeg skal ikke skrive alle gangen jeg er bavian og feirer som en idiot. Det skal jeg bare si med en gang ble ofte på turen her Denne får også friheten, de fleste på turen gjør det! Alle gode ting er tre, så jeg tar et nytt kast. Det blir ikke noen på, det er tross alt bare to steiner og ikke tre. Jeg tok dessuten to sværinger på rappen, det er bare å begynne å gå fornøyd nå! Regnet kommer tilbake, og det gjør ingenting så lenge slike fisker biter! Det blir en krysning over bekker som kommer fra Silisluoppal. Og ja, vi snakker ut os eller forbindelse mellom to vann aka fisk ståemde. Det renner rolig ut fra elva flater sakte utover Dollalouppal, vinden har også roet seg helt. Det byr seg for fluefiske, og det er mulighet for det så tar jeg den! Det er kaldt og kjølig, nesten ingen insekter i sikte. Så noe tørrflue blir det ikke, dermed jeg fester på en gullhodenyfme. Tredje kaste blir det kjenning! følsomheten med fluesnøre og stang er anna liga, det er nesten så jeg kan kjenne at fisken krokes. På fluestanga har jeg tykkere fortom, og Innhenta litt mer selvtillit etter å landa par kubber. Så jeg kjører fisken mye hardere. Jeg veier fisken på 1.02kg, enda en sværing. Vi snakker to stk over kiloen, en ikke så altfor langt unna på dag to i rusk vær. Livet er bra nå! Jeg fisker meg nedover vannet her, uten noe flere kjenninger. Det er helt greit, med tre slike fisker er jeg mer enn fornøyd. Nå vil jeg faktisk bare ha en 300 grammer til mat. Jeg går meg til starten av Dollajavri, og finner meg en camp rett ved vannet og selvfølgelig ved starten av elva som binder Dollalouppal med Dollajavri. Her sånn berger jeg middagen, men fortsetter å fiske litt til. Jeg fester på en 10g møresild, kaster langt ut. Rett ved land er det en ordentlig sværing på, jeg ser hele fisken i det blanke vannet. Og det er en tømmerstokk av en ørret, den røsker rett og slett bare sluken rett av og stikker! Jeg kan banne på at den var like brei som begge hånd flatene mine! Jeg står å måpe lenge, før jeg sjekker snøret. Røyk rett og slett tvers av, og med det var det på tide å smake på Finnmarks aura! Hvile seg, prøve å tørke det jeg kan. Dag 4: Får jeg det samme været som gårsdagen, og det er litt mer ubehagelig kaldt. Nå må jeg faktisk dra på meg en våt og kald bukse, uggen start på dagen. Jeg var uansett i Dollajavri, og etter å ha bevitnet stor fisk. Ble ting gjort relativt fort, frokost slukt ned, påkledning raskt som brannmenn til utrykk! Jeg fisker fra start av og ved der Dollajavri er smallest. Det smeller på, jeg får de samme fæle ut rasene igjen. Det er bare å glise, leve livet, kjøre fisk, en skikkelig feiting blir landet. Jeg har fått roet meg, kan ikke si jeg er vant til å dra opp stor fisk. Men skjerpet virkelig på bavian oppførselen. 0,88kg feit jævel rett og slett! Litt fotografi så slippes den ut igjen. Noen kast litt lenger ned, så sitter det søren med på en til. Og denne kjennes lik forrige. Jeg får nakkegrep på den rett ved land, men mister tak. Kroken spretter av, jeg kunne kjenne at den var av samme kaliber. Det er litt surt, men jeg er egentlig fornøyd for hele dagen Løpet av dagen får jeg grei antall i mindre størrelse, dom drar på bremsen dom og. Sjelden gang i blant er det også på røye, som gjør fisket litt mer variert og spennende. Jeg får en skikkelig feit 600g ørret som jeg kakker, har jo tross alt belaga hele turens lunsj på fisk. Fisk som skal spises må være under 700g, ta kun så det dekker behov, alt over slippes ut. Lita catch and release regel for meg selv. Unntak er de som blir stygt kroka, for det kan skje selv om jeg bruker enkelt kroker. Jeg får øye på hytta som jeg har hørt om, men ikke vet så mye om. Jeg tar meg en tur innom, og finner ut at den er fri til bruk for første mann til mølla. Det er ingenting her, så jeg tar det som at jeg er første mann nå. Det passer perfekt, for da før jeg tørka alt! Dagen ender med at jeg går tilbake og pakker ned kamp, flytter meg inn på hytta. Her blir ørreten stekt, ting satt til tørk. Natta blir tilbrakt i madrass, luksus når man er ute på tur! Dag 5: Står Vuolimus Lavnnjosjavri for tur. Det blir mest gåing, noen få kast blir det i Dollajavri. Har aldri fått noe særlig med fisk på altfor store og åpne vann. På enden av Dollajavri tar jeg en pause fra gåing, og fisker litt. Det blåser mye, og det er vanskelig å kaste motvind. Tross det, og store bølger får jeg på noen ok fisk. Fikk også på en grei røye, men den glapp jo selvfølgelig rett før landing. Det ble kaldt og vått, mot angrep mot slik er å bare begynne å gå få igjen varmen. Ved ankommelse til Vuolimus Lavnnjosjavri blir jeg ikke like ivrig, vannet så veldig grunn og nærringsfattig ut. Noen kast blir det uansett, og det er noen små som er på. Jeg håper at det ikke er slik vann med bare små fisk. Jeg fisker meg til ut oset, der Lavnnjosjohka slutter. Her paner det ut rolig vann, bredt med litt virvler her og der. Må være perfekt for flue, bare å dra opp fluestanga! Jeg ser det er grunt, så det blir Montana som blir festa på. Bare noen få kast, så smell det på. Historiene kommer til å gjenta seg, ville ut ras, klikk ørret, veiing, foto, slippe ut, også skrikende meg! Det blir først en på 0,78kg så nr to ganske langt ut på 0.81kg for en dag! Ta slik fisk på flue er så sjukt moro, at jeg bestemmer meg for å ta meg lenger inn i elva. Det er en lita lomme på venstre side av elva her som jeg må prøve ut. Der kroka jeg en pen 500g som sikra Lunj/middagen. Videre bortover elva er det et skikkelig fall, så det nesten blir en veldig lav mini foss. Under der måtte det da stå stor fisk! Og ja her var det stor fisk, to sværinger fulgte sluken. Men snudde nærme land, nå var de i det humøret. Jeg gadd ikke å prøve noe mer på dom, var sulten nå. Få opp camp og få i seg ørret var prioritering! Etter mat og gjøremålene er gjort, fortsatte jeg fisket. Startet der jeg hadde sværingene følgende etter. Det ble ikke en av dem på kroken, men heller en pen 400g. Det blir et par små fisk på flue, før jeg kaster inn håndkle. Jeg er fornøyd, og blir enda mer når jeg endelig ser sola titte litt frem. Og når jeg er tilbake til camp, en vakker solnedgang. For en avslutning på dagen!! Dag 6: Får jeg sol og nesten vindstille vær, kroppen har klimatisert seg bra. For bare litt sol nå ble alt litt for varmt! Neste destinasjon blir Gaskkamus Lavnnjosjavri. Jeg fisker de samme kulpene i elva oppover, og får på en grei en på flue som glepper. Det blir mye gåing, og noe fisking fra Vuolimus Lavnnjosjavri og elva som binder med Gasskamus. Det blir bare noen små, og en sværing som får rista seg løs. Nesten blitt en stygg trend som må vendes! Jeg kommer til en rolig parti i elva hvor det står mye vakende fisk. Her blir jeg stående og ta endel små med tørrflue. Alltid gøy å få til tørrflue! Det er den fiske formen jeg er dårligst på, men som jeg desidert syns er artigst! Været snur om fort, det kom store vindkast, og regn. Været har nesten blitt en sånn alarm, som påminner meg at det er på tide å gå for å nå neste destinasjon. Jeg slår opp telte langt høyre i elv-enden i Gaskkamus. Det er skikkelig dårlig vær, og vinden presser telte to hode høyder ned. Alle barduner er satt, men er litt nervøs for det. Jeg stoler på produsenten og telte, og går for å fiske. Rett ved leir har jeg en sværing på, på første kast. Det kjennes øyeblikkelig at dette er noe annet kaliber! Den drar oppstrøms, jeg strammer bremsen med fire hakk men det har null påvirkning. Jeg må bare løpe etter den. Det blir en heftig kamp og mye løping i dette fæle været, helt til sværingen tar en rask vending og svømmer nedstrøms. Da får den såpass stor fart og krefter, at det ryker. Kanskje turens største, hardt nederlag å tape! Sliten vender jeg snuta tilbake til telte. For nå blåste det virkelig og jeg begynte å bli nervøs for om telte fortsatt står. Tilbake ser telte helt forferdelig ut, jeg kan ikke miste både stor fisk og telt. Så resten av dagen blir å pakke ned, finne lunere plass. Plassen blir på Bajimus Lavnnjosjavri, og REAL turmat til kvelds. Dag 7: Er det mye mindre vind, fortsatt tåkete og grått. Kaldt, men ikke nærheten av gårsdagen! Jeg Går tilbake til der jeg hadde på den svære, men det er ingen kjenning. Litt skuffa går jeg videre ned, og kommer til der elva flater ut. Her var jeg en rask tur innom i går, men da var det ganske dødt. I dag, noe helt annet. Vakende head & tail, fem stk ganske tett på hverandre! Når jeg jeg ser slikt begynner hjertet å pumpe, og en Adams tørrflue blir knyta på. Det er fortsatt vind, men det hindrer ikke meg. Jeg bruker den siden det blåser ganske retning med strømmen. Så det var bare å kaste litt høyt, la vinden “kaste” for meg. Den lander ikke helt der jeg vil, men nok til at fisken tar. “Takk skal du ha” tenker jeg i hodet før jeg gjør tilslag. Rutine jeg har begynt med, lært fra serien Lars Lenth, og Bård fra da de var i Argentina. Første på tørrflue blir en på litt over halv kiloen, fy søren så moro! Jeg satt meg ned litt, prøvde bare å ta til meg alt. Innse hvor bra jeg hadde det, før jeg speider etter ny vakende fisk. Jaggu de vaker fremdeles, null påvirkning fra forrige fisk! Jeg gjentar kaste som jeg gjorde på forrige, denne gangen treffer jeg perfekt. En rødnebbterne stuper ned og prøver seg på flua! Jeg skriker “NEI! Husj! ha deg vekk!” Og fekter med fluestanga mot den. Er ikke rart fisken tar flua når til og med fugler prøver seg! Nytt kast, og en fisk tar den utrolig forsiktig. Nesten som om den bare nusser flua. Jeg gjør samme rutine, og i det jeg kjenner kroking. Så fyker den hardt nedstrøms! Det blir en lang fight, uten tvil største jeg har hatt på med tørrflue! Den blir landet og veid på 0.91kg! Ny pers på tørrflue, livet ass!! Et av de sprekeste ørreten jeg har tatt, og det kan sees på formen på den! Etter denne ekstremt fine og atletiske ørreten måtte jeg bare sette meg ned, og roe meg. Nyte det hele, for nå kjente jeg meg ordentlig lykkelig. Var ikke kald lenger, henda glovarme fred og stillhet. Noen sipper whiskey, i mens jeg speider etter hvilken neste vakende fisk jeg skal kaste på. Jeg syns det er oppriktig kleint å legge ut filmer av meg selv, skåle og prate når jeg er emosjonell. Men når jeg ser på klippet, så frisker det opp minnet om hvor virkelig lykkelig og glad jeg var der jeg satt. Fiske i Finnmarksvidda er magisk rett og slett! Når jeg får samlet meg igjen, får ut et lenger og penere kast akkurat på den jeg har valgt. Den sipper i seg flua rolig som meg, når jeg sipper whiskey. Vekta stopper på 0,81 kg dermed blir det ikke lunsj på meg enda. Alle ble sluppet ut igjen Vakinga gir seg, så jeg bytter om til sluk. Fugla er på plass igjen, og stuper etter den. Første gangen jeg har opplevd det. Møresilda nordlys fargen oransje lurer fugler, men det er ikke de jeg prøver å lure. Tilbake til der jeg glapp den svære dagen før prøver jeg noen kast. Jeg får på en bra en, og jeg håper faktisk litt. At det er en halv kilos, for nå hadde jeg lyst på mat! Overkant av 600g var perfekt, rød og fin vart den! Etter maten tar jeg meg en liten blund, før jeg fisker meg opp Bajimus. Oppover ser det veldig pent ut, med rennende rolig vann. Det er litt lite vann, men hadde det vært mer. Så skal jeg banne på at det hadde stått mye pen fisk oppover her, og fint å fluefiske oppover. I en kulp ser det veldig lovende ut, og den byr på fisk etter noen kast. Denne fisken er av det slaget "voldsom" og det digger jeg! Sett på lyd å hør ut raset! Denne satte forventningene oppover vannene her, det var kanskje litt dumt. For det blir noen her og der som følger sluken helt til land før de snur bare. Det er ikke før jeg ankommer starten av Buksajavri på øst siden, ved 12 tida det hugger på en sværing. Jeg har glemt tida, og bedriver natt fiske plutselig. Er jo da sværingene kjem ut, så var ikke rart denna på 1 kg blankt satt på! Par kast til etter utslipp av denna sitter det på en ny en. Og den er svær den og med vekt på 850 gram er på ingen måte noe å kimse av heller. For en natt, for en dag! Når det ikke blir mørkt her oppe, og en drar slike ørreter så kan en fort glemme tid og seg selv. Jeg hadde nå fiska siden kl 09 til 02:00 med en liten blund og mat i mellom. Kjente jeg var greit sliten i ryggen og sulten, så det var på tide å komme seg tilbake til leir. Tilbake i leir bestemmer jeg meg for å våkne tidlig, pakke leir, gå lengre inn og fiske i vannene i Buksajavri. Dag 8: går ikke som planlagt, forkjølelsen har ikke gitt seg. Og jeg presset kroppen litt hardt i går, og dermed klarer ikke å stå opp tidlig. 10 tida pakker jeg ned, spiser og fisker meg opp og lenger inn i Buksajavri. Det er mye sol og vind som ørreten ikke er humør for. Det blir null kjenninger oppover. Ikke før på kvelden at det sitter på noen mindre fisk, men fortsatt fine Jeg møtte også på en Finnmarking som jeg fikk artige og gode tips fra. Fisket var i følge han, veldig dårlig i år. Jeg ble veldig overrasket, og kunne ikke tenke meg hvordan det er, når det er bra her oppe. Han avslører noen gode fiskeplasser, men de er for langt unna og krever for mye av mine planer. Jeg takker uansett for praten, tips og fiskeplass avsløring. Dag 9: forflytter jeg meg videre mot Suoidneláddot, fisker meg som alltid i alle vannene oppover. Planen er opp mot dette, så tilbake ned og satse på hytta i Dollajavri. Det er meget pent vær, men som ørreten viser seg å avsky eller bare blir mer sky av. Jeg kaster meg vifte vis bortover, og bytter sluk etter hvert tiende kast. Det ender på en 10g Møresild Nordlys farge oransje som trigger! En plugg av en ørret hogger til, og kjemper voldsomt! En stutt plugg på 0,66kg landes og slippes fri! Skulle tro denna var tyngre! På sør sida av Suoidneláddot får jeg på en pen kilos røye. Denna var skikkelig atleter, som dro sakte på bremsen, men lenge. Det byr seg en ekstra utfordring når jeg kjører denne. En fugl kommer nemlig modig nært, og prøver å ta en røye som jeg hadde tatt tidligere, planlagt som lunsj. Det blir flere mindre røyer, og noen ørreter. Godt at fiske bet tok seg opp! En fisk ryker også snøret på, og med det markerer jeg vannet for tilbake besøk før jeg går videre. Jeg setter opp camp der jeg satte camp på dag 3 ved starten av Dollajavri. Det blir litt mat og hvile, før jeg fisker ned hele Dollajavri, og innom Dollajokha. Det blir overraskende endel mindre fisk i Dollajavri. Jeg ble faktisk litt skuffa. Om det var stor fisk å få, så måtte det jo være på dette store vannet. Når jeg kommer til starten av Dollajohka blir det bratt nedover, nesten fossefall og “canyon” Her ser jeg det fyker flere digre ørreter på sikkert 3-5 kilo jagende etter mindre ørreter. Det er noe av det sjukeste jeg har sett i mitt liv, og det går utrolig fort! Det frister å gå for dem, men det er så bratt ned at det blir bare idioti. Så jeg sitter å bare nyter synet og livet Lenger nede flater det ut, og her stod det “fisk garanti” og jaggu var det! Det var digg å endelig få en sværing etter så mange kast og timer på Dollajavri! Denne blødde litt, men kom seg veldig fort fordet. Rakk ikke å pumpe den, før den skøyt ut av hendene mine! Det blir noen hogg til, men omsider stille. Klokka begynner å bli litt, så jeg kjører på med planen. Fiske meg opp Dollajavri, satse på at det er kvelden de store kommer ut. Har vist seg å være litt greia her oppe har jeg merka. Det blir ikke flere fisk fra Dollajavri. Jeg har enda ikke smakt røye, for den som jeg skulle ha til lunsj fra Suoidneláddot. Den hadde blitt blitt stjålet av noen griske fugler. Så jeg bestemmer nå for å prøve å gå for å fange meg en røye. Suoidneláddot står markert på kartet, så jeg tar meg dit. Det skal ikke mange kast før det gir tegn til fisk. Røya her følger sluken helt inn til land, og rett før de skal gå for den ser de meg og snur. Det skjer med 3 fisker, og for hver fisk så går jeg to skritt bakover. Det er god rutine å stå et stykke unna vannkanten! Dette er noe som skal sitte, men glemmer meg noen ganger! Det betaler seg med skjerpings og justering, en fin røye tar sluken rett ved land. Det er en meget pen fasong og form på denne, perfekt for smaksprøve! Røye smakte utmerket, men må være ærlig å si jeg liker ørret litt mer! Ved camp får jeg også på en sværing, men som ryker når jeg prøver å lande den. Når jeg får på ny sluk, er det på en ny sværing, eller beist….jeg aner ikke. Den raser ut non-stop, og jeg strammer til klikk etter klikk, men det lar seg ikke affisere. Jeg vet at på det sjette klikket så er det bruddstyrke punkt for snøret, men har ikke noe valg. Siden jeg kjenner snøret skraper i noe der ute, og den har dratt ut nesten all snøret mitt. Jeg måtte få stoppa dette uendelige utraset på et vis. For å sette perspektiv, så har jeg altså 100m mainline nanobraid, og 150m fyll backing på haspel snella. Så jeg må stramme til sjette klikket, og da røyk snøret. Jeg banner høyt, og blir forbanna “Det er så sjukt naivt og idiotisk å bruke nanobraid på en slik tur som detta, hva tenker du med Kenny” går det i huet på denne gulingen! xD Det blir en følsom natt, og med det la jeg meg for å ruste meg opp for neste dag. Dag 10: Er planen opp til Dollaluoppal, fiske litt der, så fiske seg videre til Silisjávrrit. På morgenen ved camp vaker det endel, og jeg får tatt par ørreter med