Leaderboard

Jepp. Så er det den tiden igjen. Bling og attraktorer overalt, og agnet ligger strødd utover slik at enhver går på kroken, og midt oppi alt dette skal man sitte og fundere over de viktige ting i livet, slikt som strømretninger, piggvar og lysing. Vel fundering kan til tider gi gode fundament, og fisking er ofte preget av snubleflaks (som er den beste oversettelsen jeg har funnet av serendipity, som betyr å finne noe man ikke leter etter, og dette er en liten historie om nettopp det i fire deler. Og uten further ado tenner vi den første lysing. Lady Knurr har bil og upåklanderlig fiskevilje, så vi farter omkring nær og fjern og krysser av plasser som teoretisk sett kan levere fisk. Helt på måfå er det ikke, jeg pleier å ta utgangspunkt i BOFs områder (BOF er bergen og omegns friluftstids - et eller annet sånt - råd, som i all effekt er å tilgjengeliggjøre områder for almenningen) og deretter bruke gule sider for å lete etter spisse vinkler. Av og til virker det og en av plassene vi begge fikk sansen for leverer både fisk og trivsel, men også til tider mye annen aktivitet. (plassen er ikke en hemmelighet, men det er et lite system så det skal ikke mange garn til før den er ødelagt, så hvis noen kjenner seg igjen vennligst ikke si navnet) Lady Knurr er bergenser, og dermed talefør, og plutselig hadde vi tilgang til båt, og leien var fisk. (for de som vil lese den historien skrev nevnte Lady en rapport for ikke så lenge siden). Tanken med båten var først bare å se hva som ligger akkurat utenfor kasterekkevidde, men så nevnte båteieren piggvar. Piggvar har jeg ikke mye kunnskap om; de liker sand, de er treningsfanatikere og om natten sniker de seg opp på strender og spiser små barn, egentlig ganske likt de andre varskapningene, og ettersom det er vanskelig å lete etter spiste barn og utført action ble det til å ha i bakhodet at vi burde finne sand. Men først måtte vi fokusere på å finne fisk, og helst store fisk slik at båteier ble overbevist om at det var en god ide. Og som alle vet, skal man ha rask matfisk av litt størrelse er det to arter man går etter, og de pleier ikke være vriene Og med slike fyltes stampen, det vil si bunnen av båten, fort opp med mye mat. Det var ikke nevneverdig dypt så vi slet oss ikke ihjel med snelling, båten drev i passe tempo, og to stykk fiskere storkoste seg. Men, det hadde jo gjort seg med litt størrelse og. Lady knurr bevæpnet seg for storvilt, og jadda! 11 kilo blodsprutende, lite poseringsvilling lange duger som bare det. Med leiefisk i boks var det å begynne å tenke på jakten etter mindre, men mer interessante arter. Men det ville bli til neste tur, ettersom jeg var rimelig sliten av å ro hele dagen, og vi ventet bare på at strømmen skulle gå i riktig retning og kunne drive tilbake til utgangspunktet Samt kartlegge bunnforhold. Vi var strålende fornøyd med turen og båteier var strålende fornøyd med fangsten, og med vinn-vinn etablert kunne vi planlegge neste tur. Tur to var preget av at vi ikke hadde like mye tid til rådighet, og jeg hadde veldig lyst til å kartlegge bunn og strømforhold, ettersom det åpenlyst manglet en markant formasjon på sjøkartet. De fleste kjenner seg vel igjen i at når man legger seg for å drive for å treffe et punkt, og så kjører tilbake for å korrigere litt så driver man plutselig i motsatt retning, og slik holdt vi egentlig på hele turen Man får jo som regel ikke noe særlig fisk når man holder på slik, og dette var ikke noe unntak, men utsikten var fin Og ja, jeg fant til slutt formasjonen som forklarer de underlige strømforholdene. Bunnlodding gir hvitting og knurr, men lady Knurr syntes båteier trengte en litt bedre fisk enn det Det var rett og slett litt komisk når vi møtte båteier etterpå og han hadde skaffet seg en svær balje til fisken, og vi kom med en bærepose hvittingfileeter. Med betraktelig bedre detaljkunnskap om bunnforholdene, var det på tide å planlegge mer målrettet jakt, og da er det et sted som er obligatorisk. Kristian var som vanlig blid og snakkesalig, og kaffen like ille som den skal være, og når jeg spurte om hva som skal til for å jakte på Piggvar nølte han ikke. Dette er tydeligvis Da shit, og jeg fikk med meg en god dose historier om hva Kristian fikk når han brukte dette i flere sammenhenger. Vel tackelet er i all hovedsak et paternoster med glidende slep, og det er som regel oppskriften på vellykket havfiske, så det var ingen grunn til å ikke teste. Men krokene byttet jeg ut til Mutu light, Jeg har ved mange anledninger hatt gode erfaringer med små agnfisk, og det går ennå gjetord om svartkutlingen jeg slapp ned på 150 meters dyp. Men været var som det så ofte forbindes med Bergen, så jeg tok den enkle løsningen. Min lokale , eh, ja, hva skal man kalle det? Det som var formely known as Jallasjappe, som jo er et klingende ord, men ikke passende lengre. Jeg har ingen betenkeligheter med å fornærme folk, men jeg synes det bør være på det personlige planet, og ikke generisk, men internasjonal matvarebutikk tar altfor lang tid å si, men ja, en sånn butikk. Nå hadde de ikke de småfiskene jeg så etter, men disse så lovende ut Superfisk må da være supert? og så var det bare å vente på et gløtt av finvær. På selveste Halloween var det meldt skikkelig ruskevær, men det skulle ikke komme før et stykke utpå dagen, og vi begge hadde anledning til å stå opp før man burde legge seg, og vi ble raskt enige om at det var bedre å gi det et forsøk, og gi full pinne inn med første tegn til høstvær. Godt uthvilte etter opptil flere minutter søvn var vi på vei, ennå uvitende om at vi hadde strak kurs for den morsomste fiskedagen i 2020. Vi hadde valgt ut et område som skulle testes grundig på jakt etter de vare, og det som ellers skulle komme. Det varte ikke lenge før det nappet, og i løpet av liten stund hadde vi småbrosmer og langer i båten, samt noen makrell. Action er action, men art er ikke nødvendigvis art, så vi flyttet oss litt. Det var en plass klint oppunder land som så fristende ut og etter en stund der var det mer kurring enn knurring på knurrdamen når denne brøt vannflata Hennes første av arten, og ikke det vi leitet etter, men nesten enda bedre. Paradise lost hadde en sang på symbol of life der de skal beskrive en virkelig trist tilværelse, og da gjør det med denne formuleringen; without serendipity in my life. Og dette er da vitterlig det akkurat motsatte og kan da beskrives som snubleflaks. Jeg kjente et stikk og litt mer av misunnelse, dette er art jeg liker, og når den neste halvtimen ikke resulterte i fisk i det hele tatt begynte jeg å tro at det faktisk bare var en enslig slenger, men så hadde jeg også en i båten, en bitteliten en såvidt over 300 gram, men art jeg jublet over. Og når det først begynte å bite så gjorde det til gangs. Ikke bare kom det flere lysing, men et jevnt sig av arter, hvor vi nærmest satt hysterisk og lo. Vi dro opp lysing, hvitting, lusuer, knurr, taggmakrell, sypiker, lange, brosme og makrell i salig blanding og oppi det kom min toppfisk for dagen 4,4 kilo ren lykke. Jeg fisket bare med piggvartackelet fra campelen, og lysingtennene røsket i stykker del etter del, og tilslutt var det bare søkket igjen av det originale,og fiskene bare fortsatte å komme. Når vi regnet over det etterpå fant vi ut at vi hadde fått minst 48 fisk. Det meldte møkkaværet holdt seg unna og den korte høstdagen gikk over i kveld. Bitingen roet seg litt, men ikke verre enn at en slik en fant krokene og ikke bare en.. Men så var det som om naturen holdt pusten, og den kalde trekken ble byttet ut med rå og fuktig og isende pistring. Selv med alt adrenalinet i kroppen skjønte vi at her var det bare å forte seg i land, og før vi var fortøyd lå det stiv kuling over vannet. Det var ikke rent få middager båteieren fikk med seg, men i den store balja hans så det allikavel ikke ut som så mye, så om enn så fornøyd vi var fant vi ut at neste tur fikk vi ta et sveip etter langa for å få det til å se mere ut. Lysingmiddag er noe av det bedre man kan spise og for min del en signaturrett på linje med kveitemiddagene min mor bestiller når ho kommer på besøk, men jeg var ute av trening så jeg glemte en vesentlig del av tilberedningen, så det ble bare godt og ikke vanvittig godt. Men det blir flere. Dagen etter fikk jeg en særdeles trist beskjed, som jeg ikke skal komme inn på men som medførte at det ikke var plass for fisketanker på en stund. Etter at det som skulle gjøres i den forbindelse var gjort, dukket det plutselig opp en fin dag på værmeldingen, og jeg tenkte at nå trenger jeg en dag der man tenker på annet enn de slag livet kan gi. Etter nok en natt mer eller mindre uten søvn var vi på vei i grålysningen i rimelig magisk stemning Planen var å starte med slikt man fisker etter med slikt Og bare noen få minutter etter at vi hadde stoppet båten var jeg i gang Grei start må man jo si, men bare seks kilo var på ingen måte stort nok. Og noen småfisk senere hadde jeg på noe som kjentes veldig riktig Fisken gjorde mye ut av seg, utras, kraftige nøkk og svømming oppover ga fin spenning, men opp skulle den Legg merke til den perfekte kleppingen. Rett i hjernen, så fisken var dau før den kom over ripa. Som en sportskommentator ville sagt det, hva føler du nå? neida, det er ikke pers, til det har jeg vært for mye rundtom på vestlandet, men det var ett mål oppnådd for turen i løpet av den første timen. Da kan man koste på seg et forsiktig smil. Og for de som lurer på det så dro knurrdamen også fisk men ho ville ikke posere med småfisk. (så kan dere jo lure på hva som ble regnet som smått i båten da) Med fisk som passet til båteiers balje i balja kunne vi gå videre til lystfisket Vi byttet over til vartackel og begynte å lete. Og etter kun kort tid (og noen flere brunsnegl) satt det på noe som føltes som noe annet enn brunsnegl. Det vil si den gjorde egentlig ingenting ut av seg annet enn at jeg kjente at noe var på. Gal type var, men så vakker som den er måtte vi regne det som godkjent Og like etter fulgte Ladyen opp Det var det der med poseringsvillig. Nytt forsøk Ny art og riktig familie. Det er noe rart med det, men ho er liksom så mye flinkere til å få frem vakkerheten på fisken på bilder. Vi lette videre etter andre var, men tettheten av brosmer gjorde at vi ble litt lei, og flyttet oss i retning lysinglandskap Måkene som allerede hadde fått en del å spise fulgte etter, og denne tok det helt ut Lysingene, og taggmakrell, hvitting, knurr, makrell og så videre, var på plass denne dagen og men det er nærmest fortærende hvor fort man blir blasert. Der vi på forrige tur jublet og knipset ivei, satt vi nå med sedate nikk og omtrent ikke gadd å ta et eneste bilde. Men det betyr ikke at vi ikke hadde det morsomt. Uten å telle med hvitting og knurr hadde vi 30 fisk i båten, og med dem godt over femti, så det var ikke akkurat lange dødperioder. Da sola forsvant ble det kaldt, veldig kaldt, så vi droppet skatefiskingen til fordel for dyne og netflix, riktignok med en lang sløyeøkt imellom. Og denne gangen så ikke balja for stor ut. Nå står båten på land for vinteren og fyren kan umulig ha noe særlig mere plass i fryseren, og en gang til våren fortsetter eventyret, og DA skal vi finne piggvaren. Langa var forresten 17,02 kilo for de som trodde jeg hadde glemt å skrive det. Og da gjenstår bare å ønske alle en riktig god adventstid, og å håpe at dere har barn som putter fiskeutstyr i adventskalenderen, samboer eller tilsvarende som kjøper sjokolade og tid til å smake på diverse ting som begynner med jule. Og forresten, hvis dere lurer på hva han ellers bedriver tiden med, er julenissen observert på Slayerkonsert

Heh, sypike på 3,8 kg hadde vært rimelig episk, ja. Nesten så jeg skulle ønske det var det jeg kunne rapportere. En orgie i råååååsagull. Kveite er ikke så uvanlig å få her i vest (dog ikke så vanlig som vi skulle ønske, ei heller så store). Har fått noen på kroken selv. Breiflabb er overalt, det stemmer, og jeg har fått en drøss av dem på stang. Dessverre er den bergenske breiflabben både usynlig og vektløs. Den er faktisk bare synlig søndager kl. 8 om morgenen, og hvem pokker er våken da? Skulle gjerne fått en synlig en på kroken, men enn så lenge lar de vente på seg. Men brei var fisken, dog på en mer strømlinjeformet, jegerflyaktig måte. Jadda, nå begynner det å demre for deg? Ta-dam! Oh yess, en spisskate. Er den ikke bare helt vanvittig, fabelaktig, vidunderlig vakker og eventyrlig? Hvorfor heter den ikke drageskate? Tenk å fly over de vestnorske fjordene på en sånn! Den lille tassen hadde forvillet seg lang inn på grunnen. Skal tro hvordan den havnet der? Kanskje den ble tatt som bifangst i et garn og hevet ut nær land? Så vidt jeg forstår trives de best på 250–500 meters dyp, denne ble altså tatt på ca. 30 meter på karpestang fra land. Vidunderet fikk servert fersk sypike marinert i rekespray, lett krydret med Attraqua Spice Torsk + Saltvann. Gode manerer hadde den og, nippet litt forsiktig på agnet, dro ut en meter eller så, og kroket seg rolig og helt perfekt. Nå har det blitt tradisjon at hver gang jeg får en virkelig kul fisk, er jeg alene. Kanskje jeg har mer fokus da? Uansett, det betyr ofte et hels.... styr å få fisken på land. For de dukker selvsagt alltid opp på lavvann. Var livredd for å miste denne, rakk ikke ned med håven og måtte dra den opp en meter eller så med snøret før jeg klarte å lirke håven under. En annen utfordring er å få tatt et skikkelig poseringsbilde. Forsøk nr. 1: Uhm, ja. Den nye bæreselen babyspiss...? Fancy brynje med ondt øye? Eller rett og slett Phillips' nye barberingsmaskin? Forsøk nr 2: Hufsa, sa jentungen. Er ikke helt sikker på hvem av oss hun siktet til. Men skaten hadde nå et godt øye til meg, det er sikkert. Så da går 100% heder og ære til meg, siden ingen gjettet riktig. Og det er jo som det skal være. Som trøst skal dere få et riktig så vakkert syn:

Sei er en fisk de fleste fiskere har kjennskap til, spesielt småseien som ofte er til hinder under havfiske eller som tas som bifangst under fiske etter «edlere» fisker som sjøørret og havabbor. En fisk som er fin som agnfisk og ikke mye annet. Eller kanskje ikke helt, jeg tror og håper at det er fler enn meg som tørr å innrømme når man en ytterst sjelden gang blanker etter target fisken, kan finne på å binde på tacklet med småkrokene og luske lyssky rundt på brygga, speidende etter en liten stim småsei. Disse små fiskene som med dødsforakt hiver seg over krokene, og sørger for at kan lukte litt fisk, og med klar samvittighet kan si til familie og venner at man fikk fisk i dag også. Denne småseien er vi alle bekjent med. Men det mange fiskere dessverre ikke er klar over, er at denne plagsomme agntyven, som til tider vikarierer som en «blanke» redder, den endrer seg fullstendig i det den når 3-4 kilos klassen. Den blir da til en ordentlig rovfisk, med en kraft og «take» som få andre norske arter kan sammenlignes med. Når fiske er på det råeste tar seien alt, og man kan oppleve et enkelt og morsomt fiske, men den kan også være lunefull, og små nærmest umerkbare løftenapp kan være stor fisk. Løftenapp sei på 6,1 kg, tatt på 1’er krok og makrell og råreke i Drøbak i 2014. Sei fra 6,0 -7,5 kg tatt på 70 grams Sandeel på UL stang i Osen 2016, og før noen spør, mitt bidrag til Sund folkehøgskole sitt alternativ til «women in waders», «men in waders», skal røpe at de ikke var like populære. Men hvor skal man reise for å ha best mulige sjanser for virkelig stor sei, helst hvor det er muligheter for 15-20 kilos sei? Det spørsmålet har Frode og jeg stilt oss i lang tid, det aller helligste hadde vært å ta de på overflatebeter. Etter flere år med løs prating om det bestemte vi oss for å gjennomføre turen, destinasjonen falt på Lofoten, nærmere bestemt Nordic Sea Angling sin camp i Å. Eneste problemet var at denne campen var enorm populær, og måtte bookes to år forut i tid for å få plass i «prime time». Overgangen juli-august ville sørge for best mulig vær, noe som er nødvendig når Grønland er nærmeste nabo i vest, samt fullmåne ville sørge for mye strøm og forhåpentligvis fart i seien. Med to års planlegging fikk vi tid til å planlegge reisen og ikke minst finne en til person som ville være med to tullinger på tur. Vi skulle jo trossalt toppe langturen vi hadde i 2019, hvor vi tauet gammelbåten til Frode fra Oslo-Fauske etter en endt arbeidsdag, med kun en 2 timers sovepause i Steinkjer. Hvor vi tøffet rundt i «lille rød» på 9 fot som har 2 fungerende hester, i medvind, på en god dag. Noe som resulterte i en del fine fisk og noen hektiske øyeblikk med litt høye bølger. Vi klarte til slutt å overtale Kristian Hausken, en kjent skikkelse fra havfiskemiljøet til å bli med oss. Men før vi viste ordet var det tid for avreise, de kraftigste stengene og snellene ble pakket med, det samme med poppere, stickbaits, wobblere, selvfølgelig den legendariske Toby Magnum 60 gram (lurte kveiten på bilde over på 4 meters dyp før den resulterte i SØen to bilder ovenfor), annet snacks for seien samt nærmere 4 km ekstra fletta line. Bilde av utstyr: Greit med gode venner som lar deg låne kraftig utstyr, slik at studentbudsjettet ikke går helt til ******. Takk Jørgen! Trenger kanskje ikke å nevne at stang og snelle fikk seg en liten dykkert i sjøen etter at stanga glapp ut av hånda mi på dag fem, men etter et halvt småfebrilsk og hektisk minutt klarte Kristian å fiske stang og snelle opp. Takk Kristian! Men plutselig var det tid for avreise, og Kristian ble plukket opp på bussterminalen i Oslo etter en busstur fra Karmøy av Frode og meg, og turen var endelig i gang. Bilturen opp kan vel oppsummeres som effektiv, hvor det kun var tre-fire stopp på bensinstasjoner for påfyll av drivstoff, boller og kaffe før vi var i Bodø. Bilturen høydepunkt var vel Kristians første syn av elg. Bilde hentet fra storelgen.no Vi fant også ut at det var stor variasjon i musikkpreferanser fra en 30 åring fra Oslo øst til 20 åring fra Karmøy, og at det ikke finnes noe fellesnevner hos norsk hiphop fra tidlig 2000-tallet og Astrid S og Taylor Swift. Men til min store glede fant vi ut at country var fordøyelig for oss alle, i alle fall sånn ca. Etter ankomst i Bodø hadde vi noen timer å slå igjen før fergen over til Moskenes, da måtte vi selvfølgelig ta en titt innom den lokale fiskeutstyrssjappa, men vi alle innså raskt at vi hadde det vi strengt talt trengte og vel så det. Etter en hel natt kjøring ble det en rar kombinasjon av middag/frokost og lunsj klokken tolv på formiddagen. Etter en liten gjennomgang med fiskeguidene og en oppdatering over hvordan fangstene har vært de siste ukene er det tid for rigging av utstyr. En kveldstur i midnattsolen etter storsei kan vel ikke skuffe, vi kjører ut mot fiskeplassene og begynner å jigge etter sei, og opp før vi noen små sei opp mot 3-4 kilo. Men først når det nærmer seg kveldstid skal det ta av. Bildetekst, det er sånn et ekkolodd bilde skal se ut. Plutselig ser vi stor sei som bryter overflaten i strømmen på jakt etter sild og småsei, og da skifter Frode og jeg taktikk til overflatebeter, og får raskt kontakt med fisk. Jeg lander noen fisk på stick bait, men opplever at mange detter av etter noen sekunder. Deriblant noen virkelig store, som bare raser av gårde før kroken glipper. Stort bete = stor fisk? Frode kjører med popper, men opplever som meg, at få sitter. Luringen Kristian derimot fortsetter å gnu med stor jigg langs bunn i håp om at de store svømmer der, og etter en nerverpirrende fight klarte vi å lande turens første storsei. Kristian sin sei på 16,5. Vi får etter hvert opp flere fisk, men ingen som når Kristian sin toppfisk, så i to-tiden bestemmer vi oss for å gi oss, vi skal jo trossalt fiske i morgen og. Fint å fiske i fine omgivelser Veldig skjev arkitektur i Lofoten, muligens tilpasset mye vær. Vi erfarte oss at seifiske tok seg opp på kveldstid, og at tidevann var positivt. Heldigvis for oss er Å kjent som kanskje Norges beste plass etter stor kveite, så når forholdene tilsa at seifiske ikke var på topp, brukte vi tiden på kveitefiske, noe som resulterte i noen ok kveiter. I områdene vi fikk mest stor sei opplevde vi dessverre at det var for mye strøm og ekkel bunn for å kunne fiske noe særlig effektivt etter storseien. Dermed gikk vi over til å dorge etter storseien, her modifiserte vi Rapala X-rap magnum med å bytte ut de to treblekrokene til en singel enkelkrok foran for å gjøre det enklere å slippe ut seien. Vi opplevde med dette at vi fikk færre småfisk, men de store som vi var ute etter i stor grad satt bra. Det er noe rart over hele situasjonen når du kjører fremover og wobbleren som krever en hastighet på gode 2 knop går nydelig og man knapt beveger seg på gps’en grunnet strømmen. For å få wobblerne til å gå fint og ikke havne utenfor grunntoppene må man virkelig følge med mens man styre båten. Det tok ikke lang tid før vi klarer å lande noen virkelig store fisker, og vi ble møtt med en utfordring jeg aldri hadde sett for meg. Når vi drar mengder av sei på 10+ er det å skille de aller største fra de store på øyemål, når man skal ha en rask og skånsom behandling av fisken. Stor sei har nemlig en tendens til å gå seg helt i hjel, så tiltros for at vi fisket med 30-50 lbs havfiske stenger, tykk braid og topshot og syk stram brems som ville sikre en rask fight følte vi oss ikke sikre på at storseien ville tåle utsetning. Dermed så vi oss nødt til å begrense mengden av sei vi fisket. Men vi sa oss alle fornøyde med nye perser. At jeg er fotograf, skal jeg ikke skryte på meg. Stor sei og et skjevt bilde Turens største ble tatt av Kristian, en gris av en sei på 17,22 kg. Noe som er latterlig bra til å være en av hans livs første fisk på dorg. Kristian pers i bedre bilde. Frode klarte kunststykket å lande en på 15,16 på spinnfiske med jigg midt på dagen når vi oppdaget fisk som jagde i overflaten. Frode fisk: Jeg derimot unnskylder meg med at jeg styrte båten og at dorgefiske er litt laginnsats, med ny pers på 13,89 kg. Persene våre resulterte for øvrig i 1., 2., og 3. plass i Team Colibri sin predator cup. Men vi skal tilbake, og neste gang satser vi på 20+, og bedre plass i bilen, og bedre fotografer.

Det er så ofte man tenker at «der må jeg prøve en gang», men så blir det ikke noe av. Også går årene. Men denne gangen ble det noe av – og det var absolutt verd å vente på! For 8 år siden gikk jeg sammen med gode venner den berømte fjellturen over Besseggen. Og det var absolutt en flott naturopplevelse. Og jeg tenkte tanken på å fiske i de vannene og elvene jeg så, og spesielt tittet jeg på Leirungsdalen på andre siden. Tenk så flott det måtte være å gå og fiske i så vakkert landskap! Og svømmer det ørreter i den breelva? – og det må da være fisk i det vannet jeg ser (Øvre Leirungen) og i hvert fall så det må de være et god fiskeplass der elva renner ut i Gjende! I tiden etterpå var jeg ivrig på å undersøke om området. Jeg lagde til og med en tråd på her på siden her om det hvor jeg fikk mange tips. Men så gikk det altså som det ofte gjør – man glemmer det bort. Men gjengen som jeg gikk Besseggen med har fortsatt å gå fjellturer, og i år gikk turen på nytt til dette området – til det som nå er i ferd med en bli «Nye Beseggen» nemlig turen over Knutshøe. Turen ble helt super som fjelltur. Det å gå oppe på odden og på den ene siden se ned mot det grønne Gjendevannet - og på den andre siden ned mot den minst like vakre Leirungdalen - ja det var rett og slett flott. Og stemningen blir alltid god på slike turer og man treffer mange hyggelige folk som er ute i samme ærend. Men igjen skuet jeg altså ned mot Leirungdalen - og på tilbaketuren gikk vi faktisk nede i dalen på vei tilbake til bilen. Deler av turen ved elva. Og det morsomme med vannet oppe i Jotunheimen er at det er i sånne rare farger. Gjendevann et smaragdgrønn, Bessvannet et knall blått, og breelvene sølvfarget. Det er som vandre i en eventyrverden! I hvert fall: Jeg bestemte meg for å ta turen tilbake. Nå med telt og fiskestang. Og alene så jeg kunne utforske området i mitt eget tempo. Målet var jo ikke å få mest mulig fisk, eller størst mulig fisk. Men å utforsket og fisket på de flotte områdene. Og i slutten av Juli i år dukket muligheten for en langhelg med fiske opp. Og i stedet for å reise til en lakseelv eller oppsøke mange av de spennende fiskemulighetene i Oslo-området så satt jeg meg i bilen og duret oppover. Jeg kom fram på kvelden og tok første natta ved Nedre Leirungen nedenfor parkeringen i Vargebakken. Fant en fin teltplass og litt fiske i skumringen ga noen greie streikeørreter. Men dagen etterpå dro jeg dit jeg egentlig kom for - elva som renner i Leirungdalen - Leirungsåe. Elva jeg hadde skuet på både fra Besseggen og Knudshøe - endelig skulle jeg få fiske i det sølvfargede vannet! På veien dit traff jeg på fornøyde folk som allerede var på vei tilbake etter å ha gått turen over Knutshøe. De ble veldig nysgjerrige da jeg kom med fiskestang og «alle» skulle slå av en prat. Det var veldig hyggelig og jeg hadde jo vært alene i mange timer så jeg syntes det var fint å prate med folk igjen. Men etter hvert beveget meg bort fra hovedstien og gikk ned mot brua over elva. Planen var å først fiske meg oppover elva for så å snu, gå over brua og gå ned til Øvre Leirungen hvor jeg skulle telte ved utløpet. Turen oppover elva ble artig. Elva renner i fosser og stryk fra isbreene i fjellene rundt og øvre del er veldig stri. Her er det innbydende småkulper under småfossene hvor ørreten står tett. Første kastet med søkke mark i disse kulpene ga raskt fisk på kroken - men størrelsen var så som så. Uansett artig å se at det var såpass mye fisk der, og flere var store nok til å kunne have i steikepanna til middag. Etter å ha gått over brua og fulgt den nedover kom jeg etter hvert til roligere partier og i en av disse kom fin første ørret over halvkiloet i elva. To fine ørreter til rakk jeg å få, før planene ble endret. Det hadde blitt kveld og myggene hadde for alvor våknet til liv. Jeg så folk løpe vekk (helt sant) når de kom ned mot krattet ved elva. Som oppvokst i Finnmark takler jeg mye mygg, men planen var å kose meg med matlaging og sånt utenfor teltet – og da tenkte jeg det ville være mye hyggeligere oppe på en høyde litt lenger opp i elva. Der var det mindre mygg og fantastisk utsikt så jeg angret ikke på det selv om jeg sikkert gikk glipp av noen ørreter Dagen etterpå gikk jeg på nytt ned til det rolige partiet av elva og fikk 3 ørreter der. Jammen er det bra med fisk i den lille elva. Men jeg jeg kom meg aldri ned til vannet – eller utløpet til Gjende, for siste natta hadde jeg planlagt å telte ved Sjoa. Turen til Sjoa ble fin den også - og med flere ørreter. Men den forteller jeg heller om en annen gang. Da jeg kjørte tilbake til Oslo på ettermiddagen dagen etter var jeg godt fornøyd – endelig hadde jeg fått fisket i Leirungselva (eller Leirungsåe som den egentlig heter) og Sjoa og fått fine ørreter i begge elvene. Men… Jeg merket at det var litt synd at jeg ikke hadde fått fisket i utløpsoset i Øvre Leirungen eller der Leirungsåe renner ut i Gjende. Og alle helgene fram til det ble fredning der var opptatt. Og på jobben hadde jeg så mange baller i lufta av skulle jeg ta meg fri måtte det bli maks en dag. Så da gjorde jeg det eneste rette: Jeg tok meg fri den dagen jeg kunne ta meg fri og reiste oppover! Litt sykt å kjøre 4 timer hver vei for en tur på mindre enn et døgn. Men det skulle vise seg å være verd det. For denne turen ble så utrolig fin. Myggen var nesten helt borte, været var bra og fiskene beit bra. Og jeg kom meg ned til både Øvre Leirungen, utløpsoset der og ikke minst den flotte plassen der Leirungsåe renner ut i Gjendevann. Jeg kjørte opp etter jobb siste mandagen i august og fant en flott teltplass nede ved de rolige pariene av elva. Her ble det ørret på 6-7 hekto både kveld og morgen. På dagen etterpå greide jeg å løsrive meg fra Leirungsåe og gikk ned til Øvre Leirungen – fisket (og fikk fisk) i utløpet, prøvde meg med litt varierende hell i fossekulpene ned mot Gjende. Og jeg kom meg endelig fram dit jeg hadde sett lengselsfullt mot fra Besseggen for 8 år siden - der Leirungsåe renner ut i Gjendevann. Du verden for et fantastisk flott sted! Jeg får nesten la bildene tale for seg selv da jeg ikke rekker å skrive så mye mer. Men konklusjonen ble i hvert fall at det var svært vellykket å oppsøke dette området med fiskestang. Og det ga meg absolutt inspirasjon til å prøve det samme ved andre populære fjellturdestinasjoner. De er det mange av! Og ikke minst gleder jeg meg til å utforske videre i området rundt Gjende. Kanskje vi ses der til sommeren?

