Jump to content
Fiskersiden

Leaderboard

Popular Content

Showing content with the highest reputation since 09/19/20 in all areas

  1. Jepp. Så er det den tiden igjen. Bling og attraktorer overalt, og agnet ligger strødd utover slik at enhver går på kroken, og midt oppi alt dette skal man sitte og fundere over de viktige ting i livet, slikt som strømretninger, piggvar og lysing. Vel fundering kan til tider gi gode fundament, og fisking er ofte preget av snubleflaks (som er den beste oversettelsen jeg har funnet av serendipity, som betyr å finne noe man ikke leter etter, og dette er en liten historie om nettopp det i fire deler. Og uten further ado tenner vi den første lysing. Lady Knurr har bil og upåklanderlig fiskevilje, så vi farter omkring nær og fjern og krysser av plasser som teoretisk sett kan levere fisk. Helt på måfå er det ikke, jeg pleier å ta utgangspunkt i BOFs områder (BOF er bergen og omegns friluftstids - et eller annet sånt - råd, som i all effekt er å tilgjengeliggjøre områder for almenningen) og deretter bruke gule sider for å lete etter spisse vinkler. Av og til virker det og en av plassene vi begge fikk sansen for leverer både fisk og trivsel, men også til tider mye annen aktivitet. (plassen er ikke en hemmelighet, men det er et lite system så det skal ikke mange garn til før den er ødelagt, så hvis noen kjenner seg igjen vennligst ikke si navnet) Lady Knurr er bergenser, og dermed talefør, og plutselig hadde vi tilgang til båt, og leien var fisk. (for de som vil lese den historien skrev nevnte Lady en rapport for ikke så lenge siden). Tanken med båten var først bare å se hva som ligger akkurat utenfor kasterekkevidde, men så nevnte båteieren piggvar. Piggvar har jeg ikke mye kunnskap om; de liker sand, de er treningsfanatikere og om natten sniker de seg opp på strender og spiser små barn, egentlig ganske likt de andre varskapningene, og ettersom det er vanskelig å lete etter spiste barn og utført action ble det til å ha i bakhodet at vi burde finne sand. Men først måtte vi fokusere på å finne fisk, og helst store fisk slik at båteier ble overbevist om at det var en god ide. Og som alle vet, skal man ha rask matfisk av litt størrelse er det to arter man går etter, og de pleier ikke være vriene Og med slike fyltes stampen, det vil si bunnen av båten, fort opp med mye mat. Det var ikke nevneverdig dypt så vi slet oss ikke ihjel med snelling, båten drev i passe tempo, og to stykk fiskere storkoste seg. Men, det hadde jo gjort seg med litt størrelse og. Lady knurr bevæpnet seg for storvilt, og jadda! 11 kilo blodsprutende, lite poseringsvilling lange duger som bare det. Med leiefisk i boks var det å begynne å tenke på jakten etter mindre, men mer interessante arter. Men det ville bli til neste tur, ettersom jeg var rimelig sliten av å ro hele dagen, og vi ventet bare på at strømmen skulle gå i riktig retning og kunne drive tilbake til utgangspunktet Samt kartlegge bunnforhold. Vi var strålende fornøyd med turen og båteier var strålende fornøyd med fangsten, og med vinn-vinn etablert kunne vi planlegge neste tur. Tur to var preget av at vi ikke hadde like mye tid til rådighet, og jeg hadde veldig lyst til å kartlegge bunn og strømforhold, ettersom det åpenlyst manglet en markant formasjon på sjøkartet. De fleste kjenner seg vel igjen i at når man legger seg for å drive for å treffe et punkt, og så kjører tilbake for å korrigere litt så driver man plutselig i motsatt retning, og slik holdt vi egentlig på hele turen Man får jo som regel ikke noe særlig fisk når man holder på slik, og dette var ikke noe unntak, men utsikten var fin Og ja, jeg fant til slutt formasjonen som forklarer de underlige strømforholdene. Bunnlodding gir hvitting og knurr, men lady Knurr syntes båteier trengte en litt bedre fisk enn det Det var rett og slett litt komisk når vi møtte båteier etterpå og han hadde skaffet seg en svær balje til fisken, og vi kom med en bærepose hvittingfileeter. Med betraktelig bedre detaljkunnskap om bunnforholdene, var det på tide å planlegge mer målrettet jakt, og da er det et sted som er obligatorisk. Kristian var som vanlig blid og snakkesalig, og kaffen like ille som den skal være, og når jeg spurte om hva som skal til for å jakte på Piggvar nølte han ikke. Dette er tydeligvis Da shit, og jeg fikk med meg en god dose historier om hva Kristian fikk når han brukte dette i flere sammenhenger. Vel tackelet er i all hovedsak et paternoster med glidende slep, og det er som regel oppskriften på vellykket havfiske, så det var ingen grunn til å ikke teste. Men krokene byttet jeg ut til Mutu light, Jeg har ved mange anledninger hatt gode erfaringer med små agnfisk, og det går ennå gjetord om svartkutlingen jeg slapp ned på 150 meters dyp. Men været var som det så ofte forbindes med Bergen, så jeg tok den enkle løsningen. Min lokale , eh, ja, hva skal man kalle det? Det som var formely known as Jallasjappe, som jo er et klingende ord, men ikke passende lengre. Jeg har ingen betenkeligheter med å fornærme folk, men jeg synes det bør være på det personlige planet, og ikke generisk, men internasjonal matvarebutikk tar altfor lang tid å si, men ja, en sånn butikk. Nå hadde de ikke de småfiskene jeg så etter, men disse så lovende ut Superfisk må da være supert? og så var det bare å vente på et gløtt av finvær. På selveste Halloween var det meldt skikkelig ruskevær, men det skulle ikke komme før et stykke utpå dagen, og vi begge hadde anledning til å stå opp før man burde legge seg, og vi ble raskt enige om at det var bedre å gi det et forsøk, og gi full pinne inn med første tegn til høstvær. Godt uthvilte etter opptil flere minutter søvn var vi på vei, ennå uvitende om at vi hadde strak kurs for den morsomste fiskedagen i 2020. Vi hadde valgt ut et område som skulle testes grundig på jakt etter de vare, og det som ellers skulle komme. Det varte ikke lenge før det nappet, og i løpet av liten stund hadde vi småbrosmer og langer i båten, samt noen makrell. Action er action, men art er ikke nødvendigvis art, så vi flyttet oss litt. Det var en plass klint oppunder land som så fristende ut og etter en stund der var det mer kurring enn knurring på knurrdamen når denne brøt vannflata Hennes første av arten, og ikke det vi leitet etter, men nesten enda bedre. Paradise lost hadde en sang på symbol of life der de skal beskrive en virkelig trist tilværelse, og da gjør det med denne formuleringen; without serendipity in my life. Og dette er da vitterlig det akkurat motsatte og kan da beskrives som snubleflaks. Jeg kjente et stikk og litt mer av misunnelse, dette er art jeg liker, og når den neste halvtimen ikke resulterte i fisk i det hele tatt begynte jeg å tro at det faktisk bare var en enslig slenger, men så hadde jeg også en i båten, en bitteliten en såvidt over 300 gram, men art jeg jublet over. Og når det først begynte å bite så gjorde det til gangs. Ikke bare kom det flere lysing, men et jevnt sig av arter, hvor vi nærmest satt hysterisk og lo. Vi dro opp lysing, hvitting, lusuer, knurr, taggmakrell, sypiker, lange, brosme og makrell i salig blanding og oppi det kom min toppfisk for dagen 4,4 kilo ren lykke. Jeg fisket bare med piggvartackelet fra campelen, og lysingtennene røsket i stykker del etter del, og tilslutt var det bare søkket igjen av det originale,og fiskene bare fortsatte å komme. Når vi regnet over det etterpå fant vi ut at vi hadde fått minst 48 fisk. Det meldte møkkaværet holdt seg unna og den korte høstdagen gikk over i kveld. Bitingen roet seg litt, men ikke verre enn at en slik en fant krokene og ikke bare en.. Men så var det som om naturen holdt pusten, og den kalde trekken ble byttet ut med rå og fuktig og isende pistring. Selv med alt adrenalinet i kroppen skjønte vi at her var det bare å forte seg i land, og før vi var fortøyd lå det stiv kuling over vannet. Det var ikke rent få middager båteieren fikk med seg, men i den store balja hans så det allikavel ikke ut som så mye, så om enn så fornøyd vi var fant vi ut at neste tur fikk vi ta et sveip etter langa for å få det til å se mere ut. Lysingmiddag er noe av det bedre man kan spise og for min del en signaturrett på linje med kveitemiddagene min mor bestiller når ho kommer på besøk, men jeg var ute av trening så jeg glemte en vesentlig del av tilberedningen, så det ble bare godt og ikke vanvittig godt. Men det blir flere. Dagen etter fikk jeg en særdeles trist beskjed, som jeg ikke skal komme inn på men som medførte at det ikke var plass for fisketanker på en stund. Etter at det som skulle gjøres i den forbindelse var gjort, dukket det plutselig opp en fin dag på værmeldingen, og jeg tenkte at nå trenger jeg en dag der man tenker på annet enn de slag livet kan gi. Etter nok en natt mer eller mindre uten søvn var vi på vei i grålysningen i rimelig magisk stemning Planen var å starte med slikt man fisker etter med slikt Og bare noen få minutter etter at vi hadde stoppet båten var jeg i gang Grei start må man jo si, men bare seks kilo var på ingen måte stort nok. Og noen småfisk senere hadde jeg på noe som kjentes veldig riktig Fisken gjorde mye ut av seg, utras, kraftige nøkk og svømming oppover ga fin spenning, men opp skulle den Legg merke til den perfekte kleppingen. Rett i hjernen, så fisken var dau før den kom over ripa. Som en sportskommentator ville sagt det, hva føler du nå? neida, det er ikke pers, til det har jeg vært for mye rundtom på vestlandet, men det var ett mål oppnådd for turen i løpet av den første timen. Da kan man koste på seg et forsiktig smil. Og for de som lurer på det så dro knurrdamen også fisk men ho ville ikke posere med småfisk. (så kan dere jo lure på hva som ble regnet som smått i båten da) Med fisk som passet til båteiers balje i balja kunne vi gå videre til lystfisket Vi byttet over til vartackel og begynte å lete. Og etter kun kort tid (og noen flere brunsnegl) satt det på noe som føltes som noe annet enn brunsnegl. Det vil si den gjorde egentlig ingenting ut av seg annet enn at jeg kjente at noe var på. Gal type var, men så vakker som den er måtte vi regne det som godkjent Og like etter fulgte Ladyen opp Det var det der med poseringsvillig. Nytt forsøk Ny art og riktig familie. Det er noe rart med det, men ho er liksom så mye flinkere til å få frem vakkerheten på fisken på bilder. Vi lette videre etter andre var, men tettheten av brosmer gjorde at vi ble litt lei, og flyttet oss i retning lysinglandskap Måkene som allerede hadde fått en del å spise fulgte etter, og denne tok det helt ut Lysingene, og taggmakrell, hvitting, knurr, makrell og så videre, var på plass denne dagen og men det er nærmest fortærende hvor fort man blir blasert. Der vi på forrige tur jublet og knipset ivei, satt vi nå med sedate nikk og omtrent ikke gadd å ta et eneste bilde. Men det betyr ikke at vi ikke hadde det morsomt. Uten å telle med hvitting og knurr hadde vi 30 fisk i båten, og med dem godt over femti, så det var ikke akkurat lange dødperioder. Da sola forsvant ble det kaldt, veldig kaldt, så vi droppet skatefiskingen til fordel for dyne og netflix, riktignok med en lang sløyeøkt imellom. Og denne gangen så ikke balja for stor ut. Nå står båten på land for vinteren og fyren kan umulig ha noe særlig mere plass i fryseren, og en gang til våren fortsetter eventyret, og DA skal vi finne piggvaren. Langa var forresten 17,02 kilo for de som trodde jeg hadde glemt å skrive det. Og da gjenstår bare å ønske alle en riktig god adventstid, og å håpe at dere har barn som putter fiskeutstyr i adventskalenderen, samboer eller tilsvarende som kjøper sjokolade og tid til å smake på diverse ting som begynner med jule. Og forresten, hvis dere lurer på hva han ellers bedriver tiden med, er julenissen observert på Slayerkonsert
    11 points
  2. Sei er en fisk de fleste fiskere har kjennskap til, spesielt småseien som ofte er til hinder under havfiske eller som tas som bifangst under fiske etter «edlere» fisker som sjøørret og havabbor. En fisk som er fin som agnfisk og ikke mye annet. Eller kanskje ikke helt, jeg tror og håper at det er fler enn meg som tørr å innrømme når man en ytterst sjelden gang blanker etter target fisken, kan finne på å binde på tacklet med småkrokene og luske lyssky rundt på brygga, speidende etter en liten stim småsei. Disse små fiskene som med dødsforakt hiver seg over krokene, og sørger for at kan lukte litt fisk, og med klar samvittighet kan si til familie og venner at man fikk fisk i dag også. Denne småseien er vi alle bekjent med. Men det mange fiskere dessverre ikke er klar over, er at denne plagsomme agntyven, som til tider vikarierer som en «blanke» redder, den endrer seg fullstendig i det den når 3-4 kilos klassen. Den blir da til en ordentlig rovfisk, med en kraft og «take» som få andre norske arter kan sammenlignes med. Når fiske er på det råeste tar seien alt, og man kan oppleve et enkelt og morsomt fiske, men den kan også være lunefull, og små nærmest umerkbare løftenapp kan være stor fisk. Løftenapp sei på 6,1 kg, tatt på 1’er krok og makrell og råreke i Drøbak i 2014. Sei fra 6,0 -7,5 kg tatt på 70 grams Sandeel på UL stang i Osen 2016, og før noen spør, mitt bidrag til Sund folkehøgskole sitt alternativ til «women in waders», «men in waders», skal røpe at de ikke var like populære. Men hvor skal man reise for å ha best mulige sjanser for virkelig stor sei, helst hvor det er muligheter for 15-20 kilos sei? Det spørsmålet har Frode og jeg stilt oss i lang tid, det aller helligste hadde vært å ta de på overflatebeter. Etter flere år med løs prating om det bestemte vi oss for å gjennomføre turen, destinasjonen falt på Lofoten, nærmere bestemt Nordic Sea Angling sin camp i Å. Eneste problemet var at denne campen var enorm populær, og måtte bookes to år forut i tid for å få plass i «prime time». Overgangen juli-august ville sørge for best mulig vær, noe som er nødvendig når Grønland er nærmeste nabo i vest, samt fullmåne ville sørge for mye strøm og forhåpentligvis fart i seien. Med to års planlegging fikk vi tid til å planlegge reisen og ikke minst finne en til person som ville være med to tullinger på tur. Vi skulle jo trossalt toppe langturen vi hadde i 2019, hvor vi tauet gammelbåten til Frode fra Oslo-Fauske etter en endt arbeidsdag, med kun en 2 timers sovepause i Steinkjer. Hvor vi tøffet rundt i «lille rød» på 9 fot som har 2 fungerende hester, i medvind, på en god dag. Noe som resulterte i en del fine fisk og noen hektiske øyeblikk med litt høye bølger. Vi klarte til slutt å overtale Kristian Hausken, en kjent skikkelse fra havfiskemiljøet til å bli med oss. Men før vi viste ordet var det tid for avreise, de kraftigste stengene og snellene ble pakket med, det samme med poppere, stickbaits, wobblere, selvfølgelig den legendariske Toby Magnum 60 gram (lurte kveiten på bilde over på 4 meters dyp før den resulterte i SØen to bilder ovenfor), annet snacks for seien samt nærmere 4 km ekstra fletta line. Bilde av utstyr: Greit med gode venner som lar deg låne kraftig utstyr, slik at studentbudsjettet ikke går helt til ******. Takk Jørgen! Trenger kanskje ikke å nevne at stang og snelle fikk seg en liten dykkert i sjøen etter at stanga glapp ut av hånda mi på dag fem, men etter et halvt småfebrilsk og hektisk minutt klarte Kristian å fiske stang og snelle opp. Takk Kristian! Men plutselig var det tid for avreise, og Kristian ble plukket opp på bussterminalen i Oslo etter en busstur fra Karmøy av Frode og meg, og turen var endelig i gang. Bilturen opp kan vel oppsummeres som effektiv, hvor det kun var tre-fire stopp på bensinstasjoner for påfyll av drivstoff, boller og kaffe før vi var i Bodø. Bilturen høydepunkt var vel Kristians første syn av elg. Bilde hentet fra storelgen.no Vi fant også ut at det var stor variasjon i musikkpreferanser fra en 30 åring fra Oslo øst til 20 åring fra Karmøy, og at det ikke finnes noe fellesnevner hos norsk hiphop fra tidlig 2000-tallet og Astrid S og Taylor Swift. Men til min store glede fant vi ut at country var fordøyelig for oss alle, i alle fall sånn ca. Etter ankomst i Bodø hadde vi noen timer å slå igjen før fergen over til Moskenes, da måtte vi selvfølgelig ta en titt innom den lokale fiskeutstyrssjappa, men vi alle innså raskt at vi hadde det vi strengt talt trengte og vel så det. Etter en hel natt kjøring ble det en rar kombinasjon av middag/frokost og lunsj klokken tolv på formiddagen. Etter en liten gjennomgang med fiskeguidene og en oppdatering over hvordan fangstene har vært de siste ukene er det tid for rigging av utstyr. En kveldstur i midnattsolen etter storsei kan vel ikke skuffe, vi kjører ut mot fiskeplassene og begynner å jigge etter sei, og opp før vi noen små sei opp mot 3-4 kilo. Men først når det nærmer seg kveldstid skal det ta av. Bildetekst, det er sånn et ekkolodd bilde skal se ut. Plutselig ser vi stor sei som bryter overflaten i strømmen på jakt etter sild og småsei, og da skifter Frode og jeg taktikk til overflatebeter, og får raskt kontakt med fisk. Jeg lander noen fisk på stick bait, men opplever at mange detter av etter noen sekunder. Deriblant noen virkelig store, som bare raser av gårde før kroken glipper. Stort bete = stor fisk? Frode kjører med popper, men opplever som meg, at få sitter. Luringen Kristian derimot fortsetter å gnu med stor jigg langs bunn i håp om at de store svømmer der, og etter en nerverpirrende fight klarte vi å lande turens første storsei. Kristian sin sei på 16,5. Vi får etter hvert opp flere fisk, men ingen som når Kristian sin toppfisk, så i to-tiden bestemmer vi oss for å gi oss, vi skal jo trossalt fiske i morgen og. Fint å fiske i fine omgivelser Veldig skjev arkitektur i Lofoten, muligens tilpasset mye vær. Vi erfarte oss at seifiske tok seg opp på kveldstid, og at tidevann var positivt. Heldigvis for oss er Å kjent som kanskje Norges beste plass etter stor kveite, så når forholdene tilsa at seifiske ikke var på topp, brukte vi tiden på kveitefiske, noe som resulterte i noen ok kveiter. I områdene vi fikk mest stor sei opplevde vi dessverre at det var for mye strøm og ekkel bunn for å kunne fiske noe særlig effektivt etter storseien. Dermed gikk vi over til å dorge etter storseien, her modifiserte vi Rapala X-rap magnum med å bytte ut de to treblekrokene til en singel enkelkrok foran for å gjøre det enklere å slippe ut seien. Vi opplevde med dette at vi fikk færre småfisk, men de store som vi var ute etter i stor grad satt bra. Det er noe rart over hele situasjonen når du kjører fremover og wobbleren som krever en hastighet på gode 2 knop går nydelig og man knapt beveger seg på gps’en grunnet strømmen. For å få wobblerne til å gå fint og ikke havne utenfor grunntoppene må man virkelig følge med mens man styre båten. Det tok ikke lang tid før vi klarer å lande noen virkelig store fisker, og vi ble møtt med en utfordring jeg aldri hadde sett for meg. Når vi drar mengder av sei på 10+ er det å skille de aller største fra de store på øyemål, når man skal ha en rask og skånsom behandling av fisken. Stor sei har nemlig en tendens til å gå seg helt i hjel, så tiltros for at vi fisket med 30-50 lbs havfiske stenger, tykk braid og topshot og syk stram brems som ville sikre en rask fight følte vi oss ikke sikre på at storseien ville tåle utsetning. Dermed så vi oss nødt til å begrense mengden av sei vi fisket. Men vi sa oss alle fornøyde med nye perser. At jeg er fotograf, skal jeg ikke skryte på meg. Stor sei og et skjevt bilde Turens største ble tatt av Kristian, en gris av en sei på 17,22 kg. Noe som er latterlig bra til å være en av hans livs første fisk på dorg. Kristian pers i bedre bilde. Frode klarte kunststykket å lande en på 15,16 på spinnfiske med jigg midt på dagen når vi oppdaget fisk som jagde i overflaten. Frode fisk: Jeg derimot unnskylder meg med at jeg styrte båten og at dorgefiske er litt laginnsats, med ny pers på 13,89 kg. Persene våre resulterte for øvrig i 1., 2., og 3. plass i Team Colibri sin predator cup. Men vi skal tilbake, og neste gang satser vi på 20+, og bedre plass i bilen, og bedre fotografer.