streaking caddis og en på sluk, utrolig artig! De blir frokosten, før jeg pakker og vandrer mot Dollaluoppal. Ved ankommelse av Dollaouppal kommer jeg til synet av en røye som kruser rolig nærme land og overflaten. Jeg kaster fra meg sekken, og kaster på den. Sluker vekker interesse hos den, og den snur og jager! Det ble nesten for lett, her måtte jeg fiske litt. Vannet her byr på røye og ørret i glissent antall i variert størrelse! Det er bra bet, noen av fiskene er såpass på hugget. At de svømmer med ryggfinnen skjærende på overflaten som en hai mot sluken, før de hogger til hardt, sinnsykt moro! Jeg får på også en som gjør noe lignende ut ras som beistet i går. Med en gang tenker jeg “Stramming til klikk 5, så bare håpe” Denne her gir seg heldigvis etter ansalgvis 70-85m ut ras, før jeg bare kan sveive og pumpe den inn. Jeg syns det er noe merkelig ved dette. Måtte jo være en sværing, men den kjennes jo så lett. Jeg får synet av en 700g røye, kroket i halen. Dollaouppal er et vann jeg kan anbefale godt, det byr på litt utfordring men ikke så mye at det blir kjedelig. Fiske størrelsen er som sagt variert også. Når fiske bettet stopper blir det gåing for å komme seg raskest til Silisjávrrit. Veien dit er litt bratt og små tung, men kanskje mest fordi all gåing og fisking tæret litt på kroppen nå. Silisluoppal byr på en tynn fisk, med stort hode. Den slappeste ørreten jeg har fått hittil. Så det var bare å gå videre fra dette vannet. Elva Silisjokha er liten, så jeg skipper å fiske i den og bare går. Jeg når enden av Silisjávrrit omsider sliten. I dette vannet er det endel vak, men ingen som er interessert i sluk denne dagen. Vakene er for langt ute for fluestanga, det er da jeg angrer på å ikke har tatt med bombarda duppen. Så jeg kvelder tidlig for å hente igjen krefter for morgen dagen. Dag 11: På morgenen våkner jeg til klekking, det vaker voldsomt og nå endelig også nærmere land. Jeg klarer ikke å observere hva de går for, men slenger ut en streaking caddis. Flua rekker så vidt å lande før en ørret sluker flua! Jeg får noen til, men de er små. Nå har jeg blitt såpass bortskjemt at slik fisk ville jeg ikke kaste mer tid på. Så fluestanga blir pakka ned, og målet for dagen fiske seg opp så langt som mulig i dette vannet. Det er langt mellom hver fisk, og de er ikke like “Chunky” som de andre fiskene jeg har fått i Finnmarksvidda. Veldig fine var de, det skal de ha, røde prikker og veldig gul! Jeg virkelig elsker at det også kommer innslag av røye, i ny og ne selv om det er ørret jeg mest vil ha og er ute etter. Det blir lenger og lenger mellom hver fisk, og etter røya stopper det opp helt. Jeg bestemmer meg for å snu, dra tilbake til Dollaouppal. Jeg er tilbake i Dollaouppal seint ettermiddag. Jeg fisker selvfølgelig de plassene jeg har fått fisk før, men med null hell. Det er ganske pent vær, lite vind og masse sol. Og som tidligere erfaring, så virker det ikke som ørreten her oppe liker det. Det er først når sola begynner å gå ned jeg får på en bra fisk, endelig! Den er litt slapp og kjemper ikke helt, tillegg har den litt stor hode og litt rufsete finner. Virker som en litt eldre fisk eller noe? Friheten får den tilbake, før jeg fisker meg mot vest sida av Dollaouppal. Etter å ha satt opp camp blir jeg meget sulten, jeg er litt for dårlig på å spise lunsj. Nå er det rundt middagstid uansett, så det blir heller på jakt etter 600 grammer eller mindre. Det tar litt tid, men det smeller på en. Jeg kjenner at det øyeblikkelig ikke er noe liten fisk. Det er et luksus problem jeg sjeldent har, men jeg fikk rett og slett ikke små nok fisk. Snitt størrelsen her i Finnmark må være rundt 700g. Den får friheten, og dermed blir det real turmat til kvelds. Jeg satser fullt på at jeg både får og at det mindre fisk de to siste dagene. Dag 12 Våkner jeg til pent vær, det er utrolig deilig å våkne til. Jeg misliker ikke pent vær, men når fisken biter sjeldnere under pent vær. Så skal jeg innrømme den er litt mindre velkommen, trodde jeg. Ørretfiske er som det skal være, plutselig fra intet så likte de pent vær allikevel. Det er en liten stripe med øy eller hva en skal kalle det i Dollaouppal. Jeg tar meg ut til den, så jeg kan fiske på begge sider. Det er øst sida av denne det gjelder, har får jeg på mange! Her får jeg mange i variert størrelse, fra 300-800g helt perfekt. Det er en som stikker seg bemerkbart ut blant dem, og kanskje alle jeg har fått her. Det er kanskje den feiteste ørreten jeg har holdt i. Den var bare så ufattelig bred over ryggen!! Neste er ikke noe slank den heller! Fisket er så bra det bare kan bli, jeg slipper ut mange helt til jeg kjenner litt på sulten. Denne gangen kan jeg ikke tabbe meg ut, og kakker en halv kilos til lunsj. Etter lunsj setter jeg planer for hjemreise. Jeg har ikke lyst til å fiske og kose for mye, så stresse med å dra hjem. Jeg vil heller fiske meg rolig tilbake, dermed pakker jeg og begynner å gå mot Coarvvosjavri. Planen er å ligge der en natt, utforske de vanna rundt der kanskje. Så mot Gorsageasjarvi, og tilslutt være såpass nærme bilen at når det er på tide å dra. Så bare drar jeg uten å stresse, med god tid. Jeg har ikke glemt at jeg har kjørt gjennom en bom, og den regner jeg med egentlig ikke er oppe når jeg skal ut hehe. Når jeg kommer til Coarvvosjavri fisker jeg meg sør og vest sida, motsatt av når jeg kom inn. Det er veldig steinete her, så jeg mister flere sluker. Hadde jeg ikke hatt enkelt kroker på, så hadde jeg nok ikke turt å fiske her en gang. Det er langt mellom hver fisk her, og de er ikke så store. Det er helt greit, for da ble det lunsj på meg. Jeg får også på en merkelig røye som jeg tipper synger litt på sitt siste vers. Tross det, så er den sulten og går for sluken. Der det er fisk å få blir det ofte camp, så naturlig nok ble det camp her til en vakker solnedgang. Finnmarksvidda er det masse camp muligheter. Det er mange flate områder perfekt for telt eller lavvo, og heller ikke altfor steinene så det er umulig å sette ned plugger. Mot kvelden får jeg noen greie fisker, og ved bekken som kobler sammen det lille vannet og Coarvvosjavri. Får jeg på en del pene fisker. Det blir en god fiske dag, som ender med grei fangst til kvelds også. Dag 13 Blir det forflytning og fisking, sånn går nå dagene her men det er perfekt for meg. Det fine været holder seg, og det motiverer mye mer å stå opp å komme i gang. Jeg får stort antall med mindre fisk i det lille vannet som er i midten her. Det er noen sværinger som følger på, og prøver å nappe ut sluken som sitter på de mindre fiskene jeg har på. Jeg lar de være selv om det er svært fristende å bli, fiske på de lenger. Jeg fisker i alle vannene mellom Coarvvosjavri og Gorsageasjarvi uten kjenninger. Jeg finner en fin camp plass i Gorsageasjarvi, planen er å campe her og bare gå fiske vannene rundt. Det er et navnløs vann som jeg syns ser veldig interessant ut på kartet, som jeg setter mål som å fiske meg til. Selv om jeg har spist opp mesteparten av sekken, så er den fremdeles tung. Uten den kan jeg gå og fiske mye lenger mer effektivt. Før jeg når det navnløse vannet jeg hadde som mål, kommer jeg borti et navnløs vann før det. Når jeg ankommer ser det veldig lovende ut her. Det skyter også ut endel små fisk utover når jeg tråkker for nærme vannkanten. Det for meg kan være gode tegn for sluk fiskere, og kanskje huse stor fisk. Jeg fisker meg bortover, og BAM! Det hugger hardt til, og røsker voldsomt! Det er en pen 700 grammer, og i mens jeg avkroker og fotograferer hører jeg plasking. Det er voldsom overflate aktivitet som jeg aldri har sett før. Det ser ikke ut som vaking, men litt mer som lek og jaging. Det er over hele vannet, ørret rygg finner overalt. Jeg kaster ut sluken mot noen finner jeg ser kruser, og i det sluken treffer vannet fyker det 3-4 etter som haier. En ordentlig sværing kroker seg på, men fyker høyt i lufta og får rista seg løs. Jeg tar nytt kast og akkurat det samme skjer igjen, men denne gangen kjører jeg fisken med stang tuppen nedover. Jeg får denne omsider opp, og det er en pen 900 grammer! Det gjentar seg når jeg kaster ut, men den neste som kroker seg tar et slik beist ut ras. Non-stop ut ras 100m, før den bare gir helt opp. Jeg pumper den inn helt uten utfordring, har jeg kroken en i halen igjen? Det kjennes tungt, men lite liv i andre enden. Jeg klør meg i hodet og lurer på hva det er, og det er ikke før den nærmer seg at jeg får se. Det er den desidert største fisken jeg har hatt på. Den har bare gjort ett langt ut ras, så tviler på den var klar for landing. Og jaggu stemte det, for når den så meg så skøyt den ut og snøret røyk. Jeg blir irritert, men orker faktisk ikke å bruke tid på å uttrykke det for meg selv. Det er fortsatt aktivitet der, så jeg får på en ny sluk. Jeg får fisk på hvert eneste kast, og det er på noen sværinger som rister med seg eller av sluken. Det har nesten blitt vanlig nå, at jeg bare sveiver inn fort for å få på en ny sluk. Jeg mister tellinga på antall, men det blir et sjukt fiske i en times tid før det stopper opp helt som en lysbryter. Jeg er helt skjelven, og prøver bare å fatte hva som akkurat skjedde. Klokka er mye, og det er et stykke herfra til camp. Det er lite fristende å dra tilbake nå, men jeg bare måtte. Tilbake I camp blir det lett bestemt, at det blir opp tidlig å fiske litt i dette vannet før avreise hjemover. Dag 14 Er jeg gry tidlig oppe, og når vannet i god tid. Jeg fisker her i 3 timer med kun en kjenning, det er bare å kaste inn håndkle. Tross alt et fly å rekke, tillegg var det jo denne bommen som kunne låse meg fast. Når jeg kommer til bommen så er den nede og låst. Jeg er ikke overrasket, men må innrømme jeg håpet veldig på litt flaks. Det var noen Finnmarkinger som var på tur, og de var svær hjelpsomme med å ringe fjellloppsynet som kom å åpnet bommen for meg. Finnmarkinger er veldig trivelige folk!!! Rimelig flaks på slutten der! Og med det rakk jeg flyet og kom meg trygt hjem, 3 bukse størrelser mindre, litt stiv i rygg og ganske god sliten. Hvis du elsker ørretfisk, så er Finnmarksvidda som mange sier "ørret eldorado" eller "paradis" her får du sterk ørret av ypperst kvalitet! Men før jeg skryter det til værs, så er det noen ting jeg syns er viktig jeg nevne før jeg selger det helt. Utstyr: Du trenger ikke fjellreven bukse og jakke til 8.000kr eller ekspedisjons telt til 10.000kr, men helt klart et telt som er godt nok for stygt vær oppi der. Den kaldeste dagen jeg hadde der var på 2 grader, men med den sterke kalde vinden, regn, pluss noe våte klær føltes det som -2. Det kan fort bli litt farlig om en blir våt, det er stygt kaldt vær, og et telt som rives av stormen. Mygg toleranse: Hvis du ikke tåler to never med mygg oppi ansiktet hele tida, så rust deg opp før du drar. Jeg ble selv utfordret, og jeg har vært på utallige fisketurer med masse mygg. Finnmark tok kaka når det kom til mygg for meg. Du kan gjerne smøre deg, men det er ikke alltid mygg bitt som er det verste. Det er at du har så mye oppi deg hele tida, som gjør en gærn. Økonomi / penger: ja det koster litt å reise dit! Anslagsvis så kosta turen meg 12.000-13.000kr Fiskekort 1330kr, Reisekostnader fly 4500kr + billig leiebil 4000kr + 400kr drivstoff, mat ca 1100kr, diverse som gass+kart etc 300-400kr Det hjelper veldig mye på, om man f.eks er to som spleiser på en leiebil. Da halveres det, og ofte billigere flybilletter også å reise som par. Tid: Ha rikelig med tid er gull verdt, det er ikke alltid alt går som planlagt. Ha litt spille rom, og muligheter gir også mest ut av fisket. Grei form: Jeg trener i hele vinter, 3-5 ganger i uka for å forberede meg til fisketurer i sommer. Mentaliteten min rundt form og fiske er at jeg vil fiske når jeg vil. Jeg personlig føler ikke jeg får maksimalt ut av fiske turene mine, hvis kroppen alltid skal si "Hei stopp, jeg orker ikke mer". Fisket handler mye om rett plass til rett tid, da er det litt kjipt å være for sliten da det er bra bett! Å være grei form til du skal reise på en slik tur vil gi deg mye mer for penga, og tida du bruker på en slik tur! Ellers så er Finnmarksvidda noe av det beste ørretfiske jeg har vært borti. Det er alltid vemodig å reise fra gode fiskeplasser, men jeg fikk klump i halsen da jeg satt på flyet på vei hjem. Jeg drømmer bokstavlig talt, fremdeles i ny og ne om finnmarksvidda. Og jeg prøver hele tida å finne ut når jeg kan dra tilbake!
  5. 7 points
    I dag ble det en tur ut i periferien (nei, jeg mener ikke Oslo), ettersom både yr og storm var skjønt enige om at akkurat dette stedet skulle være en noenlunde vindstille oase på en dag som ellers truet med å blåse bort i ingenting. Jeg så frem til en 8–10 timer i ro og fred med mine egne geniale tanker, og ble litt skuffet da jeg oppdaget at plassen allerede var okkupert av en herremann som nok var på jakt etter pirogfyll. Heldigvis ble han så skremt av synet av den mektige Ladyen og hennes råbarske utstyr at han pakket sammen pinglestangen sin og stakk før jeg fikk sagt good afternoon (som ville vært svært upassende siden vi var på feil side av noon). Noe annet var også helt feil. Tabbe nr. 1: Å stole på yr og storm. Vindstille my ass. Da jeg strevde meg gjennom desember med lange fisketurer og null fisk, følte jeg virkelig at jeg bedrev motvindsfiske. Lite visste jeg at ekte motvindsfiske fører en tilbake til aller første fisketur, da bare det å treffe vannet var en seier. I dag var det tider da det virket mer sannsynlig å få et 150 grams boomerangsøkke i trynet enn at det landet i vannet. Men det er jo tross alt en verdslig sak, som Karlsson ville sagt. Og i det minste fikk jeg bedre forståelse for begrepet horisontalfiske. Jeg hadde dog ikke sett for meg at det skulle ha en så … øhm … ornitologisk betydning. Ups. Sorry. Tabbe nr. 2: Å treffe noe man absolutt ikke sikter på. Men jeg tror det gikk fint med pippen. Skylder på et gjennomblåst hue. Tabbe nr. 3 er jeg veldig usikker på om var en tabbe eller simpelthen fornuftig oppførsel. Case: Jeg står med karpestangen i hånden og sneller inn en liten, småsprelsk fyr, sannsynligvis en lyr (gjesp). Plutselig hører jeg noen rare lydeffekter og ser campingstolen fyke på sjøen. Samtidig raser snøret ut på surfstangen, dagens første virkelig interessante napp. Hva gjør jeg? Legger fra meg karpestangen og lyren, lar campingstolen seile sin egen sjø, og redder den potensielt spennende fisken? Ville ikke en ekte fisker gjøre det? Eller bør jeg drite i begge stengene og redde stolen av miljøhensyn? Eller gå for lyren? Pfff, selvfølgelig gir jeg blaffen i lyren, men karpestangen har jeg varme følelser for, selv om jeg er nyforelsket i surfstangen. I frykt for at førstnevnte også skal fly på sjøen, tviholder jeg på den med den ene hånden, griper kleppen med den andre og legger meg på magen. Jeg klarer akkurat å fiske opp stolen før den flyter vekk og får så sikret karpestangen før jeg stormer bort (det var altså motvind, så se for deg Ladyen i slow motion her) til surfstangen. Kleppen har knapt vært i nærheten av en fisk, men sannelig har den fått svingt seg de siste månedene. Et uvurderlig multiredskap! Sukk, stønn og æsj. Fisken er borte og snøret sitter fast. Men jeg har fremdeles to stenger og en campingstol. Og snøret fikk jeg lirket løs med litt ladylike tålmodighet (med interessante lydeffekter). Hva ville du gjort i denne situasjonen? Vi snakker om få sekunder før stolen ville vært utenfor rekkevidde. Kanskje vi kan si at tabbe nr. 3 var å sette frem en campingstol i håp om å kverke maurene i rumpa (her snakker vi symbolske maur, altså). Tabbe nr. 4: Hovmod står for fall. I et anfall av stormannsgalskap og testosteronvanvidd (fremkalt av O mektige surfstang) hadde jeg fått det for meg at jeg skulle ha tak i STOR fisk på STORE kroker. Tull og tøys. Altfor mange timer, et par sypiker og nesten hele makrellpakken senere gir jeg opp prosjektet og går for klassikerne 1/0, 2/0 og 6. Opp kommer den skjønneste lille babylangen! Jeg er visst en langemagnet for tiden. Burde jeg ha kalt meg Lady Linglang i stedet? Tabbe nr. 5: Jeg vet at jeg er altfor ukoordinert til å håndtere både en kamplysten fisk på stang og håven samtidig, men jeg har ikke giddet å øve meg. Så når torsken endelig biter, står jeg som en idiot og veiver med stang og snøre og håv og hår og vind og whatnot. Jeg ender opp med å kaste fra meg håven, balansere stangen på den ene foten og meg selv på den andre, mens jeg griper etter fortommen som blåser akkurat utenfor rekkevidde. I en helt usannsynlig (dog særs ladylike) stilling får jeg tak i fortommen og drar fisken på land. Hendene ble ikke akkurat mindre blodige, men yay! Torsk! Ikke store rakkaren, 2555 g, men tipper den gjør seg med litt eggsmør og bacon. Glad det ikke er den som skal spise meg. Akkurat denne skal foreldrene mine få kose seg med, og det betyr at jeg nok må dra og hente en annen så snart yr og storm spår en vindstille dag. Edit: Tabbe nr. 6: Å glemme tabbe nr. 6, som nå blir tabbe nr. 7. Tabbe nr. 7: Å teste ut glidende med gripesøkke som ikke har helt tett ring til snøret. Regnet med at det var en dårlig idé, men er det en grunn til å la være å prøve? Ho hei, som den fløy! Dagens kast! Hvil i fred, min vakre nittigrammer med grønne Hama-perler på.