Dette, kjære venner, blir en lang og ordrik rapport, for det finnes som kjent mange ord i havet, og vi er da fiskere. Men frykt ikke, for selv om havet byr på kvantitet, finnes det (i hvert fall her på Vestlandet) også kvalitet. Og dessuten skulle du vel strengt tatt startet på oppvasken nå, så når din partner roper på deg, kan du med bare litt dårlig samvittighet svare Beklager, kjære, jeg sitter opptatt med en sosiologisk studie av terramarine raseforskjeller i Norge eller noe sånt sprøyt. Så sett deg godt til rette og la deg rive med av en beretning fylt av action og heltemot, store farer og en enda større katastrofe (samt en overflod av godslig (?) Østlands-mobbing), når vi følger en galant ridder og hans (relativt) jomfruelige lady i en intens jakt på trynefaktoren. Her vil du få svar på alt du noen gang har lurt på: Kan man si at en trønder og en bergenser i samme båt befinner seg i samme båt? Er torsketryne alltid et torsketryne? Finnes det ekte jomfruer på Jomfruland? Har Cannonbang vært ute en vinternatt før, eller foretrekker han thermodyne og raggsokker? Heter Lady Knurr egentlig Gulliver? Hvor farlig kan en fjesing egentlig være? Er ambulansetjenesten i Vestfold like effektiv som i Verden Navle? Er Verdens Navle egentlig verdens navle? (Dette kan vi svare på umiddelbart: Ja, selvsagt er Bergen verdens navle. Duh). Når man skal finne faktoren, er det først og fremst mange fakta og – ja, faktisk – faktorer det bør forskes på. At den første faktoren er fisk, kan det ikke være tvil om. Og at fisk bør fiskes av fiskefrelste fiskere, er fakta. Føler du at det ble forskrekkelig mange f-er her? Kanskje du lurer på om det er f-faktoren vi er ute etter? Vel, i så fall er du ikke fullstendig på fjorden. La oss gå tilbake til det glade 1900-tallet i nord, da Cannonbang dro håkjerringer med venstrehånden mens han sløyet tre-fire tonn fisk med den andre – alt på en ettermiddag. Riktignok var arbeidet både morsomt og givende, men én drøm slapp aldri taket: – Om jeg bare kunne få oppleve jakten på drømmefisken i Oslofjorden med en entusiastisk, dog noe klønete lady fra Bergen. Da hadde livet vært fullkomment. Cannonbang gjorde sitt, kjøpte seg hus noen hundre meter fra nevnte fjord, og ventet. Og ventet. Så en dag, helt ut av det berømte blå, meldte en bergensk lady av nevnte kvaliteter sin ankomst til den igjen nevnte fjord, og Cannonbang så sitt snitt til å invitere på båttur. Ladyen takket ja, og dermed var jakten på trynefaktoren et faktum. Hvilket tryne snakker vi om? Fjesingen, selvsagt. Denne fortryllende, forfinede, forjettede fisk. Med sine vakre striper, nydelige froskeøyne og lekre underbitt, med sine lumske pigger og lokkende fare, må denne lurendreieren av en fisk være alt et kanonsmell fra Trondheim og en knurrende lady fra Bergen kan ønske seg. Jakten skulle føre oss forbi lange sund og jomfruelige land, men ville vi lykkes? La oss nå zoome inn i hodet til en av de brave eventyrerne, den kurrende damen fra vest, for en førstehånds beretning om de skjellsettende hendelsene en onsdag i det Herrens år 2020: Da jeg ankom bryggen med det treffende navnet «Brygga» i en liten vik i Vestfold, var jeg ikke i tvil om hva jeg skulle se etter. Cannonbangs dialekt hadde røpet ham. Og ganske riktig, en nydelig, velpleid bart gliste opp til meg fra en flott alubåt. Barten hang fast på en riktig så trivelig fyr, så alt lovet godt for en perfekt fiskedag på sjøen. Med vind i håret og meg bak rattet, suste vi (synonym for freste, hoppet og dunket) utover (nedover?) Oslofjorden. Båtkjøring er ikke noe jeg har belemret verden med i særlig grad, så jeg nøt farten og frihetsfølelsen mens jeg satt og drømte om dagens mål. Min nå gode venn hadde åpenbart fått med seg at det ikke ville nytte å servere en lady lyr med langestuing, så han hadde laget et ypperlig dagsprogram: Først fjesing, så ymse flatfisk, inkludert arter jeg ikke har: rødspette, skrubbe og alle typer var, plukke opp en rødknurr eller to hvis lykken var med oss, og så – for å gi dagen litt dybde – dra opp en vakker blåkjeft til slutt. I mitt stille sinn tenkte jeg at hvis Vårherre kan lage vin av vann (tåpelig idé, spør du meg, men noen av dere er kanskje på Vårherres side her), må da en lady klare å plukke opp et par ferskvannsfisk i Oslofjorden i tillegg. En åtte-ti nye arter i løpet av dagen burde duge. Vi senket farten ved en holme for å plukke opp litt makrell. Cannonbang slengte ut en hekle, og etter en stund dro han opp verdens søteste lille makrellkrabat. Helledussen! Ut igjen med heklen, og opp kom tvillingbroren, like liten og søt. – Jaja, ypperlig som hel agnfisk, sa jeg. Etter langt om lenge, over blåner og fjell, dukket det opp en liten søtnos til. Hm. Det gikk litt tregt, og fangsten var knapt nok synlig med lupe. Var Oslofjorden fylt av småtroll som ikke hadde lært å bite skikkelig? Det lovet ikke godt. Men til slutt hadde vi nok minimakrell til å starte med litt seriøs fisking. Cannonbang hadde gjort godt forarbeide og notert seg en del plasser med sandgrunn som burde være ypperlige til både trynejakt og flatinger. I full fart fikset han et paternoster og slapp ut. Jeg gjorde det samme i litt mer edruelig fart, mens jeg beundret min venns oppfinnsomhet. Jeg har vært så heldig å lære å fiske av en som ikke tar alt for god fisk (yes, pun intended), men finner sine egne kreative løsninger og tester mer eller mindre vettuge teorier. Sånt setter man pris på. Cannonbang var åpenbart samme type. Hvorfor slenge dyrt bly i sjøen når man kan bruke skrapjern, tape og piperensere? Hvorfor dille med perler og paljetter, når man kjapt kan surre en skinnende, sølvblank piperenser rundt snøret? Jeg digger sånt! Så satt vi der og banget og knurret mens fjesinger og flattryner spratt rundt oss som flyvefisk. Ok, det må jeg dessverre dementere. Jeg er stolt av min potetnese, og vil nødig bytte den ut med en lang og spiss Pinocchio-utvekst. Det var ikke annet enn bølgeplask og måker i sikte. En og annen nesten usynlig torsk. Og en vid, vid fjord med horisont istedenfor dramatiske fjell. Det er ikke så lett å få horisonten rett når man sitter i en båt. Trallala. Hu hei hvor det går på bøljan blå. Fin tang på fjordbunnen. Fine bølger i overflaten. Blå himmel. Blått hav. Litt mye vind i trynet. Jau jau. Skal tro hvordan knarren på snellen høres ut? Ikke vet jeg. Cannonbang underholdt meg med gode historier og fiskekunnskap mens vi flyttet rundt og dro opp den ene miniatyrtorsken etter den andre. Var jeg kommet til Lilleputtland? Var min galante eventyrer og jeg kjemper i et rike med knøttsmå skapninger? Var jeg – kort sagt– Lady Gulliver in disguise? Heldigvis freste en av Oslofjordens lovende poder forbi i en latterlig båt som det umulig kan være behagelig å fiske fra. Han skjønte åpenbart ikke at han skremte bort fisken når han kjørte i 70 knop eller noe tre meter fra båten vår. Eller at det ærlig talt ikke spilte noen rolle. Jaja, han var i hvert fall på vår størrelse, og så definitivt ikke ut som en eventyrer. Så da var vel vi helt normale, også. Det måtte være Oslofjorden det var noe galt med. Aldri så galt at det ikke er galt på galt sted. For å besvare spørsmål nr. 2 øverst i denne lange beretningen: Nei, et torsketryne er ikke et torsketryne. Du har de som mottas med et Yessss! og de som mottas med et zzzzzzzzz eller enda verre, et F@%ˆ$&A. Torskenurkene vi dro, hørte til de to siste kategoriene. Og hvor ble det av fjesingene og de veivalsede trynene? En melodi hørtes plutselig i det fjerne. Å Vestland, Vestland, når eg ser deg slik ... Nei! Situasjonen kunne da umulig være ille nok til å invitere Sissel Kyrkjebø inn i hodet mitt? Desperate times call for desperate measures. Av med mitt strippede, fargeløse paternoster, og på med et som kunne få en conquistador på vei til indianere til å føle seg som millionær. Makan til discokule har Oslofjorden neppe sett. Den svarte med et gjesp, leet knapt på øyet. Jeg var åpenbart like naiv som conquistadoren. Dette har jeg bommet på før. Men hva pokker gjør man ikke for å riste litt liv i havbunnen? Jeg har vunnet på det før også, men denne gangen var det bare torskete babyer på sfo som ville perle. Og jeg hadde absolutt ikke lyst til å leke med dem. I det minste var denne rød. Cannonbang og jeg sukket til hverandre, og ristet på hodet av galskapen. Hvorfor forlot vi våre respektive fjorder for dette? Var det mulig at vår drøm om fjesing falt i torsk? Vi freste videre på jakt etter ny type agn. De av dere som er spent på å få høre om Cannonbangs vinternattvaner, bør være Luthers øre nå (hvis noen vet hva vår reformkonspiratoriske reformatør skal med alle de ørene, send meg gjerne en pm). For ikke bare har han vært ute en vinternatt eller tre før, men trolig også både en og to sommerdager. Muligens ikke i 100% maskulint nærvær, heller. For da han styrte oss inn til en nydelig, kupert holme for å plukke strandsnegler og mark, nevnte han tilfeldigvis at jeg kunne ta en tur bak de knausene der om du har behov for det. Det hadde jeg. Og siden dette er opphavet til en viss bekymring for forfinede ladyer på båttur med fremmede menn, må jeg gi trønderen et knippe bonuspoeng. (Selv om jeg begynner å bli litt bekymret for mangelen på trøndermobbing her – har jeg ingen bergensk stolthet lenger?) En fordums stolt bergenser på tur. Med en pen samling snegler, én mark og en litt lettere (og lettet) lady ombord, førte herr Pangpang oss til neste plass. Mange vil si at maleren Manets maleteknikk i hans representasjon av sjø og vann er spot on. Et slikt synspunkt skal jeg på ingen måte spotte. Men nå var det faktisk manetspotting jeg holdt på med. En, to, tre, syttifire, trehundreogsekstiåtte, femhundreognittiseks. Ildfulle røde, kjølige blå, og noen dyp lilla – en for meg helt ny manetfarge. Kan det være at de røde og blå manetnissene i Oslofjorden forener seg i et tolerant fellesskap, inspirert av Blåfjell? Har maneter TV? Dette og mye annet får du svar på i neste episode av Brødene Dal og spektakulærmanetene. Nå hadde det blåst opp og ble en anelse utrivelig. Jeg savnet min vindtette flytedress og en god pute under min aristokratiske bakende. Tror dere vinden pisket opp noen spennende fisk? Å neida. Hva er dette for lureri, hører jeg dere mumle. Skulle det ikke være action og heltedåder og greier? Vel, alle som har holdt i en fiskestang vet at det er aksjon og det er action. Det siste kommer til sin tid, akkurat som godfisken (ikke pleier å gjøre). Og hva slags aksjon stengene våre hadde, holder vi for oss selv, takk. Jeg er redd det mest dramatiske som skjedde den neste timen var at Cannonbang oppdaget at han hadde lagt igjen tobakken på avlatsholmen. Så vi smatt innom sjøbua ved Valle for å skaffe dette livsviktige remediet. Og jeg følte meg temmelig dum siden jeg burde og ville ha spandert, men hadde glemt lommeboken hjemme og kunne hverken hoste opp røyk eller fylle mulige tørste bensintanker på båt eller bil på veien hjem. Slik går det når en distré lady må klare seg uten kammerpike og butler. Noe beskjemmet sendte jeg Cannonbang inn alene, mens jeg betraktet Oslofjordens glade sosser. De så ut akkurat som jeg trodde Oslofjordens glade sosser skulle se ut. Dette er ikke en av Oslofjordens glade sosser, men en vaskeekte glad sjøulk. Nå hadde vinden løyet og bølgene roet seg, men dagen var på hell, og vi orket ikke dra ut på dypet for å lete etter blåkjeft. I et siste, desperat forsøk på å lande en targetfisk, dro vi til Langesund og slapp ut våre håpefulle på sandgrunn nær en holme. Cannonbang dro opp en liten makrell, et par nusselige hvittinger og noen torsk som knapt var ute av bleiene. Når jeg tenkte meg om, hadde han fått en del flere fisk på turen enn meg. Ikke at jeg var spesielt misunnelig på agntyvene, men er det en ting jeg har lært, så er det å finne ut hva bedre fiskere gjør annerledes. I dette tilfellet var svaret såre enkelt: jeg fisket med havfiskestang, mens han brukte vanlig stang og snelle, og kunne kaste ut i vifte og raske med seg det som var i nærheten. Snegler, piperensere og skrapjern. Et must på fisketur. Det led mot kveld og jeg følte det var på tide å befri min utholdende og underholdende guide fra jakten på trynefaktoren. Så vi vendte båtnesen hjemmover. Og igjen viste herr Kruttsmell – som vi allerede har fastslått har vært ute både en vinternatt og sommerdag før (det skulle sannelig ikke forundre meg om han har vært ute en høstettermiddag og) – instinktivt hva en lady trengte. Alle som har fulgt mine rapporter, har nok fått med seg at en aristokratisk quinde på dannet fiskeutflukt liker å ha et bilde av de største triumfene, og at mangelen på fotobutlere nu til dags er et økende problem. Nå hadde jeg dessverre ingen trofefangst å vise frem, så siden sjøen hadde lagt seg i bedagelig hvilestilling, forslo Cannonbang et bilde av meg bak rattet i fart, med sjøsprøyten bak meg. Jeg lot meg ikke be to ganger, og satte meg bak rattet med det digre gliset man har når man sitter bak et ratt og kjører klampen i bånn og kjenner vinden i fjesingen. Cannonbang stilte seg opp i baugen og knipset i vei med mobilen min. Så ser jeg vekk fra kameraet og – tre store bølger dukker opp fra intet. Vi befinner oss i en alubåt i stor fart rett inn i dem. Og jeg har ingen anelse om hvordan jeg skal håndtere det neste sekundet. Kanskje det ikke ville ha hjulpet om jeg visste det. Skulle jeg ha bremset hardt? Vridd rattet? Ville det ha vært bedre? Jeg vet ikke. Hva om Cannonbang da hadde havnet på sjøen eller smelt bakhodet i motoren? Jeg vet ikke. For noen sekunder siden var sjøen stille, hvor kom disse bølgene fra? Jeg er paralysert. Så kommer et kraftig dunk, og jeg hopper i setet. Cannonbang vaier kraftig, men finner fotfeste igjen. Jeg er livredd, ser at dette er farlig. En ny bølge treffer. Båten hopper og braker ned med et smell som kjennes i hver eneste lille knokkel i kroppen. Cannonbang stuper fremover, brøler, og løfter seg akkurat nok opp til at jeg ser at foten henger i en unaturlig stilling, og så hører jeg meg selv rope før det siste smellet treffer. Bølgene er forbi, det er stille, og Cannonbang ligger foran meg og stønner: Foten er brukket. Hva skal jeg si? At Cannonbang trynte i jakten på trynefaktoren? Nei. Dette var bare jævlig. Og hva jeg følte og føler oppi det hele betyr ingenting, men la meg berette om en trønder som har vært ute en vinternatt før. Vi har alle hørt om det underholdende fenomenet manflu. Cannonbang var definitivt ikke befengt med mannevonde fluer. Mens vi sneglet oss langsomt mot Brygga, lå han i bunnen av båten og kjederøykte (takk gud for at han i det minste hadde sigaretter!) og forsikret meg om at det ikke var særlig vondt, mens jeg så ankelen svelle mer og mer for hvert minutt som gikk. Han viste meg at han kunne bevege tærne, og at foten ikke hang så løst som det først virket som. – Tror ikke den er brukket, sa han. Vel, den var blitt hoven, hvor mye kunne den dingle? Det var åpenbart at han trengte ambulanse, men da vi endelig kom frem, karret han seg ut av båten med ankelen dinglende under seg, krøp på alle fire med høyrefoten i været bortover bryggen, opp en ulendt sti, opp en lang trapp, videre bortover en grusvei, for så å klatre inn i baksetet på bilen min. Deretter ut av bilen, bortetter oppkjørselen, opp enda flere trapper, gjennom gangen i huset frem til godstolen i stuen. Først da satte han seg ned og var villig til å tenke på legevakten. Etter diverse frem og tilbake meldte operatøren at hun skulle undersøke om det var en ambulanse tilgjengelig. Her forente øst og vest seg i rørende likhet. – Vi ringer deg tilbake, sa hun. Og det gjorde de selvsagt aldri, akkurat som i Bergen. Så der satt vi, mens Cannonbang underholdt meg med fortellinger fra livet som fisker i nord og trailersjåfør i sør, og stadig forsikret meg om at det var ikke særlig vondt. Yeah right. Så, etter vel en halvtime, dukket utrolig nok to hyggelige ambulansefyrer opp, og det neste kvarteret var slanger og sprøyter og blodtrykksmålere og oppblåsbar avstivning og maskiner, og ikke minst morfin, som Cannonbang blåste av – det kunne de bare glemme. Men kom ikke her og fortell meg at det ikke var vondt da de stivet av foten. Selv om det ærlig talt virket verre for dem enn for min venn. Vel, slik endte det som var en helt nydelig dag, selv om vi bare fikk tullefisk. Hvordan det gikk videre skal vår helt få lov til å fortelle selv. Takk for at du fjaset bort en hel feriedag på forgjeves fjesingjakt på fjorden med en fjollete lady, Cannonbang. Og beklager at jeg ødela ankelen din, laksedrømmen din og det som ellers var en fengende flott fabulistisk dag. PS. De som fremdeles sitter og lurer på jomfruene på Jomfruland, kan ta seg en bolle. PPS. Vær forsiktig på sjøen i sommer. Og ikke sett deg bak rattet hvis du ikke kan kjøre. PPPS. Jeg tror vi kan fastslå at fjesing er farlig.