    8 points
  3. Det er så ofte man tenker at «der må jeg prøve en gang», men så blir det ikke noe av. Også går årene. Men denne gangen ble det noe av – og det var absolutt verd å vente på! For 8 år siden gikk jeg sammen med gode venner den berømte fjellturen over Besseggen. Og det var absolutt en flott naturopplevelse. Og jeg tenkte tanken på å fiske i de vannene og elvene jeg så, og spesielt tittet jeg på Leirungsdalen på andre siden. Tenk så flott det måtte være å gå og fiske i så vakkert landskap! Og svømmer det ørreter i den breelva? – og det må da være fisk i det vannet jeg ser (Øvre Leirungen) og i hvert fall så det må de være et god fiskeplass der elva renner ut i Gjende! I tiden etterpå var jeg ivrig på å undersøke om området. Jeg lagde til og med en tråd på her på siden her om det hvor jeg fikk mange tips. Men så gikk det altså som det ofte gjør – man glemmer det bort. Men gjengen som jeg gikk Besseggen med har fortsatt å gå fjellturer, og i år gikk turen på nytt til dette området – til det som nå er i ferd med en bli «Nye Beseggen» nemlig turen over Knutshøe. Turen ble helt super som fjelltur. Det å gå oppe på odden og på den ene siden se ned mot det grønne Gjendevannet - og på den andre siden ned mot den minst like vakre Leirungdalen - ja det var rett og slett flott. Og stemningen blir alltid god på slike turer og man treffer mange hyggelige folk som er ute i samme ærend. Men igjen skuet jeg altså ned mot Leirungdalen - og på tilbaketuren gikk vi faktisk nede i dalen på vei tilbake til bilen. Deler av turen ved elva. Og det morsomme med vannet oppe i Jotunheimen er at det er i sånne rare farger. Gjendevann et smaragdgrønn, Bessvannet et knall blått, og breelvene sølvfarget. Det er som vandre i en eventyrverden! I hvert fall: Jeg bestemte meg for å ta turen tilbake. Nå med telt og fiskestang. Og alene så jeg kunne utforske området i mitt eget tempo. Målet var jo ikke å få mest mulig fisk, eller størst mulig fisk. Men å utforsket og fisket på de flotte områdene. Og i slutten av Juli i år dukket muligheten for en langhelg med fiske opp. Og i stedet for å reise til en lakseelv eller oppsøke mange av de spennende fiskemulighetene i Oslo-området så satt jeg meg i bilen og duret oppover. Jeg kom fram på kvelden og tok første natta ved Nedre Leirungen nedenfor parkeringen i Vargebakken. Fant en fin teltplass og litt fiske i skumringen ga noen greie streikeørreter. Men dagen etterpå dro jeg dit jeg egentlig kom for - elva som renner i Leirungdalen - Leirungsåe. Elva jeg hadde skuet på både fra Besseggen og Knudshøe - endelig skulle jeg få fiske i det sølvfargede vannet! På veien dit traff jeg på fornøyde folk som allerede var på vei tilbake etter å ha gått turen over Knutshøe. De ble veldig nysgjerrige da jeg kom med fiskestang og «alle» skulle slå av en prat. Det var veldig hyggelig og jeg hadde jo vært alene i mange timer så jeg syntes det var fint å prate med folk igjen. Men etter hvert beveget meg bort fra hovedstien og gikk ned mot brua over elva. Planen var å først fiske meg oppover elva for så å snu, gå over brua og gå ned til Øvre Leirungen hvor jeg skulle telte ved utløpet. Turen oppover elva ble artig. Elva renner i fosser og stryk fra isbreene i fjellene rundt og øvre del er veldig stri. Her er det innbydende småkulper under småfossene hvor ørreten står tett. Første kastet med søkke mark i disse kulpene ga raskt fisk på kroken - men størrelsen var så som så. Uansett artig å se at det var såpass mye fisk der, og flere var store nok til å kunne have i steikepanna til middag. Etter å ha gått over brua og fulgt den nedover kom jeg etter hvert til roligere partier og i en av disse kom fin første ørret over halvkiloet i elva. To fine ørreter til rakk jeg å få, før planene ble endret. Det hadde blitt kveld og myggene hadde for alvor våknet til liv. Jeg så folk løpe vekk (helt sant) når de kom ned mot krattet ved elva. Som oppvokst i Finnmark takler jeg mye mygg, men planen var å kose meg med matlaging og sånt utenfor teltet – og da tenkte jeg det ville være mye hyggeligere oppe på en høyde litt lenger opp i elva. Der var det mindre mygg og fantastisk utsikt så jeg angret ikke på det selv om jeg sikkert gikk glipp av noen ørreter Dagen etterpå gikk jeg på nytt ned til det rolige partiet av elva og fikk 3 ørreter der. Jammen er det bra med fisk i den lille elva. Men jeg jeg kom meg aldri ned til vannet – eller utløpet til Gjende, for siste natta hadde jeg planlagt å telte ved Sjoa. Turen til Sjoa ble fin den også - og med flere ørreter. Men den forteller jeg heller om en annen gang. Da jeg kjørte tilbake til Oslo på ettermiddagen dagen etter var jeg godt fornøyd – endelig hadde jeg fått fisket i Leirungselva (eller Leirungsåe som den egentlig heter) og Sjoa og fått fine ørreter i begge elvene. Men… Jeg merket at det var litt synd at jeg ikke hadde fått fisket i utløpsoset i Øvre Leirungen eller der Leirungsåe renner ut i Gjende. Og alle helgene fram til det ble fredning der var opptatt. Og på jobben hadde jeg så mange baller i lufta av skulle jeg ta meg fri måtte det bli maks en dag. Så da gjorde jeg det eneste rette: Jeg tok meg fri den dagen jeg kunne ta meg fri og reiste oppover! Litt sykt å kjøre 4 timer hver vei for en tur på mindre enn et døgn. Men det skulle vise seg å være verd det. For denne turen ble så utrolig fin. Myggen var nesten helt borte, været var bra og fiskene beit bra. Og jeg kom meg ned til både Øvre Leirungen, utløpsoset der og ikke minst den flotte plassen der Leirungsåe renner ut i Gjendevann. Jeg kjørte opp etter jobb siste mandagen i august og fant en flott teltplass nede ved de rolige pariene av elva. Her ble det ørret på 6-7 hekto både kveld og morgen. På dagen etterpå greide jeg å løsrive meg fra Leirungsåe og gikk ned til Øvre Leirungen – fisket (og fikk fisk) i utløpet, prøvde meg med litt varierende hell i fossekulpene ned mot Gjende. Og jeg kom meg endelig fram dit jeg hadde sett lengselsfullt mot fra Besseggen for 8 år siden - der Leirungsåe renner ut i Gjendevann. Du verden for et fantastisk flott sted! Jeg får nesten la bildene tale for seg selv da jeg ikke rekker å skrive så mye mer. Men konklusjonen ble i hvert fall at det var svært vellykket å oppsøke dette området med fiskestang. Og det ga meg absolutt inspirasjon til å prøve det samme ved andre populære fjellturdestinasjoner. De er det mange av! Og ikke minst gleder jeg meg til å utforske videre i området rundt Gjende. Kanskje vi ses der til sommeren?
    8 points
  4. Dagen startet med at jeg, faren min og onkelen min dro til Radøy. Når vi var fremme måtte vi ordne med agn og utstyr. Første nedslipp var så enkelt som ved båthavnen. Det tok ikke så lang tid før første fisken var oppe en fin berggylt som onkelen min tok. Etter faren min hadde fått vekk rimet fra ruten til cabincruiseren reiste vi ut på skreiskallen Bilde: Utpå skreiskallen er det noen få plasser der en kan få stor og mye fisk.Men vi var litt uheldige og traff tangområdet.Det ressulterte i to mistet tackler.Så derfor reiste vi ut på revet like ved fedje.Der ble det napp! Første fiskene var tre torsker noen av dem under minstemål og noen rett over.(alle ble satt ut).De neste var sei,sei,sei og atter sei.da plutselig…….Det ble kjempetungt hos meg.Det ble en har og bannfull kamp.Til slutt viste det seg en 6 kg lyr i overflaten. Bilde: Etterpå prøvde vi på Holmengrå fordi de mente vi fikk nok sei (jeg personlig kunne stått der og fisket agnsei etter agnsei). Men det viste seg at vi uheldigvis og heldigvis bare fikk sei der og. Så vi reiste inn igjen. Men det var en tur jeg sent kommer til å glemme. Sei:10 Torsk:3 Lyr:1
    7 points
  5. Norge har en lang og "stolt" tradisjon når det kommer til produksjon av fiskesluker. Går vi noen år tilbake så var det en rekke forskjellige produsenter av sluker rundt om i landet, og de fleste innebar en eller flere manuelle prosesser. Nå er dessverre situasjonen en helt annen, og meg bekjent er det bare to produsenter som fortsatt produserer sluker igjen i Norge. Alle de andre har flyttet produksjonen til Asia. Inspirert av det det gamle slukmakerne så har jeg "eksperimentert" litt i furteboden, og laget noen sluker selv. Dette er bare for moro skyld, og for gleden av å fiske med hjemmelaget utstyr. Laksesluk i kobber Laksesluk av messing. Tynt gods, optimal for dorging Jeg har laget de ved hjelp av helt enkle verktøy, og skrevet en liten guide til hvordan man kan lage egne fiskesluker her: https://laksesluker.no/lag-din-egen-laksesluk/ Håper dette kan inspirere andre til å prøve selv. Er det noen andre "slukmakere" her inne?
    6 points
  6. Jeg tok med meg Jørgen Andersen en tur til indre Oslofjord for å se om det var noe liv i sjøørreten. Det var bra bett og selv om de helt store fiskene uteble så ble det en fin tur, her oppsummert i en drøy 5 minutters filmsnutt. Hilsen Atle
    6 points
  7. For en stund siden lakket det mot slutten av 2020,og jeg var ikke på fisketur. Grunnen til det må man betraktelig lengre tilbake i tid for. Så altså, for en god stund siden forlot jeg universitetslivet med en bøling vekttall og ymse kunnskaper i skreppen, og med podinne på armen skulle jeg legge først bergen og deretter verden for mine hårete føtter, og erobre stor status og masse peng og sånt, men det fordømrade arbeidslivet gir beng i forskjellen mellom Dadaisme og Russisk futurisme, og jeg syntes det var helt ok å kjøre truck (Denbrydde seg heller ikke om Dadaisme, men den protesterte ihvertfall ikke). Vel årene gikk og jeg hadde det ikke så ille, så det var ikke så farlig. Men når jeg da bikket tjuendedels tusenår var det på tide å gjøre opp litt status. Og statusen er at alle fremdeles gir beng i forskjellen mellom dadaisme og russisk futurisme. Men nå tenkte jeg at det var på tide å gjøre noe med det. Ikke finnes det noe politisk parti for det (heldigvis) og ikke gidder jeg krangle med professorer og arbeidsgivere når løsningen er såre enkel; Jeg går rett til kilden, neste generasjon. Så jeg kontaktet de som måtte kontaktes og vips var jeg rundt om i barnehager og skoler, og der fikk jeg gehør. Så dere som tror dere slipper unna med å gi beng i , ja du vet, bare vent til de som nå er mellom to og ti år bestemmer, da blir det andre saker da. Det er nesten så jeg unner meg et Mowahaet eller annet sånt lyd. Og da blir det dårlig med tid til fisking, men en siste tur for året måtte jeg jo ha uansett om fiskersiden plutselig forsvant. Valg av plass for romjulsfisket inneholdt verken futurisme eller nytenkning Men fint er det, og fisk var det. Selvom Lady Knurr dro fine hyser og medbrakte person som faktisk vet forskjellen på nevte fikk primært hvittinger, gikk jeg hovedsaklig inn for disse som jo er en sommeraktivitet å fiske, og dermed syntes jeg var passe å plukke opp sju stykk av. Joda jeg fikk hyse, hvitting og sei og lyr og diverse andre lepper og, men det var nå disse jeg koste meg mest med. Og dermed var det fiskeåret omme, ettersom jeg ikke dro på nyttårsfiske men heller labbet oppi dalom, fjellsiden etc Så da gjenstår litt statistikk. Her er resultatlisten for året Turer 88 1 Lusuer : 5 2 Brunsnegl : 31 3 Lyr : 37 4 Hågjel : 21 5 Sandflyndre 11 6 Hvitting : 77 7 Havmus : 3 8 Sypike 135 9 Bergnebb 58 10 Gressgylt 9 11 Hyse 9 12 Lange 24 13 Sei 18 14 Piggskate 6 15 Knurr 32 16 Blåstål/rødnebb 51 17 Torsk 47 18 Svarthå 3 19 Skrubbe 1 20 Dvergulke 1 21 Svartkutling 47 22 Bergkutling 9 23 Pigghå 10 24 Småflekket rødhai 2 25 Ulke 2 26 Sandkutling 13 27 Brungylt 2 28 Horngjel 1 29 Ørret 24 30 Makrell 162 31 Vassssild 1 32 Bekkerøye 3 33 Sørv 3 34 Mort 10 35 Brasme 1 36 Hork 9 37 Abbor 1 38 Vanlig Fløyfisk 1 39 Lomre 13 40 Grønngylt 5 41 Kveite 2 42 (gull)Vederbuk 4 43 Berggylt 18 44 Ål 1 45 Lysing 7 46 Taggmakrell 2 47 Sild 1 48 Glassvar 1 Totalt 933/2020 *dette er forsiktig anslag. Har glemt å telle nøyaktig på kutlinger, makrell og sypiker Oppnådd mål ny art før 20 arter, check 202deplass på artsfiske.com, check Fornøydliste 1 Første hai 2 Første Havmus 3 Piggskate 4 Torsk (4,5 fin ny plass) 5 Svartkutling (35.57) 6 Småflekket rødhai 7 Småflekket rødhai 8 Vasssssild 9 Kveite 10 Norgesrekord i Vanlig fløyfisk 11 Bekkerøye 12 Brasme 13 Gullvederbuk, 14 lusuer 15 Lysing 16 lange 17 Gressgylt 933 fisk fordelt på 88 turer og 48 arter, det synes jeg er helt ok, og måloppåelsen synes jeg er helt kurant, så jeg blir nok å fiske i 2021 og, selvom mesteparten av tiden går til å lære småpodene deres at det er viktig å vite forskjellen.
    6 points
  8. Helt blank og ny som jeg er på isfiske så har jeg lest meg opp på diverse agn, arter og teknikker. Jeg husker kanskje ikke alt jeg har lest, men det hindrer ikke en gutteduo fra å prøve lykken på Damtjern, Lier og Ulvenvann, lier/asker. Noen dager etter at frosten kom tok jeg turen bort til damtjern for å sjekke isen. Den var overraskende tykk (8 cm?) Og holdt meg godt. Full av mot skal det selvsagt isfiskes! En kamerat av meg og jeg dro bort på ulvenvann noen dager senere klare til å prøve lykken i fantastisk vær. Sol og vindstille! Boret noen prøvehull ved land som så veldig lovende ut før jeg satte utover. Min kamerat er skeptisk av natur og gikk bak. Kanskje like greit. En noe gulv-kald opplevelse, men ull på kroppen og ispigger rundt halsen så er dette ikke noe problem. Det er som jeg sier; det er ingen som har dødd av å gå gjennom isen. Mye værre om man ikke kommer seg opp. (Nb ingen isborr ble lagt igjen) Etter en kjapp dusj hjemme dro vi bort på Damtjern hvor vi viste at isen var tryggere. Damtjern er kanskje ikke førstevalget da det kommer til isfiske, men det finnes da både Mort, abbor og gjedde, så hvorfor ikke. Alt det nye i fiskeskrinet skulle prøves ut, så det ble boret en god del hull på forskjellige dybder. Her var det god hjelp med kartet fra Dybdekart.no lagt inn i google earth på mobilen. Da ser jeg ganske bra hvilken dybde jeg fisker på. Viktig å kose seg på tur Har desverre ingen bilder av agnet, men denne dagen ble det prøvd både mormyska på grunt vann, balansepilk på flere steder og dybder samt blink agnet med maggot. Ingen napp desverre. Noen dager med sprengkulde etter gir vi ulvenvannet en ny sjanse. Denne gangen uten å gå igjennom isen. I hu og hast tenkte jeg å prøve agn-meite etter gjedda i vannet. Det ble rigget til det jeg hadde tilgjengelig som var makrellfilet med treblekroker. Jeg bommet nok litt på hvordan denne ble fisket. Den ble sluppet helt til bunn og trukket opp ca 2 meter. Tipper den "hang" på ca 10 meter. Fanget ingenting på denne ila 3 timer. Det ble også prøvd blink, og balansepilk på flere steder uten hell. Men jeg har ingen planer om å gi meg. Morten og gjedda på Ulvenvannet skal lures de og! Kanskje også en Ørret?