  6. 7 points
    15. desember – Luke 1 Fisking er selvfølgelig ingen unnskyldning for å forsømme julen. Det skal bakes, pyntes og gaver skal kjøpes inn (ikke minst skal fiskeutstyrgaveønsker diskret formidles). Juleverksted er en årlig tradisjon hos oss, men når datter 1 jobber overtid og datter 2 er travelt opptatt med å skate, lære seg kebabnorsk og generelt være kul – sorry, chill, blir det opp til mor å sørge for julepynten. Juleverkstedet gikk av stabelen med velklingende Wagner, gløgg med en klunk Ardbeg (ingen vinnende kombinasjon) og ovnen på full guffe mens vinden ulte lystig utenfor. Resultatet ble bærre lækkert, men det var kanskje ikke så lurt å henge opp pynten når jeg hadde planer om å – eh – låne den litt før jul. Note to self: husk å lage knuter mellom perlene neste gang. Hvilken knute anbefales, tro?
  7. 6 points
    Det hendte i de dager at jeg fikk lyst på en overnattingstur til Ormhilleren. Tilfeldigvis skulle Ølgylt og Ølgyltkutlingene det også, så da slo vi oss sammen. Stedet fristet dessverre en god del andre folk også, men vi gadd ikke hive dem på sjøen. Stemningsrapport: Målet var kveite og laget var Brann. Neida, driter i Brann. For å gjøre en lang, men riktig så trivelig historie kort: ingen kveite eller andre flattbrød, bare 2 små torsk (ut fra Vestlandske mål, ikke Østlandske), en liten lange og 53 makrell. Resultatet av 12 kast med 3 kroker. MEN– Så kom natten, og i tretiden begynte jeg å bli trøtt og sliten i ryggen, så jeg lusket inn i gapahuken og begynte å kle av meg og skifte til et mer behagelig antrekk (nei, ikke den typen, din tulling). Sekunder før jeg endelig kunne legge meg ned, gauler Ølgylt at jeg har napp. Shit, hadde glemt å ta opp stangen. Jaja, gadd ikke kle på meg for å dra opp en hvitting eller annet tull, så det fristet å be ham ta den (Nå i etterkant får jeg grøssebyger over at jeg overhodet tenkte tanken. Ikke hente opp fisken min selv? Tsk tsk). Men så gauler han at det er et skikkelig run. Da fikk jeg fart på meg! Ut fra min erfaring, lønner det seg oftere å vente enn å dra opp med en gang, så var ikke kjempestresset over at det gikk et minutt eller så før jeg var på plass. Oj, dette var tungt. Og det var futt og fres, så definitivt ikke tangklasen fra helvete eller en monsterkrabbe. Yay! Jeg drar og sveiver, drar og sveiver, evig takknemlig for at det er surfstangen med 14000-snellen jeg har mellom beina, ikke karpestangen med lettere snelle. Jeg begynner å lure på om det kan være en skikkelig kveite, større enn minstemål – så jeg kan spise den, men mindre enn en sværing jeg bør slippe ut igjen av hensyn til den vestlandske bestanden. En infernalsk stemme hvisker at det kan være en kjedelig brosme eller lange, men jeg sender den til the Pits of Hell sammen med marshmallowsen. Jeg drar og sveiver, drar og sveiver, mens Ølgylt henter kleppen. Håven min er neppe sterk nok til å tåle dette beistet her. Endelig kommer noe til syne. Ja! Det ser da ut som noe flatt? Vent, nei, det er langt og rundt. F***, f***, f******* møkk, en lange. Hvorfor? Hvorfor?!? Men den ser da litt snodig ut til å være lange? Ølgylt har klatret ned, klar til å løfte den opp. –Hva er det? gauler jeg. – Havål. Sukk. Havål. Denne testosteronfisken, manndomsprøven, machodrømmen. Ikke min drøm. Første gang jeg var på Ormhilleren, 15. oktober i det Herrens år 2018, observerte jeg en gjeng unggutter som stod og dro havål. Siden den gang har jeg jo begynt å fiske selv, men det der var definitivt ikke min greie. Og jeg har hørt at de er gufne, at slimet nesten velter ut av dem. Yuck. Jaja, nå var den der, og på land skulle den. Ølgylt gjorde sitt, og så gjorde han sitt en fire–fem ganger til, ettersom beistet prøvde å stikke av. Vi fikk dratt den lengre innover, og så var det tid for fotosession. Mnja. Ikke alle var like samarbeidsvillig. Muligens ikke dens beste vinkel. Nå begynte jeg å synes at den faktisk var veldig kul. Stor, men ikke kjedelig lange-stor. Nydelig, svart farge, elegant kropp, elegante bevegelser. Futt og fres, rikelig med temperament, det var så vidt jeg klarte å holde den. Ikke var den spesielt slimete heller. Jeg ble mer og mer fornøyd med fangsten min. Og ny art er alltid gøy. Blodige hender som Lady Macbeth, men i litt bedre humør. Havålfisking er åpenbart bedre enn kongedrap. Observer også det røde merket under nesen. Hvis du ikke har et sånt, har du ikke tilbrakt nok tid med nesen utenfor en bryggekant i sommer. Skal ikke påstå at den var enkel å veie, men til slutt lyste tallet 8,71 på vekten. Ny pers. Men hvordan i all verden klarer folk å å veien en 20-30 kilos havål? Skjønnheten og udyret. Hvem som er hvem, ble vi aldri helt enige om. Til slutt må jeg takke fotobutleren for bilder, kleppbutleren for oppdragelse og lysbutleren for god innsats for en lady som i forvirringen hadde glemt å ta med hodelykten. Antall turer: 68 pr. 1. august 2020 Fornøydliste for 2020: 1. Knurr på 715 g som stod til gull 2. Årets første havmus (måtte det komme flere!) 3. Få oppleve å være jordmor for 4 nydelige pigghåbabyer. It's a long story, yet to be told 4. Spisskate fra land nær Bergen - hvor kult er ikke det?!? 5. Piggskate – har blitt svak for skater og vurderer å utvide tittelrepertoaret til Sypikedronning, Knurrlady og Skateprinsesse 6. Havål på 8710 g. En fisk jeg aldri ønsket å ta, men da den først kom, var det jo ganske kult. Og min hittil største fisk. Ved nyttår satte jeg meg en del mål. Hva har jeg oppnådd? 8 mål for 2020 – i tilfeldig rekkefølge: 1. Fløyfisk, aller helst en finfin hann med vakre farger. Nope. 2. Ulke. Vanlig, dverg, glatt, pigg og whatnot. Itteno’ knussel, je tar alt, bare den er kul. Nope (Ikke mangel på forsøk. Vi er visst ikke på talefot) 3. Kveite på over 6 kg. Hva kan jeg si? Nam. Nope 4. Rødknurr. Selvfølgelig. Nope 5. Ha minst 35 ulike arter registrert på artsfiske.com. Nope. Men denne fikser jeg garantert. 6. 1000 fisk. Bare fordi det høres kult ut. Unntatt når 700 av dem er sypiker (en reell fare). Nope. Og ikke lenger et mål. Gidder ikke dra så mange kjedelige fisk. Kvalitet fremfor kvantitet! 7. 3 gullmedaljer på artsfiske.com (1 i boks denne uken. Yay!) Nope. 1 gull, 1 sølv og 3 bronse 8. Lære meg trylleformelen som får garn til å snøre seg rundt halsen til garnjævler som føkker opp livet til både bifangsten og fritidsfiskere. Nope Men hva skal man nå med mål anyway? Snart dukker det opp en rapport fra årets ferie i Vestfold, men den får jeg legge i Østlandsforumet. De har jo bare 58 977 innlegg, stakkars små.
  8. 6 points
    Kanskje dette er den nye tråden for dagens sladder og snadder Jeg har sagt dette før å jeg velger å bruke @erik som eksempel. Når noen deler sin erfaring som fisker på FS og som blogger. Er det ekstra viktig å trykke like synes jeg. Alle som er på Instagram,Facebook eller Twitter synes jo det er gøy med likes. Når noen da som erik i dette tilfellet med så mye erfaring velger å dele dette med deg og meg. Burde vi alle bli bedre på å legge igjen et lite smil synes jeg. Dette er driv og motivasjon som får folk som erik og andre til å gidde å fortsette med det dem gjør. Ser flere som engasjere seg i forskjellige tråder uten å legge igjen likes. Denne tråden handler jo om akuratt dette hvordan vi skal vekke FS opp fra de døde eller holde liv i siden. Da skader det ikke om vi få som er her viser att vi setter pris på andres innlegg Ta det jeg sier med en klype salt. Men ikke forvent dere att FS skal blomstre av seg selv.
  9. 6 points
    Det ene tjuetallet i boks De fleste som fisker jevnlig får seg etterhvert en nesevis. En gjenstridig art som alle rundt deg håver opp med føtter og hand, og selv står man der og blir pekt nese av. Og noen fisk har jo neser som det er virkelig kjipt å pekes med. Her skulle det vært et bilde av nesehai, men siden man ikke får de i Norge synes jeg det er unødvendig å smøre det inn. Kanskje spray, ettersom rekespray også kan brukes i nesa, selvom det ikke er å anbefale. Men neida, det blir ikke et bilde av neser. Eller nes, eller nieser. Om neser forresten, er det jo til tider kult å finne ut hvilket vikingnavn man ville hatt, og de aller fleste finner seg skikkelig kule; Gladøks, Fiskeskalleknuser, Torsketrym og så videre, men jeg derimot ville nok vært Ølgyltur neseplukki, ettersom det var dårlig med allergitabletter på den tiden. Men tilbake til min nemesisyfoss... Jeg for mitt vedkommende har hatt det slik med skater. Relativt tidlig i kystmeitekarriæren dro jeg opp en kloskate, og det var det. Ikke pokkern om det ville opp flere, og det til tross for at jeg har vært på Lygnin, vært på skatesafari sammen med Espen (riktignok på gal plass, men men) og hatt agn på plasser som alle andre i verden får skater på. Bara inte jag! Men mens jeg offisielt går ut og sier at jeg ikke har nyttår med forsett, ikke gidder lage meg mål, ikke engang selvmål, og dundrende inkonsekvent lanserer 2020-mål i denne tråden, har jeg prøvd å lese meg opp på hvordan man skal hexe seg (altså dejinxe), og funnet ut at det er overraskende lite som er skrevet om skatefiske, bortsett fra av Mr Hopland. Uanseelige mengder kule bilder, ingen mangel på tips om hvordan et skateagn skal se ut, men reelt sett svært lite om hva og ikke minst når man gjør det. Og i alt man søker på står det strømskifte. Når pokkern er strømskiftet? Jeg prøvde å ringe Norgesenergi for å få vite det, men fant ut at jeg ikke var kunde der, og dermed ville ikke kundebehandlerene svare meg. Og er det det samme hvilket strømskifte det er, eller er det ett bestemt på døgnet, og vil for eksempel et såkalt miljøvennslig skifte fra dieselaggregator til vindmøller fungere? Ettersom jeg har grundig dokumentert at min vanlige strategi med å bælme øl og danse macarena på svaberg i måneskinn ikke fungerer måtte det en målrettet tur til. Plass ble valgt, Lad Knurr stilte med bil og partner-in-crime-mentalitet, og opp og avgårde. LaLaLah! som kaptein supertruse ville sagt. Vel fremme var det fristende å sette i gang med de sedvanlige mange prosjektene; Attraquatesting, microfiske, flyndrefisking, testing av aerodynamikk i tackler, og lodding av bunnen. Sistnevnte har absolutt noe for seg for det er et spennende kupert terreng der ute under den flate overflaten, men utfra tidligere besøk visste jeg egentlig hvor skatetackelet skulle ligge. Men jeg stusset nok en gang på selve agnet. Ifølge alt man finner om det er det en type agn som er tingen. Fisk med hode og kroken gjennom hodet, og ettersom det er det man har fått høre fra samtlige av de som virkelig kan dette, virker det tilforlatelig at det stemmer. Men gjør det det? Hva om den første av dem hadde fått dette fortalt av bestefaren sin som tilfeldigvis gjorde det en gang, og så virket det den første gangen, og dermed ble malen, uavhengig av om det faktisk stemmer eller ikke? Sånt grubler en Ølgylt på, men jeg knyttet pliktoppfyllende opp akkurat sånn og lempet ut. Så fulgte noen timer der det var mye smånapping i agnet, mens Lad Knurr dro opp den ene fisken etter den andre, personlige rekorder og annet morro. Jeg fikk mer og mer følelsen av at jeg ikke fisket som jeg burde, så tilslutt ga jeg blaffen i alle råd og satte først på kveitetackel med vimpelagn og deretter kaffen. Ja du hørte rett, kaffen, Ladden stilte med bil, men under forutsetning av at jeg kjørte. Kaffevannet kokte og jeg rullet røyk, kikket meg rundt og tenkte at det så nå egentlig temmelig fint ut, og da runnet det. Jevnt run som bare fortsatte og fortsatte. Jeg har hørt at skatene drar ut et godt stykke før de spiser, men når det var gått ut tjue meter eller så, tenkte jeg at det får pokkern være nok. Av med baitrunneren, og la fisken kroke seg selv, og så kjente jeg en annerledes type fiskedunking enn før. Myke men tunge og langsomme dunk. Pulsen bevegede seg en anelse over hvilepuls, og jeg begynte innfisking. Sikker var jeg ikke, men det kjentes som om jeg drev og løftet noe flatt opp fra bunnen, og tenkte med gru på alt rusket og den bratte kanten fisken skulle forbi. Fortommen kom til syne, og da visste jeg det var ca 10-12 meter til jeg kunne se den. Og der. Trodde jeg at jeg hadde fått blekksprut, et øyeblikk, før den brettet ut vingene og strakte ut halen, dæven for et vakkert syn. Håvingen foregikk uten dramatikk (Flink Lady) og så kunne jeg brette ut gliset og la skuldrene finne fotfeste igjen. En stykk fornøyd fisker Og da kunne jeg krysse av art 14 i år (Nummer tretten var en sei jeg fikk med litt slukdenging), nummer tre på fornøydlisten, første tjuemål oppnådd, og en nesevis overvunnet, og første nye art på lang tid som faktisk betyr noe. eeeh, nei, ikke den, denne: Og da kunne jeg sette meg ned og drikke kaffen, men det var blitt kald. Noen arter til dukket opp og så nå ser fisketellingen slik ut: Turer 9 1 Lusuer : 1 2 Brunsnegl : 1 3 Lyr : 1 4 Hågjel : 10 5 Sandflyndre 2 6 Hvitting : 1 7 Havmus : 1 8 Sypike 18 9 Bergnebb 4 10 Gressgylt 1 11 Hyse 1 12 Lange 1 13 Sei 2 14 Piggskate 1 15 Knurr 2 Totalt 47/2020 Oppnådd mål ny art før 20 arter, check Fornøydliste 1 Første hai 2 Første Havmus 3 Piggskate Og da gjenstår det bare å si
  10. 6 points
    … lange blir til 666 g renskåret kjøtt, er det ren latskap eller djevelens verk? Uansett, etter denne lange tørkeperioden (og da snakker jeg ekstremt metaforisk), kan selv en liten sykkelpumpe blåse opp et slunkent Ladyhjerte. Nå skal den saltes og godgjøre seg før den havner i juksebacalao i kveld. I går fikk jeg endelig prøvd ut Ron Thompson surfstangen jeg kjøpte på Black Friday. Den første knakk på andre kast, og siden har ventetiden vært lang. Det er en billig stang og den oser ikke akkurat av kvalitet, men fadderullan så gøy det var med surfcasting! Kjærlighet ved første kast! Rene testosteronrushet, faktisk. Så nå er spørsmålet: kommer Ladyen til å få hår på brøstet? Og nå – mens vinden uler og regnet plasker ned – kaster jeg lange øyne mot et fabelaktig fiskeår.