OVER ELLER UNDER I FLYSEFJORDEN Det hendte i de dager (jommen ble de stakkars folkene i de dager utsatt for mye, gitt) at en lady fikk lyst til å dra på telttur til Lysefjorden. Etter 17 sekunders anstrengende lirking og luring, fikk hun lokket en person i besittelse av et telt ut på ville veier. Dette er selvsagt en sannhet med modifikasjoner. Man kan vel heller si at det var en tur fra løvens gap til Elvis’ glatte sleik. Jo lengre sør vi kom, jo mindre ville ble veiene. Det var faktisk så en Hordalending – vant til å kjøre på veier som får 2332 år gamle via Appia til å fremstå som futuristisk – kunne bli rent provosert. Vakre solnedganger har de også der sør. Jævlene. Uansett, ettersom både ladyens butler og kammertjener hadde reist på en høyst ufortjent ferie, tok pakkingen litt mer tid enn den burde. Sjåføren, som tilfeldigvis var identisk med personen i besittelse av et telt – også kalt herr Ølnebb eller noe sånt – måtte svinge inn på parkeringsplassen i Dørviga i nattens mulm (dvs. tette mørke) og mørke (dvs. smør på flesk, som ikke høres spesielt godt ut. Putter man derimot smøret under flesket, høres det plutselig mer appetittvekkende ut. I hvert fall ikke direkte kvalmt. Så da kan man jo spørre seg om en plassering oppå generelt sett er mer frastøtende enn en plassering under. Og hvis man da foretrekker under, men velger å ha noe oppå, er man da tiltrukket av det frastøtende? Alt dette blir selvsagt veldig hypotetisk og ærlig talt i overkant filosofisk, for vi vet jo at medlemmene her inne foretrekker å ta det som er under og heise det opp til over, og så enten flytte det bortover, nedover og igjennom og så ut– ja, vi trenger ikke gå i detalj – eller direkte ned under igjen. Og det er alt jeg har å si om det.) Så hvis dere heretter kan la være å distrahere meg med usaklige spørsmål, skal jeg berette om den eventyrlige jakten på fløyfisk i Flysefjorden. I Lysefjorden finnes nemlig vanlig fløyfisk, flekket fløyfisk (for et klingende navn!) og liten fløyfisk. Det hadde selvsagt vært gøy å få de sjeldnere artene liten og flekket, men når en er såpass ny i gamet og har så mye moro foran seg, er det fint å kunne fryde seg over de mer vanlige artene også. Så mitt mål for turen var den vanlige fløyfisken – dog en riktig lekker hann med flotte farger og flagget til topps. Jupp, her er det ærlig talt kun utseendet som teller. Fløyfisk er en av mine tre top target-arter for 2020, sammen med ulke og rødknurr. Det kan virke som beskjedne mål, men disse artene har vist seg å være flyktige for en lady med sans for estetiske nytelser. Men nå skulle de til pers, om man så måtte kjøre langt om lenge for å øke sannsynligheten for – bokstavelig talt – å dra dem i land. Turens første overraskelse var Dørviga, som skulle være vår base i fire dager. I lyset fra noen spredte bål, kunne vi skimte en 15–20 telt langs stranden. Ble vi møtt av skråling, latter, kumbaya og gitarklimpring? Nope. Kun bølgesus, en sildrende bekk og trærne som bruste forsiktig med fjærene. Hadde vi havnet i en spøkelseslandsby eller en alternativ virkelighet? Neida, forklaringen kom neste morgen. De var utlendinger alle sammen. Litt overraskende i disse korona-tider, men det lovet godt for noen fredelige dager under himmelen (ja, se der var vi under igjen). Vi startet dagen med litt mikrofiske fra bryggekanten, aka søndagsskole for Dørvigas yngre garde. Stor jubel og begeistring, men nå var det ikke svartkutlinger og bergnebb vi kom for (selv om de så ut til å trives riktig så godt sammen). Her måtte nye strategier til. I et ikke sjeldent anfall av genialitet, hadde jeg anskaffet en stor gummibåt slik at vi kunne komme oss litt lengre ut på fjorden. Ettersom jeg har den uvanen å knekke beina på folk som tilbyr meg skyss (se Jakten på trynefaktoren), og jeg trengte Ølgylt til diverse sjauing osv., var en ting sikkert: noe råkjøring var ikke aktuelt. Det er mulig det kan defineres som en annen type galskap, men uansett: det ble ikke mye fartsgalskap av en 2,5 meter gummibåt med underdimensjonerte årer, som attpåtil knakk etter 20 meter. Heldigvis hadde jeg maskeringstape og Ølgylt – som personen i besittelse av et telt – teltplugger og en viss MacGyverisk nevenyttighet. Du og jeg og vi to seilte i en gummisko Årene knakk Og båten lakk Men fisk ble det jo Joda, heldigvis er jeg en bedre fisker enn poet, for her dukket det opp både sypiker og minihvitting. Hurra. Hurra. Hurra. Jeg må bare beklage mangelen på entusiasme i stemmen min her, for både sypiker og hvitting er fine fisk i all sin skimrende rosahet, men de er da FOR POKKER IKKE ULKE ELLER FLØYFISK! Eller femtrådet tangbrosme, nordlig knurrulke, paddetorsk, hornkvabbe, tangsprell og andre festlige sprell som det hadde vært gøy å få på kroken. Vi forlot da ikke sypikenes eldorado for å reise til deres mekka? Sypike med matchende reke. Aaaw. Etter noen timer ble én ting klart: Her måtte det mer sjokolade til. Så vi spiste mer sjokolade. Etter litt LMP (Lesing, Middag, Planlegging) var solen på vei fra over til under, og jeg lusket bort på bryggen for å ta noen kast lengre ut. Hvem vet hvor mange sypiker det fantes under kveldssolens vannlek? En del. Så jeg lot snøret ligge ute, mens jeg kikket på dagens bilder og lurte på om jeg burde spise mer sjokolade. Ja, det sier vel alt om hvor ute av balanse (både fysisk og moralsk) jeg var blitt av gummiferden på bøljan blå. Selvsagt burde jeg spise mer sjokolade. Jeg strammet opp snøret, og ble ikke direkte overrasket over mangelen på entusiasme i andre enden. Når man drar på årene, er det på tide å legge dem inn. Eventuelt dra inn snøret. Nå må jeg legge inn et par ord til mitt forsvar. Det var ikke min stang, og jeg var ikke vant til denne vekten på blyet (bare 70 gram). Fingerspitzengefülen var åpenbart ikke til stede. For da knekklysets lystige dans kom til syne, dukket det også opp en diger kjeft. En monsterbreiflabb i miniformat! Ho ho! Dette må jo være ... Det kan ikke være noe annet enn ... Er det ikke ...? Yesssss! Se på den da! (Beklager fingerplasseringen) Så vakker! Det nydelige hodet, da! Småfornøyd lady og ulke med sneipen i kjeften. Er det Ølgylt in disguise? 239 gram og 25 cm. Onde tunger (hah, løgn og fanteri, tunger fra Toten kan pr. definisjon ikke være onde) har fortalt meg at det er en ganske solid ulke til å være tatt sørpå. Herr Gylt, som i sine spede år tråkket på barnetær i nord, fnyser av ulker under kiloet. Spiller ingen rolle for meg om den var over eller under, det var min aller første, den tok min jomfrulkelighet og jeg ble veldig glad for å se den. For min del var turen allerede en opptur, jeg var simpelthen ovenpå. Men min venn var definitivt under på tilfredshetsskalaen: ikke en eneste ny art i sikte. Her hjalp det ikke med sjokolade for nevnte venn, nå måtte det boksing til. Så vi hentet et anselig nummer bokser og rigget oss til på bryggekanten. Jeg fisket opp en og annen sypike, sandflyndre og andre buskevekster med noen timers mellomrom gjennom natten, mens Herr Gylt gjorde seg fortjent til fornavnet sitt. Morgengry i Lysefjorden Da våre naboer begynte å røre på seg og kaffelukten spredte seg i Dørviga, ruslet vi inn i teltet for en liten blund. Oppspilt som jeg var av alle de vidunderlige møtene med sypiker i løpet av natten, fikk jeg ikke sove, så jeg satte meg utenfor og knytte mikrotackler. Ikke min mest effektive dag, da Øl rørte på seg langt utpå ettermiddagen, hadde jeg gjort klar fem (5) mikropaternoster. Jaja, man kan ikke være ovenpå hele tiden, noen ganger må man spille underdog. Men nå var vi jo ved Lysefjorden for å fiske, ikke sove bort sumardagen. Så det var bare å pumpe litt mer luft i gummibåten, klistre årene sammen så godt som mulig, og så bar det ut på bøljan blå igjen. Ikke så blå som leppene våre etter et kvarters tid, for det var kaldt. Veldig kaldt. Faktisk så kaldt at ladyen ikke satte pris på alle sypikene og mikrohvittingene. For en gangs skyld feiget hun ut og ville gi seg. (Joda, man distanserer seg selvsagt språklig i slike tilfeller, og glir elegant over i tredjeperson.) Det var bare å håpe at Prøysen ville gi oss en ny dag. Det gjorde han, gitt, så det var bare å reparere det som skulle repareres, og så var vi i gang. Jeg skal innrømme at jeg begynte å miste tålmodigheten med Dørviga og hadde mer lyst til å utforske andre steder. Min siste rest av tålmodighet ble belønnet med denne lille søtnosen her: Hvorfor dette undrende blikket? Identitetskrise. "Er jeg en ulke eller er jeg en bart? That's the question." Jeg puttet den i akvariet for å sjekke. Litt usikker her, så jeg må be forumets trøndere om å nedsette en komité som kan utrede saken. Resultatet oversendes til undertegnede. Og mens trønderne diskuterer, setter vi oss i bilen og kjører mot det forjettede land. Alle som kjenner sin bibel (altså Det norske akademis ordbok, NAOB (ikke å forveksle med Noah eller Moab)), vet at forjettet betyr lovet og at det forjettede land er et sted eller en tilstand som man lengter etter å komme til eller få del i. Vi snakker altså om et sted hvor fløyfisk er lovet og kan bli fisket fra land, som igjen fører til en euforisk tilstand. Om ikke det høres lovende ut, vet ikke jeg. Utsikt på veien. Nesten så en burde fortelle turister at det er verd å ta seg en tur til Lysefjorden. Vi rigget oss til på Forjetningskaien. Ut med snørene. Før mitt traff bunnen, hadde jeg napp! Yay, for et sted! Nei, for en fisk. Minihyse. Sukk. Ingen flere kast utover. Det er rett ned som gjelder. Så nappet det hos Gylten, og plutselig stod han der med noe moro på kroken. Jeg skal innrømme at jeg ble en anelse misunnelig, men samtidig veldig glad for å se noe annet enn bergnebb og sypiker. Og da det noen minutter senere gikk opp for meg at ingen av oss hadde forstått hva han egentlig poserte med, begynte det å krible både her og der. Det var bare så vanvittig kult! Men det vil han sikkert fortelle selv. Heldigvis hadde vi med oss passende remedier for feiring av eventuelle feirbare feiringer. Så stod jeg der da, mens Ølgylt dro opp den ene godsaken etter den andre. Vel, rett skal være rett, den ene var god, resten var bare saker, og dessuten var det vel strengt tatt bare tre. Men det var varmt, og jeg ville ha fisk – nei, det jeg ville ha, var et bad, men den som gir seg er en lort, og det fikk være nok at jeg stinket makrell. Så humøret mitt stinket mer og mer, og til slutt kapitulerte jeg. Jeg ville under. Som sagt, så gjort. Plask! Og med en gang jeg var under, begynte det selvsagt å skje ting over. Stangtuppen danset på den irriterende måten den gjør når du akkurat har stupt uti nydelig vann en varm sommerdag – eller er på vei for å late vannet. Så da var det bare å komme seg ovenpå igjen. Kanskje jeg endelig skulle få svømme med en fløyfisk? Vel, ingen grunn til hastverk. Resultatet var flatt. Og slik fortsatte det. Ble det mer lomret nå, ville vel Tor fly over himmelen med hammeren sin. Men ikke fløy han, og ikke fløy fisken. Neste morgen pakket vi sammen imponerende effektivt, og satte kursen mot det forgjettede igjen (eller var det nå blitt ettergjettet?) Det måtte da være mulig å få plukket opp noen spennende arter i Lysefjorden før vi kjørte tilbake til Bergen? Ok, all erfaring de siste dagene tilsa at det ikke var mulig, men er man sta, så er man sta. Og stahet skal hverken over- eller undervurderes – balanse er alt, min venn. Og fløyfisk. For det var nettopp det jeg fikk. En To Tre Fire og fem (Fy flate, de piggene stikker!) Seks Fem hannfisk og en hunn. Er svak for hannene, men hunnen er da vakker hun også: Så svarte Lysefjorden til forventningene? Både ja og nei. Stedet, turen og opplevelsene var over all forventning. Fisket var til tider kanskje litt under forventning. Men slik er det. Over og under. Jeg skal definitivt tilbake. Over og ut. Fornøydliste for 2020: 1. Knurr på 715 g som stod til gull. 2. Årets første havmus (måtte det komme flere!) 3. Få oppleve å være jordmor for 4 nydelige pigghåbabyer. It's a long story, yet to be told. 4. Spisskate fra land nær Bergen - hvor kult er ikke det?!? 5. Piggskate – har blitt svak for skater og vurderer å utvide tittelrepertoaret til Sypikedronning, Knurrlady og Skateprinsesse. 6. Havål på 8710 g. En fisk jeg aldri ønsket å ta, men da den først kom, var det jo ganske kult. Og min hittil største fisk. 7. Den vakreste ulke med sjøgrønn kjeft. 8. Nydelig fløyfiskhann som stod til sølv (og skinte som gull).

For rundt 44 år siden dro faren min meg og brodern ut på sjøisfiske. Akkurat hvor det var husker jeg ikke men i nærheten av Alta. Jeg husker godt hvor skummel råken ved land var. Jeg kunne se ned i dypet under isen, og for de som kan se for seg en Ølgylts fantasi toppet med barnlig innlevelse, var suget til å bli dratt under ytterst reelt. Men det var ikke langt å hoppe, og jeg var så lettet over å klare det at jeg hoppet frem og tilbake noen ganger. Ute på isen satte vi igang med fiskingen og for en liten pjokk som var vant med å isfiske 2-300 grams røyer, var torskene enorme, men mest sannsynlig snakker vi om 2-3 kilos fisk, med noen større inniblandt. Og så hugg det på noe som presset grensene for det spinkle utstyret vi brukte, fisken raste ut og jeg tviholdt i stanga, og etter noe som føltes som ett sekund og en evighet så jeg fisken komme opp mot hullet. Den vokste og vokste til den ikke var annet en ett stort øye som kikket opp mot meg. Og der stod vi, stanga i helspenn og pjokken likeså, og torsken presset opp mot hullet i isen som var altfor lite til at den kunne komme opp. Jeg kikket rundt meg men ingen hjelp i nærheten. Jeg stakk hånda ned i hullet for å prøve å dra, men det ga fisken nok slakk til at den klarte å slå seg løs. Med et barns motstandskraft mot motgang, slapp jeg ned igjen, men ingen flere slike kom den dagen. Og ja, jeg husker den turen som om den var i går, og siden den gang har jeg hatt lyst til å gjenskape en slik situasjon, men vinne denne gangen. I fjor omtrent på denne tiden tok de bergenske regngudene ferie, og gjorde at hagen min så slik ut som jo ser fint ut, men mer viktig ble det også sjøis i fjordarmer rundtom. Første forsøk var preget av utrolig fine forhold Knurr og hauger og lass av hvitting, som dog var anstendig størrelse på. Største 1245gram. samt selvfølgelig lyr, blåstål, ål og diverse annet, men ingen store fisk. Andre tur var nm i sjøisfiske, som strengt tatt gikk i dass. Nesten ingen av artene som vi skulle plukke på veien til isen ville være med, og isen der vi hadde valgt var ikke akkurat trygg. Vi brukte timevis på å rigge sikkerhetsnett bare for å finne ut at vi kom ca 10 meter fra land før strøm under isen hindret oss i å komme videre. Det var en tvilsom affære å tasse rundt der og se isen gynge hvis vi kom for nært hverandre. Men fisk ble det På dette tidspunktet hadde vi gitt opp så jeg tror ikke jeg gadd å melde den inn, så i all hovedsak var andre forsøk en bom. De som var litt smartere hadde dratt til Haugsværfjorden, hvor isen var trygg og fin. Så vi måtte over fjellet vi og. Jeg synes egentlig ikke den fjorden er noe magisk sted, og siden fjorden fant ut av det hevnet den seg på meg på denne måten Joda, litt flere arter ble det, men heller ikke her kom vi i kontakt med større ting. Men sjøis er sjøis, så jeg fikk ordnet slik at kompiser som ikke har opplevd isfiske før fikk dratt hvitting de og Hunden på bildet har omtrent ikke spist annet enn fisk fisket av undertegnede, så den er en muskelplugg av dimensjoner, og følgelig trakk den utstyret. Det var mildt sagt festlig å se den fyke rundt på isen med stroppet akebrett bak. Ikke like festlig å se den flere hundre meter borte når man skulle ha agnet som lå oppi, men men. Med koseturene unnagjort var det på tide å prøve seg etter større fisk. Og jeg hadde flere fjorder i ermene. Jeg og knurrdamen la i vei grytidlig og utforsket. Første plass, nope, backupplass, nope, men mens vi så etter sveipet vi forbi noe vi ikke hadde tenkt på, og der gikk det an å komme ut. Så mens knurring over idiotisk trekkløsning pågikk studerte jeg kart, og konkluderte med en spot ca 400 meter fra land. Mens vi labbet utover reflekterte jeg over hvor mye vanskeligere det er å lese avstander på is enn på sjø, noe jeg synes er pussig, siden det er de samme teknikkene jeg bruker. (Steinaldermennesker bruker ikke elektronikk til sånt) men tilslutt følte jeg meg rimelig sikker på at vi var på rett plass. Til å begynne med skjedde det ingenting, så etterhvert kom knurr og hvitting innom, men ikke i store mengder, og så begynte noe pussig napping. Beste beskrivelse er vel at stanga sitret. Men sitte fast, det ville de ikke. Jeg var på jakt etter større fisk, men ett lite tackel med 10er mosquito hadde sneket seg med. Og det var tingen. For disse er fine Timene tikket, og med unntak av sporadiske hvittinger skjedde det ingenting på hovedsnøret. Jeg begynte å tvile, kunne jeg ha valgt feil plass. Det ble ikke bedre av at det kom bortom en fyr for å skryte av fangsten han hadde fått inne ved land, og fiskeferdighetene sine, og diverse andre ting. Noen ganger har man jo behov for å blåse på tromma, så jeg jattet med, mens jeg prøvde å fiske ut av han lokalkunnskap. Bortsett fra en anelse selvhevdelse var jo fyren ganske trivelig. Og som regissert; Midt i en historie røsket det i stanga og snøre raste ut. Selvom kroppen skrek etter å trive stanga, tente jeg rolig en røyk og sa "det ser ut som noe ok" Men da syntes jeg at jeg hadde vært kul nok og treiv stanga. Og YES! det var tungt i andre enden, og skatebevegelser. Jeg øynet et håp. Hullet i isen var klassisk mikkemus med 150mm pr gjennomboring, det skal ganske stor fisk til for å ikke komme opp av det, men jeg følte meg rimelig trygg på at dette var skatepers, og de trenger mye plass. Kampen var ikke allverdens dramatisk, jeg brukte kraftig utstyr, og når en owner 5/0 har satt seg skal det mye til før det løsner, og opp til hullet kom den. Det er noe med hvordan fiskeøyne fremheves gjennom hull i isen. Den skulte stygt, og stoppet. Ikke snakk om at den skulle opp hullet, og ikke kunne den det heller. Det var faktisk for lite. Så stod jeg et lite øyeblikk med stanga i spenn og fisken klint oppi isen og kjente 43 år renne vekk. Men denne gangen var jeg forberedt. Jeg brukte kleppen til å sikre fisken, mens jeg først forsøkte å lirke fisken gjennom, og så fikk knurrdama til å holde kleppen mens jeg borret hullet større. Det var ikke is å speile i, men jeg er rimelig sikker på at jeg hadde et barnlig glis påklistret mens jeg borret og økset i vei. Og så kunne jeg løfte den opp Denne gangen vant pjokken. Og med det i boks løsnet det eh, ja. Kanskje ikke akkurat den da. Men vi fikk flere skater, svarthå, hågjel og og litt innblanding av mer pelagiske, og jeg avsluttet med skate i det første hullet jeg borret toogenhalvkilos kom lett opp mikkemus. Og med den turen avsluttet også isfiskesesongen, ettersom gudene kom tilbake fra ferien sin og startet med en storm som knakk opp all is. Og i år var det nærmeste jeg kom å mimre om i fjor, og noe av det føles som om det var i går.