    6 points
  9. Så var det min til til å åpne en luke, det blir som å hoppe etter wirkola mtp alle de gode skribentene som har bidratt, men all tekst er bedre en ingen. Her kommer mitt 2020 eventyr/år oppsumert. Dette er jo egentlig et lite og kjedelig eventyr mtp at jeg ikke har fått så mye fisk, men det er fortsatt noe som lidenskapelig opptar meg og jeg syntes det er nesten like morro om man blanker så vel som å få fin fangst. Jeg har jo alltid hatt en far som har tatt meg med på fisketurer som ung. Det har for det meste gått i mark og dupp i lokale tjern her i buskerud. Da jeg tenker tilbake så var det voldsomt med fisk vi fikk igrunn. Om det var flaks eller min fars erfaringer er ikke godt å vite. Vi dro mort, ørret og abbor og hadde panna full da vi kom hjem. Jeg er jo kun 23 år, og har i det siste begynt å skjønne at de gamle er eldst. Eller har mest erfaring altså. Det begynte sakte med en god del turer i marka med kamerater samt å støve av noen gamle stenger fra tiden jeg bodde i stavanger og var student for 5 år siden. 20-60 grams stenger med 4000 snelle var nok ikke ideélt på et lite ørret vann og utstyret ble fort oppgradert til en 9" mere passende stang kombinert med en 2500 snelle som jeg håpet skulle holde til litt blandet fiske. ps: sekk oppgardert siden den tid. Riktig nok ble det dratt noen småfisk den sommeren uten de helt store fangstene. Så kommer vi altså til år 2020. Året alle hadde det så forferdelig men jeg koset meg som aldri før. Det startet med spontankjøp av en nordkapp 705 med skikkelig maskineri bakpå. Håpefull som jeg var gikk det i mye lesing etter de gode fiskeplassene i indre oslofjord samt medfølgende fiske. Indre oslofjord tidlig på våren ga svært lite fisk, det ble dratt opp en liten hvitting samt en stygt kroket og svært infisert torsk. Så var det lange turer ut forbi oskarsborg som skulle til? Her ble det tatt noen baby-torsk som fikk slippe ut igjen selfølgelig. Samt noen få feite makrell. Ellers gikk det mange mange timer og mange dager uten fisk. Det meste ble prøvd. Helke, pilk, bunnmeite, og dorging langs land. Makrell er som godt kjent kun duganes til agn, så det var ingenting fra Oslos fjord som havnet i panna. Så var det duket for årets første hyttetur! Jeg hadde lest meg opp på fluefiske med mombarda dupp og dette måtte prøves. Bombarda fiske etter SØ i oslofjordan hadde gitt liten avkastning, men nå var det duket for andre boller. Et lite grunt vann stapp fult av sulten småørret ble lykken! Bombardaen kaster langt, og med kald pils samt litt rosé-vin til turmaten ble dette en meget hyggelig kveld. Undertegnede dro 6 små ørret hvorav noen havnet i panna med masse smør. Kort tid etter er jeg og en kamerat på jakt etter gode plasser å fridykke. Turen går til bergerbukta hvor jeg hadde lest at sjøørreten og makrellen kunne fiskes om hverandre. Det blir noen kast kombinert med dykking etter sluker og fiskeliv. Her ble det blanket flere ganger, men armert med en kollegas beste tips, nemmelig en spesial 12gr satt fangsten på første kastet en tur. Det er nærmest en brunørret, men den ble fanget i saltvann, så jeg er fornøyd! Akkurat der sandbukta vipper ned mot dyperevann står det mye sandflyndre. Det ble tatt flere pene eksemplarer av denne med bunnmeitehekle samt makrell. Absolutt morro! Så ble iveren etter å fange gjedde stor! Denne spennende fisken fattern hadde skremt meg med i alle år som liten gutt. Krokodille! Det ble guttetur til Steinsfjorden som selvsagt resulterte i blanking. Hel agnfisk og 40gr spinner inne på ei grunne i stiv kuling ble ingen suksess. Dette skapte dog en sterk lyst til å få tak i denne rakkaren! Fellesferien var kanskje over, men det var jo mye av sommeren igjen. Skulle man kikket på en båt mon tro? Man vet jo hvordan det er. Det som i utgangspunktet skulle være en robåt med plass til 2 ble en ny kimple Adventure 440 med ny Evinrude 25/30hk på hekken (mappet opp) Litt stor motor til båten, men viktig å ha det litt morro i ungdomen! Her begynte fiskemulighetene virkelig! En av de første vannene som ble prøvd var soneren. En liten abbor ble tatt på stor skyts, men morro å få testet båt og motor skikkelig! Etter den tid har det blitt mange dorgeturer i både salt og ferskvann. Kombinert med logging for dybdekart.no Litt kort oppsumert har den nye båten resultert i skremmende lite fisk. Storørret har vært et håp i tyrifjorden, men jeg får komme sterkere tilbake i 2021. Med unntak av 1 liten abbor tatt på wobbler i steinsfjorden har ingenting havnet i båten etter ca 30t på vannet. Sesongens store høydepunkt må være gjeddene jeg endelig fikk tatt på ulvenvannet. Armert med en kamerat sin snevre kunnskap ble en alt for tung robåt satt ut og det ble rodd rundt for å logge mens jeg hadde 2 dyptgående wobblere bak i treg fart. Og neimen slo ikke gjedda til 2 ganger på rad. Lykken var stor da disse små 1,5 kilos gjeddene var i båten. Virkelig morro med ny art. Nå er desverre båten tatt på land for i år, og jeg har begynt å lese meg opp på isfiske. Med min flaks blir det lite fisk, men det skal bli morro å prøve både pilking samt meite etter fisk. Undertegnede har allerede prøvd isen på damtjern i lier. 3cm tykk og akkurat nesten nok til å holde en voksen mann tørr. Det har oppsumert vært en bra år. Tross lite fisk skal man ikke klage, da opplevelsene og læringen har vært enorm. Jeg er jo litt utstyrsfreak, så det å prøve nytt utstyr er en del av morroa det og! Desuten kan jeg trøste meg med at det er plenty med stekefisk å dra opp ute på jobben 60 kilo sei over rekka på 1 time og flere langer på 15-25 kilo er ikke noe problem en ettermiddag. Ikke like spennende å være garantert fisk, men å skjære fileter som er bredere en en pall er jo morro det og! Takker for meg. Beklager et rotete innlegg samt dårlige bilder. Så får man virkelig håpe at storørreten sitter i løpet av 2021! God jul!
    6 points
  10. Ekkolodd handler om lyd, og lyd beveger seg innenfor gitte mønster og rammer. Her ser vi nærmere på fenomenet konevinkel. Ser vi på de aller fleste tradisjonelle ekkoloddgivere i prisklassene lav til medium, så kan de som regel brukes med minst to forskjellige frekvenser for det tradisjonelle ekkoloddet (2D). Dette gjelder også med dagens chirp-varianter, bare at vi der snakker om to frekvensbånd isteden for to enkeltfrekvenser. De fleste har kanskje fått med seg at høyere frekvens gir mer detaljer, mens lavere frekvens når dypere. Men for praktisk sportsfiske kan forskjellen i konevinkel frekvensene i mellom være et større poeng enn frekvensen alene. Et praktisk eksempel. Før vi går løs på teorien skal jeg vise et praktisk eksempel hentet fra DENNE turrapporten. Her bruker jeg en Airmar P66 som kan bruke to frekvenser og med det to konevinkler I venstre skjermhalvdel er det 200 kHz som har 11 graders konevinkel, mens høyre bildehalvdel er 50 kHz med hele 45 graders konevinkel. (Les ellers Airmars datablad på P66 HER). Her ser du tydelig hvordan smal kontra bred konevinkel slår ut når det kommer til tegningen av bunnlinjen. På 200 kHz med smal konevinkel står det som er et vrak tydelig frem fra bunnen, mens det i den vide konen på 50 kHz forsvinner i bunnlinjen. Vi ser kun et lite hint i form av tykkere bunnlinje der vraket er, på grunn av vrakets hardere ekko enn omkringliggende bunnforhold. (Det er noe støy i skjermbildet da jeg kjørte med et annet ekkolodd samtidig - crosstalk kalles det fenomenet.) Tradisjonelt 2D ekkolodd - to ulike konevinkler: Slik ser det ut der vraket ligger. Det ligger i en svak helning mot litt dypere vann men bunnen ellers er ganske flat sedimentbunn. Slik ser det egentlig ut: Når et flere meter høyt vrak kan skjules av bunnlinjen, sier det seg selv at også fisk lett kan "forsvinne" selv på ganske grunt vann. Men hvorfor blir det slik? Svaret på det er konevinkelen. Høyere frekvens gir mer detaljer, men smalere konevinkel gir også mer detaljer og påvirker det du ser på ekkoloddet ditt langt mer enn frekvensen på grunt til middels dypt vann. (På skikkelig dypt vann spiller også signaltapet en rolle, men det får vi se på en annen gang.) Ved å forstå hvorfor det er slik, kan vi komme rundt problemstillingen og kanskje finne de fiskene vi ellers ikke hadde funnet. Airmar P66 som vi nettopp så et skjermbilde fra er hakket over ekkoloddgiverne som typisk følger med i pakkeløsninger, men prinsippet er det samme. For å forstå hvorfor det blir slik må vi forstå både hva konevinkelen er, og hvordan ekkoloddet tegner opp bunnlinjen på skjermen din. Den første raden er den som teller. La oss ta en typisk 5" ekkoloddskjerm med oppløsning på 480X480 piksler, nemlig den samme Lowrance HDS 5 Gen 2 som skjermbildet øverst er hentet fra. Litt enkelt sagt så er en piksel en firkant, og hver firkant kan vise et gitt antall farger. Med mange firkanter (480X480=230.400 firkanter) som hver utgjør en del av bildet blir dette noe vi kan forholde oss til. 230.400 firkanter blir litt mange for meg å tegne opp, men forenkler vi dette er skjermen bygget opp omtrent som bildet under, med mange mindre firkanter. Litt grov oppløsning: Ekkoloddet tegner bildet fra HØYRE side av skjermen, og så ruller bildet mot venstre. Dette ser du godt når du starter ekkoloddet, det starter å tegne opp til høyre og så tar det litt tid før dette har "rullet" helt mot venstre. (Den "rullingen" kalles bildefremmating eller scroll.) Det er med andre ord den første raden med piksler som er den nyeste informasjonen, og alt til venstre er historikk. Alt handler egentlig om denne første raden, det er den vi må rette oppmerksomheten mot. Tenk deg at båten ligger stille over flat bunn på 10 meters dyp. Da tegnes det piksler på timetersmerket på ekkoloddskjermen din, og hver gang ekkoloddet oppdaterer den første raden flyttes det den nettopp tegnet opp et hakk til venstre. etter en stund har du en skjerm fylt med den samme informasjonen, paddeflat bunn på 10 meters dyp. Siden båten ligger stille, stemmer bildet på ekkoloddet med hva som er under båten. Paddeflat bunn: Tenk deg nå at båten din akkurat nå ligger stille over en topp på 10 meters dyp. Du har nettopp kjørt bort til toppen fra vesentlig dypere vann. Etter hvert som du kjørte mot toppen, tegnet ekkoloddet ditt at det ble stadig grunnere, og det ser slik ut når du stanser båten over toppen. Fremme ved toppen: Ekkoloddet fortsetter å oppdatere den første raden med piksler, og flytter historikken mot venstre, så etter en stund ser skjerm slik ut selv om båten ligger i ro. Ekkoloddet lyver? Som du ser vil ekkoloddet vise akkurat den samme bunnlinjen når du ligger over paddeflat bunn som når du ligger over en topp, ekkoloddet "lyver" for bunnen er absolutt ikke flat. Dette er en konsekvens av måten ekkoloddet tegner det ekkoloddgiveren rapporterer om, det er kun den første raden med piksler som egentlig er interessant. Historikken kan ikke brukes. A-scope Kjært barn har mange navn. A-scope, realtidsvindu, amplitude scope er alle navn på det samme. På alle moderne ekkolodd av nogen lunde kvalitet kan du hente frem dette, som i praksis tar denne viktige første raden med piksler og blåser de opp. A-scope markert med rød firkant: I skjermbilde over skjer det masse. Vi skal ta teorien vi nettopp gikk gjennom, og bruke den til å si noe om hva det er vi ser på i dette skjermbildet som er fra vertikalfiske etter røye i Tyrifjorden. Grønn sirkel viser jiggen min. Som du ser fisker jeg den aktivt opp og ned i vannlaget rett over bunnen og rundt 8 meter oppover i forhold til bunnen. I det øyeblikket jeg tar skjermbildet er jiggen min på cirka 23 meters dyp. De oransje pilene er røyer. Siden båten ligger nesten helt stille blir fiskene horisontale streker etter hvert som skjermen ruller, fordi de fiskene står nogen lunde stille og tegnes da piksel for piksel på samme dybde. De typiske buene du ser markere fisk med båten i bevegelse, blir med andre ord streker når båten ligger stille. Helt til høyre (rød firkant) ser du a-scope, og det er her jeg har min oppmerksomhet ved vertikalfiske, eller når jeg leter etter noe. Her blåses den første raden med piksler opp for å gjøre det lettere å se den. De korte horisontale strekene du ser der er jiggen min, og flere fisk som befinner seg innenfor konevinkelen i det skjermbildet tas. Konevinkel. Det ekkoloddet tegner som bunnlinje i den første raden av piksler på skjermen din, er som hovedregel det grunneste punktet innenfor ekkoloddgiverens konevinkel. (Les den setningen en gang til, for dette er viktig.) Hvis du er i tvil, se se på det første skjermbildet i artikkel en gang til, det som viser et vrak. Finn frem en lommelykt, slukk alle andre lys og tenk deg at du er et ekkolodd og lommelykten ekkoloddgiveren. Lyset fra lommelykten er smalt nærmest lyktens reflektor, og så spres det gradvis utover etterhvert som avstanden til lykten øker. Graden lyset sprer seg med kontra avstanden fra lykten, er konevinkelen. En lommelykt med vid lyskone sprer lyset mye, praktisk når man skal se på ting på nært hold og få et oversiktsbilde. En lommelykt med smal lyskone sprer lyset lite, praktisk når man skal se på noe på langt hold. Prøver man å bruke lykten med den vide lyskonen på langt hold, ender man med å se svært lite, fordi lyset spres så mye at det ikke når nok lys frem til det objektet du vil se på. Dette lystapet tilsvarer det vi kaller signaltap for et ekkolodd. Ta med lommelykten og lys på et hushjørne. Spissen av hjørnet er nærmest deg, og lyses godt opp av lykten. Veggene på hver side lyses også opp, men ikke så godt som selve hjørnet hvor det meste av lyset treffer. Følger vi tankerekken om at du er et ekkolodd, vil du nå tegne den første raden med piksler der hushjørnet er, veggene på hver side forsvinner under bunnlinjen. Vi hopper tilbake i båten og beveger oss bortover flat bunn, og så over en nedsenkning i bunnen. På bildet under viser den sorte pilen det grunneste punktet innenfor ekkoloddgiverens konevinkel. Konevinkel i nedsenkning: På ekkoloddskjermen din vil bunnstruktur som tegningen over se omtrent slik ut: Konevinkel i nedsenkning: Det stemmer godt med faktisk bunnstruktur, med ett lite unntak. Nedsenkningen tegnes grunnere enn den egentlig er, det dypeste punktet tegnes ikke. Konevinkelen på bildet mitt er litt bredere enn bredden på det dypeste punktet i nedsenkningen, og det dypeste punktet får vi derfor ikke med oss, det forsvinner i bunnlinjen. Tenk deg at du passerer over samme sted, men nå med videre konevinkel. Bred konevinkel i nedsenkning: Ekkoloddet tegner fortsatt det grunneste punktet innenfor konevinkel i den første raden med piksler, men nå er konevinkelen bredere enn nedsenkningen. Forskjellen i hvordan nedsenkningen tegnes på ekkoloddet er dramatisk. Ekkoloddet lyver - igjen Nedsekningen tegnes ikke i det hele tatt, siden bunnen rundt nedsenkningen hele tiden er innenfor konevinkelen og ekkoloddet tegner det grunneste punktet innenfor konevinkelen. I beste fall vil vi bare se at ekkoloddet tegner bunnlinjen svakere, noe utydelig, i det vi passerer nedsenkningen. Tror du at du vil se eventuell fisk nede i nedsenkningen nå? Vi snur om og ser på dette med en forhøyning av bunnen. Igjen starter vi med den smale konevinkelen. Topp med smal konevinkel: Ekkoloddet tegner igjen det grunneste punktet innenfor konevinkelen, men med toppen får vi en litt annen effekt enn med forsenkningen på ekkoloddskjermen. Siden konen er rund nederst, og ekkoloddet tegner det grunneste punktet, vil ekkoloddet starte å tegne toppen før båten faktisk kommer frem til den. (Les den setningen en gang til også.) Spredningen i konen går like mye til hver side, som den går forover og bakover i forhold til båten. Du kan med andre ord ikke konkludere med at stigende bunnlinje på ekkoloddet betyr at båten er over en stigning, du kan like gjerne være ved en stigning, den kan være foran deg eller litt til siden. Med vid konevinkel blir denne effekten enda større. Topp sett med vid konevinkel: Her vil ekkoloddet begynne å tegne stigningen enda tidligere, altså vil du ha enda lengre igjen å kjøre før båten virkelig er i stigningen, enn med smalere konevinkel, hvis vi forutsetter at stigningen virkelig er foran båten. Oppsummert Siden de fleste ekkoloddgivere solgt i ymse pakkeløsninger med ekkolodd har to frekvenser og dermed to konevinkler, kan du påvirke hvordan ekkoloddet tegner bunnlinjen. Den høyeste frekvensen du har tilgjengelig, har den smaleste konevinkelen. Smal konevinkel er flott for å se nøyaktig bunnlinje, eller fisk som står tett på bunnen. Videre konevinkel er flott for å lete etter fisk som står pelagisk, det vil si litt lengre oppover i vannsøylen. Som hovedregel ønsker du smalere konevinkel desto dypere det er. Konevinkel versus frekvens: Det grunneste punktet tegnes, så lenge dette punktet er skikkelig hardt. Og kanter er som regel nettopp skikkelig harde, myk bunn er nesten alltid mer eller mindre flat. Les mer om å tyde bunnkomposisjon, dvs hard/ myk bunn, HER. Hvis du vil se flere eksempler på dette, og andre hvor ekkoloddet lett kan mistolkes, anbefaler vi Bo Halls "Ekolodsboken". Den anmeldte vi HER. Hvis du bare skal ta med deg en ting fra denne artikkelen, så er det at det er den første raden med piksler som teller. Husker du på en ting til, så er det at ekkoloddet som regel tegner det grunneste punktet innenfor ekkoloddgiverens konevinkel.