  11. 6 points
    16. desember – Luke 2 En gang for lenge, lenge siden, da drager fremdeles prydet himmelhvelvingen, vetter og troll lusket rundt i skogene våre og Berlusconi fremdeles var en relativt ung gris, satt en liten jente og dinglet med beina på en stol. Stolen befant seg i en restaurant i en bakgate, og ble delt med en tøydukke som var oppkalt etter byen de befant seg i, Roma. Tøydukken, som hadde knæsj orange hår under en blondekyse, var høyere enn den lille jenten. Rundt dem svinset kelneren Giuseppe, – Che bella bambina, che carina, ma guarda! og kløp jenten i hengekinnene. Han lovet å bringe henne det aller beste på jord og lille Knurr – som på få dager hadde satt til livs uanstendige mengder spaghetti bolognese – så frem til en stor skål pasta. Men det Giuseppe satte foran henne, var så fascinerende grotesk at lille Knurr hoppet i stolen. *** Vi spoler frem til høsten 2019, en regntung kveld ytterst i havgapet på Vestlandet. Lady Knurr – fremdeles med antydning til hengekinn, men litt høyere enn 104 cm, begynner å bli lei av å dra sypiker uansett hvilken krok hun setter på pulleyen, så hun skifter til paternoster med Mutu light 1/0, 1/0 og 6 i et siste desperat håp om få noe moro mens hun pakker sammen. Ikke at optimismen er stor, det har vært en ganske laber dag fangstmessig sett. Etter en liten halvtime, når alt pikkpakket er fikset, løfter hun karpestangen, en anelse skuffet over at det ikke var antydning til napp eller run. Men det er noe på! Hun sneller opp, prøver å gjette hva det er. Ingen bevegelse, men litt vekt. Æsj, sannsynligvis en krabbe. Den nærmer seg overflaten og hun ser at den har lengre klør og er mye lysere i fargen enn en vanlig krabbe. Kongekrabbe? Det er ganske mørkt, ikke lett å se. Nei, definitivt mykere enn en krabbe, det er en sjøstjerne. Sukk, av alle kjedelige ting! Ladyen drar den opp og observerer at den har festet seg på den øverste kroken, sekseren. Plutselig får hun en vannsprut rett i fjeset. Først da går det opp for henne at hun har dratt opp selveste Kraken – eller kanskje Krakens baby? En nydelig åttearmet blekksprut! Begeistringen er så stor at hun må le høyt der hun står mutters alene i mørket. Og med ett er hun tilbake i den varme, overfylte restauranten i Roma, på en hard trestol med føtter som sparker mot knirkende stolbein og kjenner den syntetiske lukten av splitter ny tøydukke rive i neseborene. Tilbake til øyeblikket da Giuseppe setter en stor tallerken calamari fritti foran henne. De små, sprø tentaklene med en frisk dusj sitron er det beste hun noen gang har smakt! Lille-Kraken er neppe like mør og god som calamarien hun siden har spist ved enhver mulig anledning, men hun har allikevel lyst til å smake. Men hvordan pokker tar man livet av en blekksprut? Kjapp googling på norsk gir ingen svar, og hun vet ikke hvor lenge den tåler å være på land. Bedre å nyte noen kvalitetssekunder med den vidunderlige skapningen før den sendes ned i dypet igjen. Den er bare så kul! Brummer og knurrer verre enn en knurr, stakkar. Forandrer farge når den blir berørt. Og Ladyen ler og ler, av ren fryd. Så reiser lille-Kraken tilbake til havets bunn og Ladyen kan bare fantasere om hva han finner på der nede. *** Hva har dette med julen å gjøre? Magi, min venn. Er det ikke det julen handler om? Disse magiske øyeblikkene som får hjertet til å svelle og pumpe glitterstøv helt ned i tærne. Disse unike stundene man deler med levende skapninger – enten det er mennesker, fisk eller dyr. Måtte vi alle få slike øyeblikk denne julen! (Og har du en god oppskrift på blekksprut, er det bare å dele! For jeg skal definitivt få opp en slik rakkar igjen, og da er jeg redd den får en kniv mellom øynene …)
  12. 5 points
    Dette, kjære venner, blir en lang og ordrik rapport, for det finnes som kjent mange ord i havet, og vi er da fiskere. Men frykt ikke, for selv om havet byr på kvantitet, finnes det (i hvert fall her på Vestlandet) også kvalitet. Og dessuten skulle du vel strengt tatt startet på oppvasken nå, så når din partner roper på deg, kan du med bare litt dårlig samvittighet svare Beklager, kjære, jeg sitter opptatt med en sosiologisk studie av terramarine raseforskjeller i Norge eller noe sånt sprøyt. Så sett deg godt til rette og la deg rive med av en beretning fylt av action og heltemot, store farer og en enda større katastrofe (samt en overflod av godslig (?) Østlands-mobbing), når vi følger en galant ridder og hans (relativt) jomfruelige lady i en intens jakt på trynefaktoren. Her vil du få svar på alt du noen gang har lurt på: Kan man si at en trønder og en bergenser i samme båt befinner seg i samme båt? Er torsketryne alltid et torsketryne? Finnes det ekte jomfruer på Jomfruland? Har Cannonbang vært ute en vinternatt før, eller foretrekker han thermodyne og raggsokker? Heter Lady Knurr egentlig Gulliver? Hvor farlig kan en fjesing egentlig være? Er ambulansetjenesten i Vestfold like effektiv som i Verden Navle? Er Verdens Navle egentlig verdens navle? (Dette kan vi svare på umiddelbart: Ja, selvsagt er Bergen verdens navle. Duh). Når man skal finne faktoren, er det først og fremst mange fakta og – ja, faktisk – faktorer det bør forskes på. At den første faktoren er fisk, kan det ikke være tvil om. Og at fisk bør fiskes av fiskefrelste fiskere, er fakta. Føler du at det ble forskrekkelig mange f-er her? Kanskje du lurer på om det er f-faktoren vi er ute etter? Vel, i så fall er du ikke fullstendig på fjorden. La oss gå tilbake til det glade 1900-tallet i nord, da Cannonbang dro håkjerringer med venstrehånden mens han sløyet tre-fire tonn fisk med den andre – alt på en ettermiddag. Riktignok var arbeidet både morsomt og givende, men én drøm slapp aldri taket: – Om jeg bare kunne få oppleve jakten på drømmefisken i Oslofjorden med en entusiastisk, dog noe klønete lady fra Bergen. Da hadde livet vært fullkomment. Cannonbang gjorde sitt, kjøpte seg hus noen hundre meter fra nevnte fjord, og ventet. Og ventet. Så en dag, helt ut av det berømte blå, meldte en bergensk lady av nevnte kvaliteter sin ankomst til den igjen nevnte fjord, og Cannonbang så sitt snitt til å invitere på båttur. Ladyen takket ja, og dermed var jakten på trynefaktoren et faktum. Hvilket tryne snakker vi om? Fjesingen, selvsagt. Denne fortryllende, forfinede, forjettede fisk. Med sine vakre striper, nydelige froskeøyne og lekre underbitt, med sine lumske pigger og lokkende fare, må denne lurendreieren av en fisk være alt et kanonsmell fra Trondheim og en knurrende lady fra Bergen kan ønske seg. Jakten skulle føre oss forbi lange sund og jomfruelige land, men ville vi lykkes? La oss nå zoome inn i hodet til en av de brave eventyrerne, den kurrende damen fra vest, for en førstehånds beretning om de skjellsettende hendelsene en onsdag i det Herrens år 2020: Da jeg ankom bryggen med det treffende navnet «Brygga» i en liten vik i Vestfold, var jeg ikke i tvil om hva jeg skulle se etter. Cannonbangs dialekt hadde røpet ham. Og ganske riktig, en nydelig, velpleid bart gliste opp til meg fra en flott alubåt. Barten hang fast på en riktig så trivelig fyr, så alt lovet godt for en perfekt fiskedag på sjøen. Med vind i håret og meg bak rattet, suste vi (synonym for freste, hoppet og dunket) utover (nedover?) Oslofjorden. Båtkjøring er ikke noe jeg har belemret verden med i særlig grad, så jeg nøt farten og frihetsfølelsen mens jeg satt og drømte om dagens mål. Min nå gode venn hadde åpenbart fått med seg at det ikke ville nytte å servere en lady lyr med langestuing, så han hadde laget et ypperlig dagsprogram: Først fjesing, så ymse flatfisk, inkludert arter jeg ikke har: rødspette, skrubbe og alle typer var, plukke opp en rødknurr eller to hvis lykken var med oss, og så – for å gi dagen litt dybde – dra opp en vakker blåkjeft til slutt. I mitt stille sinn tenkte jeg at hvis Vårherre kan lage vin av vann (tåpelig idé, spør du meg, men noen av dere er kanskje på Vårherres side her), må da en lady klare å plukke opp et par ferskvannsfisk i Oslofjorden i tillegg. En åtte-ti nye arter i løpet av dagen burde duge. Vi senket farten ved en holme for å plukke opp litt makrell. Cannonbang slengte ut en hekle, og etter en stund dro han opp verdens søteste lille makrellkrabat. Helledussen! Ut igjen med heklen, og opp kom tvillingbroren, like liten og søt. – Jaja, ypperlig som hel agnfisk, sa jeg. Etter langt om lenge, over blåner og fjell, dukket det opp en liten søtnos til. Hm. Det gikk litt tregt, og fangsten var knapt nok synlig med lupe. Var Oslofjorden fylt av småtroll som ikke hadde lært å bite skikkelig? Det lovet ikke godt. Men til slutt hadde vi nok minimakrell til å starte med litt seriøs fisking. Cannonbang hadde gjort godt forarbeide og notert seg en del plasser med sandgrunn som burde være ypperlige til både trynejakt og flatinger. I full fart fikset han et paternoster og slapp ut. Jeg gjorde det samme i litt mer edruelig fart, mens jeg beundret min venns oppfinnsomhet. Jeg har vært så heldig å lære å fiske av en som ikke tar alt for god fisk (yes, pun intended), men finner sine egne kreative løsninger og tester mer eller mindre vettuge teorier. Sånt setter man pris på. Cannonbang var åpenbart samme type. Hvorfor slenge dyrt bly i sjøen når man kan bruke skrapjern, tape og piperensere? Hvorfor dille med perler og paljetter, når man kjapt kan surre en skinnende, sølvblank piperenser rundt snøret? Jeg digger sånt! Så satt vi der og banget og knurret mens fjesinger og flattryner spratt rundt oss som flyvefisk. Ok, det må jeg dessverre dementere. Jeg er stolt av min potetnese, og vil nødig bytte den ut med en lang og spiss Pinocchio-utvekst. Det var ikke annet enn bølgeplask og måker i sikte. En og annen nesten usynlig torsk. Og en vid, vid fjord med horisont istedenfor dramatiske fjell. Det er ikke så lett å få horisonten rett når man sitter i en båt. Trallala. Hu hei hvor det går på bøljan blå. Fin tang på fjordbunnen. Fine bølger i overflaten. Blå himmel. Blått hav. Litt mye vind i trynet. Jau jau. Skal tro hvordan knarren på snellen høres ut? Ikke vet jeg. Cannonbang underholdt meg med gode historier og fiskekunnskap mens vi flyttet rundt og dro opp den ene miniatyrtorsken etter den andre. Var jeg kommet til Lilleputtland? Var min galante eventyrer og jeg kjemper i et rike med knøttsmå skapninger? Var jeg – kort sagt– Lady Gulliver in disguise? Heldigvis freste en av Oslofjordens lovende poder forbi i en latterlig båt som det umulig kan være behagelig å fiske fra. Han skjønte åpenbart ikke at han skremte bort fisken når han kjørte i 70 knop eller noe tre meter fra båten vår. Eller at det ærlig talt ikke spilte noen rolle. Jaja, han var i hvert fall på vår størrelse, og så definitivt ikke ut som en eventyrer. Så da var vel vi helt normale, også. Det måtte være Oslofjorden det var noe galt med. Aldri så galt at det ikke er galt på galt sted. For å besvare spørsmål nr. 2 øverst i denne lange beretningen: Nei, et torsketryne er ikke et torsketryne. Du har de som mottas med et Yessss! og de som mottas med et zzzzzzzzz eller enda verre, et [email protected]%ˆ$&A. Torskenurkene vi dro, hørte til de to siste kategoriene. Og hvor ble det av fjesingene og de veivalsede trynene? En melodi hørtes plutselig i det fjerne. Å Vestland, Vestland, når eg ser deg slik ... Nei! Situasjonen kunne da umulig være ille nok til å invitere Sissel Kyrkjebø inn i hodet mitt? Desperate times call for desperate measures. Av med mitt strippede, fargeløse paternoster, og på med et som kunne få en conquistador på vei til indianere til å føle seg som millionær. Makan til discokule har Oslofjorden neppe sett. Den svarte med et gjesp, leet knapt på øyet. Jeg var åpenbart like naiv som conquistadoren. Dette har jeg bommet på før. Men hva pokker gjør man ikke for å riste litt liv i havbunnen? Jeg har vunnet på det før også, men denne gangen var det bare torskete babyer på sfo som ville perle. Og jeg hadde absolutt ikke lyst til å leke med dem. I det minste var denne rød. Cannonbang og jeg sukket til hverandre, og ristet på hodet av galskapen. Hvorfor forlot vi våre respektive fjorder for dette? Var det mulig at vår drøm om fjesing falt i torsk? Vi freste videre på jakt etter ny type agn. De av dere som er spent på å få høre om Cannonbangs vinternattvaner, bør være Luthers øre nå (hvis noen vet hva vår reformkonspiratoriske reformatør skal med alle de ørene, send meg gjerne en pm). For ikke bare har han vært ute en vinternatt eller tre før, men trolig også både en og to sommerdager. Muligens ikke i 100% maskulint nærvær, heller. For da han styrte oss inn til en nydelig, kupert holme for å plukke strandsnegler og mark, nevnte han tilfeldigvis at jeg kunne ta en tur bak de knausene der om du har behov for det. Det hadde jeg. Og siden dette er opphavet til en viss bekymring for forfinede ladyer på båttur med fremmede menn, må jeg gi trønderen et knippe bonuspoeng. (Selv om jeg begynner å bli litt bekymret for mangelen på trøndermobbing her – har jeg ingen bergensk stolthet lenger?) En fordums stolt bergenser på tur. Med en pen samling snegler, én mark og en litt lettere (og lettet) lady ombord, førte herr Pangpang oss til neste plass. Mange vil si at maleren Manets maleteknikk i hans representasjon av sjø og vann er spot on. Et slikt synspunkt skal jeg på ingen måte spotte. Men nå var det faktisk manetspotting jeg holdt på med. En, to, tre, syttifire, trehundreogsekstiåtte, femhundreognittiseks. Ildfulle røde, kjølige blå, og noen dyp lilla – en for meg helt ny manetfarge. Kan det være at de røde og blå manetnissene i Oslofjorden forener seg i et tolerant fellesskap, inspirert av Blåfjell? Har maneter TV? Dette og mye annet får du svar på i neste episode av Brødene Dal og spektakulærmanetene. Nå hadde det blåst opp og ble en anelse utrivelig. Jeg savnet min vindtette flytedress og en god pute under min aristokratiske bakende. Tror dere vinden pisket opp noen spennende fisk? Å neida. Hva er dette for lureri, hører jeg dere mumle. Skulle det ikke være action og heltedåder og greier? Vel, alle som har holdt i en fiskestang vet at det er aksjon og det er action. Det siste kommer til sin tid, akkurat som godfisken (ikke pleier å gjøre). Og hva slags aksjon stengene våre hadde, holder vi for oss selv, takk. Jeg er redd det mest dramatiske som skjedde den neste timen var at Cannonbang oppdaget at han hadde lagt igjen tobakken på avlatsholmen. Så vi smatt innom sjøbua ved Valle for å skaffe dette livsviktige remediet. Og jeg følte meg temmelig dum siden jeg burde og ville ha spandert, men hadde glemt lommeboken hjemme og kunne hverken hoste opp røyk eller fylle mulige tørste bensintanker på båt eller bil på veien hjem. Slik går det når en distré lady må klare seg uten kammerpike og butler. Noe beskjemmet sendte jeg Cannonbang inn alene, mens jeg betraktet Oslofjordens glade sosser. De så ut akkurat som jeg trodde Oslofjordens glade sosser skulle se ut. Dette er ikke en av Oslofjordens glade sosser, men en vaskeekte glad sjøulk. Nå hadde vinden løyet og bølgene roet seg, men dagen var på hell, og vi orket ikke dra ut på dypet for å lete etter blåkjeft. I et siste, desperat forsøk på å lande en targetfisk, dro vi til Langesund og slapp ut våre håpefulle på sandgrunn nær en holme. Cannonbang dro opp en liten makrell, et par nusselige hvittinger og noen torsk som knapt var ute av bleiene. Når jeg tenkte meg om, hadde han fått en del flere fisk på turen enn meg. Ikke at jeg var spesielt misunnelig på agntyvene, men er det en ting jeg har lært, så er det å finne ut hva bedre fiskere gjør annerledes. I dette tilfellet var svaret såre enkelt: jeg fisket med havfiskestang, mens han brukte vanlig stang og snelle, og kunne kaste ut i vifte og raske med seg det som var i nærheten. Snegler, piperensere og skrapjern. Et must på fisketur. Det led mot kveld og jeg følte det var på tide å befri min utholdende og underholdende guide fra jakten på trynefaktoren. Så vi vendte båtnesen hjemmover. Og igjen viste herr Kruttsmell – som vi allerede har fastslått har vært ute både en vinternatt og sommerdag før (det skulle sannelig ikke forundre meg om han har vært ute en høstettermiddag og) – instinktivt hva en lady trengte. Alle som har fulgt mine rapporter, har nok fått med seg at en aristokratisk quinde på dannet fiskeutflukt liker å ha et bilde av de største triumfene, og at mangelen på fotobutlere nu til dags er et økende problem. Nå hadde jeg dessverre ingen trofefangst å vise frem, så siden sjøen hadde lagt seg i bedagelig hvilestilling, forslo Cannonbang et bilde av meg bak rattet i fart, med sjøsprøyten bak meg. Jeg lot meg ikke be to ganger, og satte meg bak rattet med det digre gliset man har når man sitter bak et ratt og kjører klampen i bånn og kjenner vinden i fjesingen. Cannonbang stilte seg opp i baugen og knipset i vei med mobilen min. Så ser jeg vekk fra kameraet og – tre store bølger dukker opp fra intet. Vi befinner oss i en alubåt i stor fart rett inn i dem. Og jeg har ingen anelse om hvordan jeg skal håndtere det neste sekundet. Kanskje det ikke ville ha hjulpet om jeg visste det. Skulle jeg ha bremset hardt? Vridd rattet? Ville det ha vært bedre? Jeg vet ikke. Hva om Cannonbang da hadde havnet på sjøen eller smelt bakhodet i motoren? Jeg vet ikke. For noen sekunder siden var sjøen stille, hvor kom disse bølgene fra? Jeg er paralysert. Så kommer et kraftig dunk, og jeg hopper i setet. Cannonbang vaier kraftig, men finner fotfeste igjen. Jeg er livredd, ser at dette er farlig. En ny bølge treffer. Båten hopper og braker ned med et smell som kjennes i hver eneste lille knokkel i kroppen. Cannonbang stuper fremover, brøler, og løfter seg akkurat nok opp til at jeg ser at foten henger i en unaturlig stilling, og så hører jeg meg selv rope før det siste smellet treffer. Bølgene er forbi, det er stille, og Cannonbang ligger foran meg og stønner: Foten er brukket. Hva skal jeg si? At Cannonbang trynte i jakten på trynefaktoren? Nei. Dette var bare jævlig. Og hva jeg følte og føler oppi det hele betyr ingenting, men la meg berette om en trønder som har vært ute en vinternatt før. Vi har alle hørt om det underholdende fenomenet manflu. Cannonbang var definitivt ikke befengt med mannevonde fluer. Mens vi sneglet oss langsomt mot Brygga, lå han i bunnen av båten og kjederøykte (takk gud for at han i det minste hadde sigaretter!) og forsikret meg om at det ikke var særlig vondt, mens jeg så ankelen svelle mer og mer for hvert minutt som gikk. Han viste meg at han kunne bevege tærne, og at foten ikke hang så løst som det først virket som. – Tror ikke den er brukket, sa han. Vel, den var blitt hoven, hvor mye kunne den dingle? Det var åpenbart at han trengte ambulanse, men da vi endelig kom frem, karret han seg ut av båten med ankelen dinglende under seg, krøp på alle fire med høyrefoten i været bortover bryggen, opp en ulendt sti, opp en lang trapp, videre bortover en grusvei, for så å klatre inn i baksetet på bilen min. Deretter ut av bilen, bortetter oppkjørselen, opp enda flere trapper, gjennom gangen i huset frem til godstolen i stuen. Først da satte han seg ned og var villig til å tenke på legevakten. Etter diverse frem og tilbake meldte operatøren at hun skulle undersøke om det var en ambulanse tilgjengelig. Her forente øst og vest seg i rørende likhet. – Vi ringer deg tilbake, sa hun. Og det gjorde de selvsagt aldri, akkurat som i Bergen. Så der satt vi, mens Cannonbang underholdt meg med fortellinger fra livet som fisker i nord og trailersjåfør i sør, og stadig forsikret meg om at det var ikke særlig vondt. Yeah right. Så, etter vel en halvtime, dukket utrolig nok to hyggelige ambulansefyrer opp, og det neste kvarteret var slanger og sprøyter og blodtrykksmålere og oppblåsbar avstivning og maskiner, og ikke minst morfin, som Cannonbang blåste av – det kunne de bare glemme. Men kom ikke her og fortell meg at det ikke var vondt da de stivet av foten. Selv om det ærlig talt virket verre for dem enn for min venn. Vel, slik endte det som var en helt nydelig dag, selv om vi bare fikk tullefisk. Hvordan det gikk videre skal vår helt få lov til å fortelle selv. Takk for at du fjaset bort en hel feriedag på forgjeves fjesingjakt på fjorden med en fjollete lady, Cannonbang. Og beklager at jeg ødela ankelen din, laksedrømmen din og det som ellers var en fengende flott fabulistisk dag. PS. De som fremdeles sitter og lurer på jomfruene på Jomfruland, kan ta seg en bolle. PPS. Vær forsiktig på sjøen i sommer. Og ikke sett deg bak rattet hvis du ikke kan kjøre. PPPS. Jeg tror vi kan fastslå at fjesing er farlig.