Finnmarksvidda Jeg lovet rapport av min Finnmarks tur og her kommer den 1 år forsinka. Grunnen er at jeg skrev rapporten nesten ferdig, men så krasjet pc’en og alt ble borte. Jeg orka ikke å skrive alt på nytt, siden det var en del. Nå har jeg endelig skrevet den ferdig, i tillegg redigert og lagt til filmsnutter. Håper noen kan få nytte av rapporten, eller kan vel nesten kalle det en blogg innlegg? Uansett hva det er for noe, så inneholder den info om så og si alt av min 14 dagers fisketur i Finnmarksvidda. To av dagene går til reise må jeg bemerke. I denne kan du få info av fisket, fiske teknikkene mine, fiskeplasser, erfaringer, hvordan jeg kom meg dit, hvor mye hele turen kosta etc. Ja så og si alt. Jeg deler også nesten alle vanne jeg er ved, for jeg tror ikke de er noe ukjente. Og skulle denne rapporten bli så populær at det gir trykk, noe jeg tviler sterkt på. Så tror jeg vannene tåler litt mer trykk. Det er nok også bare oss spesielt interesserte som også gidder. Dag 1: Starter som alltid med avreise, denne gangen litt spesielt for meg. Det blir fly for første gang på lenge, og med fullpakket sekk pluss fiskestenger for 14 dager! Mitt pakketips til stenger og flyreise, det er å pakke stenger slik at de ikke får flytta på seg i et hard rør eller "bazooka" Jeg brukte en hard papp rør, som jeg beholdte fra da jeg importerte stang fra USA. Hadde i stor bobleplast nederst som jeg dytta hardt ned til bunn, så med stang i stang trekk ned. Ny bobleplast på toppen, så forsegle. Så stappa jeg hele denne tuben på sidelomma/vannflaske lomma. Teipet rundt hele sekken og røret, og sjekket inn alt som spesial bagasje. Husk å la gass og brensel ligge hjemme. Fort gjort å glemme seg! Fly tur/retur med ekstra spesial bagasje ble på ca 3000kr. Jeg måtte endre ankomststed fra Lakselv til Alta som kosta 1500kr. Så totalt for fly relatert for meg ble på ca 4500kr. Flyet var bestilt 2 mnd før avreise. Når alt var pakket og sjekket inn, var det avreise. En mellom stop i Tromsø så var det videre. Over Tromsø¸ så det ut som snø¸ og is overalt, men ting bedra seg ved ankomst Alta. Ved ankomst skjedde det jeg frykta, sekken min kom ikke med flyet. Og på grunn av det, ble det en natt i hotell. Sur start på turen, en dag på hotell betyr en mindre fiske dag! Ta vare på alle papirer hvis du skulle være like uheldig. De er viktig for dokumentasjon, og for at du skal få igjen på forsikring. Det var bare å bite i det sure eplet, finne leiebilen og så finne seg hotell. Bilen var leid av en privat person, fra en Facebook side kjøp og salg Lakselv. Veldig hyggelig kar som leide meg bil, og redda turen! Mye billigere enn Rent-a-wreck også! Kan jeg anbefale det, ikke helt. Det er en stor risiko for bedrageri. Og skal du prøve deg på noe slikt, så tar jeg null ansvar!!! Grunnen til at det ikke ble Ren-a-wreck var at de “plutselig” ikke hadde bilen jeg hadde bestilt. De større bilene de hadde igjen var altfor dyre. Før jeg gikk med på leie bil av en ukjent person, søkte jeg han opp på google, facebook og alt som var. Han hadde mye ros, og ting så godt ut. Tross for det var jeg skeptisk og diskré Hotell ble tilbakebetalt av forsikring. PS! Visste du at ved bagasje forsinkelse mer enn 4 timer gir reiseforsikringen din inntil 4000kr å handle for. Hadde jeg ikke landet på en søndag, hadde jeg brukt noe av denne summen på utstyr og ikke bare hotell! Dag 2: Dagen etter våkna jeg med sår hals, og tett nese. Yes da herlig start på livs fisketuren min dette! Det var ikke noe å grine over, tilbake til flyplassen for å hente sekken! Rart det går an å rote bort bagasje ved innlands flyvning! Så var det bare å kjøpe gass, kart, og en god whiskey også reise asap til paradis! Etter ca 4 timer kjøring på asfalt, svinger jeg inn til land vei. Og i retning mot store-Måsvatn. Planen er å kjøre langt inn, parkere ved starten av Mohkkejávri. Men før jeg kommer noe særlig inn, treffer jeg på en bom og litt skilting. Statkraft står det på et stort skilt med info om kraftverk. Bommen åpner ikke for privatpersonen før 27.juli. Jeg blir oppgitt og undre på om jeg må endre hele ruteplanen. Jeg tar en sjekk på bommen, og den er faktisk ikke låst. Nå står jeg og undrer på hvorfor. I mens jeg tenker så kjører det flere gjennom bommen. Som om den skulle vært åpen. Og med det bestemte jeg meg for å kjøre på. Følge planen og tar risikoen. Jeg kan ikke anbefale å gjøre slikt, men samtidig er det vanskelig å vite hvor det er bom eller ikke bare av kart som jeg har brukt. Ifølge en finnmarking så kan det bli mange tusen i bot, om de finner bilen. Det tar ca 30-45 min til jeg er framme. Og da var det bare å ta siste sjekk av sekken. Så traske på, prøve å komme seg så nærme Dollajávri som mulig. Været er grått, og det er merkbart kaldere enn hjemme på Hedmarken! Noe jeg er glad for, perfekt når sekken er såpass tung. Jeg går mot Gorsagaesjávri, og klarer ikke å la være å pakke ut stanga. Jeg måtte fiske litt i det lille vannet. Etter et par kast ser jeg noe følge. Tredje kaste sakter jeg ned innsveivingen, og det smeller på noe langt der ute! Det raser avgårde non-stop lenge! Snella lager en ukjent lyd, som jeg fikk høre for første gang. Første gangen den har fått kjenne virkelig utras, og så lenge. I stillheten her oppe, så var det musikk i mine ører! Med en gang den stopper gjør den mange ville, harde, raske head shakes og den røsker seg fri. Jeg står igjen å måpe, og tenker "okei...Det er såpass ja" ante ikke hva jeg skulle gjort der, ble rett og slett paff. Kjente på bremsen og den var relativt stram, men jeg strammer to klikk til. Snøret er suffix nanobraid på 0.4mm med bruddstykke på 2.8kg så det skal holde. Selv om det er Finnmark, så tviler jeg på fisk over det. Ikke at de ikke finnes her, men såpass flaks har jeg ikke! Dette er noe jeg angrer på i etter tid, men greia er at jeg har brukt dette for ørret i alle år. Det funker og jeg kaster sinnsykt langt med såpass tynt snøre. Ryker veldig sjeldent, men her oppe er jo fisken i et annet kaliber. I dag skulle jeg ønsket at jeg gikk for 0.6 og oppover for Finnmark. Og hvorfor får du vite i innlegget! Noen kast til så trasker jeg videre, det er bare dag en. Og sjansen på stor fisk har jeg flere av. Været blir kaldere, og det små regner. Tross det tar jeg noen 300g i noen navnløse vann. Det blir camp i det øverste vannet i Coarvvosoaivi. Dag 2 ble ikke som jeg hadde håpet på, men fra nå var det bare å glede seg fremover! Dag 3: starter med litt bedre vær, tåkete, vindstille og fortsatt veldig kaldt. Det starter også med fisk før morgen kaffen! Min aller første røye ble også tatt! Det er ønskelig med røye til frokost, men det frister mer å komme seg langt inn til Dollajávri! Jeg fisker i det minste vannet, som ligger mellom camp og Coarvvosoaivi. Her er det på mange mindre fisk, nesten hvert kast. Og en sværing, men som selvfølgelig glipper under ut ras. Klør meg litt i hodet, og begynner å analysere hva jeg må prøve å gjøre annerledes på neste sværing. Jeg må nevne at jeg kun bruker enkelt kroker, når jeg ikke fisker for mat. Været slår om, og jeg får ekstremt mye kald vind fra nord. Godt tegn for å begynne å gå mer! Jeg kommer inn nord enden av Dollalouppal, til vindstille vær. Det skifter fort her ja! Ute i det stille vannet ser jeg to steiner som stikker opp. Av erfaring så pleier det å ligge fisk bak slike steiner. Bra bakholdsangrep posisjon på slike, så jeg kaster mot. Det skyter ut noe med en gang sluken lander, og jeg rekker bare to sveiv før den sitter på! Det røsker og drar hardt, men den gjør ikke så lange utras. Mer tung ploging bortover lenge. Jeg får et nakke grep på den, og det blir feiring og dans! Røye nummer to på dag to, blir en plugg på 1,2kg! Vanvittig start! Det er altfor tidlig for lunsj, og jeg har “policy” å ikke spise noe større enn 700g. Den får en nuss, og friheten tilbake. Det er to steiner der, så jeg tenker det kanskje kan stå en til der. Kaste bak hver stein er noe jeg har gjort før, og fått bra resultat av det. Røya ble tatt bak steinen på venstre side, da ble det nytt kast på høyere side. Akkurat det samme skjer igjen, men denne gangen helt ville ut ras. Nei, brutale u tras!! Bremsen er allerede ganske stram, men nå måtte jeg kjøre to klikk til. Har justert slik at ved sjette klikket, så vet jeg det kanskje ryker. Tilstramminga føles ikke som til nytte, den drar som den vil. Tenkte dette må da være en to kilos eller noe. Vi driver på en stund, og til min overraskelse så er det en lik fisk som den forrige! Det er en pen kilos ørret! Jeg skal ikke skrive alle gangen jeg er bavian og feirer som en idiot. Det skal jeg bare si med en gang ble ofte på turen her Denne får også friheten, de fleste på turen gjør det! Alle gode ting er tre, så jeg tar et nytt kast. Det blir ikke noen på, det er tross alt bare to steiner og ikke tre. Jeg tok dessuten to sværinger på rappen, det er bare å begynne å gå fornøyd nå! Regnet kommer tilbake, og det gjør ingenting så lenge slike fisker biter! Det blir en krysning over bekker som kommer fra Silisluoppal. Og ja, vi snakker ut os eller forbindelse mellom to vann aka fisk ståemde. Det renner rolig ut fra elva flater sakte utover Dollalouppal, vinden har også roet seg helt. Det byr seg for fluefiske, og det er mulighet for det så tar jeg den! Det er kaldt og kjølig, nesten ingen insekter i sikte. Så noe tørrflue blir det ikke, dermed jeg fester på en gullhodenyfme. Tredje kaste blir det kjenning! følsomheten med fluesnøre og stang er anna liga, det er nesten så jeg kan kjenne at fisken krokes. På fluestanga har jeg tykkere fortom, og Innhenta litt mer selvtillit etter å landa par kubber. Så jeg kjører fisken mye hardere. Jeg veier fisken på 1.02kg, enda en sværing. Vi snakker to stk over kiloen, en ikke så altfor langt unna på dag to i rusk vær. Livet er bra nå! Jeg fisker meg nedover vannet her, uten noe flere kjenninger. Det er helt greit, med tre slike fisker er jeg mer enn fornøyd. Nå vil jeg faktisk bare ha en 300 grammer til mat. Jeg går meg til starten av Dollajavri, og finner meg en camp rett ved vannet og selvfølgelig ved starten av elva som binder Dollalouppal med Dollajavri. Her sånn berger jeg middagen, men fortsetter å fiske litt til. Jeg fester på en 10g møresild, kaster langt ut. Rett ved land er det en ordentlig sværing på, jeg ser hele fisken i det blanke vannet. Og det er en tømmerstokk av en ørret, den røsker rett og slett bare sluken rett av og stikker! Jeg kan banne på at den var like brei som begge hånd flatene mine! Jeg står å måpe lenge, før jeg sjekker snøret. Røyk rett og slett tvers av, og med det var det på tide å smake på Finnmarks aura! Hvile seg, prøve å tørke det jeg kan. Dag 4: Får jeg det samme været som gårsdagen, og det er litt mer ubehagelig kaldt. Nå må jeg faktisk dra på meg en våt og kald bukse, uggen start på dagen. Jeg var uansett i Dollajavri, og etter å ha bevitnet stor fisk. Ble ting gjort relativt fort, frokost slukt ned, påkledning raskt som brannmenn til utrykk! Jeg fisker fra start av og ved der Dollajavri er smallest. Det smeller på, jeg får de samme fæle ut rasene igjen. Det er bare å glise, leve livet, kjøre fisk, en skikkelig feiting blir landet. Jeg har fått roet meg, kan ikke si jeg er vant til å dra opp stor fisk. Men skjerpet virkelig på bavian oppførselen. 0,88kg feit jævel rett og slett! Litt fotografi så slippes den ut igjen. Noen kast litt lenger ned, så sitter det søren med på en til. Og denne kjennes lik forrige. Jeg får nakkegrep på den rett ved land, men mister tak. Kroken spretter av, jeg kunne kjenne at den var av samme kaliber. Det er litt surt, men jeg er egentlig fornøyd for hele dagen Løpet av dagen får jeg grei antall i mindre størrelse, dom drar på bremsen dom og. Sjelden gang i blant er det også på røye, som gjør fisket litt mer variert og spennende. Jeg får en skikkelig feit 600g ørret som jeg kakker, har jo tross alt belaga hele turens lunsj på fisk. Fisk som skal spises må være under 700g, ta kun så det dekker behov, alt over slippes ut. Lita catch and release regel for meg selv. Unntak er de som blir stygt kroka, for det kan skje selv om jeg bruker enkelt kroker. Jeg får øye på hytta som jeg har hørt om, men ikke vet så mye om. Jeg tar meg en tur innom, og finner ut at den er fri til bruk for første mann til mølla. Det er ingenting her, så jeg tar det som at jeg er første mann nå. Det passer perfekt, for da før jeg tørka alt! Dagen ender med at jeg går tilbake og pakker ned kamp, flytter meg inn på hytta. Her blir ørreten stekt, ting satt til tørk. Natta blir tilbrakt i madrass, luksus når man er ute på tur! Dag 5: Står Vuolimus Lavnnjosjavri for tur. Det blir mest gåing, noen få kast blir det i Dollajavri. Har aldri fått noe særlig med fisk på altfor store og åpne vann. På enden av Dollajavri tar jeg en pause fra gåing, og fisker litt. Det blåser mye, og det er vanskelig å kaste motvind. Tross det, og store bølger får jeg på noen ok fisk. Fikk også på en grei røye, men den glapp jo selvfølgelig rett før landing. Det ble kaldt og vått, mot angrep mot slik er å bare begynne å gå få igjen varmen. Ved ankommelse til Vuolimus Lavnnjosjavri blir jeg ikke like ivrig, vannet så veldig grunn og nærringsfattig ut. Noen kast blir det uansett, og det er noen små som er på. Jeg håper at det ikke er slik vann med bare små fisk. Jeg fisker meg til ut oset, der Lavnnjosjohka slutter. Her paner det ut rolig vann, bredt med litt virvler her og der. Må være perfekt for flue, bare å dra opp fluestanga! Jeg ser det er grunt, så det blir Montana som blir festa på. Bare noen få kast, så smell det på. Historiene kommer til å gjenta seg, ville ut ras, klikk ørret, veiing, foto, slippe ut, også skrikende meg! Det blir først en på 0,78kg så nr to ganske langt ut på 0.81kg for en dag! Ta slik fisk på flue er så sjukt moro, at jeg bestemmer meg for å ta meg lenger inn i elva. Det er en lita lomme på venstre side av elva her som jeg må prøve ut. Der kroka jeg en pen 500g som sikra Lunj/middagen. Videre bortover elva er det et skikkelig fall, så det nesten blir en veldig lav mini foss. Under der måtte det da stå stor fisk! Og ja her var det stor fisk, to sværinger fulgte sluken. Men snudde nærme land, nå var de i det humøret. Jeg gadd ikke å prøve noe mer på dom, var sulten nå. Få opp camp og få i seg ørret var prioritering! Etter mat og gjøremålene er gjort, fortsatte jeg fisket. Startet der jeg hadde sværingene følgende etter. Det ble ikke en av dem på kroken, men heller en pen 400g. Det blir et par små fisk på flue, før jeg kaster inn håndkle. Jeg er fornøyd, og blir enda mer når jeg endelig ser sola titte litt frem. Og når jeg er tilbake til camp, en vakker solnedgang. For en avslutning på dagen!! Dag 6: Får jeg sol og nesten vindstille vær, kroppen har klimatisert seg bra. For bare litt sol nå ble alt litt for varmt! Neste destinasjon blir Gaskkamus Lavnnjosjavri. Jeg fisker de samme kulpene i elva oppover, og får på en grei en på flue som glepper. Det blir mye gåing, og noe fisking fra Vuolimus Lavnnjosjavri og elva som binder med Gasskamus. Det blir bare noen små, og en sværing som får rista seg løs. Nesten blitt en stygg trend som må vendes! Jeg kommer til en rolig parti i elva hvor det står mye vakende fisk. Her blir jeg stående og ta endel små med tørrflue. Alltid gøy å få til tørrflue! Det er den fiske formen jeg er dårligst på, men som jeg desidert syns er artigst! Været snur om fort, det kom store vindkast, og regn. Været har nesten blitt en sånn alarm, som påminner meg at det er på tide å gå for å nå neste destinasjon. Jeg slår opp telte langt høyre i elv-enden i Gaskkamus. Det er skikkelig dårlig vær, og vinden presser telte to hode høyder ned. Alle barduner er satt, men er litt nervøs for det. Jeg stoler på produsenten og telte, og går for å fiske. Rett ved leir har jeg en sværing på, på første kast. Det kjennes øyeblikkelig at dette er noe annet kaliber! Den drar oppstrøms, jeg strammer bremsen med fire hakk men det har null påvirkning. Jeg må bare løpe etter den. Det blir en heftig kamp og mye løping i dette fæle været, helt til sværingen tar en rask vending og svømmer nedstrøms. Da får den såpass stor fart og krefter, at det ryker. Kanskje turens største, hardt nederlag å tape! Sliten vender jeg snuta tilbake til telte. For nå blåste det virkelig og jeg begynte å bli nervøs for om telte fortsatt står. Tilbake ser telte helt forferdelig ut, jeg kan ikke miste både stor fisk og telt. Så resten av dagen blir å pakke ned, finne lunere plass. Plassen blir på Bajimus Lavnnjosjavri, og REAL turmat til kvelds. Dag 7: Er det mye mindre vind, fortsatt tåkete og grått. Kaldt, men ikke nærheten av gårsdagen! Jeg Går tilbake til der jeg hadde på den svære, men det er ingen kjenning. Litt skuffa går jeg videre ned, og kommer til der elva flater ut. Her var jeg en rask tur innom i går, men da var det ganske dødt. I dag, noe helt annet. Vakende head & tail, fem stk ganske tett på hverandre! Når jeg jeg ser slikt begynner hjertet å pumpe, og en Adams tørrflue blir knyta på. Det er fortsatt vind, men det hindrer ikke meg. Jeg bruker den siden det blåser ganske retning med strømmen. Så det var bare å kaste litt høyt, la vinden “kaste” for meg. Den lander ikke helt der jeg vil, men nok til at fisken tar. “Takk skal du ha” tenker jeg i hodet før jeg gjør tilslag. Rutine jeg har begynt med, lært fra serien Lars Lenth, og Bård fra da de var i Argentina. Første på tørrflue blir en på litt over halv kiloen, fy søren så moro! Jeg satt meg ned litt, prøvde bare å ta til meg alt. Innse hvor bra jeg hadde det, før jeg speider etter ny vakende fisk. Jaggu de vaker fremdeles, null påvirkning fra forrige fisk! Jeg gjentar kaste som jeg gjorde på forrige, denne gangen treffer jeg perfekt. En rødnebbterne stuper ned og prøver seg på flua! Jeg skriker “NEI! Husj! ha deg vekk!” Og fekter med fluestanga mot den. Er ikke rart fisken tar flua når til og med fugler prøver seg! Nytt kast, og en fisk tar den utrolig forsiktig. Nesten som om den bare nusser flua. Jeg gjør samme rutine, og i det jeg kjenner kroking. Så fyker den hardt nedstrøms! Det blir en lang fight, uten tvil største jeg har hatt på med tørrflue! Den blir landet og veid på 0.91kg! Ny pers på tørrflue, livet ass!! Et av de sprekeste ørreten jeg har tatt, og det kan sees på formen på den! Etter denne ekstremt fine og atletiske ørreten måtte jeg bare sette meg ned, og roe meg. Nyte det hele, for nå kjente jeg meg ordentlig lykkelig. Var ikke kald lenger, henda glovarme fred og stillhet. Noen sipper whiskey, i mens jeg speider etter hvilken neste vakende fisk jeg skal kaste på. Jeg syns det er oppriktig kleint å legge ut filmer av meg selv, skåle og prate når jeg er emosjonell. Men når jeg ser på klippet, så frisker det opp minnet om hvor virkelig lykkelig og glad jeg var der jeg satt. Fiske i Finnmarksvidda er magisk rett og slett! Når jeg får samlet meg igjen, får ut et lenger og penere kast akkurat på den jeg har valgt. Den sipper i seg flua rolig som meg, når jeg sipper whiskey. Vekta stopper på 0,81 kg dermed blir det ikke lunsj på meg enda. Alle ble sluppet ut igjen Vakinga gir seg, så jeg bytter om til sluk. Fugla er på plass igjen, og stuper etter den. Første gangen jeg har opplevd det. Møresilda nordlys fargen oransje lurer fugler, men det er ikke de jeg prøver å lure. Tilbake til der jeg glapp den svære dagen før prøver jeg noen kast. Jeg får på en bra en, og jeg håper faktisk litt. At det er en halv kilos, for nå hadde jeg lyst på mat! Overkant av 600g var perfekt, rød og fin vart den! Etter maten tar jeg meg en liten blund, før jeg fisker meg opp Bajimus. Oppover ser det veldig pent ut, med rennende rolig vann. Det er litt lite vann, men hadde det vært mer. Så skal jeg banne på at det hadde stått mye pen fisk oppover her, og fint å fluefiske oppover. I en kulp ser det veldig lovende ut, og den byr på fisk etter noen kast. Denne fisken er av det slaget "voldsom" og det digger jeg! Sett på lyd å hør ut raset! Denne satte forventningene oppover vannene her, det var kanskje litt dumt. For det blir noen her og der som følger sluken helt til land før de snur bare. Det er ikke før jeg ankommer starten av Buksajavri på øst siden, ved 12 tida det hugger på en sværing. Jeg har glemt tida, og bedriver natt fiske plutselig. Er jo da sværingene kjem ut, så var ikke rart denna på 1 kg blankt satt på! Par kast til etter utslipp av denna sitter det på en ny en. Og den er svær den og med vekt på 850 gram er på ingen måte noe å kimse av heller. For en natt, for en dag! Når det ikke blir mørkt her oppe, og en drar slike ørreter så kan en fort glemme tid og seg selv. Jeg hadde nå fiska siden kl 09 til 02:00 med en liten blund og mat i mellom. Kjente jeg var greit sliten i ryggen og sulten, så det var på tide å komme seg tilbake til leir. Tilbake i leir bestemmer jeg meg for å våkne tidlig, pakke leir, gå lengre inn og fiske i vannene i Buksajavri. Dag 8: går ikke som planlagt, forkjølelsen har ikke gitt seg. Og jeg presset kroppen litt hardt i går, og dermed klarer ikke å stå opp tidlig. 10 tida pakker jeg ned, spiser og fisker meg opp og lenger inn i Buksajavri. Det er mye sol og vind som ørreten ikke er humør for. Det blir null kjenninger oppover. Ikke før på kvelden at det sitter på noen mindre fisk, men fortsatt fine Jeg møtte også på en Finnmarking som jeg fikk artige og gode tips fra. Fisket var i følge han, veldig dårlig i år. Jeg ble veldig overrasket, og kunne ikke tenke meg hvordan det er, når det er bra her oppe. Han avslører noen gode fiskeplasser, men de er for langt unna og krever for mye av mine planer. Jeg takker uansett for praten, tips og fiskeplass avsløring. Dag 9: forflytter jeg meg videre mot Suoidneláddot, fisker meg som alltid i alle vannene oppover. Planen er opp mot dette, så tilbake ned og satse på hytta i Dollajavri. Det er meget pent vær, men som ørreten viser seg å avsky eller bare blir mer sky av. Jeg kaster meg vifte vis bortover, og bytter sluk etter hvert tiende kast. Det ender på en 10g Møresild Nordlys farge oransje som trigger! En plugg av en ørret hogger til, og kjemper voldsomt! En stutt plugg på 0,66kg landes og slippes fri! Skulle tro denna var tyngre! På sør sida av Suoidneláddot får jeg på en pen kilos røye. Denna var skikkelig atleter, som dro sakte på bremsen, men lenge. Det byr seg en ekstra utfordring når jeg kjører denne. En fugl kommer nemlig modig nært, og prøver å ta en røye som jeg hadde tatt tidligere, planlagt som lunsj. Det blir flere mindre røyer, og noen ørreter. Godt at fiske bet tok seg opp! En fisk ryker også snøret på, og med det markerer jeg vannet for tilbake besøk før jeg går videre. Jeg setter opp camp der jeg satte camp på dag 3 ved starten av Dollajavri. Det blir litt mat og hvile, før jeg fisker ned hele Dollajavri, og innom Dollajokha. Det blir overraskende endel mindre fisk i Dollajavri. Jeg ble faktisk litt skuffa. Om det var stor fisk å få, så måtte det jo være på dette store vannet. Når jeg kommer til starten av Dollajohka blir det bratt nedover, nesten fossefall og “canyon” Her ser jeg det fyker flere digre ørreter på sikkert 3-5 kilo jagende etter mindre ørreter. Det er noe av det sjukeste jeg har sett i mitt liv, og det går utrolig fort! Det frister å gå for dem, men det er så bratt ned at det blir bare idioti. Så jeg sitter å bare nyter synet og livet Lenger nede flater det ut, og her stod det “fisk garanti” og jaggu var det! Det var digg å endelig få en sværing etter så mange kast og timer på Dollajavri! Denne blødde litt, men kom seg veldig fort fordet. Rakk ikke å pumpe den, før den skøyt ut av hendene mine! Det blir noen hogg til, men omsider stille. Klokka begynner å bli litt, så jeg kjører på med planen. Fiske meg opp Dollajavri, satse på at det er kvelden de store kommer ut. Har vist seg å være litt greia her oppe har jeg merka. Det blir ikke flere fisk fra Dollajavri. Jeg har enda ikke smakt røye, for den som jeg skulle ha til lunsj fra Suoidneláddot. Den hadde blitt blitt stjålet av noen griske fugler. Så jeg bestemmer nå for å prøve å gå for å fange meg en røye. Suoidneláddot står markert på kartet, så jeg tar meg dit. Det skal ikke mange kast før det gir tegn til fisk. Røya her følger sluken helt inn til land, og rett før de skal gå for den ser de meg og snur. Det skjer med 3 fisker, og for hver fisk så går jeg to skritt bakover. Det er god rutine å stå et stykke unna vannkanten! Dette er noe som skal sitte, men glemmer meg noen ganger! Det betaler seg med skjerpings og justering, en fin røye tar sluken rett ved land. Det er en meget pen fasong og form på denne, perfekt for smaksprøve! Røye smakte utmerket, men må være ærlig å si jeg liker ørret litt mer! Ved camp får jeg også på en sværing, men som ryker når jeg prøver å lande den. Når jeg får på ny sluk, er det på en ny sværing, eller beist….jeg aner ikke. Den raser ut non-stop, og jeg strammer til klikk etter klikk, men det lar seg ikke affisere. Jeg vet at på det sjette klikket så er det bruddstyrke punkt for snøret, men har ikke noe valg. Siden jeg kjenner snøret skraper i noe der ute, og den har dratt ut nesten all snøret mitt. Jeg måtte få stoppa dette uendelige utraset på et vis. For å sette perspektiv, så har jeg altså 100m mainline nanobraid, og 150m fyll backing på haspel snella. Så jeg må stramme til sjette klikket, og da røyk snøret. Jeg banner høyt, og blir forbanna “Det er så sjukt naivt og idiotisk å bruke nanobraid på en slik tur som detta, hva tenker du med Kenny” går det i huet på denne gulingen! xD Det blir en følsom natt, og med det la jeg meg for å ruste meg opp for neste dag. Dag 10: Er planen opp til Dollaluoppal, fiske litt der, så fiske seg videre til Silisjávrrit. På morgenen ved camp vaker det endel, og jeg får tatt par ørreter med streaking caddis og en på sluk, utrolig artig! De blir frokosten, før jeg pakker og vandrer mot Dollaluoppal. Ved ankommelse av Dollaouppal kommer jeg til synet av en røye som kruser rolig nærme land og overflaten. Jeg kaster fra meg sekken, og kaster på den. Sluker vekker interesse hos den, og den snur og jager! Det ble nesten for lett, her måtte jeg fiske litt. Vannet her byr på røye og ørret i glissent antall i variert størrelse! Det er bra bet, noen av fiskene er såpass på hugget. At de svømmer med ryggfinnen skjærende på overflaten som en hai mot sluken, før de hogger til hardt, sinnsykt moro! Jeg får på også en som gjør noe lignende ut ras som beistet i går. Med en gang tenker jeg “Stramming til klikk 5, så bare håpe” Denne her gir seg heldigvis etter ansalgvis 70-85m ut ras, før jeg bare kan sveive og pumpe den inn. Jeg syns det er noe merkelig ved dette. Måtte jo være en sværing, men den kjennes jo så lett. Jeg får synet av en 700g røye, kroket i halen. Dollaouppal er et vann jeg kan anbefale godt, det byr på litt utfordring men ikke så mye at det blir kjedelig. Fiske størrelsen er som sagt variert også. Når fiske bettet stopper blir det gåing for å komme seg raskest til Silisjávrrit. Veien dit er litt bratt og små tung, men kanskje mest fordi all gåing og fisking tæret litt på kroppen nå. Silisluoppal byr på en tynn fisk, med stort hode. Den slappeste ørreten jeg har fått hittil. Så det var bare å gå videre fra dette vannet. Elva Silisjokha er liten, så jeg skipper å fiske i den og bare går. Jeg når enden av Silisjávrrit omsider sliten. I dette vannet er det endel vak, men ingen som er interessert i sluk denne dagen. Vakene er for langt ute for fluestanga, det er da jeg angrer på å ikke har tatt med bombarda duppen. Så jeg kvelder tidlig for å hente igjen krefter for morgen dagen. Dag 11: På morgenen våkner jeg til klekking, det vaker voldsomt og nå endelig også nærmere land. Jeg klarer ikke å observere hva de går for, men slenger ut en streaking caddis. Flua rekker så vidt å lande før en ørret sluker flua! Jeg får noen til, men de er små. Nå har jeg blitt såpass bortskjemt at slik fisk ville jeg ikke kaste mer tid på. Så fluestanga blir pakka ned, og målet for dagen fiske seg opp så langt som mulig i dette vannet. Det er langt mellom hver fisk, og de er ikke like “Chunky” som de andre fiskene jeg har fått i Finnmarksvidda. Veldig fine var de, det skal de ha, røde prikker og veldig gul! Jeg virkelig elsker at det også kommer innslag av røye, i ny og ne selv om det er ørret jeg mest vil ha og er ute etter. Det blir lenger og lenger mellom hver fisk, og etter røya stopper det opp helt. Jeg bestemmer meg for å snu, dra tilbake til Dollaouppal. Jeg er tilbake i Dollaouppal seint ettermiddag. Jeg fisker selvfølgelig de plassene jeg har fått fisk før, men med null hell. Det er ganske pent vær, lite vind og masse sol. Og som tidligere erfaring, så virker det ikke som ørreten her oppe liker det. Det er først når sola begynner å gå ned jeg får på en bra fisk, endelig! Den er litt slapp og kjemper ikke helt, tillegg har den litt stor hode og litt rufsete finner. Virker som en litt eldre fisk eller noe? Friheten får den tilbake, før jeg fisker meg mot vest sida av Dollaouppal. Etter å ha satt opp camp blir jeg meget sulten, jeg er litt for dårlig på å spise lunsj. Nå er det rundt middagstid uansett, så det blir heller på jakt etter 600 grammer eller mindre. Det tar litt tid, men det smeller på en. Jeg kjenner at det øyeblikkelig ikke er noe liten fisk. Det er et luksus problem jeg sjeldent har, men jeg fikk rett og slett ikke små nok fisk. Snitt størrelsen her i Finnmark må være rundt 700g. Den får friheten, og dermed blir det real turmat til kvelds. Jeg satser fullt på at jeg både får og at det mindre fisk de to siste dagene. Dag 12 Våkner jeg til pent vær, det er utrolig deilig å våkne til. Jeg misliker ikke pent vær, men når fisken biter sjeldnere under pent vær. Så skal jeg innrømme den er litt mindre velkommen, trodde jeg. Ørretfiske er som det skal være, plutselig fra intet så likte de pent vær allikevel. Det er en liten stripe med øy eller hva en skal kalle det i Dollaouppal. Jeg tar meg ut til den, så jeg kan fiske på begge sider. Det er øst sida av denne det gjelder, har får jeg på mange! Her får jeg mange i variert størrelse, fra 300-800g helt perfekt. Det er en som stikker seg bemerkbart ut blant dem, og kanskje alle jeg har fått her. Det er kanskje den feiteste ørreten jeg har holdt i. Den var bare så ufattelig bred over ryggen!! Neste er ikke noe slank den heller! Fisket er så bra det bare kan bli, jeg slipper ut mange helt til jeg kjenner litt på sulten. Denne gangen kan jeg ikke tabbe meg ut, og kakker en halv kilos til lunsj. Etter lunsj setter jeg planer for hjemreise. Jeg har ikke lyst til å fiske og kose for mye, så stresse med å dra hjem. Jeg vil heller fiske meg rolig tilbake, dermed pakker jeg og begynner å gå mot Coarvvosjavri. Planen er å ligge der en natt, utforske de vanna rundt der kanskje. Så mot Gorsageasjarvi, og tilslutt være såpass nærme bilen at når det er på tide å dra. Så bare drar jeg uten å stresse, med god tid. Jeg har ikke glemt at jeg har kjørt gjennom en bom, og den regner jeg med egentlig ikke er oppe når jeg skal ut hehe. Når jeg kommer til Coarvvosjavri fisker jeg meg sør og vest sida, motsatt av når jeg kom inn. Det er veldig steinete her, så jeg mister flere sluker. Hadde jeg ikke hatt enkelt kroker på, så hadde jeg nok ikke turt å fiske her en gang. Det er langt mellom hver fisk her, og de er ikke så store. Det er helt greit, for da ble det lunsj på meg. Jeg får også på en merkelig røye som jeg tipper synger litt på sitt siste vers. Tross det, så er den sulten og går for sluken. Der det er fisk å få blir det ofte camp, så naturlig nok ble det camp her til en vakker solnedgang. Finnmarksvidda er det masse camp muligheter. Det er mange flate områder perfekt for telt eller lavvo, og heller ikke altfor steinene så det er umulig å sette ned plugger. Mot kvelden får jeg noen greie fisker, og ved bekken som kobler sammen det lille vannet og Coarvvosjavri. Får jeg på en del pene fisker. Det blir en god fiske dag, som ender med grei fangst til kvelds også. Dag 13 Blir det forflytning og fisking, sånn går nå dagene her men det er perfekt for meg. Det fine været holder seg, og det motiverer mye mer å stå opp å komme i gang. Jeg får stort antall med mindre fisk i det lille vannet som er i midten her. Det er noen sværinger som følger på, og prøver å nappe ut sluken som sitter på de mindre fiskene jeg har på. Jeg lar de være selv om det er svært fristende å bli, fiske på de lenger. Jeg fisker i alle vannene mellom Coarvvosjavri og Gorsageasjarvi uten kjenninger. Jeg finner en fin camp plass i Gorsageasjarvi, planen er å campe her og bare gå fiske vannene rundt. Det er et navnløs vann som jeg syns ser veldig interessant ut på kartet, som jeg setter mål som å fiske meg til. Selv om jeg har spist opp mesteparten av sekken, så er den fremdeles tung. Uten den kan jeg gå og fiske mye lenger mer effektivt. Før jeg når det navnløse vannet jeg hadde som mål, kommer jeg borti et navnløs vann før det. Når jeg ankommer ser det veldig lovende ut her. Det skyter også ut endel små fisk utover når jeg tråkker for nærme vannkanten. Det for meg kan være gode tegn for sluk fiskere, og kanskje huse stor fisk. Jeg fisker meg bortover, og BAM! Det hugger hardt til, og røsker voldsomt! Det er en pen 700 grammer, og i mens jeg avkroker og fotograferer hører jeg plasking. Det er voldsom overflate aktivitet som jeg aldri har sett før. Det ser ikke ut som vaking, men litt mer som lek og jaging. Det er over hele vannet, ørret rygg finner overalt. Jeg kaster ut sluken mot noen finner jeg ser kruser, og i det sluken treffer vannet fyker det 3-4 etter som haier. En ordentlig sværing kroker seg på, men fyker høyt i lufta og får rista seg løs. Jeg tar nytt kast og akkurat det samme skjer igjen, men denne gangen kjører jeg fisken med stang tuppen nedover. Jeg får denne omsider opp, og det er en pen 900 grammer! Det gjentar seg når jeg kaster ut, men den neste som kroker seg tar et slik beist ut ras. Non-stop ut ras 100m, før den bare gir helt opp. Jeg pumper den inn helt uten utfordring, har jeg kroken en i halen igjen? Det kjennes tungt, men lite liv i andre enden. Jeg klør meg i hodet og lurer på hva det er, og det er ikke før den nærmer seg at jeg får se. Det er den desidert største fisken jeg har hatt på. Den har bare gjort ett langt ut ras, så tviler på den var klar for landing. Og jaggu stemte det, for når den så meg så skøyt den ut og snøret røyk. Jeg blir irritert, men orker faktisk ikke å bruke tid på å uttrykke det for meg selv. Det er fortsatt aktivitet der, så jeg får på en ny sluk. Jeg får fisk på hvert eneste kast, og det er på noen sværinger som rister med seg eller av sluken. Det har nesten blitt vanlig nå, at jeg bare sveiver inn fort for å få på en ny sluk. Jeg mister tellinga på antall, men det blir et sjukt fiske i en times tid før det stopper opp helt som en lysbryter. Jeg er helt skjelven, og prøver bare å fatte hva som akkurat skjedde. Klokka er mye, og det er et stykke herfra til camp. Det er lite fristende å dra tilbake nå, men jeg bare måtte. Tilbake I camp blir det lett bestemt, at det blir opp tidlig å fiske litt i dette vannet før avreise hjemover. Dag 14 Er jeg gry tidlig oppe, og når vannet i god tid. Jeg fisker her i 3 timer med kun en kjenning, det er bare å kaste inn håndkle. Tross alt et fly å rekke, tillegg var det jo denne bommen som kunne låse meg fast. Når jeg kommer til bommen så er den nede og låst. Jeg er ikke overrasket, men må innrømme jeg håpet veldig på litt flaks. Det var noen Finnmarkinger som var på tur, og de var svær hjelpsomme med å ringe fjellloppsynet som kom å åpnet bommen for meg. Finnmarkinger er veldig trivelige folk!!! Rimelig flaks på slutten der! Og med det rakk jeg flyet og kom meg trygt hjem, 3 bukse størrelser mindre, litt stiv i rygg og ganske god sliten. Hvis du elsker ørretfisk, så er Finnmarksvidda som mange sier "ørret eldorado" eller "paradis" her får du sterk ørret av ypperst kvalitet! Men før jeg skryter det til værs, så er det noen ting jeg syns er viktig jeg nevne før jeg selger det helt. Utstyr: Du trenger ikke fjellreven bukse og jakke til 8.000kr eller ekspedisjons telt til 10.000kr, men helt klart et telt som er godt nok for stygt vær oppi der. Den kaldeste dagen jeg hadde der var på 2 grader, men med den sterke kalde vinden, regn, pluss noe våte klær føltes det som -2. Det kan fort bli litt farlig om en blir våt, det er stygt kaldt vær, og et telt som rives av stormen. Mygg toleranse: Hvis du ikke tåler to never med mygg oppi ansiktet hele tida, så rust deg opp før du drar. Jeg ble selv utfordret, og jeg har vært på utallige fisketurer med masse mygg. Finnmark tok kaka når det kom til mygg for meg. Du kan gjerne smøre deg, men det er ikke alltid mygg bitt som er det verste. Det er at du har så mye oppi deg hele tida, som gjør en gærn. Økonomi / penger: ja det koster litt å reise dit! Anslagsvis så kosta turen meg 12.000-13.000kr Fiskekort 1330kr, Reisekostnader fly 4500kr + billig leiebil 4000kr + 400kr drivstoff, mat ca 1100kr, diverse som gass+kart etc 300-400kr Det hjelper veldig mye på, om man f.eks er to som spleiser på en leiebil. Da halveres det, og ofte billigere flybilletter også å reise som par. Tid: Ha rikelig med tid er gull verdt, det er ikke alltid alt går som planlagt. Ha litt spille rom, og muligheter gir også mest ut av fisket. Grei form: Jeg trener i hele vinter, 3-5 ganger i uka for å forberede meg til fisketurer i sommer. Mentaliteten min rundt form og fiske er at jeg vil fiske når jeg vil. Jeg personlig føler ikke jeg får maksimalt ut av fiske turene mine, hvis kroppen alltid skal si "Hei stopp, jeg orker ikke mer". Fisket handler mye om rett plass til rett tid, da er det litt kjipt å være for sliten da det er bra bett! Å være grei form til du skal reise på en slik tur vil gi deg mye mer for penga, og tida du bruker på en slik tur! Ellers så er Finnmarksvidda noe av det beste ørretfiske jeg har vært borti. Det er alltid vemodig å reise fra gode fiskeplasser, men jeg fikk klump i halsen da jeg satt på flyet på vei hjem. Jeg drømmer bokstavlig talt, fremdeles i ny og ne om finnmarksvidda. Og jeg prøver hele tida å finne ut når jeg kan dra tilbake!