    6 points
  11. Mitt miljøansvar bevisst velger jeg her å resirkulere. Denne lærerike artikkelen var på trykk i det nå nedlagte nettmagasinet "Bitre Menn" ca 2012. Den har dog ikke vært tilgjengelig på årevis så denne lett oppdaterte versjonen vil sikkert være til glede og nytte for mange nye sjåarar. "Som man driter i skogen får man svar" Noe som byr på en del utfordringer når man oppholder seg litt utenfor folkeskikken er toalettbesøk. Dette er et tema som sjelden blir belyst i bøker, blogger, blader eller podcaster. Vi har derfor laget en guide til hvordan man på best mulig måte driter i skogen, på fjellet eller i jungelen og vi har forsøkt å være så detaljerte og pedagogiske som mulig. Les og lær! Som vanlig er god planlegging halve jobben. Selv om det går greit å drite uten større forberedelser så blir det adskillig mere behagelig hvis man har gjort det nødvendige forarbeidet. Da vil skogsdritingen bli, om ikke en fryd, så ihvertfall en relativt smertefri opplevelse som ikke behøver å føre til de store ydmykelsene. Utstyr: Toalettpapir: Kanskje det viktigste av alt. Uansett hva folk sier så finnes det ingen fullgode, frittvoksende alternativer ute i naturen. Mose anbefales av mange, men med mindre du liker å få fylt skinkesprekken med barnåler, rusk og insekter så anbefaler vi å bruke medbrakt. Det er forøvrig viktig å ha med seg nok papir da det lystige friluftslivet med alkohol, mangelfull hygiene og boksemat kan gjøre at skogsdriten får en konsistens som krever mer papir enn man er vant til hjemmefra. Gå for tjukt kvalitetspapir da få ting er mere irriterende enn en ufrivillig finger i smultringen. Eventuelt kan du investere i en kjøkkenrull da disse er forbausende solide. Hvis man nå ikke har vært forutseende nok til å ta med seg papir så finnes det likevel løsninger som ikke involverer lokal flora. En t-skjorte som kappes i egnede biter fungerer greit. Det samme gjelder andre myke plagg. Bomull er å foretrekke. Ellers kan man selvfølgelig bruke annet papir enn dasspapir. Aviser og pocketbøker (løse sider, ikke hele boka) er greit mens pornoblader, fiskeutstyrskataloger og annet glanset papir er mindre greit. Spade: Mannskit som ligger og stinker og brukt dasspapir som flagrer rundt i naturen er noe de færreste setter pris på. Det er ikke morro å sette seg inn i teltet etter en nattlig vandretur bare for å oppdage at man har trampet rundt i egen eller andres dritt for så å smøre jævelskapet rundt leiren, på teltbunnen, liggeunderlaget og opp til knærne på de nye kamobuksene. Det finnes også eksempler der enkelte idioter har slengt rundt seg med befengt dasspapir for så å våkne neste dag og se at vinden har tatt seg opp og dekorert leirområdet med brunflekkede girlandere. Hvis man befinner seg i et område med noenlunde myk skogbunn kan man gjerne sparke seg et hull i bakken men en liten spade gjør jobben langt enklere. Hvis du har barn kan du stjele en fra sandkassen og hvis du har slekt eller venner som liker å rote rundt i hagen kan du ta en av disse små spadene man bruker i blomsterbed. Er du virkelig seriøs tar du med deg en sammenleggbar feltspade. Denne er et nyttig redskap som kan brukes til så mangt. Man kan foruten å grave ned drit bruke den til skyttergraver (du veit aldri når de kommer), snøhuler, barking av trær, stekepanne eller du kan slipe den og bruke den som et hjelpemiddel i selvforsvarets edle kunst. Våtservietter: Desinfiserende våtservietter er greie å bruke til håndvask. Selv om det ikke er tøft å vaske seg i utide er det greit å gjøre seg noenlunde ren på hendene etter at man har tømt tarmen. Hvis man får tarmbakterier og uhumskheter i feil ende av fordøyelsessystemet vil dette fort føre til at man blir blir sittende og jamre i hockey hele natta. Du kan også ha med deg håndsprit eller annet desinfiserende middel og bruke dette til håndvask sammen med dasspapiret eller kjøkkenrullen. Hvis det står om livet kan du i ytterste nødsfall bruke brennevin. En del mennesker bruker også våtservietter som en siste touch under selve tørkeprosessen. Hvis man velger å gjøre dette er det lurt å bruke våtservietter som er beregnet på denne type bruk. Rompehullet er merkelig nok adskillig mere følsomt enn munnen på en del områder og setter veldig liten pris på sprit og kraftige løsemidler. Planlegging: Når man skal drite i skogen er det greit å ha litt god tid til å rigge seg til. Man bør derfor ikke vente til tarmen er så proppa at man har to centimeter åpning og 30 sekunder mellom veene. Du bør ta deg en liten runde og rekognosere før du setter deg ned, gjerne før man faktisk er dritetrengt. Det er mang en uheldig skogsdriter som har skyndet seg avgårde med museskritt for så å fylle buksene fordi ringmuskelen ikke klarte presset da stakkaren f.eks måtte skreve over et piggtrådgjerde. Finn deg en hyggelig og beskyttet plass. En dump i terrenget omgitt av vegetasjon er ideelt. Hvis man ferdes i kulturlandskap er det ofte egnede grøfter som kan brukes. Hold deg lengst mulig unna stier og veier hvis du ikke har ekshibisjonistiske tendenser. I henhold til loven om tingenes iboende faenskap er det nemlig slik at folk dukker opp når det passer dårligst. Jeg har selv opplevd å være alene i skogen uten å se et menneske i flere døgn for så å bli overrasket av et kvinnemenneske til hest omtrent i samme øyeblikk som jeg firte feltbuksene på halv stang. Heldigvis hadde jeg gjort bra forarbeid og satt og trykket som en liten hare i krattet mens hestedamen passerte uten å ense meg. En annen ting man bør sjekke når man har funnet sin perfekte dumpingplass er om andre har tenkt samme tanke før. Sjekk etter spor, dasspapir og merker i skogbunnen så du slipper å tråkke rundt i annenmanns drit. Når man så etter rekognosering, kontrollering og inspisering har funnet sin trone i skogen er det på tide med de siste forberedelsene. Sjekk at det ikke er maur og hoggorm og lytt om du kan høre andre dyr som frekventerer området. Hunder har en helt egen evne til å dukke opp i situasjoner der det drites og disse er ofte også veldig interesserte i sluttproduktet. Selv om man i utgangspunkter er glad i dyr er det (heldigvis) ikke mange som liker å få en fuktig snute i rompa når man egentlig har nok med å holde balansen og unngå å drite på skoene sine. Det er heller ikke spesielt stas når den glade hundeeier kommer gaulende gjennom krattet for å se hva i helsikke kjæledyret holder på med der inne. Rydd unna oppstikkende greiner og lyng. Dette er ekstremt viktig da vi har sett stygge eksempler på katapulteffekten. Denne får man når man legger en kabel på en grein, greinen bøyer seg, kabelen faller av og den nå drittmarinerte greinen spretter opp igjen med fynd og klem. Når vegetasjonen er ryddet unna graver man seg et egnet hull. Pass for all del på at du sitter stødig når du leverer varene. Det er også viktig å sjekke at man ikke har løse klesplagg eller andre gjenstander i droppsonen. Jeg har hørt en hjerteskjærende historie om en som var ute og fisket på isen. Denne karen hadde kledd seg etter forholdene og hadde på seg en flytedress med hette. Han dreit i skogen som seg hør og bør og når oppdraget var utført gikk han fornøyd tilbake til leiren. Det tok dog ikke lang tid før han kjente den umiskjennelige sneken av nylagt kabel som ble stadig sterkere i teltet. Det var ikke før han vrengte av seg flytedressen at han fant ut hvor lukta kom fra. Kabelen lå pent sammenrullet som en kobraslange i hetta. Det var da bare å finne fram kniven og både hette og kabel ble tynget ned med stein og fikk en sjømannsbegravelse gjennom et hull i isen. Dette kunne vært unngått hvis han hadde inspisert droppsonen. Før man fyrer løs må man også sjekke nedslagsfeltet for kuken. Som kjent så er kroppen laget slik at når bakluka åpner seg så åpnes også kukluka og det kommer gjerne en skvett med piss. Dette er lett å glemme for en urutinert skogsdriter og man kan fort gå på en smell og ende med nedpissa bukser (takk til Skrapparkar som minte meg på denne viktige detaljen!) Husk også å sjekke hva du har i bukselommene. Ting ramler fort ut av lomma når man sitter og huker seg og det er både fornedrende og fortærende hvis man er så uheldig å f.eks drite på sin egen mobiltelefon. Når man har dumpet lasten og sjekket at alt er havnet der det skulle så er det bare å grave over og lystig spankulere tilbake til leiren som en helt ny mann. Hvis du har med deg hund som løper fritt er det jævelig viktig å grave grundig over og eventuelt legge noen steiner over gjerningsstedet. Hunder er som nevnt veldig interesserte i dritt og det ikke hyggelig når menneskets beste venn kommer lykkelig tilbake fra skogen med bajsbart og dasspapir dinglende fra munnvikene. Husk også å informere eventuelle turkamerater om hvor du har ditt private avtrede så de kan unngå området. Da gjenstår det bare å ønske lykke til og husk at skogsdriting er ikke mye verre enn å føde barn så lenge man stiller forberedt.
    6 points
  12. Endelig var dagen kommet! (For noen dager siden altså) Jeg satte ut båten, retning tyristrand i tyrifjorden. Båten var full av pils, fyrstekake, solkrem og håp om fisk. Håpet har jeg utrolig nok holdt oppe. Siden i fjor høst, har jeg rundt regnet dorget 150-200 stangtimer i tyrifjorden. Det eneste jeg har fått er en krepseteine. Armert med tipset om at Bomber sin Long A i fargen gul/gull/rød skal være bra saker ble det handlet inn 1 for å prøve. Etter 2 halvlitere og 2 timer smalt det jaggu på! Jeg hadde til og med så flaks at jeg filma stangtuppen mens det beit på. Med mildt sagt høy puls klarer jeg å pent dra inn en flott ørret på 2,4 kilo. Sikkert ikke mye å skryte av, men var bra svett da jeg hadde den langs ripa etter noen minutter. Største ørreten jeg har fått før dette var 500gram i min barndomstid. At ørreten beit på bomberen er også morro å tenke på. Virkelig morsom opplevelse. Også veldig morro å se at utstyret fungerer som det skall. Knarr, brems, hov, utløserklype og alt var perfekt innstilt. Ingen svær fisk, men ga mersmak!
    5 points
  13. Tilbake i kveld med søppelsekk og fiskestang! Nok en gang flere micro-gjedder og små abbor samt årets første gjørs (45 cm). Var også innom en av grunneierne og samtalte litt om ulovlig fiske. Det vil bli utført flere kontroller av fiskekort i løpet av sommeren. Og det er trolig strengt nødvendig for da jeg kom ned til vannet var det f*** meg nok en gang 2 båter/personer med garnfiske på agendaen. Vel tilbake på parkeringen ved Midtsjøvannet ble det avlevert en halvfull søppelsekk med sluk-emballasje, plastflasker, engangsgriller m.v.!
    5 points
  14. Det ble to korte kveldsturer helgen som var. Kun utstyrt med «klysekjepp» som min gamle fiskekamerat kaller fluestenger. Jeg så noen fisk, men kjente intet. Uansett greit å komme seg ut. Dessuten slapp jeg å se Grand Prix, eller hva det nå heter, og fikk praktisert en av yndlingsbeskjeftigelsene mine; sykling med vadebukse. Noen hadde imidlertid fått napp (sorry, klarte ikke å la være ...):
    5 points
  15. Jeg tok en tur for å fiske SØ etter jobben i dag. Men nok en gang viste det seg å være stille. Jeg og kompis rigga om å endte opp med masse fin Flyndre. Gøy å fiske etter noe helt annet av og til også.
    5 points
  16. Virkelig på tide å skrive en rapport igjen, det har blitt noen år siden sist men det er vel en kombinasjon av liten skrivelyst, mistet passord på forumet samt ikke aaaalt for mye å skrive om. Ismeite sto høyt på agendaen i år også spesielt siden det har vært ganske dårlige forhold de siste årene, men i år skal det ikke stå på innsatsen i hvertfall. Nøyaktig antall turer vet jeg ikke men det har blitt nesten hver helg siden isen la seg. For min del er ismeite primært synonymt med to ting, dvs SØ og Gjedde. Det har blitt flere turer etter begge deler og kort oppsumert så kan jeg si så mye som at jeg ikke klarte å få en eneste SØ opp fra isen i år. Gjedde har jeg da klart å lure noen av, men de fleste som kom opp rundet vel knapt en kilo eller to. Det ble mye frustrasjon etterhvert og motivasjonen lå helt på bunn. Ikke før siste sjanse før isen ble mer eller mindre umulig å komme seg utpå skulle jeg endelig lykkes. Værmeldinga meldte rundt 0 grader på morgenen, men utover dagen skulle det komme helt opp i 15+ så jeg skulle ikke stå i fare for å fryse. Dagen ble egentlig en sånn dag hvor man ikke kan unngå å tenke at det ikke er meningen man skal være der. Det hele startet etter jeg knapt hadde kommet 100 meter utpå da en kar står på land i full panikk og skriker og hoier at jeg må komme meg til H%&#"te vekk fra isen, nå hadde det seg slik at jeg hadde vært på vannet en uke eller to i forveien samt prøveborret et par ganger allerede før jeg gikk utover. Jeg kunne forsikre den skrekkslagne mannen på land etterhvert at isen var omtrent 40cm tykk og jeg kom meg videre uten at han fikk sammenbrudd. Vel fremme ved utvalgt fiskeplass kom neste problem etter jeg hadde borret opp alle hullene. Hempa på hurtigkoblingen mot hovedlina røk og jeg hadde ingen i reserve(som jeg visste om). Ikke nok med det så var den ene nappvarsleren tom for batteri også. Dermed ble det fire stenger med agnfisk istedenfor fem. Til slutt borret jeg et mindre hull med et mindre borr for å sitte med en liten stikke og se om det var noe agnfisk å finne. Her kom nok et problem da jeg hadde tatt feil maggot boks, dvs dvs en boks jeg kjøpte for en stund siden hvor det kun var en eller to maggot igjen mens resten var blitt brune klumper. Timene gikk og det var total stillhet på alle nappvarslerne, mormyshka'en med den enslige maggoten hadde heller ingen fisk vist noe som helst interesse for. Vinden blåste, isen smelta og jeg begynte å bli drit lei. Jeg var egentlig klar for å pakke sammen sakene men jeg så på skylaget at solen straks ville komme frem. Jeg bestemte meg for å gi det noen minutter til og se om noe ville skje når solen tittet frem, så jeg satte meg ned på stolsekken med stikka i handa og gjorde kål på siste kopp med kaffe for dagen. Det tok nok ikke mer enn 2-3 minutter etterat solen kom frem før tuppen på stikka pekte rett ned mot hullet og snella ruset i stadig økende takt før det stoppet. Ok, gjedde på mormyshka det er gøy det også var første tanke. Da det andre utraset kom skjønte jeg at det var større fisk på kroken og begynte å leke med tanken på en 3-5kg fisk. På det tredje utraset var forvirringen total for fisken stoppet jo aldri og naturlig nok kom fiske-skjelven. Slik sto jeg altså i bortimot 45min frem og tilbake med konsant skjelv og svetten rant. Til slutt kommer fisken opp mot hullet og jeg kan se at denne fisken sannsynligvis ikke passer i det knøttlille hullet jeg fisker i selv om jeg ikke klarer å se hvor stor fisken egentlig er da det har blitt grumsete nede i hullet. Jeg skjønner at dette ikke vil gå og jeg må finne en løsning fort da sena på stikka virkelig har fått kjørt seg! Jeg lar fisken dra ut igjen og klarer å få tak i pulken hvor jeg finner den siste ismeitestanga og etter endel leting, en hurtigkobling som heldigvis satt igjen på en gammel jigg. Med stikke i full spenn i den ene handa klarer jeg på et vis å få på hurtigkobling på den andre stanga og slengt på ett gjeddetakkel. Etterhvert får jeg fisken opp til hullet igjen og klarer å kroke fisken med den andre stanga. Jeg gjør meg klar for å lage et nytt hull og setter stengene i frikobling. Da sier det bare SWOSJHH på stikka og resultatet ser slik ut: Når fisken igjen stikker så ryker naturlig nok denne. Det blir mye styr med å borre nytt hull og banke opp for å gjøre plass til fisken, samt å unngå å kappe sena i prosessen. I tillegg så tør jeg ikke annet enn å stå på stanga jeg har fisken på da det er nokså mye rart som ligger slengt rundt hullet i alt kaoset. Omsider kommer fisken opp igjen og det er helt på håret at det er mulig å få fisken opp i det forstørra hullet. Som om ikke kaoset er komplett så har jeg akkurat lagt fisken i Ikea posen for veiing samt sluppet ut et jubel-brøl så piper det i en av nappvarslerne. Dermed blir det dårlig med bilder da jeg også må løpe til et annet hull for å slippe gjedda tilbake igjen. Jeg rekker et par bilder og så selvsagt skal den veies. I Ikea posen viser vekta 10,4Kg!! Endelig over 10 kilos grensa på gjedde som har vært et mål i flere år. Posen veier jeg etterpå til 180-200gram så sluttvekt på fisken blir 10,2Kg. Gjedda blir sluppet tilbake igjen og jeg er overlykkelig. Den andre fisken som har gått en stund er borte i det jeg skal sette tilslaget men det spiller selvsagt ingen rolle...