  13. 5 points
    Vel plutselig var det 2020, og det er jo et kult årstall så noe må man jo finne på med det. Det vanlige å forbinde det med er selvfølgelig øyet (Yeah! My eyes are twenty twenty and I`m fifty fifty, eller noe sånt), men for å være ærlig, når jeg begynte å bruke denne løsningen: var det på tide å innrømme at de ikke er 20 20 lengre. (Boka er forresten skikkelig digg den). Så da må det bli noe annet. Det går jo an å lage seg nyttårsforsett, men etterat jeg klarte 100 prosent måloppnåelse på et tidligere (kjøpe en bukse og spise mer sjokolade) føler jeg at jeg er bin there, done that. Mens jeg ikke tenkte på dette dro jeg på årets første fisketur, og fikk årets første fisk og da årets første art og andre fisk og andre art og så dro jeg på årets andre tur Her var det ingen fisk å få. og plutselig var jeg på årets tredje tur og fikk årets tredje fisk og årets tredje art Og fulgte opp med fjerde fisk og fjerde art Dette minnet om når man er så trøtt om morran at man tar med seg dyne og pute på bussen. På dette tidspunktet begynte det å tegne seg et mønster, og det var litt fristende å se hvor langt det kunne funke Lurer det seg noe nedi her tro? Joda, det gjorde det. femte fisk, femte art. Men søstra dens ville også være med på morroa, så da røyk mønsteret. Morro var det lell, og betraktelig bedre enn å starte året med ti sypiker. Neste fisk igjen var det påaan igjen syvende fisk, sjette art Og da slo det meg. Her er et mål jeg kan sikte mot Kort oppsummert; få en ny art innen jeg har fått tjue arter, riktignok med forbehold om at jeg ikke aktivt går inn for det. Artsjegeri er en måte å fiske på man bruker opp, og jeg har da tenkt å ta makrellstørje fra land som åttiåring med rullatorpod. Og den observante leser har til nå lagt merke til to ting. Først og fremst; Hva pokkern gjør du ute i dagslys, Ølgylt? og at artene hittil bare er agntyver, selvom jeg selvfølgelig var fornøyd med årets første hai Så dermed blir den andre tjuern å få 20 fisk jeg er fornøyd med av en eller annen grunn i 2020. (nummer 1, check) Så får vi se hvordan dette går.
  14. 5 points
    Kjapp oppsummering pr. uke 8 Denne uken har jeg hatt 5 stort sett veldig fine turer, riktignok med ymse resultat. Det er ikke utenkelig at det dukker opp noen mer detaljerte rapporter etter hvert. Men i dag kribler det fremdeles i kroppen etter gårsdagens tur, da jeg prøvde lykken i byfjorden. Målet var havmus, men jeg hadde en sterk følelse av at det skulle bli bomtur. Dagen før gikk alt galt, og jeg var sliten i kroppen etter flere dager med lange turer. Været var absolutt ikke innbydende, spesielt ikke sammenlignet med sofa, peis og generell vegetering. Men siden jeg hadde avtalt tur med Butlergylt og vi begge er altfor stolte til å feige ut, kom vi oss ut i drittværet. Noen ganger lønner det seg å være idiot. Så stod vi der da, småvåte i blesten under en skjult stjernehimmel og ventet på ikke-vindindusert napping. Og prøvde å overbevise oss selv om at dette var en god idé. Jeg ble ikke overbevist da ukens hågjel nr. 6 dukket opp. Men så raste det ut igjen, nok en gang på mitt snøre. Det var tungt og det var rolig. Krabbe eller havmus? Ikke tang, vel? O glede, da lysende grønne øyne kom til syne! Der var hun! (ja, alle havmus er selvsagt damer, akkurat som alle hågjel er kjuagutter). Butlergylt ilte til med håven (joda, jeg tok selvsagt bilde av den håverende fyren, jf. forrige rapport). og så kunne jeg ta den vakre frøkna i min favn. Nå har jeg tatt så mange hågjel at jeg helt hadde glemt hvor annerledes havmus føles. Så bløt og glatt! Ikke før jeg hadde stilt meg opp til posering, dukket det opp noen feststemte unge piker som kastet ett blikk på Butlergylten og plasserte oss geografisk fra Polen (ikke første gang det skjer, nei). De lurte på hva dette var for fisk, og jeg øste villig vekk av min kunnskap, takknemlig over å ha noe å bidra med (takket være nevnte gylt) og over at noen for en gangs skyld spurte meg om noe fiskerelatert og ikke automatisk henvendte seg til mannebeinet ved siden av. Seier! Frøkna ble sluppet ut, etter at fotobutleren gjorde sin plikt. (Han har – som dere ser – fått en kjapp leksjon i fotokunsten, men regner ikke med at det kommer til å påvirke hans øh ... personlige uttrykk ... i lengden.) Havmus, dere! For en magisk skapning. Håper jeg snart får en igjen, helst litt større. Da skal jeg stille forberedt med vann tilgjengelig så jeg kan få studere henne nøyere. Så vakker hun var, da hun svinset av gårde og vrikket på rumpen på vei ned i dypet. Hvem bryr seg om at vinden uler når en kan oppleve slikt en fredags kveld? Men man forstyrrer ikke sjelene i underverdenen ustraffet, like etter kom denne karen etter meg. Yikes! Gudskjelov at butleren tok ansvar og sendte den tilbake til bergensgubbens hall. *** Kjapp oppsummering av årets 8 første uker: Det har definitivt vært mer liv enn i desember, men voldsomme resultater kan jeg ikke vifte med. Det jeg derimot kan skryte av, er at jeg faktisk har kommet meg på tur. 20 fisketurer har det blitt hittil, mange av dem lange, og det er jeg godt fornøyd med. I luke 8 i Julemeitangeliet lagde jeg meg 12 mål for 2020. Det gikk litt raskt i svingene, tror jeg bør smale det inn og fokusere bare på fisk. Havmus har jeg altså fått, så den bytter jeg ut. Begynner å tenke at 50 arter er litt for optimistisk, nedjusterer til 35. Isfiske blir det neppe, den drømmen har for lengst regnet ned i de bergenske bekkalokk. Så ny, revidert liste: 8 mål for 2020 – i tilfeldig rekkefølge: 1. Fløyfisk, aller helst en finfin hann med vakre farger. Og aller helst på dagtid så jeg kan få skikkelig bilde. 2. Ulke. Vanlig, dverg, glatt, pigg og whatnot. Itteno’ knussel, je tar alt, bare den er kul. 3. Kveite på over 6 kg. Hva kan jeg si? Nam. 4. Rødknurr. Selvfølgelig. 5. Ha minst 35 ulike arter registrert på artsfiske.com. 6. 1000 fisk. Bare fordi det høres kult ut. Unntatt når 700 av dem er sypiker (en reell fare). 7. 3 gullmedaljer på artsfiske.com (1 i boks denne uken. Yay!) 8. Lære meg trylleformelen som får garn til å snøre seg rundt halsen til garnjævler som føkker opp livet til både bifangsten og fritidsfiskere. Slik ser resultatene ut foreløpig: Antall turer: 20 Antall arter: 13 Antall fisk: 71 Bergnebb - 2 Berggylte - 1 Havmus 1 Hvitting - 10 Hyse - 2 Hågjel - 12 Knurr - 4 Lange - 7 Lyr - 3 Sandflyndre - 1 Sei - 1 Sypike - 24 Torsk - 3
  15. 5 points
    Undertegnede blottlegger sjela og forsøker å komme med noen råd til aspirerende sportsfiskeprofiler. Kanskje noen av de eksisterende også? http://teamcolibri.blogspot.com/2019/10/12-gode-rad.html
  16. 4 points
    Aaarrgh, smerten er ekte - det gjør vondt langt inn i sjela!! Det er ikke så mye jeg har fisket i Årungen de siste årene selv om jeg dro en gjedde på 7.5 kg fra pynten utenfor Kinn/Kinnåsen (på "måfå") i fjor. Jeg ble litt inspirert av posten som henviste til hvor "problematisk" fiske har vært tidligere i år til å nedlegge litt tid på gjeddefiske i vannet jeg fisket som ungdom. Etter at alle de store gjeddene ble fisket ut av NMBU i 2004-2006 har det ikke vært en hemmelighet at gjeddefisket ikke har vært inspirerende i flere år. Likevel burde det nå være vokst opp noen store rugger som svømmer rundt gitt at det har vært overvekt av byttefisk og estimert bestand av gjedder i lengde 45-64.9 cm var +1.500 stk. i 2005. Så, det nedstøvede gjeddeutstyret ble hentet frem fra skapet (, litt utstyr byttet ut) og så har det vært banking av sivkanter og utenfor lekplasser, kanter, grunnplatå samt innløp og utløpet i noen uker. Det har vært piss lunkent i vannet og ganske så treigt, og de "innlysende ungdomsplassene" har overhodet ikke innfridd (Skuggebukta har ikke innfridd og i "Gjeddebukta" syd for Berg/rett utenfor Kinn er det livløst - fullstendig livløst!). Jeg har fått noen små gjedder med flere dagers mellomrom, men det første virkelige lyspunktet kom for 2 uker siden da jeg dro en gjedde nord for rostadion/syd for Lurenga. Den var ikke allverden i lengde, men - man - for en tanks av en fisk!! Så ut som den hadde gått på steroider ift. hvor kraftig den var over ryggen og buken hang stappfull. 2. lyspunktet kom forrige tirsdag da det var lett overskyet, nordavind og regndråper i lufta. En bekjent plasserte seg i nordenden (hvor jeg tenkte det ble for grunt ift. vanntemperatur) og jeg dro på meg vadebukse og bukserte ut i en sivåpning ved søndre lekvik, nærmere bestemt fra innløpet til Syverudbekken og bort mot agilitybanen, på østsiden. Mens jeg stod i det "perfekte området" og banket i 6 timer med kun ett napp, stod Daniel i nordenden og dro - wait for it - 3 gjedder på henholdsvis 7, 8 og 10 kg!! Noe lignende har jeg ikke opplevd siden jeg var ungdom og dro 8 fine gjedder på 45 min. utenfor Sollia (dog litt mindre størrelse). 3. lyspunktet, eller katastrofen - it´s all in the eye of the beholder, kom i kveld da jeg forsøkte meg i sydenden. Allerede etter 3. kastet satte jeg meg dønn fast i "bånn". Deretter kom det 2 treige hoderykk før det raste ut sene hvorpå jeg la press på fisken uten ønsket effekt. Så stoppet det plutselig opp og stod stille i dypet. Deretter kom det nok et utras samt 2 kraftige hoderykk og det-var-det!! Og 2-3 sekunder senere kom det en gigantisk malstrøm til overflaten som "takk-for-sist"...
  17. 4 points
    Ettersom denne tråden ble plukket frem fra glemselen, må man vel rapportere. Jeg var tre dager i Vikbekkfjell ved Mår sist helg, med to barn på 8 og 13. Vi opplevde både sol og rufsevær. Det var ikke primært en fisketur, men vi lurte da opp noen mindre fisker, om lag fem stk. Alle på flue og etter modellen jeg kaster ut, jr. får stanga, vi gjør et slags felles tilslag og han sveiver inn ... Jeg får vel lære dem fluekasting etterhvert ....
  18. 4 points
    Hei, Her kommer en blodig ærlig post, med et sterkt ønske. Min far har på grunn av sykdom mistet førerkortet, og har et svært stort savn rundt det å kunne fiske, når han selv ønsker. Han elsker det, og når jeg selv har fri, er vi ofte på turer sammen. Pappa er 52 år, han er en fantastisk mann, med mye godt humør. Så, hvis du trenger en fiskevenn, rop ut! send meg gjerne en pm om det kunne vært av interesse. Han holder til i Tønsberg-området og er avhengig av å bli plukket opp før tur
  19. 4 points
    Tilfeldig innom i dag og når man passerer 6000 " lesere" , selv om mange er gjengangere, ja da får man skrive litt. "Siden din på facebook har fått mange nye likerklikk denne uken" sa facebook i dag, men det er heller ikke ofte jeg er innom den siden ( friluftsfjorden) så det er jo greit at andre er det. Gitt opp? Etter at "En helhetlig plan for Oslofjorden" ble lagt fram er det lite som kan gjøres. Man har valgt å prioritere næringsfisket. At sportsfiske som i Øresund på alle måter er det mest bærekraftige både økologisk og økonomisk gir man F.. i. Her skal det fortsatt forfordeles. Vi kunne fått til noe sammen men noen ytterst få klarer det ikke. Noen tusen sportsfiskere, njff og miljøorganisasjonene kunne fått politikerne til å høre. Nå er det dessverre yrkesfiskerne og deres organisasjoner som fortsatt skal lyttes til.