Tror ikke jeg har laget noen fangstrapporter tidligere, men prøver meg nå. Jeg har vel fisker i ca 5 år nå. Jeg har aldri hatt noen fiskeinterreserte venner og heller ingen foreldre, besteforeldre eller andre familiemedlemmer å lære av. forumet, bøker og YouTube har vært mine kilder til kunnskap. De senere årene har det blitt en del fisk, men ørret har det stort sett bare blitt i elever utenfor Oslo, og det har stort sett kun blitt abbor i marka. Ørreten har for det meste uteblitt. jeg husker ikke helt hvem som tipset meg om bunnmeite i en gammel post jeg lagde, men etter tipset om det har jeg blitt mer og mer ivrig på å forsøke dette, og det løsnet virkelig høsten i fjor. Da ble det gjerne et par ørret pr tur jeg var ute. tok meg en tur til et nytt vann i ettermiddag. Ble halvannen times gåing hver vei, (er nødt til å skaffe meg sykkel og bytte bilen til noe jeg får sykkelen inn i), men for en tur! begynte først med en liten ørretpinne som hadde kroker stygt, så den ble tatt opp (med min historikk i marka hadde den nok blitt med uansett hvor pent den hadde vært kroket) det ble 2 stk til på et par hg før jeg flyttet meg litt videre. Snitt vekten gikk noe opp på den neste. Jeg la et kast over en myrtorv litt langt ute på vannet og det gikk ikke så lang til før fisken tok. Den fikk gå med snøret i ca 20 sekunder før tilslaget ble satt og denne var en del større enn de andre. Utfordringen var at det var en stor øy av myrtorv mellom oss og fisken begynte jo selvfølgelig å trekke under den! Bremsen ble satt ganske hardt og fisken ble stående å stange en god stund før den plutselig gjorde helomvending og hoppet opp i lufta. Jeg sto med stramt snøre så fisken hoppet oppå myrtova. Den var knallfin! Jeg fikk hentet hoven og lurt den ned i vannet på min side av torven. Den gjorde et ordentlig utras før den ble med i håven. Jeg trodde den skulle ha veid mer, men den tikket inn på 550hg og 37cm. Ikke tidenes største, men ny ørret pers i marka for min del! 2 stk ørret glapp rett før landing, og 3 abbor ble satt ut igjen. Det ble uansett en fin fangst med hjem med 6 ørret og 3 abbor. Håper dette blir fasiten videre i sesongen også takk for alle tips opp igjennom!!

Jeg er vel blant de gamle, og holder det gående med fisking - selv om lite blir lagt ut her. Må kanskje bli flinkere til det, ja. På lørdag fisket jeg etter spette På søndag guidet jeg et par fra Køln til litt smålyr og småsei ...og på mandag fisket jeg piggvar fra strendene på Jæren Joda, gamlingen holder det gående.

Norge har en lang og "stolt" tradisjon når det kommer til produksjon av fiskesluker. Går vi noen år tilbake så var det en rekke forskjellige produsenter av sluker rundt om i landet, og de fleste innebar en eller flere manuelle prosesser. Nå er dessverre situasjonen en helt annen, og meg bekjent er det bare to produsenter som fortsatt produserer sluker igjen i Norge. Alle de andre har flyttet produksjonen til Asia. Inspirert av det det gamle slukmakerne så har jeg "eksperimentert" litt i furteboden, og laget noen sluker selv. Dette er bare for moro skyld, og for gleden av å fiske med hjemmelaget utstyr. Laksesluk i kobber Laksesluk av messing. Tynt gods, optimal for dorging Jeg har laget de ved hjelp av helt enkle verktøy, og skrevet en liten guide til hvordan man kan lage egne fiskesluker her: https://laksesluker.no/lag-din-egen-laksesluk/ Håper dette kan inspirere andre til å prøve selv. Er det noen andre "slukmakere" her inne?

Dagen startet med at jeg, faren min og onkelen min dro til Radøy. Når vi var fremme måtte vi ordne med agn og utstyr. Første nedslipp var så enkelt som ved båthavnen. Det tok ikke så lang tid før første fisken var oppe en fin berggylt som onkelen min tok. Etter faren min hadde fått vekk rimet fra ruten til cabincruiseren reiste vi ut på skreiskallen Bilde: Utpå skreiskallen er det noen få plasser der en kan få stor og mye fisk.Men vi var litt uheldige og traff tangområdet.Det ressulterte i to mistet tackler.Så derfor reiste vi ut på revet like ved fedje.Der ble det napp! Første fiskene var tre torsker noen av dem under minstemål og noen rett over.(alle ble satt ut).De neste var sei,sei,sei og atter sei.da plutselig…….Det ble kjempetungt hos meg.Det ble en har og bannfull kamp.Til slutt viste det seg en 6 kg lyr i overflaten. Bilde: Etterpå prøvde vi på Holmengrå fordi de mente vi fikk nok sei (jeg personlig kunne stått der og fisket agnsei etter agnsei). Men det viste seg at vi uheldigvis og heldigvis bare fikk sei der og. Så vi reiste inn igjen. Men det var en tur jeg sent kommer til å glemme. Sei:10 Torsk:3 Lyr:1

Fysj og ferskvann og artslister my ass Man kan mene mye om artsfiske, og jeg har både vettuge innvendinger og gretne surmagede kommentarer om det, og de hopper jeg glatt over, ettersom det tross alt er ganske gøy å registrere inn ny art på artsfiske.com. Da artsfiske ble opprettet for år tilbake var jeg mest på den surmagede siden, så jeg registrerte meg og glemte hele greia. Ettersom Lady Knurr etterhvert ble ganske så flink til å fiske og har et konkurranseinstinkt av en bergensk verden, kom jeg på den igjen. Her var en fin konkurransearena! (men jeg hadde så stort forsprang at det ikke ville vært morsomt) Så istedet for å leite etter god nok dokumentasjon på pcen, startet vi begge på scratch i fjor høst. Men så er det det da. De morsomme og vakre artene lever alle i sjøen (med unntak av røye (vakker) gjedde og gjørs (kul) og lake (morsom) og noen få til). Jeg har jo satt meg noen mål som på et eller annet vis gjenspeiler tallet 2020 for i år, og deriblant målet om å havne på 202 plass inne på siden, og for å havne der trenger man ca 40 arter, og samtidig har jeg omtrent ikke fisket i ferskvann (fysj) i dette årtusenet, så jeg husker ikke persen min på mer enn noen ytterst få arter, så det ble da en liten personlig målsetning å tvinge meg til å legge fordommene til side og å stå og rote i gjørma med pinner etter tamme fisk (ups, der var visst en av fordommene) altså . Det er en ferskvannsfisk som peker seg ut som den mest åpenbare å starte med, Vederbuk, så derfor gjorde jeg ikke det. Men allikavel er det der jeg starter. Jeg har en kompis som ofte får sine pussige innfall, og ett av dem var å bygge et stort akvarium og putte det utenfor huset med noen svært synlige fisk oppi. Sånne ting er jo morsomt å være med på, så selv om vi minner mye om "to gode naboer" når vi pusler med ting, ble det et akvarium til slutt Så var det å få tak i noe fisk å putte oppi. Det der vannet i Knarvik har vært utsatt for miljøkriminalitet og har nå en altfor stor bestand av gullvederbuk, noe som passet oss godt. Men hvordan fisker man dem? Broderen ble konsultert, og vi fikk beskjed om at den klart morsomste måten er flytebrød (selv om det ikke nødvendigvis er den mest effektive). En kveld på sensommeren ble satt av og vi var avgårde på jakt etter små nok fisk. Først må det fores. Og det tok overraskende lang tid før de svært så synlige fiskene begynte å småspise på det. Har det ikke vært folk der og fisket sånn før? Det virket som fisken ikke skjønte at det var mat. Men til slutt hadde jeg en på. Men det var bom. Den var ikke liten nok. 917 gram, og ny art på meg. Vi prøvde videre. Fisken burde helst ikke overstige 10 cm for å ha en sjanse til å overleve i akvariet. Denne ble også for stor Men det var den minste vi fikk, så to sånne fikk duge til testing. Mission accomplished, sånn noenlunde. Men så var det spørsmålet om de kunne overleve der og de kunne de ikke. To dager så var de dævve. Jeg regner med at det er fordi de fikk for lite plass, så nytt forsøk kommer når vi får små nok. Litt mer undersøkelse må til sånn at vi unngår dyreplageri. Det som derimot var den første ferskvannsfisken på lang tid er en annen historie. Men for å fortelle den historien må jeg først fortelle en denne historien: Juni tegnet til å bli en god måned. Sommeren hadde meldt sin ankomst og livet så lyst ut, men plutselig en dag våknet jeg med store smerter. Og for å ikke fortelle altfor mye om syketing, det er det ingen som gidder å lese uansett, hvis jeg hadde gjort som legevakten sa ville det aldri mere blitt noen ølgyltrapporter igjen. Heldigvis er det godt tak i Knurrdama så ho fikk meg på sykehuset til slutt, etter en behandling fra sykehussystemet som ikke ligner grisen. Og der tilbrakte jeg mesteparten av godværsperioden med å vente på å komme til i køen for CT, vente på operasjon av den sprukne blindtarmen, vente på at infeksjonen skulle komme seg ned fra faretruende nivå, vente på å slippes løs, og innimellom henge meg selv i IV-stativet (siden beina ikke bærte meg) og luske gjennom lange korridorer for å komme meg til røykerommet. Men en vakker dag satt jeg igjen i hagen min med kaffe og røyk og bare litt smerter igjen. Noen uker tungt medisinert i sykeseng tapper kroppen fullstendig for krefter, så første trinn var å trene meg opp. For å ha et sammenligningsgrunnlag tok det meg en halvtime til sammen å komme meg til postkassen første dagen. . Jeg stavret i nærområdet, og la tilfeldigvis veien langs starefossbekken. Der sto jeg og klamret meg til rekkverket for at pulsen skulle komme seg under 200 igjen, og så plutselig noe som pilte mellom steinene. Hva var det? Bekken er 30-40 cm bred og har altfor mange stup og fosser til at noe fisk skal kunne leve der, men fisk var det. I ettertid har jeg funnet ut at det må være egg som kommer ned fra fløyen og blir klekket i kulpen. Men der og da var det ikke annet å gjøre enn å stavre hjem, finne fiskestang og ørretAttraqua og krype tilbake. Vips er ikke ordet, for det var ikke lett å få dem på, men så hadde jeg en ferksvannsfisk å registrere. Og ja, jeg innrømmer lett at ørret har sin sjarm. Faktisk så mye at jeg fant ut at rekonvalesensperioden var en svært egnet tid til å ta den hytteturen som jeg og en annen kompis har snakket om lenge. Han (dvs familien hans) har en hytte i Lono, som er i Røldalsområdet, med båt. Og det krever ikke mye krefter å sitte i en båt med lett stang og fiske småørret, så lenge jeg fikk de andre til å ta seg av roingen. Her sitter vi og planlegger og bildet er kanskje ikke tatt der vi var på det mest entusiastiske. Veien til Røldal er sterkt turistinfisert, og av og til skjønner man hvorfor og etter en trivelig tur i godt selskap var vi fremme og jeg kunne gå ned til vannet og hilse på Lonoørreten I og med at jeg ikke hadde mulighet til å bruke krefter, var det bare å begynne roopplæring med en gang. Minstepodinnen var både ivrig og dyktig (hytta skues i bakgrunnen) men det var ikke helt meningen at hun skulle ro sånn at bare Knurrladyen fikk fisk Det ble noen helt magiske dager. Vi fikk studert legger Flydd Gått på vannet smakt kinesisk sake (Jeg synes podinnens kjæreste var veldig flink med å finne bursdagsgave til gamlefar) Lest Rekonvalesert Fisk Spist fisk Og i det hele tatt hatt det fortreffelig Jeg anslo det til at jeg fikk 24 stykk, og jeg var ikke den som fikk flest. Men jeg fikk den største. Men etter all denne fortreffeligheten kjente jeg savnet etter lukten av sjø, så på tilbaketuren fant vi en spot i Hardangerfjorden hvor det svømmer glass- eller krystallkutling. Men bite gjorde de ikke. Og ferskvannsopplevelsenene stopper ikke der. Sett fra Bergen er Oslo en provinsiell liten industriby, mest kjent for å inneholde et regjeringsbygg fylt av folk som hverken forstår seg på eller bryr seg om fisk, men det er jo faktisk mye mer der. Deriblandt er det stedet broderen har valgt å slå seg til. De fleste vet at han ikke er helt ueffen når det gjelder å lure opp fisk fra vann som i teorien kunne drikkes, men et mindre kjent faktum er at han er en kløpper i Settlers, så det var på tide å komme seg over og sette han på plass. At minstepodinnen også hadde veldig lyst på en tur for å se på VR-tinga til søskenbarnet sitt (og kanskje også for å treffe dem?) og ikke minst at pga koronatinga så passet det faktisk å gjøre det, avgjorde saken. Jeg og mp heiv oss på nattoget og suste gjennom nattemørket over fjellet. Planen var enkel. Mp skulle få tid sammen med søskenbarna sine, det skulle spilles Settlers, og den tiden som ble til overs skulle brukes til å putte inn tullefisk på artslista mi. Et par timer etter ankomst var første fisk på plass Bekkerøye er jo i og for seg både kul og fin, så det er kanskje litt urettferdig å kalle den tullefisk. Men så ble det alvor. Og etter harde kamper og blodige forhandlinger kunne jeg innkassere den første og viktige seieren i Settlers. Deretter gikk det nedoverbakke Utpå kvelden ble det litt tid til rådighet, og dvergmallene i Drengsrudtjern har vært en sår torn i lilletåa mi lenge, så dit gikk turen. Men neida. Like etter ankomst observerte vi en karpe på et sted mellom 3 og 5 kilo, og selv om sjansen for å få den opp med ul-utstyr var ekstremt lav var det litt for festlig å prøve å mane den til dyst. Det funket ikke, og tiden gikk fra oss. Men bare vent dvergmaller, bare vent! Kveldens bistre slag gikk stort sett i broderens bedre halvdels favør, men vinen var nå god da. Neste fiskeluke skulle brukes til dynofisk. Forrige gang jeg var her fikk jeg Hork, hork og bare hork, og lenge så det ut som om det skulle bli sånn denne forblåste og regnfulle dagen og. Dette er vel nært definisjonen på tullefisk. Kanskje overgått av denne Det var surt og vått, og selvom jeg fikk hork, mort og sørv som jeg kunne putte på lista, var jeg ikke veldig fornøyd med uttellingen. Men så i det barna hadde gått i forveien til bilen runnet det litt bedre. Og opp kom en som jeg først trodde var brasme, så flire, så brasme, så flire og så etter konsultering kunne notere meg en brasme på lista. Da var jeg fornøyd. Så fortsatte det stormfulle forsøke på å settle hvem som var settlersmester, men pendelen svingte lik et pendelkast, rundt og rundt og så langt pokkerivold. Det siste forsøket på fisk var en snartur etter gjedde, og vi dro i vei på en av de desidert mest bankersplassene som finnes, men neida. Mort og sørv var ivrige som f. men gjeddene så vi ingenting til. Derimot kunne jeg notere en art til på artsfiske.com om jeg ikke husker helt feil er dette litt over et kilo under persen, men art er art. Jeg inkasserte den siste seieren i Settlers, og med det var resultatet så jevnt at det må bli omkamp senere når jeg kommer reisende til Oslo kun for å fiske dvergmalle. Men da! var jeg lei av ferskvann. Nå kan det ligge og flyte rundt for seg selv til neste år. Sju arter som jeg aldri ville finne på å prioritere å fiske etter i Bergen var absolutt en grei start. Neste gang jeg farter rundt i demarkasjonslinjen mellom Bergen og Sverige blir det mere målrettet, men om det blir fiskingen eller settlersspillingen som blir målrettet gjenstår å se.

Det hendte i de dager at jeg fikk lyst på en overnattingstur til Ormhilleren. Tilfeldigvis skulle Ølgylt og Ølgyltkutlingene det også, så da slo vi oss sammen. Stedet fristet dessverre en god del andre folk også, men vi gadd ikke hive dem på sjøen. Stemningsrapport: Målet var kveite og laget var Brann. Neida, driter i Brann. For å gjøre en lang, men riktig så trivelig historie kort: ingen kveite eller andre flattbrød, bare 2 små torsk (ut fra Vestlandske mål, ikke Østlandske), en liten lange og 53 makrell. Resultatet av 12 kast med 3 kroker. MEN– Så kom natten, og i tretiden begynte jeg å bli trøtt og sliten i ryggen, så jeg lusket inn i gapahuken og begynte å kle av meg og skifte til et mer behagelig antrekk (nei, ikke den typen, din tulling). Sekunder før jeg endelig kunne legge meg ned, gauler Ølgylt at jeg har napp. Shit, hadde glemt å ta opp stangen. Jaja, gadd ikke kle på meg for å dra opp en hvitting eller annet tull, så det fristet å be ham ta den (Nå i etterkant får jeg grøssebyger over at jeg overhodet tenkte tanken. Ikke hente opp fisken min selv? Tsk tsk). Men så gauler han at det er et skikkelig run. Da fikk jeg fart på meg! Ut fra min erfaring, lønner det seg oftere å vente enn å dra opp med en gang, så var ikke kjempestresset over at det gikk et minutt eller så før jeg var på plass. Oj, dette var tungt. Og det var futt og fres, så definitivt ikke tangklasen fra helvete eller en monsterkrabbe. Yay! Jeg drar og sveiver, drar og sveiver, evig takknemlig for at det er surfstangen med 14000-snellen jeg har mellom beina, ikke karpestangen med lettere snelle. Jeg begynner å lure på om det kan være en skikkelig kveite, større enn minstemål – så jeg kan spise den, men mindre enn en sværing jeg bør slippe ut igjen av hensyn til den vestlandske bestanden. En infernalsk stemme hvisker at det kan være en kjedelig brosme eller lange, men jeg sender den til the Pits of Hell sammen med marshmallowsen. Jeg drar og sveiver, drar og sveiver, mens Ølgylt henter kleppen. Håven min er neppe sterk nok til å tåle dette beistet her. Endelig kommer noe til syne. Ja! Det ser da ut som noe flatt? Vent, nei, det er langt og rundt. F***, f***, f******* møkk, en lange. Hvorfor? Hvorfor?!? Men den ser da litt snodig ut til å være lange? Ølgylt har klatret ned, klar til å løfte den opp. –Hva er det? gauler jeg. – Havål. Sukk. Havål. Denne testosteronfisken, manndomsprøven, machodrømmen. Ikke min drøm. Første gang jeg var på Ormhilleren, 15. oktober i det Herrens år 2018, observerte jeg en gjeng unggutter som stod og dro havål. Siden den gang har jeg jo begynt å fiske selv, men det der var definitivt ikke min greie. Og jeg har hørt at de er gufne, at slimet nesten velter ut av dem. Yuck. Jaja, nå var den der, og på land skulle den. Ølgylt gjorde sitt, og så gjorde han sitt en fire–fem ganger til, ettersom beistet prøvde å stikke av. Vi fikk dratt den lengre innover, og så var det tid for fotosession. Mnja. Ikke alle var like samarbeidsvillig. Muligens ikke dens beste vinkel. Nå begynte jeg å synes at den faktisk var veldig kul. Stor, men ikke kjedelig lange-stor. Nydelig, svart farge, elegant kropp, elegante bevegelser. Futt og fres, rikelig med temperament, det var så vidt jeg klarte å holde den. Ikke var den spesielt slimete heller. Jeg ble mer og mer fornøyd med fangsten min. Og ny art er alltid gøy. Blodige hender som Lady Macbeth, men i litt bedre humør. Havålfisking er åpenbart bedre enn kongedrap. Observer også det røde merket under nesen. Hvis du ikke har et sånt, har du ikke tilbrakt nok tid med nesen utenfor en bryggekant i sommer. Skal ikke påstå at den var enkel å veie, men til slutt lyste tallet 8,71 på vekten. Ny pers. Men hvordan i all verden klarer folk å å veien en 20-30 kilos havål? Skjønnheten og udyret. Hvem som er hvem, ble vi aldri helt enige om. Til slutt må jeg takke fotobutleren for bilder, kleppbutleren for oppdragelse og lysbutleren for god innsats for en lady som i forvirringen hadde glemt å ta med hodelykten. Antall turer: 68 pr. 1. august 2020 Fornøydliste for 2020: 1. Knurr på 715 g som stod til gull 2. Årets første havmus (måtte det komme flere!) 3. Få oppleve å være jordmor for 4 nydelige pigghåbabyer. It's a long story, yet to be told 4. Spisskate fra land nær Bergen - hvor kult er ikke det?!? 5. Piggskate – har blitt svak for skater og vurderer å utvide tittelrepertoaret til Sypikedronning, Knurrlady og Skateprinsesse 6. Havål på 8710 g. En fisk jeg aldri ønsket å ta, men da den først kom, var det jo ganske kult. Og min hittil største fisk. Ved nyttår satte jeg meg en del mål. Hva har jeg oppnådd? 8 mål for 2020 – i tilfeldig rekkefølge: 1. Fløyfisk, aller helst en finfin hann med vakre farger. Nope. 2. Ulke. Vanlig, dverg, glatt, pigg og whatnot. Itteno’ knussel, je tar alt, bare den er kul. Nope (Ikke mangel på forsøk. Vi er visst ikke på talefot) 3. Kveite på over 6 kg. Hva kan jeg si? Nam. Nope 4. Rødknurr. Selvfølgelig. Nope 5. Ha minst 35 ulike arter registrert på artsfiske.com. Nope. Men denne fikser jeg garantert. 6. 1000 fisk. Bare fordi det høres kult ut. Unntatt når 700 av dem er sypiker (en reell fare). Nope. Og ikke lenger et mål. Gidder ikke dra så mange kjedelige fisk. Kvalitet fremfor kvantitet! 7. 3 gullmedaljer på artsfiske.com (1 i boks denne uken. Yay!) Nope. 1 gull, 1 sølv og 3 bronse 8. Lære meg trylleformelen som får garn til å snøre seg rundt halsen til garnjævler som føkker opp livet til både bifangsten og fritidsfiskere. Nope Men hva skal man nå med mål anyway? Snart dukker det opp en rapport fra årets ferie i Vestfold, men den får jeg legge i Østlandsforumet. De har jo bare 58 977 innlegg, stakkars små.

Har fisket i salt og ferskvann siden jeg var liten gutt, men det har alltid vært på nybegynner-nivå. Jeg og dama går mye tur i skog og fjell og jeg pleier å ta med stanga, men utenom en og annen skral liten skapning på 100-200 gram har det ikke blitt mye uttelling. Pleier å slippe ut disse da de erfaringsmessig er ganske bleke og vasne i kjøttet. I det siste har jeg blitt mer interessert og gjort mye research på utstyr, fiskemetoder, hvordan jeg skal lese vannet, osv. Jeg skaffa meg noe skikkelig utstyr og tok turen til Storamoset ved rv 504 som vistnok skal være bra. Her ble det full klaff! Dette vannet er helt fantastisk for noen som ikke har så mye erfaring enda. Det ble tre feite og fine ørreter til slutt, den største var på ca 800 gram, hvertfall det dobbelte av tidligere pers! Knallrøde og faste i kjøttet også.