    5 points
  17. Da er sesongen offisielt i gang, og årets første kast sikret en suveren ledelse i Colibri-cup . I stedet for bilde av fisk på plastpose, får bilde av en av medfiskeren duge. Ganske typisk; jeg fikk fisk på første kastet, mens barnas etterfølgende 300 kast var resultatløse. Så burde kanskje de få kaste først? Jo’a, men jeg er gjerne den ivrigste etter å komme i gang ...
    5 points
  18. Siste jeg har støpt og malt. liten teste før siste finpuss.
    5 points
  19. Onde som vi er, kvir de færreste av oss sultne fiskere seg for å begå drap, enten det nå er ved slag/kniv i hodet, et kjapt kiropraktorgrep på nakken, eller andre mer groteske metoder. Men akkurat ikke på samme måte som konservative amerikanere beskytter embryoer og fostre med nebb og klør og verre ting, mens det visstnok er helt ok at fireåringer får tak i foreldrenes våpensamling og plaffer hverandre ned, prøver de fleste av oss å unngå fiskebarnedrap. Og om mulig fosterdrap og eggerøring. Med denne lystige innledning, starter vi dagens luke innerst i en av Noregs fagre fjorder, der huldra vasker håret under fossen, nøkken vifter med sin behårede rumpe, Rusalka synger til månen, og Vodnik – også kalt Vodyanoi – tigger øl, brennevin og tobakk av fiskere som ønsker draget (det kan forklare enkeltes mangel på fiskelykke – gjerrigknarker!) Det hendte altså i de dager at undertegnede syntes det var på tide med ny art i manntallet, og derfor ofret både vått og tørt til Vodnik (i dette tilfellet i form av Chateau du Rekespray og Attraqua spice grønn blanding). Vodnik tok vel imot, skålte og blåste, og delte så av sin rikdom. For ytterst på det nøgne snøret (og her mener jeg ikke nøgne i Ibsensk forstand), hang en nydelig gråsprengt en. Og siden dette er en adventskalender, bør vi stemme i en julesang både titt og ofte, som for eksempel nå. Jada, jeg vet at dette ikke er en pigghå. Klokken er 04.41 og jeg er tom for sjokolade. Hva forventer du? Du skjønne, glitrende pigghå, god dag Velkommen du som vi ser i riggen (anglisistisk nødrim) Med hvite prikker og haibehag Og høyt i toppen den giftige piggen Ja, den skal stikke og den skal prikke Ja, den skal stikke og den skal prikke Oss på vår hud, oss på vår hud. Men ikke på min, for jeg har vært ute en hainatt før og vet å passe meg for den så jeg snart kan feire jul igjen. Min nydelige gråsprengte prikkepigg var pent landet, men veldig stygt kroket. Jeg er ikke alltid ond, i dette tilfellet syntes jeg hverken det var ok å sette den ut igjen, ei heller å drepe den – både fordi den var fin, og selvfølgelig fordi den er fredet. Men halvgjort er dårlig gjort, så jeg måtte til pers. Når uhellet først var ute (strengt tatt skjedde det vel nede eller under), ville jeg i det minste vise Dottie såpass respekt at jeg benyttet meg av hennes goder, dvs. både kjøtt og skinn. Jeg har hørt rykter om at haikjøtt blir amoniakk-kjøtt om den ikke blir bløgget fortere enn alle andre enn jeg klarer å feste agn på kroken, så bløgging ble behørig utført. Men for å være helt sikker på få ut alt av gørr, åpnet jeg buken også. Og da fikk jeg forklaringen på at Dottie hadde tegn til ølvom. Magesekken var nemlig stappfull av godsaker – med øyne! Selv om noen mener at det er en dårlig side, er jeg ganske fornøyd med å være en nysgjerrigknurr. Hvordan skal man ellers finne ut av ting og oppleve livets mysterier? Her var spørsmålet: Hva står på pigghåmenyen? Så jeg sprettet like greit opp magesekken også. Uhm. En gang i hine hårde studerte jeg faktisk anatomi, men fiskeanatomi er åpenbart ikke min forse. Magesekken viste seg å være babysekken. Først ble jeg helt fortvilet. Ikke bare hadde jeg tatt livet av én fredet hai, her skulle enda fire nydelige skapninger ryke med. Men det var faktisk liv inni der! Jeg hentet vannbøtten og la dem varsomt oppi. Så perfekte! Så snodige, der de svømte rundt med eggsekken sin! Jeg var forelsket. Ulik personlighet hadde de også utviklet. Generte Doris Voldemerta og Overtroiske Cantervilde med spøkelse på slep Underdog Rex Nå viste det seg at tre vise striler hadde fortalt Herodes Falsk at pigghåer skulle vokse opp til bli Norges nye underholdningskonger/-dronninger, så han hadde befalt at alle pigghåbabyer skulle drepes. Her var gode råd dyre, men siden det er butikk-krig på denne tiden av året, fikk jeg det billig. Ungene måtte flykte! Fluktruten bar rett til fjords. Et siste råd fikk de med på veien: Hold dere skjult til Herodes har fått nok juleakevitt! Doris, Rex og Cantervilde hørte på de vise knurreord, men Voldemerta var ingen pingle, hun la på svøm ut i den store, vide fjorden. Jeg frykter for hennes liv, men håper og tror at de tre andre klarer seg. Å være jordmor var litt av en opplevelse, selv om jeg ikke kan anbefale andre å gjøre det samme. Og hvis du mener nurkene svømmer rundt på Death Row, vær snill og ikke si det. En julekalenderluke trenger en happy ending. Dotties fetter Spotty og lady med pipe som Vodnik ikke fikk, her ved en annen anledning
    5 points
  20. Da var det duket for en av årets siste turer på tyrifjorden. Båten ble sjøsatt i sylling. Så var det duket for 40 minutter oppover fjorden i 25 knop. Stengene ble satt ut ved røyse. Og det ble dorget over til vestsiden i ca 2 timer uten fangst. Abu garcia tormentor jointed 110mm minnow samt savage gear deep-diver blå/sølv ble brukt i kombinasjon med 90gr blyparavan. Var mye fisk på ekkoloddet, men det stoppet der. Fikk logget noen timer. mat og drikke må man ha! Flott høsttur. Mye variert vær og morsomt å prøve nye wobblere!
    5 points
  21. Detta forumet är ju inte så levande längre, men i rent informationssyfte så kan det ju vara fint om någon mer har lust att köra samma race som mig. Startade vårfisket precis som man ska, rätt utanför lekområde. Här kom det upp några ok fiskar upp till 5 kg, och ca 100 cm. Men hade också någon större följare i denna tiden. Men när bettet började avta fick jag tron på att fisken vandrade ut i stora vattnet. Slagplanen blev lagd, nu behövde jag "bara" karta upp områden, stora områden.. Det tog en stund innan jag började förstå gången, fisket var ett helt annat än det jag tidigare bedrivit i södra Sveriges skärgård. Fisken gick djupt, men gjorde stigningar på mitt jerkbait trots det var 10-12 meter med vatten under det. Medelvikten var bra, och flera fiskar på 100 cm fick syna håven. Detta fortsatte tills jag fick en fisk på 7 kg helt i starten av september. Konditionen på fisken hade börjat ta sig upp och tron på att kunna få en bättre fisk växte sig bara starkare. Så förvåningen var stor när allt tvärstoppade. Resten av september samt oktober passerade utan ett hugg. Testade grunt, djuuupt, shad, wobbler, skeddrag, snabbt, sakta. Inte ett enda hugg! Snackade med vänner som fiska mycket gädda, skrev med någon från insta som jag sett fiska mycket gädda, skrev på svenskt fiskeforum.. Men ingenstans verkade det finnas någon som hade kännskap till vatten som liknade detta. Det gick så långt att jag kände att det tog på psyket, vad gjorde jag fel. Så på ett pass sent i oktober hade jag plötsligt fisk som följde efter en högljudd wobbler. Detta matchade det jag hade läst på en svensk blogg, skriven av en mycket duktig kille som fiskar i dom norra skogarna, angående temperatur i vattnet. Det blev inget hugg den gången heller, men det gav den lilla gnistan som behövs för att fortsätta. Tjejen frågade vad jag ville göra på fars dag. Svaret var fiska... Även om motivationen inte var helt på topp så tvingade tvångstbeteendet mig ut ännu en gång. Väl på den utvalda platsen gick jag igång. Likt en väloljad maskin gjorde jag samma kast, i samma område, som jag gjort tusen gånger förr. Men idag så skulle något ändra sig. Jag hade inte varit igång speciellt länge när jag plötsligt kände något i wobblern. Första tanken var sten, men detta beter kommer inte ner på 14 meters djup, motrycket blev satt i samma sekund. Efter det följde några häftiga utras. Fisken blev körd hårt, men ska ärligt erkänna att när jag såg konturerna av fisken så släppte jag lite på bromsen. Jag kände att det var en ok fisk, men hur stor den var förstod jag inte förräns den låg i håven 15 minuter senare. Målet var 110 cm, och denna såg ut att va i rätt storlek. Fisken var inte lätt att hantera men tillslut fick jag sträckt upp måttbandet såpass att jag såg den passera 120.. Vågen blev pressad till över 13 kg, och några bilder blev tagna innan damen fick sin frihet tillbaka. Kvar var jag, chockad, förvirrad och fullständigt överlycklig. Hade det inte varit för covid så skulle jag bjudit grabbarna på några öl ute på byen! Hoppas detta kan vara till inspiration för någon annan!
    5 points
  22. Etter ein sommar full av makrell og småsei ville eg teste ut noko nytt, så eg valde heller å bruke makrellen til agn for ein periode. Her tenkte eg å skrive om fangst (og ikkje minst mangel på fangst), spørsmål, og diverse. Første tur Eg køyrde ut mot Øygarden med ein boks makrellfileter i bagasjerommet, ganske så gira på å prøve ut agnfiske. Eg har fiska mykje, men lite med agn, då helst berre etter hvitting når eg var mindre, og då meiner eg eigentleg at det var det einaste eg fekk på agn. Men no hadde eg jo sett på youtubevideoar og laga eigne takkel, så eg var sikker på at dette ville bli bra. Eg køyrde til ein stad eg trudde skulle vere bra, ettersom eg aldri hadde satt meg fast med vanleg sluk og det var smådjupt. Agnet kom på kroken og småfisken/krabben dro det av. Det var ein koseleg leik me hadde gåande ein stund. Det einaste som forstyrra leiken var at eg satte meg fast heile tida. Takkela eg hadde laga kvelden før blei færre og færre og irritasjonen blei større og større. Eg satte på det siste takkelet og kasta uti, satte stonga opp i ein kreasjon frå Claes Ohlson som eg tenkte kunne fungere som ein base, medan eg byrja å lage nye takkel. Medan eg banna, snakka med meg sjølv, og klaga, byrja plutseleg stanga å hoppe. Kreasjonen frå Claes fungerte visst ikkje så bra som base allikevel. Eg fekk løfte stanga og gitt tilslag, og det viste seg å vere noko i andre enden. Noko tungt! Kampen var ganske kjapp ettersom det ikkje var så djupt. Eg håpa på ein enorm torsk, kanskje ei lange. Men det som kom opp var ikkje mindre en ein havål. Etter ein del klumsing fekk den den på land utan å skade den, og utan å skade meg sjølv. For ein kul fisk! Og dermed var eg hekta! Ålen fekk svømme vidare etter kroken var fjerna. Og om nokon lurer så har dykk heilt rett, det er ein pilk som ligg der, og det var denne som var brukt som søkke. Litt etterpå fekk eg ein fin lyr. Men til slutt måtte eg hente i barnehage, og eg hadde uansett klarte å mista alle takkela mine igjen. Men eg var veldig gira på å komme meg ut igjen. Andre tur No hadde eg oppdaga Campelen, og eg hadde dermed oppgradert både søkker, krokar, og søte små blekksprutane som pynta dei nylaga takkela mine. Eg sikta på Ormhilleren! Hadde fiska her eindel med sluk gjennom sommaren, men no skulle eg prøve ein ny stad som eg hadde blitt tipsa om på Campelen. Det regna, og blåste ganske surt, men eg hadde med søppelsekk til å både dekke sekken med og i tilfelle det skulle dukke opp ei stor nok kveite. Denne gongen hadde eg både makrell og reke. Det kunne jo ikkje slå feil! Det starta bra ettersom eg ikkje mista takkela mine! Men utanom ein stor knurr og ein liten sei så mata eg for det meste krabben denne dagen. Etter ein fire-fem timer køyrde eg til same staden der eg fekk havålen for å søke litt meir fiskelykke, samt ly for vinden. Brukte tida mi effektivt, og når eg endeleg hadde klart å miste alle takkela tok eg turen heim. Det blei forresten ein liten torsk på slutten, og eit par gylter. Tredje tur Då var det på an igjen! Ormhilleren igjen. Teknikken hadde betra seg, eg følte eg visste meir kva eg gjorde, etter å ha brukt ein time på å spørre ut alle på Campelen. Kaldt og surt, men håpet var der. Så forsvann håpet litt etter litt når det ikkje blei noko denne gongen heller. Ikkje så mykje krabbe på agnet denne gongen, ikkje eingong dei ville ha scampi/reke miksen min. Jaja, såg ørn og hauk, og det er jo alltid kult! Fjerde tur Eg må djupare! Lange hadde vore kjekt. Eller brosme, det har eg jo faktisk aldri fått. Leser alt eg kjem over på forumet her inne. Steinestø, frekhaug, og Breistein virker som greie stadar. Så eg tar med meg kameraten min og sikter på Steinestø. Kjem fram, og ser ut i mørke kvelden. Her treng me hovudlykt, har ikkje hovudlykt, så me snur og køyre til Breistein. Fin plass! Med det meiner eg lett å komme til, og opplyst. Det ligger til og med ein skjerefjøl der som eg kan fikse agnet på! Veldig forsiktig optimist no. Agnar opp og kaster ut. Det synk lenge, og botnen verkar grei. Ferja kjem og går, og eg drar dermed opp og sjekker agnet kvar gong ferja køyre inn til kai. Ikkje noko liv. Eit par gonger er det litt rørsle i stonga, men det kan like gjerne vere fisk som svømmer inn i lina, for det sluttar kjapt. Blir nok fleire turar til Breistein ettersom det er ein enkel plass for meg å køyre til, men vonar det blir litt meir fisk neste gong. Det var dei same to rekene som som satt på kroken når eg slutta å fiske etter ein tre timar som var på når eg kom. Fiska aktivt med ei anna stong, det same gjorde kompisen min. Ingen fisk. Men ekstreme mengder sjøpung!