  20. 4 points
    Joda, vi kjenner alle til han der fyren som holder bier. Like vel som vi vet at hvis noen skal snakke om vakkerhet i en fiskerapport, så har det ikke vært mye fisk å få. Men man kommer ikke unna at noen ganger slår naturen til sånn at det blir revnende likegyldig om fisken biter eller ikke. Og det har vært noen slike turer i april, men frøkt ikkje; det kommer en vakker fisk til slutt. April startet med at fredningen av kveite gikk ut, og sammenligner man med fredningen av torsk i oslofjorden som alle vet om, er jeg neimen ikke sikker på at så veldig mange her i vest i det hele tatt har visst om at den var fredet. Uansett var planen å stå og dra opp en på morgenen første april, og slik gikk det ikke, jeg kom meg ikke på fisketur i det hele tatt. Og det oppsummerer egentlig hele April, alle planer ble endret Den største endringen, som var på fortærendenivå med at turen til Femunden med Broderen utgikk, var at markeringen av at det var min tur å bli bamsefar i lia utgikk. Så der gjestene fra større deler av landet skulle våknet opp på Nautnes Fiskevær til at hovedpersonen hadde stukket til sjøs, ble det istedet bare meg og Knurrladyen som våknet til å kjøre en tur ut i øygarden og fiske fra land. Enkelte vil hevde at man bør gjøre seg opp en slags status når man har såkalt stor dag, så det kan jeg gjøre; Jeg har to flotte barn, jeg har fått masse fisk og drukket masse øl, ergo har de første femti årene vært greie nok. Men nok om det. Utforskning av nye plasser er alltid spennende, og den lille landtungen vi hadde valgt å teste lå badet i vårlig solskinn, med tørre steiner i fine farger og formasjoner å klatre på. Men fisk var det ikke. Der og da gjorde det ikke så mye. Team Colibris fiskeesel var i gang, så jeg syntes jeg måtte ha en fisk å melde inn, og pælmet sluk til jeg hadde et par sei på land. (Når det gjelder selve konkurransen er det jo en klar favorisering av Østlandsfiske, noe jeg synes er helt OK for en konkurranse laget av folk på Østlandet, men de skal ha kudos for å slenge inn nok grener til at det er litt morsomt å være med her vestfra og. Jeg håper greia blir en stor suksess og inspirerer vestlandsfolk til å lage noe lignende. Jeg hadde for eksempel digget en gren hvor det var om å få samlet lavest vekt på tre kutlingarter) Men jeg må innrømme at tankene mine stort sett vandret til festen som skulle vært, og det ble egentlig ikke bedre av at havet så slik ut Vel vel. Neste dag var det møkkavær, så det var jo en trøst. Selv om jeg ikke evnet å helt verdsette det, gjør det noe godt for hodet å sitte på svaberg og myse utover sjø som klukker og risler, og det ga mersmak, så en ny tur ble planlagt for å nettopp kunne nyte at jeg faktisk bor på verdens vakreste sted (eller deromkring). Som en liten oppvarming dro jeg og en kompis som har bursdag fire dager før meg og hadde en Koronafeiring av godt over nitti tilsammen. Jeg tok selvfølgelig ikke bilde når vi satt med vin og ost (som tilfeldigvis passet usedvanlig dårlig sammen, Oster i parmesanfamilien passer ikke til Riesling, selv om begge passer fint med svaberg) og skålte for oss selv. Plassen kan til tider levere interessante fangster, men med min beste godvilje kan jeg allikavel ikke få to sypiker til å bli interessant fangst, men nok en gang, det gjorde ikke så mye der og da. Og som en oppvarming til trengte vi en tur som var tur. Det var en underlig følelse å ta på en sekk som ikke var svintung av kystmeiteremedier og fludiumer, og faktisk digg å gå i terreng. Plassen var Barmane, og joda, vi fuktet litt snøre, så noen fisk men det var gåingen som var tingen her, ettersom alle sitter på ræva for tiden og spiller dataspill. Allti lagi! I løpet av denne turen ble også min sanne identitet avslørt: Men når kroppen hadde fått seg litt trening var det på tide å pakke sekken på grensen av det en gammal kæll kan bære og sette kursen mot et av vestlandets mest magiske steder. Mange har etterhvert fått oppleve Ormhilleren, og en ting er nå at det til tider er bra med fisk der, jeg har blant annet fått både hvitting og sypiker der og til og med bergnebb, men den roen som kan senke seg over levde skuldre er, ja nettopp, magisk. På dagtid kan man bli hensatt til den lyse siden av flow, men nattestid... Og det var det som var målet her. Forøvrig er fisket der i april enten helt dødt (ikke uvanlig), noen ubetydelige fisk som biter (veldig vanlig) eller ordenlig fisk (det skjer). Og håpet var selvfølgelig at den lyse timen etter de mørke skulle gi det siste alternativet, med gjerne litt morsom bifangst i løpet av de mørke. Men det håpet svant ved første snøft. Vi ankom på en lørdags ettermiddag og forventet at det skulle være så fullt av folk at det skulle være vanskelig å være sosialt avmålt. Men neida, noen slukdengere og et telt kom ikke i veien for å lage basecamp akkurat der jeg ville ha det. Det pleier ikke å skje så mye på tidlig kveld, men ett snøre måtte selvfølgelig ligge i vannet, og Lo an Behold, en sværing rasket på Dette ble ikke den eneste fisken på turen, men det var den største. Så det er ikke på denne turen at den vakre fisken kom. Været ble bare finere og finere ettersom kvelden seg på I løpet av den tiden som hadde gått var det dukket opp flere telt med noe som hørtes ut som studenter. Men jeg hørte ingen ølbokslyd, så jeg fryktet ikke primale brøl og hvin, derimot var det en fare for kassegitar og Kumbayah, men enn så lenge var de fredelige lyder i bakgrunnen. I løpet av den selsamme tiden hadde jeg hørt en langt mer foruroligende lyd. Nisesnøfting. Flokken som holder til i området var inne i sundet, og hvis de ble værende ville det bli håpløst å fiske. Men fine er de. Så mens solnedgangen gikk sin gang, satt jeg i ro og mak og åpnet mine ølbokser (uten fare for primale brøl og hvin) og nøt hvalsafariøyeblikket. Nisene er der på bildet ett sted, like under overflaten. Og så ble det bare helt.... Hvilket resulterte i det diktet som står i begynnelsen av rapporten. Venus står for rundt halvparten av UFOmeldingene det der byrået får, og på en slik natt er det ikke vanskelig å forstå (Synes Knurrladyen var flink som klarte å få til et bilde av det, i virkeligheten tindret det veldig mye klarere) Det var rett og slett ikke vanskelig å være som en burgerbestilling, ett med alt. På et tidspunkt dukket det opp allsang fra gjengen bak, men innen den tid hadde Draconian og Saturnus inntatt ørene mine, så det gikk jeg glipp av, uffda! Morgenen rant og Nisene var fremdeles i gang med å terrorisere fiskene mine, så selv om jeg teoretisk sett fisket ble fokuset mer på å ligge henslengt i solskinnet. Noe som gjenspeilet seg i måten jeg holdt øye med stangtuppen på Et par dager senere var den faktiske datoen for bursdagen min (samme dato som Hitler og Gro Harlem Brundtland, og Cral), som ble behørig markert (nok en gang) Ekte menn synger sin egen sang! Og så var det slutt på det fine vårværet for denne gang. Overgangen kom mens vi var på utforskning av en ny plass, som forøvrig resulterte i denne arten, som ikke er svart-, sand- eller leirkutling, og med det ville vært ny registrering av art hvis jeg hadde klart å finne ut hvilken det er Men det var for surt der til å gidde å sitte og lete etter kjennetegn, og innen jeg kom hjem med den var ryggfinnen blitt opprufset, slik at artsmarkøren var ødelagt. Jeg blir nødt å dra og hente den på nytt en gang. Og så var april over. Men 1. mai var jeg og ladyen på tur igjen. Og denne gangen skulle vi ha fisk, ikke bare vakre øyeblikk. Så vi ble svært fornøyd når vi fikk begge deler. Jeg startet med slukdenging som resulterte i denne Noe jeg synes var en god start. Rundt oss ble det fryktelig folksomt og mange nasjoner representert, og mange arter på land, deriblandt ørret, horngjel og lyr rundt 5-6 kilo, og vedlemping og whatsnot, så vi vurderte å flytte oss. Heldigvis gjorde vi ikke det. Etter en stund forsvant alle de bråkete personene, og det var bare oss og et par lavmælte latviere (tror jeg)igjen. Og naturen slo til igjen med sin vakkerhet . Og vi fikk fisk. Den knurrete kommer nok til å fortelle om sine fangster etterhvert så de nevner jeg ikke. Men det ble pigghå. Jeg fikk også min dose pigghå. Og de aller fleste av dem svømmer fremdeles rundt, en av dem med godtackelet mitt. Og så kom denne Lite trenges å fortelles om hvor fornøyd jeg var da, så jeg bare lar være. Men *** altså hvor vakre og kule og fascinerende og stilige og mere med de er! Oppsummeringsvis. Mange ganger blir det så fint at det ikke gjør noe om fisken ikke biter, forutsatt at man får fisk på neste tur. Statistikken er da slik: Turer 28 1 Lusuer : 1 2 Brunsnegl : 3 3 Lyr : 4 4 Hågjel : 14 5 Sandflyndre 5 6 Hvitting : 8 7 Havmus : 1 8 Sypike 45 9 Bergnebb 15 10 Gressgylt 1 11 Hyse 2 12 Lange 3 13 Sei 6 14 Piggskate 1 15 Knurr 7 16 Blåstål/rødnebb 8 17 Torsk 12 18 Svarthå 1 19 Skrubbe 1 20 Dvergulke 1 21 Svartkutling 16 22 Uspesifiserte kutlinger 4 23 Pigghå 3 24 Småflekket rødhai 1 25 Ulke 1 Totalt 163/2020 Oppnådd mål ny art før 20 arter, check Fornøydliste 1 Første hai 2 Første Havmus 3 Piggskate 4 Torsk (4,5 fin ny plass) 5 Svartkutling (35.57) 6 Småflekket rødhai Så da gjenstår det bare å si
  21. 4 points
    Tok nu dette bildet da jeg rodde i land :-D
  22. 4 points
    Abbortur i september Målet var å komme i kontakt med stor-abboren. Tidlig september prøvde jeg meg på forskjellige vann i Enebakk på jakt etter grov abbor. etter en del turer kunne jeg notere meg en fin borre! utrolig gøy på lett utstyr:) Stanga jeg bruker er en Fox Rage terminator Jig N twitch 3-14 g Første turen etter lake Nå som vi er i slutten av oktober pleier jeg å bevege meg over på lakefiske. jeg fisker fra land, ut i relativ heftig strøm så det gjelder å ha stenger som kan denge ut et 100g lodd kroket med makrell-fillet. Det er stille fra 19:00 frem til 21, men da begynner det og skje ting! etter mye pumping og sveiving så kommer det opp en fin lake! Som jeg vil anslå til godt over kiloen. Knallstart på lakesesongen!
  23. 4 points
    Endelig er våren på vei å isen har smeltet på de fleste vannene rundt om. Jeg fisker mest Abbor og Gjedde men skal også prøve meg på SØ og HA i sommer. Har flere turer i sjøen allerede i år men ikke fått noen ting. Nok om det nå er det Abbor vi skal prate om Abboren kan være veldig bitevillig til utrolig sær. Ofte så gjelder det å få tatt de første kastene selv jo mindre du fisker alene. Om det ikke er noe napp å få så bør man gå videre jo mindre du kjenner vannet/plassen du fisker på. Abboren har ofte hot spots den står på om den ikke er ute å jager pelagisk fisk. Jeg har som regel med meg 2 stenger da slipper jeg å knyte om å skifte rigg hele tiden. Jeg bruker 7'7 fot stenger til dette fisket i 2-7g og 5-20g å 1000-2000 sneller med alt fra 0.13mm braid til 0.18mm mono. Ingenting er mer gøy enn å ta pen Abbor på lett utstyr. Ser på meg selv som en sportsfisker å setter ut det meste av fisken jeg får. Det hender fisken er dypt kroket å blør da tar jeg den som mat fisk men det er ikke ofte. Ekstra viktig å sette ut store individer siden dem ofte er hunnfisk å reproduserer til vannet. Da blir det ekstra gøy å komme tilbake neste gang å ha muligheten til å få dem igjen. Denne Abboren tok jeg på 6.8mm jigg shad imitasjon med 7g stand up hode.
  24. 4 points
  25. 4 points
    Jegs kal fortelle deg en hemmelighet, du må love å ikke fortelle det til noen: Dette er min lokale coop butikk:
  26. 4 points
    1 dag, 3 nye fiskeplasser, ukjent antall mil kjørt. 2 sjøstjerner, 1 sypike, 1 liten hågjel. En god klunk bensin. Synes kiloprisen på sypiker begynner å bli ganske drøy. Men i det minste fikk jeg ny, fancy frisyre.
  27. 4 points
    Min største fisk og min største seier Det hendte i de dager at Lady Knurr dro til strilelandet for å gjøre fisken fet, bevæpnet med makrell, reker og miniblekksprut. Både en lokal stril og to Østeuropeiske striler stod allerede og dengte med slukstang og dro opp en og annen hvitevare. Det var definitivt ikke hva jeg var ute etter, denne dagen fristet det med leppefisk, knurr og gjerne en pannekake til dessert. Jeg hentet machostengene mine og de tre strilene vek til side som Rødehavet for Moses. Garantert av respekt for min Ladytittel, ikke av angst for kastene mine (de er faktisk slett ikke verst, om jeg skal si det selv). Før snøret nådde bunnen nappet det livlig. Dette tegnet til å bli en god dag! Mnja. Hvitevare nr. 1. Gjesp. På tide å teste ut calamari non fritti. Mens jeg forbannet meg selv for ikke å ha tatt med primus (hvorfor skal bare fisken knaske på deilige tentakler?), nappet det igjen. Hm. Hvis blekkspruten er en sypikemagnet, burde jeg definitivt ha beholdt den selv. Men så raser det ut, og det noe så vanvittig og. Meter etter meter fyker bortover og jeg kaster meg over stangen og drar til. Johoo, dette må være en godsak! Neida. Noe sitter visst på, men det er så smått, så smått. Ved nærmere ettersyn oppdager jeg at jeg ufrivillig har brukt den stakkars frøkenen som levende agn. Uff, i slike øyeblikk føles fiskesporten nokså grotesk og uetisk. Det er ikke annet å gjøre enn å befri henne fra hennes lidelser umiddelbart. Ikke rart storfisken glapp når kroken allerede var opptatt. Hm. Men siden frøken Agnes allerede var så godt i gang og nå er død som en femisild, kan det vel ikke skade å bruke henne litt til ...? Snart sitter deler av hodet og overkroppen på kroken og frøkna får fin parykk. Vil noen la seg friste av den skjønne Agnes? Oh yes, baby. To minutter senere befinner frk. Agnes seg i halsen på Oh no, baby. En hvitevare på 845 g. Jeg ofrer Agnes og mikrobølgeovnen hennes til havguden og tenker at her må det et Fader vår til om det skal bli noe moro på meg. Kroker i tre ulike størrelser med tre ulike agn synker til bunns, og sannelig napper det ikke etter 2 minutter igjen. Denne gangen er det skikkelig motstand, kanskje jeg endelig har noe gøy på kroken! Jommen sa jeg strykejern, en ørliten tass på 410 g har viklet seg inn i min fromme bønn. Men i det minste hadde han mer futt enn sine større brødre. Den imponerende rakkaren får svømme videre og vokse seg bøllestor. Jeg reiste ikke langt, lengre enn langt for å høre strilegrisevitser og leke med småpiker og kjøkkenutstyr. Her må det kaffe til. Og litt mer kaffe. Trallala. Verden surrer og surrer, men det gjør ikke snellene. Endelig forsvinner solen (første og siste gang du hører det fra en bergenser) og skyggene kryper innover strileland. Håpet stiger. Og så begynner det å nappe både her og der. Opp kommer en nydelig knurr og roen senker deg i et frynsete Ladyhjerte. Endelig en targetart! Nok en vakker knurr hilser på før jeg plutselig har noe svært så livlig på kroken. Den kjemper, og jeg kjemper og forbanner skulderartroser mens jeg kniper igjen så godt jeg kan (akkurat den knipingen tror jeg bare damer som har stått en hel dag på en kai med innsyn fra alle kanter og ingen steder å gjemme seg bak en busk kan relatere til). Med beina godt plassert i kryss og lett bøy i knærne, kommer endelig noe sprellende til syne. Å nei. En nakentorsk. Er det ikke typisk? Ja, du kjenner vel følelsen. Jeg hadde sett for meg å posere omtrent slik: I stedet ender jeg opp med dette, som autofunksjonen på mobilkameraet definerer som «katt». For en ydmykelse! Jeg har stor forståelse for allergikere og deres lidelser, men dette nakendyrhysteriet går for langt. Og hva er det med denne hodeløse svømmingen? Svøm med det hue du har, sier nå jeg. Mistrøstig slenger jeg ut kroken igjen, uten å bry meg med å skifte det halvspiste agnet. Og se! For en flaks! Sannelig biter ikke en skranten Grete Roede-torsk på! Hadde jeg bare kunnet sette dem samm– Hah! Gode råd er faktisk billige: Ikea er løsningen på det meste. Litt unbrako-fiksing senere, ser puslingene endelig anstendig torskete ut. Men noe poseringsbilde ble det ikke, siden fotobutleren hadde tatt seg fri, den lømmelen. Torskelur får skinne uten Ladyglans denne gangen. Stor var gutten ikke, kun 4035 g, men det er faktisk – ikke le! – min største fisk hittil. – Var det dagens store seier? sier du. – Rekordfisk på – haha – fire kg? Pøh. Størrelsen er faktisk ikke det som teller. Unntatt i noen tilfeller, som neste fangst. Der teller den som bare pokker. Bare fordi den gjør det. Se på den fine gullknurren, da! 715 gram og nok til en gullmedalje på artsfiske.com. Akkurat i slike øyeblikk er det kjipt å stå mutters alene og ikke ha noen å sprudle i senk med gledeshyl og seiersdans. Igjen skulle jeg gjerne hatt et nydelig poseringsbilde, jeg hadde sett for meg noe klassisk strileland i to grader i februar-aktig, som dette: Selfie i mørket med duggete mobil ga dessverre et litt annerledes resultat, som skal få ligge i fred på harddisken. Det får holde at knurren knurret og Ladyen kurret og skinte gullete at selv kveldens siste hågjel fikk gullskimmer. To knurr or not to knurr, that's hardly the question. Status pr. 1. mars etter 22 turer: Årets påskekrim: Blodbad på strilelandet.
  28. 4 points
    Vær og andre sånne ting gjør at det av og til blir en stund mellom turene, men jeg fikk nå sneket meg avgårde to turer allikavel. Først ute var det et tilfelle der sola skinte inn stuevinduet, og da er det jo ikke annet å gjøre enn å komme seg avgårde, og slik ser det ut når jeg kikker etter om leppefiskene er i farta Som man kan få en vag antydning av, var det ikke så mye futt i dem. Så det ble 11 sypiker og en slik en Det er jo en leppefisk, så man kan vel si mission et eller annet Men lyset hadde sine sider Vel. Det var ganske mislykket, men absolutt ingen idiottur. Det som derimot kan klassifiseres som det var neste. Været som vi alle er så glade i, har jo gjort sitt for å fremme peiskos og tvspill, og gitt tid til å lese bøker, der f.eks denne var den beste hittil i den allerede gode serien. men uansett det var meldt en fin luke med relativt godvær på formiddagen en dag i forrige uke, og ellers fine forhold, så planen var ganske enkelt å komme seg ut tidlig og fiske et stykke ut i drittværet som skulle komme etterpå. Men som det alltid er med gode planer, er det noe som kræsjer. Så da formiddagen var gått og jeg og Lady knurr konstaterte at hvis vi dro ville vi kanskje rekke å hive ut i fint vær, på restene av floa, og med litt flaks få opp strandteltet før sluddet kom, så er det temmelig nært idiotisk, og dermed en god grunn til å gjøre det. Og joda, agn i vannet, teltet oppe og fisk på kroken, og så kom drittværet skyllende inn. Men fisken var jo fin da Den observante leser som jeg stadig henviser til, får nok med seg at det var så vått at røyken slukket under innsnelling. og for de som bryr seg om sånt veide den dette Og så sluddet det, og blåste og var generelt utrivelig (været altså, ellers var stemningen god), og vi fikk noen torsk til, Ladden dro opp en lange, og vi var skjønt enige at det ikke var nødvendig å vente til neste bittperiode. Noen vil jo selvfølgelig hevde at det ikke er idiotisk å dra avgårde når man får (bra) fisk, men jeg tenker det føyer seg mer inn i rekken av belønninger for idiotiske påfunn, Fiskekarma, om du vil, som enhver, vestlending ihvertfall, vet godt om. Vel, da ser fisketellingen slik ut, inkludert fire torsk jeg plukket opp mens jeg var innom båthavna her om dagen. Turer 11 1 Lusuer : 1 2 Brunsnegl : 1 3 Lyr : 1 4 Hågjel : 10 5 Sandflyndre 2 6 Hvitting : 1 7 Havmus : 1 8 Sypike 29 9 Bergnebb 4 10 Gressgylt 1 11 Hyse 1 12 Lange 1 13 Sei 2 14 Piggskate 1 15 Knurr 2 16 Blåstål/rødnebb 1 17 Torsk 6 Totalt 65/2020 Oppnådd mål ny art før 20 arter, check Fornøydliste 1 Første hai 2 Første Havmus 3 Piggskate 4 Torsk og da gjenstår bare å si
  29. 4 points
    Flatøy 10/02 några godkända långor största 4-5 + mystery fish + slet två fina tackel med dyra ownerkrokar.. får sluta med gripled, uff. Långan blir fisk and chips ikväll of course
  30. 4 points
    ohoj kamrater, 2 timmar på steinestø igår levererade ett konstant bett- tog en lysing runt 2 och en pb brosme runt 3,5 + svarthå & hågjel. Tror strömförhållanden var gynnsamma, landet runt 100m dypt. det får räknas som meget bra på en dylik improviserad kvällstur. Brosmen var delikat stekt samma kväll med panering & 50/50 smör & kokosolja. En av de godare fiskarna jag ätit faktiskt, tjock och fin var den, stora vita tjocka filéer. Jag tar mig ut även denna afton- vi ses där ute på steinestø
  31. 4 points
    Og så gikk det ett år .... Jul igjen og atter i Vestfold. Og i Fru Knurrs ånd, rapporteres det fra bomturer... En kjapp, iskald morgentur i Vestfolds skjærgård, har etterhvert blitt en fast romjulsforetagende for meg. Men denne gangen ga jeg det en ny vri, og tok bare med fluestang (jeg har alltid vært en skap-fluefisker). Vakker morgensol i Åsgårdstrand Ikke fullt så vakker utsikt mot øst: Håp i hengende snøre: »Isfiske» Jeg testa to nye stenger i dag. En A Jensen og en Guideline Elevate. (Sistnevnte har jeg «rulla» litt med i Akerselva). Jeg er som nevnt, bare en skap-fluefisker, men må si at foreløpig leder A Jensen 1-0. Svært viktig rekvisitt i 4 blå grader: Litt mindre viktig rekvisitt: Fisk? Nei, selvsagt ikke ....