Dette har skjedd. Du tenker kanskje at Putin styrer borti ruskiland, men den som sitter med både atomknappen og kontaktene kjennes bare som Mister Igor. Mister Igor er en trivelig fyr som digger symfonisk metal og kan tenne bål i alle situasjoner, og har mer enn en fisk på samvittigheten. Desverre for verden kom Mister Igor i mannlig overgangsalder og begynte å få mage. Dette bekymret han såpass at han ikke fulgte med på hva Putin puslet med, og dermed fikk Putin kjørt igang litt krig og greier. Men det er ikke det som er bekymringsverdig. Mr Igors norske venner, som han hadde en grei avtale med, de sendte laks og havinformasjon, og Mr Igor sørget for at regjeringer ikke blandet seg inn, begynte å bli for grådige. Og dermed satt Mr Igor og tenkte, jammen de ødelegger jo for fisken, er virkelig verden så kjip? Da kan jeg likegodt trykke på knappen. Heldigvis for oss alle er Mr Igor litt sindig, og bestemte seg for å gi det, og oss, en siste sjanse. Hvis Herr Vodkastør kunne få 24 kule arter i løpet av 2024 skulle han la være å trykke på knappen. Men desverre hadde Herr vodkastør funnet ut at kombinasjonen Vodka og kalde fingre reduserte evnen hans til å male livaktige smurfer, og hadde bestemt seg for å ta et år med kun å legge puslespill. Verden var nær undergangen, og hvis det ikke hadde vært for hans finske venn, som i et saunabesøk nevnte at det kan jo hende det finnes andre fiskere som hører på symfonisk metall og drikker alkohol mens de ser på stangtupper. Mr Igor kjørte i gang subrutinene på google, som han tross alt eier, og hvem andre enn deres kjære undertegnede dukket opp i søket. Når de fikk meg i kontakt og snakket russisk svarte jeg Davai, vodka Perkele, og det ga Mr Igor håp. Så kort fortalt, for å redde verden fra atomundergangen må jeg få 24 kule arter i 2024 i løpet av 24 episoder. Det blir riktignok bare to turer i måneden, så det er mulig me må juksa litt. Så vel, jeg har litt å fare med, men verdens undergang vil jeg ikke ha på mine hårete skuldre, så det var ikke annet enn å pakke øl og stenger og legge i vei. Det begynte, tja , godt er vel å ta hardt i.. Selvom de har kule svømmemønstre og en overlevelsesevne på lik linje med kakerlakker så har FNs komite for hvilke fisker som er kule bestemt at sypiker er og blir ikke kule. Her måtte det tas hardere i, og jadda Brungylten er leppefiskenes sorte får, enfant terrible, og periferifisk. Hvem kan ikke digge en rufsete slark som går i grenselandet? Jeg har ikke bekreftet med Mister Igor som tross alt er vant til større fisk, men jeg er rimelig trygg på at dette var en i boks. Forholdene var forsåvidt fine når man ser bort fra at selv en sibirkuldeekspert ville grøsset av hvor kaldt det var. Nå vet jeg jo at østlandet har tosifrede kuldegrader, men det er pinglegrader uten skikkelig luftfuktighet, og Mr Igor som har vært både her og der vet at hver enkelt grad langs kysten mot ekte hav teller som minst ti i isolerte strøk, men uansett jeg har vært ute en vinternatt før, og dette var ikke natt engang. Og så runnet det på svært så gjenkjennelig vis Hågjel er kule. De er opportunister med et sleskt smil og underfundige blikk. Men FNs komite har bestemt at de er agntyver og bare det. Sannsynligvis er det fordi laksemafiaen ikke liker dem, ettersom de vokser ganske langsomt, så no go mr ølgylt. Når det da like etterpå runnet på et velkjent og velkjært vis var dog ølgylten smil og lutter glede. Jeg trengte ikke se det grønne øyet komme mot meg for å vite hva det var, men det er pokkern så kult allikavel. Og alle, selv nobels fredskomite, er enige om at dette er norges kuleste fisk, og selv om det finnes noen gode utfordrere ute i verden så er det neimen ikke sikkert de overgår. Og bare for å være på den sikre siden, så fikk jeg en til På dette tidspunktet var fingrene så kalde at det å børste løv av fisk ikke var særlig aktuelt, og jeg regnet med at Mr Igor ville være fornøyd med to i første episode, så jeg sulte opp, sa "#¤#%&%&%¤## så kaldt det er, og dro hjem. I tråd med tidligere tråder kan jeg jo for morro skyld telle fisk Sypike 3 Brungylt 1 Hågjel 1 Havmus 2 Totalt 7 To be continued

I går tok jeg meg en heldagstur til indre Oslofjord etter sjøørreten. Fisken var skikkelig i farta og til tross for økende vind og sjø utover dagen hadde jeg masse følgefisk og flere fisk i båten med toppfisk på 58cm/2kg. Fisket primært Bygdøysiden og Nesoddensiden. Denne gangen ble fisken med hjem til middag, som regel slipper jeg det meste av sjøørret jeg får ut igjen, men selvfanget fisk slår oppdrettslaks hver dag i uka og det vanket også konepoeng for bragden på hjemmebane. Laget en liten film fra turen: Hilsen Atle

Catch 22 er en bok av J Heller, som strengt tatt ikke er noe særlig, men begrepet er blitt hengende igjen og brukes ofte om byråkratisk håpløshet. I år passer det av litt andre årsaker, og jeg bruker det som målet for året. Skal man vurdere utfra hvor dårlig 2021 var som fiskeår, kunne målet nesten vært å få 22 fisk, men fullt så lite optimistisk er jeg ikke. Det å knytte det opp til konkurranser derimot gir mening. Jeg kunne satt som mål å klare 22 arter på en dag, helst på NM i sjøisfiskedagen, men det ville betydd altfor mange hvitting og sypiker. Derimot havfiskernkonkurransen passer bra. 24 tellende arter, og noen som er heller usannsynlig at jeg kommer borti, så målet for året blir enkelt nok 22 av artene, og som jeg husker å melde inn. Listen der er sålangt: Lange 112cm (8,12kg) Og kjører jeg pågående årsrapport kan jeg jo like godt telle fisk og arter og. Lange 2 Sypike 4 Pigghå 1 Total 7 Arter 3 Årets første tur gikk av stabelen langt utpå nyåret, og ikke langt avgårde. Det vanlige er å starte med hvitting, sypike eller hågjel, så jeg syntes egentlig denne fatbiken var en god start. Årets første fangst derimot var litt mer spesiell. 2.16 kg. I matchende farger med ølboks, og stinn av rogn. Madammen krepserte ikke av besøket og krabber humrende videre. Og da kan jeg regne året som startet.

Været viste seg fra sin beste side, denne julidagen i vest-Finnmark. Planen var grei nok. Båt fra Hasvik mot Loppa øy. Sigurd hadde sett seg ut noen spennende topper og skrenter i dette området. Målet var uer, kveite og torsk. Av det store formatet, selvsagt. Vi hadde troa. Etter en dryg tur la vi oss ved en bratt skrent og driftet. Ned i dypet forsvant paternoster-tackler med selvlysende slanger, cracklight og kroker med store strimler av sei. Nå skulle ueren tas! Tacklene ble sveivet sakte opp og gitt en liten pause. Det går ikke mange minuttene før Sigurd melder om fast fisk. Og jammen er det arten - for ikke å snakke om størrelsen. Et realt løftenapp like etterpå får meg til å sveive som en gal og gi et tilslag som burde feste kroken i det meste. Kroken har i dette tilfellet satt seg i en uer like over 6 kg-merket. Svein Bruno melder også om tyngde fra sin kant, og kan også lande en uer. Denne strakk vekta til 7,2. Disse fiskene blir gamle og vokser sakte. Her gjelder det å begrense seg. Et nedslipp til må da kunne gå? Nytt løftenapp kommer fort - og tilslaget sitter. Kan det bli ny pers? Jadda - 6,5 kg og ny pers igjen. Vi har alle en følelse av at vi nok kunne ha fått enda større her, men å ta livet av unødvendig mange av den grunn tiltaler oss ikke i nevneverdig grad. Vi konsentrerer oss heller om fisket på toppene. Det rigges om til store jigger av typen crazy'daisy. Stingeren monteres, og en strimmel sei festes på den ene av stingerens treblekrok. Lukt og smak er aldri feil. Svein står plutselig med flexet stang og en snelle som motvillig gir fra seg snøre. Etter en spennende kamp, viser Sigurd sine ferdigheter med kveitekrok, og får flatfisken trygt ombord. 27 kg og fornøyd fangstmann. Svein Bruno drar like godt til med en grei torsk mens han er i siget... Selv får jeg kjenne på kreftene til en på 16 kg. ...før jeg kroker noe som problemfritt drar avgårde med mange 10-talls meter snøre på stram brems. Jeg er sikker på at dette er en skikkelig stor, men den er overraskende nok ikke tyngre enn 20,4. "Hvor mange kveiter skal du få i dag?", er spørsmålet jeg blir stilt da nok en fisk drar avgårde mens jeg tviholder på en stang med en snelle som hyler og nærmest ber om nåde. Etter de første utrasene kjennes ting litt mer torskete - og den antagelsen holder vann. 23 kg er fasiten - og man kan vel ikke gjøre annet enn å smile. Svein Bruno melder igjen om fisk - og 'denne er stor', sier han. Fisken vinner en stund mer snøre enn han klarer å få inn, men etter en tung og krevende kamp må også denne fisken finne seg i å få en tur på tørt land. Ikke overraskende er dette dagens - 37 kilo er vekta. Nå skylder jeg å nevne at kveitene kun ble målt og deretter lest av på tabell. Vi 3 ble ganske rutinerte på drillen med kveite i løpet av dagen. Sikring med kveitekrok, landing, bilde, måling og utsetting var gjort på kort tid.

Aaarrgh, smerten er ekte - det gjør vondt langt inn i sjela!! Det er ikke så mye jeg har fisket i Årungen de siste årene selv om jeg dro en gjedde på 7.5 kg fra pynten utenfor Kinn/Kinnåsen (på "måfå") i fjor. Jeg ble litt inspirert av posten som henviste til hvor "problematisk" fiske har vært tidligere i år til å nedlegge litt tid på gjeddefiske i vannet jeg fisket som ungdom. Etter at alle de store gjeddene ble fisket ut av NMBU i 2004-2006 har det ikke vært en hemmelighet at gjeddefisket ikke har vært inspirerende i flere år. Likevel burde det nå være vokst opp noen store rugger som svømmer rundt gitt at det har vært overvekt av byttefisk og estimert bestand av gjedder i lengde 45-64.9 cm var +1.500 stk. i 2005. Så, det nedstøvede gjeddeutstyret ble hentet frem fra skapet (, litt utstyr byttet ut) og så har det vært banking av sivkanter og utenfor lekplasser, kanter, grunnplatå samt innløp og utløpet i noen uker. Det har vært piss lunkent i vannet og ganske så treigt, og de "innlysende ungdomsplassene" har overhodet ikke innfridd (Skuggebukta har ikke innfridd og i "Gjeddebukta" syd for Berg/rett utenfor Kinn er det livløst - fullstendig livløst!). Jeg har fått noen små gjedder med flere dagers mellomrom, men det første virkelige lyspunktet kom for 2 uker siden da jeg dro en gjedde nord for rostadion/syd for Lurenga. Den var ikke allverden i lengde, men - man - for en tanks av en fisk!! Så ut som den hadde gått på steroider ift. hvor kraftig den var over ryggen og buken hang stappfull. 2. lyspunktet kom forrige tirsdag da det var lett overskyet, nordavind og regndråper i lufta. En bekjent plasserte seg i nordenden (hvor jeg tenkte det ble for grunt ift. vanntemperatur) og jeg dro på meg vadebukse og bukserte ut i en sivåpning ved søndre lekvik, nærmere bestemt fra innløpet til Syverudbekken og bort mot agilitybanen, på østsiden. Mens jeg stod i det "perfekte området" og banket i 6 timer med kun ett napp, stod Daniel i nordenden og dro - wait for it - 3 gjedder på henholdsvis 7, 8 og 10 kg!! Noe lignende har jeg ikke opplevd siden jeg var ungdom og dro 8 fine gjedder på 45 min. utenfor Sollia (dog litt mindre størrelse). 3. lyspunktet, eller katastrofen - it´s all in the eye of the beholder, kom i kveld da jeg forsøkte meg i sydenden. Allerede etter 3. kastet satte jeg meg dønn fast i "bånn". Deretter kom det 2 treige hoderykk før det raste ut sene hvorpå jeg la press på fisken uten ønsket effekt. Så stoppet det plutselig opp og stod stille i dypet. Deretter kom det nok et utras samt 2 kraftige hoderykk og det-var-det!! Og 2-3 sekunder senere kom det en gigantisk malstrøm til overflaten som "takk-for-sist"...

Dupp og slangesøkke er knall i elv!

Her er en versjon av catch & release jeg ikke har sett før https://twitter.com/i/status/1493281138298789888

Jeg tok med meg Jørgen Andersen en tur til indre Oslofjord for å se om det var noe liv i sjøørreten. Det var bra bett og selv om de helt store fiskene uteble så ble det en fin tur, her oppsummert i en drøy 5 minutters filmsnutt. Hilsen Atle

For en stund siden lakket det mot slutten av 2020,og jeg var ikke på fisketur. Grunnen til det må man betraktelig lengre tilbake i tid for. Så altså, for en god stund siden forlot jeg universitetslivet med en bøling vekttall og ymse kunnskaper i skreppen, og med podinne på armen skulle jeg legge først bergen og deretter verden for mine hårete føtter, og erobre stor status og masse peng og sånt, men det fordømrade arbeidslivet gir beng i forskjellen mellom Dadaisme og Russisk futurisme, og jeg syntes det var helt ok å kjøre truck (Denbrydde seg heller ikke om Dadaisme, men den protesterte ihvertfall ikke). Vel årene gikk og jeg hadde det ikke så ille, så det var ikke så farlig. Men når jeg da bikket tjuendedels tusenår var det på tide å gjøre opp litt status. Og statusen er at alle fremdeles gir beng i forskjellen mellom dadaisme og russisk futurisme. Men nå tenkte jeg at det var på tide å gjøre noe med det. Ikke finnes det noe politisk parti for det (heldigvis) og ikke gidder jeg krangle med professorer og arbeidsgivere når løsningen er såre enkel; Jeg går rett til kilden, neste generasjon. Så jeg kontaktet de som måtte kontaktes og vips var jeg rundt om i barnehager og skoler, og der fikk jeg gehør. Så dere som tror dere slipper unna med å gi beng i , ja du vet, bare vent til de som nå er mellom to og ti år bestemmer, da blir det andre saker da. Det er nesten så jeg unner meg et Mowahaet eller annet sånt lyd. Og da blir det dårlig med tid til fisking, men en siste tur for året måtte jeg jo ha uansett om fiskersiden plutselig forsvant. Valg av plass for romjulsfisket inneholdt verken futurisme eller nytenkning Men fint er det, og fisk var det. Selvom Lady Knurr dro fine hyser og medbrakte person som faktisk vet forskjellen på nevte fikk primært hvittinger, gikk jeg hovedsaklig inn for disse som jo er en sommeraktivitet å fiske, og dermed syntes jeg var passe å plukke opp sju stykk av. Joda jeg fikk hyse, hvitting og sei og lyr og diverse andre lepper og, men det var nå disse jeg koste meg mest med. Og dermed var det fiskeåret omme, ettersom jeg ikke dro på nyttårsfiske men heller labbet oppi dalom, fjellsiden etc Så da gjenstår litt statistikk. Her er resultatlisten for året Turer 88 1 Lusuer : 5 2 Brunsnegl : 31 3 Lyr : 37 4 Hågjel : 21 5 Sandflyndre 11 6 Hvitting : 77 7 Havmus : 3 8 Sypike 135 9 Bergnebb 58 10 Gressgylt 9 11 Hyse 9 12 Lange 24 13 Sei 18 14 Piggskate 6 15 Knurr 32 16 Blåstål/rødnebb 51 17 Torsk 47 18 Svarthå 3 19 Skrubbe 1 20 Dvergulke 1 21 Svartkutling 47 22 Bergkutling 9 23 Pigghå 10 24 Småflekket rødhai 2 25 Ulke 2 26 Sandkutling 13 27 Brungylt 2 28 Horngjel 1 29 Ørret 24 30 Makrell 162 31 Vassssild 1 32 Bekkerøye 3 33 Sørv 3 34 Mort 10 35 Brasme 1 36 Hork 9 37 Abbor 1 38 Vanlig Fløyfisk 1 39 Lomre 13 40 Grønngylt 5 41 Kveite 2 42 (gull)Vederbuk 4 43 Berggylt 18 44 Ål 1 45 Lysing 7 46 Taggmakrell 2 47 Sild 1 48 Glassvar 1 Totalt 933/2020 *dette er forsiktig anslag. Har glemt å telle nøyaktig på kutlinger, makrell og sypiker Oppnådd mål ny art før 20 arter, check 202deplass på artsfiske.com, check Fornøydliste 1 Første hai 2 Første Havmus 3 Piggskate 4 Torsk (4,5 fin ny plass) 5 Svartkutling (35.57) 6 Småflekket rødhai 7 Småflekket rødhai 8 Vasssssild 9 Kveite 10 Norgesrekord i Vanlig fløyfisk 11 Bekkerøye 12 Brasme 13 Gullvederbuk, 14 lusuer 15 Lysing 16 lange 17 Gressgylt 933 fisk fordelt på 88 turer og 48 arter, det synes jeg er helt ok, og måloppåelsen synes jeg er helt kurant, så jeg blir nok å fiske i 2021 og, selvom mesteparten av tiden går til å lære småpodene deres at det er viktig å vite forskjellen.

Helt blank og ny som jeg er på isfiske så har jeg lest meg opp på diverse agn, arter og teknikker. Jeg husker kanskje ikke alt jeg har lest, men det hindrer ikke en gutteduo fra å prøve lykken på Damtjern, Lier og Ulvenvann, lier/asker. Noen dager etter at frosten kom tok jeg turen bort til damtjern for å sjekke isen. Den var overraskende tykk (8 cm?) Og holdt meg godt. Full av mot skal det selvsagt isfiskes! En kamerat av meg og jeg dro bort på ulvenvann noen dager senere klare til å prøve lykken i fantastisk vær. Sol og vindstille! Boret noen prøvehull ved land som så veldig lovende ut før jeg satte utover. Min kamerat er skeptisk av natur og gikk bak. Kanskje like greit. En noe gulv-kald opplevelse, men ull på kroppen og ispigger rundt halsen så er dette ikke noe problem. Det er som jeg sier; det er ingen som har dødd av å gå gjennom isen. Mye værre om man ikke kommer seg opp. (Nb ingen isborr ble lagt igjen) Etter en kjapp dusj hjemme dro vi bort på Damtjern hvor vi viste at isen var tryggere. Damtjern er kanskje ikke førstevalget da det kommer til isfiske, men det finnes da både Mort, abbor og gjedde, så hvorfor ikke. Alt det nye i fiskeskrinet skulle prøves ut, så det ble boret en god del hull på forskjellige dybder. Her var det god hjelp med kartet fra Dybdekart.no lagt inn i google earth på mobilen. Da ser jeg ganske bra hvilken dybde jeg fisker på. Viktig å kose seg på tur Har desverre ingen bilder av agnet, men denne dagen ble det prøvd både mormyska på grunt vann, balansepilk på flere steder og dybder samt blink agnet med maggot. Ingen napp desverre. Noen dager med sprengkulde etter gir vi ulvenvannet en ny sjanse. Denne gangen uten å gå igjennom isen. I hu og hast tenkte jeg å prøve agn-meite etter gjedda i vannet. Det ble rigget til det jeg hadde tilgjengelig som var makrellfilet med treblekroker. Jeg bommet nok litt på hvordan denne ble fisket. Den ble sluppet helt til bunn og trukket opp ca 2 meter. Tipper den "hang" på ca 10 meter. Fanget ingenting på denne ila 3 timer. Det ble også prøvd blink, og balansepilk på flere steder uten hell. Men jeg har ingen planer om å gi meg. Morten og gjedda på Ulvenvannet skal lures de og! Kanskje også en Ørret?

Så var det min til til å åpne en luke, det blir som å hoppe etter wirkola mtp alle de gode skribentene som har bidratt, men all tekst er bedre en ingen. Her kommer mitt 2020 eventyr/år oppsumert. Dette er jo egentlig et lite og kjedelig eventyr mtp at jeg ikke har fått så mye fisk, men det er fortsatt noe som lidenskapelig opptar meg og jeg syntes det er nesten like morro om man blanker så vel som å få fin fangst. Jeg har jo alltid hatt en far som har tatt meg med på fisketurer som ung. Det har for det meste gått i mark og dupp i lokale tjern her i buskerud. Da jeg tenker tilbake så var det voldsomt med fisk vi fikk igrunn. Om det var flaks eller min fars erfaringer er ikke godt å vite. Vi dro mort, ørret og abbor og hadde panna full da vi kom hjem. Jeg er jo kun 23 år, og har i det siste begynt å skjønne at de gamle er eldst. Eller har mest erfaring altså. Det begynte sakte med en god del turer i marka med kamerater samt å støve av noen gamle stenger fra tiden jeg bodde i stavanger og var student for 5 år siden. 20-60 grams stenger med 4000 snelle var nok ikke ideélt på et lite ørret vann og utstyret ble fort oppgradert til en 9" mere passende stang kombinert med en 2500 snelle som jeg håpet skulle holde til litt blandet fiske. ps: sekk oppgardert siden den tid. Riktig nok ble det dratt noen småfisk den sommeren uten de helt store fangstene. Så kommer vi altså til år 2020. Året alle hadde det så forferdelig men jeg koset meg som aldri før. Det startet med spontankjøp av en nordkapp 705 med skikkelig maskineri bakpå. Håpefull som jeg var gikk det i mye lesing etter de gode fiskeplassene i indre oslofjord samt medfølgende fiske. Indre oslofjord tidlig på våren ga svært lite fisk, det ble dratt opp en liten hvitting samt en stygt kroket og svært infisert torsk. Så var det lange turer ut forbi oskarsborg som skulle til? Her ble det tatt noen baby-torsk som fikk slippe ut igjen selfølgelig. Samt noen få feite makrell. Ellers gikk det mange mange timer og mange dager uten fisk. Det meste ble prøvd. Helke, pilk, bunnmeite, og dorging langs land. Makrell er som godt kjent kun duganes til agn, så det var ingenting fra Oslos fjord som havnet i panna. Så var det duket for årets første hyttetur! Jeg hadde lest meg opp på fluefiske med mombarda dupp og dette måtte prøves. Bombarda fiske etter SØ i oslofjordan hadde gitt liten avkastning, men nå var det duket for andre boller. Et lite grunt vann stapp fult av sulten småørret ble lykken! Bombardaen kaster langt, og med kald pils samt litt rosé-vin til turmaten ble dette en meget hyggelig kveld. Undertegnede dro 6 små ørret hvorav noen havnet i panna med masse smør. Kort tid etter er jeg og en kamerat på jakt etter gode plasser å fridykke. Turen går til bergerbukta hvor jeg hadde lest at sjøørreten og makrellen kunne fiskes om hverandre. Det blir noen kast kombinert med dykking etter sluker og fiskeliv. Her ble det blanket flere ganger, men armert med en kollegas beste tips, nemmelig en spesial 12gr satt fangsten på første kastet en tur. Det er nærmest en brunørret, men den ble fanget i saltvann, så jeg er fornøyd! Akkurat der sandbukta vipper ned mot dyperevann står det mye sandflyndre. Det ble tatt flere pene eksemplarer av denne med bunnmeitehekle samt makrell. Absolutt morro! Så ble iveren etter å fange gjedde stor! Denne spennende fisken fattern hadde skremt meg med i alle år som liten gutt. Krokodille! Det ble guttetur til Steinsfjorden som selvsagt resulterte i blanking. Hel agnfisk og 40gr spinner inne på ei grunne i stiv kuling ble ingen suksess. Dette skapte dog en sterk lyst til å få tak i denne rakkaren! Fellesferien var kanskje over, men det var jo mye av sommeren igjen. Skulle man kikket på en båt mon tro? Man vet jo hvordan det er. Det som i utgangspunktet skulle være en robåt med plass til 2 ble en ny kimple Adventure 440 med ny Evinrude 25/30hk på hekken (mappet opp) Litt stor motor til båten, men viktig å ha det litt morro i ungdomen! Her begynte fiskemulighetene virkelig! En av de første vannene som ble prøvd var soneren. En liten abbor ble tatt på stor skyts, men morro å få testet båt og motor skikkelig! Etter den tid har det blitt mange dorgeturer i både salt og ferskvann. Kombinert med logging for dybdekart.no Litt kort oppsumert har den nye båten resultert i skremmende lite fisk. Storørret har vært et håp i tyrifjorden, men jeg får komme sterkere tilbake i 2021. Med unntak av 1 liten abbor tatt på wobbler i steinsfjorden har ingenting havnet i båten etter ca 30t på vannet. Sesongens store høydepunkt må være gjeddene jeg endelig fikk tatt på ulvenvannet. Armert med en kamerat sin snevre kunnskap ble en alt for tung robåt satt ut og det ble rodd rundt for å logge mens jeg hadde 2 dyptgående wobblere bak i treg fart. Og neimen slo ikke gjedda til 2 ganger på rad. Lykken var stor da disse små 1,5 kilos gjeddene var i båten. Virkelig morro med ny art. Nå er desverre båten tatt på land for i år, og jeg har begynt å lese meg opp på isfiske. Med min flaks blir det lite fisk, men det skal bli morro å prøve både pilking samt meite etter fisk. Undertegnede har allerede prøvd isen på damtjern i lier. 3cm tykk og akkurat nesten nok til å holde en voksen mann tørr. Det har oppsumert vært en bra år. Tross lite fisk skal man ikke klage, da opplevelsene og læringen har vært enorm. Jeg er jo litt utstyrsfreak, så det å prøve nytt utstyr er en del av morroa det og! Desuten kan jeg trøste meg med at det er plenty med stekefisk å dra opp ute på jobben 60 kilo sei over rekka på 1 time og flere langer på 15-25 kilo er ikke noe problem en ettermiddag. Ikke like spennende å være garantert fisk, men å skjære fileter som er bredere en en pall er jo morro det og! Takker for meg. Beklager et rotete innlegg samt dårlige bilder. Så får man virkelig håpe at storørreten sitter i løpet av 2021! God jul!

Onde som vi er, kvir de færreste av oss sultne fiskere seg for å begå drap, enten det nå er ved slag/kniv i hodet, et kjapt kiropraktorgrep på nakken, eller andre mer groteske metoder. Men akkurat ikke på samme måte som konservative amerikanere beskytter embryoer og fostre med nebb og klør og verre ting, mens det visstnok er helt ok at fireåringer får tak i foreldrenes våpensamling og plaffer hverandre ned, prøver de fleste av oss å unngå fiskebarnedrap. Og om mulig fosterdrap og eggerøring. Med denne lystige innledning, starter vi dagens luke innerst i en av Noregs fagre fjorder, der huldra vasker håret under fossen, nøkken vifter med sin behårede rumpe, Rusalka synger til månen, og Vodnik – også kalt Vodyanoi – tigger øl, brennevin og tobakk av fiskere som ønsker draget (det kan forklare enkeltes mangel på fiskelykke – gjerrigknarker!) Det hendte altså i de dager at undertegnede syntes det var på tide med ny art i manntallet, og derfor ofret både vått og tørt til Vodnik (i dette tilfellet i form av Chateau du Rekespray og Attraqua spice grønn blanding). Vodnik tok vel imot, skålte og blåste, og delte så av sin rikdom. For ytterst på det nøgne snøret (og her mener jeg ikke nøgne i Ibsensk forstand), hang en nydelig gråsprengt en. Og siden dette er en adventskalender, bør vi stemme i en julesang både titt og ofte, som for eksempel nå. Jada, jeg vet at dette ikke er en pigghå. Klokken er 04.41 og jeg er tom for sjokolade. Hva forventer du? Du skjønne, glitrende pigghå, god dag Velkommen du som vi ser i riggen (anglisistisk nødrim) Med hvite prikker og haibehag Og høyt i toppen den giftige piggen Ja, den skal stikke og den skal prikke Ja, den skal stikke og den skal prikke Oss på vår hud, oss på vår hud. Men ikke på min, for jeg har vært ute en hainatt før og vet å passe meg for den så jeg snart kan feire jul igjen. Min nydelige gråsprengte prikkepigg var pent landet, men veldig stygt kroket. Jeg er ikke alltid ond, i dette tilfellet syntes jeg hverken det var ok å sette den ut igjen, ei heller å drepe den – både fordi den var fin, og selvfølgelig fordi den er fredet. Men halvgjort er dårlig gjort, så jeg måtte til pers. Når uhellet først var ute (strengt tatt skjedde det vel nede eller under), ville jeg i det minste vise Dottie såpass respekt at jeg benyttet meg av hennes goder, dvs. både kjøtt og skinn. Jeg har hørt rykter om at haikjøtt blir amoniakk-kjøtt om den ikke blir bløgget fortere enn alle andre enn jeg klarer å feste agn på kroken, så bløgging ble behørig utført. Men for å være helt sikker på få ut alt av gørr, åpnet jeg buken også. Og da fikk jeg forklaringen på at Dottie hadde tegn til ølvom. Magesekken var nemlig stappfull av godsaker – med øyne! Selv om noen mener at det er en dårlig side, er jeg ganske fornøyd med å være en nysgjerrigknurr. Hvordan skal man ellers finne ut av ting og oppleve livets mysterier? Her var spørsmålet: Hva står på pigghåmenyen? Så jeg sprettet like greit opp magesekken også. Uhm. En gang i hine hårde studerte jeg faktisk anatomi, men fiskeanatomi er åpenbart ikke min forse. Magesekken viste seg å være babysekken. Først ble jeg helt fortvilet. Ikke bare hadde jeg tatt livet av én fredet hai, her skulle enda fire nydelige skapninger ryke med. Men det var faktisk liv inni der! Jeg hentet vannbøtten og la dem varsomt oppi. Så perfekte! Så snodige, der de svømte rundt med eggsekken sin! Jeg var forelsket. Ulik personlighet hadde de også utviklet. Generte Doris Voldemerta og Overtroiske Cantervilde med spøkelse på slep Underdog Rex Nå viste det seg at tre vise striler hadde fortalt Herodes Falsk at pigghåer skulle vokse opp til bli Norges nye underholdningskonger/-dronninger, så han hadde befalt at alle pigghåbabyer skulle drepes. Her var gode råd dyre, men siden det er butikk-krig på denne tiden av året, fikk jeg det billig. Ungene måtte flykte! Fluktruten bar rett til fjords. Et siste råd fikk de med på veien: Hold dere skjult til Herodes har fått nok juleakevitt! Doris, Rex og Cantervilde hørte på de vise knurreord, men Voldemerta var ingen pingle, hun la på svøm ut i den store, vide fjorden. Jeg frykter for hennes liv, men håper og tror at de tre andre klarer seg. Å være jordmor var litt av en opplevelse, selv om jeg ikke kan anbefale andre å gjøre det samme. Og hvis du mener nurkene svømmer rundt på Death Row, vær snill og ikke si det. En julekalenderluke trenger en happy ending. Dotties fetter Spotty og lady med pipe som Vodnik ikke fikk, her ved en annen anledning