    5 points
  23. Det ble full klaff på første skikkelige håkjerringsatsing i Skagerrak denne helgen. Fredrik kroket på en hunnfisk på 180cm, estimert vekt iht. Vilhelm Skilhagen sin tabell var 62kg. Ingen kjempe til håkjerring å være, men ikke mindre stas av den grunn. Har satt sammen en liten film fra turen. Mer info kommer på blogg etterhvert! Hilsen Atle
    5 points
  24. Jeg lovte en rapport, så her kommer den! Å miste gode naboer og lekekamerater til barna, er jo leit. Men når skaden først har skjedd, hjelper det jo litt at naboene overtok en gård ved Namsen, som disponerer noen km av elva. Og når landet gikk i lock down og hytta i Sverige støver ned, var vi ikke vanskelige å be da vi ble invitert opp igjen i år. Seem gård ligger rimelig fint til: Namsen er jo en flod, og i store deler av elva er det båtfiske som gjelder. Seem ligger ganske nær Grong sentrum, og her har elva blitt litt mindre og enklere å fiske også fra land. Båtfiske er skikkelig spennende, men det er jo noe eget med å få fisk fra land, der alt må gjøres selv. Første fisk i år tok jeg på mark fra land. Når man fisker med 40 gram bly langt ute i strømmen, og det røsker til, går det noen få spennende sekunder før man har en ide om størrelsen. Denne viste seg å ikke være særlig stor, men en perfekt «grill-laks». 1,1 kg Men båtfiske skulle det bli, eller «harling» som det kalles i Namdalen. En slank elvebåt, en roer og to eller tre stenger bak som voktes av en fisker. Vi kjørte enten en spinnstang og to fluestenger eller to spinn og en flue, ettersom hva «trua» tilsa. Stengene er satt, nå er det bare å vente (eller å ro ...) Den aktuelle kvelden overskriften relateres til, hadde elva steget ganske mange kubikk (kanskje 60-70 kubikk opp til ca 250) og uten at vi var klar over det, rodde vi ut omlag på toppen av denne økningen. Øverst på den sonen der det fiskes med båt, er det et stort skjær som kalles «berget», der elva snevres inn og gir en hard strøm. Her samles det tidvis mye laks som ofte er oppe å viser seg. Det er noen ganske dype partier i denne strømmen, så det er ikke det enkleste stedet å fiske. Siden vi skulle opp i strømmen og det gikk relativt mye vann, beordret kapteinen to wobblere. Disse ble satt ut til sidene, og så la jeg fluestanga mi med en grønn dobbeltkrok, ut rett bakover. Godflua, her etter at laksen har tygd på den, slik at kroppshakkelet har løsnet: Stengene legges ut mens man ror opp langs bakevjene ved land. Mens selve fisket begynner når man har rodd så lang opp man kommer og slipper båten ut i strømmen. Deretter pendler båten fra side til side mens wobblere og fluer danser i fine buer nedenfor. Jo hardere strøm, jo mer må roeren jobbe. Roer, kaptein og styrmann, er i denne sammenheng samme person. Fiskeren er matros. Idet kapteinen slipper båten ut i den harde strømmen, sier han noe i retning av «jeg tviler på om vi får noe på flua her». Som nevnt er det noen steder mange meter dypt, og flua i enden av et int. snøre går neppe mange cm under overflata. Stort mer rakk ikke kapteinen å si, før fluestanga lå flatt bakover og det hylte i snella. Fast fisk gir noen hektiske sekunder. De to andre stengene skal helst opp i en fart og båten skal deretter inn til land. Og når man ligger i hard strøm, har roeren nok med å holde båten på rett kjøl. Men matrosen, som ellers sitter til pynt, er glad for arbeidsoppgaver. Vi kom oss på land i ei ur på andre siden av elva, og selv om jeg tryner i ura ved landgang, er fisken på. Fisken kjøres relativt pent, og det lille vi kan se av den, tilsier en fisk i størrelsen 7-8 kg, eller mao langt over min 15 år gamle pers på 4 kg. Men når fisken kommer sigende fra dypet etter 10-15 minutter, og kapteinen står klar med håven, kommer plutselig flua seilende i en bue og tapet er et faktum. Et hyl og et lite hopp ga liten trøst. Men kvelden var ennå ung, og vi hadde strengt tatt ikke fisket mer en noen få minutter. Vi sklir ut i båten igjen og setter stenger. Denne gangen ror vi opp i samme strømmen, men på andre siden. Når det ikke lenger er rolig vann å ro i, legges båten ut i strømmen som tar tak i utstyret. Vi seiler skrått over elva, og noen sekunder senere ligger fluestanga igjen flatt, mens snella hyler. Samme prosedyre - stenger opp og båt på land. Denne gangen på «berget» på sørsiden. En stor laks i sterk strøm, er sjukt sterk, og en periode var det så mye backing ute, at vi vurderte å gå i båten. Men laksen kom etterhvert inn i bakevja og ble spakere mens pulsen steg ettersom tiden gikk. Men denne gangen gikk det bra, og kapteinen fikk hovet: Ny pers var det liten tvil om. Viktige 20 gram på «riktig» side: Etter litt seiersdans, fotografering og generell juging, la vi ut igjen. Vi hadde jo ikke fisket mer enn sju minutter eller så. En fin sjøørret kom i båten, men ser liten ut her: Bygda var med på hodet. Jeg traff faktisk en hel fiske-familie med far, mor og to barn, langs elva, som bor 200 meter unna meg her i Byen. Hilsen TT:
    5 points
  25. Fine sluker, og veldig morro å få fisk på hjemmelaget. Jeg lager litt gjennomløpssluker i tinn, i hovedsak til sjøørret. Det er stort sett om vinteren jeg har gjort dette. Veldig lærerikt og ikke helt lett å få de til å gå som man vil i vannet. Disse er rundt 16 gram og har fungert veldig greit:
    4 points
  26. Hågjel har ikke svømmeblære så den overlever så lenge kroken ikke har ødelagt gjellene, men den liker det neppe. Jeg synes de er veldig kule, og har et utall ansiktsuttrykk, men er allikevel ikke det man ønsker når man sveiver inn 500 meter. Hvis du legger stanga på ripa og støtter snella mot låret slipper du vinglinga. Den i bakgrunnen ser veldig brosme ut. Småhaibestandene i Norge er såpass at det ikke gjør noe om du kakker noen, og ingen av dem smaker godt nok til at det er noen vits å drepe dem for mat, så det blir et spørsmål om holdninger. Ta med de du trenger for veiing på land, eller nysgjerrighet på smak, eller for å vise noen som ikke var med på turen, men la alle andre leve. Brosme og lange dør av trykkforskjell, men hvis du ikke skal spise dem selv eller gi til noe andre så er det bedre at biomassen blir på stedet. Hm. Ble jeg formanende her? Man kan jo virkelig lure på hvorfor sportsfiskere skal være så bevisste når det samtidig er lov å bunntråle enorme områder ihjel? Eller fylle de med slam, metaller og gift, eller la ferske reker til mindre enn tusen rikfolk veie mer enn rekreasjon for 1,5 millioner vanlige folk. Åkkesom, gode holdninger er en bra ting og hai som svømmer avgårde er vakre.
    4 points
  27. artig beretning. Å dra på fjorden i en liten plastbalje høres ut som kamikaze-sport på meg... ja, fisk har svært god luktesans, særlig fisk som lever dypt, i stummende mørke. Det siste snev av lys forsvinner på omtrent 100 meters dyp +/-, litt avhengig av hvor klart vannet er. Fiskearter som lever så dypt trenger derfor god luktesans. Som andre er inne på, å gå overskudd på fiskingen er en ren utopi, og bør uansett ikke være noe mål i seg selv. Målet er vel opplevelsene? Og så er det jo fint om man kan spe på med litt til matbudsjettet i samme slengen. Tør ikke tenke på kilosprisen på den fisken jeg har fått. Hvis man inkluderer bensin, overnatting, reise, i tillegg til alt utstyret, så er vi nok nærmere et firesifret kronebeløp per kilo vil jeg tro. Artig takkelløsning. Her har du jo gjort en oppdagelse mange bruker mye lenger tid på; at det ofte lønner seg å få løftet agnet litt opp fra bunnen. Det samme konseptet har blant annet benyttet av karpefiskere for å løfte agnet klar av bunnvegetasjon (som det gjerne er mye av i vann hvor man fisker karpe), og de som har skrevet om dette har gjerne geniforklart seg selv, på tross av at ideen tross alt er ganske nærliggende? EDIT: for øvrig synes jeg du viser en sunn innstilling allerede i overskriften; "hva lærte jeg på fjorden i dag?" for meg er faktisk dette essensen med fiskingen, at jeg lærer noe nytt på hver eneste tur, og gjør nye erfaringer som kan tas med videre. Fiskingen bør ikke måles ut fra resultater der og da alene, men vel så mye ut fra det at man er inne i en kontinuerlig læreprosess, stadig på vei mot bedre resultater. For hver bomtur er du en tur nærmere drømmefisken!
    4 points
  28. "A Change Is Gonna Come" sang Sam Cook (fantastisk låt!). Selv fikk han aldri oppleve at sangen ble sluppet da han ble skutt og døde kort tid før dette skjedde. Sangen knyttes mot borgerrettigheter m.v., men signaliserer egentlig mer håp og endring... ("digresjon" er mellomnavnet mitt). lol Poenget... på fredag/lørdag følte jeg det var en endring i lufta. I midten av juni "forsvant" mer eller mindre alle gjeddene over natta, gjeddestanga ble lagt vekk og abbor-utstyret fikk 1. prioritet. Jeg har testet litt med McSnack og Rawbite (11 cm), o.l., i ny og ne med kun sporadisk fangst av gjedde. De siste dagene er derimot fangst av abbor dalt litt og på nevnte fredag/lørdag fikk jeg et par "uønskede" gjedder på 10 cm piglet shad´en. I samme tidsrom ble det også "trollet" - eller tryllet - opp 2 gjedder på henholdsvis 6 kg og 7 kg. I kveld fant jeg derfor frem gjeddestanga igjen før jeg svingte innom Årungen. Jeg plukket ut steder hvor jeg i sommer har fått veldig mange, men liten, abbor ("sikre kort") og ingen gjedder i det hele tatt bare for å teste om intuisjonen min er korrekt. Og sannelig, etter 2 timer hadde jeg kun 10 stk. abbor, men landet 8 stk. gjedder fra "brekket" utenfor et par strekker med siv! Mao. har gjeddene begynt å trekke inn fra dypet!
    4 points
  29. Etter en kort kveldstur med to gutter i kano på Steinbruvann, erklæres markasesongen i gang. Vi padla vannet ned og opp, inkl et landhogg med toddy, gjemsel og «parkour». To wobblere hang bak kanoen, uten respons. Dette var mitt første forsøk på Steinbruvann. Jeg har planer om litt mer seriøs wobbler-vasking med litt mer padlesterkt mannskap, om kort tid.
    4 points
  30. Ny flott, og lettere fiasko, dag! Startet opp med et par flotte abborer høyt i vannet med Astro Vibe Fire Tiger, 10g. Når det ga seg og ble stille skiftet jeg til 10g. jigskalle/Stanley og da kom det opp noen flotte abborer til (har lokalisert et lite område nå). Deretter fulgte et par "fiaskoer". Først var det en +/-1 meters gjedde som ville spise opp stakkars Stanley! Med en 5-17g. stang, 0.13 braid og 0.33 fortom gikk det som det måtte etter at gjedda hadde rast ut 6-7 ganger - fortommen brast sammen med årsbeste... Og cirka 1 time senere skjedde det samme med en PB-abbor som bet på en 15g. swinging rugby jig/offset-krok/10 cm piglet shad. Skrapte jiggen langs bunnen med enkelte små twitcher da det smalt på i enden av snøret. Først trodde jeg det var en sprelsk gjedde, men da fisken nærmet seg land så vi det var en gigant av en abbor. Den raste ut 3-4 ganger, og en fiske-kompis stod klar med gjedde-håven da abboren fikk spyttet ut kroken kun 30 cm fra håven - det svei noe aldeles j**lig, men samtidig var det en fantastisk opplevelse. Abborene på bildene under blir jo bare pygmeer i forhold, men nå som jeg vet det er mulig er det bare å stå på videre - neste gang!!
    4 points
  31. Så satt jeg der, med bare tær, og ville ha berggylt I Og gyltene var villige, så etter flere fisk enn minutter senket jeg skuldrene, tappet litt vin og myste rundt. Bergen en sommerdag. Glade mennesker og masse hud. Hensynsfull som jeg er, satt jeg litt unna de badende, ettersom de neppe ville verdsatt leppefisk som mumser reker rett ved sine edle deler, ingen sammenligning forøvrig. Planen min var sol på huden, vin under den og en kurant gylte til Havfiskern, og det så ut til å gå sin gang, lik solen, uten nevneverdig innsats fra min side, så tankene vandret. Jeg ble var at jeg så på en veldreid stuss kun ikledd noe som var nært multifilament, og ikke 0.40. Min evne til å aldersbestemme stusser har nok tapt seg, men flytemadrassen dreide seg og ansiktet, som da sannsynligvis var jevngammelt med nevnte bakdeksel, kunne plasseres et sted mellom døtrene mine, og ettersom jeg utilsiktet hadde siktet på utsikten var det en fordel at det var nærmere podinnen enn minipodinnen. Jeg grep meg i å savne tiden da slike var mer bytte enn gyltene, og gremtes litt over å tenke det, men ikke så mye, middelaldrende menn er rare, og ingen bryr seg en døyt om hva vi tenker og gjør, så lenge vi ikke tråkker over. Berggylt, bergnebb, grønngylt og Rødnebb beitet seg gjennom rognposen min, og en og annen av litt størrelse var innom, men mest imponerende var en ca 20 grams bergnebb som prøvde å svelge en hel reke, den var faktisk ikke borti kroken i det hele tatt. Og så rant det fint av snella. Yey, tenkte jeg til jeg strammet opp og kjente at dette ikke var noen gylte. Frxst torsk, Men litt fin var den da. Stussene var kommet på land, og ettersom noen blikk var falt i min retning, og jeg derfor umiddelbart tolket det som... Nysgjerrighet på fisken, begynte jeg å gruble på hva jeg ville sagt hvis jeg snakket til dem, eller helst forsiden da. Hei, vil du se på gylten min? Har du lyst å prøve stanga mi? Lukter du også reke? Det var nesten fristende, bare for å se reaksjonen, men hva om det hadde falt i god jord, hva vet vel jeg, unge mennesker er også rare. Da hadde jeg stått som en bikkje med bil i munnen og tenkt, hva nå? Jeg ble reddet ut av grublingen av et par gamle kjerringer på min egen alder som var litt nysgjerrige, hvorpå jeg med upåklanderlig sjarm la ut om hvordan gylter teoretisk sett kan grave seg ned til PCBlagrene. Vanligvis når jeg pimpet vin og kjederøyker får jeg stemme som Rihanna, jeg sier e e e, så jeg var såre fornøyd selv om de hadde litt undrende blikk. Men neida, det var ikke bare kvinnelige som kom bortom, en som faktisk visste hva jeg holdt på med la ut om egne bragder og komfortfiske, var nok ikke bare meg som hadde snust på vinkork denne dagen, ble avbrutt av et skikkelig run. 39 cm berggylt, det er kurant nok. Men, Det er et men oppi det hele. Den følelsen jeg kjente mest underveis var savn. Hvorfor må podinner bli store så fort? Så når en ivrig jentunge på 6-7år kom og var entusiastisk ble jeg nok litt for ivrig på å vise og forklare, og skjønte ikke bæret når pappaen kom og var brysk. Meen, ville jeg latt podinnene låne fiskeutstyr av en halvnaken gubbe som lyser opp når en liten jente kommer bort? Nope. Jeg ble litt uffert av det, men det gikk over når en mamma med telefon kom forbi og accessoryungen stoppet opp og studerte fiskeutstyret, rekene, gylten jeg dro opp mens hun sto der, uten å si et ord, og uten at mammaen så bort fra telefonen. Neida, ingen kommentarer om hvilket kjønn det er som har omsorg i genene. Rundt dette tidspunktet hadde jeg spist opp rekene og da var det på tide å gi seg, men mens jeg klippet av tackelet slo det meg at jeg burde hatt en blåstål og. Vel, da har jeg begrunnelse for å komme tilbake og stusse litt over livet, universet og det andre
    4 points
  32. Hei, Jeg har laget en liten film om berggyltefiske med naturlig og kunstig agn. Jeg viser også hvordan jeg bruker Simrad Livesight til dette fisket. Hilsen Atle
    4 points
  33. Måtte ut med «laget» en tur i dag også. Men i dag fikk vi bare slike. Selv om jeg plukka fram den sjukeste stanga mi
    4 points
  34. Har meldt inn mine to første arter for en uke siden jeg, så her er det bare å gønne på.
    4 points
  35. Detaljene rundt premiebordet begynner å sette seg, og vi kan nå røpe at Lowrance stiller med premie for klassevinnere i både Saltvann og Ferskvann. Hovedpremiene for hver klasse er den splitter nye Lowrance-modellen Elite FS 7, med den velkjente Active Imaging 3 in 1 ekkoloddgiveren. C-Map hiver med en kartbrikke til hver også. For de som lurer på hva dette er, så ligger det en beskrivelse her: https://teamcolibri.blogspot.com/2020/12/nyhet-lowrance-elite-fs-og-activetarget.html
    4 points
  36. Kjapp rapport fra Nordsjøen! Kastet ut 3 sirkelkroker egnet med inntørkede beinrester av en sei. Slapp ned til litt over havbunn. Ca 200 meter dyp. Må jo sies i være relativt grunt da borekrona pdd er på ca 6100m Virre virre vapp og opp kom 2 fine langer til panna. Den ene holdt ikke kjeften på da oppheisingen begynte. Langt ifra det største jeg har dratt opp, men altids greit å ha noe å lage fiskekaker på. Loinsene ble tatt vare på. En noe herjet fisk med småskader. Var mett og god da!
    4 points
  37. Hei er vinteren så ille? Du trenger en ny hobby
    4 points
  38. Undertegnede er et sommermenneske. Jeg velger sommer og 20 plussgrader over vinter og is når som helst. Men når vinteren engang er et faktum, gjelder det å komme seg ut når forholdene tillater det. Jeg tar utgangspunkt i årets første tur, og går gjennom hva jeg ser på som viktig ved ismeite etter gjedde. Les mer på bloggen: https://teamcolibri.blogspot.com/2021/01/ismeite-etter-gjedde-160121-hvordan.html
    4 points
  39. Ingen fisking, men treet er behørig pyntet.
    4 points
  40. Jeg rakk ikke lage en skikkelig luke til, så det får bli en hilsen fra solnedgangen i Oslofjorden. Solen har snudd, og den viste seg for første gang på lang tid i Oslo, etter uker med regn. Vi tok turen til Bygdøy, og tilberedte middagen ute. Noen få kast med stanga ble lurt inn, uten resultat. God Jul, folkens!