  32. 4 points
    24. desember – Luke 10 Julaften! Dette er deres luke – men ikke i dag. I dag håper jeg dere hygger dere med folk dere er glad i. Det skal jeg. I denne luken vil jeg gjerne høre om deres beste fiskeopplevelse i året som gikk. Var det den største fisken, den tøffeste fighten, fisketuren da Norsk Tipping ringte eller kjæresten sa JA? Fant du din Moby Dick? Min største fiskeopplevelse dette året (vel, alle år, for å være ærlig, siden jeg er relativt ny i gamet) var merkelig nok ikke en fisk jeg dro selv. Det var ikke den første makrellen som nappet da jeg plutselig oppdaget at det var gøy å stå og slenge sluk. Ikke den kule svartkutlingen jeg fikk da det gikk opp for meg at mikrofiske er løsningen på kjedelige dager på stranden. Ikke den vanvittig stilige horngjelen, som jeg trodde var en sverdfisk. Ikke min første havmus, selv om jeg ble ganske betatt. Ikke min første kveite, heller ikke mitt første møte med en levende blekksprut. Ikke engang min første knurr. Men en knurr var det selvsagt, den aller første jeg så i mitt liv. Det var Ølgylt som dro den opp. Han poserte villig et par ganger med fangsten før han overlot den til mine grådige fingre og fisket videre som om ingenting hadde hendt. Og der stod jeg som fjetret og betraktet dette fantastisk vakre vesenet. Jeg skal ikke påstå at jeg behandlet den altfor pent, den fikk en kniv gjennom skallen og ble deretter skamløst utnyttet som fotoobjekt. Hva var det så med denne knurren og hvorfor var dette øyeblikket så spesielt? Dette var øyeblikket jeg forstod at fisking ikke bare er matauk, konkurranse, friluftsliv, spenning og alt dette andre fine vi elsker med sporten. Det er også alt jeg har elsket hele livet. Det var i dette øyeblikket jeg ble hektet. Fisking er fantasi og eventyr. For hvis denne skapningen finnes i sjøen, hva annet finnes der nede? Og hvordan kan en tro at det ikke eksisterer drager når det finnes knurr? Fisking er musikk. Det er lyden av bølger som dunker mot svabergene, av sneller som surrer, av måker som skriker. Lyden av svissssssssssssj-plopp, som forstyrrer rytmen og i blant får musikken i hodet til å skvette og skifte spor. Fisking er kunst, en evig skiftende serie av bilder og formasjoner som får mobilkameraet til å gå varmt (og mobilen til å lukte makrell). Fisking er litteratur. Små fragmenter av fortellinger som kommer til meg når jeg får kontakt med et ukjent vesen i dypet. Snutter som kanskje blir en historie en gang. Nye ord jeg smaker på. Men best av alt: alle de hemmelige historiene som utspiller seg under overflaten og som jeg aldri får høre. Men det gjør meg glad å vite at de finnes. Fisking er reising og utforsking av nye steder. Et eventyr i seg selv! Fisking er alenetid samtidig som det er forbausende sosialt. Jeg har sett nye sider av mennesker jeg allerede kjenner og pratet med folk jeg ellers aldri ville støtt på. Å fiske er visst som å ha hund eller støte på nordmenn i utlandet. Plutselig er det helt kosher å hilse og slå av en prat. Men så kan man trekke inn i stillheten når man ønsker det. Fisking er mat og nye smaker. Både fremmede arter og de trauste, kjente slagene pirrer den kulinariske kreativiteten. Å fiske er å tenke. Å drømme. Å puste. Å lande. Hva var årets fiskeopplevelse for deg? Jeg lovet å vise dere resultatet av fisketurpepperkakehusbyggingen. Er det ikke praktfullt? Da gjenstår bare å ønske dere en riktig fishy jul. Håper dere har vett nok i skallen til å spise ordentlig julemat. Altså pinnekjøtt.
  33. 4 points
    22. desember – Luke 8 I dag aner jeg ikke hva jeg skal skrive. Er det ikke typisk at alt stopper opp rett før målstreken? Den evige frykten for å feile. Men her er det jo ikke noe jeg kan feile i, så hva er da vitsen? Det er nydelig solskinn ute og jeg har mest lyst til å gå ut i naturen, tenne bål og bare nyte stillheten og alt det vakre rundt meg. Kanskje fotografere litt. Men praktiske og sosiale plikter kaller, så det får bli etter jul. Hm. Kanskje det er svaret på mitt lille skriveproblem? Hva drømmer jeg om å oppnå fremover? Hvilke fishy mål har jeg for neste år? Jeg er – som alltid – grådig, så jeg lager meg et ønske for hver av årets måneder (selv om den siste månedens fiske viser at en får ta det en får – når en får det.) 12 mål for 2020 – i tilfeldig rekkefølge: 1. Fløyfisk, aller helst en finfin hann med vakre farger. Den eneste fløyfisken jeg har fått, kom ut av kjeften på en hågjel. Den var ikke akkurat finfin. 2. Ulke. Vanlig, dverg, glatt, pigg og whatnot. Itteno’ knussel, je tar alt! 3. Kveite på over 6 kg. Hva kan jeg si? Nam. 4. Lære meg (og våge!) å kjøre båt uten andre båtkyndige ombord. 5. Rødknurr. Selvfølgelig. 6. Teste isfiske. Drømte om å dra til NM i sjøisfiske i februar (kanskje en smule optimistisk å debutere der, men skitt au, moro er moro!) Men det var de grunkene, da. Sukk. 7. Åttearmet blekksprut. Denne gangen havner den på bordet! 8. Våge å dra på fisketur i et døgn eller to helt alene og overnatte i telt (Er litt mørkredd, serru. Skylder på livlig fantasi. Men derfor bør jeg jo gjøre det.) 9. Få en stor, vakker dåreblikkhavmus før januar er omme. 10. Bli flinkere til å kaste langt. Det kommer seg, men er ikke helt der jeg ønsker å være. 11. Lære meg trylleformelen som får garn til å snøre seg rundt halsen til garnjævler som setter ut rett foran der man står og fisker, eller sperrer av hele fjorden. 12. Ha minst 50 ulike arter registrert på artsfiske.com. Og helst noen flere medaljer. Fordi mitt Ladybryst kler dem. Hm, når man først har startet, er det vanskelig å begrense seg til bare 12. Men skal spare dere for resten av mine lyster, unntatt dette: Once in a life time-drøm: Å dykke på et eksotisk sted og se vakre sjøskapninger i levende live. Dragefisk, blå drage, sjødrage (aner vi et tema her …?) Hva er dine mål for neste år?
  34. 4 points
    20. desember – Luke 6 Ok, opp i sadelen igjen. Den som gir seg er en fis. Og slikt driver selvsagt ikke en Lady med. I dag safer jeg, det ble Ormhilleren på stigende vann og med en kompis som moralsk støtte. Status etter 4,5 timer: - Himmelens engler er tissetrengte - Nok en garnjævel på ferde (jepp, her får vi det både ovenfra og nedenfra. Rene Good Omens). For vel en time siden dro han et garn tvers over fjorden like sør for oss. Gaah! Sniken merket ikke engang garnet skikkelig, kun med to bittesmå svarte bøyer. Er det lov? - Kamerat: 1 hyse, 1 hvitting, 1 knurr, 1 krabbe - Lady Knurr: 1 niks, 1 nada, 1 null , 1 zero Begge fisker med glidende, vi bruker samme kroker og agn, og vi veksler på hvor vi står. Er jeg jinxet? Følg med i neste episode av brødrene Dahl og spekt- sorry, jeg mener: følg med i kveld! *** Noen timer senere: Spektralsteiner funnet og plassert i tidsmaskinen, som fraktet Ladyen trygt hjem nesten 10 sekunder før antatt ankomsttid. – Blir dette en solskinnsrapport? Vil det vise seg at Lady Knurr er en solstråle under all knurringen? Kan det tenkes at– Kan noen være så snill å skru av den irriterende stemmen?!? Tja. Hva skal man si? Himmelens sluser lukket seg i perioder, og selv om herrens/fruens ansikt ikke lyste over meg og definitivt ikke var meg nådig, ble det en veldig fin tur. Det er noe med bølger som slår mot svaberg og gjør mørke tanker til hvitt skum. Og til slutt fikk jeg endelig noe på land, etter at jeg sendte ut et Fader vår med krok 1/0 + pennel med krok 2/0 og 2/0, og spicet med både Yum og ekte ladyblod. Blodet ser rødt ut, men det er bare synsbedrag. Egentlig er det blått. Obviously. Hallelujah and praiiiiiiiiiiiise the Lord! (Man har da gått på katolsk pikeskole. Dvs. det var ikke pikeskole, det hørtes bare så ladylike ut. Men nonniker var det!) Så hva fikk jeg? Sukk, stønn, akk og ve. Meeeen, siden kompisen liker krabbe og er kjekk og grei, gjorde vi en byttehandel. Nå står kannibalmiddagen i ovnen og dufter vidunderlig. Lady Knurr gleder seg!
  35. 4 points
    17. desember – Luke 3 Brev til fisken – noen ord om oppdragelse Kjære fisken Oppdragelse er et følsomt tema og jeg ville ikke drømme om å blande meg inn i god fiskeoppdragelse. Dette er bare noen generelle, velmenende råd fra en som vil deg vel. Det har seg nemlig slik at julenissen følger godt med og svartelister alle som ikke oppfører seg, så hvis det skal bli noe på deg i julen, er det viktig at du lytter. Spør deg selv hvorfor Du svømmer rundt fordi din mor har sagt at svømming er sunt. Din mor har selvsagt rett, det er et fornuftig råd hun kommer med. Men har hun fortalt deg hvorfor svømming er sunt? Nei? Svømming er sunt fordi man får oppleve eventyr. Eventyr er morsomt og spennende, og utvider horisonten din. (Noen ganger kan du oppleve at de utvider f.eks. øyne og svømmeblære også, garantert en ekstra spennende følelse!) De altruistiske menneskene Vi mennesker har det vi kaller yrker, arbeid vi utfører til glede for fellesskapet. Noen av oss har som yrke å være eventyrguide for fisk som deg. Det betyr at vi er her for å sørge for de aller beste eventyrene for akkurat deg. Det er faktisk mange som gjør dette helt frivillig også, er ikke det fantastisk? Du aner ikke hvor mye moro vi mennesker finner på! Vi driver med noe som heter grilling, for ikke snakke om steking, fritering, posjering, trekking, syrekoking og mye annet. Vil du virkelig gå glipp av all den moroa? En smørblid kunde De “skumle” krokene Vel, listen stanser ikke der. Det er ikke grenser for hva du kan få oppleve hvis du bare biter på kroken. Kroken, ja. Fiskemamma og fiskepappa har sikkert advart deg mot “de skumle krokene.” Dette er et gammelt triks menneskeforeldre også bruker, de skremmer ungene med vetter og troll, syndens fordervelse, firkantete øyne og alt mulig rart. Fiskemamma og fiskepappa er bare redde for at du skal stikke av og flytte hjemmefra. Det er godt ment, ikke vær sint på dem, men ikke la deg lure heller. Du fortjener frihet, du fortjener å oppleve eventyr. Eksklusive turer inkludert diett Ta for eksempel mitt eget firma, Lady Knurrs Opplevelsessenter for Eventyrlysten Fisk. Her tilbyr jeg underholdning av ypperste klasse – med matservering. Jepp, turen inkluderer alltid en god makrellbit, gjerne krydret med yummy Yum, eller en rekebit rett fra de eksklusive leverandørene Rema og Kiwi. Alskens godt fra havet – fra meg til deg! På veien opp må du gjerne benytte sjansen til litt hardtrening, det er godt for musklene dine. Så lat gjerne som om du ikke har lyst til å være med opp, det er helt ok for meg. Når du har kommet opp, får du se den nydelige himmelhvelvingen. Er ikke det et vakkert ord? Nesten som verdensaltet. Her hos Lady Knurrs Opplevelsessenter for Eventyrlysten Fisk er himmelen nesten alltid grå og pyntet med noe vi kaller skyer. Ofte slipper de løs en slags konfetti vi kaller regn, bare til ære for deg! Jeg skal ikke fortelle om alle herlighetene du vil få oppleve på tur med meg, men la meg gi noen hint om god oppførsel. Dette bør du gjøre: 1. Når jeg tilbyr deg mat, ta imot. Det er uhøflig å avslå. 2. Når du først har tatt imot, bør du bli med på turen. Det er uhøflig å spise for så å avslå resten av pakken. 3. Har du først bitt på kroken (husk, den er ikke farlig!), er det uhøflig – for ikke å snakke om feigt – å hoppe av i siste liten. Vil du virkelig være en ynkelig, utakknemlig, feig liten fis? Nei. 4. Unn dine fiskevenner en opplevelse også! Det er nok til alle, både store og små, så fortell dem om Lady Knurrs Opplevelsessenter for Eventyrlysten Fisk. Dere må gjerne gå til konkurrentene mine også, bare dere ikke ignorerer meg. Ignorering en typisk ting Julenissen straffer. For å oppsummere: Svøm rundt på jakt etter reisearrangører, bit på, hekt deg fast og bli med på ferden. Du kommer ikke til å angre! Lyriske Lars på eventyr
  36. 4 points
    Når man skal i familiebesøk på andre siden av byen og tilfeldigvis må kjøre forbi Bontelabo på vei hjem (det ville jo være idiotisk å ta Fløyfjellstunnelen, ikke sant?), bør man stille beredt og pakke et par småting – just in case. To par ullsokker, fotvarmere, et par–tre bukser, 4–5 ullgensere, parkas, vinterstøvler, hals, lue, hansker (Ladyer er litt frosne av seg, det har med det blå blodet å gjøre), slukstang og karpestang, en slukboks, agn, en stor pose med diverse pulley, tackel, paternoster osv., bøtte, tang, kniv – vel dere skjønner tegningen. Litt småtterier som er greit å ha i bilen. Ulempen med å ha litt småtterier i bilen, er at familiebesøk kan virke uutholdelig lange. Og da snakker jeg ikke om den type lange som interesserer oss. Men da vi alle var sånn passe kvalme og det strengt tatt ikke var noe mer å spise, lot jeg meg inspirere av den nylig inntatte lagkaken og gikk løs på kleshaugen. Mitt moderlige opphav var dessverre lite begeistret for planen min. Stå alene og fiske midt på natten, er du rusk, jente? Jeg forsikret henne om at hverken en kniv eller andre lange gjenstander ville kunne trenge gjennom Michelin-kostymet mitt uten betydelig anstrengelse, og lovet henne å komme helskinnet hjem. Så hvis du støter på meg en vakker dag (eller rettere sagt regntung kveld), vær snill ikke å myrde meg. Jeg lovet mamma at du skal la være og hun dreper meg garantert hvis jeg bryter det løftet. Men hvis du ønsker å bidra til mitt langsomme selvmordsprosjekt ved å tilby meg sjokolade, er det helt i orden. Mer enn i orden, faktisk. Så hvis du ser en høy, blond, veldreid ung kvinne på bryggekanten, ikke gi henne sjokolade. Det er ikke meg. Langt om lenge (lengre enn denne lange innledningen, tro det eller ei) stod jeg altså på Bontelabo i lyset fra et stort skip og med vakre Sandviken foran meg. Klar for å ta imot det gudene måtte skjenke meg. Aaaaah. Roen senker seg så deilig at jeg flyter rett over i presens. Jeg er utålmodig etter å få kastet ut snøret, men vet av erfaring at man ikke skal skynde på klønefingre, så jeg rigger meg til i bedagelig tempo og klarer å surre den blaute, resirkulerte makrellen på kroken uten å skvise den helt i stykker. Rundt kl. 23 er jeg endelig klar for action. Action my ass. Det er stillere enn *fyll inn adekvat metafor*. Tålmodighet er ikke min sterkeste dyd (ei heller metaforer), jeg er definitivt ikke typen som slenger ut, setter meg ned og slapper av med kaffe, røyk og dype (eventuelt pelagiske) tanker. Stolen er mest til pynt. Så jeg styrer på, kjenner på stangen og strammer snøret, gjør klar agn osv., uten at det skjer noe som helst. Det ene er muligens et resultat av det andre, hva vet jeg. Uansett, klokken halv ett bestemmer jeg meg for å bedrive litt mikrofiske for å sjekke om det finnes noe levende igjen på planeten. Det er jo ikke utenkelig at apokalypsen skjedde mens jeg dro på meg alle lagene med ull. Endelig – etter 20 minutter med lirking og lokking kjenner jeg et livlig napp. Det er rett og slett trivelig å føle et levende vesen på enden av snøret, selv om det viser seg bare å være en sypike. Kveldens første er aldri ille, de er tross alt vakre sin Apple rosagullfargede skrud. Ikke før jentungen har sluppet løs, ser jeg at det napper i meitestangen. Yay! Jeg iler til, løfter stangen forsiktig opp og kjenner etter. Definitivt noe der! Jeg venter bittelitt før jeg satser på at sirkelkroken har gjort jobben sin, og sveiver i vei. Hva det nå er veier litt, men beveger seg ikke. Kan det være en kjedelig krabbe? "Men kånemor ba meg kjøpe nytt lysrør til badet, ikke ta det fra meg, din kjeltring!" Jupp. Uti med seg! Vente vente vente. Nappe tullenappe ingentingnappe. Det står en taxi et stykke bak meg, med lysene på. Hva kan være mer frydefullt enn å stå som en føkkings Michelinkjerring i flombelysning og bli beglodd av en taxisjåfør mens absolutt ingenting vil sitte på og kastene blir pinligere og pinligere? En god del faktisk. Jeg begynner å bli seriøst irritert og vurderer å pakke sammen. Men hva kjenner jeg når jeg løfter stangen? Liv! Røre! (Nei, ikke vaffelrøre.) Men plutselig virker verden mørk. Det gir ingen mening i et så lyst øyeblikk, men så går det opp for meg at stalkeren med flombelysningen har forsvunnet. Dobbel lykke! Jeg sveiver i vei. Ingen stor kar, en relativt føyelig liten sak, faktisk. Kan det være knurr, siden den snek seg så ubemerket på kroken? Jadda, opp kommer denne vakre engelen. Den blir belønnet med et kyss (et intimt øyeblikk jeg ikke ønsker å dele) før jeg sender den ned for å fortelle havmusene om all moroa på land. Tiden går, gjenstridige består og taxien kommer tilbake med flombelysningen. Mens jeg står og filosoferer over hva et gripesøkke kunne gjøre med Toyotalakk, hører jeg den liflige lyden av et panser som, – nei, hva ***** er det jeg sier, jeg mener lyden av et skikkelig run. Hoho, her skjer det ting, gitt! Vente eller dra? Dra eller vente? Det evige spørsmålet. Kompromisset blir å vente i 10 sekunder og så løfte stangen bestemt og presist som bare en Lady kan. Fyttibutlerensrumpe, det er tungt! Nå tilhører jo jeg det svake kjønn (eller the fairy sex, som det heter over there. Selv om jeg ikke begriper hvorfor feer skulle være synonym for kvinner. Er alle feer bittesmå, fluffy lesber liksom? Hvordan formerer de seg da? Må det ikke noe storfe til?), og akkurat denne kvelden er Ladyen relativt nyoperert og skal ikke løfte mer enn maks 5 kg. Men som min fjortisdatter ville sagt: kem bryr seg? Jeg pumper og sveiver og drar og tenker at dette kommer jeg aldri til å klare å få opp, men ikke ***** om jeg skal gi meg. Hva pokker skal jeg gjøre? Lo and behold, ut av taxien kommer en ung mann stormende. Det er nesten så jeg kan skimte en hvit hest mellom knærne hans. Jeg nikker mot min nye, lille håv, som virket mye større hjemme, og min lånehåv, som definitivt virket større hjemme. Han griper den største resolutt og legger seg på kne ved kanten og kikker ned. Noe langt og lysebrunt kommer til syne. Min aller første lange (kunne taxifyren fortelle meg, jeg hadde aldri sett en før og hadde et blånnt øyeblikk). Ikke kjempediger, men definitivt ikke patetisk heller. Jeg holder linen stram mens han prøver å nå den med håven. Men vi er fremdeles et par timer unna flo, det er for langt ned. Langen freser og brøler (jada, jeg vet at den ikke kan det, men det virket sånn). HVORFOR eier jeg ikke en stor håv?!? Taxifyren lener seg faretruende over kanten og når ned, men ikke ***** om beistet får plass. Til slutt drar den seg fri og forsvinner i mørket. Akk mitt hjerte, brist ei! Jeg er gjennomsvett og verker intenst i operasjonssåret. Var det verd det? Haha, som om du ville spurt om det. Min aller første lange – nesten! (Nei, jeg hadde ikke en ledig arm til å ta bildebevis, takk som spør. Du kan få et halvt båtbilde i stedet.) Den unge taxifyren, som jeg tipper har familie fra Midtøsten, kikker interessert på utstyret mitt. Hva er dette for slags fiske? Jeg tegner og forteller og vi blir riktig vel forlikt. Vi presenterer oss, men av en eller annen grunn vil hodet mitt at han skal hete Nadir, selv om det er en indisk perlefisker i en Bizet-opera, så det kan umulig stemme. Min nye venn er genuint interessert i fiske og skulle nok gjerne tatt seg noen kast, men jobben kaller. Jeg blir nesten trist når han går, og vurderer å pakke sammen. Men det er nå litt kjipt å dra hjem uten en eneste lånehai, så jeg slenger uti igjen. Det tar ikke lang tid før jeg blir belønnet for strevet (aka makrellstanken på fingrene). Det raser ut, og det noe så vanvittig og. Denne gangen driter jeg i å vurdere hva som er lurt, jeg stormer bort til stangen og drar til. Definitivt noe substansielt der, ja! Og ikke vil det opp uten protester heller. Hehey! Operasjonssåret skriker, jeg traller, og snellen surrer lystig. Kan det være samme langen som vil lufte seg igjen? Mnjaa, det kjennes ikke SÅ tungt ut. Men definitivt ikke en jævla krabbe heller. Nope, det er ikke en jævla krabbe, det er en jævla krabbe OG en sjøstjerne. Hva pokker …? Man var muligens en smule agitert da man tok dette bildet. De krabbene jeg har stiftet bekjentskap med, har nappet og rykket i snøret, ikke hoppet en meter bortover. Det må være sjøstjernen. Jeg har rett og slett støtt på Svampebobkompisen Patrick, akkurat i øyeblikket han får vite at de har badeshorts med rosa blekkspruter (ikke be meg utdype begeistringen hans her) på tilbud på H&M. Arrrgh, SKUFFET! Nå er jo jeg en vaskekte Lady (har dere sett hvordan de ikke-vaskeekte ser ut i bergensværet? Huff og huff), så mine ord er like milde og velduftende som min morgenånde. – Skjønne småtroll, nå spilte dere meg virkelig et artig puss, kurret jeg. Omtrent slik. Og med det var fisketuren over. Nadir traff jeg igjen uken etter på samme sted, han var innom for å se om det var noe action. Jeg var smart nok til å spørre hva han egentlig het. Og dessverre heter han fremdeles Nadir i hodet mitt. Beklager, Nadir. Uansett, enden på visen og fisen er at jeg fremdeles er i live og ny stor håv ble skaffet fra Campelen neste dag. Hvilke eventyr den har vært med på, får du kanskje høre om en annen dag – hvis været fortsetter å være like bedritent. Selv gode vibber fra oven sørget ikke for ny art på listen denne natten. Edit: For øvrig vil jeg gjøre det klinkende klart at det ikke er jeg som har sensurert ordet *****, det er åpenbart et filter på fiskersiden. Og jeg protesterer mot at et ord på fire bokstaver får fem stjerner. Så det så.