Ekkolodd handler om lyd, og lyd beveger seg innenfor gitte mønster og rammer. Her ser vi nærmere på fenomenet konevinkel. Ser vi på de aller fleste tradisjonelle ekkoloddgivere i prisklassene lav til medium, så kan de som regel brukes med minst to forskjellige frekvenser for det tradisjonelle ekkoloddet (2D). Dette gjelder også med dagens chirp-varianter, bare at vi der snakker om to frekvensbånd isteden for to enkeltfrekvenser. De fleste har kanskje fått med seg at høyere frekvens gir mer detaljer, mens lavere frekvens når dypere. Men for praktisk sportsfiske kan forskjellen i konevinkel frekvensene i mellom være et større poeng enn frekvensen alene. Et praktisk eksempel. Før vi går løs på teorien skal jeg vise et praktisk eksempel hentet fra DENNE turrapporten. Her bruker jeg en Airmar P66 som kan bruke to frekvenser og med det to konevinkler I venstre skjermhalvdel er det 200 kHz som har 11 graders konevinkel, mens høyre bildehalvdel er 50 kHz med hele 45 graders konevinkel. (Les ellers Airmars datablad på P66 HER). Her ser du tydelig hvordan smal kontra bred konevinkel slår ut når det kommer til tegningen av bunnlinjen. På 200 kHz med smal konevinkel står det som er et vrak tydelig frem fra bunnen, mens det i den vide konen på 50 kHz forsvinner i bunnlinjen. Vi ser kun et lite hint i form av tykkere bunnlinje der vraket er, på grunn av vrakets hardere ekko enn omkringliggende bunnforhold. (Det er noe støy i skjermbildet da jeg kjørte med et annet ekkolodd samtidig - crosstalk kalles det fenomenet.) Tradisjonelt 2D ekkolodd - to ulike konevinkler: Slik ser det ut der vraket ligger. Det ligger i en svak helning mot litt dypere vann men bunnen ellers er ganske flat sedimentbunn. Slik ser det egentlig ut: Når et flere meter høyt vrak kan skjules av bunnlinjen, sier det seg selv at også fisk lett kan "forsvinne" selv på ganske grunt vann. Men hvorfor blir det slik? Svaret på det er konevinkelen. Høyere frekvens gir mer detaljer, men smalere konevinkel gir også mer detaljer og påvirker det du ser på ekkoloddet ditt langt mer enn frekvensen på grunt til middels dypt vann. (På skikkelig dypt vann spiller også signaltapet en rolle, men det får vi se på en annen gang.) Ved å forstå hvorfor det er slik, kan vi komme rundt problemstillingen og kanskje finne de fiskene vi ellers ikke hadde funnet. Airmar P66 som vi nettopp så et skjermbilde fra er hakket over ekkoloddgiverne som typisk følger med i pakkeløsninger, men prinsippet er det samme. For å forstå hvorfor det blir slik må vi forstå både hva konevinkelen er, og hvordan ekkoloddet tegner opp bunnlinjen på skjermen din. Den første raden er den som teller. La oss ta en typisk 5" ekkoloddskjerm med oppløsning på 480X480 piksler, nemlig den samme Lowrance HDS 5 Gen 2 som skjermbildet øverst er hentet fra. Litt enkelt sagt så er en piksel en firkant, og hver firkant kan vise et gitt antall farger. Med mange firkanter (480X480=230.400 firkanter) som hver utgjør en del av bildet blir dette noe vi kan forholde oss til. 230.400 firkanter blir litt mange for meg å tegne opp, men forenkler vi dette er skjermen bygget opp omtrent som bildet under, med mange mindre firkanter. Litt grov oppløsning: Ekkoloddet tegner bildet fra HØYRE side av skjermen, og så ruller bildet mot venstre. Dette ser du godt når du starter ekkoloddet, det starter å tegne opp til høyre og så tar det litt tid før dette har "rullet" helt mot venstre. (Den "rullingen" kalles bildefremmating eller scroll.) Det er med andre ord den første raden med piksler som er den nyeste informasjonen, og alt til venstre er historikk. Alt handler egentlig om denne første raden, det er den vi må rette oppmerksomheten mot. Tenk deg at båten ligger stille over flat bunn på 10 meters dyp. Da tegnes det piksler på timetersmerket på ekkoloddskjermen din, og hver gang ekkoloddet oppdaterer den første raden flyttes det den nettopp tegnet opp et hakk til venstre. etter en stund har du en skjerm fylt med den samme informasjonen, paddeflat bunn på 10 meters dyp. Siden båten ligger stille, stemmer bildet på ekkoloddet med hva som er under båten. Paddeflat bunn: Tenk deg nå at båten din akkurat nå ligger stille over en topp på 10 meters dyp. Du har nettopp kjørt bort til toppen fra vesentlig dypere vann. Etter hvert som du kjørte mot toppen, tegnet ekkoloddet ditt at det ble stadig grunnere, og det ser slik ut når du stanser båten over toppen. Fremme ved toppen: Ekkoloddet fortsetter å oppdatere den første raden med piksler, og flytter historikken mot venstre, så etter en stund ser skjerm slik ut selv om båten ligger i ro. Ekkoloddet lyver? Som du ser vil ekkoloddet vise akkurat den samme bunnlinjen når du ligger over paddeflat bunn som når du ligger over en topp, ekkoloddet "lyver" for bunnen er absolutt ikke flat. Dette er en konsekvens av måten ekkoloddet tegner det ekkoloddgiveren rapporterer om, det er kun den første raden med piksler som egentlig er interessant. Historikken kan ikke brukes. A-scope Kjært barn har mange navn. A-scope, realtidsvindu, amplitude scope er alle navn på det samme. På alle moderne ekkolodd av nogen lunde kvalitet kan du hente frem dette, som i praksis tar denne viktige første raden med piksler og blåser de opp. A-scope markert med rød firkant: I skjermbilde over skjer det masse. Vi skal ta teorien vi nettopp gikk gjennom, og bruke den til å si noe om hva det er vi ser på i dette skjermbildet som er fra vertikalfiske etter røye i Tyrifjorden. Grønn sirkel viser jiggen min. Som du ser fisker jeg den aktivt opp og ned i vannlaget rett over bunnen og rundt 8 meter oppover i forhold til bunnen. I det øyeblikket jeg tar skjermbildet er jiggen min på cirka 23 meters dyp. De oransje pilene er røyer. Siden båten ligger nesten helt stille blir fiskene horisontale streker etter hvert som skjermen ruller, fordi de fiskene står nogen lunde stille og tegnes da piksel for piksel på samme dybde. De typiske buene du ser markere fisk med båten i bevegelse, blir med andre ord streker når båten ligger stille. Helt til høyre (rød firkant) ser du a-scope, og det er her jeg har min oppmerksomhet ved vertikalfiske, eller når jeg leter etter noe. Her blåses den første raden med piksler opp for å gjøre det lettere å se den. De korte horisontale strekene du ser der er jiggen min, og flere fisk som befinner seg innenfor konevinkelen i det skjermbildet tas. Konevinkel. Det ekkoloddet tegner som bunnlinje i den første raden av piksler på skjermen din, er som hovedregel det grunneste punktet innenfor ekkoloddgiverens konevinkel. (Les den setningen en gang til, for dette er viktig.) Hvis du er i tvil, se se på det første skjermbildet i artikkel en gang til, det som viser et vrak. Finn frem en lommelykt, slukk alle andre lys og tenk deg at du er et ekkolodd og lommelykten ekkoloddgiveren. Lyset fra lommelykten er smalt nærmest lyktens reflektor, og så spres det gradvis utover etterhvert som avstanden til lykten øker. Graden lyset sprer seg med kontra avstanden fra lykten, er konevinkelen. En lommelykt med vid lyskone sprer lyset mye, praktisk når man skal se på ting på nært hold og få et oversiktsbilde. En lommelykt med smal lyskone sprer lyset lite, praktisk når man skal se på noe på langt hold. Prøver man å bruke lykten med den vide lyskonen på langt hold, ender man med å se svært lite, fordi lyset spres så mye at det ikke når nok lys frem til det objektet du vil se på. Dette lystapet tilsvarer det vi kaller signaltap for et ekkolodd. Ta med lommelykten og lys på et hushjørne. Spissen av hjørnet er nærmest deg, og lyses godt opp av lykten. Veggene på hver side lyses også opp, men ikke så godt som selve hjørnet hvor det meste av lyset treffer. Følger vi tankerekken om at du er et ekkolodd, vil du nå tegne den første raden med piksler der hushjørnet er, veggene på hver side forsvinner under bunnlinjen. Vi hopper tilbake i båten og beveger oss bortover flat bunn, og så over en nedsenkning i bunnen. På bildet under viser den sorte pilen det grunneste punktet innenfor ekkoloddgiverens konevinkel. Konevinkel i nedsenkning: På ekkoloddskjermen din vil bunnstruktur som tegningen over se omtrent slik ut: Konevinkel i nedsenkning: Det stemmer godt med faktisk bunnstruktur, med ett lite unntak. Nedsenkningen tegnes grunnere enn den egentlig er, det dypeste punktet tegnes ikke. Konevinkelen på bildet mitt er litt bredere enn bredden på det dypeste punktet i nedsenkningen, og det dypeste punktet får vi derfor ikke med oss, det forsvinner i bunnlinjen. Tenk deg at du passerer over samme sted, men nå med videre konevinkel. Bred konevinkel i nedsenkning: Ekkoloddet tegner fortsatt det grunneste punktet innenfor konevinkel i den første raden med piksler, men nå er konevinkelen bredere enn nedsenkningen. Forskjellen i hvordan nedsenkningen tegnes på ekkoloddet er dramatisk. Ekkoloddet lyver - igjen Nedsekningen tegnes ikke i det hele tatt, siden bunnen rundt nedsenkningen hele tiden er innenfor konevinkelen og ekkoloddet tegner det grunneste punktet innenfor konevinkelen. I beste fall vil vi bare se at ekkoloddet tegner bunnlinjen svakere, noe utydelig, i det vi passerer nedsenkningen. Tror du at du vil se eventuell fisk nede i nedsenkningen nå? Vi snur om og ser på dette med en forhøyning av bunnen. Igjen starter vi med den smale konevinkelen. Topp med smal konevinkel: Ekkoloddet tegner igjen det grunneste punktet innenfor konevinkelen, men med toppen får vi en litt annen effekt enn med forsenkningen på ekkoloddskjermen. Siden konen er rund nederst, og ekkoloddet tegner det grunneste punktet, vil ekkoloddet starte å tegne toppen før båten faktisk kommer frem til den. (Les den setningen en gang til også.) Spredningen i konen går like mye til hver side, som den går forover og bakover i forhold til båten. Du kan med andre ord ikke konkludere med at stigende bunnlinje på ekkoloddet betyr at båten er over en stigning, du kan like gjerne være ved en stigning, den kan være foran deg eller litt til siden. Med vid konevinkel blir denne effekten enda større. Topp sett med vid konevinkel: Her vil ekkoloddet begynne å tegne stigningen enda tidligere, altså vil du ha enda lengre igjen å kjøre før båten virkelig er i stigningen, enn med smalere konevinkel, hvis vi forutsetter at stigningen virkelig er foran båten. Oppsummert Siden de fleste ekkoloddgivere solgt i ymse pakkeløsninger med ekkolodd har to frekvenser og dermed to konevinkler, kan du påvirke hvordan ekkoloddet tegner bunnlinjen. Den høyeste frekvensen du har tilgjengelig, har den smaleste konevinkelen. Smal konevinkel er flott for å se nøyaktig bunnlinje, eller fisk som står tett på bunnen. Videre konevinkel er flott for å lete etter fisk som står pelagisk, det vil si litt lengre oppover i vannsøylen. Som hovedregel ønsker du smalere konevinkel desto dypere det er. Konevinkel versus frekvens: Det grunneste punktet tegnes, så lenge dette punktet er skikkelig hardt. Og kanter er som regel nettopp skikkelig harde, myk bunn er nesten alltid mer eller mindre flat. Les mer om å tyde bunnkomposisjon, dvs hard/ myk bunn, HER. Hvis du vil se flere eksempler på dette, og andre hvor ekkoloddet lett kan mistolkes, anbefaler vi Bo Halls "Ekolodsboken". Den anmeldte vi HER. Hvis du bare skal ta med deg en ting fra denne artikkelen, så er det at det er den første raden med piksler som teller. Husker du på en ting til, så er det at ekkoloddet som regel tegner det grunneste punktet innenfor ekkoloddgiverens konevinkel.

Mitt miljøansvar bevisst velger jeg her å resirkulere. Denne lærerike artikkelen var på trykk i det nå nedlagte nettmagasinet "Bitre Menn" ca 2012. Den har dog ikke vært tilgjengelig på årevis så denne lett oppdaterte versjonen vil sikkert være til glede og nytte for mange nye sjåarar. "Som man driter i skogen får man svar" Noe som byr på en del utfordringer når man oppholder seg litt utenfor folkeskikken er toalettbesøk. Dette er et tema som sjelden blir belyst i bøker, blogger, blader eller podcaster. Vi har derfor laget en guide til hvordan man på best mulig måte driter i skogen, på fjellet eller i jungelen og vi har forsøkt å være så detaljerte og pedagogiske som mulig. Les og lær! Som vanlig er god planlegging halve jobben. Selv om det går greit å drite uten større forberedelser så blir det adskillig mere behagelig hvis man har gjort det nødvendige forarbeidet. Da vil skogsdritingen bli, om ikke en fryd, så ihvertfall en relativt smertefri opplevelse som ikke behøver å føre til de store ydmykelsene. Utstyr: Toalettpapir: Kanskje det viktigste av alt. Uansett hva folk sier så finnes det ingen fullgode, frittvoksende alternativer ute i naturen. Mose anbefales av mange, men med mindre du liker å få fylt skinkesprekken med barnåler, rusk og insekter så anbefaler vi å bruke medbrakt. Det er forøvrig viktig å ha med seg nok papir da det lystige friluftslivet med alkohol, mangelfull hygiene og boksemat kan gjøre at skogsdriten får en konsistens som krever mer papir enn man er vant til hjemmefra. Gå for tjukt kvalitetspapir da få ting er mere irriterende enn en ufrivillig finger i smultringen. Eventuelt kan du investere i en kjøkkenrull da disse er forbausende solide. Hvis man nå ikke har vært forutseende nok til å ta med seg papir så finnes det likevel løsninger som ikke involverer lokal flora. En t-skjorte som kappes i egnede biter fungerer greit. Det samme gjelder andre myke plagg. Bomull er å foretrekke. Ellers kan man selvfølgelig bruke annet papir enn dasspapir. Aviser og pocketbøker (løse sider, ikke hele boka) er greit mens pornoblader, fiskeutstyrskataloger og annet glanset papir er mindre greit. Spade: Mannskit som ligger og stinker og brukt dasspapir som flagrer rundt i naturen er noe de færreste setter pris på. Det er ikke morro å sette seg inn i teltet etter en nattlig vandretur bare for å oppdage at man har trampet rundt i egen eller andres dritt for så å smøre jævelskapet rundt leiren, på teltbunnen, liggeunderlaget og opp til knærne på de nye kamobuksene. Det finnes også eksempler der enkelte idioter har slengt rundt seg med befengt dasspapir for så å våkne neste dag og se at vinden har tatt seg opp og dekorert leirområdet med brunflekkede girlandere. Hvis man befinner seg i et område med noenlunde myk skogbunn kan man gjerne sparke seg et hull i bakken men en liten spade gjør jobben langt enklere. Hvis du har barn kan du stjele en fra sandkassen og hvis du har slekt eller venner som liker å rote rundt i hagen kan du ta en av disse små spadene man bruker i blomsterbed. Er du virkelig seriøs tar du med deg en sammenleggbar feltspade. Denne er et nyttig redskap som kan brukes til så mangt. Man kan foruten å grave ned drit bruke den til skyttergraver (du veit aldri når de kommer), snøhuler, barking av trær, stekepanne eller du kan slipe den og bruke den som et hjelpemiddel i selvforsvarets edle kunst. Våtservietter: Desinfiserende våtservietter er greie å bruke til håndvask. Selv om det ikke er tøft å vaske seg i utide er det greit å gjøre seg noenlunde ren på hendene etter at man har tømt tarmen. Hvis man får tarmbakterier og uhumskheter i feil ende av fordøyelsessystemet vil dette fort føre til at man blir blir sittende og jamre i hockey hele natta. Du kan også ha med deg håndsprit eller annet desinfiserende middel og bruke dette til håndvask sammen med dasspapiret eller kjøkkenrullen. Hvis det står om livet kan du i ytterste nødsfall bruke brennevin. En del mennesker bruker også våtservietter som en siste touch under selve tørkeprosessen. Hvis man velger å gjøre dette er det lurt å bruke våtservietter som er beregnet på denne type bruk. Rompehullet er merkelig nok adskillig mere følsomt enn munnen på en del områder og setter veldig liten pris på sprit og kraftige løsemidler. Planlegging: Når man skal drite i skogen er det greit å ha litt god tid til å rigge seg til. Man bør derfor ikke vente til tarmen er så proppa at man har to centimeter åpning og 30 sekunder mellom veene. Du bør ta deg en liten runde og rekognosere før du setter deg ned, gjerne før man faktisk er dritetrengt. Det er mang en uheldig skogsdriter som har skyndet seg avgårde med museskritt for så å fylle buksene fordi ringmuskelen ikke klarte presset da stakkaren f.eks måtte skreve over et piggtrådgjerde. Finn deg en hyggelig og beskyttet plass. En dump i terrenget omgitt av vegetasjon er ideelt. Hvis man ferdes i kulturlandskap er det ofte egnede grøfter som kan brukes. Hold deg lengst mulig unna stier og veier hvis du ikke har ekshibisjonistiske tendenser. I henhold til loven om tingenes iboende faenskap er det nemlig slik at folk dukker opp når det passer dårligst. Jeg har selv opplevd å være alene i skogen uten å se et menneske i flere døgn for så å bli overrasket av et kvinnemenneske til hest omtrent i samme øyeblikk som jeg firte feltbuksene på halv stang. Heldigvis hadde jeg gjort bra forarbeid og satt og trykket som en liten hare i krattet mens hestedamen passerte uten å ense meg. En annen ting man bør sjekke når man har funnet sin perfekte dumpingplass er om andre har tenkt samme tanke før. Sjekk etter spor, dasspapir og merker i skogbunnen så du slipper å tråkke rundt i annenmanns drit. Når man så etter rekognosering, kontrollering og inspisering har funnet sin trone i skogen er det på tide med de siste forberedelsene. Sjekk at det ikke er maur og hoggorm og lytt om du kan høre andre dyr som frekventerer området. Hunder har en helt egen evne til å dukke opp i situasjoner der det drites og disse er ofte også veldig interesserte i sluttproduktet. Selv om man i utgangspunkter er glad i dyr er det (heldigvis) ikke mange som liker å få en fuktig snute i rompa når man egentlig har nok med å holde balansen og unngå å drite på skoene sine. Det er heller ikke spesielt stas når den glade hundeeier kommer gaulende gjennom krattet for å se hva i helsikke kjæledyret holder på med der inne. Rydd unna oppstikkende greiner og lyng. Dette er ekstremt viktig da vi har sett stygge eksempler på katapulteffekten. Denne får man når man legger en kabel på en grein, greinen bøyer seg, kabelen faller av og den nå drittmarinerte greinen spretter opp igjen med fynd og klem. Når vegetasjonen er ryddet unna graver man seg et egnet hull. Pass for all del på at du sitter stødig når du leverer varene. Det er også viktig å sjekke at man ikke har løse klesplagg eller andre gjenstander i droppsonen. Jeg har hørt en hjerteskjærende historie om en som var ute og fisket på isen. Denne karen hadde kledd seg etter forholdene og hadde på seg en flytedress med hette. Han dreit i skogen som seg hør og bør og når oppdraget var utført gikk han fornøyd tilbake til leiren. Det tok dog ikke lang tid før han kjente den umiskjennelige sneken av nylagt kabel som ble stadig sterkere i teltet. Det var ikke før han vrengte av seg flytedressen at han fant ut hvor lukta kom fra. Kabelen lå pent sammenrullet som en kobraslange i hetta. Det var da bare å finne fram kniven og både hette og kabel ble tynget ned med stein og fikk en sjømannsbegravelse gjennom et hull i isen. Dette kunne vært unngått hvis han hadde inspisert droppsonen. Før man fyrer løs må man også sjekke nedslagsfeltet for kuken. Som kjent så er kroppen laget slik at når bakluka åpner seg så åpnes også kukluka og det kommer gjerne en skvett med piss. Dette er lett å glemme for en urutinert skogsdriter og man kan fort gå på en smell og ende med nedpissa bukser (takk til Skrapparkar som minte meg på denne viktige detaljen!) Husk også å sjekke hva du har i bukselommene. Ting ramler fort ut av lomma når man sitter og huker seg og det er både fornedrende og fortærende hvis man er så uheldig å f.eks drite på sin egen mobiltelefon. Når man har dumpet lasten og sjekket at alt er havnet der det skulle så er det bare å grave over og lystig spankulere tilbake til leiren som en helt ny mann. Hvis du har med deg hund som løper fritt er det jævelig viktig å grave grundig over og eventuelt legge noen steiner over gjerningsstedet. Hunder er som nevnt veldig interesserte i dritt og det ikke hyggelig når menneskets beste venn kommer lykkelig tilbake fra skogen med bajsbart og dasspapir dinglende fra munnvikene. Husk også å informere eventuelle turkamerater om hvor du har ditt private avtrede så de kan unngå området. Da gjenstår det bare å ønske lykke til og husk at skogsdriting er ikke mye verre enn å føde barn så lenge man stiller forberedt.

For noen år og to båter siden, lå jeg i sundet mellom Killingen og Bygdø i Indre Oslofjord og spinnfisket etter sjøørret tidlig vår. I dagene før hadde jeg slitt med magen, men denne dagen virket magen OK, så jeg dro ut. Siden jeg var litt usikker på formen dro jeg alene, og en dorull i plastpose samt noen våtservietter var pakket ned. For en gangs skyld er det liv i sundet, jeg har både napp og følgefisk. Så når jeg kjenner et visst trykk et visst sted vil jeg ikke gi meg, men tenker at jeg skal fiske ferdig her jeg er, før jeg uansett skal over til Halden Brygge hvor det er er velholdt offentlig toalett. Det var HELT feil beslutning. Kort tid etter er trykket så stort at jeg skjønner at ting vil gå galt, her er det bare å komme seg på land så fort som mulig. Inne ved stranden på Bygdø-siden er det turgåere og den slags over alt, og på Killingen-siden myldrer det av folk som driver med båtpuss. Men i enden av sundet mot Skøyen ser det folketomt ut, så jeg kjører båten opp på stranden der, løper opp og huker meg ned bak en båt som ligger opp ned. Men før jeg kan gjøre det jeg må, så er det diverse lag med klær og en flytedress som må av, helt av, så stresset bygger seg opp i takt med trykket der bak. Det ordner seg dog, og jeg gjør det jeg skal med den lettelsen det gir både fysisk og psykisk. Så kommer det en bikkje og den snuser i vei på steder og ting som bikkjer gjør. Og når jeg løfter blikket ser jeg rett på to vestkantfruer, med pelsvest og det hele. Jeg er usikker på om jeg bare skal bli sittende der på huk til de går sin vei, eller begynne å tørke unna. Det frister lite å bare dra på seg boxer og stillongs uten en runde med dopapiret. Men damene blir bare stående der i hva som fremstår som en evighet. De veksler på å se på meg, bikkja og hverandre mens de hvisker noe seg i mellom. Til slutt gjør de endelig vendereis og går sin vei, uten å rope på bikkja. Jeg får fullført det jeg må og sparket sand over, før jeg rusler slukøret ned til båten. Bak meg hører jeg en bikkje som graver, men på dette tidspunktet gir jeg beng i det og vil bare komme meg vekk.

Heisann, i dag kommer jeg med et fisketips, nemlig Viksdammen på Tangen. Jeg har ikke fisket der siden jeg var guttunge, og aldri på isen. Men i dag bestemte jeg meg for å prøve en tur. Jeg boret et hull og fant ut at det var 2m dypt, der prøvde jeg først med en balansepilk, og så noen fisk på Deeper-appen, men ingen ville ta. Da satte jeg på en knøttliten mormyshka med et par maggot. Det resulterte raskt i en liten abbor, min første for sesongen. Så gikk det noen minutter uten fisk, men etterhvert dukket det opp noe svært på loddet. Jeg nappet forsiktig i den syltynne mormyshkastikka og fikk napp! Der gikk det på en stor og fin abbor på omkring 500g, utrolig gøy å få på en myska på ca 1 gram Ute i dammen er jeg sikker på at det finnes enda grovere abbor og svære gjedder. Jeg tror også det finnes stor mort og et par andre arter der. Så mitt tips for dagen er klart: Ta dere en tur på Dammen

Var et par turer i dette vannet i mai uten å ha noe kjenning. Det var en del vak og sprett, men disse var fryktelig små. Høsten i fjor hadde jeg et bra fiske her og fikk en del fine stekefisk, så jeg var veldig skuffet over hvor smått alt plutselig var. jeg hadde i utgangspunktet lagt fra meg dette vannet, men fikk plutselig noen timer fri i dag og bestemte meg å reise tilbake da det er et av de nærmeste vannene å kjøre til. Det ble en veldig positiv overraskelse med 10 ørret og 3 abbor. 5 ørret på 300g+ hvorav største på 420g. Det har blitt to fine fisketurer nå i det siste så fruen foreslo felles fisketur imorgen. Det er ikke ofte det forslaget kommer så forhåpentligvis blir det fangst på henne i morgen også slik at de forslagene kommer oftere! ble litt dårlig på bildefronten i dag, men fikk tatt bilde av to av de.

Stemningsbilder fra Hundeidvik akkurat nå:

Ute med sola for å sjekke morrabittet og teste for abbor. Tidligere har jeg gått rett på sak med store jigger, men i dag raket jeg raskt over flere areal med en 17 grams Astro Vibe UV Rainbow (ja, det er så klart i vannet!). Og da oppdaget jeg plutselig et lite gjedde-tett område så crankbait-stanga ble lagt til side og ut kom gjedde-stanga! Etter en stund hadde jeg 6 gjedder i håven. En liten på +60 cm, en i +80 cm klassen, og 92, 94, 94 og 95 cm. Fy F så fornøyd!!

^en av de unge karer. I fjor snubla en kamerat over denne tråden, og med Teddys lovord gikk turen til rostadioen. Det året var magert for oss begge på Årungen (nøyaktig null fisk på oss begge spredt utover sikkert fem-seks turer), men etter denne ruggen som ble postet her i år måtte jeg ta turen igjen. Hvem er det jeg så møter? Teddy sjæl. Etter han dro opp en femkilosgjedde fikk jeg en på ca to. Godt fornøyd! I dag dro jeg imidlertid på en tidlig solotur før jobb. Samme sted jeg og kameraten min ble vist i går. Et kvarters tid gikk før første hugg. Jeg kastet i samme retning på neste kast, og der satt den. Merket fort at både stang og snøre var altfor blodfattig til kampen jeg hadde begitt meg ut på, men jeg sto i det! Etter fire-fem minutter fikk jeg den i land. Målte den opp til beltespenna og litt til. Det vil si 108 centimeter. Vekt skal jeg ikke begi meg utpå å spekulere i. Gratulerer til meg. Personlig beste to dager på rad!