    4 points
  41. Denne turen var i det herrens år 2011. og historien var på trykk på en nå nedlagt nettside. Tyske turister reiser i hopetall til Norge for å fiske. Mange steder langs kysten er det første vårtegnet ikke trekkfugler, men småbåter stappfulle av ivrig pilkende menn i brune boblevester. Alle står i båten og de drar til havs uansett vær og vind. Fryserne skal fylles og det tyske folk trenger lebensmittel. Det er kanskje ikke unaturlig at hamstringsrefleksen ligger latent i et folk som har startet og tapt to verdenskriger men det blir litt drøyt for den jevne nordmann når de fyller fryserne med hundrevis av kilo med fisk. Som en slags motreaksjon bestemte en gruppe med dansker og en enslig nordmann seg for å dra på fisketur til Tyskland. Ikke for å fylle fryseren men for å fange digre fisker som skulle fotograferes og slippes ut igjen. Det handler om karpefiske. Om stenger i stativer og elektriske nappvarslere. Om å fiske flere døgn i strekk uten å forlate bredden. En type sportsfiske som kan kombineres med øldrikking og grillmat. Og da passer det ganske utmerket å reise til landet med det billigste ølet, de feiteste pølsene og noen av de feiteste karpene. Vi hadde blitt invitert til Das Vaterland av våre gode venn Tysker-Frank. Først var det meningen vi skulle fiske i et klubbvann hos noen av Franks venner med masser av fisk fra 10 til 15 kilo. Guttene i klubben fikk dog plutselig kalde føtter to uker før vi skulle reise så det ble en litt panikkartet forandring i planleggingen. Til slutt stod valget mellom to vann, et lite vann med masse fisk fra 8 til 12 kilo og et stort og vanskelig vann med fisk fra 10 til kanskje 30 kilo. Siden vi er ukuelige optimister ble vi enige om å gå for storfiskvannet. For, som Tysker-Frank skrev per sms: «If we get one carp out of this damn nazilake, it will be a fat pig!» På vei til «Das Vaterland» Vår tysker er en meget erfaren fisker som har dratt opp lassevis med store karper, særlig fra Tysklands elver og kanaler. Turen startet med danskebåten der det selvfølgelig ikke var ledige lugarer. Det eneste alternativet var da og drikke seg såpass svimmel at man klarte å sove i de middelalderske liggestolene. Neste morgen ankom vi Danmark der vi hadde planlagt et par travle dager før vi skulle sette kursen mot Das Vaterland. Vi kjørte oss vill flere ganger noe som både skyldtes en utdatert GPS og visse kommunikasjonsproblemer mellom den danske sjåføren og den norske GPS-operatøren. Vi fikk ihvertfall sett store deler av den danske landsbygden, deler av den opptil flere ganger. Når vi til slutt kom fram til våre danske reisefeller ble bilen pakket om, og vi ble servert grillet rådyrlår innpakket i bacon. Fantastisk. Når rådyrlåret var spist og vi hadde drukket et par øl, var det på tide å ta seg en liten aftenstur for å fiske litt. Våre danske venner visste nemlig om et vann der det var stør. En sånn som er i ræva på de som spør Vi ladet tre stenger med boilies og dumpet agnene ut fra en til tre meter fra land på en spot der de generøse vertene hadde fôret flere dager før vi kom og åpnet noen øl. Det tok neppe mer enn fem minutter før det hylte i en nappvarsler og undertegnede fightet en stør. Etter en frisk kamp ble det landet en diamantstør på rundt sju kilo. Det tok heller ikke lang tid før neste fisk var på land, en russisk stør på ni. Deretter gikk det nærmest slag i slag og alle fikk fisk. Vi fikk til og med samme støren på land to ganger. Dansk-sibirsk stør Det kan vel tyde på at størene kanskje ikke er de mest intelligente fiskene som svømmer rundt, men de kan i hvertfall by på god underholdning. Neste dag var det å pakke bilene om igjen og fire dansker og en nordmann satt kursen mot Tyskland. Ferden langs autobahn gikk relativt problemfritt, det store høydepunktet var en gal mann i bar overkropp som stod og danset alene i veikanten en knapp meter fra der bilene suste forbi i 180 kilometer i timen. Frekt! Nok utstyr er viktig når man er på tokt i fiendeland Da vi ankom vannet ble vi møtt av vår mann i Tyskland, «Der Frank» som anviste fiskeplasser og oppdaterte oss om de siste dagers hendelser ved vannet. Litt tregt fiske men vi satset på at vi var mye flinkere enn den jevne tysker og optimismen var på topp. Vi fordelte oss parvis med et par hundre meters mellomrom langs bredden Frank hadde valgt for oss. Jeg posisjonerte meg strategisk i nærheten av Frank og grillen hans. Frank elsker å grille og det er bare timer mellom hver gang han entusiastisk roper «Lezzzt haff a barrrbeque!». Da er det bare å innfinne seg og bli servert de lekreste retter bestående av diverse stekte pølser og kjøttvarer akkompanjert av hvitløksbaguetter og den tyske spesialiteten karri-ketsjup. Frank er også veldig glad i søtsaker. Mens andre gjerne har med seg noen øl på overnattingstur har vår tyske venn på fisketur i Norge stilt med en helflaske egglikør. Som et slags eksperiment hadde jeg derfor tatt med meg en liter vaniljesaus hjemmefra. Denne gav jeg som gave til Frank uten å kommentere hva det normale bruksområdet er. Frank åpnet denne øyeblikkelig og styrtet en god fjerdedel. "Mmmm, GEIL! " var kommentaren og neste morgen var kartongen tom. «Der Frank» i kjent positur Etter en kjapp tur på Aldi der vi lo og frydet oss over billig kjøtt og brennevin var vi klar for å fiske. Bivvyer ble satt opp og stengene rigget. Vannet var for det meste fra 2-3 meter dypt og rikelig befengt med lange siv som vokste nesten opp til overflaten. Det er ikke enkelt å fiske effektiv i en sånn jungel. Min swim var velsignet med en sandbanke ca. 30 meter ute, denne fikk jeg tips om av en annen fisker som pakket sammen da vi ankom. Jeg brukte mye tid på å kartlegge sandbanken fra gummibåt og satt opp en enkelt markørbøye i bakkant av midten på banken slik at jeg kunne kaste ut agnene mine uten å treffe det evinnelige sivet. Andre var ikke fullt så heldige og brukte store deler av første dagen på å rydde vekk siv utenfor sine respektive fiskeplasser. Det ryddes i sivet. Som man gjør. Fiskekort var ordnet på forhånd av Frank, så når fiskekontrollen kom litt utpå dagen svingte jeg elegant fram kortet trygg på alt var i den skjønneste orden. Der tok jeg skammelig feil. Herr Fiske-Polizei rakte fram hånden og holdt en lengre tale på tysk. Da jeg ikke er særlig stø i språket, var jeg ikke sikker på hva mannen ønsket seg, men det var tydelig at han veldig gjerne ville ha noe mer enn fiskekortet mitt. Jeg tilbød ham pass, sertifikat, penger og forskjellige andre ting jeg hadde i lommene men han var aldeles ikke fornøyd. Selv ikke når jeg snakket stadig høyere på min beste ‘Allo ‘Allo-tysk-engelsk forstod han hva jeg sa. Etterhvert hadde Frank blitt tiltrukket av all halloien og kom ut av buskene for å megle. Norske-swimmen Etterhvert kom det fram at kontrolløren ville ha mitt NASJONALE, norske fiskekort. I Tyskland må man nemlig ha et slags fiskesertifikat med prøve og hele pakken og i Danmark må alle som skal fiske betale en fiskeavgift. Dermed hadde alle andre enn meg nasjonale kort. Jeg prøvde å forklare tyskeren at dette ikke fantes i Norge, men dette trodde han ikke helt på og henvendte seg til Frank. Det utviklet seg til en rimelig høylytt diskusjon der Frank stakk pekefingeren opp i ansiktet på den stadig surere kontrolløren som svarte med korslagte armer og intens risting på hodet. Han gav tydelig uttrykk for at han ihvertfall ikke trodde på at det fantes land som lot sine innbyggere fiske uten å ha gyldig sertifikat. Jeg kikket desperat gjennom alle lommer, og som ved ett under fant jeg et gammelt fiskekort fra Vigdarvassdraget hjemme i Norge. Det overrakte jeg Frank som stolt gav det videre til kontrolløren. Kortet var utstyrt med både bilde av en ørret og stempler og signaturer og kontrolløren gransket det nøye før han nikket anerkjennende. Han gav meg et klapp på ryggen og kom med den litt urovekkende fiskehilsenen «Petri Heil!» før han fornøyd marsjerte videre for å plage noen andre. Den første dagen var rolig, en og annen hundelufter passerte men vi hadde stort sett vår side av vannet for oss selv. Dagen etter var helvete løs. Folk svømte, seilte, snorklet og syklet rundt i flokkevis. Store skarer med pensjonister stavret seg frem langs strendene mens de brølte og kauket. Det var lørdag, det var fint vær, og hele Tyskland hadde bestemt seg for å herje rundt vannet der vi fisket. I Tyskland må jødene gå med en gul stjerne på jakken og syklistene må ha en liten ballong bundet fast bak på sykkelen sin Våre danske venner fikk også besøk av en riktig frekkas. Kun iført en minimal badebukse lå han og snodde seg rett foran teltet til en våre kamerater en hel dag mens han mesket seg med øl og sendte skjelmske blikk i alle retninger. Denne frekkasen la seg like godt til her for dagen. Stakkaren i teltet er hvit av skrekk. Fisket var tregt, kun en og annen liten brasme nedverdiget seg til å ta agnene våre de første dagene. Jeg fisket en stang et par hundre meter ute og en ute på sandbanken min. Det var kun lov å fiske med to stenger, men om natten, når fiskokontrolløren hadde lagt seg fisket vi med tre stenger hver. Agnene var diverse boilies og Frank fisket også med peanøtter. Endene synes det var stor stas hver gang Frank rodde ut i gummibåten for å fôre og han hadde alltid en hale av entusiastiske gakk-gakker etter seg når han plasket omkring. Endene dykket etter peanøtter og boilies og når Frank hadde fôret fra seg fulgte de han og gummibåten til land igjen. Father Duck og hans trofaste ender Den ene dagen satt vi som normalt og hygget oss med en lunken øl og diskuterte den sedvanlige mangelen på karper da Frank plutselig fikk et vaktsomt uttrykk i bollekinnene. Han reiste seg opp og skuet mot horisonten mens han skygget for solen med den ene hånden. »Zere iz going to be a DUNDERSTURM» erklærer han så skråsikkert, og gir seg til å pakke karriketchup og andre løse gjenstander inn i teltet. Været var da helt fint, det var sol og stille men på Franks oppfordring vandret jeg tilbake til mitt eget telt og satt sånn halvhjertet på et par barduner. At en halvslapp tysker-storm skulle imponere en viking fra Norge var ikke akkurat noe jeg ventet så jeg tok det hele med knusende ro. Så ble himmelen i horisonten mørkt grålilla og det kom et gufs med vind. Plutselig brakte det løs. Regndråper store som kattunger datt ned fra himmelen og vinden ulte som besatt rett i mot meg. Lyn gikk i sikksakk over himmelen og det tordnet i ett. Bølgene gikk hvite på innsjøen. Teltet mitt holdt på å bli vrengt bakover og jeg måtte tviholde på det med begge hender for å hindre at det forsvant til skogs. Hele spetakkelet varte kanskje en halvtime. Så roet vinden seg ned igjen og regnet forsvant. Jeg satt meg klissvåt inn i teltet, dypt sjokkert over det tyske været. Neste morgen ble jeg vekket av fornøyd tralling og hoiing utenfor teltet. Der ser jeg en fornøyd Frank som padler rundt i ring mens han gliser som en veldig tjukk utgave av Wolverine. «I hafe got zooomething to shooow yooou!» Tyskeren har fått fisk. På en hjemmelaget boilie og på en av stengene som ligger lengst ute har han fått ei god og feit tyskerkarpe. Det blir stor halloi og Frank er fornøyd som aldri før. Karpen slippes tilbake og alle går på med nytt mot. Senere på kvelden er jeg akkurat borte i naboteltet da jeg hører nappvarsleren min går. Jeg bykser i vei og ser at den midterste stanga mi står og hopper. En fisk har tatt agnet som ligger på sandbanken 30 meter ute. Jeg stuper i gummibåten og kjører fisken derfra. Plutselig sitter den bom fast i sivet. Jeg prøver å lure den ut men det eneste som kommer opp er en tom rigg. Det er i sånne øyeblikk man er glad for at man investerte i en helflaske med Aldi-whiskey. En andefamile hadde en tendens til å pakke seg sammen rundt stengene mine. Det ble ikke mere fisk og tradisjonen tro begynte det å høljregne akkurat i det vi skulle pakke sammen. Et halvt tonn med klissvått utstyr ble pakket i bilen og vi satte kursen tilbake til det kalde nord. Fire dagers fiske og en fisk på seks mann er ikke akkurat noe å juble over men jeg kommer gjerne tilbake. Og da, jævlar, da skal jeg få en av de feite nazikarpene på land!
    4 points
  42. Jeg vet ikke helt hvordan jeg ble interessert i fisking. Mamma hadde ingen fiskeinteresse med seg i bagasjen, mens fatter'n som var en fjellmann, hadde en gammel blikkboks med håndtak og snøre, som en sjelden gang var med på tur. Men uansett hadde det seg altså slik at da jeg var blitt en 10-12 år, brant jeg intens for fisking. Lenge var det småørret i Lysakerelva i sommerhalvåret og torsk og hvitting i Lysakerfjorden resten av året, som fikk unngjelde. Men ganske raskt ble jeg oppmerksom på gjedda. Og bakgrunnen var nok at gjedda er lett å fiske og gjedda er stooor, og begge deler er musikk for en ung gutt. Selv om jeg har rota meg borti både Vansjø og Øyeren, var det først og fremst Steinsfjorden som utpekte seg som stedet å jakte storgjedde. For det første gikk det gjetord om de store gjedde der ifra, og for det andre arrangerte etter hvert den lokale fiskeklubben juniorturer dit, som gjorde at jeg ble bedre kjent. Og her snakker vi om den tiden da ungdommen ikke var bedervet av sosiale medier, slik at det var maksantall og fullt på slike turer. At gjedde krever båt skjønte vi raskt. Og "vi" ble etter hvert meg og lillebror som fikk være med som matros. På de nevnte juniorturene foregikk jo en del av fisket fra båt, og vi så med egne øyne at det var slik de fleste gjeddene ble fanget. Men noen skikkelig båt, hadde vi ikke. Så de første turene foregikk i en liten gummibåt av typen "strandlek", der det akkurat gikk å presse ned to gutter og litt bagasje. Hvordan den båten overlevde gjeddewobblere overlessa med kroker, er meg en gåte den dag i dag. De første turene gikk til øya merket med 2., etter en strabasiøs rotur fra brygga merket 1. https://kart.gulesider.no/m/pU2oA Her lå vi i telt og hadde det topp. Fisket fra gummibåten når det var rolig og fra land når det var vind. Fisket foregikk mest i sundet mellom Herøya og land. Det var tross alt grenser for hvor langt vi turte å dra i gummileken. Det er mulig mor og far var nervøse for disse gummibåtprosjektene våre, for til tross for begrenset økonomi, kjøpte de etter hvert en ordentlig båt! En Terhi Babyfun! Det er meget mulig en rekke av båtfolket på FS trekker på smilebåndet når dette kalles en ordentlig båt, men når utgangspunktet var en oppblåsbar gummibåt, med to plastikkårer og så vidt plass til baken, var Babyfun'en rene himmelen med sine 7,5 punkteringsfrie fot. Jeg har dessverre ikke bilde av egen båt med mannskap, men dette lånt fra WestSystem får duge: Med båten fulgte det en 3 HK Yamaha Malta. En udødelig to-takter som brukte så lite bensin at når man etter dager med dorging omsider tømte tanken på 1,4 liter, trodde jeg ofte at det var noe galt med motoren da den stoppa. Bensinfylling var lissom en for sjelden affære , til at det ble rutine. Med denne skuta har vi tilbakelagt utallige timer på Steinsfjorden. Babyen har som bildet viser en langsgående tofte, og etter en stund oppdaget vi at man kunne sette to campingstoler hver sin vei over den tofta. Og beina på stolene fungerte utmerket som stangholdere. Så da satt vi der i hver vår stol, med stengene tredd innimellom og med drømmen om den store gjedda, det vil si den over 10 kg, eller Tio-klubben, som jeg etter hvert lærte at det het. Når båten kom i bruk begynte vi å sette den ut ved Sundvollen og å ha camp på en av øyene i nærheten, enten nord eller sør på Tvehjulingen: https://kart.gulesider.no/m/XMH68 Fiskeutstyret besto først av ni fots glassfiberstenger med en king size haspelsnelle. Jeg husker at stanga mi het Sølvkroken Blå og snella var en gullfarget Spinit i største modell. Ette hvert fikk jeg fatt i en brukt Amassadeur Ultra Mag og da jeg var 15 år vant jeg en Gaula 10 fot med en Ambassadeur 7000 i en konkurranse, men det er en annen historie. I enden av snøret hang det alltid wobblere. Gjeddefiske fra båt skulle skje ved dorging med wobbler, dermed basta. Jigg var abborføde, selv om det slang ei gjedde i ny og ne. Wobblerboksen fra den gang står fremdeles nede i kjelleren, og de fleste wobblerne har jeg fremdeles. Her er noen av favorittene: De tre øverste er en hardplast-wobbler som Sølvkroken solgte. Den største grønnstripete var den den aller største favoritten, og har en haug med gjedder på samvittigheten. Den nederste trenger vel ingen nærmere presentasjon. Gjeddetenner og livet for øvrig, har herjet med disse og det synes, men de fisker nok like bra. Balsawobblerne til Rappala erfarte vi imidlertid at ble spist opp ganske kjapt. Det var myyye gjedde i Steinsfjorden på den tiden. Og særlig i perioden etter gyting, kunne vi få enorme mengder. Vi hadde muligens hørt om "put and take" etter noen familieturer til Danmark, der vi fikk prøve oss på bola regnbue, men "catch and release" var et fullstendig ukjent begrep. Så med unntak av de aller minste gjeddene, ble alt som kom i båten kakket i hue med et solid hammerskaft som var fast innredning. Meg og lillebror etter en "drapshelg" på Steinsfjorden. Legg merke til Sølvkroken Blå med Ultra Mag. Men jeg var ikke verre oppdratt, enn at kakket fisk = mat, så all gjedda ble renset og det meste ble til gjeddekaker. Så hvordan gikk det så med drømmegjedda? På disse turene har jeg sett andre få gjedder over den magiske grensen, men til tross for utallige timer i båt kom vi aldri helt opp selv. Det nærmeste jeg kom var denne madammen på 8,5 kg og 107 cm. Der og da føltes det som en enorm fisk, så skuffet var jeg på ingen måte. Det er vel rundt 25 år siden jeg fikk en anstendig gjedde, så det er kanskje på tide med nye forsøk? Wobblerne har jeg jo fremdeles, og båten står stort sett klar på hengeren. Vi får se hva 2021 bringer ... Og, om noen skulle lure, jeg har klippet håret!
    4 points
  43. https://www.finn.no/bap/forsale/ad.html?finnkode=200197523 Fant denne på finn. Han her fortjener litt kudos for dette tiltaket.