  37. 4 points
    Muligens OT, men for å holde liv i tråden, så var det nettopp dette forumet som virkelig satte fyr på min interesse for artsfiske. Det var gode tips og guider. Samtidig var andres rapporter også en god inspirasjon. Det var mye søk av alt mulig. Og jeg må si for min del at om jeg skulle være så syndig å spørre om noe som kan søkes frem, og svaret blir "søk det", så vil jeg oppfatte det som både arrogant og kanskje med en litt nedlatende tone fra de mer erfarne og helle mot grupper på FB som ikke svarer slik... Et forum næres av nettopp nye innlegg, alle har vært ferskinger og selv "overflødige" svar vil gi innlegg og holde i gang nye interesser. For å avslutte, den dag i dag, så finner jeg stadig mye nytt her inne ved å søke og jeg håper plutselig flere får en åpenbaring og tar i bruk forumet igjen
  38. 4 points
    Undertiden kikker man opp "Hva er det som skjer?" Fiskebilder ligger på nettet Men jeg er jo ikke der Jeg bor på det vakreste sted på jord La meg komme meg ut en stund Kjøre langt inn i en fjord og slenge agnet ned på bunn Artene som finnes her er så mange man kan jo gå helt i surr Hvorfor ikke bare starte med å få en vakker knurr Småtyver gjerne agnet fakker uten at snella får hylt og kulest av dem er en rakker som lyder navnet brungylt Så da er det bare sånn da når man endelig tar til vettet Det er bedre med en fisk i hånda enn ti på nettet
  39. 4 points
  40. 4 points
    Jeg og to kamerater var en tur i Nordra Straumsundet ute i Øygarden. Vi tok med telt og ble over natta. Den første dagen fikk vi mye fisk i form av makrell, lyr og pale men ikke noe stort og som alltid når vi er ute er det største fisk som gjelder. Taperne skylder vinneren noen kroner, eller spanter en øl på den lokale puben (Fint å våkne opp til dette) Det var ikke før dagen derpå og klokka var 13.15 at det smalt på noe stort med et bra utras, og vi forstod at det kom til å bli en bra kamp for å få dette opp på land. Det satte seg fast en rekke ganger på vei opp, det kunne ihvertfall kjennes sånn ut, og til å begynne med så trodde jeg det var en kveite vi hadde med å gjøre. Brukte fast 70 gram Lawson Atlantic Salmon stang med hjemmelaget to-kroks paternoster agnet med makrell, og den stanga tåler veldig mye belastning Etter et kvarters tid fikk vi se kjempetorsken og jeg spurte han ene kameraten min om han kunne gå ned å lande den for meg men da fikk jeg til svar at det turte han ikke Så jeg fortet meg ned til vannskorpa, fikk hånda under gjellelokket på den og fikk løfta den opp på et mer trygt platå. Da jeg veide den så stoppet vekta på 12,6 kilo og dette er ny PB for min del fra land. Usikker på om dette er vanlige fangster der ute, kanskje noen som vet noe? En morsom opplevelse uansett, fisken ble renset og tatt med hjem i fryseren. Det som er sprøtt er at det sikkert svømmer dobbelt så store torsker der nede, og Øygarden er en av mine favorittplasser å fiske på når jeg drar ut. Bare synd dette ikke skjedde dagen før da veddemålet gjaldt, kompisen fikk en makrell på 780 gram som det største da, men da gikk det mest i kastesluk og ikke agn som denne torsken tok på
  41. 3 points
    Jeg kan med glede melde om en vellykket telttur på 4(!) netter med junior! Nå ble det slik at værvinneren de siste dagene har vært Nord-Norge og turen gikk derfor til Senja - strålende vær og 20-25 grader hver dag! Jeg har vært der et par ganger og visste sånn høvelig hvor jeg skulle vende nesen. Jeg fikk ønsket mitt oppfylt og fant gode teltplasser med gode fiskemuligheter og fine områder for guttungen til å utfolde seg. På dagtid kunne vi utforske området vi var på, sjekke ut strender og åpne gårder, mens på kveldstid når han sov, akkurat som det skulle vært hjemme, så kunne jeg prøve fiskelykken! Det ble en del brunørreter, en sjøørret på 1.40 kg, mens laksen uteble, selv om den hoppet rundt flua og sluken min hele tiden - irriterende. Dette gjentar seg til neste sommer - telttur med små barn er ingen hindring så lenge man planlegger å bruke tid på det de vil gjøre også!
  42. 3 points
    Huff og huff, denne Lady Knurr er da et flyktig vesen, som hertugen av Mantova påstår at alle kvinner er i operaen Rigoletto: "La donna è mobile". Nåja. Kanskje man bare er lat. Det ble så enkelt å laste opp noen bilder på Instagram, skrive noen få ord, og få masse umiddelbar respons. Instant gratification is my middle name. Men en gang i blant tenker jeg at langsiktig gratification ikke er til å kimse av heller, og jeg vet jeg vil sette pris på å lese om mine egne mer eller mindre eventyrlige fisketurer en gang i fremtiden. Så jeg skal prøve å fiske frem litt skrivelyst igjen. Men ikke i dag. Nå får det holde med en liten statistikkoppdatering, så er jeg i gang og terskelen blir lavere. Turer har det blitt mange av, opplevelser like så, og en gang i mellom har jeg da fått et napp eller to og. Hadde jeg ikke bevisst ristet av meg en haug med sypiker og svartkutlinger, hadde vel tallet vært høyere, men ikke tilfredsstillelsen, så da kan det være det samme. Fornøydliste for 2020: 1. Knurr på 715 g som stod til gull 2. Årets første havmus (måtte det komme flere!) 3. Få oppleve å være jordmor for 4 nydelige pigghåbabyer. It's a long story, yet to be told 4. Spisskate fra land nær Bergen - hvor kult er ikke det?!? 5. Piggskate – har blitt svak for skater og vurderer å utvide tittelrepertoaret til Sypikedronning, Knurrlady og Skateprinsesse Irritasjonsliste for 2020: 1. Hele verden drukner i ulker og bergulker, jeg får ingen. 2. Hvor har fløyfiskene fløyet hen? 3. Lyr og sypiker Så dukker det vel opp en rapport etter hvert. helt plutselig.
  43. 3 points
    Jeg anser meg velkommen tilbake til fiskeplassen om ingen kan høre at jeg er der og ingen kan se at jeg har vært der. Jeg synes dette er en fin tanke.
  44. 3 points
    Vi tok en retur til Langesund i godværet. Det angrer vi ikke på. https://teamcolibri.blogspot.com/2020/04/blalange-i-langesund.html#more Hilsen Atle
  45. 3 points
    Då var det dags att upprätta en liten fiskelog för mig här på detta mycket informativa forum. Jag tackar för all info rörande platser runt bergen jag generöst fått tilldelat av diverse lokala legender på och utanför forumet under de 5 år jag fiskat i regionen av och till. Jag skulle vilja säga att jag har 100 + surf fiskepass i osterfjorden & öygarden sotra, och om någon har lust på tips & platser så delar jag med mig av allt. Djupt kustmete i fjordar är ett fiske nästan unikt för norge, och ger stora utfodringar för utövaren men ändock mycket intressanta belöningar. Den här hösten har ett mig ett fint utval av spännande fångster från land (fiskar bara från land, mer sport så) f.eks Lange på 16, lysing på 8,2, kveite runt 8, torsk på 5kg, flera pigghå runt 5 och en massa massa annat. Det ligger dock mycket tid och engagemang bakom dessa fiskar är värt att notera. Skall försöka smälla av min första rapport från en liten tur till steinestö (ingen favorit men kan by på suprises) 10 m/s sydvind & regn idag den 15 Jan 2020. Och sedan fortsätta rapportera allt fiske som sker under våren. Jag fiskar generellt 1-3 ggr per vecka. Over & out // Bauduin
  46. 3 points
    Hei Jeg bestiller alt av mitt utstyr og klær fra skittfiske.no Jeg er veldig fornøyd med tilbud, pris og leveringstid. De tilbyr også levering rett på døra mot et mindre gebyr.
  47. 3 points
    Siden båten er på land gav julens fiskeabstinens utslag i litt kreativt takkel tukkel. har en stund lekt litt med krympehylser på tykk mono og fått litt sansen for dette fremfor knuter. Med gode hylser og rett krymp er teorien at dette er solide saker. Kombinasjonen av et ønske om forbedringer blandet med litt latskap og skepsis mot knuter gjør hodet kreativt mens hendene jobber med sene, hylser og tang. har brukt Lopez PN litt og vært fornøyd. Stålbommer er også fint, men tar mye plass i takkelmapper og er litt raklete greier. tankene går fort mot å utnytte stivheten i 1,5mm mono til bom på PN og slep. Kom derfor på denne måten å lage takkelstamme hvor stamme og bom er kun 1 bit mono med litt hylser, svivler og juggel etter ønske, med bonus på økt bruddstyrke sammenliknet med knytte stammer og kortere produksjonstid. første bilde viser prinsippet med krympeløkkepaternoster med bom til slepet. Øvrige opphengere lages på samme måte. Den oppmerksomme leser ser at hylsene her er korte, dette er svinbillige kinahylser fra ebay som er best egnet til stoppere, feste søkke og binde sammen monoløkken til en bom. Selv med disse dritthylsene sklir ikke løkkene om jeg henger i takkelstamme å spreller med mine 100kg. Til fiske bruker jeg selvsagt tykkveggede hylser med 3x lengde på alle steder langs selve stammen. skulle en hylse skli mister man ikke fisken siden alt er i en bit mono og neste hylse vil gi dobbel motstand. Noen vil sikkert være skeptiske til at grunnlaget for bommen er å tre senen to ganger gjennom hylsen samme vei og dermed ved belastning gjøre at monoen rir hardt på kanten av hylsens overkant. Selv etter en runde med mine kilo dinglende i enden blir det ikke merke i sena, kun en svak bøy som ikke er verre enn man får til med å klemme en løkke flat med fingra. Sena blir sikkert svekket, men ikke like mye som i en knute som knekker sena med mye mindre radius og høyere spenningskonsentrasjon. En variant er å bruke løsningen til en dobbel sprederbom til feks flyndrefiske. Denne løsningen får ingen knekk ved belastning. Kan også brukes med kastestang om fortommen ikke er lenger enn bommen. Setter man flyteperle på ene fortommen har man en krok på bunnen og en over. nok en variant er å lage en enkel bom til bruk med jiggkropp på lang fortom ala bo hall’s surprise takkel. håper flere har nytte av denne løsningen og at jeg ikke har sett meg blind på egne ideer.
  48. 3 points
    Första stangen var idag lagt till vila runt 13:00 på ca 70-80 meters djup utanför kaien. Steinestö är en märklig plats som ofta är helt stilla men vissa dagar vart mycket hög aktivitet och bra fisk. Upplever att de bästa dagarna där för djupt fiske har varit midvinter med nära 10- och högtryck.. Jag stack hem 16:00 pga annanlkade nattjobb- Ett ganska miserabelt pass i krävande väder idag, allt i allt med två fiskar på hela dagen, båda kom närmare land runt 40 meters djup, lyr runt 2kg och en cykelpump runt 1. Orkade inte ens fotografera småttingarna. De kom på blåskjell/sill kombo agn. Surfstangen på dypt vatten vart plågad av småhai mest sannsyligvis hågjel, en del tik-tik-tik runs men inget som fäster typiskt hågjel. Blir spännande att se om jag klarar att lasta upp bilder här nu.. over and out
  49. 3 points
    Hei Rune Jeg jobber selv i oppdrettsnæringen og er ivrig sportsfisker. Jeg synes det er trist å se hva du skriver her. For det første så tror jeg ikke det vil komme noe oppdrettsanlegg ved Rogla. Dette har jo kommunestyret bestemt, og det synes jeg er fornuftig, tatt i betraktning at det ville legge beslag på litt areal i et flott rekreasjonsområde. Strendene hadde fortsatt vært kritthvite, om det likevel hadde blitt etablert et anlegg ved Rogla, men det hadde jo innskrenket ferdselen til båtfolket og lagt beslag på et område tilsvarende feks 600x 300 m, avhengig av anleggskonfigurasjonen, i havet. Tydeligvis tror du at et oppdrettsanlegg ødelegger havområdet rundt. Dette er regelrett feil. VI som jobber i næringa ser hver dag at det yrer av liv rundt anleggene våre. Seistimer, makrell, torsk, kveite, steinbit osv er dagligdags. Fortøyninger og nøter lager nye habitater og oppvekstområder for dyreplankton, krepsdyr, fiskelarver og større fisk som igjen beiter på disse. Hvorfor vil fisken være der hvis den ikke trives der? Du sier også at du ikke kan være trygg på fisken du fisker i nærheten av et anlegg og nevner pellets og sykdommer. For det første er fôr den største utgiften når man produserer laks. Å hive den på havet, slik som du tror vi gjør, ville vært økonomisk galimatias. Vi har full kontroll på fôret og vi har gode tall på utfôring som viser at vi får 1 kg på slaktevekta når vi fôrer 1 kg. Hvis det skulle skje uhell i fòringa som gjør at villfisk spiser fôr, så er det negativt for oss og positivt for villfisken. Laksefôr er 100% trygt og den beste maten fisken kan få. til eksempel inneholder vill laks mye mer miljøgifter og tungmetaller enn oppdrettslaks. Det har veldig mange studier vist. Oppdrettslaks er den mest gjennomtestede matvaren vi har i Norge og vi er underlagt strenge regler for mattrygghet, og det har aldri blitt funnet noe som helst av medisinrester eller plantevernmidler over grenseverdier i norsk oppdrettslaks såvidt meg bekjent ihvertfall. ILA er jo som du sier et problem for oppdrettsnæringen, når det dukker opp. Men det er IKKE et problem for villfisken og påvirker ikke den på noe som helst vis. ILA-viruset kan sammenlignes med et influensavirus, og kan i noen tilfeller føre til høy dødelighet på oppdrettslaks. Men det er ingenting i veien for å spise oppdrettslaks med ILA likevel! og seien, torsken og de andre villfiskene går klar og lever i beste velgående rundt et ILA- anlegg. Hvis du vil vite mer så er du hjertelig velkommen på et besøk til oss når det måtte være.
  50. 3 points
    Heisann, Da har jeg lagt ut en liten oppdatering på kartprosjektet mitt. Alle temakartene er nå landsdekkende og jeg har forbedret tegneregler på både polygoner og punkter. https://teamcolibri.blogspot.com/2019/10/det-store-sjkartprosjektet-del-3.html Dersom noen har lyst å teste ut noen av kartene så tar jeg gjerne imot tilbakemeldinger på om dere synes dette er noe som er nyttig eller ei. Hilsen Atle