Traff på et par unge karer som forsøkte seg i Årungen uten særlig hell. Rådet de, pga. forholdene og fisking jeg gjorde tidligere på dagen, til å prøve «Gjeddeberget» før de gav opp. Selv tok jeg noen kast ved rostadioen, men bølgene slo over bryggene så det var håpløst. For å komme i le av vinden tok jeg selv turen bort til «Gjeddeberget» og møtte to karer som fortsatt ikke hadde fått fisk og med trua på hell. Etter noen kast landet jeg en kraftig plugg på 85 cm, og stemningen lettet. Etter råd om å vekte ned en tailbait som gikk litt høyt i vannet tok det ikke mange kast før gutta også landet sin første gjedde! Moro! …kjent igjen fra FS ble jeg også gitt. Godt å være til inspirasjon!

Det ble en tur ut langs 10-graderen i jakt på hvitskate til å melde inn i Havfisker'n 2022. Det gikk fint og selv om skata ikke var av det største slaget er det alltid gøy å lykkes med målrettede satsinger. Hilsen Atle

Jeg velger meg april, skrev en av disse landsfaderne, og hvis man gadd å børste støv av gamle ord, ville man sikkert fått en begrunnelse også. Men uavhengig av grunn, hvis man har vært smart nok til å bosette seg på Vestlandet, er april (og mai) den tiden det er aller mest vakkert her. Joda, våren er fin overalt i verden, men det er ekstra fint her. Som vanlig når det dukker opp fridager på rad, legges det vidløftige planer, og de går i dass alle sammen. Fordelen med det er at når det da dukket opp noen dager med ikke for kalde netter kunne jeg og Lady Knurr rote i respektive boder etter turstæsj, hive alt i bilen sammen med tackler og stenger beregnet på omtrent alt som finnes i sjøen, på vei til en plass vi hadde fått anbefalt av en lokal person som ikke fisker. Området rundt Samnangerfjorden er infernalsk fint; å se på, men ikke å bevege seg rundt i, så innen campen var bygget satt vi begge og drømte oss langt tilbake i tid til da det var krefter i kroppene. Men resultatet var ikke ille akkurat: Fjorden har såpass mye spennende å by på at man skulle tro det var planlagt gruvedeponi der, men vi hadde to mål; Utforske det lille området vi skulle befinne oss i, vakker knurr, for her blir de både store og ytterst fine eksemplarer, og skater. Og ja, jeg kan spioile hele greia, det ble skater, det ble knurr og vi fikk utforsket, noe som ikke er overraskende i det hele tatt. Men vi fikk oss en overraskelse allikevel. Skater har som alle vet, veldig korte bittvinduer, som regel i forbindelse med strømskifte. Så det som gjelder er å ha agnet ute i vinduet. Vanligvis er det største problemet alle disse andre skapningene som også har lyst på godbitene, sypiker, hvitting, loligoer, krabber og sjøstjerner, men her var det ikke tegn til liv i sjøen overhodet, så jeg gjorde meg klar til å vade litt og se hva jeg kunne skremme opp Og svaret på det var ingenting, bortsett fra usedvanlig mange sjøstjerner. De ble forresten ikke skremt av meg. Men når jeg da kom tilbake til skatestanga var det gått run. Jeg strammet opp, og JADDA! Denne lille tassen syntes jeg var en aldeles upåklagelig start, og piggene var i pristin kondisjon. Som seg hør og bør kom neste run nesten med en gang. Det klarte jeg å rote bort, men tok ikke det tungt når tredje run kom nesten før jeg hadde agnet ute igjen. Og så var det vinduet over. Og det var på tide med kaffe. Som en litt tidlig bursdagsgave hadde Ladyen lagd en Hobo, en snerten liten ovn Perfekt for en askeladd som liker å sitte og mate bål med småkvister, og overraskende effektiv. Vel vitende om at det ville være en del timer til neste skatevindu kunne vi ta oss god tid til å sanke ved, teste litt med småkroker, lodde litt på bunnforhold og alt annet slikt pusleri som er så koselig å gjøre etter at man har fått fisk på land. Kveldsroen senket seg, og med det ble det ikke rolig lengre. Denne gangen rotet jeg ikke bort noe, og fikk opp alle tre skatene som rakk å bite i løpet av ca ti minutter. Den største av dem var 86cm, og jeg lurer på om det ikke var den jeg hadde oppe tidligere på dagen, men jeg hadde sluppet den ut før jeg tenkte på å ta bilde av mønstrene. Som den intelligente leser har fått med seg nevner jeg bare de skatene jeg fikk, og det er en liten grunn til det. Ladyen fikk ikke noen. Vi vitset en del med det, men sannsynlig årsak var nok kastelengden. Til gjengjeld fikk hun en fin sjøstjerne. Statistikken begynte å bli smått absurd. Fem fisk, fem piggskater vs en sjøstjerne. Men så bestemte universet seg for å gi beng i pur F og lytte til karma i stedet, eventuelt svømte skatene lengre inn Og da syntes vi det var på tide å runde av den mest målrettede økten noensinne, og teste Kladyens nye bungalow. Og der sov vi godt, forbi grålysning, forbi morgenbitt, forbi flo og våknet en anelse støle men uthvilte, og da er det fristende å sitere Giles Kristian fra Ravntrilogien "Vi våknet så sent at det ikke var annet å gjøre enn å begynne å drikke igjen", så vi begynte å fiske igjen. Minken som hadde romstert rundt leiren gjennom natten hadde ikke fått tak i agnbøtta, og bålet brant lystig så stemningen var ytterst fredelig, bare avbrutt av turens største , en irriterende hyse rundt to kilo som ødela statistikken min og noen knurr på knurrdamen. En av skatene fra gårsdagen hadde ikke klart å finne veien ut igjen, og lå i tanga og boblet. Da fant vi ut at så dårlige gener burde ikke bevares, så vi testet bålbakt skate. Det ble ikke så ille, og mat var det, men ingen grunn til å avlive skater for i fremtiden. Med ytterst mye ro i kroppen kunne vi finne frem malesaker og slikt og bruke noen timer på å veksle mellom noen strøk, litt vedhenting, litt japansk blackmetal på øret og slike ting som bare får tiden til å fly. Det ble også tid til å filosofere over hvorfor skatene trekker inn på en grunne der det er såpass lite fisk, noe som resulterte i en del teorier som neppe stemmer, men var morsomme, og den mer åpenlyse forklaringen, skater spiser sjøstjerner, som jo må A eller Bkreftes en eller annen gang. Fiskingen hadde null fokus på denne tiden, men jeg dro opp enda en liten skate, og endte dermed på sju skater og en hyse. Påfølgende natt var en del kaldere, og det er ikke like trivelig å våkne opp til at man skal pakke sammen, men det var allikavel to ytterst fornøyde gamlinger som kjørte hjemover, med noen veldig fine minner i harddisken. Og hvis noen lurer så ble maleriet mitt slik Catch 22: 1/22 Lange 112cm (8,12kg) 2/22 Blåstål 31cm 3/22 Berggylt 38cm 4/22 Torsk 72cm 5/22 Sandflyndre 28 6/22 Lyr 60cm 7/22 Piggskate 93cm 8/22 9/22 10/22 11/22 12/22 13/22 14/22 15/22 16/22 17/22 18/22 19/22 20/22 21/22 22/22 Fisketelling: 1: Lange 2 2: Sypike 48 3: Pigghå 1 4: Bergnebb 11 5: Hvitting 28 6: Sei 2 7: Hågjel 2 8: Blåstål 8 9: Berggylt 8 10: Knurr 1 11: Lyr 11 12: Svartkutling 3 13: Gressgylt 1 14: Torsk 22 15: Sandflyndre 1 16: Ørret 1 17: Kveite 1 18: Piggskate 7 19: Hyse 1 Fisk 138

Mars pleier ikke å være noen utpreget godfangstmåned, og selvom det var betraktelig mere liv i sjøen i år enn i fjor, så ble både turer og fangster mere preget av å vente på våren og slutt på kveitefredning enn noe storstilt satsing. Men turer ble det Her er jeg og podinnen på tur langs Bergens drikkevann. Uten stang. Og sånt blir det reklamebilder av; Og som om ikke det er nok sitter jeg her på Nordnes Også uten stang. Og man skulle jo tro at når vi drar på tur etter tur uten stang ville det være fullt fokus når man endelig tar med stanga. Men nei. Dette var første skikkelige vårdag, med sol som varmer og nesten ikke vind, så da er det så digg å døse på svaberga at fisken godt kan vente litt til. Forsåvidt beit det jo javnt og trøtt, men man blir liksom ikke i fyr og flamme av torsk, lyr og hvitting. Så mars tutlet seg forbi og det ble første april og med det fritt vilt på flatfanter, Og joda, det slo til, delvis Rette art på rette dag, men den trenger nok å vokse noen år til. Litt fisketelling er det jo dog å da er catch 22 såleis Lange 112cm (8,12kg) Blåstål 31cm Berggylt 38cm Torsk 72cm Sandflyndre 28 (Hva var minstemål? Dette kan ikke være langt unna) Lyr 60cm og fisketellingen er da sådan inkludert en søndagsturørret 1: Lange 2 2: Sypike 48 3: Pigghå 1 4: Bergnebb 11 5: Hvitting 28 6: Sei 2 7: Hågjel 2 8: Blåstål 8 9: Berggylt 8 10: Knurr 1 11: Lyr 11 12: Svartkutling 3 13: Gressgylt 1 14: Torsk 22 15: Sandflyndre 1 16: Ørret 1 17: Kveite 1 Fisk 130

Siden det er så pass stille på forumet, benytter jeg anledningen til å gjengi mitt "beste" pulk-minne. I gamledager, før familielivet la sin klamme hånd på fritiden min, tilbrakte jeg flere år en uke vinterstid i Femundsmarka på jakt etter røye. Vi besøkte da gjerne flere vann, og skulle vi et stykke av gårde, tok vi skiene fatt. Siden jeg stort sett har rollen som sherpa og i tillegg disponerte en pulk, så dro jeg på denne, mens kameraten min slapp unna med en mindre sekk. Til gjengjeld gikk han ofte foran og brøytet vei. På en av disse turene, der vi hadde besøkt et mindre vann og var på vei tilbake til leiren, var rollene nettopp slikt fordelt. Kammeraten foran og jeg bak med pulk. Føret var lett og det gikk greit unna. Rett som det var satte kompisen ned en bakke i ungdommelig fryd. Elegant svingte han skiene på hver sin side av en gammel furu-stubbe midt i bakken. Inspirert av det gode føret, satte jeg etter med samme iver. I det mitt skipar befinner seg på hver sin side av av furustubben, slo tanken ned i meg; har ikke du pulk på slep? Hundredeler senere markerte stubben revir og rikket seg ikke en millimeter da pulken kom seilende. Resten lar jeg være opptil fantasien, men jeg kan avsløre at kameraten min fikk seg en god latter i skadefrydens navn ...

Vart tillbaka på nämnda plats med den gode ölgylt- det blev faktiskt lite mer utdelning. Vi fiskade från 12 till 9:30 ca, långt ut askøy vestsida. Platsen fortsätter att leverera lysing på ca 110meters djup- det får vara att betrakta som en landvinning att klara att fiska målrättat därute från land. kan de nu var bli lite större, då vore det mer än episkt. Vid 17 tiden kom även ett stort stim med sej inn på 60-100meters djup och fyllde på mitt förråd av filé. Älskar sej, tycker det är en otroligt underskattad fisk. Den gode ölgylt fick den största på ca 3kg. vid mörkrets infall började det regna hågjel i vanlig ordning.. tror jag drog mellan 10-15 hågjel plus svarthå från djupet. Lite slitsamt att ta upp dom från så stort djup och med tunga lodd. Iallafall väldigt nöjd med mitt nya utstyr, och ser fram emot vad hösten kan tänkas bjuda på.. förutom regn och rusk & lönesänkningar.

Endelig var dagen kommet! (For noen dager siden altså) Jeg satte ut båten, retning tyristrand i tyrifjorden. Båten var full av pils, fyrstekake, solkrem og håp om fisk. Håpet har jeg utrolig nok holdt oppe. Siden i fjor høst, har jeg rundt regnet dorget 150-200 stangtimer i tyrifjorden. Det eneste jeg har fått er en krepseteine. Armert med tipset om at Bomber sin Long A i fargen gul/gull/rød skal være bra saker ble det handlet inn 1 for å prøve. Etter 2 halvlitere og 2 timer smalt det jaggu på! Jeg hadde til og med så flaks at jeg filma stangtuppen mens det beit på. Med mildt sagt høy puls klarer jeg å pent dra inn en flott ørret på 2,4 kilo. Sikkert ikke mye å skryte av, men var bra svett da jeg hadde den langs ripa etter noen minutter. Største ørreten jeg har fått før dette var 500gram i min barndomstid. At ørreten beit på bomberen er også morro å tenke på. Virkelig morsom opplevelse. Også veldig morro å se at utstyret fungerer som det skall. Knarr, brems, hov, utløserklype og alt var perfekt innstilt. Ingen svær fisk, men ga mersmak!

Tilbake i kveld med søppelsekk og fiskestang! Nok en gang flere micro-gjedder og små abbor samt årets første gjørs (45 cm). Var også innom en av grunneierne og samtalte litt om ulovlig fiske. Det vil bli utført flere kontroller av fiskekort i løpet av sommeren. Og det er trolig strengt nødvendig for da jeg kom ned til vannet var det f*** meg nok en gang 2 båter/personer med garnfiske på agendaen. Vel tilbake på parkeringen ved Midtsjøvannet ble det avlevert en halvfull søppelsekk med sluk-emballasje, plastflasker, engangsgriller m.v.!

Det ble to korte kveldsturer helgen som var. Kun utstyrt med «klysekjepp» som min gamle fiskekamerat kaller fluestenger. Jeg så noen fisk, men kjente intet. Uansett greit å komme seg ut. Dessuten slapp jeg å se Grand Prix, eller hva det nå heter, og fikk praktisert en av yndlingsbeskjeftigelsene mine; sykling med vadebukse. Noen hadde imidlertid fått napp (sorry, klarte ikke å la være ...):

Virkelig på tide å skrive en rapport igjen, det har blitt noen år siden sist men det er vel en kombinasjon av liten skrivelyst, mistet passord på forumet samt ikke aaaalt for mye å skrive om. Ismeite sto høyt på agendaen i år også spesielt siden det har vært ganske dårlige forhold de siste årene, men i år skal det ikke stå på innsatsen i hvertfall. Nøyaktig antall turer vet jeg ikke men det har blitt nesten hver helg siden isen la seg. For min del er ismeite primært synonymt med to ting, dvs SØ og Gjedde. Det har blitt flere turer etter begge deler og kort oppsumert så kan jeg si så mye som at jeg ikke klarte å få en eneste SØ opp fra isen i år. Gjedde har jeg da klart å lure noen av, men de fleste som kom opp rundet vel knapt en kilo eller to. Det ble mye frustrasjon etterhvert og motivasjonen lå helt på bunn. Ikke før siste sjanse før isen ble mer eller mindre umulig å komme seg utpå skulle jeg endelig lykkes. Værmeldinga meldte rundt 0 grader på morgenen, men utover dagen skulle det komme helt opp i 15+ så jeg skulle ikke stå i fare for å fryse. Dagen ble egentlig en sånn dag hvor man ikke kan unngå å tenke at det ikke er meningen man skal være der. Det hele startet etter jeg knapt hadde kommet 100 meter utpå da en kar står på land i full panikk og skriker og hoier at jeg må komme meg til H%&#"te vekk fra isen, nå hadde det seg slik at jeg hadde vært på vannet en uke eller to i forveien samt prøveborret et par ganger allerede før jeg gikk utover. Jeg kunne forsikre den skrekkslagne mannen på land etterhvert at isen var omtrent 40cm tykk og jeg kom meg videre uten at han fikk sammenbrudd. Vel fremme ved utvalgt fiskeplass kom neste problem etter jeg hadde borret opp alle hullene. Hempa på hurtigkoblingen mot hovedlina røk og jeg hadde ingen i reserve(som jeg visste om). Ikke nok med det så var den ene nappvarsleren tom for batteri også. Dermed ble det fire stenger med agnfisk istedenfor fem. Til slutt borret jeg et mindre hull med et mindre borr for å sitte med en liten stikke og se om det var noe agnfisk å finne. Her kom nok et problem da jeg hadde tatt feil maggot boks, dvs dvs en boks jeg kjøpte for en stund siden hvor det kun var en eller to maggot igjen mens resten var blitt brune klumper. Timene gikk og det var total stillhet på alle nappvarslerne, mormyshka'en med den enslige maggoten hadde heller ingen fisk vist noe som helst interesse for. Vinden blåste, isen smelta og jeg begynte å bli drit lei. Jeg var egentlig klar for å pakke sammen sakene men jeg så på skylaget at solen straks ville komme frem. Jeg bestemte meg for å gi det noen minutter til og se om noe ville skje når solen tittet frem, så jeg satte meg ned på stolsekken med stikka i handa og gjorde kål på siste kopp med kaffe for dagen. Det tok nok ikke mer enn 2-3 minutter etterat solen kom frem før tuppen på stikka pekte rett ned mot hullet og snella ruset i stadig økende takt før det stoppet. Ok, gjedde på mormyshka det er gøy det også var første tanke. Da det andre utraset kom skjønte jeg at det var større fisk på kroken og begynte å leke med tanken på en 3-5kg fisk. På det tredje utraset var forvirringen total for fisken stoppet jo aldri og naturlig nok kom fiske-skjelven. Slik sto jeg altså i bortimot 45min frem og tilbake med konsant skjelv og svetten rant. Til slutt kommer fisken opp mot hullet og jeg kan se at denne fisken sannsynligvis ikke passer i det knøttlille hullet jeg fisker i selv om jeg ikke klarer å se hvor stor fisken egentlig er da det har blitt grumsete nede i hullet. Jeg skjønner at dette ikke vil gå og jeg må finne en løsning fort da sena på stikka virkelig har fått kjørt seg! Jeg lar fisken dra ut igjen og klarer å få tak i pulken hvor jeg finner den siste ismeitestanga og etter endel leting, en hurtigkobling som heldigvis satt igjen på en gammel jigg. Med stikke i full spenn i den ene handa klarer jeg på et vis å få på hurtigkobling på den andre stanga og slengt på ett gjeddetakkel. Etterhvert får jeg fisken opp til hullet igjen og klarer å kroke fisken med den andre stanga. Jeg gjør meg klar for å lage et nytt hull og setter stengene i frikobling. Da sier det bare SWOSJHH på stikka og resultatet ser slik ut: Når fisken igjen stikker så ryker naturlig nok denne. Det blir mye styr med å borre nytt hull og banke opp for å gjøre plass til fisken, samt å unngå å kappe sena i prosessen. I tillegg så tør jeg ikke annet enn å stå på stanga jeg har fisken på da det er nokså mye rart som ligger slengt rundt hullet i alt kaoset. Omsider kommer fisken opp igjen og det er helt på håret at det er mulig å få fisken opp i det forstørra hullet. Som om ikke kaoset er komplett så har jeg akkurat lagt fisken i Ikea posen for veiing samt sluppet ut et jubel-brøl så piper det i en av nappvarslerne. Dermed blir det dårlig med bilder da jeg også må løpe til et annet hull for å slippe gjedda tilbake igjen. Jeg rekker et par bilder og så selvsagt skal den veies. I Ikea posen viser vekta 10,4Kg!! Endelig over 10 kilos grensa på gjedde som har vært et mål i flere år. Posen veier jeg etterpå til 180-200gram så sluttvekt på fisken blir 10,2Kg. Gjedda blir sluppet tilbake igjen og jeg er overlykkelig. Den andre fisken som har gått en stund er borte i det jeg skal sette tilslaget men det spiller selvsagt ingen rolle...

Da er sesongen offisielt i gang, og årets første kast sikret en suveren ledelse i Colibri-cup . I stedet for bilde av fisk på plastpose, får bilde av en av medfiskeren duge. Ganske typisk; jeg fikk fisk på første kastet, mens barnas etterfølgende 300 kast var resultatløse. Så burde kanskje de få kaste først? Jo’a, men jeg er gjerne den ivrigste etter å komme i gang ...

Siste jeg har støpt og malt. liten teste før siste finpuss.

Detta forumet är ju inte så levande längre, men i rent informationssyfte så kan det ju vara fint om någon mer har lust att köra samma race som mig. Startade vårfisket precis som man ska, rätt utanför lekområde. Här kom det upp några ok fiskar upp till 5 kg, och ca 100 cm. Men hade också någon större följare i denna tiden. Men när bettet började avta fick jag tron på att fisken vandrade ut i stora vattnet. Slagplanen blev lagd, nu behövde jag "bara" karta upp områden, stora områden.. Det tog en stund innan jag började förstå gången, fisket var ett helt annat än det jag tidigare bedrivit i södra Sveriges skärgård. Fisken gick djupt, men gjorde stigningar på mitt jerkbait trots det var 10-12 meter med vatten under det. Medelvikten var bra, och flera fiskar på 100 cm fick syna håven. Detta fortsatte tills jag fick en fisk på 7 kg helt i starten av september. Konditionen på fisken hade börjat ta sig upp och tron på att kunna få en bättre fisk växte sig bara starkare. Så förvåningen var stor när allt tvärstoppade. Resten av september samt oktober passerade utan ett hugg. Testade grunt, djuuupt, shad, wobbler, skeddrag, snabbt, sakta. Inte ett enda hugg! Snackade med vänner som fiska mycket gädda, skrev med någon från insta som jag sett fiska mycket gädda, skrev på svenskt fiskeforum.. Men ingenstans verkade det finnas någon som hade kännskap till vatten som liknade detta. Det gick så långt att jag kände att det tog på psyket, vad gjorde jag fel. Så på ett pass sent i oktober hade jag plötsligt fisk som följde efter en högljudd wobbler. Detta matchade det jag hade läst på en svensk blogg, skriven av en mycket duktig kille som fiskar i dom norra skogarna, angående temperatur i vattnet. Det blev inget hugg den gången heller, men det gav den lilla gnistan som behövs för att fortsätta. Tjejen frågade vad jag ville göra på fars dag. Svaret var fiska... Även om motivationen inte var helt på topp så tvingade tvångstbeteendet mig ut ännu en gång. Väl på den utvalda platsen gick jag igång. Likt en väloljad maskin gjorde jag samma kast, i samma område, som jag gjort tusen gånger förr. Men idag så skulle något ändra sig. Jag hade inte varit igång speciellt länge när jag plötsligt kände något i wobblern. Första tanken var sten, men detta beter kommer inte ner på 14 meters djup, motrycket blev satt i samma sekund. Efter det följde några häftiga utras. Fisken blev körd hårt, men ska ärligt erkänna att när jag såg konturerna av fisken så släppte jag lite på bromsen. Jag kände att det var en ok fisk, men hur stor den var förstod jag inte förräns den låg i håven 15 minuter senare. Målet var 110 cm, och denna såg ut att va i rätt storlek. Fisken var inte lätt att hantera men tillslut fick jag sträckt upp måttbandet såpass att jag såg den passera 120.. Vågen blev pressad till över 13 kg, och några bilder blev tagna innan damen fick sin frihet tillbaka. Kvar var jag, chockad, förvirrad och fullständigt överlycklig. Hade det inte varit för covid så skulle jag bjudit grabbarna på några öl ute på byen! Hoppas detta kan vara till inspiration för någon annan!

Det ble full klaff på første skikkelige håkjerringsatsing i Skagerrak denne helgen. Fredrik kroket på en hunnfisk på 180cm, estimert vekt iht. Vilhelm Skilhagen sin tabell var 62kg. Ingen kjempe til håkjerring å være, men ikke mindre stas av den grunn. Har satt sammen en liten film fra turen. Mer info kommer på blogg etterhvert! Hilsen Atle

Hei igjen Denne historien fra min barndoms fiske handler ikke om fluefiske, men om fiske med mark og dupp. En slektning og jeg var på besøk på våre besteforeldres småbruk, noe som var ganske vanlig i min barndom, og det skulle fiskes ørret i et av de små vanna på eiendommen. Vi var i 9-10 årsalderen den gangen, og vi fisket for det meste med lange bambusstenger med dupp, det som i dag gjerne heter toppknyttstenger. Men først måtte det finnes meitemark, det er ganske vesentlig for denne typen fiske. Men det var ikke helt enkelt, det hadde vært god høytørke ganske lenge, og markhullet ved siden av møkkakjelleren var heltr uttørket, ikke en eneste mark var å finne der. Vi gravde nesten helt ned til kina, men ikke noe mark å finne. Men det var en plass den fantes. Under låvebrua var det fuktig pga en lekkase fra brønnen som lå rett ovenfor, og der fant vi noen. Men problemet var at det var masse store steiner i grunnen der, og vi klarte ikke å bryte opp disse for å finne marken som lå under de. De voksne sov middag, noe som var vanlig på den tida, arbeidsdagene startet tidlig, og høyonn kan bli litt hett på ettermiddagen. Det var derfor lite hjelp å få til markgravingen. Men det manglet ikke på oppfinnsomhet, og etter litt fundering så dukket en genial ide opp. Det var allikevel hjelp å finne for den som så mulighetene, oh hjelpen var heller ikke langt unna. I dag ville man kalt det en kortreist løsning Det var egentlig bare å åpne et par dører, og så vips så fikk vi hjelp av en som var ekspert på nettop graving. Vi slapp ut grisen fra bingen sin i fjøset. Den skulle egentlig bli julemat, men det var lenge til, og den var lykkelig over denne uventede muligheten til å få grave og rote i jorda, noe som de som vet litt om griser sikkert skjønner. Og den gikk til verket med stor iver. Jord ble pløyd opp og steiner snudd så det var en fryd, og den ettertrakta marken dukka opp i rikelige mengder, det var bare å plukke de raskt unna før grisen jafsa de i seg. Dette gikk strålende. Da den var ferdig under låvebrua hadde vi rikelig med mark, og fisketuren var berga. Men det var her det begynte å utvikle seg litt i en mer bekymringsfull vending. Grisen var nemlig ikke innstilt på å gå tilbake til bingen sin. Selv om vi husja og forsøkte å jage og dytte den inn igjen, så hadde den enda ugjorte ting rundt omkring på gårdsplassen, og den bestemte seg for å starte med blomsterbedene ved verandaen. Disse pløyde den opp i rekordfart, og spiste opp det den fant av blomsterløker med god apetitt. Etterhvert så ble den ferdig her, og satte kursen mot bærhagen med rips og solbær. Disse brydde den seg riktignok ikke om, men det lange bedet med rabarbra og gulrot derinmot falt virkelig i smak. Også her starta den i ene enden, og pløyde seg nedover først gjennom rabarbraen og deretter gulerøttene. Nå hadde vi etterhvert insett at denne katastrofen klarte vi ikke å stanse lenger, og måtte vekke de voksne for å få hjelp. Vel, grisen ble etterhvert geleida tilbake til fjøset og bingen sin, om enn noe motvillig, og fisketuren endte med at vi måtte hjelpe til med å reparre skadene så godt det lot seg gjøre. Men vi ungikk heldigvis husarrest, min bestefar hadde sans for humor og gode historier, noe denne lille hendelsen etterhvert ble. Hvis dere skal på fisketur og sliter med å finne mark, folkens, så finnes det mange måter å skaffe den på. Men ikke bruk en gris til det. Fortsatt god sommer