    4 points
  44. Jeg har filmet fiskesesongen min i 2020! Har hatt fokus på Gjedde, Gjørs og Abbor:) se i full HD og subscribe gjerne da det kommer flere videoer! Da er det bare og vente på at isen legger seg og gjøre klart isbor! Eller hvis man ikke tåler kulda vente på ny sesong
    4 points
  45. Hardangervidda svarthåfestival I den lyse tiden, da jeg lå på Haukeland og svant hen, dukket det opp en morsom pling på facebook, der Mr Hopland og Blankekongen begynte å vitse om podkast fra Bontelabo med undertegnede involvert, og ja, det hadde nok hatt sin underholdningsverdi. Nokre dager senere satt jeg i zenstolen i hagen og leste gjennom hva telefonen min hadde opplevd mens jeg var hinsides, og humret godt for meg selv når jeg så nevnte pling. For at historien skal gi mening må vi tilbake i tid, til da ølgylt hadde svart skjegg, ikke mye kystmeitekunnskaper og en anelse fandenivoldskhet ovenfor gitte sannheter på fiskersiden, og Nanablag forlystet mang en fisker med sine fargefulle fortellinger om fisken som ikke beit. Vi befant oss på Nautnes på fiskersidentreff arrangert av da relativt nyåpnede (nye) Campelen. De fleste båtene la ut grytidlig, og i en av dem satt Nanablag og var så ivrig at han begynte å skjære agn av fingrene sine. Etter et raskt legevaktbesøk og noen (ganske mange) raske sting var han tilbake igjen og fiskeklar, og den eneste båten som fremdeles var inne var den jeg disponerte, ettersom jeg syntes det var greit å starte dagen med bryggefiske sammen med podinnen, og ellers ikke gadd å forte meg så veldig. Jepp, det gikk som det skulle. Jeg og Hårvar satte igang leiting etter fisk med en stor samlet mangel på fiskekunnskap. I løpet av turen klarte jeg å miste stanga i havet, og få samlingens nest største lange, og jeg husker ikke hva den gale bananen fikk, men noe må det ha vært for da vi kom til premieutdelingen på kvelden klarte han å ytre de udødelige ord; Jeg er visst flinkere på premier enn fisk. Det vesentligste her var uansett at jeg føler meg rimelig trygg på at vi var den båten som hadde det morsomst underveis, noe vi var skjønt enig om at måtte gjentas. Noe vi også fikk anledninger til i årene som fulgte, med kulminering i den store Hårvarfestivalen, som kan leses om her: Så gikk det slik ting gjerne gjør. Neste tur ble avlyst av en eller annen grunn, og neste og, og plutselig var det gått mange år. Men så kom det plinget da. Slik ting var den første Coronasommeren falt det seg slik at han hadde en uke til rådighet midt i den perioden jeg hadde tenkt å bruke til å drikke øl mens jeg myste på stangtupp, så vi begynte å planlegge det som hadde arbeidstittelen StPetersfestivalen, ettersom det var det vi avsluttet på sist. Og nå vet jeg jo forsåvidt om en plass der det er teoretisk mulig å få St Peters fisk, så den måtte inn i planene. I årene som har vandret heden siden Nautnestreffet har vi begge fått samlet en del kunnskap, og en del arter, så man måtte gruble litt for å finne ut hvilken fisk som skulle være target for uka, og vi fant ut at han har klart å unngå Småflekket Rødhai, mens jeg har fått litt over gjennomsnittet mange av dem på vestlandet. Dermed hadde vi et mål og jeg la en glimrende plan som nærmest ville garantere at han fikk en, men så slo det meg plutselig. Pokkern! Vi må jo sove og. Sånne hindre er irriterende, men lite å gjøre med, så jeg luket ut alle plassene som var med mest fordi det er vakker natur og fint å være der, og så begynte vi å diskutere detaljene, og dermed lå det an til en morsom uke med god sjanse for smårutete flekkhai, utforskning av ny plass for begge, eller det vil si alle tre, ettersom Lady Knurr skulle ha gjesteopptreden. Men før det måtte StPetersplassen testes. Ettersom den innebar flere timers kjøring, flere timers gåing og vassing over et lite sund var jeg ikke sikker på at den var verdt strevet. Jeg og Lady Knurr pakket relativt lett og la i vei. Vestlandsk kystterreng er ikke kjent for sine store flotte flate områder, og dette området var enda verre enn vanlig. Vi vurderte sterkt underveis å gi beng i hele greia, men til slutt kom vi oss frem. St.Petersfiskingen resulterte i makrell og sjøørret, og skatefiskingen resulterte i skater, så vi var ikke misfornøyde, men om jeg orker den turen en gang til er jeg svært i tvil om, så den plassen fikk utgå fra planen. Tiden nærmet seg og været blomstret, og det var jo helt feil. Jeg syntes litt synd på alle de som hadde tenkt seg på badetur og slikt, men det var åpenlyst at festivalen som nå ikke hadde navn, måtte starte med et besøk på Nordnes, og haifiske på Nordnes skal foregå i fint Bergensk vintervær, 10 varmegrader, 20 M/S vind og 40 mm nedbør, så jeg ofret en geit, to spiker, fire sokker og en doven øl til værgudene, slik at jeg var sikker på å få en god start. Og det virket. Mens vi diskuterte i forkant hvilke arter vi skulle få, ymtet nana at han kunne tenke seg en lyrpers, men for meg er målrettet fiske etter lyr på nivå med å sitte med diare og telle dopapirark, så kompromisset ble å stoppe på vei til Nordnes for at han skulle få plukke opp un ufesk. Det var et godt stykke unna persen hans, men når han ikke klarer å få pers på første kast så kan det bare være. Men det var festivalens første fisk, og sånn sett en start. Tilbake til Nordnes var planen å røske opp et par hågjel og havmus og så avslutte med en skotskrødet haiflekk, og lenge så alt ut til å gå som det skulle. Vi hadde det riktig trivelig mens det ble våtere og våtere, og så kom tiden for at targeten skulle opp. Håbanan plasserte agnet flott der det skulle være, og fikk run som definitivt ikke var hågjel eller havmus. Men så vellykket kunne jo ikke ting være. Vinden hadde klart å legge snøret for langt til venstre, så fisken måtte kjøres via en tangkvase, og det har jo suksessrate som exxon valdes. så det gikk åt svenskskogarna. Og flere slike run kom det ikke. På dette tidspunktet rant det en fin ørretbekk gjennom dressene våre, og totningen antydet at det å kjøre fra toten og rett ut på nordnes for så å være gargoyle (gargoyler er grotesker som har vanngjennomløp (Min favoritt er Le Penseur som holder til på Notre Dame), bare slik at dere unge lesere lærer noe og) ikke var indusivt for stamina, så vi erklærte festivalen for åpnet og hengte dressene til tørk, Mens vi sov kan jeg fortelle litt om Toten, sett fra Bergen - det er i Oslo. Da vi våknet diskuterte vi slikt, og kom frem til at alle planene, sett fra Toten, var i Bergen. Nordnes er jo selvfølgelig midt i brun... eh... smørøyet, og neste plass, som har levert flåsete smekkhai før, befinner seg da i usentral Bergen. Vi plukket opp Lady Knurr som hadde tørre klær, slik at vi gjennomsnittlig sett hadde lite nok væske i dressene. Og målet var ikke bare den der haien, men også gitte flate som vi alle har fått men hadde lyst på flere av, og vips var tre skateoppkrevere på vei. Heldigvis fant ingen av oss eksen på skatekartet, det ville fort blitt ubekvemt, og det ville ødelagt det bekvemme ordskiftet vi hadde. Der jeg er nulltegenerasjonsbergenser, og som sådan har sans for den konstante dissingen av østlandet, har Knurren aner tilbake til rundt da Bergen var hovedstad, og dermed klare meninger om hva som befinner seg der man kommer hvis man reiser vestover 99,8 prosent rundt jorden. Og da totninger er en egen art (som ikke teller på artsfiske.com) lot ikke blag seg affisere, men fortsatte med å definere hvor grensen for Bergen går. Vel. Bilturer varer bare så lenge, så snart var vi alle tre opptatt med hvert sitt oppsett, og snart igang med å dra opp agn og agntyver. Det har definitivt sin sjarm å sulle rundt slik, men så mye å skrive skatemelding om er det ikke. Så etter om og vel rigget vi mer over til målartene, og kokte kaffe og slikt. Nei, det betyr ikke at jeg kokte øl. Lady knurr er jo blitt vel dreven på disse, så siden den ikke var lang var den skatekort. (hydr hydr) Vi andre kunne ikke komme til kort, så vi skatte igang vi og Og dette var vel og bra og gøy og løy(e), men det var en annen skapning som var enda høyere på listen, og joda den kom den. Men ikke på gjesten sitt tackel, og heller ikke på Ladyens bling. Med andre ord, guiden ble litt vel egoistfisk. Vakker er den da 1300 gram, og tredjestørste jeg har fått. En skikkelig flott vestlandshai. Vel verd å reise fra Toten for. Jeg hadde skikkelige blandede følelser her. Jeg var veldig fornøyd med fisken, men ikke med guidingen min. Og totningen som på det øyeblikk satt i bilen og varmet seg var vel ikke 100 prosent happy heller. Skitt au, jeg fikk i hvert fall vist hvor og hvordan. Og dette endte dette kapittelet, og de neste plassene vi skulle var det ikke flekkrødbit som lå på sannsynlighetslisten. Neste plass, som da befinner seg i ytre Bergen, på grensen til ytre Stavanger, ville kreve sin innsats, så her hadde da vi lagt inn tid til å tørke klær, få søvn og spise noe. Jeg skal ikke gå i detalj om hva som ble diskutert underveis, men dere klarer sikkert å utlede det fra denne setningen som ble ytret: Nei, je ska itte ha noe Ællers. Så skal vi tilbake i tid igjen. Det var en gang blålange lå på ønskelisten til mange, og en fyr som faktisk er nevnt i ovennevnte rapport, fant ut at han ikke bare skulle ha arten, men han skulle ha den fra land, og det er ikke allverdens plasser det går an. Han fant en slik plass og fikk en slik fisk, som nummer to i Norge tror jeg, og tipset meg om plassen. På den tiden var det uaktuelt for meg å dra så langt avgårde på fisketur, så den ble liggende som en spennende mulighet som skulle testes når anledningen bød seg. Og nå bød anledningen seg. Lady knurr mangler arten, og vi andre har ikke allverdens mange av dem på lista. Dette bød på nok en lang og festlig kjørediskusjon, og stopp på naturskjønne steder for å ta en røyk Vel fremme var det et forlokkende syn som møtte oss Her er det 300 meters dyp innen kasterekkevidde, og det er bare et stykke av veien ned. Altså var ikke sypiker velkomne. Og ikke slike heller Vi satte i gang og det var litt av en følelse å se hele braiden forsvinne av snella og se backingen som jeg ikke har sett siden jeg la snøre på for noen år siden. Det var noen platåer nedover, slik at noen steder kunne man tømme snella helt, mens andre plasser kom man ikke dypere enn 150-200 meter. Nanablag ble ikke glad når han oppdaget en feil med snella som var tiltenkt plassen, og måtte gå over til en mindre snelle med lav utveksling. På platåene var det godt med aktivitet, og det varte ikke så lenge før de første langene og brosmene var på land. De kom jo ikke som noen overraskelse, men vi fant ut at det var to kanter som fisken kunne kjøre seg fast i, så det måtte holdes temmelig mye press på for å få fisken opp. Og det tar sine krefter å holde press med surfstang i 300 meters tid. Så vi var rimelig raske til å skifte til større kroker. Men store kroker er ingen hindring for små hai Kommentatorstemmen på en video vi tok som dere ikke får se startet med å si, da er vi inne fra Hardangervidda svarthåfestival... Og da var jo den delen i boks. Jeg sa forresten et stykke ut i videoen: Hey! der kommer braiden, da har jeg bare 300 meter igjen.. Været var fotogent, hvilket vil si at det ikke var alt for ille Og det var rimelig kult når det kom en stim (flokk?) av niser og holdt på rett foran oss. På det meste telte vi åtte stykk oppe samtidig, og på det nærmeste var de mindre enn ti meter unna. Vanligvis er jeg ikke så glad i niser siden de skremmer fisken, men med 2-3hundre meter imellom nisene og agnet gjorde det ikke så mye akkurat. Det var i det hele tatt såpass fascinerende å fiske slik at vi ikke sutret nevneverdig over at det bare gikk i brosme, lange, hågjel og svarthå, og ikke noen særlig store heller, så vi bare gønnet på utover kvelden og natta. Det var gøy å stå sånn, men det tærte på kreftene, og selv små fisk ble tunge når de skulle så langt opp, så når havår fikk på en brosme oppunder fire kilo som absolutt ikke ville opp, var det mye rare lyder som kom. Men fisken kom opp og han poserte strålende I noen tilfeller tok fisken agnet og svømte utover og så slapp, ved et slikt tilfelle tror jeg at jeg var nede på over 400 meters dyp, og da var det pokkern ikke mye gøy å pumpe opp en tilsvarende (litt mindre) for at den så skulle løsne på siste kant. Den var jo sprengt så den fløyt i land en halvtime senere slik at jeg ihvertfall ikke gikk derifra med troen på at det kunne ha vært target. Rundt lysning, eller kanskje tre timer etter, var vi alle så kjørt at vi måtte ha en pause. Og jeg har satt opp telt i mange forhold, men lavvooppsetting med tre stuptrøtte folk som går i veien for hverandre var en prøvelse, men opp kom det og vi fikk oss en god natts søvn i en time eller to. Og så kunne vi fikse frokost av det bedre slaget Og så var då å stå på igjen. Det gikk i det samme, til Ladyen dro opp turens kuleste fangst Disse er jo så interessante, og denne var en livlig og nysgjerrig representant for arten, som sålenge den fikk litt saltvannsdusj med jevne mellomrom, utforsket både land og lady og hadde det ikke travelt med å finne sjøen i det hele tatt. Men etterhvert begynte det å bli litt mye av det samme Så vi oppsummerte turen slik og ga oss. På hjemveien hadde jeg en liten ting jeg skulle teste, men håvard var litt skeptisk Om det ble fossekall avhenger av hvordan man tolker det. Jeg startet rapporten med å nevne Mr Hopland, og det var ikke tilfeldig. Han hadde nemlig invitert på vassssssildguiding, med sjanse for norgesrekord og andre arter. Dette var festivalens siste post, og sålangt hadde den besøkende ikke fått noen fisk å registrere, så det var press på Endre om å levere, som vi regnet med at han skulle innfri ettersom det er få som er så flink til å fiske målrettet som han. Jeg ser han nesten daglig på face, så det føltes ikke slik, men det var faktisk nesten like mange år siden jeg hadde truffet på han, og jeg synes det var fint å bli mint på for en hyggelig fyr han er. Han plukket oss opp på avtalt sted og durte rett til godplassen sin for vassild. Grunnen til at hvitlaks stod på menyen var at Den gale bananen ikke hadde den på artslisten, så planen var å plukke art, teste litt etter kolmule og hvis det ble tid til det ta et sveip etter lysing. Jeg hadde mest lyst på lysingfiske så jeg tok min vassild på første nedslipp Forsåvidt den første jeg har fått siden jeg begynte med registrering på artsfiske, så jeg fikk noe å legge inn der. Men Håvrad fikk ikke. Det han derimot fikk på sitt første slipp var denne. Dette så jo lovende ut. Endre plukket også opp vasssild som ville vært store alle andre plasser. Men så havnet vi i en stim av disse. som jo er kule når du får en eller to, men ikke tjue. Fredet er de og så vi flyttet oss, men siden hvradblag ikke hadde fått vassen, gikk det i å leite etter dem. Og dermed gikk jeg fra pigghåhelved til brosmefenskap. Det gjorde ikke meg noe, ettersom hele målet mitt for turen var en vasssild, hilse på Endre og ellers kose meg med å ligge å duppe på sjøen med snøret ute, men Hår var litt småstresset. Jeg mistenker at tanker om at hele vestlandsturen skulle forgå uten en ny art lurte i både bak og fremskalle, men endre hadde mer enn en plass, så vips var altibox Med skuldrene nede hadde vi alle tre lyst til å ta et sveip etter lysingen, men Endre hadde slektninger som skulle dukke opp, så det får bli neste gang. Lysingen Nanablag hadde fått var ikke stor, men stor nok til en middag for to, og det ble godt. Og dermed var Hardangervidda svarthåfestival over, og fem ekstremt hyggelige og morsomme dager til ende. Vi gadd ikke regne poeng og slikt, men konkluderte enkelt med at Endre er en flinkere guide enn meg, og at fortsettelse følger. Men det skal ikke gå seks år til neste gang. Og som avslutning skal jeg ikke si, hvordan skal dette gå, eller komme med en liste, men heller et bilde eller to:
    4 points
  46. Som «vanlig» ble det en tur innom Årungen på vei hjem fra trening. Gjeddene gir inntrykk av å flytte seg dypere nå som vanntemperaturen stiger, og abboren er aktiv. Fikk 3 abbor - en flott og to «tusenbrødre». Ellers hadde jeg to tunge napp som begge «glapp» i mothugget. Jeg mistenkte stor gjedde, men inspeksjon av Rawbiten viste ingen spor av gjeddetenner!? Nappene var også merkelig «døde» - nå svømmer det så mye rart i Årungen at det ikke er godt å gjette hva dette kan ha vært… Jeg har skravlet med et stort antall ivrige fiskere i år. Største abboren later til å ha kommet «uønsket» ifm. bunnmeite etter suter med ca. 1.6 kg. Største gjedde fra land er 7 kg. Største gjedde ved dorging har tippet meteren og +8 kg (dokumentert med bilde). Men den aller største gjedda kunne Olaf fortelle om da jeg stoppet ved rostadion og skravlet litt skit. På vei mot startblokkene hadde han sett noe stort som lå i overflata så han styrte kajakken mot «det» og sklei opp på siden. Rett under overflaten lå en gigant av en gjedde på hva som må ha vært +/- 120 cm. Han hadde stukket hånda forsiktig ned i vannet og strøket den på ryggen, men da andre roere nærmet seg dykket madammen langsomt ned i mørket og ut av synet. Tokyo-OL blir nr. 7 i rekken og avreise er til onsdag - lykke til, Olaf!!
    3 points
  47. Har selv pers på 1,5kg som jeg tok når jeg var liten gutt. Men har også flere på 1k + etter det. Ikke så ofte man får 1kg + Abbor i Norge. Jeg minner på at det er utrolig viktig vi setter ut all Abbor på rundt 700g og oppover.
    3 points
  48. I dag ble det Flyndre til Søndags mat. Utrolig god fisk å spise må jeg si. Min kone er Asiatisk så den blir laget på kanskje noe utradisjonell måte. Men må si den Asiatiske versjonen er utrolig god.
    3 points
  49. I dag gikk startsskuddet for "Havfisker'n", en online havfiskekonkurranse for hele Norge som arrangeres ved hjelp av appen FishDonkey Det konkurreres på totalt 18 utvalgte arter, både størst fisk for hver art, 6 ulike grand slams og en sammenlagt liste for alle arter. Konkurransen arrangeres av Team Krokodille i samarbeid med Fiskeavisen.no samt et knippe velvillige sponsorer, og vil ha sin base på nettsiden www.havfiskern.no samt gruppa "Havfiske Norge" her på Facebook. Konkurransen vil løpe fra 1. februar til 31. oktober og vi har satt sammen et premiebord til en samlet verdi av over 240.000kr! Da gjenstår det bare å ønske alle velkommen til en spennende konkurranse og vi håper å se flest mulig av dere der ute som deltakere! Hilsen Atle
    3 points
  50. Var en tur ute med gutta i går. Det var faktisk en helt utrolig dag langs sjøen. Til sammen fikk vi 5 SØ og diverse annet. Synd det er så mye sjø fugl langs kysten nå. Jeg fikk faktisk en av dem på kroken. Først ble jeg stressa med tanke på håndtering av fuglen. Men jeg tok den forsiktig i nakken/halsen og fikk til slutt ut kroken som satt i høyre vinge. Virket som fuglen ikke tok skade av hendelsen Ble nok en oppgradering på meg i går. Men fremdeles ingen monster fisk
    3 points
×
×
  • Create New...

Important Information

By using this site, you agree to our Terms of Use.